Kapittel 6

En nasjon oppfordres til å vende om til Jehova

1. Hvor lenge hadde Haggai nå profetert alene, og hva hadde Jehova oppmuntret jødene til å gjøre?

DET gikk minst ti dager etter at profeten Haggai hadde kommet med sin annen profeti i Jerusalem, noe han gjorde på den 21. dag i den sjuende lunarmåned (tisjri) i år 520 f. Kr. Dette var fortsatt i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. En trofast levning av tilbedere av Jehova Gud som hadde kommet tilbake fra jødenes landflyktighet i Babylonia i 537 f. Kr., hadde nå vært i sitt hjemland i 17 år. Et forbud som en tidligere konge i Perserriket hadde nedlagt mot gjenoppbyggingen av Jehovas tempel i Jerusalem, sto fortsatt ved makt. I år 536 f. Kr. var grunnvollen til templet blitt lagt, men lenger hadde en ikke kommet med gjenoppbyggingen av templet. Uten å vente på opphevelsen av det offisielle forbud som et ringe menneske hadde nedlagt mot gjenoppbyggingen av hans hus for tilbedelse i Jerusalem, hadde så Jehova Gud oppreist sin profet Haggai for å oppmuntre de hjemvendte jødene til å gjenoppta byggingen på templet. Dette hadde han gjort på den første dag i den sjette lunarmåned (elul). I to lunarmåneder hadde Haggai vært den eneste profet som oppfordret folket til å gå i gang med gjenoppbygningsarbeidet.

2. Hva gjorde Jehova nå for ytterligere å styrke tempelbyggernes tro og inngyte dem mot?

² Selv om det skulle ha vært tilstrekkelig at Haggai profeterte alene, og selv om han fikk jødene til å gjøre en del, ville det likevel være trosstyrkende og oppmuntrende for dem hvis et annet vitne for Jehova bekreftet at Jehovas tid nå var inne til at de uten å nøle igjen tok fatt på gjenoppbyggingen av hans tempel i Jerusalem. Jehova oppreiste omtenksomt enda en profet på dette kritiske tidspunkt, en  mann som het Sakarias. Angående forbudet mot tempelbyggingen og hvordan og hvorfor det i sin tid ble trosset av tempelbyggerne, leser vi følgende:

3. Hva sier Esras om hvordan forbudet mot byggearbeidet ble håndhevet, og om hvordan jødene i sin tid trosset det?

³ «Så snart avskriften av dette brev fra kong Artaxerxes var blitt opplest for Rehum og statsskriveren Simsai og deres embetsbrødre, dro de straks til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt. Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det ble intet gjort med det før i det annet år av perserkongen Darius’ regjering. Profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem; i Israels Guds navn profeterte de for dem. Da tok Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, til å bygge på Guds hus i Jerusalem, og Guds profeter var med dem og støttet dem.» — Esras 4: 23 til 5: 2.

4. Når begynte Sakarias å profetere?

⁴ Når i kong Darius I’s annet regjeringsår (520 f. Kr.) begynte Sakarias, Iddos sønn, å profetere? De første ordene i Sakarias’ egen profetiske bok opplyser om det: «I den åttende måned i Darius’ annet år kom [Jehovas] ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av Iddo.» — Sakarias 1: 1.

5. a) Hvilken dag kan det ha vært da Sakarias begynte å profetere? b) Hva er det som viser at det er viktig for oss som lever nå, å undersøke hans bok?

⁵ Den åttende lunarmåned, som var på 29 dager, ble kalt hesjvan og var en høstmåned. Det blir ikke oppgitt i profetien hvilken dag det var i måneden. Det var øyensynlig den første dag i hesjvan, nymånedagen, da mange jøder ville være samlet til høytid i Jerusalem. I så tilfelle ville det være nøyaktig to måneder etter at Haggai begynte å profetere. Steven Byingtons oversettelse sier her: «På den åttende nymåne i Darius’ annet år kom Jehovas ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av ’Iddo.». (Sakarias 1: 1, By) Sakarias visste neppe at hans profetiske bok ville være så viktig at kristne skribenter mange hundre år senere ville sitere den for å bevise av den ventede Messias,  Kristus eller den Salvede, hadde kommet og hadde utført den første delen av sitt oppdrag til gagn for hele menneskeheten. (Matteus 21: 5; 26: 15, 28, 31; 27: 9; Markus 14: 24, 27; Lukas 22: 20; Johannes 12: 15; 19: 37; Åpenbaringen 11: 2, 4) Dette viser ikke bare at Sakarias’ bok er en inspirert bok, en bok som inneholder sanne profetier, men også at det er viktig for oss å undersøke den for å finne ut hvordan dens profetier får sin oppfyllelse i vår tid.

6. Hvis ord fikk Sakarias befaling om å kunngjøre, og hva er det som viser at det er viktig for oss å ha Sakarias’ bok i tankene nå når vi nærmer oss Harmageddon?

⁶ Helt fra begynnelsen av sies det at de ord fra Gud som Sakarias får befaling om å kunngjøre, skriver seg fra «[Jehova], hærskarenes Gud» — et ganske meningsfylt uttrykk. Det er også meget passende med tanke på tidspunktet og situasjonen. Femtito (52) ganger i de 14 kapitlene som Sakarias’ profeti består av, finner vi dette kraftfulle uttrykket. Det siste kapitlet, vers 3, viser at dette ikke er noen tom betegnelse for Gud, for det inneholder følgende forutsigelse: «For [Jehova] skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag.» (Sakarias 14: 3) Det er av største betydning å ha denne profetien i tankene i vår tid da ordene i Bibelens siste bok om at alle nasjoner er på marsj mot Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», er i ferd med å oppfylles. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Dette er den samme Gud som den Jehova, hærskarenes Gud, som ble tilbedt på den tid da ypperstepresten Eli, profeten Samuel og hyrdegutten David levde. Det var i « [Jehovas], hærskarenes Guds navn» David dro ut for å kjempe mot den tungt bevæpnede filisterkjempen Goliat og drepte ham med en stein som han med stor treffsikkerhet kastet mot ham ved hjelp av sin slynge. — 1 Samuel 1: 3 4: 4; 17: 45.

SAKARIAS’ INNLEDENDE PROFETI

7. Hvem var Jehova ifølge Sakarias 1: 2 blitt meget vred på, og hvorfor?

⁷ Det innledende budskap Jehova, hærskarenes Gud, kom med gjennom sin profet Sakarias, var rettet til de hjemvendte  jødene. «Og det lød så: Stor var [Jehovas] vrede mot eders fedre.» (Sakarias 1: 1, 2) Disse «fedre» var deres fedre og bestefedre, som var blitt bortført til Babylon i 617 og i 607 f. Kr. Jehova, hærskarenes Gud, var meget vred på disse på grunn av at de hadde vanhelliget og besmittet hans hellige tempel i Jerusalem og hadde brutt den pakt de som folk betraktet hadde inngått med ham, og inngått politiske forbindelser med verdslige, hedenske nasjoner. Hans vrede ble til slutt så stor at han lot byen Jerusalem og dens tempel bli ødelagt og hele Juda land bli liggende øde, uten mennesker eller husdyr, i 70 år. Årsaken til dette var at jødene hadde forlatt den rene, ubesmittede tilbedelse av Jehova, hærskarenes Gud. Dette alvorlige forhold var noe de jøder som var blitt utfridd av landflyktigheten i Babylon for å vende hjem til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas tempel der, trengte å bli minnet om.

8. Hva fikk Sakarias så befaling om å si til jødene at de skulle gjøre?

⁸ I Sakarias’ budskap til disse jødene, som nå hadde vært i sitt hjemland i 17 år, het det videre: «Og du skal si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Vend om til meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Sakarias 1: 3.

«VEND OM» — I HVILKEN FORSTAND OG MED HVILKET RESULTAT?

9. I hvilken forstand skulle disse hjemvendte jødene ’vende om’ til Jehova, hærskarenes Gud, og hvorfor skulle de gjøre det?

⁹ På hvilken måte mente Jehova at disse hjemvendte jødene skulle ’vende om’ til ham? Hadde ikke profeten Haggai allerede talt til dem, og hadde det ikke gitt et visst resultat? Jo! Beretningen forteller hva som fant sted etter at Haggai hadde kommet med sin første profeti: «Og [Jehova] vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og hos hele det folk som var blitt igjen, at de kom og arbeidet på [Jehovas], sin Guds, hærskarenes Guds hus; det var på den tjuefjerde dag i måneden, i den sjette måned i kong Darius’ annet år.» (Haggai 1: 14, 15) Men nå hadde  det gått over en måned, og i løpet av den tiden hadde de kanskje begynt å ta det litt mer med ro, og det er mulig at noen også la en viss likegyldighet for dagen. Det ville derfor være svært passende at en annen profet også kom med en kraftig oppfordring for på den måten å støtte opp om det som allerede var blitt sagt.

10. Hvordan skulle således disse jødene ’vende om’ til sin Gud, og hva ville være et bevis for at de fullt ut hadde vendt om?

¹⁰ Hele folket trengte å vende om til Jehova, hærskarenes Gud, med ett hjerte og med én sjel og uten frykt for fienden. Dette ville innebære at de igjen på en helhjertet og fryktløs måte begynte å tilbe den eneste levende og sanne Gud. De skulle på en synlig måte gi uttrykk for at de hadde vendt om til sin Gud, ved å fullføre gjenoppbyggingen av hans tempel. Det hadde vært den viktigste grunnen til at de hadde vendt tilbake til sitt hjemland. (Esras 1: 1 til 4: 3) Byggingen av deres egne, private hus og arbeidet på deres gårder og andre materielle interesser var av underordnet betydning. Bare ved at disse hjemvendte jødene fullførte templet i den byen som Gud hadde knyttet sitt navn til, kunne de fullt ut tilbe ham i samsvar med den lov han hadde gitt dem ved profeten Moses. (Haggai 1: 3—9) Det var derfor mye disse jødene måtte gjøre for å vende om og tilbe sin Gud i full lydighet mot hans lov og i samsvar med de foranstaltninger han hadde truffet.

11. Hvordan ville Jehova «vende om» til dem når de vendte om til ham?

¹¹ Hva ville så skje hvis de ’vendte om’ og tilba sin Gud på en helhjertet måte? «[Jeg vil] vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» Det at han vendte om til dem, ville bety at de fullt ut hadde gjenvunnet hans gunst. Han ville gjøre til intet fiendens motstand mot gjenoppbyggingen av det hus som skulle være et senter for tilbedelsen av ham. Han ville sørge for at de ikke lenger opplevde slike tilbakeslag materielt sett som dem de hadde opplevd helt siden de hadde sluttet å arbeide på templet. Han ville velsigne dem med materielle goder, samtidig som han ville la dem få del i ubeskrivelige åndelige velsignelser. — Sakarias 8: 9—15.

12. Hvilket arbeid var det således hele nasjonen skulle støtte opp om for å vinne Guds gunst?

 ¹² Total mobilisering av folket! Tiden var inne til nettopp det — under Jehovas ledelse og med profetenes hjelp. Alle de hjemvendte jødene skulle gå i gang med sitt viktigste arbeid og sørge for at hele Jehovas hus for tilbedelse ble fullført. På den måten ville Jehova gjøre seg et navn, og bare på den måten kunne nasjonens yppersteprest, underprester og alle levittene utføre de plikter og tjenester de hadde fått i oppdrag å utføre til åndelig gagn for hele folket og for alle de trofaste proselytter fra andre folkeslag. Uten at templet ble fullført, kunne jøder fra fjern og nær ikke på rette måte feire sine tre årlige høytider og heller ikke den årlige soningsdagen. De såkalte nethinim, som skulle «hogge ved og bære vann», kunne ikke fullt ut utføre sin tempeltjeneste. (Josva 9: 23; Esras 2: 43—58) Her var således et arbeid som hele nasjonen skulle støtte opp om, slik at den kunne få Guds velsignelse.

13. Hva burde de hjemvendte jøder ha gjort i betraktning av de følger fedrenes handlemåte fikk, og hva ble de derfor gjort oppmerksom på?

¹³ De hjemvendte jødene burde på dette kritiske tidspunkt ha latt seg advare av følgene av den handlemåte deres fedre hadde fulgt. Jehova sa derfor videre til dem gjennom profeten Sakarias: «Vær ikke lik eders fedre, som de forrige profeter formante med disse ord: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Vend om fra eders onde veier og eders onde gjerninger! Men de hørte ikke og aktet ikke på meg, sier [Jehova]. Eders fedre, hvor er de? Og profetene, kan de leve til evig tid? Men mine ord og mine råd, som jeg bød mine tjenere profetene å forkynne, har ikke de nådd eders fedre, så de vendte om og sa: Som [Jehova], hærskarenes Gud, hadde i sinne å gjøre med oss etter våre veier og våre gjerninger, således har han gjort med oss?» — Sakarias 1: 4—6.

14. a) Hva kunne de hjemvendte jødene vente hvis de fulgte den samme handlemåte som sine fedre? b) Hvorfor spurte Jehova dem om deres fedres tilstand, og var det at de tidligere profeter var i den samme tilstand, noe som ga jødene grunn til ikke å lytte til Haggai og Sakarias?

¹⁴ Denne advarselen viste at hvis de hjemvendte jødene  ble lik sine fedre, som ble bortført til Babylon, kunne de være sikre på at det ville vekke Jehovas mishag. Grunnen til at han spurte dem om hvor deres fedre var, var at deres Fedre ikke lenger var i live, på grunn av at de hadde pådratt seg Guds mishag. De hadde nektet å forlate sine onde veier og gjerninger og angerfullt vende om til sin Gud. De hjemvendte jødene kunne imidlertid spørre: ’Hva med profetene, slike som Jeremias, som profeterte om at Jerusalem skulle bli ødelagt og Juda land lagt øde? Levde de for evig? Er ikke de også døde, akkurat som våre ulydige forfedre?’ Selv om et slikt spørsmål naturligvis måtte bevares bekreftende, var ikke det noen fornuftig grunn til at de hjemvendte jødene skulle unnlate å lytte til profetene Haggai og Sakarias, som Jehova nå oppreiste, i år 520 f. Kr.

15. a) Hva i forbindelse med de tidligere profeter var det som var av betydning? b) Hva ville derfor det å følge fedrenes handlemåte resultere i?

¹⁵ Det de skulle bygge et fornuftig resonnement på, var ikke de dødelige profeter som Jehova benyttet som sine inspirerte talerør for å kunngjøre sine ord og sine påbud. Det som var viktig, det som var av avgjørende betydning, var det Jehova inspirerte disse profetene til å si. Viste Jehovas ord til dem seg å være sanne, og viste hans råd eller kunngjøringer seg å være til å stole på? De hjemvendte jødenes fedre hadde måttet svare ja på det! Fedrene hadde måttet vende om eller forandre sin tenkemåte og innrømme: «Som [Jehova], hærskarenes Gud, hadde i sinne å gjøre med oss etter våre veier og våre gjerninger, således har han gjort med oss.» Hvorfor skulle så de hjemvendte jødene sette Jehova på prøve med hensyn til hvorvidt han mente nøyaktig det han sa, slik som deres fedre hadde gjort? Resultatet ville bli det samme som i deres fedres tilfelle. Jehovas ufeilbarlige ord og råd eller kunngjøringer ville nå dem; slike uttalelser av Jehova ville i tidens løp bli oppfylt på dem. Ulykke ville bli resultatet. Så hvorfor ikke heller vende om til Jehova nå, slik at han kunne vende om til dem, i samsvar med sitt løfte?

 ET LIGNENDE SPØRSMÅL I VÅR TID

16. a) Hva er det viktige spørsmål som vi nå må ta stilling til? b) Hva hadde derfor det spørsmål levningen ble stilt overfor i det første etterkrigsåret, 1919, tilknytning til?

¹⁶ Det viktige spørsmål som vi må ta stilling til, er: Hvor står vi med hensyn til det hus for tilbedelse som tilhører den eneste levende og sanne Gud, Jehova? Det var det spørsmål som den generasjon av menneskeheten som overlevde året 1914, og som har levd inntil nå, på et tidlig tidspunkt ble stilt overfor. Under den første verdenskrig, under den internasjonale konflikten i årene 1914—1918, ble mange religiøse bygninger skadd eller ødelagt. En god del av disse kirkebygningene ble reparert eller gjenoppbygd i etterkrigstiden. Det som i første rekke opptok Jehova Guds sanne, innvigde folk etter denne verdenskonflikten, var imidlertid ikke byggingen av en kirke eller et religiøst hus, slik tilfellet var med de hjemvendte jødene i 537—520 f. Kr. Jehovas sanne, åndelige tempel var ikke blitt skadd eller ødelagt av noen bomber fra luften eller av noen andre sprengladninger under den første verdenskrig. Det var intakt. Spørsmålet i etterkrigsåret 1919 var derfor: Hvor sto levningen av Jehovas innvigde folk med hensyn til Jehovas sanne, åndelige tempel og den rene, ubesmittede tilbedelse som skulle utøves der?

17. Trengte de innvigde, døpte, internasjonale bibelstudenter som overlevde den første verdenskrig, å angre og vende om til Jehova? Begrunn svaret.

¹⁷ Under den første verdenskrig var de innvigde, døpte, internasjonale bibelstudenters arbeid, som besto i å vitne om Guds rike, blitt alvorlig forstyrret av krigshandlinger, forbud og voldsom forfølgelse. Bibelstudentene hadde til en viss grad gitt etter for menneskefrykt, som fører i snare. (Ordspråkene 29: 25) De hadde forsøkt å unngå å pådra seg blodskyld ved for det meste å utføre tjeneste som ikke-stridende, men de hadde ikke inntatt en strengt nøytral holdning til denne verdens konflikter. I visse henseender trengte de å angre og vende om til Jehova, slik at han kunne vende om til dem og vise dem sin gunst. — Sakarias 1: 3.

18, 19. Hva var tiden inne til å gjenoppta, og hvorfor?

 ¹⁸ Denne verdens nasjoner hadde kommet inn i sin «endens tid» da hedningenes tid endte i 1914. (Daniel 12: 4) Forholdene i verden gjorde det nå i sannhet påkrevd at det arbeid som Jehova hadde bestemt skulle utføres, ble utført, og det var det hans Sønn, Jesus Kristus, hadde forutsagt:

¹⁹ «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14, NW; Markus 13: 10.

20. a) På hvilken måte trengte dette veldige, verdensomfattende arbeid å bli utført? b) Hvilke to organisasjoner må vi ta i betraktning?

²⁰ Et slikt veldig arbeid som skulle utføres i verdensomfattende målestokk, måtte utføres på en høyst organisert måte, av en fullt ut forent organisasjon, under ledelse av den teokratiske Hersker, Jehova Gud, som var i sitt sanne, åndelige tempel. Jehova måtte stå bak organiseringen. Det finnes bare to organisasjoner som virker universelt, og den ene av dem burde enhver fornuftutstyrt skapning kjenne godt til. Det er Skaperens organisasjon, Jehovas organisasjon. Den andre er den som blir ledet av hans store motstander, av ham som profeten Sakarias også omtalte, nemlig Satan Djevelen. — Sakarias 3: 1, 2.

21. Hva er de viktigste delene av Djevelens organisasjon, og hva gjør det påkrevd at forkynnelsen av Riket blir utført på en organisert måte?

²¹ Den nåværende tingenes ordning blant menneskene representerer i sannhet en organisasjon, og den kristne apostelen Paulus omtaler Satan Djevelen som «guden for denne tingenes ordning». (2 Korintierne 4: 4, NW) I et brev til efeserne (2: 2; 6: 11, 12) beskriver han hvor godt organisert den usynlige, åndelige del av Satan Djevelens organisasjon er. Både den usynlige del og den synlige, jordiske del av Satans organisasjon er imot forkynnelsen av det gode budskap om Guds messianske rike. Dette gjør det enda mer påkrevd at Rikets forkynnere arbeider på en organisert måte.

22. a) Er Jehovas ’hærskarer’ organisert? b) Hva var Jehovas synlige, jordiske organisasjon inntil Jesu død, og hva har vært hans synlige, jordiske organisasjon siden pinsedagen i år 33 e. Kr.? Hvordan er den oppbygd?

 ²² De hærskarer som tilhører Jehova, hærskarenes Gud, er alle organisert. (Lukas 2: 13—15; Åpenbaringen 14: 6, 7) Jehova, hærskarenes Gud, ville bare gi sin synlige, jordiske organisasjon i oppdrag å forkynne Rikets budskap på jorden. Fra profeten Moses’ dager og fram til Herren Jesu Kristi død var den jordiske nasjon som besto av kjødelige, omskårne jøder, Jehova Guds synlige organisasjon. (Salme 147: 19, 20) Men fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr., da Guds ånd ble utgytt over Jesu Kristi trofaste disipler, har det åndelige Israel med omskårne hjerter utgjort Guds ’hellige folk’ og hans synlige, jordiske organisasjon. (Apostlenes gjerninger 2: 1—40; Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; 1 Peter 2: 9) Det åndelige Israel er således den sanne, kristne menighet, som består av innvigde, døpte, åndssalvede disipler av Messias, Jesus. I likhet med menneskekroppen er denne menighet godt organisert, for dens mange medlemmer har alle hver sin bestemte oppgave å utføre. (Romerne 12: 4—8; 1 Korintierne 12: 12—28; Efeserne 4: 15, 16; Kolossenserne 2: 19) Menigheten har også utnevnte eldste og menighetstjenere som tar seg av spesielle tjenesteoppgaver. — Filippenserne 1: 1.

23. Hvilket annet arbeid har Jehovas synlige organisasjon utført foruten det å forkynne om Riket?

²³ Forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» til et vitnesbyrd for alle folkeslag er ikke det eneste arbeid Guds synlige, jordiske organisasjon har vært opptatt med nå i «endens tid» for denne tingenes ordning, etter at den første verdenskrig sluttet. Det har også pågått et innhøstningsarbeid i åndelig forstand. Jesus Kristus forutsa at et slikt arbeid skulle bli utført. Da Jesus forklarte sin lignelse om hveteåkeren som en fiende sådde ugress i, sa han:

24. Hva sa Jesus om høsten og om høstfolkene?

²⁴ «Den som sår den gode sæd, er Menneskesønnen. Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn; fienden som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende [en avslutning på en  tingenes ordning, NW]; høstfolkene er englene.» — Matteus 13: 37—39.

25. Hvor ble levningen av Jehovas åndssalvede tjenere samlet i 1919, men hvorfor gjensto det fremdeles et høstarbeid som skulle utføres av Jehovas engler, og hvem skulle delta i det?

²⁵ I etterkrigsåret 1919 ble den trofaste levning av Jehovas åndssalvede folk under englers ledelse samlet i hans synlige, jordiske organisasjon for å forkynne om Riket, slik det var blitt forutsagt. Dette var meget tydelig da Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt sitt åtte dagers stevne i Cedar Point i Ohio i september 1919. Men de som utgjorde denne trofaste, salvede levning, som hadde overlevd de store vanskelighetene og forfølgelsen under den første verdenskrig, var ikke mange nok til at det forutbestemte tallet på dem som blir salvet til å regjere med Jesus Kristus i hans himmelske rike, ble fullt. Antallet av Kristi medarvinger skulle, slik som det var forutsagt, være 144 000. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1, 3; 20: 4, 6) Følgelig måtte flere av «hvete»-klassen bli funnet av englene og samlet inn i Jehovas synlige, jordiske organisasjon. Hva krevde nå innhøstningsarbeidet på jorden, ettersom de usynlige, himmelske engler arbeidet gjennom den salvede levning på jorden?

26. Hva krevde dette høstarbeidet at medlemmene av den salvede levning gjorde, og hva må skje med dem som de døper, for at disse skal bli Kristi medarvinger?

²⁶ Det krevde at de overlevende av medarvingene til Kristi rike fra 1919 av utførte et ytterligere arbeid for å gjøre disipler og døpe og lære dem. Etter at disse nye disipler var blitt døpt som innvigde disipler av Jesus Kristus, måtte de bli salvet med Guds ånd for å bli «rikets barn», Jesu Kristi medarvinger. (Romerne 8: 15—17) De som på den måten ble samlet inn i løpet av denne «avslutningen på tingenes ordning», vil sammen med alle de andre hvetelignende kristne, som allerede hadde vist seg å være trofaste inntil døden, utgjøre det forutbestemte antall på 144 000 «rikets barn». Med tanke på alle slike trofaste som er blitt samlet inn, står det: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den  annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» — Åpenbaringen 20: 4, 6.

ÅNDELIGE UNDERPRESTER I DET «HELLIGE»

27, 28. a) Hvilket forhold står disse salvede i til Ypperstepresten, Jesus Kristus, og hvor befinner de seg derfor i Jehovas åndelige tempel? b) Hvilke spesielle privilegier har de i dette spesielle området?

²⁷ Legg merke til at disse trofaste, salvede disipler ikke bare skal regjere sammen med Jesus Kristus i det himmelske rike. De skal også være «Guds og Kristi prester». De 144 000 salvede er derfor Yppersteprestens, Jesu Kristi, underprester. Mens de ennå er på jorden, står de i et slikt forhold til sitt Hode, Jesus Kristus. Det er grunnen til at apostelen Peter for 1900 år siden skrev til sine salvede, kristne brødre og sa: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Som underprester har de det privilegium «å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus». (1 Peter 2: 9, 5) Mens de ennå er på jorden, står de følgelig i et spesielt forhold til Jehovas åndelige tempel, hvis Aller-helligste er Jehovas spesielle bolig i de hellige himler, hvor den oppstandne Jesus Kristus framstilte verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer.

²⁸ Mens disse underprester ennå er på jorden i kjødet, er de i den åndelige tilstand som ble billedlig framstilt ved det første rom eller det «Hellige» i templet i Jerusalem. I harmoni med at de gullkledde skuebrødsbordene, gull-lysestakene og det gullkledde røykofferalteret sto i det Hellige i templet i Jerusalem, tar de trofaste, kristne underprester i det åndelige Hellige til seg åndelig føde, blir åndelig opplyst og ofrer velluktende røkelse i form av bønner og en nidkjær tjeneste for Jehova mens de ennå er på jorden. (2 Mosebok 40: 4, 5, 22—28; 1 Kongebok 7: 48—50; 2 Krønikebok 4: 19—22) Selv om mennesker som ikke har noen åndelig skjelneevne, kanskje ikke vil forstå dette, utfører disse åndelige, salvede underprester virkelig en hellig tjeneste i dette hellige området i Jehovas store, åndelige  tempel. Fra sin opphøyde stilling i det Aller-helligste i dette åndelige tempel kan Jehova studere disse underpresters virksomhet og avsi dommen over dem på grunnlag av den tjeneste de utfører under hans Yppersteprest, Jesus Kristus. — Malakias 3: 1—5.

29. a) Hvilket arbeid deltok den salvede levning i etter 1919? b) Hvordan berørte dette Jehovas åndelige tempel?

²⁹ Når vi tar disse ting i betraktning, blir vi klar over følgende kjensgjerning: I året 1919 sto de som tilhørte den salvede levning av Kristi utfridde disipler, fram for å gjøre sin del av høstarbeidet på jorden under ledelse av «høstfolkene», englene i himmelen. På den måten påtok de seg et arbeid som berørte Jehovas sanne, åndelige tempel. Hvordan det? Jo, ved at de gjorde disipler og på den måten samlet inn «hvete»-klassen under englenes, høstfolkenes, ledelse, var de med på å frambringe flere åndelige underprester. De samarbeidet med Jehova Gud, slik at han kunne innsette flere underprester, ja, det fulle antall åndelige underprester, i det Hellige i sitt store, åndelige tempel. De arbeidet på den måten for at det skulle bli utført en utvidet, hellig tjeneste ved at flere underprester tjente i Jehovas tempel.

30. Var dette det rette tidspunkt for innsamlingen av de hvetelignende kristne, og hvordan førte dette til en utvidelse av arbeidsstokken i det Hellige?

³⁰ Dette var ikke et «ettersankningsarbeid» i likhet med det som fulgte etter det vanlige høstarbeidet i det gamle Israel. * Dette innsamlingsarbeid som ble utført av den salvede levning, var det virkelige innhøstningsarbeidet, som ble utført under ledelse av de himmelske «høstfolkene». De som tilhørte levningen, skulle utføre dette arbeidet i «avslutningen på tingenes ordning», etter året 1914, og Jesus sa at «høsten er en avslutning på en tingenes ordning». (Matteus 13: 39; 24: 3, 31, NW) Som følge av det åndelige innhøstningsarbeid som ble utført i årene som fulgte, vokste den salvede levning av Kristi hvetelignende disipler  i antall på en bemerkelsesverdig måte fram til året 1931, da den salvede levning antok det bibelske navnet «Jehovas vitner». Det var tydelig at antallet av åndelige underprester i det Hellige i Jehovas åndelige tempel hadde økt, og de utgjorde øyensynlig hele den gruppe som var nødvendig for at det forutbestemte antall på 144 000 åndelige underprester under Ypperstepresten, Jesus Kristus, skulle være fullt. Det fant i sannhet sted en utvidelse av arbeidsstokken i det Hellige i Jehovas sanne tempel.

31. Hva ble de utfridd av og hva ble de ført tilbake til i 1919 med tanke på at de skulle gå i gang med dette tempelarbeidet?

³¹ Det var således et åndelig tempelarbeid den salvede levning av utfridde kristne begynte å utføre i året 1919. På grunn av den kjærlige godhet Jehova viste ved sin større Kyros, Jesus Kristus, var de blitt utfridd av fangenskapet under Babylon den store, den falske religions verdensrike, og dens politiske elskere. De var blitt frigjort og ført tilbake til sitt rettmessige område på jorden nettopp for at de skulle gå i gang med dette tempelarbeid.

32. Hvordan svarte det som fant sted i 1919 e. Kr., til det som fant sted i 520 f. Kr.?

³² Det var akkurat som i år 520 f. Kr., da profetene Haggai og Sakarias ble oppreist for å oppmuntre den hjemvendte jødiske levning til å gjenoppta arbeidet på templet i Jerusalem, som så lenge var blitt forsømt. I året 1919 e. Kr. ble levningen av salvede, utfridde kristne gjennom bladet Vagt-Taarnet oppfordret og oppmuntret til å gjenoppta sin offentlige tjeneste for den høyeste Gud på en fryktløs måte. Guds messianske rike var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid endte i 1914, og det måtte nå kunngjøres verden over. Dette lovoffer skulle nå frambæres for Gud i alle hans fienders påsyn. — Hebreerne 13: 15, Salme 138: 1—3.

33. Hvordan ville det gå hvis den salvede levning fulgte den kurs som fedrene til den jødiske levning i fortiden fulgte, og hva gjorde derfor den salvede levning?

³³ På denne måten kunne de ’vende om’ til Jehova, slik at han også kunne «vende om» til dem og vise dem sin gunst. Hvis de etterlignet fedrene til den jødiske levning  i fortiden, som han hadde vært meget vred på, ville de bli rammet av ulykke, i likhet med disse fedrene, som ikke lyttet til eller ga akt på de advarsler og de råd Jehovas profeter kom med. Jehovas profetiske ord og kunngjøringer ville også nå dem som var ulydige nå i «endens tid». Den salvede levning begynte derfor viselig å ’vende om’ til Jehova i 1919.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]