Kapittel 10

Kristenheten ødelegges med ild fra himmelvognen

1—3. Hva ville det være på sin plass at Jehova gjorde da han var nærværende i templet, og hva skulle i samsvar med dette senere finne sted?

JEHOVAS himmelvogn står fremdeles utenfor den nordre port som fører inn til den indre forgård i Jerusalems tempel, når det nå blir åpenbart nye ting i det syn den levittiske profeten Esekiel fikk. «Israels Guds herlighet» hadde flyttet seg fra sin stilling over himmelvognen og befant seg over terskelen til det Aller-helligste i templet. (Esekiel 8: 3, 4; 9: 3) Da Jehova var nærværende der, var det på sin plass at han benyttet anledningen til å inspisere dette hus, som var innvigd til ham, og se hva som foregikk i det, og så uttale sin dom. Det at han gjorde dette, viste hva som senere skulle finne sted i forbindelse med et større tempel, noe en senere profet forutsa på følgende måte:

² «Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder etter; se, han kommer, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull  og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år.

³ «Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Malakias 3: 1—5; skrevet i år 443 f. Kr., etter at Jerusalems tempel var gjenoppbygd.

4. Hvem i templet hadde Jehova vært «et hastig vitne mot», slik det framgår av det syn Esekiel fikk, hvor hadde de «seks menn» begynt ødeleggelsesarbeidet, og hvor hadde de fortsatt det?

⁴ I det syn Esekiel fikk i templet, hadde Jehova i sannhet vært et «hastig vitne» mot de 70 eldste som hadde brent røkelse foran inngravde avgudsbilder, mot kvinnene som satt og gråt over den falske guden Tammuz, og mot de 25 menn som vendte ryggen mot Jehovas tempel og bøyde seg mot øst for solen. Mannen «som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend», hadde ikke satt et tegn som ville føre til at de ble spart, i deres panne, og Jehovas «seks menn» med sine «våpen til å knuse med» hadde derfor slått i hjel disse menneskene, som besmittet Jehovas tempel. Etter at disse seks domsfullbyrderne hadde fullført sitt arbeid i templet, hadde de gått igjennom byen Jerusalem og drept alle som ikke hadde noe tegn, uten hensyn til alder, kjønn eller borgerlig stilling. Hva skulle nå skje med selve byen, som var fylt med likene av de drepte? Esekiel hadde fått befaling om å gjøre dette kjent:

5. Hva fikk ’mannen i linklærne’ nå befaling om å gjøre, og gjorde han det?

⁵ «Og jeg så, og se, på den hvelving [den utstrakte flate, NW] som var over kjerubenes hode, var det noe som syntes å være en safirstein, noe som lignet en trone; han sås over dem [noget av form som en trone var å se oppå dem, MMM]. Og han sa til den mann som var kledd i linklærne: Gå inn mellom hjulene, inn under kjerubene, og fyll dine  hender med glør av dem som er mellom kjerubene, og strø dem ut over staden! Og han gikk inn mens jeg så på det.» — Esekiel 10: 1, 2.

6. Hvilken dom avsa Jehova i templet, hvorfra skulle midlene til fullbyrdelsen av denne dom hentes, og hvem skulle så gjøre bruk av dem?

⁶ Vi får her vite hvilken dom Jehova avsa i templet. Byen Jerusalem skulle ødelegges, brennes med ild, og ikke engang templet skulle bli spart! Hvor skulle det brennende materialet som skulle antenne byen, komme fra? Fra stedet mellom vognens hjul, som de fire kjeruber sto ved siden av. Der fantes det glør. Det var imidlertid ikke kjerubene eller livsvesenene som fikk befaling om å strø glørne over Jerusalem, som var fylt med lik. De skulle ikke forlate sin plass ved siden av himmelvognens hjul, men skulle bruke en annen som sitt redskap. Hvem var det de skulle bruke? De skulle bruke mannen «som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend». På denne måte blir ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel satt i forbindelse med Jehovas himmelvogn, og glørne derfra blir strødd ut på Jehovas befaling. Profeten Esekiel så ’mannen i linklærne’ gå inn der hvor ilden var, for å fylle begge hender med glør. Ved et mirakel tok hendene hans ikke skade av det.

7, 8. Hvor sto de fire kjerubene som ledsaget vognens hjul, og hvordan kommer vi fram til det?

⁷ Mens Esekiel betrakter det hele, forteller han oss om rammen om den fascinerende scenen idet han sier: «Og kjerubene sto på høyre side av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgård.» — Esekiel 10: 3.

⁸ Mente Esekiel med uttrykket «på høyre side av huset» til høyre for ham selv da han sto og så på templet? Ifølge tradisjonen representerer høyre side den sørlige retning for hebreerne. Men her sies det «på høyre side av huset da mannen gikk inn», noe som synes å antyde at det siktes til mannens høyre side da han gikk inn, og hans høyre side ville da være vendt mot nord. Dette synspunkt kommer fram i The New English Bible (1970), som gjengir denne delen av vers 3 slik: «Kjerubene sto på høyre side av  templet idet en mann går inn.» Dette anbringer kjerubene på nordsiden, hvor de befinner seg ifølge beskrivelsen i Esekiel 8: 3, 4. Hvis det ikke forholder seg slik, må vi (selv om Esekiel ikke sier noe om det) anta at himmelvognen med dens hjul og kjeruber har flyttet seg fra templets nordside til dets sørside (høyre side hvis en ser mot øst).

9. Hvordan gjentar Esekiel tydeligvis det han har fortalt tidligere, i kapittel 9, vers 3, om Jehovas herlighet og lyden fra kjerubenes vinger?

⁹ Esekiel gjentar tydeligvis det han har beskrevet tidligere (i Esekiel 9: 3), idet han videre sier: «Og [Jehovas] herlighet hevet seg opp fra kjerubene og flyttet seg til husets dørtreskel, og huset fyltes av skyen, og forgården ble full av glansen fra [Jehovas] herlighet. Og lyden av kjerubenes vinger hørtes helt til den ytre forgård, liksom den allmektige Guds røst når han taler.» — Esekiel 10: 4, 5.

10. Hvordan viser tre nyere bibeloversettelser at Jehovas herlighet ikke hadde flyttet seg i mellomtiden?

¹⁰ Andre bibeloversettelser viser at Jehova ikke hadde flyttet seg fra templets terskel til himmelvognen og så tilbake til templets terskel igjen. Youngs bokstavelige oversettelse av Bibelen sier for eksempel: «Og Jehovas ære blir høy over kjeruben, over husets terskel, og huset fylles av skyen, og forgården er blitt fylt av Jehovas æres stråleglans.» Og An American Translation gjengir Esekiel 10: 3, 4 slik: «. . . og skyen fylte den indre forgård; for da HERRENS herlighet hadde hevet seg fra kjerubene til husets terskel, ble huset fylt av skyen, mens forgården ble fylt av HERRENS herlighets stråleglans.» A New Translation of the Bible (av dr. James Moffatt) sier her: «. . . en sky fylte den indre forgård. Da den Eviges Herlighet steg opp fra kjerubene og beveget seg bort til templets terskel, ble templet fylt av skyen, og den indre forgård ble fylt av stråleglansen fra den Eviges Herlighet.»

11. Hvor var Jehovas herlighet da ’mannen i linklærne’ gikk inn for å hente glørne, hvilken virkning hadde dette på templet, og hvordan henledet kjerubene oppmerksomheten på det?

¹¹ Jehovas herlighet hadde således forlatt safirtronen over den islignende flaten som var over hjulene og de ledsagende  kjeruber, og den befant seg fremdeles over terskelen til det Aller-helligste i templet da ’mannen i linklærne’ fikk beskjed om å hente glør. (Esekiel 1: 25—27; 10: 1, 2, MMM) Hva templet under Jehovas herlighet angår, ble det fylt av en mirakuløs sky, noe som viste at Jehova hadde kontroll over templet, og at ingen andre kunne gå inn i det. (Se til sammenligning 1 Kongebok 8: 10—13; Åpenbaringen 15: 8.) Jehovas herlighet over templet var så strålende at dens glans fylte forgården foran tempelhelligdommen. Det at Jehova var nærværende i templet for å fullbyrde sin dom, var av overmåte stor betydning. Det fortjente så stor oppmerksomhet at de fire kjerubene ved vognens hjul begynte å bevege vingene, ikke for å fly bort med vognen, men for å frambringe en kraftig lyd. Hvis det hadde vært noen i den ytre forgård, kunne de ha hørt lyden. Den kan ha vært som øredøvende torden, som når den allmektige Gud taler. — Se til sammenligning 2 Mosebok 20: 18, 19; Johannes 12: 28—30.

12. Hvor hadde mannen med skrivetøyet avlagt sin rapport, og hva rettet han nå sin oppmerksomhet mot?

¹² Mannen «som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend», rettet nå sin oppmerksomhet mot disse kjerubene. Da han tidligere hadde fullført det arbeid som besto i å sette et tegn i pannen på folk, hadde han avlagt følgende rapport for Jehova i templet: «Jeg har gjort som du bød meg.» (Esekiel 9: 11) Nå vender han seg mot «høyre side av huset» for å gå bort til himmelvognen. Esekiel forteller:

13. Hva fikk ’mannen i linklærne’ av en av kjerubene, og hvordan fikk han det?

¹³ «Da han nå bød mannen som var kledd i linklærne: Ta av den ild som er mellom hjulene, mellom kjerubene! — da gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet. Og den ene kjerub rakte ut sin hånd fra kjerubene til ilden som var mellom kjerubene, og tok av den og la i hendene på ham som var kledd i linklærne; og han tok den og gikk ut.» — Esekiel 10: 6—8.

 SYMBOLSKE GLØR STRØS UT OVER JERUSALEM

14. Hva slags glør er det ’mannen i linklærne’ strør ut over byen, og hva betegner dette med hensyn til Jerusalems ødeleggelse?

¹⁴ Dette er siste gang profeten Esekiel ser ’mannen i linklærne’ i synet. I stedet for å følge ham med øynene mens han fullfører sitt oppdrag, begynner Esekiel å betrakte himmelvognen nærmere. Vi blir derved spart for å se byen Jerusalem brenne når ’mannen i linklærne’, etter at han har utført det livreddende arbeid som består i å sette et tegn i pannen på folk, går i gang med et ødeleggelsesarbeid, idet han strør «glør» over byen. Det er ikke en ild som er tent av mennesker, han setter byen i brann med; det er mirakuløs ild fra Guds himmelske organisasjon. Det var ikke et menneske, men en kjerub som tilhørte denne organisasjonen, som la denne ild i hendene på ’mannen i linklærne’. Hva betegner dette? Det kan betegne at Jerusalems fullstendige ødeleggelse, som skulle finne sted SOM ved ild, var et uttrykk for Jehovas vrede og harme som var opptent mot denne hovedstaden i Juda rike. Da profeten Esekiel året før i Babylon første gang så himmelvognen, så han ikke den mirakuløse ilden «mellom hjulene»; han ser den først nå da han ser vognen i Jerusalem. Da vognen hadde nådd Jerusalem, var tiden inne til at byen skulle ødelegges!

15. Med hva sammenligner Jeremias i Klagesangene Jehovas vrede og harme som ble utøst over Jerusalem?

¹⁵ Profeten Jeremias klager bittert over Jerusalems ødeleggelse og sammenligner Jehovas vrede og harme med ild. Han sier sorgfull: «[Jehova] har uten skånsel tilintetgjort alle Jakobs boliger, han har i sin vrede brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden; han har vanhelliget riket og dets fyrster. Han har i brennende vrede avhogd hvert horn i Israel, dratt sin høyre hånd tilbake for fiendens åsyn og satt Jakob i brann lik en ildslue som fortærer rundt omkring. Han har spent sin bue som en fiende, stilt seg med sin høyre hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øye; i Sions datters telt har han utøst  sin vrede som ild.» (Klagesangene 2: 2—4) I et talende billedspråk fortsetter Jeremias: «[Jehova] uttømte sin harme, han utøste sin brennende vrede og tente en ild i Sion, og den fortærte dets grunnvoller.» — Klagesangene 4: 11.

16, 17. Hvis vrede var ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel et uttrykk for, slik det framgår av 2 Krønikebok 36: 16—20?

¹⁶ Også den inspirerte krønikeskriveren, sannsynligvis den skriftlærde presten Esras, minner i sin beretning om at ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel i 607 f. Kr. var et umiskjennelig uttrykk for Guds vrede, som med rette var opptent mot den troløse byen. I 2 Krønikebok 36: 16—20 leser vi således om de gjenstridige jødene:

¹⁷ «De spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil [Jehovas] vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen legedom. Da lot han kaldeernes konge dra opp mot dem, og han drepte deres unge menn med sverdet i deres hellige hus og sparte hverken unggutter eller jomfruer eller gamle og gråhårete — alle ga han i hans hånd. Alle karene i Guds hus, både store og små, og skattene i [Jehovas] hus og kongens og hans høvdingers skatter — alt førte han til Babel. De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de opp med ild, og alle dets kostbare kar ble ødelagt. Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de ble hans og hans sønners treller, til perserriket fikk makten.»

18. Ble de som virkelig brente ned Jerusalem, billedlig framstilt ved ’mannen i linklærne’, og hva ble derfor framstilt ved at denne mannen strødde glør ut over Jerusalem?

¹⁸ Denne beretningen, og den mer fullstendige beretningen i 2 Kongebok 25: 8—21, viser at det var den babyloniske konges hærer som i bokstavelig forstand brente ned byen Jerusalem. Det betyr imidlertid ikke at disse babylonierne ble billedlig framstilt ved ’mannen i linklærne’ som i Esekiels syn strødde glør ut over Jerusalem. Nei, denne profetiske mannen var fortsatt et bilde på den trofaste levning av Jehovas døpte, salvede vitner, som i symbolsk forstand setter et tegn i pannen på folk nå i «endens tid»  for kristenheten. Det at denne mannen strødde glør ut over Jerusalem, var således en billedlig framstilling av at Jehova ville utøse sin brennende vrede over Jerusalem. Ved hjelp av ’mannen i linklærne’ advarte han i forveien Jerusalems innbyggere om dette. Guds vrede ble utøst ved at de babyloniske hærer virkelig brente ned byen. På lignende måte utbrer vår tids motstykke til ’mannen i linklærne’ det sviende budskap fra Guds Ord over hele kristenheten, noe som tjener til å advare den om at Jehovas brennende vrede vil bli utøst over den i den kommende ’store trengsel’.

19. Hvilken forbindelse har den salvede levning, som blir billedlig framstilt ved ’mannen i linklærne’, således med kristenhetens ødeleggelse, og hvilke redskaper foruten sin usynlige, himmelske organisasjon vil Jehova bruke for å ødelegge kristenheten?

¹⁹ Når dette skjer i nær framtid, vil de som utgjør den salvede levning, som ble symbolsk framstilt ved ’mannen i linklærne’, derfor ikke i bokstavelig forstand sette ild på kristenheten. De vil ikke aktivt være med på å ødelegge den. De forkynner bare nå at «hevnens dag fra vår Gud» vil komme over kristenheten. (Esaias 61: 1, 2) De har fått dette sviende budskap fra Jehova gjennom hans himmelske organisasjon, hans himmelvogn. En av de himmelske kjeruber som er knyttet til denne himmelvogn, har billedlig talt lagt disse symbolske glør, «som er mellom kjerubene», i deres hender for at de skal gå og strø dem ut over kristenheten som en advarsel. Jehova vil ikke bare benytte sin usynlige, himmelske organisasjon under den herliggjorte Jesus Kristus når han skal utslette kristenheten, men han vil også benytte jordiske redskaper til å føre en voldsom ødeleggelse over kristenheten, akkurat som han benyttet babylonierne for å ødelegge det hyklerske Jerusalem i 607 f. Kr.

20. Hva slags ødeleggelse vil kristenheten bli rammet av, ettersom den utgjør en fremtredende del av Babylon den store?

²⁰ Når vi husker at kristenheten er en fremtredende del av vår tids Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike, kan vi forstå at den fortjener å bli ødelagt som ved altfortærende ild.

21. Hvilke ord i Åpenbaringen, kapittel 18, angående Babylon den store må derfor også gjelde kristenheten?

 ²¹ Følgende profetiske ord, som den kristne apostelen Johannes hørte fra himmelen, må derfor få sin oppfyllelse på kristenheten: «Derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne.» Deretter går apostelen Johannes over til å beskrive dem som lider et personlig tap når den falske religions verdensrike (som innbefatter kristenheten) blir ødelagt: «Og kongene på jorden, som har drevet hor og levd i vellevnet med henne, skal gråte og jamre seg over henne når de ser røyken av hennes brann, mens de står langt borte av frykt for hennes pine, og de skal si: Ve, ve, du store by Babylon, du sterke by, at din dom er kommet i én time!» — Åpenbaringen 18: 8—10.

22. Hvem kommer ødeleggelsen fra ifølge det som sies i Åpenbaringen, kapittel 18, og hvordan vil de som i symbolsk forstand har fått et tegn i pannen, reagere på den?

²² Den siste av bibelskribentene viser således også at ødeleggelsen av dette hyklerske religiøse system vil være en ødeleggelse som ved ild som kommer fra Ham som sitter på himmelvognen. Etter at apostelen Johannes har beskrevet hvordan mange sørger over denne ødeleggelsen, sier han derfor: «Fryd deg over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder!» (Åpenbaringen 18: 20) Alle som har fått et tegn i pannen av vår tids ’mann som er kledd i linklær’, vil sammen med disse glede seg over den ødeleggelse som utgår fra Jehovas himmelvogn og rammer den hyklerske kristenheten og hele den øvrige delen av Babylon den store. Vi ønsker alle å stå på samme side som de som gleder seg når dette skjer.

HJULENE OG KJERUBENE

23, 24. Hvilken beskrivelse av hjulene og kjerubene gir nå Esekiel, og hva viser det at denne beskrivelsen svarer nøye til hans tidligere beskrivelse med hensyn til hvor ødeleggelsen kommer fra?

²³ La oss sammen med profeten Esekiel se litt nærmere på Jehovas himmelvogn, hvorfra denne ødeleggende ild,  som rammer kristenheten, utgår. Den beskrivelse Esekiel nå kommer med, svarer nøye til beskrivelsen i Esekiel 1: 5—28. For å vise at det er den samme vognen det er tale om, skriver han:

²⁴ «Og jeg så, og se, det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett hjul ved hver kjerub, og hjulene var å se til som krysolitt. I utseende var de alle fire aldeles lik hverandre; det var som om det ene hjul var inne i det andre [akkurat som når et hjul viser seg å være midt i et hjul, NW]. Når de gikk, gikk de til alle fire sider; de vendte seg ikke når de gikk, men til den kant som den forreste var vendt imot [for det sted som hodet var vendt mot, NW], dit gikk de; de vendte seg ikke når de gikk. Og hele deres legeme og deres rygger og deres hender og deres vinger og hjulene var fulle av øyne rundt omkring — alle deres fire hjul. Jeg hørte hjulene ble kalt virvel [hebraisk: hag-Galgal]. — Esekiel 10: 9—13.

25. Hva ble hjulene kalt, og hvilket trekk ved et hjul henleder dette oppmerksomheten på?

²⁵ Det kan ha overrasket Esekiel at hjulene ble kalt «virvel». (Esekiel 10: 2) Dette navnet var tydeligvis foranlediget av det hjulet gjør, nemlig virvler eller går rundt. Det kunne derfor bli kalt virvel. Dette trekk blir framhevet i The Emphasised Bible av J. B. Rotherham, som oversetter Esekiel 10: 13 på følgende måte: «Til hjulene, til dem ble det ropt: O rullende hjul!» eller, ifølge fotnoten: «O du som ruller!» Det kan i denne forbindelse nevnes at den israelittiske byen Gilgal betyr «bortrulling» eller «avrulling». — Josva 5: 9.

26. Hva i forbindelse med Jehovas himmelske organisasjon blir oppmerksomheten henledet på ved at himmelvognens hjul får et slikt navn?

²⁶ Det at denne delen av himmelvognen får et slikt navn, henleder oppmerksomheten på den hastighet himmelvognen, Jehovas himmelske organisasjon, beveger seg med. «Hans vognhjul [galgal (her brukt i flertall)] er som stormvinden.» (Esaias 5: 28) Stridsvognene fra den assyriske hovedstaden, Ninive, beveget seg aldri så hurtig som denne  himmelvognen, selv om det ble sagt om disse assyriske krigsvognene: «Som lyn farer de fram.» (Nahum 2: 5) Selv om himmelvognens hjul virvlet med så mange omdreininger i minuttet, kunne deres øyne se hvor de gikk.

27. Hva forteller Esekiel nå om kjerubene, og hva viser den måten hjulene ved siden av dem beveger seg på?

²⁷ Etter å ha betraktet hjulene vendte profeten Esekiel nå sin oppmerksomhet mot kjerubene, som ledsaget vognen. Esekiel betraktet øyensynlig først venstre side av disse kjerubene eller livsvesenene, for han beskriver dem slik: «Og hver hadde fire ansikter. Det første ansikt var kjerubens ansikt [Esekiel 1: 10: et okseansikt], og det annet ansikt var et jordisk menneskes ansikt, og det tredje var en løves ansikt, og det fjerde var en ørns ansikt. Og kjerubene hevet seg; det var de livsvesener jeg hadde sett ved elven Kebar. Og når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når kjerubene løftet sine vinger for å heve seg opp fra jorden, skilte hjulene seg ikke fra dem. Når kjerubene sto, sto også de, og når kjerubene hevet seg, hevet de seg med dem; for livsvesenenes ånd var i dem.» (Esekiel 10: 14—17, vers 14 fra NW) Det var således et fullkomment samarbeid mellom hjulene og kjerubene. Det var ikke noe ved denne Jehovas himmelvogn som var preget av disharmoni eller mangel på organisering.

28. Hvilket sted flyttet «[Jehovas] herlighet» og himmelvognen seg nå til?

²⁸ Den «ilden» som var mellom denne vognens kjeruber og som ble tatt av ’mannen i linklærne’ og strødd ut over Jerusalem, hadde ennå ikke nådd templet. I synet kunne derfor «[Jehovas] herlighet» fortsatt bevege seg i dette området, slik som Esekiel nå forteller: «Og [Jehovas] herlighet flyttet seg bort fra husets dørtreskel og ble stående over kjerubene. Og jeg så hvorledes kjerubene løftet sine vinger og hevet seg fra jorden da de gikk ut, og hjulene ved siden av dem; og de ble stående ved inngangen til den østre port i [Jehovas] hus, og Israels Guds herlighet var ovenover dem. Det var de livsvesener jeg hadde sett  under Israels Gud ved elven Kebar [i Babylonia], og jeg skjønte at det var kjeruber. Hvert av dem hadde fire ansikter og fire vinger, og noe som lignet menneskehender, var der under deres vinger. Og deres ansikter var lik de ansikter jeg hadde sett ved elven Kebar; således så de ut, og således var de; hvert av dem gikk rett fram.» — Esekiel 10: 18—22.

29. Hvor måtte nå profeten Esekiel føres, og hva er vi nå interessert i å få vite?

²⁹ Hvilke instrukser ville nå bli gitt til profeten Esekiel mens himmelvognen med Jehova på safirtronen over den står ved den østre port ved inngangen til templets ytre forgård? Ettersom Esekiel befinner seg i templets indre forgård, må han først føres ut til den ytre, østlige port, som vender mot Oljeberget, slik at han kan se det som kan ses derfra. Vi er interessert i å få vite hva han ser og hører der.

[Studiespørsmål]