Oppstandelse til enhet i en «Edens hage»
Kapittel 18
Oppstandelse til enhet i en «Edens hage»
1. Før hvilken oppstandelse må en død nasjon bli oppreist til liv i sitt eget område?
FØR de milliarder av døde blir oppreist til liv på en paradisisk jord, blir en død nasjon oppreist til liv i sitt eget område.
2. Hva gjorde Elias og Elisa, hva sa Hanna, og hva trodde Abraham i forbindelse med ham som på mirakuløst vis kan gjenopplive en nasjon?
2 Hvem kan på en slik mirakuløs måte gjenopplive en nasjon? Det finnes en som kan gjøre det, nemlig han som benyttet fortidens profet Elias og hans etterfølger, Elisa, til å oppreise døde mennesker til liv. (1 Kongebok 17: 8—24; 2 Kongebok 4: 11—37; 8: 4, 5; Hebreerne 11: 35) Dette skjedde i det tiende århundre før vår tidsregning, altså flere hundre år før Jerusalem ble ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr. Profeten Samuels mor, Hanna, sa under inspirasjon til den Gud som gjorde ende på hennes ufruktbarhet: «[Jehova] døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører opp derfra.» (1 Samuel 2: 1, 6) Hannas forfader Abraham, som levde flere hundre år før Hanna, trodde at Jehova hadde makt til å gjøre døde levende, og om denne tro hos Abraham leser vi: «For Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.» (Romerne 4: 17) Det er like lett for Jehova å oppreise en nasjon som det er for ham å oppreise et enkelt menneske.
3. Hvordan sto det til med de landflyktige jøders håp, hvordan så det ut til at det ville gå med deres nasjon i Babylon, men hva hadde Jehova til hensikt å gjøre?
3 Da de overlevende jøder etter Jerusalems ødeleggelse ble bortført til Babylon, hvor de skulle leve i landflyktighet i 70 år, var de praktisk talt en død nasjon. Ettersom flertallet av de landflyktige jøder ikke trodde på Guds Ords profetier, nærte de ikke noe håp om igjen å komme til å leve som et forent folk i sitt gudgitte hjemland. Det så ut til at deres nasjon ville finne sin grav i Babylon. Det samme regnet kanskje Babylon med. Men Jehova, som hadde forutsagt at fjellene, haugene og dalene i Israels land, som nå lå øde igjen skulle bli bebodd, hadde til hensikt å utføre et mirakel. Profeten Esekiel fikk et syn av det, og vi blir forundret når vi leser om de ting han så:
4. Hvor satte Jehova Esekiel i et syn, og hvilket spørsmål stilte han Esekiel med hensyn til det denne så der?
4 «[Jehovas] hånd kom over meg, og [Jehova] førte meg i ånden ut og satte meg ned midt i dalen, og den var full av bein. Og han førte meg rundt omkring dem, og jeg så at de lå der i store mengder utover dalen, og de var aldeles tørre. Og han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse bein bli levende? Jeg svarte: Herre, [Jehova], du vet det! Da sa han til meg: Spå om disse bein og si til dem: I tørre bein, hør [Jehovas] ord!» — Esekiel 37: 1—4.
5. Hva vil noen i vår tid kanskje tenke i forbindelse med en slik befaling?
5 I dag vil kanskje noen tenke: Hva kunne det nytte å profetere om en dal full av spredte, tørre bein? Hvordan kunne de reagere på en profeti som et ubetydelig menneske kom med?
6. Hvis ord skulle Esekiel imidlertid tale når han profeterte, og hvilken kraft hadde det for lenge siden vist seg at det lå i dennes ord?
6 Men la oss ikke være for snare til å trekke slutninger i vår vitenskapelige tidsalder. Det er Jehovas profetiske ord som skal tales, og hans ord har en overmenneskelig, overnaturlig kraft. For 6000 år siden ble alle livsformer på jorden skapt ved hans ord, og han kan også gjenskape livet i et øde land ved sitt ord. (1 Mosebok 1: 25) La oss lytte til hans kraftfulle ord:
7. Hva sa Jehova gjennom Esekiel til de tørre beinene?
7 «Så sier Herren, [Jehova], til disse bein: Se, jeg lar det komme livsånde i eder, og I skal bli levende. Jeg vil legge sener på eder og la det komme kjøtt på eder og dekke eder med hud og gi livsånde i eder, og I skal bli levende; og I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 37: 5, 6.
8. Hva kommer vi uvilkårlig til å tenke på når vi leser at beinene ble kledd med kjøtt og fikk livsånde?
8 Dette får oss til å tenke på hvordan Skaperen gikk fram da han skapte en hustru til den første mann i Edens hage. Om det leser vi: «Da lot Gud [Jehova] en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribbein og fylte igjen med kjøtt. Og Gud [Jehova] bygde av det ribbein han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.» (1 Mosebok 2: 21, 22) Men selv et fullt ferdig legeme må få livsånde fra Jehova for å bli levende. Beretningen om menneskets skapelse understreker dette: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel. Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.» (1 Mosebok 2: 7, 8) Da den samme Skaper lot det komme livsånde i de legemer som han hadde dannet av de tørre beinene i dalen, ble derfor også disse legemene levende.
9. Hva erfarte disse tørre beinene da de igjen ble kledd med kjøtt og ble levende?
9 Da disse tørre beinene igjen var blitt kledd med sener, kjøtt og hud og hadde fått livsånde, måtte de nødvendigvis være klar over noe. De visste at de ikke hadde skapt eller gjenskapt seg selv. De erfarte det som deres Skaper og Gjenoppliver hadde forutsagt: «I skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 37: 6.
10. Hva skjedde med de tørre beinene da Esekiel profeterte på Guds befaling, og hva gjorde Jehova som vitenskapsmennene ikke kan gjøre?
10 Jehova er den allmektige Gud, og han kan gjøre ting som det er umulig for oss mennesker nå i det 20. århundre å gjøre. La oss derfor ikke mene at det Esekiel nå forteller fant sted da han i tro adlød den allmektige Gud, umulig kan ha funnet sted: «Og jeg spådde således som det var befalt meg, og mens jeg spådde, hørtes det en sterk lyd; det ble et bulder, og beinene nærmet seg til hverandre. Og jeg så, og se, det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det dro det seg hud over dem, men livsånde var det ikke i dem.» (Esekiel 37: 7, 8) Vitenskapsmenn i vår tid kan sette sammen et menneskes skjelett, men de kan ikke legge sener på det og la det komme kjøtt på disse rekonstruerte beinene eller anbringe livsorganer i det. Men Jehova viser her at han er i stand til å gjøre det umulige!
11. Hva skulle Esekiel profetisk si til vinden?
11 Esekiel sier: «Da sa han til meg: Spå og tal til livsånden [vinden, NW]! Spå, menneskesønn, og si til livsånden [vinden, NW]: Så sier Herren, [Jehova:] Kom du livsånde [o vind, NW] fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!» — Esekiel 37: 9.
12. Hva var det som skjedde da Esekiel talte profetisk til vinden?
12 Det var ikke en forurenset vind Esekiel befalte å blåse på disse gjenskapte menneskelegemer og sette i gang deres lungevirksomhet for at de skulle bli levende. Jehova ventet til Esekiel hadde profetert, før han gjenopplivet disse legemer, som var blitt dannet på mirakuløst vis, for vi leser: «Og jeg spådde således som han hadde befalt meg, og livsånden kom i dem, og de ble levende og sto opp på sine føtter, en meget, meget stor hær.» — Esekiel 37: 10.
HVEM DE GJENOPPLIVEDE VAR ET BILDE PÅ
13. Hva viser det at disse gjenopplivede legemer blir omtalt som en «meget, meget stor hær»?
13 Det at alle disse levendegjorte legemer omtales som en «hær», viser at de ikke var noen sveklinger; de var friske og sterke og kunne gjøre krigstjeneste. Men hvem er alle disse gjenopplivede «drepte menn» i Esekiels syn et bilde på? Esekiel gjengir Guds egen forklaring:
14. Hvem sa Jehova at disse «drepte menn» var, og hva sa han at han ville gjøre for dem?
14 «Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse bein er hele Israels hus. Se, de sier: Våre bein er fortørket, og vårt håp er gått til grunne; vi er fortapt. Spå derfor og si til dem: Så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver, og jeg fører eder til Israels land. Og I skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver. Og jeg vil gi min Ånd i eder, og I skal bli levende, og jeg vil bosette eder i eders land, og I skal kjenne at jeg, [Jehova], har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier [Jehova].» — Esekiel 37: 11—14.
15. Hvilken andel hadde Esekiel i å gi disse jøder nytt håp, og hvilken andel hadde Jehova i å føre dem tilbake til «Israels land»?
15 De landflyktige jøder, som mente at de ikke hadde noe håp, skulle altså gjenopplives ved å få et nytt håp, et håp som var basert på Jehovas urokkelige ord. Som Jehovas talerør skulle Esekiel ved å profetere være med på å gjenopplive disse nedtrykte israelitter og gi dem håp om å komme tilbake til sitt elskede hjemland, som lå mange hundre kilometer borte. Men det var Jehova som skulle gi sin hellige ånd i de angrende israelitter, og det var derfor i virkeligheten han som ville reorganisere dem og gjøre dem levende, slik at de ble ivrige etter å bli ført tilbake til sitt eget land når hans tid var inne til det. Det var han som på mirakuløst vis ville gjøre det mulig for dem å stige opp av sine «graver» i Babylon og vende tilbake til «Israels land».
16. Hvor mange skulle ha anledning til å vende hjem, og hvordan fjerner dette grunnlaget for den påstand som blir framsatt av de britiske israelitter?
16 «Hele Israels hus» skulle ha anledning til å vende hjem. Ettersom dette betydde alle Israels stammer, også de ti stammer som opprettet Israels rike i nord, fjerner det grunnlaget for den påstand som blir framsatt av de såkalte britiske israelitter, en religiøs retning som mener at disse ti stammene forsvant i de assyriske områder som de ble bortført til, og at de britiske israelitter i virkeligheten er disse stammene som har dukket opp igjen.
17. Fikk israelittene senere grunn til å erkjenne at Jehova hadde fullbyrdet sitt ord? Hvem var det kong Kyros sa hadde pålagt ham å utstede sitt dekret til gagn for jødene?
17 Jehova hadde talt dette ved sine profeter, deriblant Esekiel. Måtte israelittene senere erkjenne at han hadde fullbyrdet det, i samsvar med sitt talte ord? De historiske beretninger svarer ja! Som forutsagt benyttet han perseren Kyros for å bevirke at Babylon overraskende falt. Byen ble inntatt av mederne og perserne på en eneste natt om høsten i 539 f. Kr. I det annet år deretter, i 537 f. Kr., utstedte erobreren Kyros sitt dekret som gjorde det mulig for israelittene å forlate landflyktigheten i Babylon og vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge sin Guds tempel. Legg merke til hvem Kyros sa hadde pålagt ham å gjøre dette. Beretningen sier:
«For at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende.
«Så var det i perserkongen Kyros’ første år, da vakte [Jehova] for at hans ord i Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være [Jehova] hans Gud med ham, og han kan dra dit!»
I denne beretningen i 2 Krønikebok 36: 21—23 blir det ikke sagt noe om hvorfor israelittene skulle dra til Jerusalem, men i Esras 1: 1—4 blir resten av Kyros’ dekret gjengitt. Det sies der:
«Og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge Herrens, [Jehovas] hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. Og alle som ennå er i live, skal folkene på hvert sted hvor de oppholder seg som fremmede, understøtte med sølv og gull, med gods og buskap, foruten de frivillige gaver til Guds hus i Jerusalem.»
18. Hva visste israelittene om sin Gud på grunn av ordlyden i Kyros’ dekret, og hvor mange benyttet seg av denne anledning til igjen å bosette seg i sitt øde hjemland?
18 Når Kyros den store, Persias konge, således forbandt denne uventede, usedvanlige begivenheten med Jehova, hvordan kunne da israelittene unngå å vite at det var Jehova som åpnet deres graver i Babylon og førte dem ut, slik at de igjen kunne tjene og tilbe ham i sitt øde hjemland? Hjulpet av velvillige israelitter som ikke på det tidspunkt hadde så god anledning til å forlate Babylon, reagerte 42 360 israelitter positivt på Jehovas utgytte ånd og ble levende for muligheten til igjen å bebo fjellene, haugene og dalene i Israels land, gjenoppbygge byen Jerusalem og dens tempel og gjenoppta tilbedelsen av Jehova der, til ære for hans navn blant alle folk. Over 7500 ikke-israelittiske tjenere og tjenestepiker og profesjonelle sangere og sangerinner tok imot det privilegium å dra med dem for å tjene Jehova sammen med dem. (Esras 2: 64—67) De utgjorde i sannhet en «meget, meget stor hær». — Esekiel 37: 10.
19. Hva foruten selve synet var profetisk, og hvordan blir dette beskrevet i Bibelens siste bok?
19 De historiske begivenheter som var en oppfyllelse av Esekiels profetiske syn av dalen som var full av tørre bein var selv profetiske. De har fått sin oppfyllelse nå i det 20. århundre. Det blir pekt fram til denne oppfyllelse i Bibelens siste bok, som ble skrevet omkring år 96, over 700 år etter at Esekiel fikk sitt syn. La oss se hvordan gjenopplivingen av de åndelige israelitter blir beskrevet der:
«Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW]. Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav. Og de som bor på jorden, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden
«Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.» — Åpenbaringen 11: 7—12.
20. Hvordan er dette bildet i Åpenbaringen blitt oppfylt, i hvilken periode skjedde det, og hvordan steg de «to vitner» opp til himmelen?
20 I oppfyllelsen av dette profetiske bilde i vår tid ble levningen av de kristne, åndelige israelitter drept hva deres frie og offentlige vitnearbeid og profetvirksomhet angikk, og det skjedde da den internasjonale forfølgelse som ble rettet mot disse åndelige israelitter, nådde sitt høydepunkt i det siste året av den første verdenskrig. De kom i en åndelig tilstand som kunne sammenlignes med den som kjennetegnet de tørre beinene Esekiel så i dalen i Babylon. (1 Mosebok 11: 2—9) De befant seg ikke i denne tilstand i så lang tid som fortidens israelitter var i landflyktighet i Babylon, i 70 år, men billedlig talt i tre og en halv dag, lenge nok til at dødsstivheten kunne inntre. Allerede om våren det etterfølgende år (1919) kom det derfor «livsånde fra Gud» i dem og oppreiste dem til med fornyet kraft å gjenoppta sin offentlige virksomhet i forbindelse med forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» i verdensomfattende målestokk. (Matteus 24: 14, NW) Det at de «steg opp til himmelen i skyen», betegnet at de i religiøs henseende ble atskilt fra «den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt», det motbilledlige Jerusalem, eller kristenheten, den framherskende delen av Babylon den store. De forlot den falske religions verdensrike.
21. Hvem lærte levningen av de åndelige israelitter å kjenne som den som førte dem ut av deres graver i Babylon den store, og hvordan måtte de etterligne fortidens israelitter for å gjøre sitt område til et åndelig paradis?
21 De som tilhørte den utfridde levning av de åndelige israelitter, ble overbevist om at det var Jehova som åpnet deres «graver» i Babylon den store og gjorde dem levende i åndelig henseende og førte dem ut for å la dem få tilbake sitt rettmessige åndelige område på denne krigsherjede jord. De som utgjorde et forbilde på dem i fortiden, de hjemvendte israelitter, måtte arbeide hardt for å dyrke opp Israels jord, som lenge hadde ligget brakk, for at den skulle kunne komme i en slik tilstand at folk ville si: «Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage.» (Esekiel 36: 35) Den gjenreiste levning av de åndelige israelitter måtte likeledes arbeide iherdig med å framelske «åndens frukt» og frambringe Guds rikes «frukter», slik at deres åndelige område etter krigen kunne bli «som Edens hage», et åndelig paradis. (Galaterne 5: 22, 23; Matteus 21: 43) Dette krevde en forent innsats fra deres side. Den enhet som skulle herske innen deres organisasjon, fikk Esekiel befaling om å framstille ved en illustrerende handling. Vi leser:
22. Hvilken billedlig handling skulle Esekiel foreta for å vise at de som tilhørte den israelittiske levning, skulle bli forent, og hvilken forklaring ga Jehova på det Esekiel gjorde?
22 «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Og du menneskesønn! Ta deg en stav og skriv på den: For Juda og for Israels barn, hans medbrødre! Og ta deg en annen stav og skriv på den: For Josef — en stav for Efra’im og hele Israels hus, hans medbrødre! Og sett dem sammen, den ene til den andre, til en stav, så de blir til ett i din hånd! Og når ditt folks barn sier til deg: Vil du ikke la oss få vite hva du mener med dette? — da skal du si til dem: Så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg tar Josefs stav, som er i Efra’ims hånd, og Israels stammer, hans medbrødre, og jeg legger dem til Judas stav og gjør dem til en stav, så de blir til ett i min hånd. Og de staver som du skriver på, skal du holde i din hånd for deres øyne.» — Esekiel 37: 15—20.
ENHETEN INNEN ORGANISASJONEN GJENOPPRETTES
23. Hvordan var det som ble skrevet på de to stavene, i samsvar med de historiske forhold?
23 Efra’ims stamme nedstammet fra Jakobs (Israels) sønn Josef. De ti stammer som gjorde opprør mot Davids kongehus etter kong Salomos død, innbefattet Efra’ims stamme, som var den mektigste stammen. Den første kongen over det nye tistammeriket kom fra denne stammen. Det var «Jeroboam, Nebats sønn, en efra’imitt». (1 Kongebok 11: 26 til 12: 25) Det var derfor meget passende at Esekiel skrev på den ene staven at den sto for landflyktige fra dette falne riket. Juda stamme og Benjamins stamme foruten prestene og levittene forble trofaste mot Davids kongehus. I samsvar med dette skrev Esekiel på den andre staven at den sto for landflyktige fra Juda rike, som nylig hadde falt. De to stavene ble profetisk føyd sammen i Esekiels hånd, enten ved at han bare holdt dem mot hverandre i hånden, eller ved at de på mirakuløst vis vokste sammen. Hva utgjorde dette en profeti om?
24. Hvordan forklarte Jehova meningen med at de to stavene ble føyd sammen i Esekiels hånd?
24 Jehova fortalte Esekiel hva han mente med dette. Vi leser: «Si så til dem: Så sier Herren, [Jehova]: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de dro bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land. Og jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle, og de skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker. Og de skal ikke mer gjøre seg urene med sine motbydelige [skitne, NW] avguder og med sine vederstyggeligheter eller med noen av sine misgjerninger, og jeg vil utfri dem fra alle deres bosteder, hvor de har syndet, og rense dem, og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» — Esekiel 37: 21—23.
25. Hvilken begivenhet i år 2 f. Kr. vitner om at de ti israelittiske stammene ikke forsvant, og hvem ble ved denne anledning identifisert som den framtidige kongen over hele Israel?
25 Det var altså ikke slik at «ti forsvunne stammer» ble igjen i de områder som hadde tilhørt Babylon. Medlemmer av alle Israels 12 opprinnelige stammer vendte tilbake til Israels land etter at kong Kyros i 537 f. Kr. hadde utstedt sitt dekret. Vi kan i denne forbindelse merke oss at det var en kvinne av Asers tidligere opprørske stamme til stede da det 40 dager gamle guttebarnet Jesus i år 2 f. Kr. ble ført inn i det gjenoppbygde templet i Jerusalem, og at det til og med behaget Gud å bruke denne kvinnen som profetinne. Hvem var det? Det var Anna, Fanuels datter. (Lukas 2: 36—38) Den som Anna profeterte om ved denne anledning, nemlig Jesus, skulle være den ’ene konge’ som alle Israels 12 gjenforente stammer skulle ha over seg.
26. Hvem var det apostelen Peter på pinsedagen sa skulle vite at Gud hadde gjort Jesus «både til Herre og til Messias»?
26 På pinsedagen 33 og et halvt år senere kunne den kristne apostelen Simon Peter derfor med god grunn si følgende til en skare på flere tusen israelitter i Jerusalem om den oppstandne Jesus, som hadde fart opp til himmelen: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Apostlenes gjerninger 2: 36) Gjennom ham kunne de bli forlikt med sin Gud, Jehova.
27. Når innsatte Jehova Jesus som den rettmessige konge?
27 Da «hedningenes tid» endte i året 1914, innsatte Jehova Jesus Kristus som konge i himmelen for at han skulle herske som Davids etterkommer, som hadde retten til den kongelige krone. — Esekiel 21: 25—27; Lukas 21: 24.
28. Hvilke forsøk ble gjort på å ødelegge enheten blant dem som utgjorde levningen av det åndelige Israel, og hvem forente de trofaste seg under i 1919 som deres ’ene konge’ som var innsatt av Jehova?
28 De som tilhørte den salvede levning av åndelige israelitter, måtte forene seg under ham som deres ’ene konge’, som var innsatt av Jehova. Under den første verdenskrig og etter at Selskapet Vakttårnets første president døde, den 31. oktober 1916, var det visse ærgjerrige personer blant de internasjonale bibelstudenter som forsøkte å ødelegge levningens enhet og splitte den i flere religiøse sekter. Men de trofaste medlemmer av levningen motsto dette press, som hadde til hensikt å skape splittelse og fremme sektvesen, som er så framherskende i kristenheten. I utfrielsens år, 1919, forente de trofaste som hadde overlevd den første verdenskrig, seg så med det ene mål for øye å være lojale mot Jehovas regjerende konge, Jesus Kristus, og å forkynne «dette gode budskap om riket» over hele jorden. Jehova tilga dem deres overtredelser og renset dem for den verdslige nasjonalismes ’skitne avguder’ og for religiøse vederstyggeligheter.
29. Hvordan ba Jesus før sin død sammen med sine apostler om enhet innen det åndelige Israel, og er en slik enhet nå blitt til virkelighet?
29 Før Jesus Kristus led offerdøden, ba han sammen med sine trofaste disipler om at denne enhet måtte herske blant alle sanne åndelige israelitter, idet han sa: «Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett.» (Johannes 17: 20—22) Det Jesus på den måten ba om, er nå blitt til virkelighet blant de åndelige israelitter.
30. Hvem har siden 1935 sluttet seg til den salvede levning under den ’ene konge’, og hva er de alle blitt?
30 Men dette er ikke alt. Siden 1935 har de som utgjør den ’store skare’ av de «andre får» som Jesus omtalte, ikke vært splittet, trass i at de kommer fra ulike stammer, nasjonaliteter, raser og språkgrupper, men i likhet med de over 7500 ikke-israelitter som forlot Babylon sammen med den levning som vendte hjem, har de sluttet seg til den salvede levning av åndelige israelitter for å tjene Jehovas ’ene konge’, Jesus Kristus, sammen med den. I dag er de alle, både levningen og de «andre får», blitt «én hjord» under «én hyrde». — Åpenbaringen 7: 9—17; Esras 2: 64, 65; Johannes 10: 11—16.
31. Hvem sa Jehova at han ville gjøre til konge over sitt gjenreiste folk og hvor skulle hans folk bo?
31 At denne enhet under den ’ene konge’ og den ’ene hyrde’ ville føre til fred i den åndelige «Edens hage» fra og med 1919, forutsa Jehova med de neste ord han uttalte til sin profet Esekiel: «Og min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle, og mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og gjøre etter dem. Og de skal bo i det land jeg ga min tjener Jakob, det som eders fedre bodde i; de skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid, og David, min tjener, skal være deres fyrste evinnelig.
32. Hva slags pakt ville Jehova slutte med dem son utgjorde hans gjenreiste folk, og hva ville han sette midt iblant dem som skulle vise nasjonene eller folkene at han helliget sitt gjenreiste folk?
32 «Og jeg vil gjøre en fredspakt med dem — en evig pakt med dem skal det være; og jeg vil bosette dem i mitt land og la dem bli tallrike, og jeg vil sette min helligdom midt iblant dem for evig tid. Og min bolig skal være over dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], som helliger Israel, når min helligdom blir midt iblant dem til evig tid.» — Esekiel 37: 24—28.
33. Hvordan har Jehova ved sin pakt skapt fred blant dem som utgjør hans gjenreiste folk? Hvilke vitnesbyrd finnes det om at hans helligdom er midt iblant dem, og på hvilken måte er hans bolig over dem?
33 Jehova har gitt sin regjerende konge, Jesus Kristus, som en «pakt» eller høytidelig garanti for at det vil være fred blant alle hans lydige undersåtter. Ved hjelp av sin ånd, hvis frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet (eller selvkontroll), har Jehova fjernet enhver dårlig, dyrisk personlighet fra sitt gjenreiste folk. Hans helligdom, som er et bilde på den rene, kristne tilbedelse, er midt iblant dette folk, som trofast følger hans skrevne Ord, Bibelen. Hans bolig er over dem, noe som betegner at de har hans beskyttelse og star i et familieforhold til ham. For alle ærlige iakttagere er det åpenbart at disse innvigde, døpte undersåtter av den regjerende konge er blitt Jehovas folk, for de har virkelig forlatt alle verdslige former for avgudsdyrkelse og gjort Jehova til den eneste Gud de tilber. — Esaias 42: 6; 49: 8; Hoseas 2: 18—20; Mika 4: 1—5.
34. Hva blir nasjonene klar over med hensyn til Jehovas kristne vitner, ettersom Jehovas bolig viser seg å være blant disse undersåtter under Jehovas regjerende konge?
34 Selv om disse hengivne undersåtter av Jehovas regjerende konge ikke er noen del av denne ufredelige verden, befinner de seg fremdeles i den. (Johannes 17: 14—16, 15: 19) De verdslige nasjoner i vår tid legger av den grunn merke til noe; de blir klar over noe i forbindelse med disse kristne vitner for Jehova. Hva er det? At deres Gud er en levende Gud, en Gud som er høyere enn alle nasjoner, og at han må bo iblant sine vitner, ettersom han gjør det som er forutsagt i Bibelen, for dem, ja, at han på en bemerkelsesverdig måte helliger dem, idet han renser dem og i moralsk og religiøs henseende gjør dem annerledes enn menneskene for øvrig. Den eneste som kan gjøre noe slikt, er den levende og sanne Gud, og han er den som kaller seg selv Jehova. — Salme 83: 19, NW.
[Studiespørsmål]
