En internasjonal høytid i paradiset
Kapittel 22
En internasjonal høytid i paradiset
1. Hvordan vil det at Jehovas tilbedere på jorden ser Jehova vinne seier på «den dag», berøre dem?
DEN dag da Jehovas teokrati seirer over alle de fiendtlige nasjoner på jorden, vil bli en minneverdig dag i universets historie. Alle Jehovas beskyttede tilbedere vil være fylt av en sitrende følelse av glede og spenning når de ser den universelle Teokrat vinne den største av alle seirer i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. — Åpenbaringen 16: 13—16.
2. a) Hvordan vil de materielle ting som vil bli igjen etter den seierrike krigen, bli brukt? b) Hvilket løfte i forbindelse med jorden kom Jesus med like før sin offerdød?
2 Alle de materielle ting som de overlevende samler sammen etter at deres fiender fra alle nasjoner er blitt tilintetgjort, vil bli tatt i bruk i tjenesten for deres Gud og Konge, Jehova. Ødelagt krigsmateriell vil ikke bli bevart som noe minne. (Esaias 2: 2—4) Tiden vil være inne til å bygge opp, ikke til å rive ned. Den bokstavelige jord vil uten tvil være skjemmet av den krig Jehovas messianske rikes fiender har ført. De som på en selvisk måte har ødelagt jorden, vil selv ha blitt ødelagt, men virkningene av deres ødeleggende virksomhet fram til avslutningen på deres siste krig vil fremdeles gjøre seg gjeldende. (Åpenbaringen 11: 18) Nå begynner den tusenårige fredstid under Messias’ styre over hele menneskeheten. Kunne det finnes noe mer passende tidspunkt til å bringe jorden tilbake til sin rette tilstand, til å forvandle den fra en slagmark til et paradis, like til dens «fire hjørner»? Før Messias led offerdøden som et fullkomment menneske, lovte han at paradiset skulle gjenopprettes på Guds fotskammel, jorden.
3. Hva sa Jesus til den døende ugjerningsmannen som ga uttrykk for sin tro på hans kongeverdighet?
3 Da en døende ugjerningsmann ga uttrykk for at han hadde tro på at Jesus hadde kongeverdighet og var rettferdig, og sa: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike», svarte Jesus, som i sin tid skulle bli konge: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» — Lukas 23: 39—43, NW.
4. a) Hva vil Lammet, Jesus Kristus, etter at han har vunnet seier over sine dyrlignende fiender, gjøre for sine undersåtters område og for den medfølende ugjerningsmannen? b) Hvem vil derfor også bli belønnet med liv i paradiset?
4 Som følge av kampen mot det skarlagenrøde dyrs symbolske «ti horn» er Lammet, Jesus Kristus, blitt hele jordens ubestridte hersker. (Åpenbaringen 17: 12—14; 19: 11—21) Tiden er inne til at hans jordiske undersåtters område skal forskjønnes, slik at det blir likt den opprinnelige Edens hage, og til at den døde ugjerningsmannen skal føres inn i dette paradis ved en oppstandelse fra de døde. Hvis denne ugjerningsmannen skal få være med i paradiset under det messianske rike bare fordi han ga uttrykk for tro og medfølelse, vil den ’store skare’ av Jesu trofaste disipler som overlever den kommende ’store trengsel’, uten tvil også få denne kjærlige belønning. — Åpenbaringen 7: 9—17.
5. a) Hvilket paradis forsøkte de angripende nasjoner å ødelegge, og lyktes det dem? b) Hvem av dem som overlever krigen, vil for evig kunne leve i det jordiske paradis?
5 Det jordiske paradis vil ikke bli gjenopprettet i løpet av en dag, men de jordiske undersåtter under Kristi teokratiske styre vil måtte arbeide for at det skal bli opprettet. Deres sanne, ubesmittede tilbedelse av Jehova Gud kan imidlertid blomstre før paradiset er gjenopprettet. De behøver ikke å vente til da med å nyte godt av et åndelig paradis. (2 Korintierne 12: 4) Fiendene, som ødela jorden helt fram til avslutningen på krigen mot det «himmelske Jerusalem», forsøkte også å ødelegge den salvede levnings åndelige paradis, dens gudgitte, åndelige område på jorden. Men det lyktes dem ikke, trass i all deres forfølgelse og harde motstand. Det lyktes ikke fiendene å drive den salvede levning og den ’store skare’ av Jehovas tilbedere ut av dette åndelige paradis. Det åndelige paradis ble derfor sammen med dem ført gjennom den ’store trengsel’ og inn i Jehovas nye tingenes ordning. Når medlemmene av den salvede levning deretter fullfører sitt jordiske oppdrag, vil de få erfare oppfyllelsen av Guds løfte i Åpenbaringen 2: 7. Den ’store skare’ derimot vil bli værende på jorden og arve det jordiske paradis. — Salme 37: 11, 37—40; Ordspråkene 2: 21, 22.
6. a) Hva må til for at det skal være et åndelig paradis på jorden, og hvorfor vil den nye ordning begynne med et slikt paradis? b) Hvilket historisk eksempel kan levningen og den ’store skare’ se hen til når det gjelder å sette tilbedelsen av Jehova på førsteplassen i den nye ordning?
6 Et åndelig paradis kan bare eksistere sammen med den rene, bibelske tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud. Helt fra den nye tingenes ordning begynner, vil denne tilbedelse bli utøvd. Skulle ikke den store Teokrat og Konge, Jehova Gud, æres og tilbes på grunn av den strålende seier han har vunnet for sitt universelle overherredømme, en seier som også fører til at hans tilbedere på jorden for evig blir befridd for Djevelens uteokratiske organisasjon? Patriarken Noah var et forbilde for dem som overlever den ’store trengsel’, hva dette angår. Etter at den verdensomfattende vannflommen var over, sa Gud til Noah og hans familie at de skulle forlate den beskyttende arken, og Noah frambar straks et offer for deres frelses Gud. Dette behaget Jehova, og Noah og hans familie ble velsignet av ham. (1 Mosebok 8: 15 til 9: 1) Dette gode eksempel vil bli fulgt av den salvede levning og den ’store skare’ som overlever sammen med den. Ettersom Babylon den store og alle de som sammen med den motsto den sanne tilbedelse, er ødelagt, vil den salvede levning og den ’store skare’ ha større grunn enn noensinne til å la tilbedelsen av Jehova komme på førsteplassen.
7. Hvilket paradis må de som blir oppreist fra de døde på jorden, bringe sitt liv i harmoni med, og hvor må de dra opp og tilbe hvis de skal oppnå evig glede?
7 Er det ikke naturlig at det åndelige paradis da vil blomstre med større skjønnhet og prakt enn noen gang tidligere? Alle de mennesker som Messias døde for, og som han kaller fram fra minnegravstedene, vil måtte bringe seg selv i harmoni med dette åndelige paradis. (Johannes 5: 28, 29) De vil måtte sette tilbedelsen av Jehova først i sitt liv. De vil måtte godta Bibelens sannheter og frambringe Guds hellige ånds frukter. (Galaterne 5: 22, 23) Hvis de virkelig ønsker å oppnå evig liv på den paradisiske jord, vil de måtte komme til det åndelige tempel for å tilbe den himmelske Teokrat, Gud, Kongen. Når de gjør det, vil de oppleve en grenseløs glede, en glede som aldri vil ende. At Gud stiller dette kravet til de oppstandne, blir omtalt i de siste setningene i Sakarias’ profeti. De mennesker det tales om her, kom ikke opp til Jehovas tempel før Jerusalem ble angrepet. De er derfor ikke et bilde på dem som overlever Harmageddon. De kommer fram på jorden senere, ved at de får en oppstandelse.
8. Hva vil skje med dem som ikke drar opp fra Egypt og andre land for å tilbe Jehova og feire løvhyttefesten?
8 «Og alle de som blir igjen av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, [Jehova], hærskarenes Gud, og for å delta i løvsalenes fest. Men om noe av jordens folk ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, [Jehova], hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem; om Egypts folk ikke drar opp og ikke møter fram, da skal det ikke komme regn hos dem heller; den samme plage skal ramme dem som [Jehova] lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvsalenes fest. Sådan skal den straff være som rammer Egypt og alle de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvsalenes fest.
9. Hva vil det på den dag stå på hestenes bjeller? Hva vil skje med offerskålene og grytene, og hvem vil ikke lenger være å finne i templet?
9 På den dag skal det stå på hestenes bjeller: Helliget til [Jehova], og grytene i [Jehovas] hus skal være som offerskålene foran alteret, og hver gryte i Jerusalem og i Juda skal være helliget til [Jehova], hærskarenes Gud, og alle de som ofrer, skal komme og ta av dem til å koke i; og det skal ikke mer være noen kana’anitt i [Jehovas], hærskarenes Guds hus på den dag.» — Sakarias 14: 16—21.
HVORFOR FOLKENE GJØR KLOKT I Å DELTA I HØYTIDEN
10. Hvordan vil Jehovas seier over de internasjonale angrepsstyrker berøre innstillingen hos de folk som har sendt styrkene, og hvorfor bør de ikke risikere å vise Jehova passiv motstand?
10 Vi kan tenke oss hvordan Jehovas strålende seier over de internasjonale hærer som angrep Jerusalem i det profetiske bildet, ville berøre innbyggerne i de nasjoner som hadde sendt disse hærene. Hans seier ville på en smertefull måte vise dem at han var den eneste levende og sanne Gud, og at han var uovervinnelig. Og når han kunne slå deres forente hærer på denne forbausende måten, hva kunne han så ikke gjøre med hver enkelt av dem hvis de fortsatte å stå ham imot og nektet å anerkjenne ham? Hva ville han gjøre med dem hvis de ikke dro opp til Jerusalem og tilba ham som konge i hans tempel? Ville han tolerere selv deres passive motstand? Hvis de ikke var direkte for ham, ville det ikke da bety at de i virkeligheten var imot ham? Jo, det ville bety nettopp det!
11. Hvem er det som sender regn, og hva ville skje med nasjonene (Egypt innbefattet) hvis de unnlot å tilbe ham?
11 Jehova er den som sender regn, og det blir sagt til alle folk: «Be [Jehova] om regn når tiden for vårregnet er inne! [Jehova] sender lynstråler, og regnskyll skal han gi dem, så hver mann får grøde på sin mark.» (Sakarias 10: 1) Hvordan skulle de nasjoner som sto bak angrepshærene, kunne overleve hvis de ikke fikk regn? Vedvarende tørke ville overalt i landet skape forhold som varslet død. Fortidens Egypt var avhengig av at Nilen regelmessig vannet landet. Men sett at Jehova ikke lot det regne ved Nilens kilder. Hvordan ville det da gå med deres guddommeliggjorte elv og dens årlige oversvømmelser? Selv om Egypt og andre land skulle klare seg uten regn fra himmelen, ville de når de forsømte å tilbe den eneste levende og sanne Gud, bli straffet med den dødbringende plage som rammet deres angrepshærer. De kunne ikke komme utenom Guds krav. De måtte dra opp til Jerusalem for å tilbe ham i hans tempel. Hvis de ikke gjorde det, måtte de dø. Deres land ville ikke bli en del av det jordiske paradis. — Sakarias 14: 17—19.
12. Hvilken årlig høytid skulle nasjonene dra opp og feire, og hvilke spesielle offer ble frambåret ved denne høytiden?
12 Hvorvidt Jehova, hærskarenes Gud, vant sin seier over de angripende nasjoner like før den jødiske løvsalenes fest (eller løvhyttefesten) i den sjuende lunarmåned, tisjri, sies ikke direkte i Sakarias 14: 12—15. Det sies imidlertid at alle folk skal dra opp til templet i Jerusalem for å delta i løvsalenes fest, som ble feiret fra 15. til 21. tisjri hvert år. Det var høyst passende at alle folk skulle dra opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Jehova, hærskarenes Gud, ved denne spesielle høytiden. Ved denne høytiden i Jerusalem, som varte i sju dager, ble det ofret 70 unge okser, idet en begynte med 13 unge okser på den første dagen og hver dag skar ned antallet med en, slik at en den sjuende dag ofret sju okser.
13. a) Hvilken betydning har antallet av de unge oksene som ble ofret, og hvor mange får nyte godt av dette offeret? b) Hva må nasjonene nå gjøre for å oppnå evige velsignelser?
13 Disse unge oksene ble tydeligvis ofret til gagn for alle jordens slekter, ettersom det blir regnet opp 70 familieoverhoder i 1 Mosebok, kapittel 10, i beretningen om hvordan jordens befolkning spredte seg etter vannflommen på Noahs tid. Sytti er produktet av sju ganger ti, og ettersom disse tallene i Bibelen betegner henholdsvis åndelig og jordisk fullkommenhet eller fullstendighet, kunne de 70 unge okser som ble ofret under løvsalenes fest eller løvhyttefesten, billedlig talt tjene som et offer for hele menneskeverdenen, for alle folk eller nasjoner. (4 Mosebok 29: 12—34; 3 Mosebok 23: 33—35; 5 Mosebok 16: 13—15; 2 Mosebok 23: 16) Alle nasjoner, uten unntak, må vende seg fra de falske guder og den falske religion som de tidligere har ’vigd seg til’. (Hoseas 9: 10) De må nå vie seg til tilbedelsen av Jehova, Gud, Kongen, i hans tempel. Dette vil føre til evige velsignelser for dem. — 1 Tessalonikerne 1: 9.
14. Hvilken følelse ble det fullt ut gitt uttrykk for under løvhyttefesten, og hva viser Jehova at hans vilje er med nasjonene, ved at han innbyr dem til denne høytiden?
14 Av de tre årlige høytider som ble feiret i Jerusalem, var løvhyttefesten eller innsamlingens høytid den mest glederike. Hvorfor skulle ikke deltagerne glede seg over den rike høst som deres Gud hadde velsignet dem med ved slutten av et år med landbruksarbeid? Gleden under denne sju dager lange høytiden var så stor at en sa at den som ikke hadde sett gleden under løvhyttefesten, ikke visste hva glede var. Jehova, som velsigner jorden med nedbør fra himmelen, ønsker at alle nasjoner skal glede seg. Når de tilber ham, vil de bli velsignet med overveldende glede. De gjør derfor klokt i å ta imot denne innbydelsen og feire denne høytiden i hans tempel. — 5 Mosebok 32: 43; Romerne 15: 10, 11.
15. Hvorfor skal nasjonene ikke dra opp til et jordisk Jerusalem i Midt-Østen for å feire en løvhyttefest i sju dager?
15 Forstår vi hva dette profetiske bildet betyr? Det betyr ikke at alle nasjoner hvert år skal feire den bokstavelige løvsalenes fest eller løvhyttefesten i et jordisk Jerusalem. Feiringen av løvsalenes fest i Jerusalem i Midt-Østen opphørte i år 70, og det med rette, for etter Messias’, Jesu, død og oppstandelse og himmelfart i år 33 har denne bokstavelige sju dager lange høytiden ikke lenger hatt noen verdi eller betydning. Den var en del av Moseloven, som bare hadde en «skygge av de kommende goder». (Hebreerne 10: 1; Kolossenserne 2: 16, 17) De profetiske skygger i Moseloven ga plass for legemet eller virkeligheten da den oppstandne Messias, Jesus, trådte fram for Guds åsyn i himmelen og anvendte verdien av sitt offerblod for at den lovte ’nye pakt’, som innførte den kristne virkelighet, skulle tre i kraft. Det som nå skal feires, er derfor virkeligheten, den virkelighet som løvsalenes fest eller løvhyttefesten var et bilde på. Det er den alle de gjenløste, både de overlevende og de nasjoner som er blitt oppreist fra de døde, må komme til, under Jesu, Guds Sønns, messianske rike.
16. a) Hvilket Jerusalem skal nasjonene dra opp til for å feire høytiden? b) Hva vil skje med dem som nekter å dra opp, og hva vil det bety for dem?
16 Disse jordiske festdeltagere fra alle nasjoner, folk og stammer må dra til den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» ved å anerkjenne det himmelske, messianske rike. De må komme til Jehovas åndelige tempels jordiske forgård, og der må de «tilbe Kongen, [Jehova], hærskarenes Gud», den store Teokrat, universets Overherre. Hvis de nekter å oppgi sitt fiendskap mot Gud og samles i lydighet for å tilbe i hans åndelige tempel, vil de bli straffet fordi de ønsker å fortsette i synden. Guds «plage» vil ramme dem, og det betyr at Jehova gjennom sin messianske konge, Jesus, vil straffe dem med evig død. Velsignelsens «regn» vil ikke strømme ned over dem. De vil ikke få noen del i det fruktbare, livsbevarende paradis. — Sakarias 14: 17—19.
DEN GLEDERIKE, INTERNASJONALE INNSAMLING
17. a) Hva var innsamlingens høytid i gammel tid et bilde på, og når vil den bli feiret i motbildet? b) Hva vil de lydige festdeltagerne få, og hvilke paradisiske velsignelser vil de få del i?
17 Fortidens løvhyttefest eller innsamlingens høytid var et bilde på at de gjenløste mennesker fra alle nasjoner, folk og stammer skulle samles for å tilbe Kongen, Jehova, hærskarenes Gud, i hans åndelige tempel. Det vil finne sted under kongen Jesu Kristi tusenårige styre. Han vil tjene som Jehovas yppersteprest etter Melkisedeks vis til gagn for alle de mennesker som kommer til det åndelige tempel for å tilbe. De vil måtte anerkjenne den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» som Jehovas teokratiske organisasjons hovedstad. De vil få «regn» i form av velsignelser fra Gud. Disse tilbedere vil oppleve et fruktbart, åndelig paradis, idet de vil frambringe alle Guds hellige ånds frukter i sitt liv. De vil også få del i det jordiske paradis som vil omfatte hele jorden. Det vil bære frukt i rikelige mengder, slik at alle jordens innbyggere kan opprettholde livet for evig som fullkomne mennesker. Når de til evig tid høster grøden i det jordiske paradis, vil de alltid ha grunn til med glede å tilbe og lovprise ham som gjør denne vedvarende høst mulig.
18. Hvordan viser det profetiske bildet at en selv ved bruken av hester vil vise ærbødighet og respekt for den sanne Gud?
18 Internasjonale skarer av Jehovas tilbedere på den paradisiske jord vil samles til løvhyttefesten eller innsamlingens høytid. Ærefrykt og respekt for den hellighet som tilhører Jehova, vil kjennetegne dem. Alle som har fått det evige livs gave, vil tilbe Jehova. Lytt! Kan du høre bjellene på de hester som nærmer seg? De kommer sannsynligvis fra Egypt, for det var derfra en pleide å importere hester. Nå fører de tilbedere til sentret for tilbedelse, for at de skal feire den glederike løvhyttefesten. Selv disse bjellene bærer innskriften «Helliget til [Jehova]». Og når de ringer, henleder de oppmerksomheten på denne viktige kjensgjerning. Hestene er ikke lenger spent for krigsvogner, men benyttes til et fredelig, hellig formål.
19. a) Hvilken innskrift svarte det som sto på hestenes bjeller, til, og hva antyder det med hensyn til kunngjøringen av Jehovas hellighet? b) Hva vil denne bevissthet om Jehovas hellighet tilskynde til?
19 Innskriften på hestenes bjeller er den samme som den som var skåret ut på den «plate av rent gull» som var festet til framsiden av den huen som tilhørte Israels yppersteprest. Denne platen ble kalt det «hellige innvielsestegn». (2 Mosebok 28: 36—39; 29: 6; 39: 30, NW) Hvor vakkert viser ikke dette at alt fra Ypperstepresten, Jesus Kristus, i det «himmelske Jerusalem» til de dyr som bærer de jordiske tilbedere til Jehovas åndelige tempel, forkynner den høyeste Guds hellighet! Alt ser ut til å være gjennomtrengt av bevisstheten om at Jehova er Gud og Konge. Alt som gjøres, gjøres med glede, med tanke på å herliggjøre og hellige hans verdige navn. Hvor nær blir ikke på den måten tilbederen knyttet til den Gud han dyrker! Det tilskynder ham i sannhet til å leve til ære for sin Skaper og Gud, til å leve et liv som ikke bringer vanære over Jehova!
20, 21. a) Hvordan vil grytene i Jehovas hus bli som offerskålene foran alteret? b) Hvordan bør vi, i betraktning av dette, se på alt det vi gjør?
20 Selv alminnelige, hverdagslige ting får ny betydning, ny verdi. Ja, «grytene i [Jehovas] hus skal være som offerskålene foran alteret, og hver gryte i Jerusalem og i Juda skal være helliget til [Jehova], hærskarenes Gud, og alle de som ofrer, skal komme og ta av dem til å koke i». (Sakarias 14: 20, 21) Betyr det, billedlig talt, at grytene i Jehovas hus fra da av ikke lenger skal lages av messing og kobber, men av gull, slik som de skåler som det dyrebare offerblod ble oppsamlet i, og som ble brukt da blodet ble sprengt på offeralteret? Ja, det er mulig. Og det ville bety at selv om det å koke offerkjøttet ikke var blitt tillagt så stor verdi eller betydning som det å samle opp offerblodet og sprenge det på alteret, ville det nå, i den nye tingenes ordning, være annerledes. Hvert skritt i forbindelse med frambæringen av et fellesskapsoffer for Gud og i fellesskapet med ham ved dette offer ville bli betraktet som like verdifullt som ethvert annet skritt i offerhandlingen.
21 Det er ikke det karet er laget av, som teller; det er den tjeneste det yter, og den betydning denne tjeneste har. Dette viser derfor at ethvert trekk ved tjenesten for og lovprisningen av Gud er viktig, nødvendig og verdifullt. Gud verdsetter det alt sammen, og det er hellig for ham. Hvor varm blir ikke hver eneste tilbeder om hjertet når han tenker på dette! Det tilskynder oss i sannhet til å la alt vi gjør, være en del av vår tilbedelse av ham og noe vi gjør direkte for ham. — 1 Korintierne 10: 31.
22. Hvordan kunne det at grytene i templet skulle brukes på samme måte som offerskålene ved alteret, henlede tanken på at det ville strømme mange tilbedere av Jehova til templet?
22 Det profetiske bilde kunne også henlede tanken på den store vekst som ville finne sted i antallet av tilbedere i Jehovas forbilledlige tempel, hvor disse offerne ble frambåret. Det ville bli slaktet så mange offerdyr at de skåler som vanligvis ble brukt da blodet ble sprengt på alteret, ikke var mange nok og en ville være nødt til å bruke grytene for å oppsamle blodet som skulle sprenges på alteret. (2 Krønikebok 29: 22) Det ville også være mer offerkjøtt som skulle kokes før det ble spist i kammerne i templet. Og ettersom grytene i Jehovas hus nå ble brukt i forbindelse med at blodet ble sprengt på alteret, ville det være mangel på gryter i templet. Det ville derfor være nødvendig å ta de alminnelige grytene fra husene i Jerusalem for å få kokt offerkjøttet i templet. På den måten ville disse alminnelige grytene bli «helliget til [Jehova]». De ville bli helliget til tjenesten for ham.
23. Vil det, uansett hva bildet med det jordiske Jerusalem kunne antyde, bli mangel på prester i det «himmelske Jerusalem», og vil det være mangel på midler når disse prester tjener menneskeheten?
23 Uansett hvordan situasjonen ville være i det forbilledlige Jerusalem, som blir omtalt i det profetiske bilde, vil det ikke bli noen mangel på prester i den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». Ypperstepresten Jesus Kristus og alle hans 144 000 underprester vil være der. De vil fullt ut kunne fullføre det verdensomfattende arbeid som består i å befri de lydige mennesker for syndens og ufullkommenhetens dødbringende virkninger. Det vil billedlig talt ikke bli noen mangel på kar eller redskaper. Yppersteprestens, Jesu Kristi, ’Guds lams’, rensende og legende blod vil ha tilstrekkelig verdi til at alle som vender seg til Jehova Gud, kan bli gjenløst. Under hele hans tusenårige styre vil han og hans underprester utføre en tjeneste til gagn for menneskene. Det vil føre til den velsignelse som blir nevnt i Hebreerne 7: 24, 25: «Denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Den veldige tilstrømning av tilbedere til Jehovas åndelige tempel som vil bli en følge av oppstandelsen fra de døde, vil derfor ikke bety en for stor byrde for ham.
INGEN «KANA’ANITT» VIL FÅ FORSTYRRE TILBEDELSEN I DE 1000 ÅR
24. a) Hvem vil de som deltar i den 1000 år lange høytiden, ikke bli antastet av i Jehovas åndelige tempel? b) Hva gjorde Jesus i templet i det jordiske Jerusalem som viser at han ikke vil tolerere noe slikt?
24 Når alle som deltar i den 1000 år lange løvhyttefest på jorden, nærmer seg Jehovas åndelige tempel for tilbedelse, vil de ikke møte eller bli nødt til å løpe spissrot mellom en mengde kremmere som selger religiøse artikler og selvisk forsøker å tjene penger på dem som ønsker å tilbe Gud «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Jehovas himmelske Yppersteprest vil ikke et øyeblikk tolerere noe slikt. Da han var på jorden og som yppersteprest skulle frambære sitt fullkomne menneskeliv som et offer, renset han to ganger templet i Jerusalem for religiøse kremmere, en gang i det første året av sin offentlige tjeneste og så igjen bare fire dager før han led offerdøden. Om dette siste tilfellet leser vi:
Og han gikk [under sitt triumftog] inn i Jerusalem i templet og så seg om overalt, og da det alt var sent på dagen, gikk han ut til Betania med de tolv. Og den neste dag, da de gikk ut fra Betania, . . . kom [de] til Jerusalem; og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han tillot ikke at noen bar noe kar gjennom templet. Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule. Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien. — Markus 11: 11—18; Esaias 56: 7; Johannes 2: 12—17.
25. Hvilken del av Sakarias’ profeti vil Ypperstepresten således sørge for blir oppfylt?
25 Med uforminsket nidkjærhet for Guds hus for tilbedelse vil den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, sørge for at de siste ordene i Sakarias’ profeti blir oppfylt: «Og det skal ikke mer være noen kana’anitt [eller kremmer] i [Jehovas], hærskarenes Guds hus på den dag.» — Sakarias 14: 21.
26. a) Hvorfor har ingen «kana’anitt» plass i Jehovas hus for tilbedelse? b) Hvordan eller ved hva vil jorden da bli helliget?
26 Uttrykket «kana’anitt» var synonymt med ’kjøpmann’ eller ’kremmer’. (Ordspråkene 31: 24; Job 40: 25; se til sammenligning Nehemias 13: 15—21.) Slike mennesker, som forsøker å oppnå selvisk vinning og fortjeneste av det helligste på jorden, tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud, har ingen plass i Jehovas åndelige tempels jordiske forgård eller på jorden, hans fotskammel. Det vil ikke være noen slike mennesker på den og heller ikke noen religiøse bedragere. Undervisningen i den rene sannhet og utøvelsen av den rene, ubesmittede religion vil da hellige jorden. Overalt på jorden vil Jehova være kjent og bli tilbedt. (Esaias 11: 9) Han er hellig, og hans tilbedere i paradiset, som vil omfatte hele jorden, vil i likhet med ham være hellige. — 1 Peter 1: 16.
27. a) Hvilket spesielt privilegium vil den ’store skare’ som har overlevd trengselen, få under den tusenårige høytid? b) Hva vil alle de som helliger seg til Jehovas tilbedelse, da få rett til?
27 «År etter år» vil alle på jorden som drikker av de «levende vann» som strømmer fra det «himmelske Jerusalem», feire den 1000 år lange løvhyttefest med usigelig glede i Jehovas åndelige tempel. (Sakarias 14: 8, 16) Den beskrivelse som i Bibelens siste bok blir gitt av den talløse ’store skare’ av tilbedere som jubler for Gud med palmegreiner i sine hender, svarer spesielt til det som foregikk i templet på løvhyttefestens siste dag i det gamle Jerusalem. (Åpenbaringen 7: 9) Den ’store skare’ som overlever den ’store trengsel’, vil få del i en spesiell glede. De som tilhører denne skare, vil få den glede å hjelpe alle de milliarder som blir oppreist fra graven, til å dra opp til høytiden, uten hensyn til hvilken nasjonalitet de hadde tidligere, i den gamle tingenes ordning. På den måten vil alle som helliger seg til tilbedelsen av Kongen, Jehova, hærskarenes Gud få den gudgitte rett til evig liv i glede på en paradisisk jord under Jehovas teokrati.
28. Hva kan de som tilber den guddommelige Hersker, nå se med troens øyne?
28 Alle dere som tilber den guddommelige Hersker, Jehova, løft nå troens øyne og betrakt den framtidige skjønnhet som vil prege denne himmelske Teokrats jordiske «fotskammel»! Se hvordan hele jorden er blitt til et vakkert, fredelig paradis som fryder selv den store Teokrats og Skapers øye, et paradis med planter og trær som både er vakre å se på og frambringer føde, slik at de fullkomne skapningers liv kan bli opprettholdt. Det oppdrag Gud i begynnelsen ga den fullkomne mann og den fullkomne kvinne i Eden, er da blitt fullført: «Oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» Hele jorden vil være fylt av gudfryktige mennesker som er fullkomne i fysisk, moralsk og mental henseende, og som den faderlige Teokrat med glede anerkjenner som sine sønner og døtre gjennom Lammet, Jesus Kristus.
29. Hvem vil alle paradisets innbyggere gi æren for sin frelse, og hvordan vil de som bor i himmelen, svare?
29 Slutten på den siste 7000 år lange dag i Guds skapelsesuke er nådd. Når Gud, Skaperen, ser på alt det han har gjort, kan han si at det er «såre godt». (1 Mosebok 1: 28 til 2: 3) Hele himmelen betrakter den fullkommengjorte jord og lytter. De himmelske serafer, kjeruber og engler er fylt av beundring for den store Teokrat når de ser hvordan alle mennesker på jorden tilber ham. Gud blir lovprist. De himmelske hærskarer fryder seg over å høre alle jordens innbyggere fylt av takknemlighet si sammen med den ’store skare’: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» «Amen!» svarer alle de hellige i himmelen, «velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» — Åpenbaringen 7: 9—12.
[Studiespørsmål]
