De forfulgte vises barmhjertighet, men forfølgerne dømmes
Kapittel 8
De forfulgte vises barmhjertighet, men forfølgerne dømmes
1. Hvor lenge etter at Haggai hadde uttalt sin siste profeti, fikk tempelbyggerne et annet inspirert budskap, og hva hadde de gjort i mellomtiden?
I BYEN Jerusalem på profetene Haggais og Sakarias’ tid befant en seg nå i det første kvartal av året 519 f. Kr., men fremdeles i det annet regjeringsår til Darius I, kongen i Perserriket, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det hadde gått nøyaktig to lunarmåneder siden Haggai ble inspirert til å komme med sine siste profetier, som var rettet til de aronittiske prester og til stattholderen Serubabel. Det var på den 24. dag i den niende måned (kislev), kort tid før år 519 f. Kr. På denne minneverdige dagen i Jerusalems historie var arbeidet på grunnvollen til templet på Moria-fjellet, like nord for Sions berg, blitt tatt opp igjen. Før de jødiske byggearbeiderne fikk enda et inspirert budskap fra sin Gud, arbeidet de uavbrutt på den hellige tempelplassen i to hele måneder. Denne gang lot de ikke noen forsøk fra fiendenes side på å legge hindringer i veien få stoppe seg.
2. Hvem fikk tydeligvis vite hva som foregikk i Jerusalem, før kong Darius fikk vite det, og hvor lang tid ville det ta å få vite hvilken avgjørelse kongen hadde truffet?
2 Det er mulig at kong Darius i den fjerntliggende persiske hovedstaden den 24. sjebat i 519 f. Kr. ennå ikke hadde hørt hva som foregikk i Jerusalem. Nyheter spredte seg ganske langsomt den gangen, selv med ridende ilbud, som kunne tilbakelegge en strekning på 160 kilometer om dagen. (Ester 3: 13—15; 8: 10, 14) Fra Jerusalem langs den «fruktbare halvmåne» til Susan var det en strekning på over 1600 kilometer, og fra Susan til Ahmeta i nord var det over 320 kilometer i luftlinje. Det ville følgelig ta ganske lang tid før det oppsiktsvekkende budskapet nådde kong Darius. Det er derfor rimelig at de persiske embetsmenn i provinsene på den andre siden av (vest for) Eufrat i forhold til perserkongen fikk budskapet tidligere. Det var tydeligvis det som hendte. De drøftingene som fulgte, og de undersøkelsene som ble satt i gang, må ha pågått i flere måneder (noen regner med fire eller fem måneder) før en beskjed om hvilken avgjørelse kong Darius hadde truffet i saken, kunne mottas og etterkommes. Beretningen i Esras 5: 2 til 6: 2 viser hva som fant sted:
3. Hvilke spørsmål stilte de persiske stattholderne vest for elven Eufrat tempelbyggerne, og hva svarte disse?
3 «Da tok Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, til å bygge på Guds hus i Jerusalem, og Guds profeter var med dem og støttet dem. På den tid kom Tatnai, som var stattholder hinsides elven, og Setar-Bosnai og deres embetsbrødre til dem; og de talte således til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Da sa vi til dem hva de menn hette som oppførte denne bygning. Men Guds øye våket over jødenes eldste, og de hindret dem ikke i å bygge så lenge til saken var kommet inn for Darius, og de hadde fått brev fra ham derom.
4. Hva sto det i det brevet som de persiske stattholderne sendte til kong Darius I?
4 Dette er en avskrift av det brev som Tatnai, stattholderen hinsides elven, og Setar-Bosnai og hans embetsbrødre afarsakittene, som bodde hinsides elven, sendte til kong Darius; for de sendte en melding til ham, og i den sto det skrevet:
Kong Darius ønsker vi alt godt.
Det være kongen vitterlig at vi har dratt til landskapet Juda, til den store Guds hus, og det blir nå bygd opp av store steiner og det legges bjelker i veggene, og arbeidet gjøres med iver og har god framgang under deres hender. Så spurte vi de eldste der og sa til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Vi spurte dem også hva de hette, så vi kunne la deg få vite det og skrive opp for deg navnene på de menn som er deres overhoder.
Dette var det svar de ga oss: Vi er tjenere for himmelens og jordens Gud, og vi bygger opp igjen det hus som allerede for mange år siden var bygd her; det var en stor konge i Israel som bygde det og fullførte det. Men fordi våre fedre hadde vakt himmelens Guds vrede, ga han dem i kaldeeren Nebukadnesars, kongen i Babels hånd, og han ødela dette hus og førte folket bort til Babel. Men i Kyros’, kongen i Babels første år ga kong Kyros befaling til å bygge opp igjen dette Guds hus. Kong Kyros lot også de kar av gull og sølv som hadde tilhørt Guds hus, men som Nebukadnesar hadde tatt ut av templet i Jerusalem og ført til templet i Babel, ta ut av templet i Babel, og de ble overgitt til en som hette Sesbassar, som han hadde satt til stattholder. Og han sa til ham: Ta disse kar og dra av sted og sett dem inn i templet i Jerusalem, og la Guds hus bli bygd opp igjen på sitt sted! Så kom da denne Sesbassar og la grunnvollene til Guds hus i Jerusalem, og fra den tid og til nå har de bygd på det, men det er ennå ikke fullført.
Dersom nå kongen så synes, så la det bli gransket i kongens skattkammer der i Babel om det er så at kong Kyros har gitt befaling til å bygge dette hus i Jerusalem, og kongen la oss så få vite hva som er hans vilje i denne sak!
5. Hva gjorde kong Darius da han mottok brevet, og hva ble funnet?
5 Da ga kong Darius befaling til å granske etter i arkivet, som var lagt ned i skattkammeret i Babel. Og i borgen Ahmeta, som ligger i landskapet Media, ble det funnet en skriftrull; og i den sto det skrevet således til ihukommelse.»
6. Hva gjorde byggearbeiderne i Jerusalem mens dette pågikk, og hva hendte den 24. sjebat i år 519 f. Kr.?
6 Under hele den tid da de ting som presten Esras fortalte om, fant sted, fortsatte den jødiske levning under ledelse av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva modig med gjenoppbyggingen av templet. Arbeidet pågikk også den 24. dag i den 11. måned, om vinteren i år 519 f. Kr. På denne minneverdige dagen begynte profeten Sakarias å få en rekke oppmuntrende syner. Han forteller oss følgende om dette:
DET FØRSTE SYN
7. Hva så Sakarias i det første syn han fikk den 24. sjebat?
7 «På den tjuefjerde dag i den ellevte måned, det er måneden sjebat, i Darius’ annet år, kom [Jehovas] ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av Iddo, og det lød så: Jeg hadde et syn om natten: Jeg så en mann som red på en rød hest, og han holdt stille blant myrtetrærne i dalbunnen; og bak ham var det røde, blakke og hvite hester.» — Sakarias 1: 7, 8.
8, 9. Hvem forklarte Sakarias det han så, og hvilke spørsmål vakte synet av disse hestene?
8 Da Sakarias fikk synet, var det en engel som virket som guide, og den forklarte det han så, ting som vi i vår tid også ønsker å forstå. Hvorfor var disse hestene og deres ryttere blant myrtetrærne i denne dalen ved Jerusalem? Var Jerusalem truet av krig på dette stadium av tempelarbeidet? I Bibelen er hester et symbol på krig. (Job 39: 22—28; Ordspråkene 21: 31) Hvem sendte disse hestene? Hvem representerer rytterne? Har de til hensikt å gå til krig? Sakarias ønsket å vite det:
9 «Da sa jeg: Hva er dette, herre?
10, 11. Hvem viste rytterne seg å være, og hva sa de til rytteren blant myrtetrærne?
10 Og engelen som talte med meg, sa til meg: Jeg vil la deg se hva dette er. » — Sakarias 1: 9.
11 Disse rytterne viste seg å være hellige engler som var sendt ut av Gud som speidere. Dette framgår av det vi videre leser: «Da tok mannen [på hesteryggen] som holdt stille blant myrtetrærne, til orde og sa: Dette er de som [Jehova] har sendt ut for å fare omkring på jorden. Og de svarte [Jehovas] engel, som holdt stille blant myrtetrærne, og sa: Vi har fart omkring på jorden og sett at hele jorden er rolig og stille.» — Sakarias 1: 10, 11.
12. a) I hvilken forstand var «hele jorden» rolig og stille, slik de himmelske speiderne meldte? b) Hva hadde Egypt kjempet med Assyria og senere med Babylon om i denne forbindelse?
12 Hva var det disse himmelske speiderne sa til sin leder som satt på den røde hesten? Sa de at det var fred over hele jorden? De gjorde tydeligvis det! Men dette var bare sant i relativ forstand, i forhold til noe annet. I forhold til hva? Til Jerusalem og Juda land. Hvordan det? Det forholdt seg slik fordi Jerusalem hadde mistet sin tidligere stilling blant nasjonene på jorden. Fram til år 607 f. Kr. hadde byen vært setet for Guds forbilledlige, messianske rike på jorden. Dette Jehovas miniatyrrike utgjorde en forstyrrende faktor i den hedenske verden, blant de hedenske nasjoner. Egypt kjempet først med Assyria og siden med Babylon for å kunne ha politiske forbindelser med Jerusalem eller øve sin innflytelse på byens anliggender. Men noe slikt forekom ikke etter 607 f. Kr.
13. Hvorfor sluttet Egypt i 607 f. Kr. å ha politiske forbindelser med det forbilledlige messianske rike i Jerusalem?
13 I dette betydningsfulle år i verdenshistorien ødela kong Nebukadnesar og hans babyloniske hærstyrker og allierte byen Jerusalem og dens tempel. Davids rike ble omstyrtet, og det satt ikke lenger noen konge av Davids kongelige ætt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem. Den siste menneskelige kongen som satt på tronen der, Sedekias, en bror til Serubabels oldefar, ble tatt til fange og bortført til Babylon, hvor han levde resten av sitt liv i landflyktighet, blindet og fengslet. I løpet av tisjri måned i 607 f. Kr. flyktet de få jødene som var blitt latt tilbake i Juda land og Jerusalem som en fattig, betydningsløs minoritet, ned til Egypt av frykt for babylonierne (kaldeerne), og Juda land og Jerusalem ble lagt fullstendig øde, uten mennesker eller husdyr. Det var akkurat det profeten Jeremias hadde forutsagt! Da begynte en tidsperiode som var blitt fastsatt av Gud, å løpe. Hvilken tidsperiode var det?
14. Hva kalte Jesus Kristus denne tidsperioden som var blitt fastsatt av Gud, hva betydde denne perioden for de verdslige, politiske nasjoner, og når endte den?
14 Det var «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» som Jesus Kristus senere omtalte den som da han sa: «Jerusalem skal bli tråkket ned av folkeslagene inntil de fastsatte tider for folkeslagene er til ende.» (Lukas 21: 24, NW) Ettersom Jerusalem hadde vært setet for Guds messianske rike i miniatyr og derfor sto for Guds rikes rett til å herske med en messiansk etterkommer av kong David på tronen, betydde dette noe spesielt for de hedningenasjoner som fikk tillatelse til å tråkke ned Jerusalem eller dets rett til Riket. Hva var det? Intet mindre enn at Jehova, hærskarenes Gud, ville tillate dem å herske på jorden uten innblanding fra noe messiansk Guds rike i likhet med det som hadde det jordiske Jerusalem som sin hovedstad. Ettersom de «fastsatte tider for folkeslagene» uten noen slik innblanding skulle vare i sju symbolske «tider» eller i 2520 bokstavelige år, ville denne bestemte perioden vare fra tisjri i år 607 f. Kr. til tisjri i år 1914 e. Kr. (Daniel, kapittel 4) Det er ikke noe rart at de himmelske speidere i 519 f. Kr. meldte at hele jorden var rolig og stille, uten forstyrrelser!
15. Hvorfor var den stilling Juda land og dets jødiske stattholder befant seg i, ikke noe å bli foruroliget over, og hvilke skritt tok stattholderen Tatnai i forbindelse med at byggingen av templet var blitt gjenopptatt?
15 I det året, kong Darius I’s annet regjeringsår, var Juda land med dets hovedstad i Jerusalem bare en av de 127 provinsene i Perserriket, som strakte seg «fra India like til Etiopia». (Ester 1: 1—3 ) Det hadde en stattholder, Serubabel, Sealtiels sønn, men han satt ikke på Davids trone, slik som hans bestefar, kong Jojakin, hadde gjort i tre måneder og ti dager. Han var sannsynligvis direkte ansvarlig overfor en av stattholderne i et landskap på den vestlige siden av Eufrat, sannsynligvis overfor stattholderen Tatnai, og han var dessuten ansvarlig overfor kong Darius I. Det var derfor neppe noe å bli alvorlig foruroliget over nå hva Jerusalem angikk. Stattholderen Tatnai var riktignok blitt foruroliget på grunn av at arbeidet på grunnvollen til templet var blitt gjenopptatt, og han hadde i egenskap av stattholder spurt om «hva de menn hette som oppførte denne bygning». Men han benyttet ikke militær makt for å få stanset arbeidet. Han valgte i stedet å legge spørsmålet fram for kong Darius for at han skulle treffe en avgjørelse i samsvar med «medernes og persernes uforanderlige lov [som] ikke kan tilbakekalles». (Daniel 6: 9) Hvorfor la stattholderen Tatnai en slik selvbeherskelse for dagen? Esras 5: 5 forklarer det:
16. Hvorfor handlet stattholderen Tatnai ifølge Esras 5: 5 på denne måten?
16 «Men Guds øye våket over jødenes eldste, og de hindret dem ikke i å bygge så lenge til saken var kommet inn for Darius, og de hadde fått brev fra ham derom.»
17, 18. a) Hva kunne derfor de himmelske speidere si med hensyn til den tilstand «hele jorden» var i? b) Men hvis holdning var det i denne forbindelse av største betydning å få kjennskap til, og hvilket spørsmål ble stilt?
17 Med hensyn til hvorvidt verden var foruroliget på grunn av det Jerusalem planla og gjorde, kunne de himmelske speidere rapportere til sin leder blant myrtetrærne i dalen ved Jerusalem: «Hele jorden er rolig og stille.» Den hedenske verden var rolig; den nærte ingen frykt for at et eller annet messiansk Jehova Guds rike skulle gripe forstyrrende inn i dens anliggender. Men hva med Jehova, hærskarenes Gud, selv? Hvilken holdning inntok han til Jerusalem og det det representerte? Kom han med noen ytterligere forsikring nå da hans profet Haggai hadde sluttet å tale under inspirasjon? Forholdt han seg i likhet med de hedenske nasjoner rolig, uten å ta hensyn til Jerusalems velferd og den rolle byen skulle spille i forbindelse med hans hensikter? Englene i himmelen var også opptatt av dette, og spesielt Mikael, «den store fyrste som verner om ditt [Daniels] folks barn». (Daniel 12: 1; 1 Peter 1: 12) Dette framgår av det profeten Sakarias deretter ser i synet:
18 «Da tok [Jehovas] engel til orde og sa: [Jehova], hærskarenes Gud! Hvor lenge skal det vare før du forbarmer deg over Jerusalem og Judas byer, som du har vært vred på nå i sytti år?» — Sakarias 1: 12.
19. Hvorfor hadde enkelte fått inntrykk av at de «sytti år» med Guds vrede over Jerusalem og de andre byene i Juda, ennå ikke hadde endt?
19 For enkelte så det ifølge det engelen sa, ut til at den vrede som hvilte over Jerusalem og de andre byene i Juda i de «sytti år», fortsatt varte. Grunnen til det var at gjenoppbyggingen av templet var blitt forsømt i de forløpne 17 årene. Jehova hadde vært meget vred på deres fedre, som måtte leve i landflyktighet fordi de hadde vanhelliget det forrige tempel, som var blitt bygd av kong Salomo. Nå, i den åttende måned (hesjvan) i år 520 f. Kr., hadde Jehova advart dem som utgjorde den hjemvendte jødiske levning, mot å pådra seg hans vrede ved å etterligne sine fedre og ikke vende om til ham og nidkjært gå inn for at tilbedelsen av ham skulle bli gjenopptatt fullt ut i et gjenoppbygd tempel. (Sakarias 1: 1—6) Vi må forstå engelens utbrudd på bakgrunn av det situasjonen kunne vise ham med hensyn til Jerusalem og de andre byene i Juda.
20. Hvorfor må engelens utbrudd i forbindelse med de «sytti år» ikke tolkes slik at disse årene fremdeles varte?
20 Det at engelen nevner disse «sytti år», får oss til å tenke på de 70 år som profeten Jeremias nevnte. I disse 70 år måtte Judas folk og Israels folk tjene det babyloniske dynasti av konger, og når de 70 år var til ende, skulle Jehova kreve Babylons konge og kaldeerne til regnskap for deres misgjernings skyld og hjemsøke dem på grunn av det de hadde gjort. (Jeremias 25: 11—13) Mente så Jehovas engel at disse 70 årene ennå ikke hadde endt, eller at de endte først nå? Det kunne ikke være historisk riktig. Hvorfor ikke? Fordi Jehova 20 år før dette (i 539 f. Kr.) hadde benyttet perserkongen Kyros den store til å omstyrte Babylon som en verdensmakt, og omkring to år senere, i 537 f. Kr., hadde han tilskyndt Kyros, som fungerte som Babylons konge, til å la de landflyktige jødene få forlate Babylon og vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge hans tempel. — Esras 1: 1 til 2: 2; 2 Krønikebok 36: 20—23.
21. Hvilken tilstand skulle Juda land være i i disse «sytti år», og hva viser hvorvidt denne tilstand for lengst var forbi?
21 Juda land skulle dessuten «hvile — til sytti år var gått til ende». (2 Krønikebok 36: 21) Hvordan skulle det gjøre det? Ved å ligge som en «ørken, uten mennesker og dyr [husdyr, NW]», ettersom landet var blitt «gitt i kaldeernes hånd». (Jeremias 32: 43; 33: 10—12) Både profeten Sakarias og englene visste at disse 70 årene da Juda land og Jerusalem hadde ligget fullstendig øde, uten mennesker og husdyr, hadde endt i år 537 f. Kr., da den jødiske levning vendte tilbake fra Babylon og igjen bosatte seg i landet. Beretningen sier at folket var kommet tilbake til sine byer i den sjuende måned (tisjri) det året. (Esras 3: 1, 2) Landet lå ikke lenger øde som en ørken, men en begynte å dyrke det, slik profeten Haggai forteller 17 år senere. (Haggai 1: 6—11; 2: 16, 17) Disse 70 årene var således for lengst til ende!
22. Hvordan viste profeten Daniel at de «sytti år» ikke varte til 519 f. Kr., da Sakarias fikk sitt første syn?
22 Hvis disse 70 årene ennå ikke var til ende på den tid da Sakarias fikk sitt første syn, eller hvis de nettopp hadde utløpt, hvorfor skulle da engelen, som visste hva han gjorde, si dette? Ettersom han visste at denne perioden var nøyaktig 70 år lang, hvorfor skulle han da si: «[Jehova] hærskarenes Gud! Hvor lenge?»? (Sakarias 1: 12) Allerede i mederen Darius’ første regjeringsår etter at Babylon var blitt omstyrtet, i 539 f. Kr., la profeten Daniel «i bøkene merke til tallet på de år som [Jehova] hadde talt om til profeten Jeremias — at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner». (Daniel 9: 1, 2) Og Daniel fastslo hvor mange år det dreide seg om, ikke 17 år før de skulle ende, men like før enden på de 70 år, i perserkongen Kyros’ første regjeringsår. Den gamle profeten Daniel, som i hvert fall levde et stykke inn i «perserkongen Kyros’ tredje år», fikk bekreftet at han hadde regnet riktig med hensyn til tidsperiodens lengde. (Daniel 10: 1) Disse «sytti år» varte altså ikke til den tid da Sakarias fikk sitt første syn, i 519 f. Kr.
23. Hvilken lengre tidsperiode innledet disse «sytti år», og hvilken sammenligning foretok derfor engelen da han spurte: «Hvor lenge?»?
23 La oss også huske at disse minneverdige 70 årene var de første 70 årene av hedningenes tid, «de fastsatte tider for folkeslagene». Da disse 70 årene endte, i 537 f. Kr., fortsatte således hedningenes tid, da Jerusalem skulle bli tråkket ned av hedningenasjonene. (Lukas 21: 24, NW) Den engelen som utbrøt: «[Jehova], hærskarenes Gud! Hvor lenge?», henviste derfor til denne tidsperioden på 70 år som allerede var gått, og brukte den som et eksempel på hvordan Jehova hadde vært vred på sitt utvalgte folk. Han spurte om Jehovas vrede var blitt fornyet, på grunn av at de så lenge hadde forsømt hans tempel. Han spurte så hvor lang tid det ville gå før Jehova forbarmet seg over Jerusalem og de andre byene i Juda. Profeten Sakarias var også interessert i å få vite dette. Det samme er vi!
24. Hva svarte Jehova engelen? Hvordan så Jehova således på Jerusalem, og hvordan så han på hedningenasjonene?
24 Det må ha vært styrkende for Sakarias å få lov til å overhøre samtalen mellom Jehova, hærskarenes Gud, og den engelen som stilte spørsmålet. Vi leser: «Og [Jehova] svarte engelen som talte med meg, gode og trøstefulle ord. Og engelen som talte med meg, sa til meg: Rop ut disse ord: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Jerusalem og Sion, og såre vred er jeg på de trygge hedningefolk; for jeg var bare litt vred, men de hjalp med til ulykken.» — Sakarias 1: 13—15.
25. Hvorfor hadde Jehova vært vred på sitt utvalgte folk, men hvorfor var han blitt vred på hedningenasjonene?
25 Jehova var med rette vred på sitt ulydige, utvalgte folk. Han var derfor forpliktet til å tukte eller straffe dem. Han benyttet Babylon og dets allierte og sympatisører som sitt redskap når han iverksatte straffen. Han var imidlertid «bare litt vred». Men hedningefolkene, som han brukte som sitt redskap for å irettesette sitt folk, gikk altfor langt hva dette angikk, idet de var fylt av hat til hans utvalgte folk og viste sin forakt for ham og tilbedelsen av ham. På en ondskapsfull måte ’hjalp de med til ulykken’. Ondskapsfullt var de med på å gjøre ulykken større. Hvor tilbøyelige har ikke også de som har forfulgt Jehovas tilbedere i nyere tid, vært til å handle på den måten! Jehova, hærskarenes Gud, hadde god grunn til å si: «Vred er jeg på de trygge hedningefolk.» De nasjonalistisk innstilte forfølgerne i vår tid bør huske det!
26. Hva hadde Jehova derfor nå til hensikt å gjøre med Jerusalem?
26 «Derfor sier [Jehova] så: Jeg vender meg atter til Jerusalem med miskunnhet; mitt hus skal bygges der, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem.» — Sakarias 1: 16.
27. Hvordan viste Jehova forfølgerne at han ikke hadde forlatt Jerusalem for bestandig, og hvordan skulle målesnoren strekkes ut over byen?
27 Hedningefolkene hadde gått så langt når det gjaldt å tukte folket i Juda og Jerusalem, at det var tale om direkte forfølgelse. Disse forfølgerne må ha trodd at dette folkets Gud fullstendig hadde forlatt det og overgitt det til dem. Men det var ikke tilfelle! Jehova hadde ikke forlatt sitt folk for bestandig. Han var bestemt på å vise forfølgerne dette. Som et bevis for det skulle ikke Jerusalem ligge øde. Han ville atter vende seg til byen med miskunnhet ved å sørge for at den reiste seg av støvet og igjen ble befolket. Det skulle bygges hus i byen, og under byggearbeidet skulle «målesnoren . . . strekkes ut over Jerusalem». Ja, til og med den viktigste av alle bygningene — selve Jehovas tempel — skulle bli oppført der! Hvilket nederlag ville ikke det bli for forfølgerne og deres falske guder!
28. Hvem ville således Jehovas valg bli åpenbart for, og hva var det Jehova valgte?
28 Guds tid var nå inne til at gjenoppbyggingen skulle finne sted. Ingenting skulle nå kunne stoppe den. Gud hadde utvalgt sin synlige, jordiske organisasjon. Det ville bli åpenbart hvilken organisasjon det var, ved at han viste dem sin gunst, enten de trygge, verdslige nasjoner likte det eller ikke. Det skulle ikke være noen hemmelighet hvilket valg Gud hadde truffet. At offentligheten skulle gjøres oppmerksom på det valg og den beslutning Gud hadde truffet, framgår av den befaling som ble gitt mens profeten Sakarias hørte på: «Rop atter og si: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal mine byer flyte over av det som godt er, og [Jehova] skal ennå en gang trøste [føle anger over, NW] Sion og ennå en gang utvelge Jerusalem.» — Sakarias 1: 17.
29. a) Hva hevdet Jehova var hans eiendom, og hvordan skulle han vise hvilket valg han hadde truffet? b) Hvilket annet navn ble Jerusalem kalt med, og hvorfor, og hvem skulle holde til der?
29 Legg merke til at Jehova, hærskarenes Gud, kaller byene i den persiske provinsen Juda «mine byer». Han har utvalgt dem. Han hevder at de er hans eiendom. Han vil bevise at disse gjenoppbygde byene er hans, ved å fylle dem med det som godt er. Det ville følgelig bli blomstrende byer. Hver av disse byene ville ha sitt eldsteråd som ville utgjøre deres lokale styre. Disse reorganiserte byene skulle ikke være uten en jordisk hovedstad. Denne fornemste byen skulle være den Jehova hadde utvalgt. Det skulle være den byen som hadde vært Jehovas folks hovedstad før landflyktigheten, nemlig Jerusalem, som var blitt gjenoppbygd av hans eget folk. Dette var ikke et demokratisk valg, og det var heller ikke et valg som var blitt truffet av verdensriket. Det var et teokratisk valg. Denne byen som den himmelske Teokrat, Jehova, hærskarenes Gud, hadde utvalgt, ble også kalt Sion, ettersom Sions berg hadde vært det sted hvor kong Davids palass og det telt David hadde reist for Jehovas pakts ark, hadde stått. Det gjenoppbygde Sion eller Jerusalem skulle være setet for provinsens styrende råd. Stattholderen Serubabel bodde derfor der.
30. Hvordan og når var det Jehova ’følte anger over Sion’?
30 På grunn av innbyggernes vedvarende ulydighet hadde Jehova erklært at Sion eller Jerusalem skulle bli ødelagt av babylonierne, og at byen skulle ligge øde i 70 år. I sin tid følte Jehova anger over det øde Sion. Ikke slik å forstå at han hadde handlet galt eller gjort en feil da han lot Sion bli ødelagt, for hans vilje var blitt utført, hans hensikt var blitt gjennomført, og han var blitt opphøyd. Nå kunne hans vrede legge seg, og han kunne trøste seg selv. Han kunne nå synes synd på det som hadde vært gjenstand for hans vrede, og han kunne vise det medynk og trøste det. Uten å måtte innrømme at han hadde gjort noen feil, følte således Jehova anger over Sion da det hadde ligget øde i 70 år. Uten å måtte gjøre noen urett god igjen og uten å måtte gjenopprette noen urettmessig skade viste Jehova sitt folk nå barmhjertighet ved å føre dem tilbake fra landflyktigheten og la dem gjenoppbygge Sion. Ødeleggelsens tid var forbi! Gjenoppbyggingens tid hadde kommet! Dette var i sannhet et uttrykk for at Gud viste medynk med sitt folk.
31. a) Hvilken nasjon hadde sagt at Jerusalem burde jevnes med jorden og hva hadde disse fiendene trodd? b) Når var tiden inne til å gjøre kjent hvilken by Jehova hadde utvalgt?
31 Da Sion eller Jerusalem ble jevnet med jorden i år 607 f. Kr., hadde de fiendtlig innstilte edomittene egget de babyloniske erobrerne ved å si: «Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!» (Salme 137: 7) De skadefro fiendene trodde at byens Gud, Jehova, hadde forkastet byen for evig, og at han i likhet med dem aldri mer ville utvelge Jerusalem. Men Jehova kunne ikke glemme eller unnlate å vedkjenne seg de profetier han i sin godhet hadde kommet med angående Jerusalem. Han viste sin trofasthet ved å «utvelge Jerusalem», og dette valg sto ved makt mange år senere, i 519 f. Kr., på den tid da Sakarias fikk sitt første syn. Det var ikke bare det at Jerusalem var i ferd med å bli gjenoppbygd av hans eget folk, men grunnvollen til hans tempel var blitt lagt der, og arbeidet på selve templet hadde allerede begynt. Når dette tempel var fullført, ville Jehova knytte sitt navn til det, han ville være nærværende der ved sin ånd og tilbedelsen av ham ville fullt ut bli gjenopptatt der. Dette ville bevise overfor alle nasjoner at Jehova hadde utvalgt Jerusalem. Allerede i 519 f. Kr. var tiden derfor inne til å utrope hvilket valg han hadde truffet!
32. Hvorfor kan vi ikke vente at Sakarias 1: 17 skal få sin oppfyllelse på vår tids Jerusalem?
32 Har noe tilsvarende funnet sted i vår tid? Det har så visst ikke vært tilfelle med hensyn til vår tids Jerusalem, som araberne og israelerne kjempet om både i 1948 og i 1967. De ortodokse jøder klager eller framsier bønner ved den vestlige mur (Kótel Maʽarabí), mens muhammedanerne på en 18 meter høy plattform over dem tilber i Klippemoskéen og i El-Aksa-moskéen. I sør, utenfor den nåværende byens murer, ligger det bibelske Sions berg øde. Når vi tar kjensgjerningene i betraktning, kan vi ikke si at Jehova har utvalgt dette jordiske Jerusalem som et sted hvor hans navn skal bo, et sted hvor han skal tilbes. Vi må vende blikket et annet sted for å få se hvordan Sakarias 1: 17 blir oppfylt i vår tid.
33. a) Hva svarer i vår tid til det at Serubabel hersket over det gamle Jerusalem? b) Hva med dem som denne hersker over?
33 Det blir ikke bygd noe tempel under ledelse av en stattholder ved navn Serubabel i Jerusalem i vår tid. Men det finnes en større Serubabel, den herliggjorte Herren Jesus Kristus i himmelen. I Jehovas navn hersker han fra det Hebreerne 12: 22 kaller «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». Da hedningenes tid endte i 1914, ble han innsatt som konge der, og han hersker over dem som er hans sanne og trofaste disipler på jorden. Disse disipler utgjør på ingen måte noen del av kristenheten, for den består av hundrevis av religiøse sekter som ligger i strid med hverandre, og av mennesker som ser hen til De forente nasjoner som den organisasjon som skal bevare freden og sikkerheten i verden, og dens hender er fulle av blod som er blitt utgytt i denne verdens ukristne kriger. Den himmelske, større Serubabel hersker over dem som tilber den samme Gud som han, nemlig Jehova, hærskarenes Gud. Disse tilbederne er også forpliktet til å være kristne vitner for denne Gud, Jehova. (Esaias 43: 10—12; 44: 8) Det er de som identifiserer seg med det «himmelske Jerusalem», setet for den større Serubabels regjering.
34. Hvorfor så det under den første verdenskrig ut som om Jehova hadde forlatt sitt åndelige Sion eller Jerusalem?
34 Bibelen viser at disse kristne vitner for Jehova på jorden representerer Sions berg der oppe og det «himmelske Jerusalem». Det som har hendt dem, kan sammenlignes med det som hendte det forbilledlige Sion eller Jerusalem. Mens den første verdenskrig raste (1914—1918), ble de forfulgt av de såkalte kristne i kristenheten fordi de forsøkte å holde fast ved den større Serubabels, Jesu Kristi, rike. Det ble lagt hindringer i veien for deres offentlige vitnearbeid i forbindelse med Jehovas messianske rike, og arbeidet ble redusert til et minimum. De kjempet ikke mot hverandre med kjødelige våpen ved å slutte seg til de to stridende parter i den krigsgale kristenhet, men deres internasjonale samarbeid ble stanset ved at fienden splittet deres internasjonale organisasjon. På grunn av alt det de måtte gjennomgå, så det ut som om Jehova, deres Gud, hadde forlatt det åndelige Sion eller Jerusalem.
35. Hvilke grupper sto Jehovas valg mellom da han i begynnelsen av etterkrigsperioden skulle velge ut dem som skulle representere hans åndelige Sion eller Jerusalem?
35 Den første verdenskrig stanset ganske plutselig, ved at en våpenhvile trådte i kraft i november 1918. Etterkrigstiden begynte. Virksomhet som hører en fredstid til, kunne nå gjenopptas. I desember det året begynte kristenhetens religionsutøvere å ta standpunkt for en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Dette ble klart og tydelig gjort kjent for offentligheten ved den erklæring Kristi kirkers fellesråd i Amerika kom med om at Folkeforbundet, som var blitt foreslått opprettet, var «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Dette ble gjort til tross for at alle de nasjoner som skulle tilhøre det foreslåtte forbundet, var besudlet med blodet av millioner av mennesker som var blitt drept i krigen. Var kirkenes fellesråds høytklingende erklæring, som var uttrykt i så fromme religiøse vendinger, riktig? Tiden var i sannhet inne til at Jehova, hærskarenes Gud, skulle gi uttrykk for hva han mente. Hvem ville han utvelge som sine representanter for det åndelige Sion eller Jerusalem — kristenheten og dens blodbesudlede forfølgere eller de forfulgte tilhengerne av den større Serubabels, Jesu Kristi, rike? Hvem ville han organisere som sine vitner?
36. Hvilke spørsmål stiller vi for å vise hvorvidt kristenheten var den organisasjon Jehova hadde utvalgt like etter den første verdenskrig?
36 Utgjør den religiøse forvirring og store tilbakegang i kristenheten i vår tid noe overveldende bevis for at kristenheten i etterkrigsåret 1919 var den Jehova, hærskarenes Gud, hadde utvalgt? Utgjør kjensgjerningene i vår tid et ubestridelig bevis for at han har velsignet dens «byer» slik at de flyter over av det som godt er? Står hans åndelige tempel gjenoppbygd i kristenheten som et hus for tilbedelse, det vil si, tilber kristenheten ved sine hundrevis av religiøse sekter Jehova som Gud i hans åndelige tempel? Hvem vil tre fram som kristenhetens vitner for å svare et klart og utvetydig ja på dette spørsmålet? I mangel av slike vitner vender vi oss et annet sted.
37. Hva blir oppmerksomheten rettet mot når vi undersøker hvilket valg Jehova har truffet?
37 Hvor? Det er ikke bare navnet som gjør at vår oppmerksomhet blir rettet mot dem som det er tydelig at Jehova har utvalgt. Det som gjør at oppmerksomheten blir rettet mot de utvalgte, er den måten de organiserte seg på for å kunne tjene ham i etterkrigstiden, det de har forkynt, og det de på en kompromissløs måte har stått for på den internasjonale skueplass. Det de har utrettet, er også bemerkelsesverdig. Det samme kan sies om den «miskunnhet» hvormed Jehova, hærskarenes Gud, atter har ’vendt seg’ til dem. Vi kan forstå det når vi tenker på den åndelige tilstand de kom ut av etter den første verdenskrig. De reiste seg fra en tilstand hvor de tilsynelatende var forstøtt eller forkastet av Gud. De var dessuten blitt forfulgt nesten inntil døden av kristenheten, som ikke bare motarbeidet dem under den første verdenskrig, men også under den annen verdenskrig og i tiden mellom disse blodbadene i verden, alt sammen i et forsøk på å oppløse deres religiøse organisasjon og for alltid ødelegge dem og derved bli kvitt et irriterende religiøst problem. Hvem er så disse, som har vært gjenstand for en slik religiøs forfølgelse og en slik fiendtlig behandling, men som også er blitt vist «miskunnhet» av Gud?
38. Hvem har i etterkrigstiden vist seg å være utvalgt av Jehova, og hva har kjennetegnet dem?
38 De historiske kjensgjerninger etter den første verdenskrig i 1914—1918 viser hvem de er. Deres rolle på den internasjonale skueplass i vår tid får dem til å tre fram i fullt relieff. De er de kristne vitner som bærer navnet til den Gud som de tilber og tjener — Jehova. Denne gruppe, som var foraktet verden over, denne levning av innvigde, døpte, åndssalvede kristne som i etterkrigsåret 1919 hadde vært i en lammet tilstand religiøst sett, trådte fram på den internasjonale skueplass som aktive tjenere for Jehova. Da de politiske, religiøse, militære og sosiale elementer i verden begynte å gå inn for opprettelsen av Folkeforbundet, sto denne salvede levning fast for Jehovas messianske rike som menneskehetens eneste håp og begynte å forkynne «dette gode budskap om riket» på jorden i større utstrekning enn noen gang tidligere. Denne forkynnelse av «dette gode budskap» er nå blitt utført «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag», akkurat som Jesus Kristus i Matteus 24: 14 (NW) forutsa at den skulle bli. Ja, dette budskapet blir nå forkynt på 165 språk!
39. a) Hva skyldes den bedrift de har utført? b) Hva har disse nærmet seg? Hvor tjener de nå og hvem tjener de sammen med?
39 Denne bemerkelsesverdige bedrift skyldes ikke bare deres egen styrke, dyktighet, kløkt og utholdenhet og deres eget mot. Den er i første rekke et resultat av at Jehova, hærskarenes Gud, har utvalgt dem for at de skal utføre den forutsagte tjeneste og avlegge det forutsagte vitnesbyrd. Den skyldes heller ikke bare det at de var fullt ut innvigd til ham som Jesu Kristi disipler, men det at han hadde vist dem barmhjertighet gjennom Jesus Kristus og nå atter hadde ’vendt seg’ til dem med «miskunnhet». Ved trofast å følge i Kristi fotspor nærmer de seg «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». De har nå større forståelse og verdsettelse av Jehovas åndelige tempel enn noen gang tidligere, og de tilber ham der, idet de tjener som åndelige underprester under sin himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus. En talløs, «stor skare» av fredselskende, får-lignende mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger har nå sluttet seg til dem i deres tilbedelse der, akkurat som forutsagt! (Åpenbaringen 7: 9—17) Vi finner dem i 208 land og øysamfunn.
40. a) Hvorfor kan Jehova kalle disse menighetene «mine byer», og hvordan er de organisert? b) I hvilken forstand kan det sies at disse «byer» ’flyter over av det som godt er’?
40 De har ikke politiske samfunn, for eksempel byer. Deres symbolske «byer» er menigheter av innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus, den større Serubabel. (Matteus 28: 19, 20) Disse er organisert i samsvar med det teokratiske mønster som finnes i de inspirerte, hellige skrifter, og i likhet med byene i det gamle Israel har hver enkelt av disse menighetene et lokalt presbyterium eller «eldsteråd». Det finnes også «menighetstjenere» (diákonoi) som skal hjelpe hvert eldsteråd. (1 Timoteus 3: 1—13; 4: 14, LB; Titus 1: 5—9; Filippenserne 1: 1; 1 Peter 5: 1—4) Jehova kan med rette omtale disse kristne menigheter som «mine byer», for han er virkelig ansvarlig for den måten de er organisert på, og den vekst de har hatt, og de er uforbeholdent innvigd til ham gjennom Jesus Kristus. En undersøkelse av disse symbolske Jehovas «byer» viser at de ’flyter over av det som godt er’ i åndelig forstand. Hele det store bevismaterialet som finnes, viser at Jehova, hærskarenes Gud, har utvalgt dem som representanter for sitt himmelske Jerusalem. Jehova være lovet fordi han har latt profetien i Sakarias 1: 16, 17 få en slik oppfyllelse!
DET ANNET SYN
41. a) Hva må sies med hensyn til hvorvidt det forfølgerne allerede er blitt rammet av, er enden på det hele? b) Hva spurte Sakarias om i sitt annet syn den 24. sjebat?
41 Men hva med forfølgerne og dem som håpet på å ødelegge Jehovas, hærskarenes Guds, innvigde tilbedere? Når vi betrakter forholdene i verden i dag, kan vi legge merke til hva de allerede er blitt rammet av. Men den tilstand forfølgerne nå befinner seg i, er ikke enden på det hele. Det blir vist hva som endelig vil skje med dem, i det annet syn profeten Sakarias fikk, like etter det første, på den samme dag, den 24. dag i den 11. måned (sjebat) i 519 f. Kr., i det annet år av perserkongen Darius I’s regjeringstid. Det medopersiske verdensrike var den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie, og dette annet syn bør ha vært av interesse for det. Sakarias, som fikk synet, forteller: «Og jeg løftet mine øyne opp og fikk se fire horn. Da spurte jeg engelen som talte med meg: Hva er dette? Og han sa til meg: Dette er de horn som har atspredt Juda, Israel og Jerusalem.» — Sakarias 2: 1, 2.
42. Hva symboliserte disse «horn», og hva betyr det at det var fire stykker?
42 Profeten Sakarias visste at i de inspirerte hebraiske skrifter symboliserer et horn en nasjons eller et verdensrikes regjeringsmakt. Disse fire symbolske hornene måtte ikke nødvendigvis være et bilde på fire forskjellige nasjoner eller verdensriker som inntil da hadde atspredt innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem og ødelagt deres byer. I Bibelen har tallet fire symbolsk betydning. Når det tales om himmelens fire vinder, siktes det for eksempel til alle deler av himmelen. Men når det tales om bare de fire vinder, siktes det til alle retninger på jorden. (Esekiel 37: 9; Daniel 7: 2) Det at Jehovas himmelvogn i profeten Esekiels syn hadde fire hjul, viser at den guddommelige vogn var et godt avbalansert kjøretøy. (Esekiel 1: 15, 21) De fire horn behøvde følgelig ikke stå for bare fire bokstavelige regjeringsmakter, men de kunne stå for alle de angjeldende makter, som virket i alle retninger, slik at det ikke var noen mangel på balanse på grunn av at de overså noe område.
43. Hvilke politiske makter foruten Egypt, Assyria og Babylon vil følgelig være innbefattet i disse «fire horn»?
43 I samsvar med dette var det ikke bare verdensmaktene Egypt, Assyria og Babylon som hadde vært med på å atspre innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem, men også en slik nasjon som Edom og andre nasjoner som hadde alliert seg med dem og samarbeidet om å utføre slike onde handlinger mot Jehovas utvalgte folk. De var alle forfølgere. Disse politiske organisasjonene benyttet sin makt, spesielt sin militære makt, på en ondskapsfull måte ved å begå voldshandlinger mot Jehovas utvalgte folk. — Sakarias 1: 15.
44. Hvorfor var Jehova såre vred på hedningenasjonene, som følte seg trygge?
44 Disse hedenske, politiske maktene hadde alle sammen gått ut over det Jehova, hærskarenes Gud, hadde i tankene da han ville tukte sitt gjenstridige, ulydige folk. De benyttet den anledning som bød seg, til å gi uttrykk for den uvilje, det hat og den misunnelse de nærte overfor innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem, og det nag de bar til dem. Av den grunn sa Jehova, hærskarenes Gud, til engelen mens Sakarias hørte på: «Såre vred er jeg på de trygge hedningefolk.» (Sakarias 1: 15) Hvordan hadde Jehova til hensikt å gi uttrykk for at han var meget vred på disse hedningefolk som følte at de var trygge, fordi de hadde fått gi uttrykk for sin hevngjerrighet eller sine onde følelser overfor hans folk? Det åpenbarer han ved det han deretter lar Sakarias få se i det annet syn. Profeten sier:
45. Hvilke redskaper viste Jehova Sakarias i synet at han ville benytte for å gi uttrykk for at han var vred på de trygge nasjoner?
45 «Så lot [Jehova] meg se fire smeder. Da spurte jeg: Hva kommer disse her for? Han svarte: Hornene har atspredt Juda, således at ingen vågde å løfte sitt hode, og nå er disse kommet for å forferde dem og slå av hornene på de hedningefolk som har løftet horn mot Juda land for å atspre det.» — Sakarias 2: 3, 4.
46. a) Hvorfor var det fire slike «smeder», og hva var deres oppgave? b) Hvem sendte dem, og hva betydde dette for forfølgerne?
46 Ettersom det var fire smeder eller håndverkere, utgjorde de et motstykke til de fire hornene. Deres antall ville ha den samme betydning som i tilfellet med de fire hornene. De ville være et bilde på alle de «smeder» som var berørt av saken og organisert på en likevektig, fullt ut hensiktsmessig måte. Ettersom de var smeder eller håndverkere, var ikke deres oppgave å ødelegge. De skulle i første rekke utføre et arbeid som var konstruktivt. Men de kunne brukes i en ødeleggende virksomhet, og de kunne benytte sine redskaper i denne virksomheten. Det var en slik oppgave de hadde i synet. Men hvis smeder var de, eller hvem sendte dem? De tilhørte tydeligvis Jehova, hærskarenes Gud, for de hadde kommet for å ødelegge den makt de fire horn hadde, de horn som hadde atspredt Jehovas folk, innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem. Det de brukte for å gjøre dette, var tydeligvis de hammerne eller sleggene som de brukte i sitt yrke. Ve «hornene», forfølgerne! Guds dom over disse forfølgerne ville bli fullbyrdet.
GUDS OPPMERKSOMHET RETTES MOT FORFØLGERNE
47. Hvordan bør det som senere hendte disse nasjonene som forfulgte Guds folk, betraktes — som en naturlig følge av utviklingen, eller som hva?
47 Jehova unnlot ikke å la de nasjoner som hadde forfulgt hans folk, få føle at han var såre vred på dem. Historien i gammel tid viser at det etterpå gikk galt for de nasjoner som behandlet Jehovas utvalgte folk i fortiden på en ondskapsfull måte; de ble rammet av ulykke. Hvor er de i vår tid? Deres sørgelige endelikt skyldtes ikke bare en naturlig utvikling i verden, uten noen inngripen ovenfra. Det som hendte dem, var et uttrykk for Guds vrede. Vi som lever nå, bør ikke unnlate å ta lærdom av dette.
48. a) Hvem var det Roma forfulgte i det første århundre etter Kristus, og hvordan har det fortsatt å gjøre det? b) Hvilken del av kristenheten er Roma i dag overhode for?
48 I det første århundre av vår tidsregning ble det åndelige Israel dannet under ledelse av Messias, Jesus fra Betlehem i Juda, som var sendt av Gud. Det kjødelige, omskårne Israels folk mistet derved sin stilling. Akkurat som Ismael ble forkastet til fordel for Isak, Abrahams sanne arving, og forfulgte Isak, forfulgte det kjødelige Israel Kristi disipler som utgjorde det åndelige Israel. Dette fikk fryktelige følger for det kjødelige Israel; dets hellige by, Jerusalem, ble ødelagt i år 70 e. Kr., og de overlevende i provinsen Juda ble atspredt, i første rekke ved at de ble bortført som fanger. (Galaterne 4: 21—31; 1 Tessalonikerne 2: 14—16; 1 Mosebok 21: 1—14) Etter brannen i Roma i år 64 e. Kr. begynte Roma å forfølge det kristne, åndelige Israel. Roma fortsatte denne forfølgelsen, ikke bare som herskerinne i det hedenske Romerriket, men også som en religiøs herskerinne i Det hellige romerske rike. Dette hellige romerske rike opphørte å eksistere på Napoleon Bonapartes tid, i begynnelsen av det 19. århundre. Roma er imidlertid fortsatt overhode for den største, sterkeste og mest folkerike delen av den religiøse kristenhet. Men som sådan er Roma blitt ’forferdet’ eller har begynt å ’skjelve’ (NW).
49. Hvem etterfulgte Roma som en forfølgende verdensmakt, og gjennom hvem og når var dette blitt forutsagt?
49 I det 18. århundre måtte Roma som den sjette verdensmakt ifølge den bibelske historie bøye seg for det britiske verdensrike som den sjuende og største verdensmakt som blir omtalt i Bibelens profetier. Denne verdensmaktens historie viser at den også har gjort seg skyldig i å forfølge og atspre Jehovas, hærskarenes Guds, åndelige Israel. Amerikas forente stater, som senere forente seg med den sjuende verdensmakt, slik at det ble dannet en angloamerikansk verdensmakt, har også vært med på dette. Det er en kjent sak at en slik forfølgelse raste mot levningen av det åndelige Israel under den første verdenskrig og i enda større utstrekning under den annen verdenskrig. Dette var ved hjelp av profetiske symboler på en levende måte blitt kunngjort for den landflyktige profeten Daniel «i kong Belsasars tredje regjeringsår», det vil si før det gamle Babylons fall, og således over 20 år før Sakarias fikk se de fire horn og de fire smeder i et syn. (Daniel 8: 1, 9—12, 23—26) Jehova visste derfor at det ville bli behov for at hans symbolske «smeder» ’slo av hornene på hedningefolkene’, over 2490 år etter at Sakarias fikk sitt syn.
50. Hvilke «horn» foruten den sjuende verdensmakt har i nyere tid forfulgt de åndelige israelitter?
50 I nyere tid har ikke bare den tohornete angloamerikanske verdensmakt atspredt det åndelige Israel ved å forfølge og undertrykke det, men også andre symbolske «horn» har gjort seg skyldig i det. Et av de mest opprørende eksemplene på dette i vår tid er den sadistiske behandling Jehovas kristne vitner ble utsatt for i Det tredje rike under naziføreren Adolf Hitler fra 1933 til 1945. De andre Aksemaktene sluttet seg til ham i denne ondskapsfulle undertrykkelse av de åndelige israelitter og deres innvigde medarbeidere. Etter den tiden har andre politiske «horn» som utgjør en sammensatt «Nordens konge», truet og stanget Jehovas trofaste tilbedere.
51. Når og av hvem ble det at «Nordens konge» skulle forfølge Guds folk, forutsagt, og hva hadde Jehova følgelig i tankene?
51 «I perserkongen Kyros’ tredje år», etter Babylons fall, kunngjorde Jehovas engel for profeten Daniel at Jehovas kristne vitner ville bli utsatt for en slik forfølgelse av den symbolske «Nordens konge» i vår tid. (Daniel 10: 1, 18—20; 11: 29—36, 44, 45) Dette viser tydelig at Jehova ikke bare tenkte på «horn» som hadde forfulgt hans forbilledlige folk i fortiden, men også på «horn» som ville forfølge hans motbilledlige folk i framtiden, i vår tid.
52. Hvem i vår tid ville Jehova advare ved hjelp av dette tilfelle av forfølgelse av hans forbilledlige folk, og hva framgår av Johannes’ syn i Åpenbaringen 7: 1—3?
52 Jehova benyttet således et tilfelle av forfølgelse av hans forbilledlige folk i gammel tid for å advare de nasjoner i vår tid som «løftet horn» mot hans trofaste tilbederes rettmessige åndelige område. Mot alle slike nasjoner ville han bruke sine symbolske «smeder». Det at det var fire «smeder» i synet, får oss til å tenke på det den kristne apostelen Johannes så i slutten av det første århundre etter Kristus. Apostelen forteller om det og sier: «Deretter så jeg fire engler som sto på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra solens oppgang og hadde den levende Guds segl, og han ropte med høy røst til de fire engler som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner!» — Åpenbaringen 7: 1—3.
53. Hva vil det at disse «fire vinder» blir sloppet løs, føre til for de «fire horn», men hva styrker de forfulgte Jehovas tilbedere til å holde ut?
53 Det at de fire vinder blir sloppet løs, vil føre til en verdensomfattende storm som vil skade alle jordens nasjoner og tilintetgjøre de symbolske «horn» som de har løftet mot de åndelige israelitter, som er beseglet med «den levende Guds segl». Dette vil resultere i det samme som det som ble billedlig framstilt ved at de «fire smeder» slo av eller knuste de symbolske «fire horn» på alle nasjoner. I skarp kontrast til den «miskunnhet» Jehova atter vender seg til sine forfulgte tilbedere med, vil hans dom bli fullbyrdet over deres forfølgere; han vil ikke vise dem barmhjertighet. Det at alle som blir forfulgt, helt og fullt setter sin lit til den forsikring Gud har gitt om dette, vil styrke dem til å holde ut inntil enden.
[Studiespørsmål]
