Kapittel 13

Kristenhetens forbundsfeller vender seg mot den

1. I hvilken utstrekning gjentar historien seg?

EN SIER ofte at historien gjentar seg, eller at framtiden bare er fortiden i en ny skikkelse. Hva de generelle trekk angår, er det riktig at større begivenheter i historien gjentar seg. De samme begivenheter går igjen fordi årsakene er de samme.

2, 3. Hvordan kan vi av historien lære å unngå katastrofer i likhet med dem andre har vært utsatt for, og hvordan viser Paulus i 1 Korintierne 10: 6—12 hvilket gagn en kan ha av å undersøke den bibelske historie?

² Hvis vi undersøker de katastrofer som har funnet sted i menneskenes historie, kan vi betrakte dem som advarende eksempler. Vi kan legge merke til årsakene til dem og på den måten finne ut hva vi kan gjøre for å unngå å bli rammet av lignende katastrofer. Det er en av de fordeler vi har av å undersøke den bibelske historie, noe den kristne apostelen Paulus også viser. Da han skrev om de tragiske begivenheter som Israels folk opplevde under sin 40 år lange vandring fra Egypt til det lovte land, sa han:

³ «Men disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. . . . Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Korintierne 10: 6—12.

4. Hva sa Jehova at byen Jerusalem ville bli rammet av da den ikke tok lærdom av det advarende historiske eksempel som fantes innen dens egen slekt, og hva vil kristenheten oppleve fordi den like lite har latt seg advare?

 ⁴ Den gamle byen Jerusalem ga ikke akt på de historiske begivenheter som utgjorde et advarende eksempel, ikke engang historiske begivenheter som fant sted i dens egen slekt. Den høstet derfor ikke gagn av dem. Det er derfor ikke noe å undres over at byens Gud sa følgende etter at han hadde forutsagt den ulykke som ville komme over den på grunn av dens utroskap mot ham: «Du skal bli vanhelliget ved din egen skyld for folkenes øyne, og du skal kjenne at jeg er [Jehova].» (Esekiel 22: 16) Den flere hundre år gamle kristenheten har i like høy grad unnlatt å gi akt på de advarende eksempler i den bibelske historie. Dette kan bare føre til ett resultat. Akkurat som fortidens Jerusalem ble tvunget til å kjenne den Gud som handlet med byen, på en måte som førte til ulykke for den, vil kristenheten måtte lære ham å kjenne på den måten, og det meget snart. Historien vil gjenta seg.

5. Hvor begynte de symbolske kvinnene Ohola og Oholiba å drive utukt, hvem kom de til å tilhøre, og hva fødte de ham?

⁵ La oss nå med kristenheten, vår tids motbilde til Jerusalem, i tankene betrakte den fortjente straff som Gud flere år i forveien forutsa skulle komme over fortidens Jerusalem. Profetien, som ble nedskrevet av profeten Esekiel mens han var i landflyktighet i Babylon, lyder: «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Der var to kvinner, døtre av én mor. De drev hor i Egypt, i sin ungdom drev de hor; der trykte de deres bryster, der kjente de på deres jomfruelige barm. Deres navn var: Ohola, den eldste, og Oholiba, hennes søster, og de ble mine og fødte sønner og døtre; og om deres navn er å si: Ohola er Samaria og Oholiba Jerusalem.» — Esekiel 23: 1—4.

6. Hva var Samaria, og hva var Jerusalem, hvem var deres «mor», og hvordan gikk det til at de drev utukt i åndelig forstand i Egypt?

⁶ Inntil byen Samaria ble ødelagt av assyrerne i år 740 f. Kr., var den hovedstad i det nordlige rike, Israels rike,  som besto av ti av Israels 12 ikke-levittiske stammer. Jerusalem var hovedstad i det sørlige rike, Juda rike, som besto av det jødiske folks øvrige stammer. De to hovedstedene ble altså benyttet som et bilde på de to rikene. De kom fra den samme «mor» eller moderorganisasjon, nemlig den nasjon som nedstammet fra Abraham, Isak og Jakob og Jakobs 12 sønner. De omtales symbolsk som «døtre» av denne moderorganisasjon. Jakob og hans sønner og deres familier flyttet fra Palestina og ned til Egypt i år 1728 f. Kr., på den tid da Jakobs sønn Josef var statsminister og matvareforvalter i Egypt under Farao. Der ble de 12 stammer som nedstammet fra Jakobs 12 sønner og kom til å utgjøre de to datterorganisasjonene, påvirket til å drive hor i åndelig henseende. Hvordan gjorde de det?

7. Hvordan drev de symbolske søstrene Ohola og Oholiba utukt i åndelig forstand i Egypt, og hvorfor kunne den symbolske kvinnen Ohola med rette omtales som den eldste av de to søstrene?

⁷ Ved å la seg besmitte av den avgudsdyrkelse som den gang var framherskende i Egypt. På den måten hadde de uren, umoralsk forbindelse med det hedenske Egypts falske guder og avgudsbilder. I profetien i Esekiel 20: 4—8 minnet Jehova noen av Israels landflyktige eldste om den åndelige utukt som deres fedre hadde gjort seg skyldig i i Egypt. På dette tidlige tidspunkt eksisterte naturligvis ikke det nordlige rike, Israel, med hovedstaden Samaria. (1 Kongebok 16: 23—28) Men de ti stammer som med tiden gjorde opprør og dannet dette riket, eksisterte allerede, og på den måten var den symbolske kvinnen Ohola i ferd med å framstå. Hun besto av de fleste av Israels stammer, blant annet av dem som nedstammet fra Jakobs to eldste sønner, Ruben og Simeon, og også av Manasse stamme og Efra’ims stamme, som nedstammet fra Josef, den første sønn Jakob fikk med sin elskede hustru Rakel. Den symbolske kvinnen Ohola kunne derfor med rette omtales som «den eldste» av de to symbolske døtrene av en og samme mor. — 1 Mosebok 29: 32—35; 30: 22—24.

8. Hva betyr navnet Ohola, og hvorfor passet dette navnet godt på den eldste ’søsteren’?

 ⁸ Det navnet hun fikk, Ohola, betyr «hennes telt», det vil si et telt for tilbedelse. Da det nordlige riket ble grunnlagt, i 997 f. Kr., gikk det over til å dyrke gullkalven, og senere begynte det også å tilbe den falske guden Ba’al. På den måten glemte den symbolske kvinnen Ohola Jehova og kastet ham bak sin rygg og reiste sitt eget telt for avgudsdyrkelse. Jehovas telt var ikke i landet.

9. Hvorfor passet navnet Oholiba på den yngre søsteren, selv på det tidspunkt da Esekiel profeterte om henne?

⁹ Hennes symbolske søster ble kalt Oholiba, som en mener betyr «mitt telt er i henne». Ettersom det var et gudgitt navn, betegnet det at Jehovas telt for tilbedelse var i den symbolske Oholiba, i det sørlige riket, Juda rike. Dette riket omfattet de to stammene Juda og Benjamin, og det fikk dessuten støtte fra Levi religiøse stamme. Levi var patriarken Jakobs tredje sønn, Juda var hans fjerde sønn, og Benjamin var hans 12. og siste sønn. Den symbolske kvinnen Oholiba ble derfor med rette omtalt som den yngste av de to døtrene som hadde «én mor». Ved det telt som rommet Jehovas paktens ark, gjorde de kvalifiserte menn av Levi stamme tjeneste, og dette teltet kom til å ligge i Jerusalem etter at kong David hadde inntatt byen i 1070 f. Kr. og gjort den til sin hovedstad. I denne byen bygde Davids sønn Salomo også det praktfulle templet for tilbedelsen av Jehova, og dette templet lå der fremdeles da Esekiel profeterte om de symbolske søstrene Ohola og Oholiba. Navnet Oholiba passet derfor på Juda rike i sør, ettersom Jehovas telt eller tempel var i det. — 2 Samuel 5: 1—9; 6: 11 til 7: 13.

10. Når kom de to symbolske kvinnene til å tilhøre Jehova, hvordan ga de ham sønner og døtre, og hvorfor ville troløshet mot ham være det samme som ekteskapsbrudd?

¹⁰ «Og de ble mine,» sa Jehova om de to symbolske kvinnene. (Esekiel 23: 4) Når skjedde det? Det var i 1513 f. Kr., da Jehova utfridde moderorganisasjonen, Israels 12  stammer, av trelldommen i Egypt den natten da den første påsken ble feiret, og spesielt da Jehova inngikk en høytidelig pakt med de 12 stammene ved mellommannen Moses ved Sinai berg i Arabia. (2 Mosebok 12: 50 til 13: 21; 19: 3 til 24: 8) Deretter ble sønner og døtre født i et paktsforhold til Jehova, deres Gud. Hvordan skjedde det? Det skjedde i kraft av det skritt deres fedre hadde tatt ved å inngå denne nasjonale pakt med Jehova, som hadde utfridd sitt folk. De var alle underlagt ham, ettersom de var barn av den nasjon som var gift med ham i likhet med en hustru, som er gift med sin ektemann eller eier. (Jeremias 3: 14; 31: 32) Troløshet mot ham var det samme som hor eller ekteskapsbrudd.

11. Hvilket år trådte de to symbolske kvinnene tydelig fram, og på hvilken måte?

¹¹ De to symbolske kvinnene som var «døtre av én mor», trådte tydelig fram i 997 f. Kr., 516 år etter at Israels folk var blitt utfridd av trelldommen i Egypt. Det året ga ti av Israels stammer uttrykk for at de ikke lenger ønsket å være tro mot Davids kongehus, og opprettet sitt eget rike, hvis hovedstad til sist ble Samaria, som lå 56 kilometer nord for Jerusalem. Dette nordlige riket med hovedstaden Samaria ble symbolsk framstilt ved Ohola. Det sørlige riket med hovedstaden Jerusalem ble symbolsk framstilt ved Oholiba. — Esekiel 23: 4.

«OHOLA» SETTER ET DÅRLIG EKSEMPEL

12. Førte denne splittelse av Israel til at Jehovas pakt med folket ble oppløst? Hvordan nektet den symbolske kvinnen Ohola å underkaste seg Jehova som sin ektemann?

¹² Denne splittelse av de 12 stammer som utgjorde Israels folk, oppløste ikke den pakt folket hadde inngått med Jehova ved mellommannen Moses ved Sinai berg. Begge de nye rikene var fremdeles med i denne pakten, lovpakten, og var derfor fremdeles underlagt Jehova som sin åndelige ektemann. (1 Kongebok 11: 29—39) Men det nordlige riket, den symbolske kvinnen Ohola, nektet å underkaste seg Jehova som  en hustru og begynte å dyrke avguder. Ohola mistet tilliten til ham som sin Beskytter og begynte å innynde seg politisk hos de omkringboende hedenske nasjoner, især hos verdensriket Assyria, som lå i nordøst. (2 Kongebok 15: 17—22 Hoseas 5: 13; 12: 2) Førte det at tistammeriket Israel på den måten kom til å stå på vennskapelig fot med den militariserte, politiske verdensmakten Assyria, til noe godt for riket? Viste Assyria seg å være en trofast og pålitelig venn av denne symbolske kvinnen Ohola? Legg merke til hva Jehova videre sier, i Esekiel 23: 5—10:

13. Skulle Assyria ifølge Jehovas ord i Esekiel 23: 5—10 vise seg å være en trofast og pålitelig venn av den symbolske kvinnen Ohola?

¹³ «Ohola drev hor og var utro mot meg; hun opptentes av elskov til sine elskere, til assyrerne, som hadde nærmet seg henne, kledd i blått purpur, fyrster og herrer, alle sammen fagre unge menn, ryttere på sine hester. Hun holdt seg til dem i hor, til alle de ypperste av Assurs sønner; hun gjorde seg uren med alle dem som hun opptentes av elskov til — med alle deres avguder. Men sitt horelevnet fra Egypt lot hun ikke fare; for de hadde ligget hos henne i hennes ungdom, og de hadde kjent på hennes jomfruelige barm og de hadde utøst sitt hor over henne. Derfor ga jeg henne i hennes elskeres hånd, i Assurs sønners hånd, som hun var opptent av elskov til. De avdekket hennes blusel, tok hennes sønner og døtre og slo henne selv i hjel med sverdet; hun ble navnkundig blant kvinnene [hun ble beryktet blant kvinner, NW], og de holdt dom over henne.»

14. Hva gjorde Jehova med Ohola fordi hun satte sin lit til Assyria?

¹⁴ Ohola, tistammeriket Israel, som hadde gjort seg skyldig i hor eller ekteskapsbrudd i åndelig forstand, og som hadde mistet troen på den usynlige Gud, Jehova, ble ikke reddet og bevart ved å sette sin lit til det avgudsdyrkende Assyrias imponerende militærmakt. Da hun forlot Jehova, som hadde utfridd henne av Egypt, ble hun forlatt av ham og overlatt til de brutale assyrerne, som fylt av et lidenskapelig begjær prøvde å påtvinge henne en verdslig forbindelse.

15. Hva fullbyrdet assyrerne over den symbolske kvinnen Ohola, og hvordan ’avdekket de hennes blusel’?

 ¹⁵ Jehova lot Ohola falle i hendene på dem hun hadde foretrukket å stå i paktsforhold til, nemlig assyrerne. De handlet som Guds domsfullbyrdere overfor henne og ga henne den behandling en troløs hustru fortjente. De straffet henne med krigens sverd ved å tilintetgjøre henne som en politisk nasjon og ødelegge landets hovedstad, Samaria. Men først tok de hennes sønner og døtre til fange og bortførte dem som treller til et annet land. De sørget for at hun ikke kunne bli gjenopplivet og gjenopprettet som et folk og et rike. De «avdekket hennes blusel» ved å berøve landet dets israelittiske barn og bortføre dem til et fjerntliggende land. Deretter førte Assyria hedenske folkeslag fra forskjellige deler av det assyriske rike til landet, slik at de kunne bosette seg der i stedet for israelittene. — 2 Kongebok 18: 8—12; 17: 1—24.

16. Hvordan ble Ohola «beryktet blant kvinner»?

¹⁶ Det var med god grunn Ohola, som på den måten ble henrettet som en forbryter, «ble beryktet blant kvinner», det vil si blant datidens hedenske riker. De så ned på henne som en nasjon som hadde ført stor vanære over seg selv, og de gyste ved tanken på hennes skjebne. Hennes rike opphørte å eksistere for godt i 740 f. Kr., da Samaria ble ødelagt og hennes overlevende sønner og døtre ble bortført.

ET HISTORISK EKSEMPEL TIL ADVARSEL FOR OSS

17. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til den symbolske kvinnen Oholiba i betraktning av det advarende eksempel Ohola utgjorde?

¹⁷ Betraktet Oholiba, Juda rike, som lå i sør, den symbolske kvinnen Ohola som en beryktet kvinne? Forsto Oholiba verdien av dette advarende historiske eksempel, og dro hun nytte av det? Fikk det henne til å unngå å følge en slik utro handlemåte som den hennes søster hadde fulgt i åndelig forstand, slik at historien ikke skulle gjenta seg i hennes tilfelle, og slik at hun kunne unngå å drikke det  dommens beger som hennes søster hadde måttet drikke? Hva viste Oholiba ved sin handlemåte at hennes motstykke i vår tid, kristenheten, ville gjøre? Jehova viste hvilken handlemåte Oholas søsterrike fulgte, da han i Esekiel 23: 11—17 sa:

18. Med hvilke ord omtalte Jehova i Esekiel 23: 11—17 den handlemåte den symbolske kvinnen Oholiba fulgte?

¹⁸ «Og hennes søster Oholiba så det og drev det verre med sin elskov enn hun, og verre med sitt hor enn hennes søster hadde gjort. Hun opptentes av elskov til Assurs sønner, fyrster og herrer, som hadde nærmet seg henne, prektig kledd, ryttere på sine hester, alle sammen fagre unge menn. Jeg så at hun var blitt uren; en og samme vei gikk de begge. Men hun drev sitt hor videre. Da hun så menn avbildet på veggen, bilder av kaldeerne malt med rødt, omgjordet med belte om sine lender, med nedhengende fargede huer på sine hoder, alle sammen å se til som vognkjempere, en avbildning av Babels sønner, hvis fødeland er Kaldea, da opptentes hun av elskov, så snart hun så dem med sine øyne, og hun sendte bud til dem i Kaldea. Og Babels sønner kom til henne, til elskovs samleie, og gjorde henne uren med sitt hor; men da hun var blitt uren ved dem, vendte hennes sjel seg bort fra dem.»

19. Hvordan ignorerte den symbolske kvinnen Oholiba det advarende eksempel hennes søster, Ohola, utgjorde, og hva var det som skjedde med Assyria, og som ble et problem for Oholiba?

¹⁹ Oholiba ignorerte det advarende historiske eksempel som hennes søsterrike, Ohola, utgjorde. Jehova så at Oholiba og Ohola gikk «en og samme vei». Oholiba drev bare sitt hor videre. Hun glemte Jehova og sin ekteskapelige pakt med ham og søkte å innynde seg politisk hos den mektige verdensmakten Assyria. Dette gjorde seg spesielt gjeldende mens Akas var konge i Jerusalem. I strid med Jehovas veiledning gjennom profeten Esaias ba kong Akas den assyriske erobreren Tiglat-Pileser om hjelp mot Syria og Israel, som hadde inngått forbund med hverandre. (Esaias  7: 1—20; 2 Kongebok 16: 5—10, 17, 18) Akas’ etterfølger, kong Esekias, så hvordan det at Ohola beilet til Assyrias politiske gunst, endte med en katastrofe i 740 f. Kr., da Samaria og hele riket ble ødelagt. Til tross for at kong Esekias ble reddet av assyrerkongens, Sankeribs, hånd, reagerte han positivt på babyloniernes vennlige tilnærmelser, og på grunn av det ble han refset av Jehova. (Esaias 37: 36 til 39: 7; 2 Kongebok 19: 35 til 20: 18) Omkring år 632 f. Kr. omstyrtet babylonierne den assyriske verdensmakt ved å ødelegge dens hovedstad, Ninive, og dette kom til å skape et stort problem for Jerusalem.

20. Hvordan opphevet Babylons konge virkningen av det politiske skritt Egypts konge hadde tatt overfor Jerusalem, hvordan beilet den symbolske kvinnen Oholiba til Babylons politiske gunst, og hvordan viste hun at hun ble trett av dette?

²⁰ Fire år senere, i 628 f. Kr., seiret Egypts konge over Judas konge og satte Jojakim på tronen i Jerusalem i stedet for hans bror Joakas. Men i 620 f. Kr. kom Babylons konge og gjorde Jojakim til sin skattekonge. I 617 f. Kr. innsatte Babylons konge Jojakims bror Sedekias som konge på tronen i Jerusalem. (2 Kongebok 23: 31 til 24: 18) Under disse to kongenes regjeringstid viste den symbolske kvinnen Oholiba at hun «drev det verre med sin elskov» enn sin søster, Ohola, ved å beile til den babyloniske verdensmakts politiske gunst. Denne internasjonale, umoralske forbindelse fortsatte i begge tilfelle inntil Jerusalem ble trett av Babylons herredømme. Da ’vendte hennes sjel seg bort fra babylonierne’, og hun gjorde opprør mot Babylons konge. — 2 Kongebok 24: 1, 18—20.

21. Hvordan sa Jehova i Esekiel 23: 18—21 hva han mente om den symbolske kvinnen Oholibas utro handlemåte?

²¹ Men hvordan så Jehova på den utro handlemåte som den symbolske kvinnen Oholiba på den måten fulgte i åndelig henseende? Det er noe hennes motstykke i vår tid, kristenheten, for lenge siden burde ha tenkt over. I Esekiel 23: 18—21 forteller Jehova hvordan han så på hennes handlemåte, idet han sier: «Da hun drev sitt hor så åpenbart og  avdekket sin blusel, vendte min sjel seg bort fra henne, liksom min sjel hadde vendt seg bort fra hennes søster. Men hun drev sitt hor ennå videre; hun kom sin ungdoms dager i hu, da hun drev hor i Egypts land, og hun opptentes av elskov til horkarlene der, hvis kjøtt var som aseners kjøtt. Og hvis utflod var som hesters utflod. Så søkte de igjen til din ungdoms utukt, da egypterne kjente på din barm for dine ungdommelige brysters skyld.»

22. Hvordan behandlet Jehova Oholiba på samme måte som han hadde behandlet Ohola?

²² Når Jehova hadde vendt seg bort fra Oholibas utro søster, Ohola, hvorfor skulle han ikke da også vende seg bort fra Oholiba på grunn av hennes løsaktige forbindelse med de avgudsdyrkende babyloniere? Jehova er konsekvent, og derfor behandlet han begge søstrene på samme måte.

23. Hvordan kom Oholiba i hu sin ungdoms dager da hun hadde drevet hor i Egypt, og i likhet med elskerinnene til hvem nærte hun et lidenskapelig begjær?

²³ Hvordan kom Oholiba «sin ungdoms dager i hu, da hun drev hor i Egypts land»? Hun gjorde det ved å rette blikket mot sør, ved å søke militær hjelp hos Egypt da ’hennes sjel hadde vendt seg bort fra babylonierne’ og hun gjorde opprør mot Babylons konge. (Esekiel 17: 7—10, 15—17) Det språk Jehova her benytter, viser hans forakt for hennes dyriske, lidenskapelige oppførsel, en oppførsel som ikke sømmet seg for en gift kvinne, men som var nokså alminnelig for en elskerinne som beredvillig stilte seg til rådighet. Ifølge New World Translation sier han: «Og hun fortsatte å være opptent av begjær på samme måte som elskerinner til dem hvis kjødelige lem er som eselhingsters kjødelige lem, og hvis kjønnsorgan er som hingsters kjønnsorgan.» Eller som New English Bible av 1970 uttrykker det: «Hun var bedåret av deres mannlige prostituerte, hvis lem var som eslers lem, og hvis sæd kom i strømmer som hesters sæd.» — Esekiel 23: 20.

 DE AVVISTE POLITISKE ELSKERNE REAGERER

24, 25. Hva sa Jehova i Esekiel 23: 22—25a at han ville gjøre med Oholiba, i overensstemmelse med det som kom over den symbolske kvinnen Ohola på grunn av hennes åndelige utukt?

²⁴ Hva kunne Oholiba vente fra Jehova, som avskydde henne, i betraktning av det som kom over hennes søster, den symbolske kvinnen Ohola, på grunn av den umoralske handlemåte hun fulgte åndelig sett? Det var ennå en tid, kanskje to år, til begynnelsen av babyloniernes siste beleiring av Jerusalem da Jehova besvarte dette spørsmålet ved å si følgende til den troløse byen, hvor hans «telt» fremdeles sto:

²⁵ «Derfor, Oholiba, sier Herren, [Jehova], så: Se, jeg egger dine elskere imot deg, dem som din sjel har vendt seg bort fra, og jeg lar dem komme over deg fra alle kanter. Babels sønner og alle kaldeerne, Pekod og Sjoa og Koa, og sammen med dem alle Assurs sønner, fagre unge menn, fyrster og herrer alle sammen, vognkjempere, navnkundige [sammenkalte, NW] menn, alle sammen ridende på hester. De skal komme over deg med krigsmakt, vogner og hjul, og med en skare av folkeslag; store skjold og små skjold og hjelmer skal de stille mot deg på alle kanter, og jeg vil overlate dommen til dem, og de skal dømme deg med sine dommer.

26. Hva ville babylonierne og deres allierte gjøre mot den symbolske kvinnen Oholiba, ifølge Jehovas ord i Esekiel 23: 25b-27?

²⁶ «Jeg vil vise min nidkjærhet mot deg, og de skal fare fram mot deg i harme; din nese og dine ører skal de skjære av, og de som blir igjen av deg, skal falle for sverdet; de skal ta dine sønner og døtre, og de [det, NW] som blir igjen av deg, skal fortæres av ilden. De skal dra dine klær av deg og ta dine prektige smykker. Således vil jeg gjøre ende på din utukt og ditt horelevnet fra Egypts land, og du skal ikke mer løfte dine øyne til dem og ikke mer komme Egypt i hu.» — Esekiel 23: 22—27.

27. Hvem er det som fører dem som en minst skulle vente, mot «Oholiba», hvorfor er det umulig for henne å unnslippe, og er det bare en dom som er avsagt av mennesker, som skal fullbyrdes over henne?

 ²⁷ Det må ha vært et fryktelig sjokk for henne da hennes elskere plutselig vendte seg mot henne! Hvordan kunne deres følelser skifte så hurtig? Det er Jehova som lar dette komme over den hustrulignende organisasjon som har bedratt ham. Det er han som oppreiser disse fiender av henne, som lar disse som en gang lidenskapelig elsket henne som en vasallstat, og som vi neppe ville tro at han ville bruke som sitt redskap, komme over henne og fullbyrde dommen over henne. Det er ikke en alminnelig pøbelflokk som kommer over henne, nei, det er fyrster, herrer, vognkjempere, menn som er innkalt som rådgivere, og som kommer ridende på hester. Hun vil ikke ha noen mulighet for å unnslippe, for de vil komme over henne fra alle kanter. Stridsvognene, hvis hjul hun hører, kan fare fram med lynets hastighet og innhente henne. Hærskaren av velutrustede krigsfolk kan omringe henne. Skal de fullbyrde en dom som er avsagt av mennesker? Nei, de handler bare som redskaper i Jehovas hånd!

28. Hvem har avsagt dommen, hvordan blir den fullbyrdet, og med hvilke følelser?

²⁸ Dommen er avsagt av Jehova, og han overlater domsfullbyrdelsen til de jordiske redskaper han velger. Men de får lov til å fullbyrde dommen på sin egen grusomme måte. Jehovas brennende nidkjærhet er opptent mot den symbolske kvinnen Oholiba, og hans jordiske eksekusjonsstyrker er fylt av vrede. Når den guddommelige nidkjærhet og den assyrisk-babyloniske vrede i forening blir rettet mot Oholiba, kommer det store trengsler over henne.

29. Hvilken forbrytelse ble straffet ved at overtrederens nese og ører ble skåret av, og hvordan ble denne straff fullbyrdet på den symbolske kvinnen Oholiba?

²⁹ Er det ikke forferdelig grusomt å vansire en kvinne ved å skjære nesen og ørene av henne? Jo, men det var den måten disse verdensherskerne straffet troløse hustruer på. Oholiba hadde vært troløs mot sin ektemann, Jehova, og  vendt seg bort fra ham. Som en krenket ektemann satte han sitt merke i sin utro ektefelles ansikt. Hennes vakre utseende som nasjon ble ødelagt. Hennes salvede konge og andre fremtredende menn, som var som «vår livsånde» eller «selve våre nesebors ånde» (NW), ble bortført. (Klagesangene 4: 20) Hennes prester, dommere og skrivere, som var som lyttende ører som ga hodet, nasjonens ledelse, likevekt, ble også fjernet med makt. Hvordan kunne hun «redde ansikt» overfor de andre nasjonene, så ødelagt som hennes nasjonale utseende var blitt?

30. Hva skulle skje med det som var igjen av henne i form av mennesker og materiell eiendom som ikke kunne transporteres bort, og hvilken tilstand skulle hun således etterlates i?

³⁰ Etter at den troløse Oholiba var blitt skamfert på den måten, skulle det som var igjen av henne, falle for domsfullbyrdelsens sverd i de seirende babylonieres, hennes tidligere elskeres, hånd. Ve da hennes sønner og døtre! De av dem som overlevde, skulle bli ført i fangenskap og gjort til treller. Det som var igjen av henne i form av materiell eiendom som ikke kunne transporteres bort, skulle «fortæres av ilden». Hun skulle bli avkledd, fratatt sine klær og smykker, som hun hadde gjort seg tiltrekkende med som nasjon. En slik åndelig utroskap som den hun hadde gjort seg skyldig i, skulle fjernes fra jorden for evig!

31. Hva er det som viser at det at Oholiba var blitt trett av babylonierne, ikke betydde at hun angret og ønsket å bli forlikt med Jehova?

³¹ Selv om Oholiba var blitt trett av babylonierne, som hun hadde drevet åndelig hor med, betydde ikke det at hun fylt av oppriktig anger hadde vendt om til Jehova for å bli forlikt med ham. Hun gjorde seg fortsatt skyldig i åndelig umoral ved å dyrke avguder. Hun ønsket fortsatt å bryte sin pakt med Jehova og troløst inngå forbindelser med hedenske nasjoner hvis hun følte at det kunne redde henne som nasjon betraktet. Jehova, som var fullt ut klar over at det forholdt seg slik, sa videre til den symbolske kvinnen Oholiba:

32. I hvis hånd ville Jehova gi Oholiba, ifølge det han fortalte henne i Esekiel 23: 28—31? Hva ville så skje med henne, og hvorfor?

 ³² «For så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg gir deg i deres hånd som du hater, i deres hånd som din sjel har vendt seg bort fra. Og de skal fare fram mot deg i hat og ta alt det du har vunnet ved ditt strev, og la deg bli tilbake naken og bar, og din utuktige blusel og din skamløshet og ditt hor skal bli avdekket. Dette skal de gjøre med deg fordi du i hor har løpt etter hedningefolk, fordi du har gjort deg uren med deres motbydelige avguder. På din søsters [Oholas] vei har du gått; derfor rekker jeg deg det samme beger som hun måtte tømme.» — Esekiel 23: 28—31.

33. Kunne Oholiba unngå følgene ved å trekke seg ut av sitt forhold til babylonierne, og hvilke løftebrudd hadde Jehova i sinne å kreve henne til regnskap for?

³³ Oholiba, som representerte det utro Jerusalem, skulle ikke regne med at hun ved å hate babylonierne og vende seg bort fra dem kunne unngå følgene av de umoralske forbindelser hun hadde hatt med dem i åndelig forstand. Så lett gikk det ikke. Babylonierne, som hun nå hatet, var ikke villige til å glemme de bindende løfter hun hadde gitt dem. Og hva med de løfter som hun hadde gitt Jehova, sin ektemann og eier, løfter som var enda viktigere? Den anger hun følte på grunn av den utukt hun hadde gjort seg skyldig i sammen med babylonierne, var ikke en anger overfor Jehova. Jehova hadde derfor i sinne å la Oholiba få bøte for at hun hadde brutt sitt løfte både til ham og til babylonierne, ved å overgi henne til hennes avviste elskere.

34. Hvilke tanker gjorde nasjonene seg om årsaken til at Oholiba ble kledd naken?

³⁴ Hennes nakenhet ville bli stilt til skue for alle nasjoner ved at hun ble avslørt som en skamløs gatepike, en prostituert som var ute etter nasjoner som kunder. Det måtte være en grunn til at hennes Gud, hvis religiøse «telt» var innenfor hennes område, straffet henne på en slik måte! Hvis ikke hennes utroskap og hennes synder mot ham hadde vært så omfattende, ville hennes straff ikke ha blitt så  stor. Slik forholdt det seg i hennes søsters, Oholas, tilfelle. Så hvorfor skulle det ikke også forholde seg slik med henne?

35. Hva måtte Oholiba ikke tro?

³⁵ Oholiba måtte ikke tro at hun var en unntagelse. Hennes søster, Ohola, hadde måttet lide på grunn av visse omstendigheter; det var ingen vei utenom. Hvilket historisk grunnlag hadde så Oholiba for å tro at historien ikke ville gjenta seg i hennes tilfelle, hvor de samme omstendigheter, ja, enda mer skjerpende omstendigheter, gjorde seg gjeldende? Samme straff for samme forbrytelse! Jehova viste på forhånd at han ikke ville gjøre noen unntagelse i forbindelse med Oholiba, selv om hun representerte Jerusalem. Han sa:

36. Ettersom Jehova ikke ville gjøre noen unntagelse, hvilket beger sa han da at Oholiba skulle drikke, og hvor mye skulle hun drikke?

³⁶ «Så sier Herren, [Jehova]: Din søsters beger skal du drikke, det dype og vide; du skal bli til latter og spott — det rommer meget. Av rus og sorg skal du bli full — et ødeleggelsens og herjingens beger er din søster Samarias beger. Du skal drikke det ut til siste dråpe, og du skal gnage på dets skår og sønderrive dine bryster; for jeg har talt, sier Herren, [Jehova].» — Esekiel 23: 32—34.

37. Hva viste Jehovas beskrivelse av «begeret» med hensyn til mengden av det som Oholiba skulle drikke, og hvorfor ville hun bli forundret og drukken og fylt av sorg når hun drakk av det?

³⁷ Den troløse Oholiba hadde hatt mulighet for å dra nytte av det advarende historiske eksempel som hennes søster, Ohola, utgjorde, i 93 år — fra Samarias ødeleggelse i 740 f. Kr. til «endens misgjernings tid» begynte for Jerusalem, i 647 f. Kr. Dessverre gjorde hun ikke det. (Esekiel 4: 6, 7; 21: 25, NW) Hennes forlatte ektemann og eier, Jehova, ville rekke henne et beger med den samme slags drikk som den hennes søster, Ohola (Samaria), hadde måttet drikke i 740 f. Kr. Forskjellen er bare den at begeret denne gang vil være større, idet «det rommer meget» fordi det er både ’dypt og vidt’. Hun vil måtte drikke denne drikken, som innebærer at hun ’blir til latter og spott’ for alle de  skadefro nasjonene rundt omkring. Hun vil bli forundret over den skam og ødeleggelse som kommer over henne. Tenk at Jehova vil la dette komme over henne! Det begeret inneholder av nasjonal ødeleggelse, bortføring fra hennes gudgitte hjemland og vanære blant nasjonene, vil være nok til å gjøre henne beruset. Hun vil bli fylt av sorg over sin egen ulykkelige tilstand, ikke over den skam hun har ført over sin ektemanns, Jehovas, navn. Hvor meget hun enn må drikke, vil det ikke være mer enn det hun fortjener.

38. Hvordan beskrev Jehova på en billedlig måte at den symbolske kvinnen Oholiba fullt ut måtte bære straffen for sin troløshet mot ham?

³⁸ Hun må ikke la en dråpe av begerets innhold bli tilbake. Til og med de dråper som har trengt inn i begerets porøse materiale, må hun suge til seg ved å «gnage på dets skår». Hun må fullt ut bære den guddommelige straff for sin troløse oppførsel overfor sin pakts Gud. Det Jehova har talt om henne, må hun gjennomgå. Hennes søsters advarende eksempel kan ikke ignoreres!

REGELEN BLIR ANVENDT PÅ KRISTENHETEN

39. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til kristenhetens framtid i betraktning av det som skjedde med Ohola og Oholiba, og hvordan kan vi få et sikkert svar på disse spørsmålene?

³⁹ Ettersom denne regelen var så ufravikelig i forbindelse med Ohola og Oholiba, hva skal vi så vente med hensyn til kristenheten, vår tids motstykke til disse to symbolske søstrene, Samaria og Jerusalem? Vil den bibelske historie unnlate å gjenta seg i kristenhetens tilfelle? Oholiba (Jerusalem) måtte tømme det samme beger som sin søster, Ohola (Samaria), fordi hun hadde etterlignet Oholas oppførsel overfor Jehova. Vil kristenheten nå unngå å måtte tømme det samme beger, til tross for at den har etterlignet både Ohola og Oholiba? Hvis kristenhetens prester og kirkegjengere tror det, tar de grundig feil, for den sanne Gud, Jehova, er konsekvent i alt det han gjør. Noe som gjør det helt sikkert at kristenheten vil komme til å erfare at historien gjentar seg, og vil måtte drikke av det samme beger  som sine gamle forbilder, er det at Jehova har sagt det i sitt skrevne Ord, i profetiene i Bibelens siste bok.

40. Hva var det den symbolske kvinnen Oholiba skulle erfare i 607 f. Kr. fra sine vrakede elskeres side, og hva må vi gjøre for å få vite om historien vil gjenta seg?

⁴⁰ Hva var det Oholiba skulle erfare i 607 f. Kr., i likhet med sin søster, Ohola? Hennes elskere skulle vende seg mot henne. De ville gjøre henne naken; hun ville bli barnløs, idet hennes barn ville bli bortført som fanger eller falle for straffekrigens sverd. Hun skulle brennes med ild, og hennes dronningverdighet skulle vanæres, idet hun mistet sin kongelige stilling blant nasjonene. Vil dette gjenta seg i vår tid? Lytt til det som Jehova har uttalt gjennom Jesus Kristus, og som vi finner i hans skrevne Ord:

41, 42. Hva sier Åpenbaringen 17: 15—18 og 18: 4—8 om lignende ulykker som rammer en umoralsk person?

⁴¹ «De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så, og dyret [som har de ti horn på sine sju hoder], disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke og å fullføre en og samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden.»

⁴² «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu. Gi henne igjen som hun har gitt, og gjengjeld henne dobbelt etter hennes gjerninger! Skjenk henne dobbelt i det beger hun har iskjenket! Så meget som hun har opphøyd seg selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se, derfor skal hennes plager komme på en dag: død og sorg og sult; og hun skal bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne.»

43. Ved hvilken beskrivelse viser Jehova i Åpenbaringen 17: 1—6 ved sin engel hvem skjøgen er?

 ⁴³ Hvem gjelder disse ordene i Åpenbaringen 17: 15—18 og 18: 4—8? Hvem er den «skjøgen» det tales om her? I den samme boken i Bibelen svarer Jehova ved sin engel: «Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin. Og han førte meg i ånden ut i ørkenen. Og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde sju hoder og ti horn. Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelsteiner og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.» — Åpenbaringen 17: 1—6.

44. Var den straff som rammet utuktige og utro kvinner ifølge dette blitt forandret i århundrenes løp, og som hvem vil Babylon den store derfor bli straffet?

⁴⁴ Her er det virkelig forutsagt en gjentagelse av de historiske begivenheter som horkvinnen Oholiba ble utsatt for i fortiden. Den behandling som skjøger og ekteskapsbrytersker ifølge Bibelens beskrivelse får, hadde ikke forandret seg fra år 607 f. Kr., da Oholiba (Jerusalem) ble ødelagt av babylonierne, og fram til omkring år 96 e. Kr., da den kristne apostelen Johannes skrev om skjøgens ødeleggelse i Bibelens siste bok, Åpenbaringen. Det hadde gått over 700 år, og likevel var ikke dette forandret! Og det er heller ikke forutsagt at det skulle skje noen forandring i vår tid, nå i det 20. århundre, etter at det har gått ytterligere godt og vel 1800 år, for Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18, beskriver begivenheter som skulle finne sted i vårt århundre. Uansett hva den symbolske skjøge, Babylon den store, måtte si i sitt hjerte, må hun i likhet med fortidens Ohola og Oholiba lide den straff som løsaktige kvinner fortjener,  og den vil bli fullbyrdet av Jehova Gud, som dømmer henne. Hans straffemåte er ikke blitt forandret!

45. Hvorfor er det ønsketenkning fra kristenhetens side når den sier ved seg selv at den ikke vil komme til å dele skjebne med vår tids Babylon den store?

⁴⁵ Det er ønsketenkning fra kristenhetens side når den sier ved seg selv at den ikke vil komme til å dele skjebne med Babylon den store i vår tid. I mange år er den nå blitt gjort oppmerksom på at Babylon den store representerer den falske, babyloniske religions verdensrike. Den er selv den mektigste og mest folkerike delen av dette verdensomfattende religiøse system. Den er derfor en av de religiøse «skjøger» som er datterorganisasjoner av Babylon den store. — Åpenbaringen 17: 5.

46. Hvordan vil det derfor gå kristenheten, og hva vil den også få del i ettersom den har gjort seg delaktig i Babylon den stores synder?

⁴⁶ Det vil følgelig gå kristenheten som det går Babylon den store. Det at kristenheten ble forbilledlig framstilt ved den troløse Oholiba (Jerusalem), er en bekreftelse på at den vil komme til å dele skjebne med Babylon den store, hvis endelige ødeleggelse utgjør en parallell til horkvinnen Oholibas ødeleggelse. Har kristenheten gjort seg delaktig i Babylon den stores synder, som har hopet seg opp slik at de når like til himmelen? Ja, den har det, og derfor vil den også få sin del av Babylon den stores plager, som ifølge det Gud har sagt, skal komme «på én dag», nemlig død og sorg og sult, foruten at hun «skal bli oppbrent med ild», og det av sine tidligere forbundsfeller. — Åpenbaringen 18: 4—8; 17: 16.

47, 48. Hva sa Jehova i Esekiel 23: 35 at den symbolske kvinnen Oholiba skulle gjøre, og hva vil derfor også kristenheten måtte gjøre?

⁴⁷ Vi kan med rette ha kristenheten i tankene når Jehova videre forteller sin profet Esekiel om Oholibas (Jerusalems) ugudelige oppførsel overfor ham: «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Fordi du glemte meg og kastet meg bak din rygg; så bær da også du straffen for din utukt og ditt hor!»

⁴⁸ Det gikk slik med fortidens Oholiba som Jehova sa her i Esekiel 23: 35. Hun måtte ta de bitre følgene av sin åndelige  utukt og sitt horelevnet. Det samme vil kristenheten måtte gjøre.

49. Hvordan har kristenheten siden 1919 vist at den har glemt Jehova og kastet ham bak sin rygg i spørsmålet om fred og sikkerhet i verden, og hva må den derfor ikke vente når dens forbundsfeller vender seg mot den?

⁴⁹ Vi behøver ikke å undersøke kristenhetens historie så svært inngående for å kunne konstatere at den har glemt Jehova og kastet ham bak sin rygg. Det er ikke ham den har alliert seg med og tatt parti for i håp om å bli beskyttet og bevart. Den har gjort seg skyldig i åndelig umoral med politikere fra alle nasjoner. Sammen med dem har den støttet og fremmet det symbolske dyrs avguderiske «bilde», det vil si De forente nasjoner, som en organisasjon som er nødvendig for å opprettholde freden og sikkerheten i verden. Dette politiske «bilde» er det skarlagenrøde dyr med sju hoder og ti horn som Babylon den store har ridd på siden det framsto, opprinnelig som Folkeforbundet i 1919. Ettersom kristenheten ser bort fra Jehova, vil han ikke utfri og beskytte den når dens politiske og verdslige forbundsfeller i raseri vender seg mot den for å ødelegge den. — Åpenbaringen 13: 14, 15; 14: 9—11; 17: 3—7.

50—52. Når vil denne drastiske straff ramme kristenheten, og hva må den salvede Esekiel-klasse gjøre for det skjer, slik det blir vist i Esekiel 23: 38—42?

⁵⁰ Denne drastiske straff vil om kort tid ramme kristenheten i den forestående trengsel, som blir omtalt som «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse». (Matteus 24: 15, 21, 22) Men før dette skjer, skal den salvede Esekiel-klassen, som Jehova benytter i vår tid, vidt og bredt kunngjøre hans dommer over kristenheten, som om den avsa Guds dom over den. Dette framgår av det fortidens profet Esekiel videre forteller, i Esekiel 23: 36—42:

⁵¹ «Og [Jehova] sa til meg: Menneskesønn! Vil du dømme Ohola og Oholiba? Forehold dem deres vederstyggeligheter! For de har drevet hor, og der er blod på deres hender, med sine motbydelige avguder har de drevet hor; ja, endog sine barn, som de hadde født meg, har de latt gå  gjennom ilden for dem, for at de skulle ete dem. Også dette gjorde de mot meg: Den samme dag gjorde de min helligdom uren og vanhelliget mine sabbater. Når de hadde slaktet sine barn for sine motbydelige avguder, kom de samme dag i min helligdom og vanhelliget den; se, således gjorde de i mitt hus. Ja, de sendte endog bud etter menn som skulle komme langveisfra; der ble skikket sendebud til dem, og se, de kom de som du hadde badet deg og sminket dine øyne og smykket deg med prydelser for. Og du satt på et prektig leie, og et bord sto dekket foran det. Og min røkelse og min olje hadde du satt på bordet.

⁵² «Lyden av en sorgløs mengde hørtes der inne, og til de menn av folkehopen som var der, hentedes drikkebrødre fra ørkenen, og de satte armbånd på deres hender og prektige kroner på deres hoder.»

DEN OFFISIELLE ANKLAGE SOM RETTES MOT KRISTENHETEN

53, 54. Hvem i vår tid er disse fordømmende ord mot Ohola og Oholiba en anklage mot, og hvordan har den som anklagen rettes mot, gjort seg skyldig i det som blir fordømt i Jakob 4: 4?

⁵³ Den anklage som blir rettet mot kristenheten, er i likhet med den anklage som ble rettet mot dens forbilde i gammel tid, i sannhet svært alvorlig. Denne anklage er i vår tid blitt framsatt av Esekiel-klassen, de salvede, kristne vitner for Esekiels Gud, Jehova. I likhet med fortidens Ohola og Oholiba har kristenheten vært utro mot Bibelens Gud, som den foregir å tilbe, og gjort seg skyldig i åndelig hor eller ekteskapsbrudd. Den bør derfor overveie det spørsmål Bibelen reiser i Jakob 4: 4, hvor det står: «I utro [ekteskapsbrytersker, NW]! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. »

⁵⁴ Kristenhetens gamle vennskap med denne verdens politikere, militære styrker og finansfyrster er en offentlig  skandale. Ettersom den er den mest fremtredende del av den «store skjøge», Babylon den store, har den vært et religiøst system «som kongene på jorden drev hor med». Og de som bor på jorden, er blitt drukne av dens «horelevnets vin». Kristenheten er den mest fremtredende delen av den symbolske «by som har kongedømme over kongene på jorden» . — Åpenbaringen 17: 1, 2, 18.

55. Hvilket fremtredende eksempel har vi på at kristenhetens sekter i vår tid har drevet åndelig hor med avgudsbilder?

⁵⁵ Kristenhetens religiøse sekter har også drevet åndelig hor med «sine motbydelige avguder». En av de nyeste og største ting de har tilbedt som en gud, er det symbolske, verdenspolitiske dyrs «bilde», det vil si De forente nasjoner, som de fleste såkalte kristne nasjoner står tilsluttet. — Esekiel 23: 37; Åpenbaringen 13: 14, 15; 14: 9—11; 16: 2.

56. Hvordan kan det sies om kristenhetens sekter at «der er blod på deres hender»?

⁵⁶ Kan en også si om kristenhetens religiøse sekter at «der er blod på deres hender»? Akkurat som Ohola og Oholiba i fortiden lot sine sønner gå gjennom offerilden for det motbydelige avgudsbildet av den falske guden Molok, har kristenhetens sekter fått sine sønner til å utgyte sitt blod som et offer for den blodtørstige guden Mars, romernes krigsgud. Og alt dette har de gjort i kristendommens navn! Kristenhetens blodbesudlede hender vitner om at den har ofret sine religiøse sønner under de grusomme, fanatiske korstogene mot muhammedanerne i Midt-Østen, ja, i kriger mellom katolikker og protestanter innen dens egne rekker, under inkvisisjonen med dens djevelske tortur av dem som ble betraktet som kjettere, i kriger mellom kristenhetens nasjoner, hvor katolikker har kjempet mot katolikker og protestanter mot protestanter, og i de to verdenskrigene, som begge brøt ut midt i kristenheten.

57. Hvordan har de gitt folk en feilaktig framstilling av hva Guds helligdom står for, ved det de har gjort til tross for at de har vært besmittet med blod?

⁵⁷ Og noe som er enda verre, er at de fullstendig uten respekt for Bibelens Gud samme dag som de har gjort seg  skyldig i slike ugjerninger, har kommet med bloddryppende hender til det de kaller Guds helligdom, ja, endog på den dag de kaller sin sabbatsdag. På den måten har de besmittet og vanhelliget Guds helligdom, idet de har gitt folk en fullstendig feilaktig framstilling av hva Guds sanne hus står for. Jehova misbilliger alt dette. Hvilken blodskyld må han ikke kreve kristenheten til regnskap for!

58. Hvordan er Oholiba et godt bilde på kristenheten med hensyn til å lokke umoralske kunder til seg, og hvem utelukkes ikke av den folkehop som flokkes om henne?

⁵⁸ Vi kan sammenligne kristenheten med en profesjonell skjøge, framstilt ved Oholiba (Jerusalem). Denne skjøge har søkt kunder, ja, hun har sendt bud etter dem for at de skulle inngå forbindelser med henne og ha ukristen omgang med henne. Se hvordan hun vasker seg for å fjerne enhver frastøtende lukt! Se hvordan hun sminker øynene for å få dem til å virke større og mer strålende! Se hvordan hun pryder seg med smykker for å virke tiltrekkende eller uimotståelig! Se hvordan hun lener seg tilbake på et prektig leie med et dekket bord foran! Røkelsen som brenner på bordet, og den parfymerte oljen som er satt fram der, har hun tatt fra noe som i virkeligheten tilhører Gud. Som svar på det bud hun har sendt ut, skulle hennes kunder, som har latt seg lokke av henne, komme fra alle deler av denne verden, som er en fiende av Jehova Gud. Til tross for at dørene og vinduene i hennes skjøgehus er lukket, høres lyden av en sorgløs mengde som tilfredsstiller sine sanselige lyster. En hel folkehop har flokket seg om henne for å oppnå kjønnslig tilfredsstillelse. Er drankere blitt ønsket velkommen i denne blandede hop? Ja, selv om de kommer fra en så ringe klasse som den de som holder til i ørkenen, tilhører.

59. Hvilke elementer fra det menneskelige samfunn samles i kristenheten fordi den har gjort religionen til noe lett, og i hvilken forstand har de satt armbånd på kristenhetens hender og kroner på dens hode?

⁵⁹ Fordi kristenhetens sekter har gjort religionen lett for slike verdslige mennesker, og fordi folk har kunnet slutte  seg til kristenheten som medlemmer av dens kirkesamfunn og samtidig fortsette å være en del av denne selviske, avgudsdyrkende og blodbesudlede verden, samles alle disse elementer fra det menneskelige samfunn i den skjøgelignende kristenheten. Som betaling for enhver religiøs gunstbevisning som har brakt dem sanselig nytelse, har de forherliget henne. For å forskjønne hennes hender, som er røde av blod, har de satt armbånd på dem, og de har satt prektige kroner på hennes sekters overhoder og har på den måten latt prestene få en viss religiøs myndighet over sitt liv. Dette er blitt en gammel skikk.

60. Er det noe som tyder på at kristenheten vil slutte med sin åndelige umoral, og hvorfor skal «rettferdige menn» gripe inn, og hvilken dom vil de fullbyrde over den?

⁶⁰ Men skal dette fortsette for alltid? Vil det fortsette lenger enn vår generasjon? Ikke ifølge det Jehova nå forteller Esekiel med disse ord: «Da sa jeg om den utslitte skjøge: Nå driver de rett hor med henne, ja med henne [’nå vil hun fortsette å drive sin prostitusjon, ja, hun selv’, NW]. De gikk inn til henne som folk går inn til en skjøge; således gikk de inn til Ohola og Oholiba, de utuktige kvinner. Men rettferdige menn skal dømme dem, som horkvinner dømmes og kvinner som utøser blod; for horkvinner er de, og blod er der på deres hender.» (Esekiel 23: 43—45) Ettersom kristenheten ikke vil slutte å «drive sin prostitusjon», må det altså settes en stopper for hennes åndelige prostitusjon ved at andre fullbyrder den dom over henne som horkvinner og kvinner som med vilje utøser blod, fortjener å få.

DE «RETTFERDIGE MENN» SOM SKAL DØMME KRISTENHETEN

61. Hvem er de «rettferdige menn» som fullbyrder dommen over den symbolske kvinnen Oholiba?

⁶¹ Hvem er så de «rettferdige menn» som skal fullbyrde dommen over henne? Det er ikke Esekiel og heller ikke  Daniel, Hananja, Misael og Asarja, som var i landflyktighet sammen med ham, og heller ikke profeten Jeremias i Jerusalem, hans sekretær, Baruk, eller hans venner, etioperen Ebed-Melek og rekabittene. (Esekiel 14: 14, 20; Daniel 1: 1—7; Jeremias 35: 1—19; 36: 4—32; 45: 1—5) Disse godkjente mennene hadde ingen som helst andel i å fullbyrde Jehovas dom over Oholiba (Jerusalem) i årene 609—607 f. Kr. Det var assyrerne som ødela Ohola (Samaria) i 740 f. Kr., mens babylonierne ødela Oholiba (Jerusalem) i 607 f. Kr.

62. Hvordan kunne Jehovas domsfullbyrdere i fortiden kalles «rettferdige menn» i betraktning av at de var hedninger, og hvem er på lignende måte de «rettferdige menn» som brukes som domsfullbyrdere i vår tid?

⁶² De «rettferdige menn» det her tales om, er følgelig Oholibas (Jerusalems) elskere, som til slutt i avsky vender seg fra henne, og som derfor ødelegger henne. Men hvordan kunne de babyloniske domsfullbyrdere omtales som «rettferdige menn» i betraktning av at de var hedninger? De kunne omtales som det i relativ forstand. Oholibas (Jerusalems) ondskap var så stor i Jehovas øyne at babylonierne, som han brukte som sine domsfullbyrdere, ble regnet for «rettferdige» sammenlignet med henne. Fordi Oholiba (Jerusalem) på en så skammelig måte hadde brutt sin hellige pakt med Jehova Gud, var hun langt mer daddelverdig enn de hedenske babyloniere. De fullbyrdet dessuten Jehovas «rettferdige» dom over Oholiba (Jerusalem), den dom som ekteskapsbrytersker og kvinner som utøser blod, fortjener å få. (Esekiel 23: 22—27) På lignende måte er de «rettferdige menn» i vår tid ikke Jehovas kristne vitner, men kristenhetens verdslige forbundsfeller, som kommer til å hate kristenheten og vende seg mot den for å fullbyrde Guds dom over den.

63. Hvordan bekrefter Jehovas siste ord om Oholiba hvem disse «rettferdige menn» er?

⁶³ At det er slik vi skal forstå uttrykket «rettferdige menn», blir bekreftet av Jehovas siste ord om Oholiba: «For så sier Herren, [Jehova]: Jeg vil føre en folkeskare fram mot dem og overgi dem til mishandling og ran. Og  folkeskaren skal steine dem og hogge dem sønder med sine sverd; deres sønner og døtre skal de slå i hjel, og deres hus skal de brenne opp med ild. Således vil jeg gjøre ende på utukten i landet, og alle kvinner skal la seg advare og ikke drive slik utukt som I. Eders utukt skal legges på eder selv, og I skal bære straffen for eders synder med eders motbydelige avguder, og I skal kjenne at jeg er Herren, [Jehova].» — Esekiel 23: 46—49.

64. Hvordan førte Jehova fram en «folkeskare» som skulle bruke sverdet mot Oholiba, og som skulle plyndre, steine, ødelegge og brenne henne og sette en stopper for hennes umoralske oppførsel, og for hvem ble hun et advarende eksempel?

⁶⁴ Den folkeskare av babyloniske soldater som Jehova førte fram mot Oholiba (Jerusalem), mishandlet henne virkelig i 607 f. Kr. De nedbrøt byens solide murer, trengte inn i den, plyndret den, bortførte byttet og brente byen med ild. (2 Kongebok 25: 1—17; 2 Krønikebok 36: 17 19; Jeremias 52: 6—23) De steinene babylonierne slynget inn i byen under den lange beleiringen, var uten tvil temmelig store, slik at de anrettet stor skade og drepte mange. Dessuten ble mange av Jerusalems sønner og døtre hogd sønder med babyloniernes sverd da soldatene trengte inn i byen. Ødeleggelsen ble fullstendig da alle brennbare hus ble stukket i brann. Ved at Oholiba (Jerusalem) ble ødelagt, ble det således gjort ende på den åndelige utukt og på avgudsdyrkelsen i Juda land. Det var fryktelige ting som kom over henne på grunn av de ting hun hadde som var vederstyggelige i Jehovas øyne. Andre «kvinner», det vil si nasjoner, skulle la seg advare av det og ikke følge hennes eksempel.

65. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til kristenheten i betraktning av Oholibas advarende eksempel, og hvem vil Jehova føre fram mot den på grunn av dens handlemåte?

⁶⁵ Har kristenheten latt seg advare av Oholibas (Jerusalems) eksempel og ikke etterlignet hennes åndelige utukt og hennes tilbedelse av motbydelige avguder? Til det må  vi svare at Oholiba ikke ga akt på sin søsters, Oholas (Samarias), advarende eksempel, og at kristenheten heller ikke har gitt akt på Oholibas (Jerusalems) advarende eksempel. Kristenheten er dømt til å bli plyndret og lagt i ruiner. Dens vennskap og umoralske forbindelser med denne tingenes ordnings verdslige elementer vil ikke fortsette stort lenger. Den gamle, utslitte skjøgens politiske, militære og andre verdslige elskere vil finne en grunn til å hate henne og vende seg mot henne i vrede. Jehova vil føre dem fram mot henne som en hær som fullbyrder hans rettferdige dom, og den falske, hyklerske kristendom vil bli brent opp og fjernet fra jorden. En fryktelig ødeleggelse vil ramme denne symbolske kvinnen, kristenheten, som ikke tok lærdom av de advarende eksempler som er omtalt i Jehovas Ord. Ingen kan ignorere disse advarende eksempler og komme godt fra det!

66. Hva er hensikten med alt dette, hva vil kristenheten i overensstemmelse med Jehovas advarende eksempler erfare, og hvem bør i vår tid merke seg dette?

⁶⁶ Det er en hensikt med alt dette. Hva går den ut på? Gud viser hva hans hensikt er, når han sier: «Og I skal kjenne at jeg er Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova].» (Esekiel 23: 49) Vi bør legge oss disse ordene på hjerte. Den suverene Herres navn, Jehova, sto bak de fryktelige begivenheter som inntraff i år 607 f. Kr. som følge av Guds dom. Ved sine profeter hadde Jehova forutsagt disse begivenheter i sitt eget navn. Og for å opphøye sitt navn lot den suverene Herre dem inntreffe nøyaktig slik som forutsagt, som en fullbyrdelse av sin dom. Måtte alle i vår tid som ignorerer Jehova, merke seg dette. Enten de synes om det eller ikke, vil den forestående ødeleggelse av kristenheten være i harmoni med hans advarende eksempler, hans profetier og hans beslutninger, som ikke kan omstøtes. På den måten skal menneskene måtte kjenne at han er Jehova, som oppfyller sitt uforanderlige Ord.

67. Hvordan vil dette virke på dem som allerede har kunnskap om den suverene Herre, Gud?

 ⁶⁷ Alle vi som på en fredelig måte har tilegnet oss kunnskap om denne suverene Herre, vil derved få en mektig bekreftelse på at han vil gjennomføre sin guddommelige hensikt. På grunn av den ærefryktinngytende måte han gir seg til kjenne på, vil vi da være mer overbevist om at han er til, og vise ham større ærbødighet enn noen gang tidligere.

[Studiespørsmål]