Kapittel 15

Vekteren lever videre og mottar budskapet

1. Hva har Skaperen sørget for i denne farlige tiden fordi han er så interessert i vårt ve og vel, og hvilken innstilling bør vi ha til det han har gjort for oss?

BØR vi ikke være takknemlige for at Skaperen er så interessert i vårt ve og vel at han har sørget for en vekter med tanke på at vi skal kunne være i sikkerhet i denne farlige tiden? Vi har grunn til å sette pris på at Gud har truffet en slik foranstaltning, i stedet for å irritere oss over at vekteren er så snar til å advare oss og så samvittighetsfullt går inn for oppgaven. Han forstyrrer ikke freden unødig.

2. Hvilke verdslige mennesker utgjør ikke Guds «vekter»-klasse i vår tid, hvorfor har Gud et stort regnskap å gjøre opp med den nåværende tingenes ordning, og hva vil det bety for oss at vi gir akt på hans sanne vekter?

² Vitenskapsmenn, økonomer, økologer og historikere kommer med velbegrunnede advarsler om at den nåværende tingenes ordning til slutt vil bli rammet av en katastrofe. Men disse verdslige menneskene utgjør ikke den «vekter»-klasse som himmelens og jordens Skaper har oppreist. Disse mennene og kvinnene kommer ikke med advarsler i Skaperens navn eller på hans befaling. Både når det gjelder menneskenes naturlige omgivelser og moralnormene og de religiøse forpliktelser, blir Skaperens lover og bestemmelser overtrådt. Han har et stort regnskap å gjøre opp med menneskenes nåværende tingenes ordning verden over. Når han i nær framtid gjør det, vil det bety en ’stor  trengsel’, ja, en trengsel som menneskene aldri har opplevd maken til. Hvis vi gir akt på den advarsel Guds sanne vekter kommer med, kan vi imidlertid bli reddet.

3. Hvordan og når ble Skaperens «vekter» billedlig framstilt?

³ Skaperens «vekter» i vår tid ble forbilledlig framstilt ved en mann i fortiden. Hvem var det? Det var profeten Esekiel i de seks kritiske årene som gikk forut for Jerusalems første ødeleggelse, i 607 f. Kr. Han ble bemyndiget til å tjene som profet og vekter i 613 f. Kr. (Esekiel 1: 1—3; 3: 17—21) Før budskapet om Jerusalems ødeleggelse når Fram til ham i hans landflyktighet i Babylon, blir han imidlertid minnet om at han som vekter er ansvarlig for Guds utvalgte folks liv. Etter at han har nedskrevet de budskaper han skulle rette mot sju nasjoner som hadde behandlet Guds utvalgte folk på en dårlig måte (Esekiel, kapitlene 25 til 32), skriver han:

4. Hva sier Jehova i Esekiel 33: 1—5 om innsettelsen av en vekter og om den som ikke lar seg advare når vekteren støter i basunen?

⁴ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Tal til ditt folks barn og si til dem: Når jeg lar sverdet komme over et land, og landets folk tar en mann av sin midte og setter ham til vekter for seg, og han ser sverdet komme over landet og støter i basunen og advarer folket, men den som hører basunens lyd, ikke lar seg advare, og sverdet kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode; han hørte basunens lyd, men lot seg ikke advare, hans blod skal komme over ham selv; men hadde han latt seg advare, så hadde han berget sitt liv.» — Esekiel 33: 1—5.

5. Hvem er det ifølge disse ordene som lar sverdet komme over landet, og hvem må bære ansvaret hvis en innbygger ikke gir akt på vekterens advarsel og derfor mister livet?

⁵ La oss her merke oss at det er Jehova som lar «sverdet» komme over landet, det sverd han benytter for å fullbyrde sin dom. Men selv om folket i dette landet setter en mann til vekter for seg, må den innbygger som unnlater å gi akt på vekterens advarsel og derved mister livet, selv bære ansvaret for sin død. Det er rettferdig overfor vekteren.

6. Hvordan sier Jehova at saken forholder seg for et folk hvis vekter ikke advarer det om den fare som truer?

 ⁶ «Men,» fortsetter Jehova, «når vekteren ser sverdet komme og ikke støter i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort noen av dem, da blir han tatt bort for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd.» — Esekiel 33: 6.

7. Hvem kan kreves til regnskap for et folks død hvis dets vekter har vært forsømmelig, selv om folket fortjener å bli utslettet?

⁷ Selv om folket ble hogd ned med domsfullbyrdelsens sverd uten å bli advart på forhånd, ble de ikke behandlet urettferdig. De fortjente å bli utslettet på grunn av sin misgjerning mot Gud. Men dette unnskyldte ikke den forsømmelige vekteren. Han var forpliktet til å la advarselen lyde. I dag ville loven betegne hans forsømmelighet som «grov uaktsomhet». Det var derfor med rette Jehova krevde ham til regnskap for hans handlemåte.

8. Hvem var det som gjorde Esekiel til vekter, og for hvem? Hvordan ville det gå Esekiel hvis en ugudelig døde uten å ha blitt advart, og hvordan ville det gå ham hvis den ugudelige døde uten å ha gitt akt på hans advarsel?

⁸ Jehova anvender nå dette på Esekiel idet han sier: «Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.» (Esekiel 33: 7—9) Ifølge dette prinsippet fritar Jehova en åndelig vekter som Esekiel for ansvar hvis han har gjort sin plikt.

9. Hva hadde Jehova behag i — i den ugudeliges død, eller i at han vendte om og fikk leve?

⁹ «Og du menneskesønn!» sier Jehova videre, «si til Israels hus: Således sier I: Våre overtredelser og synder tynger på oss, og for deres skyld visner vi bort; hvorledes kan  vi da leve? Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?» — Esekiel 33: 10, 11.

10. Hvilket håp kan vi som lever nå, like før den ’store trengsel’, ha på grunn av at Jehova har en slik innstilling?

¹⁰ Det at Gud har en slik innstilling, gjør at vi som lever nå, kan ha et håp. Han ønsker ikke at vi skal dø i den forestående ’store trengsel’, da han fullbyrder sin dom over denne onde tingenes ordning. Hvis vi vender om fra vår onde ferd og bestreber oss på å leve i samsvar med den veiledning han gir i sitt Ord, vil han spare vårt liv. (Matteus 24: 21, 22) At den som omvender seg, ikke vil bli dømt etter hvordan han tidligere har handlet, erklærer nå Jehova idet han sier:

11. Hvordan viser Jehova at en person ikke vil bli dømt på grunn av den handlemåte han tidligere har fulgt?

¹¹ «Og du menneskesønn! Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelse ham på den dag han synder, og den ugudelige skal ikke omkomme for sin ugudelighets skyld på den dag han vender om fra sin ugudelighet, og den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø.» — Esekiel 33: 12,

NÅR ENS TIDLIGERE GJERNINGER IKKE TAS I BETRAKTNING

12. Hvordan erklærer Jehova i forbindelse med den ugudelige at det som betyr noe, er ens gjerninger på den tid da dommen skal fullbyrdes?

¹² Uansett hva en tidligere har gjort, er det ens gjerninger på den tid da Guds dom skal fullbyrdes, som betyr noe i hans øyne. Han sier derfor videre: «Og når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og han vender om fra sin  synd og gjør rett og rettferdighet, så han, den ugudelige, gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke dø. Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham; rett og rettferdighet har han gjort, han skal visselig leve.» — Esekiel 33: 14—16.

13. Hva ville det si å ’følge livets bud’ på Esekiels tid, og hva vil det si i vår tid?

¹³ Hvor barmhjertig er ikke Jehova som behandler syndere på en slik måte! Når han fullbyrder sin dom over et urettferdig folk eller en urettferdig organisasjon, henretter han ikke den synder som har omvendt seg, men sparer ham, slik at han kan ’følge livets bud’ inntil han dør en naturlig død. På Esekiels tid betydde det å ’følge livets bud’ å adlyde den lov Gud hadde gitt Israel ved Sinai berg ved mellommannen Moses. Men nå i vår tid, 1900 år etter at Jesus Kristus døde som «Guds lam, som bærer verdens synd», må en omvendt synder som vil ’følge livets bud’, ta imot Lammets, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer og følge i Jesu fotspor som en sann kristen. — Johannes 1: 29, 36; 1 Peter 2: 21.

14. Hva blir det i samsvar med dette sagt om den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9—15?

¹⁴ Det sies derfor følgende om den ’store skare’ av tilbedere som overlever den «store trengsel» og kommer inn i Guds rettferdige, nye tingenes ordning: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han [Gud] som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.» — Åpenbaringen 7: 9—15.

15, 16. Hva sa israelittene om Jehovas vei, men hva sa Jehova for å understreke at hans vei var rett?

¹⁵ Hva skal vi si om denne guddommelige ordning’? At Gud ikke handler rett? Da ville vi si det samme som israelittene på Esekiels tid sa. Om dem sier Jehova til Esekiel: «Og ditt folks barn sier: [Jehovas] vei er ikke rett. Men det er deres vei som ikke er rett.» (Esekiel 33: 17) Deretter  understreker Jehova at han behandler sitt folk på rette måte når han fullbyrder sin dom, idet han sier:

¹⁶ «Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø. Og når den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør rett og rettferdighet, så skal han leve.» — Esekiel 33: 18, 19.

17. Hva er det som betyr noe for Jehova på dommens dag i forbindelse med en persons ferd?

¹⁷ Det er det en person til sist er, som betyr noe for Jehova, ikke om vedkommende før i tiden har vært god eller ond. Hvis det den dag Jehova fullbyrder sin dom, viser seg at en som tidligere har vært rettferdig, har begynt å gjøre urett og har fortsatt med det, må vedkommende lide straffen for sin synd.

18. Hvordan stiller saken seg for en ugudelig som har vendt om, og er det galt av Jehova å handle på en slik måte?

¹⁸ Hvis det derimot på den dag Jehova dømmer, viser seg at en som tidligere har vært ugudelig, har angret og vendt seg til det som er rett i Jehovas øyne, og har fortsatt å gå på den veien, vil vedkommende bli spart på grunn av at han har angret, vendt om og holdt fast ved en rettferdig handlemåte. Jehova sier at han ikke har behag i at den ugudelige skal henrettes. Han har behag i at de ugudelige angrer og omvender seg, for det betyr at han kan spare dem, slik at de kan fortsette å leve og øve rettferdighet, til hans pris. Er det noe galt i at Jehova straffer eller belønner et menneske etter det vedkommende er den dag han fullbyrder dommen i samsvar med de guddommelige normer for rett og urett? Vi kan følgelig ikke vente at vår tidligere ferd vil gagne oss i den forestående ’store trengsel’ hvis vi bare har fulgt en selvrettferdig handlemåte.

19. Hvorfor bør vi ikke i likhet med fortidens israelitter holde fast ved vår egen tenkemåte i forbindelse med Jehovas vei? Hva avhenger det av om vi vil få en gunstig dom på dommens dag?

¹⁹ Jehova, som vet at hans måte å dømme på er rett, vil handle i samsvar med det han har gitt uttrykk for. Han advarte derfor israelittene om det og sa: «Og enda sier I: [Jehovas] vei er ikke rett. Jeg vil dømme eder, Israels hus,  hver etter hans ferd.» (Esekiel 33: 20) La oss derfor ikke betrakte Guds vei som urett og holde fast ved vår egen feilaktige tenkemåte. Hans veier er høyere enn våre veier, og hans tanker er høyere enn våre tanker. (Esaias 55: 8, 9) Jehova vil dømme oss etter det hver enkelt av oss er som følge av våre veier på den tid da dommen skal fullbyrdes. Måtte hans avgjørelse når den tiden kommer, bli at vi ’skal få leve’! La oss forstå at alt sammen avhenger av de gjerninger hver enkelt av oss gjør i den tid som er igjen av «året med god vilje fra Jehovas side». — Esaias 61: 1, 2, NW; 2 Korintierne 6: 1, 2.

FLYKTNINGENE KOMMER MED ØYENVITNERS BERETNING

20. Inntil når viste Esekiel seg å være en trofast vekter for Israels hus, og hvorfor bevarte han livet, mens Jerusalem ble ødelagt og mange ble drept?

²⁰ Profeten Esekiel viste seg å være en trofast vekter for Israels hus. Inntil den tiende dag i den tiende lunarmåned i år 609 f. Kr., da den babyloniske beleiring av Jerusalem begynte, kunngjorde han modig Jehovas advarsel for israelittene, som var truet av ulykke. Da den opprørske byen ble ødelagt etter den 18 måneder lange beleiringen, som ble stadig hardere, medførte det døden for et ukjent antall av de innesperrede jødene. Antallet av drepte må ha vært stort. Men Jehova kunne ikke kreve livet av en eneste av alle disse drepte av Esekiels hånd. Deres blod kom over deres eget hode, ettersom de hadde nektet å gi akt på den advarsel som vekteren Esekiel hadde latt lyde. Esekiel var derfor fremdeles i live da det kom et budskap som viste at de advarsler han hadde kommet med som vekter, ikke hadde vært uberettigede. Han forteller:

21, 22. Når nådde budskapet fram, hvordan berørte det Jehova og Esekiel, og hvor lang tid tok det for flyktningene å nå fram med budskapet?

²¹ «I det tolvte år etter at vi var bortført, i den tiende måned, på den femte dag i måneden, kom det noen flyktninger fra Jerusalem til meg og sa: Staden er inntatt.» — Esekiel 33: 21.

 ²² Jehova, han som hadde inspirert profetiene om Jerusalems ulykke, var blitt opphøyd! Og vekteren Esekiel, som hadde kunngjort disse profetiene, hadde fått oppreisning! Det var et dramatisk øyeblikk da disse flyktningene fra Jerusalem, som lå over 800 kilometer borte, kom med den ikke uventede nyheten: «Staden er inntatt.» Det skjedde på den femte dag i den tiende måned (tebet) i Esekiels 12. år som landflyktig i Babylon. Den syriske oversettelse og noen håndskrifter av den greske oversettelsen Septuaginta foruten åtte hebraiske håndskrifter sier det «ellevte år» i stedet for det «tolvte år». Dette ville bety at flyktningene kom fra Jerusalem i siste halvdel av desember i 607 f. Kr. Ettersom Jerusalem ifølge 2 Kongebok 25: 2—4 ble inntatt av babylonierne på den niende dag i den fjerde måned (tammuz) i det 11. år av kong Sedekias’ regjeringstid, som også var det 11. år av Esekiels landflyktighet, må flyktningene ha kommet seks måneder etter at Jerusalems mur var blitt gjennombrutt og byen var blitt inntatt av babylonierne. Hvis vi regnet det 12. år fra det jødiske nyttår, altså fra den 1. tisjri i 607 f. Kr., som noen gjør, ville vi komme til samme resultat.

23. Hva vil bli bekreftet med hensyn til den salvede Esekiel-klasse når det fra hele verden kommer inn meldinger om kristenhetens ødeleggelse, og hvem vil bli holdt ansvarlig for alle de menneskeliv som da går tapt?

²³ Det vil i sannhet bli et dramatisk øyeblikk når det under den ’store trengsel’, som rammer den nåværende tingenes ordning, kommer pålitelige meldinger fra alle deler av jorden om at det motbilledlige Jerusalem, kristenheten, har falt for Jehovas eksekusjonsstyrker! Da vil vår tids Esekiel-klasse få oppreisning. Det vil bli bekreftet at den ikke har vært en falsk profet, men en «vekter»-klasse som trofast har forkynt Jehovas advarsler for kristenheten. Blodet til de geistlige og til andre religionsutøvere i kristenheten som da mister livet, vil komme over deres eget hode. Ettersom de har nektet å gi akt på advarselen, vil Jehova ikke kreve deres blod av sin utnevnte vekters, den salvede  Esekiel-klasses, hånd. Kristenheten vil gå til grunne for sin egen misgjernings skyld. Jehova vil dømme den etter dens blodige, hyklerske ferd.

24, 25. Hvordan ble Esekiel forberedt på at budskapet ville komme?

²⁴ Profeten Esekiel ble forberedt på det budskap som ville vekke sorg og fortvilelse hos den alminnelige jøde eller israelitt. La oss huske at den jødiske dag begynte om aftenen, ved solnedgang, når vi nå leser det Esekiel forteller:

²⁵ «Og [Jehovas] hånd var kommet over meg om aftenen, før flyktningene kom, og han opplot min munn, innen de kom til meg om morgenen; min munn ble opplatt, og jeg var ikke lenger målløs.» — Esekiel 33: 22.

26. Hvor lenge var Esekiel målløs i forhold til Jerusalems beleiring, og hvorfor valgte Jehova å la øyenvitner fortelle sin beretning i stedet for selv å komme med en inspirert meddelelse?

²⁶ Esekiel var således målløs med hensyn til å profetere om det domfelte Jerusalem lenger enn de 18 måneder beleiringen av byen varte. Han var blitt målløs etter at han på mirakuløst vis, under inspirasjon, var blitt underrettet om Jerusalems beleiring den samme dag som den ble innledet. Hans målløshet opphørte ikke ved at han fikk en mirakuløs meddelelse om Jerusalems fall den dag byen ble inntatt av babylonierne. Han var fortsatt målløs etter denne begivenheten, og han skulle være det inntil byens fall var blitt bekreftet av øyenvitner, hvis beretning ville virke mer overbevisende på dem som var i landflyktighet sammen med Esekiel, enn en inspirert meddelelse til profeten. Jehova visste imidlertid at flyktningene snart hadde nådd fram og ville overbringe sitt budskap. Om aftenen den dagen flyktningene ville komme, talte derfor Jehova til Esekiel som om Jerusalem nettopp var blitt ødelagt og det fremdeles var noen overlevende tilbake i Juda land. Om dette skriver nå Esekiel:

27. Hva påla Jehova Esekiel å si til de overlevende jøder i Juda land?

²⁷ «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! De som bor iblant grushaugene der borte i Israels land, sier så: Abraham var bare én, og han fikk  landet i eie; vi er mange, vi har fått landet til eiendom. Si derfor til dem: Så sier Herren, [Jehova]: I eter kjøtt med blodet i og løfter eders øyne til eders motbydelige [skitne NW] avguder og utøser blod — og I skulle eie landet? I trosser på eders sverd, I gjør det som vederstyggelig er, og krenker hverandres hustruer — og I skulle eie landet?» — Esekiel 33: 23—26.

28. Hva gjorde disse overlevende jøder som ikke var blitt bortført av babylonierne, seg fortsatt skyldige i, og hvordan betraktet de Jerusalems fall etter deres uttalelser om landet å dømme?

²⁸ Dette viser at de jøder som ikke var blitt bortført av babylonierne, men hadde fått lov til å bli i landet, ikke hadde tatt lærdom av at Jerusalem var blitt ødelagt. De betraktet ikke ødeleggelsen som et uttrykk for at Gud hadde fordømt dem, og de hadde derfor ikke angret sine overtredelser av hans lov. De fortsatte å spise kjøtt med blodet i, i strid med Guds lov, de tilba fremdeles motbydelige avguder, avgudsbilder som var oversmurt med gjødsel, og de gjorde seg fremdeles skyldige i ekteskapsbrudd, en vederstyggelig handling, og krenket sin nestes hustru. Det betydde ingenting for Jehova at de var mange sammenlignet med deres forfader, patriarken Abraham, som han hadde lovt landet. (1 Mosebok 12: 1—7) Ettersom de ikke angret sine onde gjerninger og ikke vendte seg bort fra dem, fortjente de ikke å få fortsette å bo i landet. (Jeremias 42: 1 til 44: 25) Hvor mange de var, betydde ikke noe for Jehova; det han krevde, var lydighet mot hans lov!

LANDET LEGGES FULLSTENDIG ØDE

29. Hvilken tilstand skulle landet bringes i, hvordan ville Jehova sørge for at det skjedde, og hva var hans hensikt med det?

²⁹ Jehova gjorde det klart at disse forherdede synderne, som ikke var blitt bortført, ikke skulle få lov til å oppholde seg i det gudgitte land, for nå sa han til Esekiel: «Så skal du si til dem: Så sier Herren, [Jehova]: Så sant jeg lever, de som bor blant grushaugene, skal visselig falle for sverdet, og den som er på marken, ham gir jeg til føde for de  ville dyr, og de som er i fjellborgene og i hulene, skal dø av pest. Jeg vil gjøre landet til en ørken, en ødemark, og det skal være ute med dets stolte makt, og fjellene i Israel skal ligge øde, så ingen ferdes der. Og de skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg gjør landet til en ørken, en ødemark, for alle de vederstyggelige tings skyld som de har gjort.» — Esekiel 33: 27—29.

30. Hvilken beslutning angående landet skulle ikke gjøres til intet, og når ble denne beslutningen gjennomført?

³⁰ Jehovas beslutning skulle ikke gjøres til intet. Han hadde besluttet at Juda rike skulle ligge fullstendig øde, uten mennesker og husdyr, og at folk til og med skulle unnlate å reise gjennom det øde landet av frykt for at det var hjemsøkt av demoner. Det gudgitte land skulle ligge øde på denne måten i fulle 70 år, slik at det kunne få en sabbatshvile som erstatning for alle de sabbatsår som jødene ikke hadde holdt. (2 Krønikebok 36: 17—23; se til sammenligning Daniel 9: 1, 2; Jeremias 9: 11; 26: 9; 32: 43; 33: 10—12; 34: 22.) De som ignorerte Jehovas beslutning, skulle derfor bli drevet ut, og det ble de også. Juda land kom til å ligge fullstendig øde fra den sjuende måned i det år Jerusalem ble ødelagt, eller fra omkring 4./5. oktober i år 607 f. Kr. (2 Kongebok 25: 18—26) Enhver jødisk flyktning som ønsket å bosette seg i landet igjen før utløpet av de 70 år da det skulle ligge fullstendig øde, ble hindret i å gjøre det. — Jeremias 52: 24—30.

31. Hva vil på lignende måte skje med kristenheten, og hva skal de verdslige elementer i denne tingenes ordning kjenne før de selv blir tilintetgjort?

³¹ I vår tid vil på lignende måte det område i denne verdslige tingenes ordning som har tilhørt kristenheten, bli lagt fullstendig øde, idet alle dens religiøse institusjoner vil bli fjernet fra det. Før den såkalte hedenske del av Babylon den store går til grunne, vil kristenheten opphøre å være den fremtredende delen av dette verdensrike av falsk, babylonisk religion. De verdslige elementer i den nåværende verdensomfattende tingenes ordning vil betrakte det sted som står tomt etter kristenheten og den øvrige delen av  Babylon den store, men de vil ikke få øye på kristenheten i den korte tid som er igjen før de selv blir tilintetgjort i den verdensomfattende ’store trengsel’, da hele den nåværende ordning vil få en voldsom ende. Kristenheten har aldri framholdt Guds navn på rette måte for disse verdslige elementer. I betraktning av det den salvede Esekiel-klasse lenge har forkynt verden over, er det derfor nødvendig at disse verdslige elementer lærer det som gjentatte ganger er blitt erklært med tanke på dem, nemlig: «De skal kjenne at jeg er [Jehova].»

DE LYTTER GJERNE, MEN HANDLER IKKE

32, 33. Hva sa Jehova om folks tale og innstilling i forbindelse med Esekiel? Hvem i vår tid møter en lignende reaksjon hos folk, men hva skal folk kjenne «når det kommer»?

³² Det er en kjent sak at vår tids Esekiel-klasse, den salvede levning av Jehovas kristne vitner, blir mye drøftet og diskutert blant folk både i og utenfor kristenheten. Men i alminnelighet reagerer folk overfor denne klasse akkurat slik som de som var i landflyktighet sammen med Esekiel i Babylon, reagerte overfor ham og det han profeterte, før de ble lamslått av budskapet om Jerusalems ødeleggelse. Jehova la merke til de landflyktige jødene og sa:

³³ «Og du menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om deg ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hva det er for et ord som utgår fra [Jehova]! Så kommer de til deg i store skarer, og de setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de gjør ikke etter dem; for det som er etter deres smak, det gjør de [for med sin munn gir de uttrykk for lidenskapelige lyster, NW], og til vinning står deres hu. Og se du er for dem som en yndig sang, som en som har en vakker røst og spiller fagert; de hører dine ord, men gjør ikke etter dem. Men når det kommer — og komme skal det — da skal de kjenne at en profet har vært iblant dem.» — Esekiel 33: 30—33.

34. Hvordan svarer mange mennesker i dag til Jehovas beskrivelse, og hvordan viser de at de bare ønsker å bli underholdt av den salvede Esekiel-klasse og dens kristne medarbeidere?

 ³⁴ Enten folk sitter ved veggene, som kaster kjølig skygge, står i døråpningen til sine hus eller oppholder seg andre steder, snakker de sammen etter at medlemmene av den salvede Esekiel-klasse og deres kristne medarbeidere, som tilhører den ’store skare’, har gått fra hus til hus og forkynt om Guds messianske rike og «avslutningen på tingenes ordning,›. (Matteus 24: 3—14, NW, Åpenbaringen 7: 9—17) Mange mennesker, til og med mange som fremdeles er knyttet til kristenheten, kommer med rosende bemerkninger om disse kristne vitner for Jehova. De overværer kanskje også Jehovas vitners store offentlige møter, eller det blir kanskje holdt et hjemmebibelstudium i deres hjem, og de inviterer kanskje naboer eller slektninger til dette studiet. De liker tonen i det guddommelige budskapet og føler seg tiltrukket av den direkte måten det blir framholdt på, og de lytter til det med respekt. Men de tar ikke noe avgjort standpunkt; de treffer ikke noen fast beslutning om å tjene Jehova. De liker bare å bli underholdt med et budskap som kommer fra Bibelen. De ønsker å unngå å virke direkte irreligiøse og bli tatt for å være ateistiske kommunister.

35. Hvilken påstand fra kristenhetens side gjør kanskje slike mennesker foruroliget, og hvilken beslutning som må etterfølges av handling, nøler de med å treffe?

³⁵ Det foruroliger dem kanskje at kristenheten sier at Jehovas kristne vitner er «falske profeter». De er kanskje ikke fullstendig overbevist om at Jehovas vitner er sanne talsmenn for Jehova, den suverene Herre. Hvis de lot seg overbevise om det, måtte de handle i samsvar med det. Da måtte de slutte med å følge sine lidenskapelige lyster og med å la sin hu stå til vinning.

36. Hvilken handlemåte bør vi i motsetning til disse menneskene følge, og vil det menneskene blir tvunget til å erkjenne når de ting som er blitt talt, går i oppfyllelse, være av noen verdi for dem?

³⁶ Ingen av oss burde ønske å være lik disse passive, ubesluttsomme menneskene. Det er bedre at vi i tide erkjenner  at det finnes en sann, kristen profetklasse iblant oss, og at vi tar imot det bibelske budskap, ikke «som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord», og handler i samsvar med det. (1 Tessalonikerne 2: 13) «Det kommer,» sier Jehova om det som Esekiel-klassen trofast forkynner. Og han forsikrer oss om at de som er ubesluttsomme og venter inntil «det kommer», skal «kjenne at en profet har vært iblant dem». (Esekiel 33: 33) Men det at de til slutt blir klar over dette, vil ikke frelse dem for deres hjerte og deres ferd vil ikke ha blitt forandret.

37. Vil en vinne noe ved å fortsette å nøle og ha en tvilende innstilling, hvilken handlemåte er et uttrykk for visdom og tro, og hvilken framtid venter oss hvis vi følger den?

³⁷ Hva vinner en ved å nøle og hele tiden tvile på at Jehova kan oppreise og har oppreist en sann «profet» nå i vår generasjon? En vil ikke oppnå Guds gunst og beskyttelse, som er nødvendig under den ’store trengsel’ som om kort tid vil komme over kristenheten og den øvrige delen av Babylon den store. Hvis vi følger en vis handlemåte og legger tro for dagen, vil vi med Bibelen i hånden gi akt på den advarsel Jehovas sanne vekter kommer med, og søke tilflukt der hvor Jehova i sitt Ord har vist at vi kan oppnå beskyttelse. Når Jehovas profetiske vekter så mottar budskapet om at kristenheten er blitt ødelagt, vil vi bevare livet sammen med den trofaste vekteren, mens hele den falske religions verdensrike og dets verdslige elskere blir tilintetgjort. Og hvilken framtid vil da vente oss? Vi vil da ha mulighet til å få del i alle de ubeskrivelig gode ting som Jehova har i beredskap for sine sanne tilbedere i den rettferdige, nye ordning.

[Studiespørsmål]