Kapittel 1

Nasjoner i fortiden måtte lære ham å kjenne

1. Hvilken holdning har nasjonene inntatt til det største navn i universet, og hva vil de bli nødt til å erkjenne angående den som bærer det?

NASJONER i fortiden likte ham ikke, og det gjør heller ikke nasjonene i vår tid. De liker heller ikke hans navn. De bruker det ikke og forsøker på den måten å ignorere hans eksistens, å utviske hans navn av menneskenes erindring. Men merkelig nok har nasjonene ikke vært i stand til å fjerne hans navn fra historien. De har ikke kunnet forhindre at det er blitt kunngjort vidt og bredt, ja, over hele jorden, nå i det 20. århundre. Det er innlysende at den som bærer dette navn, må være større enn alle nasjonene til sammen. Hans navn er det største i hele universet. Det er det eldste navn som finnes. Det er udødelig! Det bæres av den største i himmelen og på jorden. Det er like uforgjengelig som den som bærer det. Nasjoner i fortiden lærte det å kjenne. Nasjoner eller stater i vår tid vil på lignende måte lære dette uforlignelige navn å kjenne. De vil om kort tid gå til grunne, men dette uforlignelige navn vil bestå! Før de går til grunne, vil de imidlertid måtte erkjenne at den som bærer dette navn, er den Høyeste.

2. Hva vil det at dette navn blir opphøyd, medføre, og for hvem er dette nå av største betydning?

² Dette betyr at historien vil gjenta seg, men i langt større målestokk. Historiske beretninger fra fortiden gir oss grunn til å tro at navnet vil komme til å bli vist den rette respekt av alle som bor på jorden. Det at navnet blir opphøyd som navnet på den Allmektige, den Høyeste, den som virkelig lever, vil føre til at nasjonene blir slått av ærefrykt.  De vil, om enn uvillig, måtte anerkjenne den hvis navn med urette er blitt spottet og vanæret blant menneskene. De vil bli klar over at han er til, at han har talt, og at hans ord alltid går i oppfyllelse. Det dette innebærer for alle nasjoner, er av største betydning for hvert eneste menneske i vår generasjon.

3. Hvordan kan det sies at det er som om det som fant sted i 1513 f. Kr., fant sted for bare en halv uke siden for den som bærer dette navnet?

³ For oss synes enhver begivenhet som fant sted i året 1513 før vår tidsregning, å ha inntruffet for lang tid siden — det er jo nesten 3500 år siden! Men den Evige, han hvis navn skal opphøyes, beregner ikke denne perioden etter jordens daglige omdreining om sin akse og dens årlige omløp om solen. Disse tre og et halvt tusen år er i hans øyne ikke mer enn tre og en halv dag, en halv uke. Og hva er egentlig det for ham? I hans øyne er det bare en halv uke siden han sto ansikt til ansikt med den sterkeste politiske makt i det 16. århundre før vår tidsregning. Det var ikke bare en poetisk vending som ble brukt da en salmist under inspirasjon den gang sa til ham: «Tusen år er i dine øyne som den dag i går når den farer bort, som en vakt om natten.» *

4. Hvorfor inntok han ikke en likegyldig holdning til den første verdensmakt?

⁴ Det betydde ikke noe for ham at denne den første verdensmakt hadde store mengder av den tids mest moderne våpen og kunne beherske hele den da kjente verden. Dens høyt skattede visdom og dens høye kultur betydde ikke noe for ham. Landets mange guder og gudinner skremte ham ikke, men viste bare hvor uvitende og villedet denne verdensmakten med dens høye kultur var i religiøs henseende. Det han tok i betraktning, var at denne verdensmakt hadde kommet i konflikt med ham. Hvordan hadde den gjort det?

5. Hvilken trusel var rettet mot uskyldige mennesker som bodde i et fremmed land som tilhørte en annen rase?

⁵ Har vi noen gang nå i det 20. århundre sett fredelige mennesker bli undertrykt av mektige, militariserte, nasjonalistiske  regjeringer? Et slikt spørsmål leder tanken hen på flere undertrykte raser og folkegrupper. Vi kan derfor lett forestille oss den tyranniske undertrykkelse som et uskyldig folk, et folk som bodde i et land som ikke var deres eget, i årevis var blitt utsatt for. Disse fremmede var semitter, og landets innbyggere var hamitter, og de representerte således to av de tre store hovedgreinene som den menneskelige familie inndeles i. Til sist gikk undertrykkerne så langt at de forsøkte å begå det en i dag kaller folkemord, for å utrydde denne slekt av semitter, som nå hadde vokst i antall og var blitt et stort folk, ja, en folkerik nasjon, men som ikke hadde noen del i styret i dette hamittiske landet.

6. Hva slags spørsmål var det som skapte vanskeligheter? Hvordan kan vi si det?

⁶ Det var tilsynelatende et rasespørsmål som hadde oppstått, for denne store gruppen av fremmede innbyggere som tilhørte en annen rase, kunne godt utgjøre en militær trusel mot denne sterke verdensmakten. Hvis vi undersøker situasjonen nøyere, kan vi imidlertid se at det var et spørsmål som hadde enda større betydning enn rasespørsmålet. Det var et religiøst spørsmål. De historiske beretninger viser at religionen den gang inntok en fremtredende plass i folks liv, ja, selv i herskernes liv, noe ingen av vår tids irreligiøse, vitenskapelig utdannede mennesker kan benekte. Det fremmede folket som bodde i dette verdenskjente hamittiske landet, hadde en religion som var helt annerledes. Det var grunnen til at kjernen i dette folket nektet å delta i tilbedelsen av landets mange guder. Ved å utrydde dette folket av semittisk herkomst ville en også få utryddet deres religion. Det var det prestene for landets guder var mest interessert i.

7. Hvilke spørsmål framsatte de hamittiske undertrykkerne vedrørende de fremmede innbyggernes Gud, og hva krevde disse spørsmålene?

⁷ Disse fortidens tilbedere av de mange hamittiske guder syntes at det var merkelig at dette fremmede folket som bodde iblant dem, tilba bare én Gud, som ble ansett for å være Skaperen av himmelen og jorden. Deres innstilling  var lik den innstilling mange hundre millioner indere har nå i det 20. århundre. Disse tilbederne av mange guder og gudinner trodde ikke at dette fremmede folks ene Gud var en sann, levende og allmektig Gud. Hvis han var det, hvorfor hadde han da tillatt at hans tilbedere var blitt undertrykt og hadde levd i slaveri i over 100 år? Hvorfor lot han deres undertrykkere iverksette sin nasjonalistiske plan som gikk ut på å fjerne hans tilbedere og hans religion fra jordens overflate? Hvorfor hadde han ennå ikke utfridd sine tjenere av trelldommen under deres polyteistiske undertrykkere? Dette var spørsmål som med rette kunne stilles. Hvis han virkelig var den Gud som disse undertrykte menneskene regnet ham for å være, burde han besvare disse spørsmålene. Han burde gi seg til kjenne for denne hamittiske nasjonen. Ved å gjøre det kunne han samtidig gi seg til kjenne for alle andre nasjoner.

8. Var det på sin plass at denne Gud også ga seg til kjenne for sine egne undertrykte tilbedere? Begrunn svaret.

⁸ Burde han for den saks skyld ikke også gi seg til kjenne for sine egne tilbedere? Selv for mange av dem kan han ha vært en ukjent Gud. * Hadde de, under de ulykkelige forhold som de opplevde da i det 16. århundre før vår tidsregning, behov for å vite at han var til, at han hadde et navn som skilte seg ut fra navnene på alle deres undertrykkeres guder og gudinner, at han var deres Gud, og at han betraktet dem som sitt folk? Ja! Han hadde ikke vært noen ukjent Gud for deres forfedre i tidligere århundrer. De hadde til og med kjent hans personlige navn, men på grunn av det han hadde gjort til gagn for dem, hadde de særlig lært ham å kjenne som «den allmektige Gud». Hvorfor skulle så ikke de undertrykte tilbe denne Gud, deres forfedres Gud?

9. Hvorfor holdt denne Gud øye med tiden for deres undertrykkelse, og hva var tiden nå inne til at han ville gjøre med hensyn til sitt navn?

⁹ Han hadde gitt deres forfedre vidunderlige løfter, løfter som ikke bare hadde interesse og betydning for disse  etterkommerne, men som var av største interesse og betydning for hele menneskeheten. Han hadde forutsagt at de ville bli utsatt for en slik undertrykkelse som den de nå var gjenstand for i dette hamittiske landet. Kunne han så unngå å være klar over at de ble undertrykt, når det som var forutsagt, virkelig rammet dem? Naturligvis ikke! Han holdt i virkeligheten øye med tiden for denne undertrykkelsen, for han hadde forutbestemt og forutsagt når den skulle og ville opphøre. * De hadde opptegnelser som viste hvor lenge deres forfedre hadde levd, og hvor mange generasjoner det dreide seg om. Hvis de hadde rådført seg med disse opptegnelsene og foretatt riktige utregninger, ville de ha visst at tiden for deres utfrielse nå hadde kommet. Den tid hadde nå kommet da deres Gud ville gi seg til kjenne for dem som deres Befrier og krone sitt navn med uvisnelig ære. Den tid hadde nå kommet da han med gjerninger ville vise at han ikke kommer med noen edfast erklæring som det er umulig for ham å iverksette. Han var fortsatt den allmektige Gud, selv om det hadde gått mange hundre år. Ettersom hans tid nå var inne, kunne en vente at han ville gi sitt navn en plass framfor alle andre navn i historien.

HVORDAN VILLE HAN GJØRE DET?

10. Hvilke spørsmål stilte de tilbedere som trodde på ham, og med hva slags handlinger måtte han svare for å vise at han var Gud?

¹⁰ For dem som fremdeles trodde på Guds ubrytelige løfter, var spørsmålet: Hvordan vil han gjøre det? Hvordan vil han vise at han ikke er en mytisk gud? Hvordan vil han gjøre det klart at han er til? Hvordan vil han bevirke at hans navn blir respektert, ja, fryktet av alle nasjoner på jorden? Han ville ikke gjøre det ved alminnelige midler, som kunne forklares av vår tids vitenskapsmenn. Nei, han ville benytte seg av midler som selv det 20. århundres vitenskapsmenn ikke ville kunne forklare, trass i alle sine laboratorieforsøk, midler som var så utrolige at de som tvilte,  ville si at de hørte hjemme i mytenes og legendenes verden. Hvordan kunne han hvis han ikke skulle benytte seg av en slik demonstrasjon av sin overlegne makt og vitenskapelige innsikt, bevise, også overfor vår generasjon, at han alene er den allmektige Gud? Som Gud skulle han være i stand til å gjøre noe som små mennesker ikke kan gjøre, uansett hvilken tid de lever i. Hvordan kunne han ellers være Gud? Ja en måtte kunne vente at han ville gjøre noe som alle de falske guders magipraktiserende prester aldri kunne ha gjort. Han måtte skille seg ut ved å gjøre noe som var uforklarlig, ved å gjøre mirakler!

11. Hvordan kunne en vite hvem som var opphav til disse miraklene, og hvilket hensyn ville dette Opphav ta til menneskene på jorden?

¹¹ Men hvordan ville disse mektige, mirakuløse gjerninger bli satt i forbindelse med den eneste levende og sanne Gud, slik at ingen kunne nære tvil om at han var deres sanne Opphav, især i betraktning av at han var usynlig og ikke ble representert ved noe synlig, materielt bilde, som menneskene kunne se og ta på? Jo, de ville bli det ved at han lot disse miraklene bli kunngjort på forhånd, og ved at han lot dem bli utført i hans navn, og han ville dessuten bruke et talerør eller en profet, et levende menneske som han utsendte som sin representant som skulle tale og handle i hans navn. Det var ikke nødvendig for denne usynlige, allmektige Gud å vise seg personlig for de kjødelige menneskeskapninger, hvis synsevne og legemlige beskaffenhet var altfor skrøpelig til at de kunne tåle å stå direkte overfor den himmelske Skaper av solen, universets milliarder av stjernesystemer og de kosmiske strålers kilder. Når han oppfylte det hans jordiske talerør hadde forutsagt i hans navn, kunne han utføre de omtalte mirakler som ved fjernstyring; det ville være det sikreste for de svake menneskeskapninger, ettersom det var begrenset hvor mye de kunne tåle uten å bli tilintetgjort. Ved en slik framgangsmåte ville han ta hensyn til de ringe menneskeskapningene på vår lille jord.

12. Hvem benyttet denne sanne Gud til å tale og handle i hans navn, og hvordan fikk denne personen sitt navn?

 ¹² Avgudene i det hamittiske landet i fortiden som det her er tale om, hadde sine magipraktiserende prester og andre representanter, deriblant de ansette mennene Jannes og Jambres. * Hvem var så den historiske skikkelse som den sanne Gud sendte for at han skulle tale og handle i hans personlige navn? Det var ikke en som var fremmed for landet. Nei, 80 år tidligere var han blitt født i dette hamittiske landet, som lå i sør. Han var således nå en gammel mann, sikkert for gammel til at noen ville gjenkjenne ham som en mann som hadde flyktet fra landet 40 år tidligere, en mann som de kunne ha følt seg berettiget til å slå i hjel som manndraper. Allerede like etter at han var blitt født hadde de villet drepe ham ved å la ham bli kastet i deres hellige elv, som de tilba som en gud. Han ble imidlertid reddet av den daværende herskerens datter, som ynkedes over ham da han lå i en håndlaget kiste av rør som fløt på vannet ved elvebredden. Hun følte seg tilskyndt til å adoptere denne vakre gutten, og hun ga ham et passende navn, som betyr «Dratt opp» eller «Frelst ut av vannet», det vil si Mo-sheh’ eller, som vi uttaler det i dag, Moses. Dette var et nederlag for elveguden, som ikke fikk lov til å oppsluke ham. *

13. Hvordan ble Moses oppdratt, og hva var det som fikk ham til å flykte fra landet?

¹³ Tydeligvis uten å være klar over at hun ble ledet til det, overlot herskerdatteren spebarnet til dets mor, Jokebed, for at hun skulle amme den lille gutten og oppdra ham inntil han var gammel nok til å bo i herskerens palass. Hun handlet edelmodig stikk i strid med sin fars grusomme folkemordspolitikk overfor de fremmede som bodde som slaver i hennes land. Den lille gutten, som var i livsfare, unngikk på den måten å bli drept av sitt folks undertrykkere, og han ble ikke opplært til å dyrke landets mange  falske guder, men sin fars, Amrams, Gud. * Denne gutten, som tydelig var utpekt til å spille en betydningsfull rolle i historien, fortsatte å føle seg sterkt knyttet til sitt folk og dets religion, selv om han de fleste av de første 40 årene av sitt liv var ved kongens hoff og ble opplært i landets verdslige visdom. I sin harme over den grusomme behandling som hans landsmenn ble utsatt for som slaver, forsøkte han å få i stand en frihetsbevegelse. Det endte med blodsutgytelse, og han måtte flykte for å redde livet. *

14. Hvilke spørsmål ville hans undertrykte landsmenn etter all sannsynlighet stille ham når han vendte tilbake for å bli deres leder?

¹⁴ Hvem eller hva kunne nå ha fått ham til å forlate det land hvor han var i landflyktighet, og i den høye alder av 80 år vende tilbake til det land hvis innbyggere undertrykte hans folk og hadde forsøkt å ta hans liv? Hadde han ikke allerede en gang kommet til kort som befrier? Jo! Men nå var det hans Gud som ville opptre som Befrier av dem som tilba Ham, til tross for at de i så lang tid var blitt undertrykt. Moses var nå så godt som ukjent blant sitt eget folk, men hans eldre søster, Mirjam, og hans bror, Aron, bodde fremdeles der nede i trelldommens land. Det ville i stor utstrekning være nødvendig for ham å vise dem hvem han var. «Hvorfor kommer du tilbake? Hvem har sendt deg?» ville de spørre. At han kom og presenterte seg som deres befrier i sitt eget navn, ville ikke gjøre noe inntrykk på dem, like lite som det hadde gjort det første gang. Bare hvis han kom i deres Guds navn og påpekte at denne Gud var Befrieren, ville de være tilbøyelige til å godta ham som sin synlige leder. Men hva var navnet på den Gud som hadde sendt ham? Hvordan kunne han bevise at denne Gud hadde sendt ham for å føre dem ut i frihet? Hadde denne Gud forandret sitt navn?

15. Hvor og på hvilken måte befalte Gud Moses å vende tilbake til de undertrykkende slavedrivernes land?

¹⁵ Den Gud som sendte Moses tilbake, visste at Moses’ tvilende landsmenn undret seg over at deres forfedres Gud  så lenge hadde tillatt den ondskap de var utsatt for, og han visste at de ville stille Moses disse spørsmålene. Ved en mirakuløs manifestasjon, ikke i et eller annet mytisk land, men ved foten av fjellet Horeb i Sinai ørken på den arabiske halvøy, talte Gud til Moses og befalte ham å vende tilbake til de undertrykkende slavedrivernes land. Hva skulle han si når han trådte fram for sitt folk? Gjennom en usynlig engel som åpenbarte seg for ham i ørkenen, i en tornebusk hvor det brant en mirakuløs ild, fortalte Gud ham hva han skulle si når han forklarte sitt oppdrag. Ifølge The New English Bible, utgitt 3482 år senere (i 1970 e. Kr.), i et land som ligger langt vest for den sinaittiske halvøy, sa Gud til Moses:

16. Hva skulle Moses si til sitt folk når han forklarte hvorfor han hadde vendt tilbake?

¹⁶ «Du skal si til israelittene at det er JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, som har sendt deg til dem. Dette er mitt navn for evig; dette er min tittel i hver generasjon. Gå og samle de eldste i Israel og si til dem at JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for deg og sagt: ’Jeg har i sannhet sett til dere; jeg har merket meg alt det som er blitt gjort mot dere i Egypt, og jeg har bestemt meg for å føre dere ut av deres elendighet i Egypt, til kanaanittenes, hetittenes, amorittenes, ferisittenes, hevittenes og jebusittenes land, et land som flyter med melk og honning.’ De skal høre på deg, og deretter skal du og Israels eldste gå til Egypts konge.» — 2 Mosebok 3: 15—18.

17. Hvordan reagerte Farao på kravet om at israelittene skulle gis fri, og hva var Gud derfor nødt til å gjøre?

¹⁷ Moses adlød modig denne sine forfedres Gud, Jehova. Ved hjelp av mirakuløse tegn som Jehova hadde pålagt ham å gjøre, beviste han at han virkelig var sendt av Jehova, utfrielsens Gud, for å føre folket ut i frihet. Utfrielsen kunne ha foregått uten at egypterne ble utsatt for noen vanskeligheter, hvis de på Jehovas befaling hadde villet slutte med å undertrykke israelittene og hadde latt dem få  dra til sitt lovte land, som fløt med melk og honning. Men hva kunne gjøres når Egypts Farao hånlig avviste det krav som ble framsatt i den sanne og levende Guds navn, og utfordrende svarte: «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare?»? For ytterligere å vise sin forakt for Jehova og understreke at han ikke regnet ham for å være noe som helst, tilføyde Egypts avgudsdyrkende Farao: «Jeg kjenner ikke [Jehova], og heller ikke vil jeg la Israel fare.» Og når Farao, hærføreren for datidens beste militære styrker, holdt fast ved sin beslutning, hva annet var det da å gjøre enn å la ham lære Jehova å kjenne, enn å tvinge ham til å innse at den Gud som forlangte at hans folk skulle gis fri, var Jehova? Farao ba selv om det!

18. Hvilken erklæring av Guds hensikt ble foranlediget av den situasjon som den gang oppsto i Faraos land, og hva gjør nasjonene i vår tid vel i å overveie?

¹⁸ Inntar noen av de styrende nå i det 20. århundre den samme holdning som den Farao inntok i år 1514/1513 f. Kr.? (2 Mosebok 5: 1, 2) Den situasjon som oppsto i Faraos land den gangen, foranlediget for første gang den guddommelige erklæring til de politiske nasjoner i bibelsk tid om at det var Guds hensikt at de skulle lære ham å kjenne. Nasjonene i vår tid må imidlertid forstå at denne gamle erklæring av Guds hensikt også angår dem. De gjør vel i å tenke alvorlig over om de er billedlig framstilt ved faraonenes land i fortiden, og huske Jehovas ord til Moses: «Egypterne skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg rekker ut min hånd over Egypt og fører Israels barn ut fra dem.» — 2 Mosebok 7: 1—5.

19. Hva var den første av de ti plager som tvang Farao til å innse at Jehova er den sanne Gud?

¹⁹ Til Egypts ulydige Farao skulle Moses si: «På dette skal du kjenne at jeg er [Jehova]: Se, nå slår jeg med denne stav som jeg har i min hånd, på vannet i elven, og det skal bli til blod.» Og slik gikk det. Dette viste seg å være den første av de ti plager som førte til at de hårdnakkete, gjenstridige egypterne på en skjebnesvanger måte fikk lære at Jehova er den sanne Gud. — 2 Mosebok 7: 17—25.

20. Hvordan gikk det med Moses’ landsmenn under de to første plagene, og hvilken tvil kan Farao derfor ha næret med hensyn til Jehova?

 ²⁰ Denne første plagen, som besto i at vannet i Nilen og dens kanaler ble forvandlet til blod, var ikke direkte rettet mot Moses’ folk, som bodde for seg selv i den nordøstlige delen av Egypt, i det område som ble kalt Gosen. Likevel følte de virkningene av denne plagen, som gjorde seg gjeldende i hele Egypts land i sju dager. Men de visste at Jehova ikke sendte denne plagen for å straffe dem, og ved å lide sammen med egypterne ble de i stand til å føle hvor alvorlig det slag var som denne plagen rettet mot de undertrykkende egypterne. Det samme gjaldt den andre plagen, som besto i at hele Egypts land ble dekket av frosker. Heller ikke i dette tilfelle gikk Gosen fri. (2 Mosebok 7: 19 til 8: 15) Det kan kanskje ha trøstet Farao litt at Moses’ eget folk også måtte lide under disse plagene, akkurat som egypterne. Han tvilte muligens på at Jehova kunne beskytte sitt eget folk, israelittene, mot disse plagene, som Egypts magipraktiserende prester tilsynelatende kunne etterligne. Situasjonen innebar derfor en utfordring til Jehova. Kunne han møte denne utfordringen?

21. Hva tvang den tredje plagen Egypts prester til å innrømme, og hvorfor?

²¹ De to første plagene bløtgjorde ikke Faraos hjerte tilstrekkelig. Da Jehova Gud ga etter for hans bønner og stanset plagene, forherdet denne gjenstridige herskeren seg. En tredje plage skulle nå ramme Egypt. Den besto i at det kom svermer av mygg over hele landet. Den plagen kunne de magipraktiserende prester ikke gjøre etter. De kunne ikke tilskrive noen av sine demonguder denne plagen. Derfor måtte de si til Farao: «Dette er Guds finger.» Men de sa ikke: ’Dette er Jehovas finger.’ Unngikk de med vilje å nevne Guds sanne navn? Selv om de ignorerte den sanne Guds navn, kunne dette i hvert fall ikke skjule kjensgjerningene, og det førte heller ikke til at disse prestene ble spart. — 2 Mosebok 8: 16—19.

 BESKYTTELSE VED Å TILBE DEN SANNE GUD

22. Hvilket spørsmål vedrørende den sanne Guds evne til å beskytte sine tilbedere oppstår nå, og hvordan ble det besvart i forbindelse med den fjerde plagen?

²² Er det mulig å oppnå beskyttelse ved å tilbe den sanne Gud, ja, denne Gud med det upopulære navnet? Den fjerde plagen som rammet Egypt, besvarer dette spørsmålet på en bekreftende måte. La oss lese den historiske beretningen i 2 Mosebok 8: 20—24:

23. Hva skulle Moses si da han kunngjorde den fjerde plagen, og hvordan gikk det?

²³ «Da sa [Jehova] til Moses: Stå tidlig opp i morgen, og still deg fram for Farao når han går ned til elven, og si til ham: Så sier [Jehova]: La mitt folk fare, så de kan tjene meg! For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over deg og dine tjenere og ditt folk og dine hus, og egypternes hus skal fylles av fluesvermene, ja endog jorden de står på. Men på den dag vil jeg unnta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der; da skal du kjenne at jeg, [Jehova], er midt i landet. For jeg vil frelse mitt folk og gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk; i morgen skal dette tegn skje. Og [Jehova] gjorde som han hadde sagt, og det kom svære fluesvermer i Faraos hus og i hans tjeneres hus; i hele Egypt ble landet herjet av fluesvermer.»

24. På hvilke to måter måtte Farao fra nå av lære at Jehova er Gud, og etter hvilken opplevelse lot Farao Jehovas folk fare?

²⁴ Den hårdhjertete Farao måtte således enda en gang lære at Jehova er den sanne Gud, og det på to måter: Ved selve flueplagen, som også kunne betegnes som «Guds finger», og ved at Jehovas folk, israelittene, på mirakuløst vis ble beskyttet mot flueplagen. Hvis Farao hadde sendt bud til Gosen, ville han ha funnet at det forholdt seg slik, noe han gjorde i forbindelse med den neste plagen, som besto i at alle slags husdyr som tilhørte egypterne, ble slått med pest, slik at de døde. Angående det at Farao undersøkte om Jehova virkelig hadde gjort forskjell på Israels fe og egypternes fe, leser vi: «Og Farao sendte bud, og da var det  ikke død et eneste liv av Israels fe.» (2 Mosebok 9: 7) Men ikke engang nå hadde den gjenstridige Farao lært nok om Jehova. Det var først etter at den tiende og siste plagen hadde drept hans førstefødte sønn og alle hans egyptiske undersåtters førstefødte sønner, at han ga etter så mye at han lot Jehovas folk fare. Det var hans egen skyld at han ikke kunne lære Jehova å kjenne uten at det kostet egypterne så mye.

25. Hvordan erklærte Gud deretter overfor Moses at han enda en gang ville åpenbare sin herlighet på Farao, og hva ville egypterne da med sikkerhet kjenne?

²⁵ Til tross for alt dette var miraklenes Gud ikke ferdig med å tvinge Farao og hans undersåtter til å lære ham å kjenne som Jehova. Noen dager etter at israelittene hadde dratt av sted med alle sine førstefødte av mennesker og dyr slo de leir ved den vestlige bredd av Rødehavet, nær bunnen av Suezbukta, «midt imot Ba’al-Sefon («Nordens eller Vakttårnets herre»)». I nærheten av dette geografiske stedet hadde Jehova til hensikt å gi seg enda tydeligere til kjenne for sine fiender. Det gikk nøyaktig slik som Jehova sa til Moses: «Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. Og jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem, og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er [Jehova].» — 2 Mosebok 14: 1—4.

26. Hvordan hadde Jehova nå bestemt seg for å kreve egypterne til regnskap og hva sa han til Moses at hensikten med dette var?

²⁶ Det var altså ikke israelittene som ble fanget i en felle ved Rødehavet da den egyptiske hær satte etter dem, men det var egypterne selv som ble fanget i en felle som betydde ødeleggelse for dem. De måtte få enda en leksjon for å lære Jehova å kjenne. Det ville være hans endelige oppgjør med dem. Da Jehova nå sa til Moses at han ville lage en passasje for israelittene gjennom Rødehavet, slik at de kunne gå over til den østlige bredd og bli utfridd, fortalte han ham også hva som var hensikten med dette, idet han sa: «Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter etter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans  hær, på hans vogner og hestfolk. Og egypterne skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.» — 2 Mosebok 14: 15—18.

27. Under hvilke omstendigheter omtalte egypterne til slutt Gud ved navn? Var det tidsnok å flykte da?

²⁷ I lysskjæret fra månen gikk israelittene i et antall av flere hundre tusen denne påskenatten midt igjennom Rødehavet, mens vannet, som på mirakuløs måte hadde delt seg, sto som en mur på begge sider av dem. Da morgenen nærmet seg, tillot Jehova at den egyptiske hær satte etter israelittene på den tørre havbunnen. Da Israels Gud begynte å vanskeliggjøre forfølgernes framrykning, ble de egyptiske soldatene klar over faren og begynte å forstå at det var Jehova de kjempet imot. Til slutt omtalte de ham ved navn og sa til hverandre: «La oss flykte for Israel; for [Jehova] strider for dem imot egypterne.» Men det var for sent å flykte, for Jehova lot fellen klappe sammen over dem. Vi leser:

28. Hvordan frelste Jehova på den dagen Israel av egypternes hånd?

²⁸ «[Havet vendte] tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og [Jehova] styrtet egypterne midt ut i havet. Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet etter dem ut i havet; det ble ikke en eneste tilbake av dem. Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennom havet, og vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Således frelste [Jehova] den dag Israel av egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på havstranden.» — 2 Mosebok 14: 21—30.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]