Kapittel 8

Religiøse vederstyggeligheter som en må sukke over

1. Hvor lang tid gikk det mellom de syner Esekiel fikk i 613 f. Kr., og det neste syn han fikk?

DEN dag da Jehova skulle utøse sin vrede over fortidens Jerusalem, hadde kommet ett år og to måneder nærmere da Esekiel som landflyktig i Babylon fikk sin neste åpenbaring fra den suverene Herre, Jehova. Hvis det året hadde en skuddmåned og således besto av 13 lunarmåneder, utgjorde dette måneåret og de to lunarmånedene en periode som var lengre enn den tid profeten Esekiel hadde fått befaling om å ligge på bakken, nemlig 390 dager på sin venstre side og 40 dager på sin høyre side, idet han på en billedlig måte beleiret Jerusalem. (Esekiel 4: 4—7) Esekiel fikk således åpenbaringen på den femte dag i lunarmåneden elul i 612 før vår tidsregning, eller i sitt sjette år som landflyktig i Babylon. Han tidfester denne begivenheten slik:

2. Hvor befant Esekiel seg da han fikk synet, og hvem satt foran ham?

² «Og det skjedde i det sjette år, i den sjette måned, på den femte dag i måneden, mens jeg satt i mitt hus, og Judas eldste satt foran meg, at Herrens [den suverene Herres, NW], [Jehovas] hånd falt på meg der.» — Esekiel 8: 1.

3. Hvorfor var de eldste der, og hvor lenge måtte de vente for å få vite hva Esekiel nå så?

³ Det var tydeligvis noe spesielt Jehova ønsket å gjøre disse medfangene til Esekiel som satt hos ham i hans hus  i Tel-Abib i Babylon, oppmerksom på. Disse eldste hadde sikkert kommet for å «spørre [Jehova]» gjennom Esekiel, slik som de gjorde omkring et år senere. (Esekiel 20: 1—3) Da Jehovas «hånd» eller anvendte makt falt på Esekiel for å la ham få et betagende syn, måtte de vente inntil den guddommelige makt eller kraft var blitt løftet opp fra ham ved slutten av synet, for å få vite hva han hadde sett. Det han kunne fortelle dem, var følgende:

4. Hva så Esekiel først, hvor ble han ført hen, og hvordan?

⁴ «Og jeg så, og se, det var noe som var som ild å se til; fra det som var å se av hans lender og nedover, var alt som ild, og fra hans lender og oppover var det som en glans å se til, som skinnet av det blanke metall [som gløden av elektrum, NW]. Og han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok meg ved håret på mitt hode, og et vær [en ånd, NW] løftet meg opp mellom jorden og himmelen og førte meg i syner fra Gud til Jerusalem, til inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord, der hvor nidkjærhetsbildet sto, det som vakte Guds nidkjærhet. Og der så jeg Israels Guds herlighet, liksom i det syn jeg hadde sett i dalen.» — Esekiel 8: 2—4.

5. Hvordan forsøker Esekiel å beskrive det strålende utseende Jehova hadde i dette synet, og hva var den ånd som førte ham til Jerusalem?

⁵ Esekiel gir ikke noen detaljert beskrivelse av det utseende Jehova hadde i dette synet. Han så ut som ild, og fra hans lender og nedover var alt som ild, og fra hans lender og oppover var det en glans, «som gløden av elektrum». Esekiel har vanskelig for å beskrive hans utseende, ettersom det ikke har noen likhet med et menneskes skikkelse. Men det er ærefryktinngytende og strålende, akkurat som i det første syn Esekiel fikk av himmelvognen, ved elven Kebar. (Esekiel 1: 26—28) Da denne Jehovas skikkelse rakte ut noe som svarte til en menneskehånd («noe som lignet en hånd»), og tok Esekiel «ved håret» på hans hode, følte profeten det da på samme måte som de israelittene stattholderen Nehemias rev i håret fordi han var vred på dem på grunn av at de ikke adlød Guds lov? (Nehemias 13: 25)  Gud var naturligvis ikke vred på sin profet Esekiel, men de ting som han nå skulle vise Esekiel i synet, var noe som gjorde ham vred. Løftet opp på denne måten ble Esekiel i ånden ført fra Babylon til Jerusalem, flere hundre kilometer vestover. Den «ånd» som førte ham dit, var tydeligvis inspirasjonens ånd.

6. Hvem hadde bygd det bokstavelige tempel som Esekiel så i synet, og hva så Esekiel ved inngangen til den indre forgårds port mot nord?

⁶ «I syner fra Gud» ble Esekiel således ført til det tempel som kong Salomo hadde bygd i Jerusalem. Dette templet var nå 415 år gammelt. Det hadde en indre forgård og en ytre forgård, og offeralteret sto i den indre forgård. Templets fasade vendte mot øst, men Esekiel ble plassert i den ytre forgård, ved «inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord». Bak ham var den ytre port, inngangen til den ytre forgård. Hva så Esekiel der ved inngangen til den port som førte inn til den indre forgård? Et livløst, ubevegelig ’nidkjærhets-bilde som vakte Guds nidkjærhet’. Hvor sjokkert må ikke Esekiel ha blitt!

7. Hva befant seg i nærheten av den indre port, som en sterk kontrast til «nidkjærhets-bildet», og hvem var dette skjebnesvangert for?

⁷ Så får Esekiel se noe som står i sterk kontrast til dette avguderiske ’nidkjærhets-bilde’ i nærheten av den indre port. Han forteller: «Og der så jeg Israels Guds herlighet, liksom i det syn jeg hadde sett i dalen.» (Esekiel 8: 4) Jehovas himmelvogn hadde flyttet seg. Den hadde kjørt fra elven Kebar i Babylonia, hvor Esekiel første gang hadde sett den i et syn, og vestover til byen Jerusalem i Juda land, som var dømt til ødeleggelse. (Esekiel 1: 4—28) Det at himmelvognen hadde kommet til Jerusalem, var et illevarslende tegn for byen!

8. Hva ble Esekiel spurt om, og hvordan ville Jehova reagere på det som foregikk i templet?

⁸ Fra sin himmelvogn begynte Jehova å tale til Esekiel der ved den indre forgårds nordre port, som førte inn til offeralteret. Esekiel forteller: «Og han sa til meg: Menneskesønn, løft dine øyne mot nord! Og jeg løftet mine  øyne mot nord og fikk se nidkjærhets-bildet nordenfor alterporten ved inngangen. Og han sa til meg: Menneskesønn! Ser du hva disse gjør? Store vederstyggeligheter er det Israels hus her gjør, så jeg må dra langt bort fra min helligdom; men du skal ennå få se flere store vederstyggeligheter.» — Esekiel 8: 5, 6.

9. Hvilken virkning hadde dette ’nidkjærhets-bilde’ i templet på Jehova, og hvilke guddommelige bud var tilstedeværelsen av det en overtredelse av?

⁹ Nøyaktig hva slags bilde dette avguderiske ’nidkjærhets-bilde’ var, får vi ikke vite. En mener at det var en «asjera», en hellig pel som representerte den falske gudinnen som var den kana’anittiske guden Ba’als hustru. Men uansett hva det var, så vakte det den levende Guds, Jehovas, nidkjærhet, for det berøvet ham den udelte hengivenhet israelittene skulle vise ham, og det representerte en overtredelse av de to første av De ti bud, som lyder slik: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem, for jeg [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW], som hjemsøker . . . misgjerninger.» (2 Mosebok 20: 2—5) Å tilbe dette ’nidkjærhets-bilde’ i Jehovas eget tempel i Jerusalem var således en av de «store vederstyggeligheter» som de frafalne israelittene gjorde seg skyldige i.

10. Hva måtte Jehova gjøre på grunn av dette ’nidkjærhets-bilde’, og hva gjorde han likeledes i år 33?

¹⁰ Var et slikt materielt tempel som var besmittet av tilbedelsen av dette ’nidkjærhets-bilde’, en passende «helligdom» for Jehova, en helligdom som han fortsatt kunne vise sin gunst og bo i ved sin ånd? Nei, på ingen måte! På grunn av dette avgudssymbolet og andre «store vederstyggeligheter» kunne han ikke lenger på en åndelig måte være nærværende der. Det forpliktet ham til, som han  sa, å ’dra langt bort fra sin helligdom’. Det betydde at han måtte forlate den og overgi den til ødeleggelse. Det samme skjedde i år 33 ifølge vår tidsregning, da Jesus Kristus sa til jødene om deres tempel i Jerusalem: «Se, eders hus skal lates eder øde.» (Matteus 23: 38) Dette vanhelligede tempel ble ødelagt i år 70 e. Kr.

11. Hvilket religiøst system har besmittet sine bygninger på lignende måte og hva bør tilhengerne av dette system derfor gjøre?

¹¹ Kristenheten har i vår tid besmittet sine religiøse bygninger med mange symboler som gjør at den ikke kan vise den Gud som den hevder at den tjener, nemlig Bibelens Gud, udelt hengivenhet. Med slike avguderiske ting vekker kristenheten, som bærer Guds Sønns navn, Jehovas, den himmelske Fars, nidkjærhet. Kristenhetens kirkegjengere gjør derfor vel i å legge merke til det Jehova viste sin profet Esekiel, for å se om de og deres kirkesystemer kan sies å ha gjort seg skyldige i de samme ting i vår tid. Derved kan de lære hva de nå uten å nøle må gjøre for å unngå å bli tilintetgjort i den ’store trengsel’ som om kort tid vil komme over vår tids motbilde til Jerusalem, nemlig kristenheten. (Matteus 24: 21, 22) Vi har ennå ikke sett alle de «store vederstyggeligheter» som fikk Jehova til å vende seg bort fra dem som i gammel tid hevdet at de tilba ham, for han sa til Esekiel i templet i Jerusalem: «Du skal ennå få se flere store vederstyggeligheter.» Vi vil også se dem.

EN AVSKYELIG TILBEDELSE AV SKAPNINGER SOM ER RINGERE ENN MENNESKET

12, 13. Hvor førte Jehova nå Esekiel, og hva gjorde Esekiel på Jehovas befaling?

¹² Esekiel fulgte Jehova på denne inspeksjonen av forholdene i templet. Han sier: «Og han førte meg til inngangen av forgården, og jeg så, og se, der var et hull i veggen. Og han sa til meg: Menneskesønn, bryt igjennom veggen! Og jeg brøt igjennom veggen og fikk se en dør. Og han sa til meg: Gå inn og se de fæle vederstyggeligheter som de gjør der!» — Esekiel 8: 7—9.

 ¹³ Ifølge dette førte Jehova Esekiel gjennom den indre nordlige port og inn i den indre forgård, hvor alteret sto. Inne i denne forgården viste han Esekiel et kammer i eller i nærheten av den indre port som han hadde kommet inn gjennom. Har vi fått øye på hullet i veggen? Esekiel får beskjed om å bryte seg igjennom veggen, å gjøre åpningen større, slik at han kan komme inn på den andre siden. Han blir bedt om å gå inn, enten gjennom dette utvidede hullet eller gjennom en dør i nærheten av det, for å se hva de som er der inne, gjør. Han forteller hva han deretter så:

14. Hva så Esekiel 70 menn holde på med der inne, og hva sa de?

¹⁴ «Og jeg gikk inn og så, og se, der var alle slags bilder av vederstyggelige kryp og firføtte [vemmelige, NW] dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, inngravd på veggene rundt omkring. Og foran dem sto sytti menn av de eldste i Israels folk, og Ja’asanja, Safans sønn, sto midt iblant dem, og hver av dem hadde et røkelsekar i hånden, og det steg opp duft av røkelseskyen. Og han sa til meg: Har du sett, menneskesønn, hva de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: [Jehova] ser oss ikke, [Jehova] har forlatt landet.» — Esekiel 8: 10—12.

15. Hvilke nasjoner tilba det som disse eldste tilba?

¹⁵ Dette foregikk i den indre forgård, i nærheten av templets alter! Det kan ha vært flere kammer i den bygningen hvor Esekiel hadde brutt igjennom veggen, og på veggene i alle disse kammerne var det inngravd bilder av kryp, seremonielt urene, vemmelige dyr og motbydelige avguder lik dem som i første rekke ble tilbedt av de hedenske egyptere langs Nilen.

16. Hvordan undertvang disse 70 eldste enhver frykt for å bli straffet på grunn av den tilbedelse de utøvde?

¹⁶ Hvor avskyelig var ikke dette! I selve Jehovas tempel ofret disse 70 eldste i Israels folk røkelse til de falske guder hvis bilder var inngravd på veggen! De brydde seg ikke om at de utøvde sin fornedrede, falske tilbedelse i Jehovas  tempel. De undertvang enhver frykt for straff ved å si til seg selv at Jehova ikke så det de gjorde i mørket, bak lukkede dører. Ja, Ja’asanja, Safans sønn, og de 69 andre eldste i Israels folk mente kanskje at alle de vanskeligheter som Jerusalem og Juda rike hadde hatt på grunn av babylonierne, viste at Jehova hadde «forlatt landet». Og Jehova hadde ikke mer noen interesse for landet. Hva det angikk, var han død!

17. Hvordan viser kristenheten nå i vår vitenskapelige tidsalder at den har den samme tilbøyelighet til å tilbe dyr, fugler og fisker som de 70 eldste hadde?

¹⁷ Er kristenheten i vår tids såkalte vitenskapelige tidsalder så forstandig at den unnlater å følge det eksempel de 70 eldste i Israel satte, at den unnlater å ofre røkelse foran «alle slags bilder av vederstyggelige kryp og firføtte [vemmelige, NW] dyr og alle . . . motbydelige avguder»? Tenk på alle de ville dyr og fugler som kristenhetens nasjoner bruker som et symbol på sine respektive land, symboler som de viser den største hengivenhet. Tenk på alle de dyrlignende og fuglelignende navn som sportsklubber innen kristenheten har gitt seg selv, klubber hvis sportshelter blir gjort til idoler som blir æret selv av kirkegjengere. Og hva med utviklingslæren, som til og med de fleste av kristenhetens prester har antatt i stedet for å holde fast ved Bibelens beretning om at Gud skapte mennesket direkte og atskilt fra de laverestående dyrene og fiskene? På denne måten blir Jehova skjøvet ut av bildet som menneskets guddommelige Skaper, og kristenhetens prester leder sine sognebarn i tilbedelsen av en teoretisk utviklingskraft som menneskets skaper, mens de samtidig snakker om Moder Natur i stedet for å omtale den himmelske Far som Skaper og Gud.

18. Har disse hyklerske religionsutøverne trukket en riktig slutning? Hva vil Jehova snart la dem få føle?

¹⁸ Hvis disse hyklerske religionsutøverne innen kristenheten tror at Jehova ikke legger merke til det som skjer på jorden, og ikke lenger er interessert i det som foregår, ikke engang i kristenheten, og at en derfor kan si at «Gud  er død», tar de grundig feil. Han er like levende som han alltid har vært, for han er udødelig, og han føler seg i høyeste grad krenket over det som foregår blant dem som hevder at de representerer ham og i egenskap av kristne står i et spesielt forhold til ham. Det er noe han snart på en smertelig måte vil la dem få føle.

19. Hvem i vår tid har god grunn til å tenke over det Jehova her viste Esekiel, og hvordan beviser de syner han ga Esekiel, at han ser og hører det som blir sagt og gjort i mørket?

¹⁹ Kirkegjengere som blir påvirket og ledet av disse eldste innen kristenheten, har derfor god grunn til å tenke over de ting som Jehova viste sin profet Esekiel. Han ser hva prestene «gjør i mørket», bak lukkede dører. Han hører og vet hva de selvsikkert sier til seg selv. Hvorfor skulle han ikke kunne gjøre det? Tenk på hvordan han ved hjelp av syner kunne vise Esekiel hva som foregikk i templet i Jerusalem, til tross for at Esekiel befant seg i Tel-Abib i Babylonia, 800 kilometer øst for Jerusalem. Avstand begrenser ikke Jehovas evne til å se og høre. La oss nå lese om hva Esekiel deretter fikk se:

20, 21. Hvilken lunarmåned er oppkalt etter den falske guden som Esekiel så kvinnene gråte over, og hva symboliserte denne guden for dem som tilba ham i det sørvestlige Asia?

²⁰ «Og han [Jehova] sa til meg: Ennå skal du få se flere store vederstyggeligheter som de gjør. Og han førte meg til inngangen av porten til [Jehovas] hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus.» — Esekiel 8: 13, 14.

TILBEDELSEN AV DEN FALSKE GUDEN TAMMUZ

²¹ Når vi hører om Tammuz, husker vi kanskje at måneårets fjerde måned er oppkalt etter denne falske guden. Babylonierne og syrerne satte ham i forbindelse med vegetasjonen, som i det sørvestlige Asia vokser i regntiden med dens velgjørende oversvømmelser og dør under den tørre årstiden. Vegetasjonens død var et bilde på Tammuz’ død, og det var hans død som ble begrått av hans tilbedere hvert år  på den tid da det var varmest. Når regntiden begynte igjen, antok en at Tammuz hadde vendt tilbake fra underverdenen, symbolisert ved at vegetasjonen igjen begynte å vokse. Tilbedelsen av Tammuz skal være en av de eldste former for falsk religiøs tilbedelse i menneskenes historie, og enkelte steder på jorden har den ennå ikke forsvunnet helt.

22. Hvem identifiserer boken The Two Babylons Tammuz med?

²² I sin bok The Two Babylons identifiserer imidlertid dr. Alexander Hislop Tammuz med Nimrod, som grunnla byen Babylon omkring 180 år etter vannflommen på Noahs tid.

23. Hvem var Nimrod ifølge Bibelen, hva gjorde hans tilhengere i forbindelse med ham etter hans død, og hvordan svarer sagnfigurene Bacchus og Adonis til ham?

²³ Nimrod var sønnesønns sønn av Noah. Ifølge 1 Mosebok 10: 1, 6, 8—12 (NW) ble Nimrod kjent som «en mektig jeger i opposisjon til Jehova». Den religiøse tradisjon sier at Nimrod ble henrettet for sin opprørskhet mot Jehova, Noahs Gud. Nimrods tilhengere betraktet det at han led en voldsom død, som en stor ulykke eller tragedie og gjorde ham til gud. Hvert år ble hans død minnet den første eller den annen dag i lunarmåneden tammuz, og de avgudsdyrkende kvinnene gråt over bildet av ham. Blant oldtidens klassiske forfattere fikk han derfor navnet Bacchus, som betyr «Den begråtte». Gråtingen over Tammuz svarer til gråtingen over den legendariske Adonis, en vakker, ung mann som Venus eller Istar elsket, og som ble drept av et villsvin i Libanon-fjellene. Den latinske oversettelsen Vulgata og den engelske oversettelsen Douay Version bruker navnet Adonis i stedet for Tammuz i Esekiel 8: 14: «Se, kvinner satt der og sørget over Adonis» eller: «Herren.»

24. Hvilke ord kan navnet Tammuz være avledet av, hvilken bokstav ble et symbol for ham, og hvorfor var det vanærende at kvinnene satt og gråt over Tammuz i Jehovas tempel?

²⁴ The Two Babylons (side 245, fotnoten) sier at navnet Tammuz er avledet av ordene tam («å gjøre fullkommen») og muz («ild»), slik at betydningen av ordet blir «den fullkommengjørende ild» eller «Ild-fullkommengjøreren». Ifølge  en annen kilde betyr navnet «skjult» eller «dunkel», noe som er i samsvar med det at tilbedelsen av Tammuz’ bilde ble utøvd på et hemmelig sted, slik det framgår av Esekiel 8: 14. * Han ble framstilt ved den første bokstaven i sitt navn, tau, det vil si et kors. «Korsets tegn» var det religiøse symbol for Tammuz. Dette var altså et forsøk på å innføre tilbedelsen av det avguderiske, hedenske korset i Jehovas tempel i Jerusalem. Hvilken vanærende oppførsel hadde ikke disse israelittiske kvinnene, som satt i Jehovas tempels indre forgård og gråt over Tammuz’ henrettelse, noe som i virkeligheten betydde at de gråt over Nimrod, «en mektig jeger i opposisjon til Jehova»!

25. Hva grunnla Nimrod ifølge 1 Mosebok 10: 10—12, og hva slags religion har utgått fra det område han ’først hersket over’?

²⁵ Hvor mye av det som finnes i kristenheten, som ble grunnlagt av den romerske keiseren Konstantin den store i det fjerde århundre, stammer fra alle de religiøse ting som har å gjøre med Nimrod eller Tammuz? La oss huske at «først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette land dro han ut til Assur og bygde Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store stad». (1 Mosebok 10: 10—12) Nimrod grunnla således byer og politiske regjeringssystemer, i strid med Jehova Guds vilje. All falsk religion skriver seg fra Babylon, som ble bygd etter vannflommen på Noahs tid. Første Mosebok 10: 8, 9 (NW) sier at «han [Nimrod] viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova».

26. Hvordan ble ordet «jakt» brukt i Babylon og Assyria i gammel tid, og hva viser dette med hensyn til hva slags blod Nimrod utgjøt?

²⁶ I Babylon og i Assyria i gammel tid ble uttrykket «jakt» ikke bare brukt om jakt på ville dyr, men også om militære felttog, hvor byttet var mennesker. Nimrod dro altså i krig og utgjøt menneskeblod.

27. Hva har kristenheten gjort med hensyn til å opprette religiøse systemer, og hvordan har den unnlatt å holde seg utelukkende til sitt religiøse område?

 ²⁷ Hvor godt passer ikke disse detaljene i forbindelse med Nimrod på kristenheten! I likhet med Nimrod har kristenheten grunnlagt sine egne religiøse systemer. Folk i sin alminnelighet tror at disse systemene er i harmoni med Jehovas Ord, Bibelen, men i virkeligheten er de i harmoni med de religiøse læresetninger som skriver seg fra det gamle Babylon, og dyrkelsen av korset, symbolet for Tammuz. I likhet med Nimrod har kristenheten ikke utelukkende holdt seg innenfor det religiøse område, men den har blandet seg opp i denne verdens politikk, og der hvor det har latt seg gjøre, har den sørget for å få i stand en forening mellom kirke og stat hvor kirken forsøker å fortelle staten hva den skal gjøre. Den har hevdet at dens politiske keisere og konger har hersket «med Guds nåde». Dens biskoper, erkebiskoper og paver er blitt æret med å få sitte på bokstavelige troner, og det sies fremdeles at de «styrer» sine bispedømmer og pavedømmet.

28. Hvordan er politikerne blitt begunstiget av kristenheten, og hvordan har kristenheten handlet i strid med Jesu Kristi ord og eksempel?

²⁸ Politikerne i denne verden får fremtredende stillinger og blir vist oppmerksomhet i kirkesystemene. Hvilken kontrast utgjør ikke dette til det eksempel Jesus Kristus satte, han som nektet å la mennesker gjøre ham til konge på jorden! Til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus sa han: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Johannes 18: 36) I motsetning til dette hevder kristenheten at det er kirkemedlemmenes plikt å delta i politikk. Til sine tider og på enkelte steder forsøker den å bestemme hvilke politiske kandidater de skal stemme på. Til og med enkelte av dens geistlige har innehatt stillinger som politiske herskere, presidenter, statsministre og så videre.

29. Hvordan finner kristenheten et lite forbilde på seg selv i den ’mektige jegeren’ Nimrod hva blodsutgytelse angår?

 ²⁹ Og hva med all den hensynsløse blodsutgytelse som Nimrod, «en mektig jeger i opposisjon til Jehova», gjorde seg skyldig i? Nimrod var bare et lite forbilde på kristenheten hva dette angår! Også den har som «jeger» deltatt i militære felttog med kjødelige våpen. De blodigste krigene i historien er blitt utkjempet av medlemmer av kristenheten, som enten har kjempet mot hverandre eller mot de såkalte vantro og hedningene. Dette er ikke kristent. Det er babylonisk og minner om Nimrod.

30. Hvordan har kristenhetens kriger vært årsak til mye gråt blant kvinnene, og hvordan har kirkene vist høytstående militære spesiell ære?

³⁰ Alle de menneskeliv som har gått tapt i disse krigene, har ført til at kvinnene i kristenheten har grått utallige tårer. På forskjellige årlige minnedager går de etterlatte ut på kirkegårdene for å pynte de falne soldatenes graver. Når store generaler og andre høye krigsherrer dør, framkaller det sorg hos de patriotiske, nasjonalistiske medlemmene av kristenheten, og det blir holdt lovtaler over dem i de kirker hvor begravelsesseremonien finner sted. Alt dette er i full overensstemmelse med det alminnelig kjente forhold at kirker i krigstid er blitt brukt som rekrutteringskontorer og propagandasentrer. Det at all denne politiske og militære virksomhet er blitt knyttet til «Guds hus» (kirken) i kristenheten, minner oss om de israelittiske kvinnene på Esekiels tid som satt og gråt over Tammuz i den indre forgård i templet for den suverene Herre, Gud.

TILBEDELSEN AV DEN SYMBOLSKE SOL

31. Hva viste Jehova Esekiel at omkring 25 menn tilba mellom templets forhall og alteret, og hvilken annen handling gjorde at Jehova ikke ville høre deres bønner?

³¹ Men er dette alt? Esekiel forteller hva Jehova deretter viste ham: «Og han sa til meg: Har du sett det, menneskesønn? Ennå skal du få se flere vederstyggeligheter, større enn disse. Og han førte meg inn i den indre forgård til [Jehovas] hus, og se, ved inngangen til [Jehovas] tempel,  mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot [Jehovas] tempel og ansiktet mot øst, og de bøyde seg mot øst for solen. Og han sa til meg: Har du sett det, menneskesønn? Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter de her har gjort, siden de også har oppfylt landet med vold og atter vakt min harme? Se hvorledes de nå holder kvisten opp til sin [min, NW] nese. Derfor vil da også jeg la min harme råde; jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem [mitt øye vil ikke synes synd på dem, og jeg vil heller ikke ha medynk, NW]; og om de roper for mine ører med høy røst, vil jeg ikke høre dem.» — Esekiel 8: 15—18.

32, 33. Hvilken tilbedelse vendte disse mennene ryggen, og hvilken advarsel som var blitt gitt gjennom Moses, unnlot de å gi akt på?

³² Disse 25 israelittiske mennenes oppførsel var særlig opprørende i Jehovas øyne. De befant seg i den indre forgård til det tempel som var innvigd til ham, på plassen mellom templets forhall og offeralteret midt i denne forgården. Men det var ikke Jehova de tilba, og de bøyde seg heller ikke for hans offeralter, som sto øst for dem. I stedet for å vende ansiktet mot vest, mot templet, hvor Jehovas nærvær var symbolisert ved Shekinah-lyset, som strålte over den hellige paktens ark i templets innerste rom, det Aller-helligste, vendte disse 25 mennene ryggen til det som representerte hans nærvær, og sto med ansiktet mot øst. For en avskyelig handling! De bøyde seg for solen og tilba den! De unnlot fullstendig å gi akt på den advarsel Jehova hadde gitt gjennom profeten Moses:

³³ «Ta eder nå vel i vare, . . . at du ikke, når du løfter dine øyne opp til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilber dem og dyrker dem.» — 5 Mosebok 4: 15—19.

34. Hva hadde den gode kong Josias tidligere gjort med soltilbedelsen, men hvordan forkastet nå disse 25 mennene ordene i Salme 84: 12?

³⁴ I år 642 f. Kr., eller 30 år tidligere, hadde den gode kong Josias lest disse ordene for dem som var forsamlet i templet, og deretter hadde han straks gjort ende på og  fjernet all tilbedelse av solguden i Juda rike. (2 Kongebok 22: 3 til 23: 11) Men nå, etter Josias’ død, handlet Judas menn som den vaskede so som igjen velter seg i søle. De gjeninnførte soltilbedelsen og utøvde den i selve Jehovas tempel, uten at prestene av Levi stamme grep inn. De forkastet følgende ord av «[levitten] Korahs barn», som vi finner i Salme 84: 12: «For Gud [Jehova] er sol og skjold, [Jehova] gir nåde og ære; han nekter ikke dem noe godt som vandrer i uskyld.» Disse 25 frafalne israelittene så hen til noe som bare var Guds skaperverk, solen, som kilden til «nåde og ære», en kilde som ’ikke ville nekte dem noe godt’. Dette var nok til å krenke Jehova.

35. Hvorfor krenket de Jehova ved å holde kvisten opp til hans nese, hva fylte de landet med, og hvordan tvang de derfor Jehova til å handle overfor dem?

³⁵ Men disse mennene gjorde noe som krenket ham ytterligere. «Se hvorledes de nå holder kvisten opp til sin [min, NW] nese,» sa Jehova. (Esekiel 8: 17) Denne kvisten ble brukt i avgudsdyrkelsen og var muligens skåret til slik at den lignet det mannlige kjønnsorgan. Det må i hvert fall ha vært svært krenkende eller uanstendig at den ble holdt opp til Jehovas nese, som om han skulle finne behag i dens lukt. Samtidig med at disse 25 mennene tilba solen, oppfylte de «landet med vold». Det var nok til at Jehova med god grunn kunne ’la sin harme råde’. Det hadde han også til hensikt å gjøre i den forestående ødeleggelse av byen Jerusalem og dens tempel. Når solguden så sviktet disse 25 frafalne israelittene, ville de igjen vende seg til Jehova og rope til ham med høy røst for å få ham til å høre, men han ville ikke ha noen grunn til å bry seg om deres selviske rop. Når han så dem bli tilintetgjort av hans eksekusjonsstyrker, ville hans øye ikke synes synd på dem, for han ville ikke føle noen medynk. Han hater hyklere.

36. På hvilken måte deltar de som tilhører kristenheten i vår tid, i en symbolsk tilbedelse av solen?

³⁶ Religionsutøverne i kristenheten i vår tid tilber riktignok ikke solen i bokstavelig forstand, for deres vitenskapsmenn  har lært dem nok om solen til at de vet at den ikke er noen gud. Da den annen verdenskrig sluttet i 1945, var også keiseren av det ikke-kristne Japan fornuftig nok til å gå fra det som var blitt hevdet i forbindelse med keiserne av Nippon, nemlig at de var etterkommere av solgudinnen Amaterasu. Likevel er det en fremtredende gruppe innen kristenheten, dens modernistiske og liberale prester innbefattet, som har vendt seg bort fra tilbedelsen av Bibelens Gud, Jehova, og har antatt en selvvalgt erstatning. De fornekter til og med Guds eksistens. I stedet for å se hen til ham som Kilden til opplysning og kraft og den bokstavelige varme ser de hen til den moderne vitenskap og menneskelig filosofi. De viser større respekt for vår tids vitenskapsmenn og intellektuelle enn for Jehova, og de tillegger dem større betydning. Disse mennene er blitt den symbolske sol som kristenheten tilber, og som den ser hen til for å oppnå frelse. Det at den ubeviselige utviklingslæren er blitt alminnelig antatt i kristenheten, er en av de ting som viser at den tilber denne «sol».

37. Hvordan er vår tids vitenskap blitt behandlet av menneskene, og hvordan har kristenheten vist en slik tilbøyelighet som den som omtales i Romerne 1: 23?

³⁷ Den moderne vitenskap er blitt behandlet som en «hellig ku»; den er blitt noe som må behandles med ærbødighet og settes foran Bibelen og dens Gud. Menneskene har satt sin lit til intellektet og betraktet alle de teorier som den menneskelige hjerne i vår tid har frambrakt, som tidsmessig opplysning som har gjort Bibelen avlegs og foreldet. Denne atom- og romalder, som kan betegnes som fartens tidsalder, blir ansett for å ligge langt foran Bibelens såkalte kamelkaravanefilosofi. Alle de materielle bekvemmeligheter, arbeidsbesparende innretninger og kommunikasjoner vi har i vår tid, er ting den moderne teknologi får æren for. Alt dette har satt mennesket i sentrum. På grunn av alle disse enestående bedrifter i vår tid er kristenhetens tilbedelse blitt rettet mot skapningen. Kristenheten har vendt ryggen til Skaperen, til ham som ga mennesket de mentale  og fysiske evner som har satt det i stand til å frambringe disse ting. Den tendens menneskene alltid har hatt til å gjøre dette, ble for 1900 år siden omtalt i Romerbrevet, kapittel 1, vers 23.

38. Hvordan har det vist seg at kristenheten er besmittet med tilbedelse av demonguder, til og med i forbindelse med landsettingen av mennesker på månen?

³⁸ Det at kristenheten er besmittet med tilbedelse av falske guder, demonguder, kommer til uttrykk på en meget besnærende måte. Hvem ble for eksempel æret da et menneske den 20. juli 1969 for første gang satte foten på månen, slik det framgår av det navn de ansvarlige vitenskapsmenn knyttet til prosjektet? Det var så visst ikke Jehova, månens Skaper, men den mytologiske solguden. Hvordan det? Jo, det menneskelagde romfartøyet som ble brukt da amerikanerne ble sendt til jordens drabant, månen, ble kalt Apollo 11. Foibos Apollon (gresk: Apollo) var de gamle grekeres solgud, og han var også tvillingbror til Artemis (eller Diana), månegudinnen. Denne Apollon, som grekerne tilba, er blitt identifisert som Babylons første konge, Nimrod, han som blir omtalt som en «mektig jeger i opposisjon til Jehova». (1 Mosebok 10: 8—10, NW) * Siden denne første månelandingen er det blitt sendt opp flere romfartøyer i Apollo-serien. Alt dette er en form for soltilbedelse!

39. Har denne symbolske soltilbedelse vært til gagn for menneskene? Begrunn svaret.

³⁹ Har soltilbedelsen vist seg å være til gagn for menneskene? Den var ikke det på profeten Esekiels tid. Den har heller ikke vist seg å være det nå i det 20. århundre. Den vold den har fostret, har vært langt mer omfattende enn voldshandlingene på Esekiels tid. (Esekiel 8: 17) Kristenhetens prester har ikke satt en stopper for utviklingen av den vitenskap som har resultert i at de mest djevelske våpen er blitt oppfunnet og tatt i bruk, en utvikling som har kulminert med at de biologiske, radiologiske og kjernefysiske  våpen er blitt frambrakt. Både under den første og under den annen verdenskrig var de stridende parter i høyeste grad avhengige av vitenskapsmennenes virksomhet. Voldshandlingene på jorden har ikke vært begrenset til disse to verdenskrigene, som hovedsakelig ble utkjempet av kristenheten. Den moderne filosofi, som har vært gjenstand for en slik omfattende tilbedelse, har fratatt kirkegjengerne en virkelig gudsfrykt, og det finner sted voldshandlinger i stor utstrekning, selv i fredstid. Tiden etter 1914 er blitt omtalt som ’en tidsalder som er preget av vold’.

40, 41. Hvordan har den moderne vitenskaps teknologi, som er blitt utnyttet kommersielt og innen industrien, berørt menneskenes naturlige miljø, og hva må en si med hensyn til hvorvidt menneskenes moralske miljø i dag virker frastøtende?

⁴⁰ Den moderne vitenskaps teknologi er blitt utnyttet kommersielt og innen industrien, noe som har resultert i en tiltagende forurensning, som er i ferd med å ødelegge menneskenes naturlige miljø. Enkelte har gitt uttrykk for frykt for at jorden snart vil bli uegnet som bosted for menneskene. Og hvordan forholder det seg med menneskenes moralske miljø?

⁴¹ En har antatt en ny moral, en moral som til og med unnskylder utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger, og som gjør slike ting lovlige. Kristenhetens prester unnlater å framholde hva Bibelen sier om disse ting. Ja, mange fremtredende prester har offentlig uttalt seg til fordel for en lovgivning som fritar umoralske personer for straff for slike urene handlinger. Resultatet er at kjønnssykdommene er blitt stadig mer utbredt, ja, har nådd et epidemisk omfang! Hvis dette virker frastøtende på mange gudfryktige mennesker i vår tid, hvordan må det da ikke virke på Gud selv! Det virker like frastøtende på ham som det at de 25 soltilbederne i Jehovas tempel i Jerusalem på en uanstendig måte ’holdt kvisten opp’ til hans nese. (Esekiel 8: 17) Har han grunn til å høre på slike hyklerske kristne når de om kort tid roper til ham? Nei!

 KRISTENHETEN BESMITTET MED DØDBRINGENDE DEMONISME

42. Hvordan har vår inspeksjon av kristenhetens «hus» for tilbedelse vist at Jehova vil være i sin fulle rett når han om kort tid lar sin harme råde mot den, og hva skrev kardinal Newman om kristenheten?

⁴² Jehova vil være i sin fulle rett når han om kort tid lar sin «harme råde» og uten å føle medynk lar den ’store trengsel’ ramme kristenheten og dens verdslige forbundsfeller og dermed lar enden komme for denne tingenes ordning. Vår inspeksjon av de religiøse forhold i kristenheten har vært like avslørende som den inspeksjon Esekiel foretok i Jehovas besmittede tempel i Jerusalem. Den har vist at kristenhetens «hus» for tilbedelse er så besmittet med demonisme og så fylt med ting som hører demonismen til, at den er uatskillelig knyttet til demonismen. Dette ble innrømmet av en av kristenhetens fremtredende geistlige for nesten 100 år siden. I 1878 utga den romersk-katolske kardinal John Newman sin bok Essay on the Development of Christian Doctrine. I denne boken ga han uttrykk for den oppfatning at de første navnkristne ikke pådro seg noen åndelig sykdom ved å oppta ting i sin religiøse organisasjon som hadde med demontilbedelse å gjøre. Han skrev således:

I tillit til kristendommens evne til å motstå besmittelse av det onde og til å omdanne selve hjelpemidlene og tilbehøret til demontilbedelsen til evangelisk bruk og også med følelsen av at disse skikker opprinnelig hadde kommet fra primitive åpenbaringer og fra det naturlige instinkt, selv om de var blitt fordervet, og at de måtte oppfinne det de trengte, hvis de ikke brukte det de fant, og at de dessuten var i besittelse av selve forbildene som hedenskapet prøvde å være skyggen av — var de styrende i kirken fra tidlige tider beredt til, når anledningen bød seg, å adoptere eller etterligne eller godta det almene folks ritualer og skikker så vel som den dannede klasses filosofi.

Deretter går han over til å vise hvor de ting som finnes i kristenheten, stammer fra:

Bruken av templer og innvielsen av disse til bestemte helgener, og det at de ved spesielle anledninger blir dekorert med greiner av trær; røkelse, lamper og lysestaker; votivgaver for helbredelse av sykdom; hellig vann; fristeder; helligdager og  høytider, bruken av kalendere, prosesjoner, velsignelse av markene; prestedrakter, tonsuren, vielsesringen, det å vende seg mot øst, på et senere tidspunkt bruken av bilder, kanskje også kirkemessen og [sangen] kyrie eleison [Herre, forbarm deg], er alt sammen av hedensk opprinnelse og helliget ved å bli tatt inn i kirken. — Sidene 355, 371, 373 i 1881-utgaven.

43. Hvordan ga avdøde pave Pius XI overfor noen journalister uttrykk for den samme kompromissets ånd i forbindelse med det å forhandle med andre for å fremme kirkens interesser?

⁴³ At den samme kompromissets ånd gjør seg gjeldende nå i det 20. århundre, framgår av følgende uttalelse som avdøde pave Pius XI (døde i 1939) kom med i en samtale med noen journalister i Roma:

Den katolske kirkes overhode ville betrakte det som sin plikt å samarbeide med Djevelen selv, for ikke å snakke om dødelige mennesker som hypotetisk eller i realiteten bare var redskaper for diabolismens diktator hvis det forelå rimelige grunner for å håpe at et slikt samarbeid ville beskytte eller fremme religionens interesser blant menneskene. — Sitert av Michael Williams i Brooklyn-bladet Eagle for 21. februar 1943.

44, 45. Har den ortodokse kirke og de protestantiske kirker tatt avstand fra demonenes inspirerte uttalelser og lærdommer, og har de som hevder at de er kristne, noen unnskyldning for å la seg besmitte med ting som har med demontilbedelse å gjøre, i betraktning av det som sies i 2 Korintierne 6: 14 til 7: 1?

⁴⁴ Ikke engang den ortodokse kirke og de protestantiske kirker har tatt avstand fra de demoniske skikker og «villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer» som skulle kjennetegne de «senere tidsperioder». (1 Timoteus 4: 1, NW) Israelittene på profeten Esekiels tid hadde ingen bibelsk unnskyldning for å anta ritualer og læresetninger som var knyttet til demontilbedelse, for en slik handlemåte var blitt forbudt allerede i Moseloven. (5 Mosebok 18: 9—14) De som hevder at de er kristne, har heller ingen unnskyldning for å la seg besmitte med læresetninger, skikker, hjelpemidler og tilbehør som er knyttet til demontilbedelse, spesielt ikke i betraktning av følgende apostoliske befaling:

⁴⁵ «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke?  Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige. Ettersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!» — 2 Korintierne 6: 14 til 7: 1; Esaias 52: 11; Jeremias 31: 9.

46, 47. Hva har ulydighet mot disse guddommelige befalinger ført til innen kristenheten? Hva skal komme over den, hvilke ransakende spørsmål bør vi derfor stille oss selv, og hvor kan vi finne svarene?

⁴⁶ Det er ulydighet mot slike inspirerte befalinger som har resultert i den forvirrede og besmittede religiøse tilstand som kjennetegner kristenheten i vår tid. Den kan ikke reddes fra undergang. I likhet med sitt forbilde i fortiden, det gamle Jerusalem, kan den ikke unngå å bli ødelagt av Gud, som den har krenket så dypt. Det er blitt forutsagt at en «stor trengsel» skal komme over den, en trengsel som til og med vil overgå den trengsel som rammet Jerusalem på Jesu Kristi apostlers tid. (Matteus 24: 15—22; Markus 13: 14—20) I betraktning av dette må hver enkelt av oss tenke over følgende ransakende spørsmål: Er jeg en tilhenger av kristenhetens religiøse system? Eller: Sympatiserer og samarbeider jeg med kristenheten? Hvordan vil jeg da bli berørt av den ’store trengsel’ som vil komme over den? Finnes det noen mulighet for å unngå å bli utslettet sammen med den i den ødeleggende ’store trengsel’? Ja, vil noen som befinner seg midt i kristenheten, men som ikke er en del av den og ikke sympatiserer med den, bli bevart i live?

⁴⁷ Det Jehova viste Esekiel i synet etter at han hadde inspisert templet i Jerusalem, gir oss svar på disse spørsmålene.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]