Kapittel 20

En «tredjedel» skal levnes i et renset land

1. Har kristenheten klart å frambringe et slikt land som ærlige og oppriktige mennesker ønsker? Hvis løfte om å frambringe det ønskede paradis må vi i vår tid sette vår lit til?

DET ærlige og oppriktige og rettskafne mennesker i vår tid ønsker, er et land hvor innbyggerne lever et rent liv, og hvor det ikke er noe religiøst hykleri eller bedrag. Kristenheten med alle dens hundrevis av såkalte kristne religionssamfunn har ikke klart å skape et slikt land. Alt håp om at den noensinne skal kunne gjøre det, er nå ute. Den kan ikke trekke fram et eneste land som et eksempel på at den kan fjerne ondskap og religiøs urenhet. Ikke noe sted har den frambrakt et åndelig paradis blant sine hundrevis av millioner av kirkegjengere. Hvis himmelens og jordens Skaper måtte vente på at kristenheten skulle frambringe en renset jord med en ren og ubesmittet religion, ville han måtte vente forgjeves, for den vil aldri kunne gjøre det. Den allmektige Gud vil imidlertid gjøre det, på sin egen måte, ved hjelp av sin teokratiske organisasjon. Hans løfte  om å gjøre det står fremdeles ved makt, og alle rettsindige mennesker i vår tid kan sette sin lit til det.

2. Hva sier Jehova skal bli åpnet mot synd og urenhet etter at han har fortalt om sorgen over den ’gjennomstungne’?

² Det er meget interessant å se hvordan Gud beskriver denne bemerkelsesverdige hensikt. I sitt «utsagn» har han nettopp talt om den sorg og bitre klage som skulle høres i hans land fordi Messias, som landets innbyggere hadde satt sitt håp til, var blitt gjennomstunget. (Sakarias 12: 1, 10—14) Like etter dette sier han så: «På den dag skal det være en åpnet kilde [vil en brønn bli åpnet, NW] for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» — Sakarias 13: 1.

3. Hva viser hvorvidt kristenheten har benyttet seg av denne «brønn» som ble åpnet mot synd og urenhet?

³ Finner vi «synd og urenhet» over hele jorden, også i kristenheten, i vår tid? Hvis det er tilfelle, er det tydelig at kristenheten ikke har dratt nytte av den «brønn» som skulle bli åpnet «på den dag». Vi lever på «den dag», ikke sant? Ordet «dag» sikter ikke her til en periode på 24 timer. Hvordan kan vi finne ut hvorvidt vi lever på denne begunstigede «dag»? Det kan vi gjøre ved å ta i betraktning alle de omstendigheter som har med saken å gjøre.

4. a) Hvem åpner denne «brønn», og hva skal vannet brukes til? b) Hva er ifølge Bibelen noen av de urene ting som ikke hører hjemme i Guds tempel?

⁴ Noe som i høy grad skulle kjennetegne denne «dag» var en «brønn». Denne brønnen blir åpnet av Jehova, for det er han selv som graver den ved hjelp av sine kjærlige foranstaltninger. Han sørger for at den blir fylt med rent vann. Hva skal dette vannet brukes til ifølge det han selv har sagt? Ikke til å slokke tørsten med, men til renselse. ’Brønnen’ åpnes «mot synd og urenhet». Blant de ting som er urene i Guds øyne, er en slik skamløs handling som den som blir beskrevet i 3 Mosebok 20: 21: «Når en mann tar sin brors hustru, da er det skamløs ferd; han har vanæret sin bror, de skal være barnløse.» Det som er urent, hører ikke hjemme i Guds tempel. (2 Krønikebok 29: 3—5) Hvis noe er urent, må det kastes, selv om det skulle være sølv  og gull. (Esekiel 7: 19) Ved å følge en skamløs handlemåte overfor Gud kan en gjøre seg selv «til en vederstyggelighet». (Klagesangene 1: 8) Hvis en israelitt besmittet seg selv ved å røre ved et lik, ble han betraktet som uren, og det var forbudt å røre ved ham inntil han hadde renset seg med vann som var blitt blandet med asken av en rød kvige som var blitt ofret. — 4 Mosebok 19: 2—22.

5. Hvilken tilstand hadde innbyggerne brakt landet i før israelittene tok det i besittelse, og hvorfor åpnet Jehova en ’brønn mot synd og urenhet’ til gagn for den levning som var blitt ført tilbake dit?

⁵ Før israelittene hadde tatt Kana’ans land i besittelse hadde landet vært besmittet og ’urent ved de fremmede folks urenhet og ved de vederstyggeligheter som de i sin urenhet hadde fylt det med fra ende til annen’. (Esras 9: 11) Men da israelittene hadde bodd i landet en tid, besmittet også de det og gjorde det urent, slik at Jehova kunne si: «Israels hus bodde i sitt land, og de gjorde det urent ved sin ferd og sine gjerninger; som en kvinnes månedlige urenhet var deres ferd for mitt åsyn.» (Esekiel 36: 16, 17; 3 Mosebok 15: 19—33) Jehova ønsket derfor ikke at det land som hans utfridde levning hadde vendt tilbake til, igjen skulle bli urent eller fortsette å være det. Det var derfor han åpnet denne «brønn» for å rense det for synd eller urenhet.

6. a) Hvorfor trengte «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem» en slik brønn med rensende vann etter sin hjemkomst fra Babylon? b) Hvor mange var denne «brønn» i virkeligheten beregnet på, og hvordan kunne de benytte seg av den?

⁶ ’Brønnen’ ble derfor åpnet «for Davids hus og for Jerusalems innbyggere». Men la oss ikke glemme at disse innbyggerne tilhørte den israelittiske levning som var blitt utfridd av Babylon, og som hadde vendt tilbake til Juda land for å gjenoppbygge sin Guds tempel i Jerusalem. Selv om «Davids hus» var blant dem, hadde de følgelig ikke en konge av Davids slektslinje på tronen der i Jerusalem. Serubabel, som hadde kommet fra Babylon, tilhørte «Davids hus», men han var bare blitt utnevnt til stattholder over Juda av perserkongen Kyros. (Sakarias 4: 6—10; Matteus  1: 6—13) Messias måtte komme for at de skulle få en konge av «Davids hus». De som her omtales som «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere», hadde følgelig behov for å bli renset for «synd og urenhet». Det var behov for at ’brønnen’ ble åpnet. «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» representerte i virkeligheten hele nasjonen. Hele folket trengte denne «brønn» med rensende vann, og de kunne benytte seg av denne Guds foranstaltning når de dro opp til Jerusalem for å feire sine årlige høytider.

7. Når ble denne «brønn» åpnet for «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem», og hva var de første resultatene av det?

⁷ Når ble denne «brønn» åpnet for «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» og for det folk som de representerte? Det skjedde etter at den som de hadde «gjennomstunget», den som de hadde drept på en torturpel utenfor Jerusalems murer påskedagen i år 33, ble oppreist fra de døde. Dette satte ham i stand til å fare opp til himmelen og tre fram for Jehova Guds åsyn og framstille for ham den sonende verdi av sitt utgytte blod. På pinsedagen, den 6. sivan, i år 33 brukte så Jehova Gud denne Messias, Jesus Kristus, til å utgyte den hellige ånd over sine trofaste disipler i Jerusalem, en skare som til å begynne med besto av omkring 120 mennesker. Senere den samme dagen bekjente omkring 3000 jøder at de var medskyldige i drapet på Messias, Jesus, og lot seg døpe i vann for å bli hans disipler, og de ble også døpt med den hellige ånd. — Apostlenes gjerninger 1: 2—5, 15; 2: 1—36.

8, 9. a) Hva betydde Peters råd til de tusener av skyldbetyngede jøder på pinsedagen hva ’brønnen’ angår? b) Hvordan forsikret Peter senere jødene i templet om dette?

⁸ Hva betydde det at den kristne apostelen Peter sa til disse tusener av skyldbetyngede jøder: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave»? (Apostlenes gjerninger 2: 37, 38) Det betydde at det nå var «den dag» som var forutsagt i Sakarias 13: 1. Det betydde at ’brønnen’ var blitt åpnet «for Davids hus og for Jerusalems innbyggere  mot synd og urenhet». Kunne det finnes noen større «synd og urenhet» enn det å foranledige eller være delaktig i drapet på Messias, Jesus? En del av disse tusener av jøder hadde uten tvil sett på Jesu Kristi pelfestede legeme da det ble «gjennomstunget» av den romerske stridsmannens spyd. (Johannes 19: 37) Men selv en slik «synd og urenhet» kunne vannet fra den åpnede «brønn» rense bort. Peter kom med en forsikring om dette da han senere sa til jødene i templet i Jerusalem:

⁹ «Og nå, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, liksom eders rådsherrer; men Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn [også i Sakarias 12: 10], at hans Messias skulle lide. Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus.» — Apostlenes gjerninger 3: 17—20.

10. Hvor mange kjødelige jøder benyttet seg ifølge Paulus av denne «brønn», og hvor lenge fantes denne «brønn» tydeligvis i Jerusalem med «Davids hus»?

¹⁰ Dette var i år 33, men selv så sent som i år 56 pekte apostelen Paulus under inspirasjon på at bare en levning av de kjødelige, omskårne jøder så hen til den ’gjennomstungne’ Messias, Jesus, ved å vise tro på ham og benytte seg av ’brønnens’ rensende vann: «Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse.» (Romerne 11: 5; 9: 27, 28) I år 70 ble det jødiske Jerusalem ødelagt av de romerske legioner, og Sakarias 13: 1 kunne ikke lenger få sin oppfyllelse på det bokstavelige Jerusalem, og ettersom slektsregistrene gikk tapt, var det heller ikke lenger mulig å fastslå hvem som tilhørte «Davids hus».

11. Når trådte som en parallell til dette en levning av åndelige israelitter fram på skueplassen, og hvilken profeti ble oppfylt på den?

¹¹ Sakarias 13: 1 får imidlertid også en oppfyllelse på levningen av de åndelige israelitter, som er knyttet til det «himmelske Jerusalem», den «levende Guds stad». Under den første verdenskrig, i årene fra 1914 til 1918, kom levningen av de åndelige israelitter i babylonisk trelldom, og  de kom til kort i åndelig henseende og ble urene åndelig sett. I året 1919 ble levningens medlemmer utfridd av Babylon den store og av dens politiske og militære elskeres grep. De begynte da å se og forstå at ordene i Esaias 12: 1, 2 gikk i oppfyllelse: «På den tid skal du si: Jeg takker deg, [Jehova]; for du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, [Jehova], er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse.» * Akkurat som på Sakarias’ tid fantes det således nå en levning som var blitt utfridd, og de som tilhørte denne levning, var blitt utfridd av Babylon den store og gikk inn for å gjenopprette den sanne tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel.

12. a) Når ble en «brønn» med rensende vann åpnet for levningen, og hvorfor ble den åpnet? b) Hvordan ble profetien i Esekiel 36: 24, 25 dermed oppfylt?

¹² De som tilhørte denne utfridde, salvede levning av åndelige israelitter, måtte renses fra enhver «synd» som de hadde begått, og enhver «urenhet» som de hadde pådratt seg mens de var i trelldom under Babylon den store og dens verdslige elskere. I samsvar med deres åndelige behov åpnet Jehova i utfrielsens år, 1919, i sin barmhjertighet ’brønnen’ med det rensende vann for dem. De begynte straks å gjøre bruk av det rensende vann i denne «brønn». Guds løfte i Esekiel 36: 24, 25 fikk således en åndelig oppfyllelse: «Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land. Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.» Under sin åndelige trelldom under Babylon den store hadde levningen rørt ved de døde ting i denne krigsgale verden, og det var nå som om Jehova gjennom Kristus sprengte «renselsesvann» blandet med asken av den slaktede, røde kvigen på den angrende levning. — 4 Mosebok 19: 1—13.

13. Hvem av de utfridde, åndelige israelitter, billedlig framstilt ved «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem», hadde behov for å bli renset, og hva var grunnen til det?

 ¹³ Alle medlemmer av den angrende, utfridde levning av det åndelige Israel måtte renses på denne måten. Det var ikke noen av dem som var så betydningsfulle eller hadde så stort ansvar, billedlig framstilt ved dem som tilhørte «Davids hus», og det var heller ikke noen som var så alminnelige eller tallrike, billedlig framstilt ved «Jerusalems innbyggere», at de kunne unnvære denne renselse ved vannet fra Jehovas «brønn», hans foranstaltning. De som utgjorde det styrende råd for levningen av det åndelige Israel, og også de utnevnte eldste i de åndelige israelitters lokale menigheter, trengte å bli renset i like høy grad som de øvrige innvigde, døpte medlemmene av menighetene. (Apostlenes gjerninger 20: 17—28; 14: 23; Filippenserne 1: 1; 1 Timoteus 3: 1—7; 4: 14; Titus 1: 5—9) De var urene som samfunn betraktet. De skulle være rene i sitt gjenvunne, åndelige område både hva forkynnelse, undervisning og livsførsel angår. I overensstemmelse med at de holdt seg uplettet av denne verden, kom de til å innta en strengt nøytral, kristen holdning til nasjonenes konflikter som førte til at millioner av mennesker ble drept. — Jakob 1: 27; Johannes 15: 18, 19; 17: 14.

LOJALITETEN OVERFOR GUD STERKERE ENN FAMILIEBÅND

14, 15. a) Hva skulle også prøves «den dag» ’brønnen’ ble åpnet? b) Hvordan viste Jehova dette i Sakarias 13: 2, 3?

¹⁴ «Den dag» da ’brønnen’ ble åpnet «mot synd og urenhet», skulle også være en dag da graden av innbyggernes lojalitet overfor Gud skulle bli prøvd. Den levning som vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr., ble advart om dette. Den suverene Herre, Gud, beskrev hvor lojale hans tilbedere måtte og ville være mot ham, da han videre sa gjennom profeten Sakarias:

¹⁵ «og det skal skje på den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og  de skal ikke mer kommes i hu; også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet. Og om noen heretter står fram som profet, da skal hans far og mor, hans egne foreldre, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i [Jehovas] navn. Og hans far og mor, hans egne foreldre, skal gjennombore ham mens han profeterer.» — Sakarias 13: 2, 3.

16. Hva er det ’land’ som Jehova har utryddet «avgudenes navn» av, og hva har dette ført til for de åndelige israelitter i vår tid?

¹⁶ Når det gjelder tiden etter året 1919, taler Jehova, hærskarenes Gud, her om det åndelige område som hans utfridde levning av åndelige israelitter befinner seg i. Ettersom denne Gud, som krever udelt hengivenhet, har utryddet «avgudenes navn» i det ’land’ som deres forhold til ham utgjør, nekter de nå å tilbe det «dyr» som stiger opp av havet, og også dette dyrets «bilde». Eller hvis vi sier det mer direkte — uten å benytte disse bibelske, symbolske uttrykkene for politiske institusjoner — de åndelige israelitter nekter over hele verden å tilbe den politiske stat og Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner. På den måten unngår de å bli rammet av den straff som Gud vil la ramme dem som har ’dyrets merke’. (Åpenbaringen 13: 1—18; 14: 9, 10) Ettersom de har «kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» og er «oppskrevet i himlene», har de sitt «borgerskap i himlene». (Hebreerne 12: 22, 23; Filippenserne 3: 20, NW) Derfor lar de seg ikke bli påvirket av nasjonalismens vanvidd. De foretar ingen tilbedelseshandlinger overfor nasjonalistiske avguder. De husker ikke avgudenes navn. De lojale, åndelige israelitter priser i stedet navnet Jehova, den sanne Guds navn, idet de av hjertet viser ham sin troskap.

17. I betraktning av hvilke advarsler som Jesus Kristus og apostelen Johannes kom med, var det betimelig at Jehova drev de falske profeter ut av «landet»?

¹⁷ Jehova har også fått de falske profeter og den «urene ånd» bort av hans utfridde levnings åndelige område. Da Jesus Kristus kom med sin advarsel i forbindelse med  «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW), sa han at ’falske messias’er og falske profeter skulle oppstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig’. (Matteus 24: 3, 4, 24, 25) Apostelen Johannes advarte: «I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.» (1 Johannes 4: 1) De som tilhørte den utfridde levning av åndelige israelitter, måtte følgelig vokte seg for falske profeter som ville trenge inn i eller oppstå i deres åndelige område på jorden.

18, 19. a) Hva måtte den utfridde levning av det åndelige Israel gjøre når Jehova drev de falske profeter ut av landet? b) Hvilken veiledning som apostelen Peter ga angående profetier, ga de akt på?

¹⁸ Hvordan bevarte så Jehova deres ’land’ eller åndelige område rent hva tilbedelse angår, ved å oppfylle sitt løfte: «Også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet»? (Sakarias 13: 2) Han gjorde det ved å sørge for at enhver uriktig forståelse som levningen hadde hatt av Bibelens profetier før den ble ført tilbake til sitt ’land’ i 1919, ble korrigert. «Endens tid» eller «avslutningen på tingenes ordning», som begynte i 1914, da hedningenes tid endte, var den tid da mange profetier ifølge det Gud hadde fastsatt, skulle gå i oppfyllelse. Disse profetiene kunne først forstås når de var i ferd med å bli oppfylt, eller etter at de var blitt oppfylt. I lys av alt det som hadde funnet sted etter 1914, begynte derfor den utfridde levnings medlemmer igjen å granske de profetiene som Gud hadde bestemt skulle få sin oppfyllelse i «endens tid». (Daniel 12: 4; Åpenbaringen 10: 6, 7) De begynte blant annet på nytt å studere Esekiels bok og Åpenbaringen, som de hadde gjort et forsøk på å forklare i boken The Finished Mystery (Den fuldbyrdede Hemmelighed), som ble utgitt i juli 1917. Den utfridde levning ga således akt på følgende ord:

¹⁹ «Dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften  er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» — 2 Peter 1: 19—21.

20. Hvordan gjennomboret foreldre billedlig talt sin egen sønn når denne profeterte løgn?

²⁰ Enhver tidligere fortolkning av en profeti som i lys av de historiske begivenheter og den klarere forståelse av Bibelen viste seg å være feilaktig, ble korrigert, uansett hvem som hadde framkommet med fortolkningen. Det saken gjaldt, var lojalitet overfor Gud og hans inspirerte Ord. For å vise hvilken lojalitet som ble krevd, kunne en si at hvis en person skulle komme med en feilaktig fortolkning av en av Guds profetier og holde fast ved den som en falsk profet, så ville hans egne foreldre bevare sin lojalitet overfor Gud og ikke lenger ha noe med ham å gjøre i religiøs henseende. Kristne foreldre kunne ikke gjøre som en gjorde under Moseloven, da en slik sønn ble henrettet, men de kunne erklære at han var åndelig død i forholdet til dem selv, til tross for at de var hans foreldre. På denne måten skulle de, billedlig talt, «gjennombore ham mens han profeterer». (Sakarias 13: 3; se til sammenligning 5 Mosebok 13: 1—5.) Med deres hele og fulle samtykke skulle en slik falsk profet bli utstøtt fra den kristne menighet. Når alle medlemmene av den utfridde levning la en slik lojalitet for dagen, ville enhver ’løgnprofet’ bli drevet ut av deres ’land’.

21. Hvordan ble den «urene ånd» drevet bort av deres åndelige ’land’?

²¹ På den måten ville også en ’uren ånd’ bli drevet ut av deres åndelige ’land’. En slik ånd som var en uren inspirert uttalelse av en som ga seg ut for å være profet, eller som var en tendens eller tilbøyelighet til urenhet, ville bli møtt med uvilje og motstand av de lojale. Enhver urenhet hva lære eller oppførsel angår, ville følgelig bli drevet ut under Guds hellige ånds ledelse. Det gudgitte åndelige område må bevares som et ’land’ hvor den rene, bibelske livsførsel er å finne. Slike som er urene i åndelig eller moralsk henseende, blir utstøtt derfra. — 2 Korintierne 6: 14 til 7: 1; se til sammenligning 5 Mosebok 13: 6—18.

 RELIGIØST HYKLERI AVSLØRES

22, 23. a) Hvordan gjør Jehova de falske profeter til skamme? b) Hvordan beskriver Jehova de falske profeters forsøk på å skjule årsaken til at de skammer seg?

²² Jehova, de sanne profeters Gud, vil gjøre alle falske profeter til skamme, enten ved ikke å la slike selvbestaltede profeters falske forutsigelser gå i oppfyllelse eller ved å sørge for at hans egne profetier blir oppfylt på en måte som er i strid med det de falske profeter har forutsagt. De falske profeter vil forsøke å skjule årsaken til at de skammer seg ved å benekte hvem de virkelig er. De vil forsøke å unngå å bli erklært åndelig døde av Jehovas lojale tilbedere. Jehova forutsa dette ved det han lot sin sanne profet Sakarias videre si:

²³ «På den dag skal alle profeter skamme seg over sine syner når de vil profetere, og de skal ikke kle seg i en lodden kappe for å lyve. Men hver av dem skal si: Jeg er ikke noen profet; jeg er jordbruker, for det var en som kjøpte meg til trell da jeg var ung gutt. Og om noen spør ham: Hva er det for sår du har i dine hender [på brystet, SSH]? da skal han svare: Det er sår jeg har fått i mine elskeres hus [i huset til dem som har elsket meg høyt, NW].» — Sakarias 13: 4—6; se til sammenligning Amos 7: 14—17

24. Hvem innrømmet den bedragerske profet at hans sår stammet fra, og hva viser dette med hensyn til lojaliteten overfor Gud sammenlignet med kjærligheten til kjødelige slektninger og nære venner?

²⁴ Jehova forutsa således at hans folk i det ’land’ som de hadde vendt tilbake til, ville være så godt opplært i hans Ord og være så lojale mot ham og hans sanne profetier at de ville nekte å elske eller pleie vennskap med en falsk profet. Hvis de ikke drepte ham, ville de i sin vrede tukte ham og slå ham så hardt at han ville få synlige sår eller arr. Slike merker på ham, ja, på hans bryst, som ville være delvis blottet, ville forråde hans identitet, til tross for at han hadde tatt av seg den offisielle kledning som han hadde dristet seg til å bære idet han ga seg ut for å være en sann profet for Jehova Gud. Hvem var det som hadde tilføyd ham slike sår som etterlot seg arr? Det var de som elsket  ham høyt, enten det nå var hans kjødelige foreldre eller hans nære venner. Deres lojalitet overfor Jehova, de sanne profetiers Gud, ville være større enn den kjærlighet de inntil da hadde hatt til en bedragersk profet. De ville sette kjærligheten til Gud og hans inspirerte Ord foran personlig vennskap med kjødelige slektninger eller omgangsfeller. En slik handlemåte ville føre til at «profetene og den urene ånd» ble drevet ut av Jehovas hjemvendte folks ’land’.

25. Hvem har fulgt en slik lojal handlemåte overfor Jehova, siden når har de gjort det, og hvordan har dette berørt deres åndelige land?

²⁵ Den salvede levning har fulgt en slik handlemåte og vist den største lojalitet overfor den suverene Herre, Jehova, siden 1919. Dette har ført til at frafalne eller opprørske personer er blitt utstøtt eller utelukket fra den teokratiske organisasjon som Jehova, den himmelske Teokrat, har opprettet blant dem som utgjør hans lydige levning. Den lojale levning har forstått at det ikke er en «lodden kappe», ikke en spesiell uniform eller klesdrakt, som gjør et menneske til en sann profet for den levende og sanne Gud. Det er derfor den har forlatt Babylon den store, kristenheten innbefattet, med dens religiøse prester, predikanter, munker og nonner i spesielle klesdrakter. Det som gjør en person til en sann profet for Jehova i vår tid, er hans sanne, kristne personlighet og hans lojalitet overfor Jehovas Ord og dets profetier. Det er derfor ikke noe å undres over at Jehovas vitner bruker den klesdrakt som er alminnelig blant folk, når de forkynner Guds Ord. Medlemmene av den lojale levning er således villige til å skyve kjærligheten til nære venner til side og tilføye dem åndelige «sår» for å vise at de misbilliger og forkaster dem som faller fra. Dette har ført til at deres teokratiske ’land’ er et åndelig område hvor det bare finnes ren, gudfryktig livsførsel.

HYRDEN BLIR SLÅTT, OG FÅRENE ATSPRES

26. a) Av hvilken grunn ble Jesus Kristus som profet slått og tilføyd sår? b) Hvordan forutsa Jehova dette gjennom profeten Sakarias?

²⁶ Den største profet for Jehova som noensinne har vært på jorden, ble slått og dødelig såret, men det skjedde for at  det skulle bli bevist at han var en profet for den høyeste Gud like til det siste. (5 Mosebok 18: 15—22; Apostlenes gjerninger 3: 13—23) Det at han led en voldsom død, førte til at hans lojale disipler en kort tid ble atspredt. Den sanne profet Sakarias ble benyttet til å forutsi dette, for Gud sa videre til ham: «Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste [som står meg nær, SSH]! sier Jehova], hærskarenes Gud; slå hyrden, og fårene skal atspres, og jeg vil igjen ta meg av de små!» — Sakarias 13: 7.

27, 28. Hvis anvendelse av Sakarias 13: 7 vil vi godta for å unngå den feil som enkelte bibeloversettere i vår tid har begått, og hvor finner vi denne anvendelsen?

²⁷ Enkelte bibeloversettere i vår tid anvender disse ordene på den «dårlige hyrde» ved å flytte teksten i Sakarias 3: 7—9 og føye den til Sakarias 11: 17. (Se Moffatts oversettelse, An American Translation og The New English Bible.) Vi gjør imidlertid ingen feil hvis vi anvender ordene Sakarias 13: 7 på samme måte som Jehovas største profet på jorden, Jesus Kristus. Det var i Jerusalem i den jødiske påskenatt, den 14. nisan i år 33. Jesus hadde nettopp spist påskemåltidet og hadde deretter innstiftet Herrens nattverd (eller Herrens aftensmåltid) og var nå sammen med sine 11 trofaste apostler på vei til Getsemane hage ved foten av Oljeberget. Beretningen sier:

²⁸ «Da sier Jesus til dem: I denne natt skal I alle ta anstøt av meg; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal atspres. Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» — Matteus 26: 31, 32; Markus 14: 27, 28.

29. a) Hvordan kan en si at sverdet ble rettet mot ham som ’står Jehova nær’, da det ble rettet mot Jesus Kristus’? b) Hvorfor kunne Jehova ha tillit til Jesus Kristus da han oppfordret sverdet til å ’våkne opp’ mot ham?

²⁹ Anvendte den store profet, Jesus Kristus, ordene i Sakarias 13: 7 på rette måte? Litt senere den samme påskenatten ble krigens «sverd» virkelig benyttet mot Jehovas sanne hyrde, ja, imot ham som sto Jehova nærmest, hans første og nærmeste medarbeider, hans Sønn, Jesus Kristus. Jesus var hans enbårne Sønns «den førstefødte framfor  enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse». (Johannes 3: 16; Kolossenserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14, LB) Før han ble født som menneske, hadde han levd som en åndeskapning sammen med Jehova Gud i himmelen, og han hadde vært sammen med sin himmelske Far da denne skapte alle andre ting, idet han benyttet ham som sitt redskap. (Johannes 1: 1—3; Kolossenserne 1: 16—18) Jehova hadde derfor den største tillit til sin Sønn, også mens han var et fullkomment menneske her på jorden. Han var overbevist om at hans Sønn ville bevare sin ulastelighet under fiendens krig mot ham. Fullt overbevist om dette oppfordret han fiendenes «sverd», krigens «sverd», til å ’våkne opp’ mot hans Sønn.

30. Hvorfor siterte Jesus Sakarias 13: 7 slik at det lød som om det var Jehova selv som ville slå hyrden, og hvorfor motsatte Jesus seg ikke å bli slått?

³⁰ Ettersom det var Jehova som profetisk lot befalingen om å «slå hyrden» gå ut, var det som om det var han selv som slo hyrden. Jesus kunne derfor sitere de profetiske ordene i Sakarias 13: 7 slik at det lød som om hans himmelske Far sa: «Jeg vil slå hyrden.» (Se The Septuagint Bible av Charles Thomson.) Den hopen som kom imot Jesus denne påskenatten, anført av forræderen Judas Iskariot, kom med bokstavelige sverd og stokker. Jesus forsøkte ikke å avverge at profetien gikk i oppfyllelse. Når hans himmelske Far hadde gitt befaling om at han skulle bli slått, ville han bøye seg for det.

31. Hvilket spørsmål stilte Jesus etter at han hadde bedt Peter om å stikke sitt sverd i skjeden igjen, og hvilke ord i Sakarias 13: 7 gikk nå i oppfyllelse?

³¹ Da apostelen Peter forsøkte å forsvare Jesus med et sverd, sa Jesus derfor til ham at han skulle stikke sverdet i skjeden, og sa: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler? Hvorledes skulle da skriftene oppfylles, at så må skje?» Etter at Jesus så hadde spurt hvorfor denne hopen kom imot ham, en fredelig forkynner, «som mot en røver med sverd og stokker», tilføyde han: «Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skal oppfylles.» Hele skriftstedet i Sakarias’ bok var ennå ikke oppfylt. Resten av det  gikk i oppfyllelse like etter, for beretningen sier: «Da forlot alle disiplene ham og flydde.» På den måten ble «fårene» atspredt. — Matteus 26: 51—56; Markus 14: 47—50; Johannes 18: 1—9.

32. Hvem var de «ubetydelige», og hvordan førte Jehova sin hånd tilbake over dem, slik det sies i profetien?

³² Jesus hadde anvendt profetien riktig. Den natt da han selv ble slått med ’sverdet’ som den gode Hyrde, ble hans får atspredt og snublet således i forbindelse med ham. Men hvordan ble resten av Sakarias 13: 7 oppfylt? Det står jo også: «Jeg vil igjen ta meg av de små» eller: «Jeg vil visselig føre min hånd tilbake over dem som er ubetydelige» (NW). Dette viste seg å være en barmhjertig handling fra Jehovas side, en handling lik den som blir beskrevet i Esaias 1: 25, 26 (NW). Med sin «hånd» eller anvendte makt beskyttet Jehova, hærskarenes Gud, de atspredte fårene. Disse fryktsomme apostlene var «små» eller «ubetydelige» sammenlignet med den gode Hyrde, Jesus Kristus. Også datidens jødiske verden anså dem for å være «ubetydelige», for ikke å være av så stor betydning at de ble tatt i forvaring den natten da Jesus ble arrestert. Men Jehova regnet dem ikke for å være «ubetydelige», og han viste dem medfølelse og beskyttet dem og bevarte dem. På den tredje dagen deretter, den 16. nisan, førte han dem sammen igjen, slik at den oppstandne Jesus kunne vise seg for dem og igjen vokte dem som en hyrde. — Lukas 24: 33—43; Johannes 20: 1—29.

33. Hvordan slo fiendene Jehovas Hyrde med ’sverdet’ under den første verdenskrig, hva var deres hensikt, og hvordan førte Jehova sin hånd tilbake over de «ubetydelige»?

³³ Da den første verdenskrig nådde sitt høydepunkt i 1918, ble de får som tilhørte hyrdekongen Jesus Kristus, som Jehova hadde innsatt på tronen i himmelen for at han skulle ’herske midt iblant sine fiender’, på lignende måte atspredt. (Salme 110: 1, 2) De jordiske fiender hadde i virkeligheten erklært krig mot den himmelske Hyrde som Jehova hadde utnevnt til å vokte menneskeverdenen. Ettersom  de ikke kunne bruke krigens «sverd» direkte mot Jehovas regjerende Hyrde, slo de «fårene» på jorden ved å gjøre bruk av sin krigsmakt og sine krigstiltak i håp om å atspre dem for bestandig, slik at de ikke kunne bli reorganisert. Men som en parallell til det som fant sted i det første århundre, førte Jehova, hærskarenes Gud, sin hånd tilbake over disse «ubetydelige» som tilhørte levningen av det åndelige Israel. På en forunderlig måte beskyttet og bevarte han dem, og i etterkrigsåret 1919 førte han dem igjen sammen, slik at de kom til å utgjøre en organisert enhet. Det at han på den måten gjenopplivet dem og opphøyde dem i hans tjeneste, førte til at deres fiender, som tilsynelatende hadde seiret over dem, ble forundret og grepet av frykt. — Åpenbaringen 11: 7—13.

«TO TREDJEDELER» AVSKJÆRES

34. Hva blir en stor del av verdens befolkning avskåret fra, og hvorfor blir den det?

³⁴ Det at Jehovas Hyrde og Medarbeider ble slått, fikk følger som har berørt hele menneskeheten helt fram til vår tid. Nå i det 20. århundre har en parallell til det som fant sted i gammel tid, hatt merkbare virkninger for vår generasjon, som lever i «endens tid», i «avslutningen på tingenes ordning». Størstedelen av verdens befolkning er blitt «avskåret» fra å ha noen andel i det gudgitte, åndelige område eller ’land’ som Guds gunst og velsignelse hviler over. Disse menneskene er så opptatt med de materielle ting og de politiske og sosiale problemer i denne tingenes ordning at de inntar en likegyldig holdning til eller er uvitende om den vidtrekkende profetien i Sakarias 13: 8, 9 som nå oppfylles på dem. Legg merke til hva denne profetien sier:

35. Hvor mange «tredjedeler» vil bli «avskåret» ifølge Sakarias 13: 8, 9?

³⁵ «Og i hele landet, sier [Jehova], skal to tredjedeler utryddes og omkomme [bli avskåret og utånde, NW], bare en tredjedel skal levnes der. Og denne tredjedel vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og  prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn. Og jeg vil bønnhøre dem.»

36. Betydde det at medlemmene av den åndelige levning ble utfridd og ført tilbake til sitt ’land’ i 1919, at Jehova var ferdig med å rense og prøve dem? Hvilket forbilde framgår dette av?

³⁶ La oss huske at disse ordene ble uttalt gjennom profeten Sakarias til Israels hjemvendte levning i Juda land. Denne israelittiske levning i fortiden var et profetisk forbilde på den salvede levning av åndelige israelitter nå i «endens tid», i «avslutningen på tingenes ordning», som begynte da hedningenes tid endte i 1914. Etter de store prøvelsene og trelldommen under den første verdenskrig ble levningen av åndelige israelitter utfridd og ført tilbake til sitt gudgitte, åndelige område eller ’land’ i 1919, om våren i dette betydningsfulle året. Det at disse medlemmer av den utfridde levning hadde kommet igjennom forfølgelsen og vanskelighetene under den første verdenskrig, betydde ikke at de nå ikke mer ville bli prøvd og lutret av Jehova Gud. Da de som utgjorde den israelittiske levning (Sakarias innbefattet), ble utfridd av det falne Babylon i 537 f. Kr., var prøvelsens tid heller ikke forbi for deres vedkommende. Det bød på mange vanskeligheter å fullføre Jehovas annet tempel i Jerusalem, og det var ikke ferdig før i år 515 f. Kr. Levningen av det åndelige Israel opplevde noe tilsvarende etter 1919.

37. Hva profeterte Malakias omkring 60 år senere om det renselsesarbeid Jehova ville utføre, og om gjenopprettelsen av den rene tilbedelse i hans tempel?

³⁷ Profeten Malakias, som profeterte i Juda land omkring 60 år etter Sakarias’ tid, forutsa at Jehova ledsaget av «paktens sendebud» (NW) skulle komme til sitt tempel. Der skulle han sitte og «smelte og rense sølvet», og han skulle «rense Levis barn». Hvorfor skulle han gjøre det? For å gjenopprette den rene tilbedelse av den sanne Gud i sitt tempel. Som Malakias forutsa: «De skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager,  som i fordums år.» — Malakias 3: 1—4; skrevet omkring år 443 f. Kr.

38. Hva skulle dessuten gjøres for å rense landet?

³⁸ For at Jehovas hjemvendte folks ’land’ skulle bli et land hvor innbyggerne hadde en ren og gudfryktig livsførsel, måtte det ikke bare finne sted en renselse av Levis barn, som gjorde tjeneste i templet. Jehova sa også: «Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarlene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud; for jeg, [Jehova], har ikke forandret meg, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort. . . . vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Malakias 3: 5—7.

39. Ble Malakias’ profeti oppfylt i det første århundre, og hva viser hvorvidt profetien også skulle bli oppfylt etter 1914?

³⁹ Malakias’ profeti fikk en oppfyllelse i det første århundre, på den tid da Messias, Jesus, var nærværende i kjødet blant Israels folk. (Matteus 11: 7—10; Markus 1: 1, 2; Lukas 7: 24—27) Malakias’ profeti skulle dessuten få en oppfyllelse etter at Jesus Kristus var blitt innsatt på tronen i himmelen i 1914 og således var nærværende i sitt rike. Til sin fastsatte tid etter denne begivenheten må Jehova Gud ledsaget av sitt «paktens sendebud» ha kommet til sitt åndelige tempel for å dømme alle dem som tilba ham der, innbefattet dem som bare ga seg ut for å tilbe ham. Jehova må ha vært i sitt åndelige tempel som den øverste Dommer i 1919, da han utfridde de åndelige israelitter av Babylon den store og førte dem tilbake til sitt ’land’ eller gudgitte, åndelige område på jorden.

40. Hvordan handlet Jehova som en som renser kostbart metall, og hvem skulle bli «avskåret» fra 1919 av?

⁴⁰ I samsvar med det profetiske bilde ville Jehova rense det folk som hevdet at det tilba ham. Han ville fjerne dem som var blitt lik slagg. Dem som var som kostbart, edelt  metall, som renset sølv og gull, ville han sette pris på og bevare. Fra og med 1919 ville derfor noen bli avskåret eller fjernet fra det ’land’ som var bebodd av Jehovas utfridde folk. De som på den måten ble «avskåret», skulle åndelig talt «utånde» hva deres livsviktige forhold til Jehova angår.

41. Hva sa Jesus i lignelsen om ugresset blant hveten om at noen skulle avskjæres?

⁴¹ Hvem utgjør så de «to tredjedeler» som skal ’avskjæres og utånde’? (Sakarias 13: 8, NW) Det er noe den regjerende Konge, Jesus Kristus, i egenskap av «paktens sendebud» må vise oss. Det har å gjøre med «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW), med «endens tid», som vi har levd i siden 1914. (Daniel 12: 4, Matteus 24: 3—14; 28: 20) Hva sa Jesus om denne kritiske perioden? Da han forklarte lignelsen om ugresset blant hveten, sa han:

Den som sår den gode sæd, er Menneskesønnen. Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn, men ugresset er den ondes barn; fienders som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende; høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen, der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. — Matteus 13: 37—43.

42. Hvem er «ugresset» i første rekke et symbol på, og fra hva og av hvem blir de avskåret?

⁴² Denne lignelsen forutsa at en stor del av menneskene ville bli avskåret ved verdens ende eller i avslutningen på tingenes ordning, som vi har befunnet oss i siden 1914. Den del som blir avskåret i denne perioden, er det symbolske ugresset, som er et bilde på den «ondes barn», og den onde er Satan Djevelen, ’fienden’ som sådde ugresset. De som var som ugress, ble lenge forvekslet med symbolsk hvete, idet de feilaktig ble regnet for å være «rikets barn», det vil si salvede kristne med et kall til det himmelske rike. De ga seg ut for å være kristne, og de ble derfor forvekslet med de sanne salvede kristne, Rikets arvinger. Men nå i  endens tid, i «høsttiden», har de nådd sin fulle utvikling, og det er blitt bevist at de er ’ugress’, uekte kristne, som i likhet med Djevelen, som har sådd dem, inntar en fiendtlig holdning til Riket. De blir med rette «avskåret» fra å ha samfunn med ’hvete’-klassen. «Høstfolkene», de som blir benyttet til å avskjære dem, er engler. De kaster «ugresset» i ’ilden’, og det vil ikke tåle denne «ild». Disse menneskers falske identitet blir ødelagt, og til slutt vil de selv bli tilintetgjort.

43. Hvordan beskrev Jesus innhøstningen av de utvalgte i sin profeti om «tegnet» på avslutningen på tingenes ordning, og hvem forutsa han deretter ville bli avskåret?

⁴³ Det er imidlertid også en annen «tredjedel» eller klasse som blir «avskåret» nå i «avslutningen på tingenes ordning». Jesus Kristus omtalte denne ’tredjedelen’ eller klassen i sin storslagne profeti om «tegnet» på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning. (Matteus 24: 3) I denne profetien fortalte han om «høsten», som historien viser begynte i 1919, og han sa: «Han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» (Matteus 24: 31) Henimot midten av sin profeti sa han så:

Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.

Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.

Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnissel. — Matteus 24: 44—51; se til sammenligning Lukas 12: 42—46, hvor den samme lignelsen blir gjengitt.

44. Hvilken klasse er den «onde tjener» således et bilde på, hvorfor blir denne klasse avskåret, og hva avskjæres den fra?

⁴⁴ Her er det den «onde tjener» som blir «avskåret», idet han får lodd og del, ikke med sin herres andre tjenere, men  med hyklerne, med de utro, etter at han har fått den strengeste straff. Akkurat som den «tro og kloke tjener» er et bilde på den klasse av salvede kristne som tjener i Herren Jesu Kristi hus som hans «tjenestefolk», er også den «onde tjener» et bilde på en klasse mennesker. De som tilhørte denne klasse kristne, var i motsetning til «ugresset» salvet med Guds ånd og tilhørte Herrens hus, idet de gjorde tjeneste der. De ble imidlertid troløse og begynte å søke sine egne interesser, mistet selvkontrollen med hensyn til sine lyster, benyttet sin makt og myndighet til å behandle sine medtjenere på en dårlig måte og ble skjødesløse og inntok en likegyldig holdning til det at de skulle stå til regnskap for sin Herre ved hans komme. Derfor ’avskjærer’ Herren denne «onde tjener»-klasse i tiden for sitt annet usynlige nærvær som konge, nå i «avslutningen på tingenes ordning». Han utstøter dem og lar dem få lodd og del med de religiøse hyklerne og de utro. Der utånder de.

45. Hvor mange «tredjedeler» er således blitt «avskåret»? Hvem er blitt ført gjennom ’ilden’, og hvorfor har disse påkalt Guds navn?

⁴⁵ På den måten blir «to tredjedeler» eller flertallet av dem som i denne tiden hevder at de er kristne, avskåret fra det ’land’ eller gudgitte, åndelige område som tilhører Jehovas utfridde levning. Men den suverene Herre, Gud, har ført en «tredjedel», et mindretall av dem som hevder at de er medarvinger til Guds himmelske rike, gjennom den «ild» som har prøvd deres tro, deres personlighet og deres gjerninger. Selv om det har vært hardt, har de ydmykt underkastet seg den lutringsprosess som Jehova har utsatt dem for. For å kunne utholde den billedlige heten har de måttet påkalle Jehovas navn, og han har bønnhørt dem på grunn av deres oppriktighet.

46. Hva har Jehova sagt til denne «tredjedel», hvordan har han gjort det, og hva har denne «tredjedel» svart?

⁴⁶ Som en oppfyllelse av Sakarias 13: 9 har den himmelske Tilsynsmann for «landet» ikke avskåret denne «tredjedel» fra det gudgitte, åndelige område som tilhører hans utfridde levning. Ved tydelig å vise dem sin gunst og på en  vidunderlig måte bruke dem som sine vitner har han sagt: «De er mitt folk.» Den trofaste, salvede levning har på sin side sagt: «[Jehova] er min hyrde.» Dette har de især gjort siden den 26. juli 1931, da de som utgjorde den salvede levning, antok navnet «Jehovas vitner». De har fortsatt å tjene i sitt åndelige ’land’ fram til denne dag, idet de har lovprist sin Gud.

47. Hvem fra alle folkeslag slutter seg til denne «tredjedel» for å tilbe sammen med den i Jehovas tempel?

⁴⁷ Det er den «tredjedel» som er blitt levnet i dette åndelige ’land’, de «ti menn av alle hedningefolkenes tungemål» slutter seg til idet de griper fatt i disse trofaste, åndelige jøders eller israelitters kappefald. Til disse sier de som utgjør den internasjonale ’store skare’ som blir billedlig framstilt ved de «ti menn»: «Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (Sakarias 8: 20—23) Et stadig voksende antall, ja, titusener, slutter seg hvert år til den salvede levning i dens ’land’ og tilber Jehova i hans tempel. — Åpenbaringen 7: 9—15.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]