Kapittel 12

«Inntil han kommer hvem retten tilhører»

1. Hvordan ser Gud på sin opprinnelige hensikt med jorden, selv om menneskenes styre har slått feil, og hva går hans hensikt ut på?

SELV om menneskenes styre har slått feil, holder Skaperen fast ved sin storslagne hensikt, nemlig at en rettferdig regjering skal herske over hele menneskeheten og gjøre jorden til et paradis. Menneskets Skaper er ikke slik som en forfatter forestilte seg ham da han skrev: «Hvis jeg var Gud, ville jeg gi opp.» * Den sanne Gud gir ikke opp før han har gjennomført den storslagne hensikt han hadde i begynnelsen, da han satte mennesket på jorden. Hva gikk denne hensikt ut på? Hans hensikt var at hele jorden skulle bli passelig oppfylt, og at menneskene skulle leve sammen i fred og lykke i menneskelig fullkommenhet under Guds himmelske styre.

2. Hvilket lovende styre i fortiden endte med en sørgelig fiasko, men hvilken trøsterik forsikring blir gitt i Esekiel 21: 27?

² Det er i sannhet sørgelig å se et styre ende med fiasko når det i begynnelsen så lyst og lovende ut for det. I betraktning av dette ville det være en trøst for oss å vite at Gud til sin fastsatte tid vil frambringe den lenge ventede hersker og gi ham makten og på den måten oppfylle ethvert rett ønske som kan bo i et menneskehjerte. Dette håp  ble framholdt for profeten Esekiel den gang Gud påla ham å forkynne at det kongelige styre i Jerusalem snart skulle ende. Da Esekiel kunngjorde sitt budskap, var det som om en dødsklokke ringte over Jerusalem, men deretter lød et livgivende håpets budskap: «Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp den på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 27.

3. Når fikk Esekiel dette profetiske budskapet, hva hadde han vært opptatt med inntil da, og hvilken guddommelig hensikt hadde han framhevet?

³ Det var nå det sjuende år av Esekiels landflyktighet i landet Babylon, eller i året 611 f. Kr., og det var sannsynligvis den tiende dag i den femte lunarmåned (kalt ab). (Esekiel 20: 1) Helt siden Esekiel sist hadde sett Jehovas himmelvogn, i synet året før, hadde han vært opptatt med å profetere. I de guddommelige profetier som han hadde fått i denne tiden, hadde han gang på gang gjentatt Guds erklærte hensikt, nemlig at de som hørte hans profetier ’skulle kjenne at han er Jehova’. (Esekiel 12: 15, 16, 20; 13: 9, 14, 21, 23; 14: 8; 15: 7; 16: 62; 20: 12, 20, 26, 38, 42, 44) Den tid da Jehova ville fullbyrde sine ord, slik at israelittene ville kjenne at han hadde talt, og at han hadde grepet inn som en oppfyllelse av det han hadde sagt, hadde nå kommet et år nærmere. — Esekiel 5: 13; 12: 15; 21: 5; 22: 22; 37: 14, 28.

4. Hvis Esekiels profetier gikk i oppfyllelse, hva ville da skje med nyheten om det? Hvilken virkning ville det ha på dem som hadde hørt profetiene, og hvorfor skulle det snart skje?

⁴ Like sikkert som de profetier Jehova hadde uttalt gjennom Esekiel, ville gå i oppfyllelse, like sikkert ville nyheten om at de hadde gått i oppfyllelse, nå de jøder som var i landflyktighet i Babylon sammen med Esekiel. Nyheten ville uten tvil føre til at disse landflyktige jødene ble rystet; den ville fjerne deres vantro innstilling overfor Esekiel og føre til at Guds, Jehovas, ord ble opphøyd. Denne tiden var ikke langt borte. Om mindre enn to og et halvt år ville «striden på [Jehovas] dag» begynne mot Jerusalem og Juda  land. (Esekiel 13: 5) Det var derfor på sin plass at Stridsmannen Jehova nå benyttet militære uttrykk i sin profeti til Esekiel. Esekiel skriver:

5. Hvilke militære uttrykk benytter Jehova i sin profeti mot «Israels land» i Esekiel 21: 1—5?

⁵ «Da kom [Jehovas] ord til meg, og det lød så: Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Jerusalem og prek mot helligdommene og spå mot Israels land! Og si til Israels land: Så sier [Jehova]: Se, jeg kommer over deg og drar mitt sverd av skjeden, og jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i deg. Fordi jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i deg, derfor skal mitt sverd fare ut av skjeden mot alt kjød, fra sør til nord. Og alt kjød skal kjenne at jeg, [Jehova], har dratt mitt sverd av skjeden, det skal ikke mer vende tilbake.» — Esekiel 21: 1—5.

6. Hvordan framgår det av profetien hvis krig det er, og hvilket krigsredskap blir brukt?

⁶ Jehova omtaler krigen som sin krig. Det er han som drar sitt sverd av skjeden. Hans «sverd» er det redskap han benytter når han fullbyrder sin dom over dem han fører krig imot. Det står som et uttrykk for det jordiske redskap han bruker, men det kan også innbefatte hans usynlige, vognlignende himmelske organisasjon.

7. Hvorfor betydde det veer for alle som bodde i «Israels land», at dette «sverd» ble dratt av skjeden, og hva var hensikten med at «sverdet» skulle brukes fra sør til nord?

⁷ Ve alle dem som bor i «Israels land», når dette symbolske Jehovas sverd rammer dets innbyggere! Det vil utrydde både de «rettferdige» og de «ugudelige», slik som når en skogbrann fortærer både det ’friske tre’ og det ’tørre tre’. (Esekiel 20: 47, 48) Når Jehova begynner å bruke dette sverdet, vil det ikke bare utrydde dem som bor i Juda rike, i «Syden» i forhold til Babylon og likeledes sør for det nordlige riket, som besto av de ti Israels stammer som hadde gjort opprør. (Esekiel 20: 45, 46) Jehovas «sverd» vil fortsette sin virksomhet mot nord, idet det vil «fare ut av skjeden mot alt kjød, fra sør til nord». Hva er hensikten med  at dette ’sverdet’ blir brukt på en så omfattende måte? Den himmelske Sverdsvinger sier: «Og alt kjød skal kjenne at jeg, [Jehova], har dratt mitt sverd av skjeden; det skal ikke mer vende tilbake.» — Esekiel 21: 5.

8. Hvordan skulle således «alt kjød» kjenne at Jehova hadde dratt sitt sverd av skjeden, og hva var grunnen til det?

⁸ Innbyggerne i «Israels land» og i Jerusalem var ikke de eneste som hadde syndet mot Gud. «Alt kjød», alle mennesker, hadde den gang syndet mot ham, også de som ikke direkte sto i et paktsforhold til ham, slik som Israels nasjon gjorde. De fortjente også å bli straffet. De skulle ikke ha anledning til å hovere over Israel og skryte over at Israels Gud, Jehova, hadde gått drastisk til verks mot sitt eget folk mens de, som ikke var av israelittisk herkomst, hadde unngått hans oppmerksomhet. De skulle ikke få anledning til å tro at de var mer rettferdige enn israelittene. Alle disse nasjonene, som næret uvilje mot Jehovas utvalgte folk skulle derfor også falle for Jehovas sverd som nasjoner som hadde syndet mot ham og hans folk. Hans dragne «sverd» skulle ikke vende tilbake til sitt hvilested før det også hadde fullbyrdet hans dom over ikke-israelittisk kjød. På den måten skulle «alt kjød» kjenne at det var Israels Gud, Jehova, som kjempet mot dem med sitt «sverd».

JEHOVAS «SVERD» MOT «ALT KJØD»

9. Hva er «Israels land» et bilde på, og hvem vil Jehovas «sverd» utrydde fra det?

⁹ Om kort tid, nå i det 20. århundre, vil «striden på [Jehovas] dag» begynne mot kristenheten, Jerusalems motbilde i vår tid. Det gamle «Israels land» er et bilde på det område som kristenheten har virket i. Det er et bilde på det forhold som kristenheten har hevdet at den står i til Gud, den stilling den har i kraft av hans ’nye pakt’, som Jesus Kristus er mellommann for. Ingen i kristenheten bør nå sette sin lit til en rettferdighet som er basert på egne, fortjenstfulle handlinger, eller skryte av sin egen rettferdighet.  Jehovas «sverd», krigens sverd, vil utrydde alle religionsutøvere i kristenheten som stoler på at de er godkjent av Gud, det vil si, det vil fjerne dem fra den stilling presteskapet hevder at kristenheten innehar.

10. Hvilke religionsutøvere foruten dem i kristenheten vil Jehovas «sverd» bli brukt mot, og av hvilken grunn?

¹⁰ Men Jehovas «sverd» vil ikke bare bli brukt mot dem som tilhører kristenheten. Det vil bli svingt mot «alt kjød, fra sør [kristenheten] til nord». Religionsutøvere i hele den øvrige delen av den falske religions verdensrike vil få føle eggen på Jehovas «sverd». De vil ikke bli spart fordi de er ikke-kristne. De vil ikke få anledning til å triumfere over at kristenheten, et rivaliserende religiøst system, er blitt ødelagt.

11. Gjennom hvilke religiøse systemer kan en ikke oppnå sann rettferdighet, og hva er det nå nødvendig for oss å godta?

¹¹ En rettferdig stilling i den eneste levende og sanne Guds, Jehovas, øyne kan ikke oppnås gjennom kristenheten eller gjennom noe annet av denne verdens religiøse systemer, som framholder at en kan innlegge seg fortjeneste ved egne, selvrettferdige gjerninger. Etter hvert som «striden på [Jehovas] dag» mot all falsk religion nærmer seg, blir det stadig viktigere at vi godtar den måten Jehova viser det er mulig å oppnå sann rettferdighet på.

12. Hvorfor er det passende at Jehova begynner med kristenheten, når han fullbyrder sin dom, men hvorfor stanser han ikke der?

¹² Han viser at det bare kan oppnås ved tro på det gjenløsningsoffer for synder som han har skaffet til veie ved sin Sønn, Jesus Kristus. Ettersom kristenheten hevder at den er «Guds hus», er det rimelig at fullbyrdelsen av Guds dom begynner med den. Dette er det en kunne vente i betraktning av følgende ord i 1 Peter 4: 17, 18: «For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» De vil gå til grunne i «striden på [Jehovas] dag». Hans  «sverd» vil ikke vende tilbake til skjeden før «alt kjød» har erkjent at han har grepet inn.

13. Hva er det som ligger til grunn for den salvede levnings omfattende virksomhet i forbindelse med å advare menneskene, og hva svarer dette til?

¹³ Er det noe rart at den salvede levning av Jehovas kristne vitner i vår tid føler seg så sterkt tilskyndt til å advare folk overalt om det som er i vente? Nei, det viser bare at de nærer de samme følelser som dem profeten Esekiel fikk beskjed om å gi uttrykk for da Jehova sa: «Men du, menneskesønn, skal sukke så det bryter i dine lender; i sår verk skal du sukke for deres øyne. Og når de da sier til deg: Hvorfor sukker du? — da skal du svare: Over en tidende; for den kommer, og da skal hvert hjerte smelte og alle hender synke og hver ånd bli sløv og alle knær bli som vann [alle knær skal dryppe av vann, NW]; se, det kommer, og det skal skje, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 21: 6, 7.

14. Hvordan kunne en vente at ’tidenden’ ville berøre de landflyktige jøder og hvilke reaksjoner kan en vente hos mange religionsutøvere ved meddelelsen om at kristenheten er blitt ødelagt?

¹⁴ Etter at Jehovas «sverd» hadde ødelagt Jerusalem og lagt «Israels land» fullstendig øde i 607 f. Kr., utgikk også den bitre ’tidenden’, og den nådde like til de landflyktige jøder i Babylon. (Esekiel 33: 21, 22) Denne «tidende» som ble overbrakt av noen flyktninger fra det ødelagte Jerusalem, fikk uten tvil de hittil vantro landflyktige jødene til å reagere nøyaktig slik som Jehova hadde sagt til Esekiel. Deres knær dryppet utvilsomt av mer enn bare svette på grunn av deres opphisselse og forferdelse. De tapte sannsynligvis motet i den grad at de mistet kontrollen over blæren, slik at deres knær kom til å dryppe av deres eget vann! De måtte erkjenne at de ord Jehova hadde talt gjennom Esekiel, hadde gått i oppfyllelse. Det ble bevist at han var en sanndru Gud. Når det om kort tid kommer en autentisk meddelelse om at Jehovas domsfullbyrdelses sverd fullstendig har ødelagt kristenheten, vil det framkalle lignende reaksjoner hos mange religionsutøvere.

15. Har Jehova i dag virkelig et slikt symbolsk sverd som han vil bruke, og hva bør Jehovas salvede levning ifølge Esekiel 21: 8—10 gjøre i denne forbindelse?

 ¹⁵ Folk i vår tid kan være skeptiske i likhet med de jøder som var i landflyktighet sammen med Esekiel, men Jehova har likevel et «sverd», som han vil bruke som et redskap for å fullbyrde den dom over kristenheten som den fortjener. Vår tids levning av Jehovas salvede vitner henleder oppmerksomheten på dette betydningsfulle «sverd» som Jehova vil dra av skjeden og bruke mot den hyklerske kristenheten, slik som profeten Esekiel fikk befaling om å gjøre da Jehova sa til ham: «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Spå og si: Så sier [Jehova]: Si: Et sverd, et sverd er hvesset, og slipt er det og. Til å slakte er det hvesset, til å lyne er det slipt.» — Esekiel 21: 8—10.

INGEN GRUNN TIL Å JUBLE PÅ FALSKE PREMISSER

16. Hvilket argument antyder det innskutte spørsmålet: «Eller skal vi juble?» at noen religionsutøvere vil framholde for å overbevise seg selv om at Guds «sverd» ikke vil ramme dem?

¹⁶ Selvsikre mennesker har ikke noe religiøst grunnlag for å juble, idet de benytter følgende argument: «Vi er Guds folk. Vi har Guds hus i vår midte som vi tilber i. Jehovas domsfullbyrdelses sverd vil ikke komme mot oss for å ’slakte’ oss!» Et slikt argument ble antydet ved det spørsmålet som ble skutt inn i den beskrivelse Esekiel fikk av Jehovas sverd: «Eller skal vi juble?» — Esekiel 21: 10, NW.

17. Hvorfor reiste de som var tilbøyelige til å juble, spørsmålet om hvorvidt ’sverdet’ ville forkaste septeret til Jerusalems konge?

¹⁷ De israelitter som var tilbøyelige til å juble, tenkte på at deres hovedstad var byen Jerusalem, som var hellig på grunn av det tempel kong Salomo hadde bygd i den. Og byens konge var en etterkommer av kong David, som Jehova hadde inngått en pakt med om et evig rike. Denne kongen i Davids slektlinje var dessuten blitt innsatt i sitt embete ved å bli salvet med olje og ble derfor kalt «[Jehovas] salvede» eller (på hebraisk) «Messias» eller (på gresk)  «Kristus». Og ettersom den salvede kongen var en etterkommer av kong David, ble det sagt at han «satt på [Jehovas] trone som konge i sin far Davids sted». (2 Samuel 7: 4—16; Klagesangene 4: 20; 1 Krønikebok 29: 23) Var det da sannsynlig at Jehovas «sverd» ville forkaste en slik konges septer?

18. Ville Jehovas «sverd» forkaste ’hans egen sønns septer, slik det gjør med hvert tre’? Vil kristenhetens politiske herskere i betraktning av dette gå fri når Jehovas «sverd» fullbyrder dommen?

¹⁸ Det var nettopp det Jehovas sverd ville gjøre, i samsvar med det Jehova selv hadde sagt: «Forkaster det min egen sønns septer, som det gjør med hvert tre?» (Esekiel 21: 10 NW) Av grunner som blir nevnt like etter, ville Jehovas sverd ikke unnlate å forkaste det kongelige septer som tilhørte Juda rike, like lite som det unnlot å forkaste ethvert annet septer, ethvert annet «tre». Selv om Jehova sa at Davids etterfølgere på kongetronen i Jerusalem skulle være som sønner for ham, ville han ikke redde dem fra sverdet hvis de ble gjenstridige og ulydige. Kristenhetens konger vil heller ikke bli spart i «striden på [Jehovas] dag» bare fordi de religiøse lederne har salvet dem til å være konger «av Guds nåde». Slike regenters krav om å bli spart når Jehovas «sverd» fullbyrder dommen, vil bli avvist av det redskap Jehova benytter som sin domsfullbyrdelses sverd. — 2 Samuel 7: 14.

19. Hvem er det som legger ’sverdet’ i ’drapsmannens’ hånd?

¹⁹ På Esekiels tid var det Jehova som la sitt domsfullbyrdelses sverd i hånden på det redskap han benyttet for å ødelegge Jerusalem og Juda rike. Dette framgår meget tydelig av det han påla Esekiel å si: «Det skulle slipes for å tas i hånd; det er hvesset dette sverd, og det er slipt for å gis i en drapsmanns hånd.» — Esekiel 21: 11.

20. Hva betegner det at Jehova gir ’sverdet’ i ’drapsmannens’ hånd, hvem skulle det under Jehovas ledelse brukes mot, og hvem skulle ikke bli spart?

²⁰ Denne ’drapsmannen’ er det redskap som handler direkte som Jehovas domsfullbyrder, og det at Jehova gir ’sverdet’ i drapsmannens hånd, vil si at han utnevner og  bemyndiger dette redskap til å drepe. Det forhold at de som skulle bli «overgitt til sverdet», var å finne blant dem som Jehova kaller «mitt folk», er et ytterligere bevis for at det som ’kom over Jehovas folk’ som følge av denne bruk av sverdet, kom over dem med hans tillatelse, ja, på hans befaling. Ikke engang «Israels fyrster» skulle skånes for å bli henrettet med «sverdet», nei, ikke engang den høyeste jordiske fyrsten i Israel, nemlig kong Sedekias. Hans septer skulle forkastes; det skulle ikke bli spart. Bare tanken på dette kunne få en mann i Israel til å skrike og hyle og slå seg på lenden, i motsetning til en kvinne, som ville slå seg for brystet. Det var derfor Jehova sa til Esekiel at han skulle gjøre følgende for å illustrere dette:

21. Hva sa derfor Jehova til Esekiel at han skulle gjøre, og hvorfor skulle han gjøre det?

²¹ «Skrik og hyl, menneskesønn! For det [sverdet] kommer over mitt folk, det kommer over alle Israels fyrster; de blir overgitt til sverdet sammen med mitt folk. ’Derfor slå deg på lenden! For en utryddelse er blitt foretatt, og hvordan forholder det seg med det hvis det også forkaster septeret? Dette vil ikke fortsette å bestå,’ sier den suverene Herre, Jehova.» — Esekiel 21: 12, 13, vers 13 fra NW.

DET SOM IKKE SKULLE «FORTSETTE Å BESTÅ»

22. Hva betydde det at den ting som blir nevnt, ikke skulle «fortsette å bestå», med hensyn til herredømmet i verden, men hva betydde det ikke for kong Davids kongelige slektlinje?

²² Hva var det som ikke skulle «fortsette å bestå»? Det var Israels kongers septer, den stav som var et symbol på den aktive utøvelse av kongemakten. Det betydde at Juda rike skulle gå til grunne, at det skulle forsvinne. Jehovas trone i Jerusalem skulle omstyrtes; en kongelig etterkommer av kong David skulle ikke lenger sitte på den. Jehova Guds forbilledlige rike eller miniatyrrike blant israelittene skulle opphøre å eksistere. Da ville det bare være hedningeriker, riker av denne verden, igjen på jorden. Dette betydde imidlertid ikke at hver eneste rettmessige arving i  kong Davids slektlinje skulle utryddes, slik at Davids kongelige ætt ville opphøre å eksistere. Selv om ingen overlevende av Davids kongehus igjen ville komme til å sitte med et bokstavelig septer på en bokstavelig trone i det jordiske Jerusalem, ville det likevel framstå en av Davids kongelige slektlinje som hadde naturlig rett til Davids kongedømme over Israels 12 stammer. Gud forsikret senere Esekiel om dette.

23. Hvordan kunne det sies at «sverdet» ville true israelittene på alle kanter og hvordan fikk Esekiel beskjed om å henlede oppmerksomheten på dette «sverdet»?

²³ Jehovas ødeleggende «sverd» ville være så aktivt at det ville se ut som om de domfelte israelittene var truet på alle kanter. Dette kunne få en israelitt til å slå hendene sammen i forbauselse, om ikke i frykt. Det hvessede og blankslipte sverdet ville være et sverd av stor, ja, av internasjonal betydning. Av den grunn påla Jehova Esekiel å henlede oppmerksomheten på det ytterligere, idet han sa: «Og du menneskesønn, spå og slå hendene sammen! Dobbelt, ja tredobbelt kommer sverdet, det sverd [1] som slår mange i hjel, dette sverd [2] som slår den store i hjel, det som truer dem på alle kanter. For at hjertet skal smelte og for å mangfoldiggjøre dem som blir felt ved alle deres porter vil jeg foreta en nedslaktning med sverdet [3]. Akk, det er laget til å lyne, pusset til å slakte!» — Esekiel 21: 14, 15, vers 15 fra NW.

24. Hvem påtar seg ansvaret for nedslaktningen, og ved hvilke strategiske punkter vil mange falle?

²⁴ Legg merke til at Jehova selv påtar seg ansvaret for nedslaktningen, selv om han lar andre fullbyrde straffen. Han sier: «Jeg [vil] foreta en nedslaktning med sverdet.» Når jødene i den beleirede byen Jerusalem skynder seg til portene for å forsvare sin hellige by, vil det derfor være forgjeves; de vil bli felt. Jehova vil la mange falle ved slike strategiske punkter. Når det blankpussede sverdet svinges mot dem, vil det hele tiden lyne. Med sin skarpe egg vil det forårsake en grusom nedslaktning.

25. Hva skal Esekiel nå tale direkte til? Hva slags nedslaktning er det således tale om, og når vil Jehova stille sin harme?

 ²⁵ Som om sverdet var levende og kunne ta imot ordrer med hensyn til hva det skulle vende seg mot, får Esekiel befaling om å tale direkte til det: «Ta deg sammen og hogg til høyre! Vend deg og hogg til venstre! Dit hvor din egg er bestemt!» I samsvar med Jehovas vilje er det altså en ledet nedslaktning. Han vet hvem han vil bruke sin domsfullbyrdelses sverd imot. Hans sverd vil ikke finne hvile før det fullt ut har fullbyrdet hans dom. Han sier: «Også jeg vil slå hendene sammen og stille min harme; jeg, [Jehova], har talt.» — Esekiel 21: 16, 17.

DEMONENES INNGRIPEN BLIR GJORT VIRKNINGSLØS

26. Hvilke veivisere skulle Esekiel sette opp, og hvilket spørsmål oppstår her med hensyn til demonenes makt?

²⁶ Vil demonene under ledelse av sin fyrste, Satan Djevelen, få lov til å vende Jehovas «sverd» bort? Vil de få lov til å vende det i en annen retning enn den Jehova ønsker det først skal gå i? De vil kanskje forsøke å gjøre det, etter anmodning av spiritister, astrologer, spåmenn og falske profeter, som blir påvirket av demoner. Men dette vil aldri lykkes, ifølge det Esekiel nå forteller: «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Og du menneskesønn, gjør deg to veier, som kongen av Babels sverd kan fare fram på! Fra ett land skal de begge gå ut, og du skal risse en hånd — risse den ved begynnelsen av veien til hver by! En vei skal du gjøre som sverdet kan fare fram på til Rabba i ammonittenes land, og en til Juda, inn i Jerusalem, den faste by. For Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la seg spå.» — Esekiel 21: 18—21.

27. Hvem får vi her vite at ’drapsmannen’ er, og hva kjennetegnet denne drapsmannen?

²⁷ Her får vi vite hvilken ’drapsmann’ det var Jehova ville overlate sin domsfullbyrdelses sverd til for at denne synlig skulle utkjempe «striden på [Jehovas] dag» mot Jerusalem. Det var Babels eller Babylons konge. Ettersom  Babylon den gang var en verdensmakt, den tredje verdensmakt ifølge den bibelske historie, er det ikke noe å undres over at dette krigens «sverd» som det svingte, var verdenskjent og fortjente den oppmerksomhet Esekiel ofret det! Da Esekiel fikk sin profeti, het Babylons konge Nebukadnesar. Ifølge den verdslige historie var han en meget religiøs mann og en ivrig tilbeder av demonguden Marduk. Dette betydde at Nebukadnesar var meget overtroisk, og at han i offisielle anliggender lot seg lede av demonisme, for eksempel av spådomskunst.

28. Hva minner dette oss om i forbindelse med kristenhetens politikere?

²⁸ Dette minner oss om at til og med politiske herskere i kristenheten setter sin lit til demonisme i forbindelse med sin politiske virksomhet og de politiske avgjørelser de skal treffe. Spåmennene og spåkvinnene og de synske i Washington, D.C., blir for eksempel svært ofte rådspurt av de politikere som har kontorer der i byen. Den nazistiske diktatoren i Det tredje rike, Adolf Hitler, var kjent for å ha stor tillit til astrologien. Han hadde sin egen offisielle astrolog. Slike menn søker like lite veiledning hos Jehova som Nebukadnesar gjorde.

29. Ved hvilket veikryss måtte Nebukadnesar treffe en avgjørelse da han dro mot sør, og på hvilken måte ville han treffe sitt valg?

²⁹ Da Nebukadnesar i spissen for sin mektige hær kom inn i Palestina fra nord, kom han til et veikryss. Her måtte han treffe en avgjørelse. Akkurat som Esekiel hadde fått beskjed om å illustrere det for de landflyktige jøder i Babylon, førte den ene av de to veiene til Rabba i ammonittenes land, som lå øst for Jordan-elven. Den andre veien førte til Jerusalem i fjellområdet vest for Jordan-elven og Dødehavet. Rabba, ammonittenes hovedstad, var den minst befestede av de to byene. Den ville være lettest å innta. Skulle så Nebukadnesar først lede sitt felttog mot denne byen? Judas hovedstad ble kalt «Jerusalem, den faste by». Den ville være langt vanskeligere å innta. Den ville kreve en lengre beleiring, som kanskje kunne ta motet fra de  babyloniske soldater. Skulle Nebukadnesar utsette angrepet på denne byen til hans tropper følte seg oppløftet etter at de hadde inntatt ammonittenes by Rabba? Det var et vanskelig valg! Hvordan skulle han treffe sin avgjørelse? Ved å benytte seg av spådomskunst!

30. Hvor mange former for demonisme benyttet Nebukadnesar seg av, og hvorfor? Hvem viste seg å være sterkest, demonene eller Jehova?

³⁰ Én slags spådomskunst var ikke nok for kong Nebukadnesar. Han ville være sikker i sin sak og benyttet derfor tre forskjellige metoder. Ville demonene, som babylonierne overtroisk tilba, så la denne trefoldige spådomshandling gi et resultat som ville lede Nebukadnesar til å handle i strid med Jehovas vilje, slik at han først dro mot Rabba i Ammon? Ikke når den allmektige Gud, Jehova, hadde erklært at hans domsfullbyrdelses sverd først skulle rettes mot Jerusalem. Han utmanøvrerte demonene og lot derfor Esekiel si følgende om Nebukadnesars spådomshandling:

31. Hvordan lot Jehova Esekiel beskrive Nebukadnesars spådomshandling, og hva skulle Nebukadnesar gjøre ifølge det han trakk ut med sin høyre hånd?

³¹ «Han [1] ryster pilene [den ene merket for Rabba og den andre for Jerusalem; de skulle trekkes ut av en beholder etter at de var blitt ristet], han [2] spør husgudene, han [3] ser på leveren [av et slaktet offerdyr]. I sin høyre hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille opp murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, løfte røsten med hærrop — stille opp murbrekkere mot portene, kaste opp en voll og bygge skanser.» — Esekiel 21: 21, 22.

32. Hvilken by ble Nebukadnesar ledet mot av den uttrekning han foretok med sin høyre hånd, og hva betydde det at han skulle gjøre?

³² Det kong Nebukadnesar trakk ut med sin høyre hånd, var det som skulle foretrekkes; det anga hvilken handlemåte som ville være best. I samsvar med Jehovas vilje ble Babylons konge først ledet mot Jerusalem. Det betydde at alt det tunge babyloniske beleiringsutstyret skulle føres til Jerusalem, og at alle maskiner som ble benyttet ved beleiringen av en sterkt befestet by, skulle tas i bruk.

33. Hvordan ville Judas og Jerusalems innbyggere, som hadde bundet seg til Nebukadnesar med en ed se på profetien om at hans spådomshandling ville føre til et slikt resultat, ifølge det som sies i Esekiel 21: 23?

 ³³ Men hvordan så Judas og Jerusalems innbyggere på profetien om at kong Nebukadnesars spådomshandling ville bringe et slikt resultat? Jehova forutså hvordan de ville se på den, og sa derfor videre til Esekiel: «Men dette er i deres øyne bare en tom spådom; de har jo de helligste eder [de som er sverget til dem med eder, NW]. Men han minner om deres misgjerning, for at de skal gripes.» — Esekiel 21: 23.

34. Hvorfor ble Nebukadnesars spådomshandling, slik det var forutsagt, regnet for å være «en tom spådom» av innbyggerne i Juda land, og hvordan stilte de seg til de eder de hadde sverget?

³⁴ Det som ble forutsagt om kong Nebukadnesars spådomshandling, ble regnet for å være «en tom spådom» av disse jødene i Juda land, for de trodde ikke at Babylons konge ønsket å dra mot en by med så sterke murer som dem Jerusalem hadde. De mente at det var umulig for ham å innta byen. De kunne dessuten be Babylons mektige, internasjonale rival, Egypts Farao, om å komme dem til unnsetning og få Babylons militære styrker til å vende tilbake. Hvorfor skulle de bry seg om at de overfor Babylons konge hadde sverget på å være underlagt ham som en vasall? De unnlot å ta hensyn til det forhold at de hadde underkastet seg kong Nebukadnesar som sin overherre ved å avlegge disse edene i sin Guds, Jehovas, navn. I sin selvsikkerhet valgte de således å bryte sine eder til Babylons konge ved å gjøre opprør mot ham og sette sin lit, ikke til Jehova, men til Egypts Farao. De ville påvirke sin konge, Sedekias, til å følge en slik falsk, opprørsk handlemåte.

35. Hvordan forutsa Jehova at Sedekias ville bryte sin ed og gjøre opprør, og hvilke spørsmål stilte han derfor?

³⁵ Gjennom Esekiel forutsa Jehova at det ville gå slik. Han kom inn på det at kong Nebukadnesar i 617 f. Kr. hadde satt Sedekias på tronen i Jerusalem i stedet for dennes nevø Jojakin, og forutsa hvordan Sedekias ville betrakte sin ed, da han sa til Esekiel: «Og han [Nebukadnesar] tok en av  kongeætten [Sedekias] og gjorde en pakt med ham og tok ham i ed, og de mektige i landet tok han [Nebukadnesar] med seg, for at det skulle være et ringe kongerike og ikke opphøye seg, men holde pakten med ham og bli stående. Men han [Sedekias] falt fra ham og sendte sine bud til Egypt, for at de skulle gi ham hester og meget folk. Skal han [Sedekias] ha framgang? Skal den som gjør slikt, slippe unna? Skal han bryte en pakt og slippe unna?» Jehova besvarer straks disse spørsmålene, idet han sier:

36. Hvordan besvarte Jehova disse spørsmålene for Esekiel, idet han omtalte den edsbrytende Sedekias og Egypts Farao?

³⁶ «Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], på det sted hvor han bor den konge [Nebukadnesar] som gjorde ham [Sedekias] til konge, men hvis ed han foraktet, og hvis pakt han brøt, hos ham, midt i Babel skal han visselig dø. Og ikke skal Farao med en stor hær og meget folk komme ham til hjelp i krigen, når det kastes opp en voll og bygges skanser for å utrydde mange liv. Han [Sedekias] foraktet eden og brøt pakten, enda han hadde gitt hånden på det [på at han ville holde pakten]. Alt dette har han gjort, han skal ikke slippe unna. Derfor sier Herren, [Jehova], så: Så sant jeg lever, eden som han svor ved meg, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med meg, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode.» — Esekiel 17: 13—19; 2 Krønikebok 36: 11—13.

37. Hvilken «misgjerning» var det som skulle minnes, og hva fikk Babylons konge til huske den?

³⁷ Ved å gjøre opprør mot sin babyloniske overherre ville kong Sedekias i Jerusalem gjøre seg skyldig i en misgjerning. Men Babylons konge ville ikke overse dette eller glemme det. «Han minner om deres misgjerning, for at de skal gripes.» (Esekiel 21: 23) På den måten skulle edsbryteren Sedekias og hans rådgivere gripes og få erfare de bitre følgene av sin egen misgjerning. Jehova sier derfor videre til disse edsbryterne, som bedro seg selv: «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Fordi I selv minner om eders misgjerning, idet eders overtredelser åpenbares, så eders  synder viser seg i alle eders gjerninger — fordi jeg således blir minnet om eder, skal I gripes med hånden.» (Esekiel 21: 24) Deres overtredelser mot pakten ble avslørt eller åpenbart, og det fikk Babylons konge, som de hadde krenket, til å bli minnet om deres misgjerning.

38. Hva betydde profetien om at paktsbryterne skulle «gripes med hånden»?

³⁸ Når tiden var inne, måtte jødene bli minnet eller husket på den måten som paktsbrytere fortjener. Deres opprør ville derfor slå feil, Jerusalems sterke murer ville svikte dem, og de ville bli ’grepet med hånden’ og ført til Babylon.

39. Hva ville kong Sedekias, ’Israels høvding’, bli tvunget til å gjøre, ifølge det Jehova sa til ham?

³⁹ Hva ville kong Sedekias som «Israels fyrste» i betraktning av dette bli tvunget til å gjøre? Gjennom profeten Esekiel forteller Jehova ham det rett ut: «Og du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang [og du, o dødelig sårede, Israels onde høvding, hvis dag har kommet i endens misgjernings tid, NW]! Så sier Herren, [Jehova]: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 25—27.

«DET HØYE SKAL FORNEDRES»

40. På grunn av hvilken handlemåte var Sedekias blitt ’dødelig såret’, hvordan viste han sin ondskap, og hvordan hadde hans «dag» kommet med hensyn til «endens misgjernings tid»?

⁴⁰ Ved sin opprørske handlemåte hadde kong Sedekias tilføyd seg selv et dødelig sår, slik at han gikk den visse død i møte, ikke i fred som konge i Jerusalem under den babyloniske konges overherredømme, men som en avsatt, barnløs, blind og fengslet landflyktig konge i Babylon. Ved å bryte den ed han hadde avlagt i Jehovas navn, og den pakt han hadde inngått med Babylons konge, viste han sin  ondskap. Den dag da han måtte høste de bitre fruktene av sin ondskap som ’Israels høvding’, hadde kommet. Nå var det «endens misgjernings tid», ikke bare i forbindelse med kong Sedekias’ ’misgjerning’, men i forbindelse med hele Juda rikes og Jerusalems ’misgjerning’. Denne ’endens tid’ begynte i Josias’ 13. år som konge i Jerusalem, det samme år som presten «Jeremias, Hilkias’ sønn» begynte å profetere. (Jeremias 1: 1, 2; 25: 3—11) For å gi en billedlig framstilling av disse avsluttende 40 årene hadde profeten Esekiel fått befaling om å legge seg på sin høyre side foran et bilde av Jerusalem på et sted hvor folk kunne se ham. På den måten skulle han «bære Juda-folkets misgjerning». (Esekiel 4: 6, 7) Sedekias var delaktig i denne ’endens misgjerning’.

41. Hvordan ble huen og kronen fjernet som en oppfyllelse av Jehovas befaling, hva ble således brakt til opphør, og hvilken verdenssituasjon oppsto dermed?

⁴¹ Kong Sedekias bar en kongelig hue som et tegn på sin kongeverdighet, og dessuten en krone. Han tok ikke frivillig huen bort og løftet ikke frivillig kronen av i lydighet mot Jehovas befaling gjennom Esekiel. Det var Babylons konge som gjorde dette da han grep den flyktende Sedekias og avsatte ham som konge, idet han ødela hans kongetrone og hans kongelige by. (2 Kongebok 25: 1—7; Esekiel 17: 19, 20) I og med denne begivenheten opphørte Guds forbilledlige rike på jorden med en etterkommer av kong David på «[Jehovas] trone» i Jerusalem å eksistere. Det hadde eksistert i 463 år, fra 1070 til 607 f. Kr. Nå ble verdens skueplass fullstendig overlatt til de ikke-jødiske eller hedenske riker, uten noen innblanding fra et jordisk, forbilledlig Jehova Guds rike. Det var i sannhet en ny verdenssituasjon!

42. Med hvilke ord tilkjennega Jehova at tiden var inne til en forandring?

⁴² Jehova hadde bestemt at det nå skulle finne sted en forandring. Han viste dette da han tilføyde: «Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres.» — Esekiel 21: 26.

43. Sto «det høye» og «det lave» for Sedekias’ familie i motsetning til Jojakins eller for Salomos slektlinje i motsetning til Natans? Forklar.

 ⁴³ Når det på den måten ble vendt opp ned på tingene, ville forholdene gjennom lang tid ikke være slik som de hadde vært før. Hva var «det lave» som skulle opphøyes når Juda rike ble ødelagt,’ i motsetning til «det høye» som skulle fornedres? Det var ikke familien til kong Sedekias, som en gang var blitt opphøyd til å sitte på Jerusalems trone, i motsetning til hans nevø Jojakins familie, som da var i landflyktighet i Babylon, mens Jojakin selv satt i fengsel. (2 Kongebok 24: 8—16; 25: 27—30) Det var heller ikke kong Salomos opphøyde slektlinje i motsetning til kong Davids sønn Natans ringere, ubemerkede slektlinje. (Matteus 1: 6—16; Lukas 3: 23—31) Begge disse sistnevnte slektlinjene førte fram til Jesus Kristus, som ble født i Betlehem i Juda, for navnene Sealtiel og Serubabel forekommer både i ættetavlen fra Salomo og i ættetavlen fra Natan. (Matteus 1: 12; Lukas 3: 27) Det var derfor ikke slik at den ene av disse to slektene ble fornedret i forhold til den andre med hensyn til frambringelsen av Messias.

44. Hva var i stedet «det høye» som skulle fornedres, og hva var «det lave» som skulle opphøyes? Og hvordan skjedde det?

⁴⁴ «Det høye» var Juda rike, som jo var Jehova Guds miniatyrrike på jorden, og det ble fornedret ved at det ble ødelagt i 607 f. Kr. De ikke-jødiske eller hedenske riker i denne verden var «det lave» som ble ’opphøyd’ ved at Juda rike ble ødelagt, slik at det hedenske herredømme fikk fullstendig kontroll over hele jorden og Jehovas utvalgte folk, Israel, fra da av ble underlagt dette hedenske herredømme.

45, 46. Hvilken verdensmakt dominerte på dette tidspunkt verdens politiske skueplass, og hvordan hadde Jehova forutsagt denne omveltning gjennom Moses i 5 Mosebok, kapittel 28?

⁴⁵ Fra dette tidspunkt av var det altså den babyloniske verdensmakt, den tredje verdensmakt i den bibelske historie, som dominerte verdens politiske skueplass. Lenge før, i år 1473 f. Kr., hadde profeten Moses forutsagt dette, idet han under guddommelig inspirasjon hadde sagt til  Israels folk: «[Jehova] skal gjøre deg til hode og ikke til hale; og du skal alltid være ovenpå og aldri være under, såfremt du hører på [Jehovas], din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde, . . .

⁴⁶ «Men dersom du ikke hører på [Jehovas], din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg: [Jehova] skal føre deg og din konge, som du setter over deg, bort til et folk som hverken du eller dine fedre har kjent, og der skal du dyrke andre guder, stokk og stein. Den fremmede som bor i ditt land, skal stige opp over deg, høyere og høyere; men du skal synke dypere og dypere. Han skal låne til deg, men du skal ikke kunne låne til ham; han skal være hode, og du skal være hale.» — 5 Mosebok 28: 13, 15, 36, 43, 44.

47. Hva begynte således å bli nedtrådd i 607 f. Kr.?

⁴⁷ Da hedningenasjonene ble ’opphøyd’ ved at babylonierne i 607 f. Kr. ødela Jerusalem og fjernet Davids kongelige slektlinje fra tronen, begynte de å nedtrå Jerusalem, som representerte et rike som tilhørte Jehova Gud, med en kongelig etterkommer av kong David på «[Jehovas] trone».

48. Hvem sørget for at «hedningenes tid» begynte? Hva hadde han også fastsatt, og hvordan omtalte Jesus profetisk denne tidsperioden?

⁴⁸ Den tid da hedningene på den måten skulle tråkke på Davids kongelige slektlinjes rett til tronen i et rike som var opprettet av Jehova Gud, skulle være av begrenset varighet. Jehova, som sørget for at «hedningenes tid» begynte, hadde også fastsatt når denne tidsperioden skulle utløpe. I år 33 ifølge vår tidsregning omtalte Jesus Kristus profetisk denne «hedningenes tid», som ennå ikke var utløpt på hans tid. Idet han forutsa ødeleggelsen av sin tids Jerusalem, sa han: «For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådd av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Lukas 21: 20—24) Denne «hedningenes tid» ville altså en dag utløpe.

49. Hvordan forutsa Jehova i Esekiel 21: 27 den begivenhet som ville markere utløpet av «hedningenes tid»?

 ⁴⁹ Når skulle den gjøre det? Den skulle gjøre det i et år da en bemerkelsesverdig begivenhet skulle finne sted. Kongedømmet med en rettmessig etterkommer av kong David på «[Jehovas] trone» skulle ikke for bestandig ligge nede. Jehova sa: «Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 27.

«INNTIL HAN KOMMER HVEM RETTEN TILHØRER»

50. Hvorfor gikk Jesus Kristus ikke inn for å bli konge da han var på jorden?

⁵⁰ Kong Davids etterkommer, «hvem retten tilhører», ville komme og få overdratt kongemakten av Jehova samme år som «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» (NW) utløp. Det skjedde ikke da Jesus Kristus var på jorden, i det første århundre ifølge vår tidsregning. Nei, for Jesus sa at Jerusalem skulle bli ødelagt for annen gang, og at «hedningenes tid» deretter skulle fortsette enda en tid før den var til ende. Det er grunnen til at Jesus Kristus ikke gikk inn for å bli konge da han var på jorden. (Johannes 6: 14, 15) Det er også grunnen til at Jehova ikke ga Jesus Kristus Davids kongedømme da han led offerdøden, ble oppreist og fór opp til himmelen og satte seg ved Jehovas høyre hånd. — Apostlenes gjerninger 1: 6, 7; 2: 29—37.

51. Hvor lenge skulle Jesus Kristus vente ved Jehovas høyre hånd etter sin himmelfart, og hva skulle deretter finne sted?

⁵¹ Jerusalems annen ødeleggelse fant sted i år 70 ved de romerske legioner, og Jesus Kristus forutsa at «hedningenes tid» skulle fortsette en tid deretter. (Lukas 21: 24) Etter sin himmelfart i år 33 måtte Jesus Kristus derfor vente i himmelen inntil «hedningenes tid» hadde endt. Da ville Guds fastsatte tid være inne til at de hedenske nasjoner skulle fornedres, og til at hans messianske rike, som tilhørte en etterkommer av kong David, skulle opphøyes. Da ville  tiden være inne til at Jesus Kristus, som hadde den juridiske rett til kongedømmet, kunne komme og be Jehova om å få dette kongedømmet, og til at Jehova ville gi ham det. Dette ble sagt til de kristne hebreere i Hebreerne 10: 12, 13. Det sies der angående Jesus Kristus: «Han har frambåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.» (Salme 110: 1, 2; 2: 7—9; Apostlenes gjerninger 2: 34—36) Ettersom Jesus Kristus på grunn av Daniels profeti (4: 16—27) kjente til hvor lang denne tidsperioden, «hedningenes tid», skulle være, var han i stand til å regne ut når den ville utløpe, nemlig i 1914 e. Kr.

52. Hvilket syn fikk Daniel av Davids etterkommer som kom for å motta kongedømmet? Hvem trodde Jesus Kristus at dette profetiske synet skulle få sin oppfyllelse på, og når ventet han at det ville skje?

⁵² Profeten Daniel var i landflyktighet sammen med Esekiel, og det var derfor meget passende at Jehova, «den gamle av dager», lot Daniel få et syn av hvordan Messias ved utløpet av «hedningenes tid» ville komme til ham for å motta kongedømmet som kong Davids evige arving. Daniel skriver: «De andre [hedenske] dyrs herredømme ble tatt fra dem; . . . Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.» (Daniel 7: 12—14) Jesus Kristus så fram til at dette profetiske synet skulle bli oppfylt på ham i himmelen når «hedningenes tid» var til ende i 1914.

53. Hvordan satte Jehova en stopper for hedningenasjonenes nedtråkking av «Jerusalem» da «hedningenes tid» utløp, selv om de behersket det sted hvor det jordiske Jerusalem lå?

⁵³ Da «hedningenes tid» utløp i 1914, i lunarmåneden tisjri (september-oktober), var den fastsatte tid inne til at  Jehova skulle sette en stopper for hedningenasjonenes (og dermed også kristenhetens) nedtråkking av det som fortidens Jerusalem var et symbol på, nemlig riket med kong Davids salvede etterkommer på «[Jehovas] trone». Jehova gjorde dette ved å overgi Davids kongedømme til ham «hvem retten tilhører», det vil si til sin salvede Sønn, Jesus Kristus. Etter den tiden kunne hedningenasjonene rent bokstavelig trå ned det sted hvor fortidens Jerusalem hadde ligget i Midt-Østen, så mye de ville, men de kunne ikke lenger trå ned det virkelige rike som tilhørte kong Davids salvede etterkommer, som hadde den juridiske rett til det. Han sitter på «[Jehovas] trone» i himmelen, og vår tids sterkt rustede nasjoner kan aldri omstyrte og ødelegge denne himmelske trone eller «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». — Hebreerne 12: 22.

54. Hva vil om kort tid skje med vår tids motbilde til det utro Jerusalem? Vil dette berøre Guds messianske rike, som ble opprettet da «hedningenes tid» utløp?

⁵⁴ Hvor oppmuntrende er det ikke for dem som virkelig elsker Guds messianske rike, å kjenne til disse vidunderlige ting! Om kort tid vil vår tids motbilde til det gamle, utro Jerusalem bli ødelagt for bestandig, slik det ble billedlig framstilt ved Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. Men det vil ikke bety at Guds messianske rike blir ødelagt, for kristenhetens påstand om at den er Kristi rike, er en falsk påstand, som i høy grad har gitt en feilaktig framstilling av de bibelske kjensgjerninger. Det hyklerske Kristi rike på jorden skal fjernes! Det sanne Kristi rike i himmelen vil beholde makten, til velsignelse for hele menneskeheten, som Jesus Kristus ga sitt liv for som et gjenløsningsoffer. Hverken de hedenske nasjoner eller kristenheten vil kunne forhindre at menneskeheten får del i denne velsignelse. Deres «fastsatte tider» utløp i 1914, og de vil derfor bli ødelagt for evig i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i den verdenssituasjon som blir kalt Harmageddon, og som nå er i ferd med å utvikle seg. — Åpenbaringen 16: 14—16.

 HVA VIL SKJE ETTER KRISTENHETENS ØDELEGGELSE?

55. Hvem blir ødelagt etter kristenheten, og hva utgjorde en parallell til dette på Esekiels tid?

⁵⁵ Etter kristenhetens ødeleggelse følger ødeleggelsen av de politiske hedningenasjoner. Som en gammel parallell til dette ble ammonittenes hovedstad, Rabba, ødelagt etter at Jerusalem var blitt ødelagt i 607 f. Kr. Det var Jehovas vilje at Jerusalem skulle falle først. Derfor sørget han for at kong Nebukadnesars spådomskunst først sendte ham mot Jerusalem, nedover den vei som gikk til høyre fra veikrysset. (Esekiel 21: 19—22; Jeremias 25: 17—29) Jehova ga Esekiel beskjed om hva han skulle si for å advare ammonittenes Rabba mot å triumfere over Jerusalems ødeleggelse:

56. Hvilken advarsel påla Jehova Esekiel å gi Ammon for at Rabba ikke skulle triumfere over Jerusalems ødeleggelse?

⁵⁶ «Og du menneskesønn, spå og si: Så sier Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova], om Ammons barn og om deres hånsord: Du skal si: Et sverd, et sverd er dratt, slipt til å slakte, til å fortære, til å lyne, mens [fordi, NW] de skuer falske syner for deg og spår deg løgn, for å legge deg ved siden av [på, NW] de ihjelslåtte ugudeliges halser, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang. Stikk sverdet i skjeden igjen! På det sted hvor du ble skapt, i det land hvorfra du er opprunnet, der vil jeg dømme deg. Og jeg vil utøse min harme over deg, min vredes ild vil jeg la lue mot deg, og jeg vil gi deg i ville menneskers hånd, som er mestere i å ødelegge. Du skal bli til føde for ilden, ditt blod skal bli utøst i ditt land, ingen skal mer komme deg i hu; for jeg, [Jehova], har sagt det.» — Esekiel 21: 28—32.

57. Som en advarsel om hva bør alle som håner Jehova, betrakte den historiske oppfyllelse av denne profetien, og hvorfor vil profetien helt sikkert bli oppfylt på dem?

⁵⁷ Da tiden var inne, ble Babylons konge brukt til å bringe ødeleggelse over ammonittenes land. Det skjedde fordi Ammons profeter ’skuet’ at Rabba ville unnslippe kong Nebukadnesars «sverd», og det måtte bevises at det var  «falske syner». Ammons spåmenn forutsa at Rabba ville bli spart, og det måtte bevises at deres spådom var «løgn». Hensikten var at de ihjelslåtte ammonittene billedlig talt skulle legges på de ihjelslåtte, ugudelige israelittenes «halser», som om de døde ble lagt oppå hverandre, i én haug. Måtte alle som håner den suverene Herre, Jehova, betrakte dette historiske eksempel som en advarsel. I «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» vil «sverdet» nå dem i deres eget land. I deres hjemland vil deres blod bli utgytt. Døden, som de har forutsagt og ønsket at Guds sanne folk skulle bli rammet av, vil ramme dem selv når Jehova utøser sin vrede. La dem ikke ’skue falske syner’ hva dette angår; la dem ikke ta feil i denne sak. Det er Jehova som har talt. Det vil derfor helt sikkert inntreffe, til ære og pris for ham.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]