Hans eget folk måtte lære ham å kjenne
Kapittel 2
Hans eget folk måtte lære ham å kjenne
1. Hva burde egypterne ha lært da ulykken rammet dem, og hva lærte deres tidligere slaver da de vant seier?
EGYPT må i sannhet ha mistet anseelse som den tids ledende militærmakt. Da nyheten om katastrofen nådde de egyptere som var blitt tilbake i landet, burde de ha erkjent at Jehova, den Gud som deres tidligere slaver tilba, var den eneste levende og sanne Gud. Og de utfridde israelittene kunne i denne seierens time fullt ut forstå det deres Gud hadde sagt til Moses med tanke på dem: «Jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er [Jehova] eders Gud, han som fører eder ut av egypternes tunge byrder.» (2 Mosebok 6: 7) Nå kunne de forstå betydningen av Guds navn i langt høyere grad enn deres forfedre noen gang hadde gjort, slik som Jehova også hadde sagt til Moses: «Jeg er HERREN. Jeg viste meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud den Allmektige. Men jeg ga meg ikke til kjenne for dem ved mitt navn JEHOVA.» — 2 Mosebok 6: 2, 3, New English Bible, utgitt i 1970.
2. Hvem var de utfridde israelitter nå forpliktet til å bli vitner for, og hva skulle de vitne om?
2 Nå måtte disse utfridde israelitter tjene som vitner overfor sine etterkommere. De var blitt forpliktet til å tjene som Jehovas vitner overfor sine etterkommere, akkurat som Jehova hadde sagt til Moses før han slo Egypt med den åttende plagen, gresshoppeplagen: «Gå inn til Farao! For det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem, og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hva jeg har gjort mot egypterne, og hva tegn jeg har gjort iblant dem, så I skal kjenne at jeg er [Jehova].» (2 Mosebok 10: 1, 2) Nå kunne han med rette si til dette folk det samme som han sa til dem gjennom sin profet Esaias cirka 800 år senere:
3. Hva kunne Jehova nå med god grunn si til det utfridde folket, slik det blir vist i Esaias 43: 1—12?
3 «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, så er jeg med deg, og gjennom elver, så skal de ikke overskylle deg; når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg; for jeg er [Jehova] din Gud, Israels hellige, din frelser; . . . I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» — Esaias 43: 1—12.
4. Hvem lærte israelittene å kjenne som sin Forsørger under den lange vandringen gjennom den glødende ørkenen, og på hvilken måte?
4 Det utfridde Israels folk måtte nå gå gjennom den glødende ørkenen for å komme til det lovte land. Denne ørkenen var ikke et land som ’fløt med melk og honning’, slik som det lovte land skulle være, og derfor måtte de som tilhørte dette folk av Jehovas vitner, lære Jehova å kjenne som en som kunne sørge for dem hele tiden mens de var på vandring. Tenk på det — det skulle skaffes til veie mat og vann til flere millioner mennesker og deres husdyr ute i Sinai ørken! Cirka en måned etter at de hadde forlatt Egypt og de hadde begynt å knurre på grunn av maten, erklærte Jehova at han ikke ville la dette bringe vanære over hans navn. Han sa til Moses: «Jeg har hørt hvorledes Israels barn knurrer; tal til dem og si: Imellom de to aftenstunder skal I få kjøtt å ete, og i morgen skal I mettes med brøds og I skal kjenne at jeg er [Jehova] eders Gud.» De lærte ham å kjenne som sin Forsørger og Opprettholder da han om aftenen sendte en rikelig mengde vaktler og om morgenen den mirakuløse manna. (2 Mosebok 16: 1—18) I alle de 40 årene de vandret mot det lovte land, som fløt med melk og honning, ga Jehova dem regelmessig den livsoppholdende mannaen. Det var ikke vanlig brød.
5, 6. Hva burde Guds omsorg for israelittene i ørkenen ha lært dem, men hva kunne ved slutten av deres vandring likevel sies om deres hjerte, deres øyne og deres ører?
5 Sett at vi i 40 år kom til å stå i et nært, fortrolig forhold til Gud, vår Skaper, slik som israelittene gjorde den gang i ørkenen i Midt-Østen. Ville vi da av hjertet verdsette den kunnskap Gud ga oss? Ville vi virkelig se med verdsettelse og forståelse på det Gud gjorde, og ville vi høre etter hva Gud sa, og ha et ønske om å adlyde ham? Ville vi etterpå føle at vi nå kjente Gud, vår Skaper? Det burde vi. Da israelittenes 40 år lange vandring i ørkenen nærmet seg sin avslutning, sa likevel profeten Moses da han sammenfattet virkningen av det Gud hadde gjort for israelittene:
6 «Men like til denne dag har [Jehova] ikke gitt eder hjerte til å forstå eller øyne til å se eller ører til å høre med. Jeg lot eder vandre førti år i ørkenen; eders klær ble ikke utslitt, og skoen ble ikke utslitt på din fot. Brød fikk I ikke å ete, og vin eller sterk drikk fikk I ikke å drikke, for at I skulle kjenne at jeg, [Jehova], er eders Gud.» — 5 Mosebok 29: 1—6.
7, 8. Hvordan lærte israelittene i Refidim i ørkenen hvem som var deres Beskytter, og hvordan ble dette bekreftet av navnet på det alter som ble bygd?
7 Israelittene burde på et tidlig tidspunkt i løpet av disse 40 årene da de sto i et nært forhold til Gud, ha lært ham å kjenne som den som beskyttet dem mot brutale fiender. I den annen måned av sin etappevise vandring i ørkenen kom de til Refidim. Selv om de der måtte kjempe for å forsvare seg, kunne de ha lagt merke til at det var deres Gud som ga dem seier over deres fiender. Hvordan det? Hva var det som skjedde der? La oss lese beretningen:
8 «Amalekittene kom og angrep Israel i Refidim. Moses sa til Josva: ’Ta dine menn og marsjér i morgen ut for å kjempe for oss mot Amalek; og jeg vil stille meg på bakketoppen med Guds stav i hånden.’ Josva utførte hans ordrer og kjempet mot Amalek, mens Moses, Aron og Hur gikk opp på bakketoppen. Hver gang Moses løftet hendene, fikk Israel overtaket, og når han senket hendene, fikk Amalek overtaket. Men da hans armer ble tunge, tok de en stein og la den under ham, og mens han satt, holdt Aron og Hur hans hender oppe, en på hver side, slik at hans hender holdt seg støe like til solen gikk ned. Således slo Josva Amalek og hogg dets folk ned med sverdet. HERREN sa til Moses: ’Skriv dette ned og fortell Josva det med disse ord: «Jeg er fast besluttet på å utslette ethvert minne om Amalek under himmelen.»’ Moses bygde et alter og kalte det Jehova-nissi og sa: ’Min ed på det: HERREN er i krig med Amalek generasjon etter generasjon.’» — 2 Mosebok 17: 8—16, New English Bible. (Navnet «Jehova-nissi» betyr «Jehova er mitt banner».)
9. Hvem er det best å samles om, slik det framgår av det som senere hendte med amalekittene?
9 Som historien viser, gikk det generasjoner, ja, århundrer før de siste amalekitter, de siste av Guds folks gamle fiender, var utslettet. Men Jehovas beslutning angående dem ble gjennomført. Historien viser således at vi heller bør samles om Jehova som vårt banner enn hjelpe dem som motstår ham og hans folk. Hvis vi kjenner ham, vil vi samles om ham.
HVA SLAGS GUD HAN ER
10. Hvilken kritisk situasjon oppsto ved Sinai berg fordi israelittene hadde overtrådt det første og det annet bud?
10 Alle disse historiske begivenheter hjelper oss til å forstå hva slags Gud denne Jehova er. Ved en anledning da det hadde oppstått en kritisk situasjon, ga han Moses en beskrivelse av seg selv. Dette skjedde omkring den fjerde måned etter at israelittene hadde forlatt Egypt, hvor de levde som slaver. Mens de ennå lå i leir ved Sinai berg, overtrådte tusener av dem de to første av De ti bud ved å drive avgudsdyrkelse med en gullkalv. Som mellommann for folket måtte Moses gå i forbønn for dem for å forvisse seg om at Gud fremdeles ville være hos dem under deres vandring gjennom ørkenen. Da han var oppe på fjellet hos Guds engel, kom han med en anmodning, og Gud viste ham sin gunst ved å la ham få en spesiell åpenbaring angående det guddommelige navn. Om dette leser vi:
11. Hva ble kunngjort angående Guds navn som svar på den anmodning Moses kom med oppe på fjellet?
11 «Og Moses ba: ’Vis meg din herlighet.’ HERREN svarte: ’Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og jeg vil uttale navnet JEHOVA mens du hører på. Jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig imot, og jeg vil ha barmhjertighet med den jeg vil ha barmhjertighet med.’ . . . Og HERREN kom ned i skyen og tok plass ved siden av ham og uttalte navnet JEHOVA. Deretter gikk HERREN forbi foran ham og ropte høyt: ’JEHOVA, HERREN, en Gud som er barmhjertig og nådig, langmodig, alltid trofast og sanndru, som bevarer trofastheten mot tusener, tilgir urettferdighet, opprør og synd og ikke utrydder den skyldige fullstendig, men straffer sønner og sønnesønner til tredje og fjerde generasjon for deres fedres urettferdighet!’» — 2 Mosebok 33: 18 til 34: 7, New English Bible. (I denne bibeloversettelsen står uttrykket «HERREN» også for det hebraiske navnet på Gud, «Jehova».) Se også Apostlenes gjerninger 7: 37, 38, 53; Galaterne 3: 19.
12. Hva kan en slik Gud med rette kreve av sine skapninger, og hvilken ordning ble med tanke på dette truffet blant israelittene i ørkenen?
12 Disse egenskapene skiller Jehova Gud ut fra alle de såkalte guder som er blitt tilbedt av mennesker og nasjoner. Moses følte seg sterkt tilskyndt til å tilbe en slik Gud som Jehova. Hvilket fornuftig menneske som har den rette verdsettelse, ville ikke ønske å tilbe en slik Gud som Jehova? Han fortjener å bli tilbedt. Han, og bare han, kan med rette gjøre krav på å bli tilbedt av alle skapninger i himmelen og på jorden. Han forlangte at israelittene, som han hadde utfridd av det undertrykkende Egypt, skulle tilbe ham. Han lot reise et hellig sammenkomstens telt ute i ørkenen, hvor hans utvalgte folk kunne tilbe ham. Han ga dem et presteskap av Moses’ brors, Arons, slekt. Han foreskrev en rekke offer som de kunne frambære for ham ved bestemte anledninger og av bestemte grunner. Disse offerne hadde en spesiell betydning og pekte fram til det store offer som Jehova ville skaffe til veie når tiden var inne til det, et offer som skulle bortta hele menneskeverdenens synd. Angående dette hellige sammenkomstens telt og dets presteskap sa Gud til Moses:
13. Hva ville israelittene komme til å kjenne når Jehova helliget sammenkomstens telt og dets alter og presteskap?
13 «Der vil jeg komme sammen med Israels barn, og det skal helliges ved min herlighet. Og jeg vil hellige sammenkomstens telt og alteret; og Aron og hans sønner vil jeg hellige til å tjene meg som prester. Og jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud. Og de skal kjenne at jeg er [Jehova] deres Gud, som førte dem ut av Egypts land for å bo midt iblant dem. Jeg er [Jehova] deres Gud.» — 2 Mosebok 29: 43—46.
14. Hva ble dette sammenkomstens telt flere hundre år senere erstattet med, og om hva ba den som bygde det?
14 Dette transportable sammenkomstens telt ble flere hundre år senere erstattet med et stasjonært tempel, som ble oppført på Moria-fjellet i byen Jerusalem. Det ble bygd i årene fra 1034 til 1027 før vår tidsregning av kong Salomo, som var sønn av David fra Betlehem. Jehova helliget dette tempel som et sted for tilbedelse, akkurat som han hadde gjort med sammenkomstens telt, som ble reist av Moses. (1 Kongebok 6: 1—38) Kong Salomo ba om at dette tempel måtte være et slikt sted, og om det svar Gud ga på hans bønn, leser vi i 1 Kongebok 9: 2, 3:
15. Med hvilke ord besvarte Jehova Salomos bønn angående templet?
15 «Da åpenbarte [Jehova] seg annen gang for Salomo, liksom han hadde åpenbart seg for ham i Gibeon. Og [Jehova] sa til ham: Jeg har hørt din bønn og ydmyke begjæring som du bar fram for mitt åsyn; jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.»
16. Hvem var med rette interessert i hva som foregikk i templet, og hvorfor?
16 Jehovas navn ble således knyttet til dette tempel i Jerusalem, og selv folkeslag i fjerne land ble klar over dette. Jehova var med rette sterkt interessert i det som foregikk i dette tempel, ettersom det ville berøre hans hellige navn. Det ville derfor være en alvorlig overtredelse å besmitte hans tempel.
ISRAEL OG SYRIA MÅTTE LÆRE HAM Å KJENNE
17. Hvilket rike ble opprettet som følge av Salomos troløshet, og hvordan ga Jehova også dette rike anledning til å lære ham å kjenne?
17 Fordi kong Salomo, som hadde bygd templet, i sin alderdom ble troløs mot Jehova, tok Gud ti av Israels 12 stammer fra hans sønn og etterfølger Rehabeam. Han tillot således at Israels tistammerike ble opprettet med en selvstendig hovedstad. Dette nye rike vendte seg snart bort fra tilbedelsen av Jehova, som ble utøvd i hans tempel i Jerusalem, og begynte å tilbe gullkalver i byene Betel og Dan. Dette fant sted i år 997 før vår tidsregning. Femtisju år senere ble Akab, som var sønn av den onde kong Omri, konge over disse ti Israels stammer. Han gikk enda lenger i avgudsdyrkelsen, for han giftet seg med en datter av en utenlandsk prest for den falske guden Ba’al og innførte Ba’als-dyrkelsen i sin hovedstad, Samaria. (1 Kongebok 16: 29—32) Jehova ønsket imidlertid ikke at dette tistammeriket skulle glemme ham fullstendig, og derfor sendte han sine profeter til det og ga gang på gang de avgudsdyrkende israelittene anledning til å lære ham å kjenne som Jehova, deres forfedres Gud.
18, 19. Hvilket budskap overbrakte Jehovas profet kong Akab da syrerkongen Benhadad og hans allierte kom for å angripe Samaria?
18 På kong Akabs tid gjorde han dette ved flere anledninger. Syrerkongen Benhadad inngikk på den tiden et forbund med 32 konger og dro med en veldig hær opp mot hovedstaden Samaria, og beleiret den. Etter noen resultatløse forhandlinger med kong Akab bestemte syrerne og deres allierte seg for å storme byen. Hva skjedde så?
19 «Da trådte en profet fram til Akab, Israels konge, og sa: Så sier [Jehova]: Ser du hele denne store mengde? Jeg gir den i dag i din hånd, og du skal kjenne at jeg er [Jehova].» — 1 Kongebok 20: 1—13.
20. Hvem lærte israelittene da å kjenne som seierens Gud, men hva ble kong Akab advart om?
20 Under direkte kommando av kong Akab, som var blitt utpekt av Jehova til å ta ledelsen, dro de beleirede israelittene ut for å angripe syrerne og var i stand til å volde dem et stort mannefall. Det lyktes kong Benhadad av Syria å unnslippe til hest sammen med noen ryttere. Tistammeriket Israel lærte i sannhet Jehova å kjenne som seierens Gud! Jehova visste imidlertid at syrerne ikke hadde tatt lærdom av dette, men at de ville mistyde sitt ydmykende nederlag, og at kong Benhadad derfor ville mønstre en ny hær og gjenta angrepet på Samaria det følgende år. I sin barmhjertighet advarte Jehova gjennom en profet kong Akab om dette og sa til ham at han skulle ruste seg med tanke på dette angrepet. — 1 Kongebok 20: 22—25.
21. Hvorfor sa Gud at han ville hjelpe israelittene, da kong Benhadad vendte tilbake med en sterk hær?
21 Jehovas profeti slo ikke feil. Året etter vendte kong Benhadad tilbake med en tilsynelatende overlegen hær for å stride mot Israels Gud, denne gang på slettelandet. Den historiske beretningen sier: «Og Israels barn leiret seg midt imot dem som to små geiteflokker, men syrerne oppfylte landet. Da trådte den Guds mann fram og sa til Israels konge: Så sier [Jehova], sa han: Fordi syrerne har sagt: [Jehova] er en fjellgud og ikke en dalgud, så vil jeg gi hele denne store mengde i din hånd, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — 1 Kongebok 20: 26—28.
22. Hvilket utfall fikk kampen denne gang, og hvorfor var kong Akab mismodig da han dro hjem til Samaria?
22 En uke senere fant sammenstøtet sted, og det viste seg at syrerne hadde tatt feil av Jehova. Han var med israelittene, og på én dag hogg de ned 100 000 mann av syrernes fotfolk. Da de overlevende syrerne flyktet til byen Afek, ble over 27 000 mann drept under bymuren, som falt ned over dem, noe som ikke skyldtes en tilfeldighet. Den beseirede kong Benhadad så ingen annen utvei enn å overgi seg til seierherrene og håpe på at de ville vise ham barmhjertighet. Kong Akab avsluttet imidlertid ikke sin gudgitte seier ved å handle som Jehovas skarpretter og drepe Benhadad, som trosset Gud, og derfor ga Jehova uttrykk for at hans mishag hvilte over ham. Jehovas profet sa at straffen ville ramme ham på grunn av hans feiltrinn, og ettersom kong Akab nå hadde grunn til å tro hans ord, dro han ikke seiersberuset, men mismodig hjem til Samaria. — 1 Kongebok 20: 29—43.
23, 24. Hvilken nasjonal ulykke rammet til slutt Israels tistammerike, og hva var ifølge 2 Kongebok 18: 11, 12 grunnen til det?
23 Det som hendte med Israels tistammerike, tjener som en alvorlig advarsel for kristenhetens nasjoner i vår tid. Fordi israelittene i religiøs henseende unnlot å dra nytte av at de hadde lært at Jehova var frelsens Gud, ble hele nasjonen rammet av en katastrofe i år 740 før vår tidsregning. På grunn av at de fortsatte å dyrke falske guder og overtre Jehovas bud, ble deres hovedstad det året ødelagt, ikke av syrerne, men av den annen verdensmakt, Assyria, og de sluttet å eksistere som en uavhengig nasjon. De overlevende israelitter ble bortført til Assyrias fjerntliggende provinser, hvor Jehova ikke hadde noen profeter. Israels rike, som sviktet Jehova, besto således bare i 257 år. Kristenhetens nasjoner i vår tid har ingen unnskyldning for ikke å forstå hvorfor denne nasjonale ulykke rammet Israels tistammerike, for profeten og bibelskribenten Jeremias forteller under inspirasjon hva som var grunnen til det, når han sier:
24 «Fordi de ikke hadde hørt på [Jehovas], sin Guds røst, men overtrådt hans pakt — alt det Moses, [Jehovas] tjener, hadde befalt; de hverken hørte eller gjorde etter det.» — 2 Kongebok 18: 11, 12.
BABYLON OG ANDRE NASJONER MÅTTE LÆRE HAM Å KJENNE
25. Hva forutsa profeten Esaias om Juda rikes innbyggere med hensyn til deres landflyktighet og deres tilbakevending til sitt hjemland?
25 Søsternasjonen med hovedstaden Jerusalem, som besto av de to gjenværende stammene, Juda og Benjamin, fortsatte å være et selvstendig rike i ytterligere 133 år. Her i Juda rike oppreiste Jehova sin profet Esaias over 35 år før Samaria ble ødelagt av Assyria, den annen verdensmakt. Under inspirasjon forutsa profeten Esaias at Jerusalem i sin tid også skulle bli ødelagt, men av Babylon, den neste verdensmakt, og at Juda land skulle komme til å ligge øde, fordi de overlevende innbyggerne ville bli bortført til Babylonia. Men når Jehovas tid var inne, ville Babylon selv bli styrtet som den tredje verdensmakt, og den seirende kongen, Kyros, som Esaias forutsa navnet på, ville la de landflyktige jøder få vende tilbake til sitt land, slik at de igjen kunne dyrke det og det kunne bli som et paradis. De jøder som vendte tilbake fra landflyktigheten, skulle også gjenoppbygge den hellige byen Jerusalem og dens tempel for tilbedelse av Jehova. (Esaias 44: 24 til 45: 7; 35: 1—10) Esaias brukte de landflyktige jøders tilbakevending som et profetisk bilde på noe langt større som skulle finne sted nå i det 20. århundre, idet han videre sa:
26. På foranledning av hva skulle de landflyktige jøder vende tilbake, hvordan skulle det skje, og hva ville de således kjenne?
26 «Så sier Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova]: Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene, og de skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen. Og konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine ammer; de skal kaste seg på sitt ansikt til jorden for deg, og dine føtters støv skal de slikke, og du skal kjenne at jeg er [Jehova], og at de som bier etter meg, ikke skal bli til skamme.» — Esaias 49: 22, 23.
27, 28. I hvor stor utstrekning skulle de landflyktige jøders tilbakevending bli kjent, og hvem skulle således lære å kjenne at Jehova var deres Gud?
27 Når de landflyktige vendte hjem, noe som skjedde i år 537 f. Kr., var det ikke bare den jordiske organisasjon av Guds vitner som skulle kjenne at han var Jehova. Det skulle også de hedenske nasjoner gjøre. At denne viktige kunnskap skulle bli utbredt blant nasjonene, ble forutsagt av profeten Esekiel etter at Jerusalem og Juda var blitt lagt øde i 607 f. Kr., og mens de bortførte jøder fremdeles var i landflyktighet i Babylon. Til de øde «Israels fjell» ble profeten Esekiel inspirert til å si følgende som Jehovas talerør:
28 «For se, jeg kommer til eder, jeg vil vende meg til eder, og I skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre mange mennesker opp på eder, hele Israels hus, og i byene skal det atter bo folk, og ruinene skal bygges opp igjen. Jeg vil føre mennesker og fe i mengde opp på eder, og de skal økes og være fruktbare; jeg vil la det bo folk på eder som i fordums tider og gjøre mer vel mot eder enn i eders første tid, og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» «Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren, [Jehova]: Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som I har vanhelliget blant dem, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], sier Herren, [Jehova], når jeg åpenbarer min hellighet på eder for eders øyne.» — Esekiel 36: 8—11, 22, 23.
29. Hvordan blir det bare i Esekiels profetiske bok understreket hvor betydningsfullt det er å vite hvem Gud er?
29 Var det viktig at kunnskapen om at han var Jehova, fikk så stor utbredelse? Det gir han i hvert fall selv uttrykk for! Gjennom hele Esekiels profeti viser den suverene Herre, Gud, hvor viktig dette var, ved gang på gang å erklære at nasjoner og folkeslag og enkeltpersoner ’skulle kjenne at han er Jehova’. Ja, denne erklæringen forekommer hele 62 ganger. Siste gang denne spesielle uttalelsen forekommer i Esekiels profeti, er i Esekiel 39: 6, 7, hvor den suverene Herre, Gud, i fullt alvor sier:
30. Hvem «skal kjenne at [han] er [Jehova]», ifølge det siste sted hvor dette uttrykk forekommer i Esekiels profeti?
30 «Og jeg vil sende ild mot Magog og mot dem som bor trygt på øyene, og de skal kjenne at jeg er [Jehova]. Og jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], hellig i Israel.» — Se også Esekiel 29: 17, 21.
31. Hvordan passer Joels profeti på nasjonenes opprustning i vår tid, og hva vil de som befinner seg på den seirende side, helt sikkert komme til å kjenne?
31 I disse vanskelige tider nå i det 20. århundre da nasjonene har rustet seg med de mest dødbringende krigsvåpen, synes profeten Joels ord å være mer passende enn noensinne, selv om de ble uttalt og nedskrevet i det niende århundre før vår tidsregning, og således før Esekiels profeti. Joel skrev: «Rop dette ut blant hedningefolkene, rust eder til en hellig krig, kall på heltene, la alle krigsmenn stige fram og dra ut! Smi eders hakker om til sverd og eders vingårdskniver til spyd!» Det trekker opp til en konflikt i forbindelse med verdensherredømmet. Hva vil kampens utfall lære dem som står på den seirende siden? Dette: «I skal kjenne at jeg er [Jehova] eders Gud, som bor på Sion, mitt hellige berg; og Jerusalem skal være et hellig sted, og fremmede skal ikke mer trenge inn der.» — Joel 3: 14, 15, 22.
32. I hvor stor utstrekning henleder Esekiel oppmerksomheten på det guddommelige navn?
32 Hva den senere profeten, Esekiel, angår, henleder han fra først til sist oppmerksomheten på det guddommelige navn. I de innledende versene i sin profetiske bok viser han at hans profeti er inspirert av Jehova. Helt i slutten av sin profetiske bok, ja, med de to siste hebraiske ordene i den, opplyser han om navnet på den suverene Herre, Gud. Ifølge den måten New English Bible (1970) gjengir det aller siste verset på, skriver han idet han kommer med en profeti om en bemerkelsesverdig by på jorden: «Byens omkrets skal være atten tusen alen, og byens navn skal heretter for alltid være Jehova-shammah.» Dette navnet betyr «Jehova er der». — Esekiel 48: 35; NEB; NW.
33. Har Gud siden jødenes tilbakevending i 537 f. Kr. fortsatt hatt grunn til å gi seg til kjenne ved sitt navn for alle nasjoner og folkeslag?
33 Profeten Esekiel fullførte sin profetiske bok i 591 f. Kr., 54 år før de landflyktige jøder vendte tilbake til sitt hjemland, noe de gjorde i 537 f. Kr. (Esekiel 29: 17) Denne bemerkelsesverdige begivenhet gjorde et visst inntrykk på de hedenske nasjoner den gangen. Var det etter den tiden ikke lenger nødvendig for den suverene Herre, Gud, å la nasjonene og folkeslagene kjenne at han var Jehova? Er det ikke i vår betydningsfulle tid viktigere enn noensinne at han lar alle jordens nasjoner kjenne at han er Jehova? Jo, det kan det ikke være tvil om. Den tid har nå kommet da den eneste levende og sanne Gud må tre fram og gjøre seg kjent ved sitt navn overfor alle nasjoner og folkeslag. Han må gjøre dette for å vise at han er til, at han er Gud, at han er Skaperen, at han er sanndru, og at han har stillingen som universets Overherre. Ja, selve uttrykket «den suverene Herre, Jehova» (NW) forekommer 215 ganger i Esekiels profeti.
34. Hvilket tidspunkt må vi ifølge Esekiel 38: 8, 16 snart ha kommet fram til, og hvem vil alle nasjoner snart få lære å kjenne på en måte som de aldri før har gjort det?
34 Det er én ting vi som lever nå i den siste tredjedelen av det 20. århundre, ikke må overse med hensyn til den siste av disse erklæringene om Guds hensikt: «Folkene skal kjenne at jeg er [Jehova].» (Esekiel 39: 7) Hva er det? Det er det at profetien skal få sin oppfyllelse «ved årenes ende», «i dagenes siste del» (NW). (Esekiel 38: 8, 16) Når vi tenker på alt det som har skjedd siden den første verdenskrig brøt ut i 1914, for over 58 år siden, må årenes forutsagte ende, dagenes siste del, snart være her! Alle nasjoner vil snart komme til å lære Jehova, den eneste levende og sanne Gud, å kjenne på en måte som de aldri før har gjort det. Ingen av oss kan unngå å bli berørt av det. Vi er alle en del av disse nasjoner. Vil vi være i en gunstig eller i en ugunstig stilling når vi får denne høyst viktige kunnskap om Jehova?
35. Hvilken profetisk bok bør vi nå se litt nærmere på, i betraktning av at Guds hensikt ofte blir kunngjort der, og hvilken måte er det best å lære Jehova å kjenne på?
35 Ettersom Jehova så mange ganger har erklært hva nasjonene og folkeslagene skal komme til å kjenne, bør vi, enten vi nå bryr oss om Jehova og hans navn eller ikke, se litt nærmere på Esekiels profeti. Vi vil da kunne se hvordan viktige deler av den er blitt oppfylt i vår tid. Mange ærlige og oppriktige mennesker har fortsatt bare en vag forestilling om det høyeste Vesen, den allmektige Gud. De vil bare kunne høste gagn av å undersøke den vise og betimelige veiledning han gir oss i dag. Hvorfor skulle vi bli tvunget til å kjenne at han er Jehova, på den måten som Farao, herskeren over fortidens Egypt, gjorde det? Ettersom vi elsker livet og ønsker å oppnå en lykkelig framtid, er det langt bedre for oss at vi tar imot den innbydelse som han i sin store nåde gir oss, og som går ut på å lære ham å kjenne nå, på en fredelig måte, som en venn.
[Studiespørsmål]
