Kapittel 17

Forening trass i falske forutsigelser

1. Hvilke problemer ville det å føre et atspredt folk tilbake til sitt eget land skape i vår tid med en befolkningseksplosjon og truselen om verdensomfattende hungersnød?

I VÅR tid lyder skremmende advarsler om overbefolkning av jorden, ja, om en befolkningseksplosjon, og om verdensomfattende hungersnød allerede i 1975. Det kan derfor høres merkelig ut at profetien sier at unge menn og jomfruer skal blomstre opp på grunn av kornet på åkeren og vinen fra vingårdene, og at det skal føres inn så mange innbyggere at det ikke er plass til flere. For enkelte lands vedkommende ser det ut til at de på grunn av den hurtig økende befolkningen må skaffe mer plass ved å ta enkelte områder fra sine naboland. Det må skaffes mer mat, og det betyr at mer jord må dyrkes. Hvorfor skulle en så samle et lands atspredte innbyggere innenfor landets grenser, slik at områdets kapasitet ble utnyttet til det ytterste? Hvordan kan dets matvareproblem løses?

2. Hvem har ifølge Salme 104: 13—16 i motsetning til menneskelige regjeringer ikke noe problem med å skaffe nok mat?

² Matvareproblem? Et slikt problem eksisterer nok for menneskelige regjeringer, men ikke for Ham som plantet menneskenes paradis. Ikke engang i vår tid eksisterer det et slikt problem for Ham som det under inspirasjon ble skrevet følgende om over 2300 år før den nåværende verdenssituasjon: «Han vanner fjellene fra sine høye saler, av dine gjerningers frukt mettes jorden. Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød fram av jorden. Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. [Jehovas] trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet.» — Salme 104: 13—16.

3. Hvem oppfordrer Sakarias 10: 1, 2 oss til å søke hjelp hos?

 ³ Uansett hvilke forutsigelser selvsikre mennesker kan komme med med hensyn til hvordan verdens problem vil bli løst ved menneskenes forente anstrengelser, er det bare én kant vi kan vente at hjelpen skal komme fra. Hvem det er som kan hjelpe, viser den kunngjøringen som kommer fra en kilde som er høyere enn mennesker og djevler, og som står nedskrevet i Sakarias 10: 1, 2: «Be [Jehova] om regn når tiden for vårregnet er inne! [Jehova] sender lynstråler [skaper uværsskyer, SSH], og regnskyll skal han gi dem, så hver mann får grøde på sin mark. For husgudene talte usant, og spåmennene skuet løgn; tomme drømmer forkynte de, og den trøst de ga, var intet verd; derfor måtte [skal, NW] folket dra av sted som får og li ondt, fordi der ingen hyrde var.»

4. Hvordan ble Skaperens evne til å gi regn på et bestemt tidspunkt demonstrert på Noahs tid og på Elias’ tid?

⁴ At den suverene Herre, Jehova, Skaperen, har evne til å gi regn i verdensomfattende målestokk, ble demonstrert i året 2370 f. Kr. Etter at Noah og hans familie i løpet av en uke på Guds befaling hadde ført dyr og fugler inn i den kjempemessige arken eller kisten, begynte det å regne over hele jorden i 40 dager, slik at jordens overflate var dekket av vann i et helt år. (1 Mosebok, kapitlene 6—8) En annen anledning da Jehova lot det regne på et bestemt tidspunkt, var da profeten Elias ba om regn etter at det hadde vært tørke i tistammeriket Israel i tre og et halvt år. Svaret på en rettferdig manns bønn kom ved denne anledningen først i form av «en liten sky, så stor som en manns hånd, [som steg opp] fra havet [Middelhavet]», og etterpå «svartnet himmelen til med skyer og storm, og det kom et sterkt regn». — 1 Kongebok 18: 43—45; Jakob 5: 16—18; Lukas 4: 25, 26.

5. Hvilken opplevelse mens tempelarbeidet lå nede, viste de hjemvendte jødene at ’velsignelsens regnstrømmer’ (Esekiel 34: 26) ikke var noe de skulle ta som en selvfølge?

⁵ De som utgjorde den trofaste levning som hadde vendt tilbake til Juda land, hadde fått det løfte at Jehova ville sørge for gode miljømessige forhold i landet. Jehova sa:  «Jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse; jeg vil sende regn i rette tid; velsignelses regnstrømmer skal det være.» (Esekiel 34: 26) De som utgjorde denne levning, skulle imidlertid ikke ta dette som en selvfølge. I de årene da de forsømte gjenoppbyggingen av Guds tempel i Jerusalem, ble landet hjemsøkt av en brennende hete, ja, som Jehova sa: «Himmelen [har] lukket seg over eder, så den ikke gir dugg, og jorden har holdt sin grøde tilbake. Og jeg har kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jorden bærer, og over folk og fe og over alt eders henders arbeid.» (Haggai 1: 10, 11; 2: 16, 17; Sakarias 8: 10—12) Da fant de det nødvendig å be til Ham som ’skaper uværsskyer og gir regnskyll’. — Sakarias 10: 1, SSH.

6. Kan hedenske, overtroiske menneskers falske guder frambringe regn, og hvilken uttalelse vil økologer en dag måtte erkjenne riktigheten av?

⁶ Denne trofaste levning, som rettet sine bønner til ham, og som adlød hans bud, fikk erfare at ’hver mann fikk grøde på sin mark’. Enhver som var trofast, ble velsignet ved at hans mark bar tilstrekkelig med grøde til at han fikk den maten han trengte. En bør ikke se hen til og be til hedenske, overtroiske menneskers falske guder. Profeten Jeremias hadde tidligere sagt til den store regnets Giver: «Er det vel iblant hedningefolkenes falske guder noen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du [Jehova] vår Gud? Vi venter på deg; for du har gjort alle disse ting.» (Jeremias 14: 22) Alle vår tids økologer eller miljøverneksperter, som ikke tar Jehova Gud i betraktning, vil en dag måtte erkjenne at Bibelens inspirerte uttalelse om at det er Jehova som gir regn, er sann.

7. Hvorfor ber de som utgjør den salvede levning, ikke om bokstavelig regn for å avverge en verdensomfattende hungersnød, og hva vet de vil være av større betydning for dem som ønsker å overleve?

⁷ Medlemmene av den salvede levning av det åndelige Israel, som på det nåværende tidspunkt vier gjenopprettelsen av den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel størst oppmerksomhet, ber ikke om bokstavelig regn i håp om at en verdensomfattende hungersnød skal kunne avverges. De husker at Jesus Kristus forutsa at verdens folk  og nasjoner i «avslutningen på tingenes ordning» blant annet skulle bli hjemsøkt av «hunger». (Matteus 24: 7) De vet at åndelige velsignelser — en større forståelse av Bibelen og dens profetier, et godt forhold til Gud, et større mål av hans hellige ånd eller virksomme kraft, regelmessig samvær med hans innvigde folk, en andel i forkynnelsen av det gode budskap om hans messianske rike og guddommelig ledelse og beskyttelse i alle bestrebelser for å gjøre hans vilje — er av større betydning for dem som ønsker å få overleve den kommende store, verdensomfattende «trengsel» og oppnå liv i Guds nye tingenes ordning. Den gudfryktige levnings medlemmer har bedt om at slike velsignelser må bli utøst over dem. Deres åndelige område er derfor blitt velsignet med mye «grøde». Det er blitt et åndelig paradis. — 2 Korintierne 12: 4.

8. Hva har kristenheten sett hen til for å bli velsignet, men hvilke forutsagte resultater har det brakt?

⁸ Trass i sitt «gudfryktighets skinn» ser kristenheten hen til denne verdens falske guder for å bli velsignet, til kommersialismen, militarismen, den evolusjonistiske skolering, patriotismen, den moderne vitenskap og teknologi og De forente nasjoner. Dens politiske ledere rådspør til og med astrologer og spiritistiske medier. Hva er resultatet blitt? Nøyaktig det som Sakarias 10: 2 forutsa: «For husgudene talte usant, og spåmennene skuet løgn; tomme drømmer forkynte de, og den trøst de ga, var intet verd; derfor måtte [skal, NW] folket dra av sted som får og li ondt, fordi der ingen hyrde var.»

9. Hvordan har menneskene i kristenheten gjort seg skyldige i å bruke ’husguder’ og ’spåmenn’?

⁹ Menneskene i kristenheten, som ønsker å være uavhengige av Bibelen, ser hen til sine ’husguder’, til sine penater, slik som de overtroiske romerne i gammel tid gjorde. De setter sin lit til sine egne, private oppfatninger. Hver enkelt har sin egen, private religion. De stoler på de militære, økonomiske og politiske spesialisters forutsigelser og på prestene og andre religiøse ledere som ber om at Gud må velsigne slike verdslige ledere og talsmenn. De inntar  en opprørsk holdning til Guds Ord, som Jehovas kristne vitner har forkynt for dem, og de holder overmodig fast ved sine egne meninger om hvordan tingene skal gjøres. Følgende ord, som profeten Samuel uttalte til den ulydige kong Saul i Israel, får sin anvendelse på dem: «Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse.» — 1 Samuel 15: 23.

10. Har de forutsigelser ledende menn i kristenheten har kommet med, vist seg å være sanne, og er hjorden blitt holdt sammen under en hyrde?

¹⁰ Sett fra Jehovas synspunkt er det ikke bare den såkalte hedenske verden som befatter seg med avgudsdyrkelse og demonisk spådomskunst, men også kristenheten. Derfor har menneskenes private meninger vist seg å være feilaktige. Ledende menns forutsigelser angående en bedring av forholdene i verden ved hjelp av alle de menneskelagde midler som er blitt benyttet, har ikke vist seg å være annet enn ønskedrømmer, falske forutsigelser. Hvordan har dette berørt de bedratte, villedte menneskene? De har i sannhet dratt av sted som en fårehjord hvor alle fårene går hver sin vei, som får som ikke vet hvor de skal gå. De har fart vill og er blitt offer for de onde elementer i det menneskelige samfunn. De har følgelig kommet til å lide ondt, og de har ikke kunnet få hjelp fra noen menneskelige kilder. Ingen politisk hersker og ingen politisk organisasjon er i stand til å røkte dem, til å beskytte dem og lede dem til fredelige gressganger eller stille vann.

11, 12. a) Hvordan har kristenhetens herskere ikke fulgt det eksempel salmisten kong David satte? b) Finner Jehova ifølge Sakarias 10: 3—7 behag i politiske ’hyrder’ som lar seg lede av presteskapet?

¹¹ De politiske herskerne, også herskerne i kristenheten, som hevder at den er kristen, har nektet å følge det eksempel som ble satt av kong David, som var en hyrde for Israels folks hjord i 1077—1037 f. Kr. I Salme 23: 1, 2 sa den tidligere hyrdegutten David: «[Jehova] er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» Kan Overhyrden Jehova være tilfreds med den oppførsel som blir vist av de politiske herskere, som i egenskap av hyrder for menneskene blir  ledet og støttet av kristenhetens presteskap? Ikke ifølge det Sakarias videre sier:

¹² «Mot hyrdene er min vrede opptent, og bukkene vil jeg hjemsøke; for [Jehova], hærskarenes Gud, ser til sin hjord, Judas hus, og gjør den lik sin stolte stridshest. Fra ham [Juda] kommer hovedpersonen, fra ham kommer den bærende hersker, fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår enhver arbeidsfoged, alle sammen. Og de skal være lik kjemper som trår sine fiender ned i krigen liksom skarnet på gatene; ja, stride skal de, for [Jehova] er med dem, og de som rider på hester, skal bli til skamme. Jeg vil styrke Judas hus og frelse Josefs hus og gi dem et bosted; for jeg forbarmer meg over dem, og de skal være som om jeg aldri hadde forkastet dem; for jeg er [Jehova] deres Gud og vil bønnhøre dem. Og Efra’ims menn skal være lik kjemper, og deres hjerter skal bli glade som av vin; deres barn skal se det og glede seg, deres hjerter skal fryde seg i [Jehova].» — Sakarias 10: 3—7, vers 4 fra NW.

13. Hva har presteskapet latt de politiske ’hyrder’ og «geit-lignende ledere» være i uvitenhet om?

¹³ De politiske ’hyrder’ i kristenheten er ikke engang klar over at Jehovas vrede er opptent mot dem. Ber ikke de religiøse lederne til Gud om at han må velsigne dem? Kristenhetens stivsinnete ’bukker’ eller «geit-lignende ledere» (NW) frykter heller ikke for at Jehova, hærskarenes Gud, skal kreve dem til regnskap for deres handlinger. Går de ikke i kristenhetens kirker, og vil ikke prestene og predikantene virke som mellommenn for dem hos Gud og ordne opp i deres forhold til ham? De venter derfor ikke at Jehovas brennende vrede skal komme over dem i den forutsagte «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». De er ikke bekymret for at han vil kreve dem til regnskap på det sted som heter Harmageddon, denne ’krigens’ slagmark. Selv om disse politiske ’hyrders’ og ’geit-lignende lederes’ egne religiøse ledere har latt dem være i uvitenhet, har Jehova, hærskarenes Gud, ikke gjort det. Han har advart dem, og han har gjort det gjentatte ganger og god tid i forveien. Hvordan har han gjort det?

14. Gjennom hvem har Jehova god tid i forveien latt en advarsel lyde, og hvordan har han forvandlet dem fra å være lik får til å bli lik en stolt stridshest?

 ¹⁴ Han har gjort det gjennom sine salvede, kristne vitner, det motbilledlige «Judas hus». Disse vitner har ikke fulgt kristenhetens villedende, politiske ’hyrder’ og «geit-lignende ledere». Jehova er deres Hyrde, og siden 1919 har han vist dem sin gunst som hans «hjord», hans får. Under den første verdenskrig var de i sannhet lik får, idet de ikke tok del i krigshandlingene sammen med kristenheten, men ble underkuet av menneskehetens dyrlignende, politiske, militære systemer, som hadde de religiøse lederes godkjennelse og støtte. Men siden denne første verdenskonflikt har den store, himmelske Hyrde igjen samlet sin «hjord», dem som utgjør det åndelige «Judas hus». Han har forvandlet dem fra å være lik får til å være lik hans «stolte stridshest». Ved hjelp av sitt Ord og sin hellige ånd har han gitt dem et mot som det en stolt stridshest har. — Sakarias 10: 3.

15. Hvorfor er det rimelig at en slik forvandling har funnet sted med det åndelige «Judas hus» etter 1914?

¹⁵ Det er rimelig at det forholder seg slik, for da hedningenes tid endte i 1914, innsatte Jehova Gud «løven av Juda stamme» på tronen og ga ham denne befalingen: «Hersk midt iblant dine fiender!» (Åpenbaringen 5: 5; 1 Mosebok 49: 9, 10; Salme 110: 1, 2) Slik som Lederen for det åndelige «Judas hus» er, bør også de andre medlemmene av ’huset’ være. Angående dette «Judas hus» sier Jehova videre: «Fra ham kommer hovedpersonen, fra ham kommer den bærende hersker [bokstavelig: nagle], fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår enhver arbeidsfoged, alle sammen.» — Sakarias 10: 4, NW.

16. a) Hvem var «hovedpersonen» på Sakarias’ tid, men hvem er det i dag? b) Hvordan er han den «bærende hersker», «krigsbuen» og ’arbeidsfogeden’?

¹⁶ På Sakarias’ tid var stattholderen Serubabel, Sealtiels sønn, av Juda stamme «hovedpersonen». I vår tid, etter at Jehovas messianske rike ble født i 1914, er det den herliggjorte Jesus Kristus, som var en etterkommer av David av Judas hus, som er «hovedpersonen». Han står i sentrum, de kongelige plikter er samlet hos ham. Den messianske konge  er som en «nagle» som de kongelige interesser er knyttet til; han er den «bærende hersker». Han er «krigsbuen» i hans Guds, Jehovas, hærskarenes Guds, allmektige hånd som skal såre og felle fiendene, selv om de er langt borte. Han er den store Arbeidsfoged, som tildeler alle medlemmene av «Judas hus» de kongelige oppgaver, idet han utnevner noen til underfogeder, og alle må arbeide sammen med ham, deres Anfører og Leder. Når han går foran dem, har hele «Judas hus» grunn til å vise mot.

17. Hvorfor krever den tiden vi lever i, at det åndelige «Judas hus» legger mot for dagen?

¹⁷ Den tiden vi lever i, gjør det nødvendig å legge et Kristus-lignende mot for dagen. Vi tør ikke la verdenssituasjonen gjøre oss lammet av frykt. Vi er klart og tydelig blitt advart om at den tiden vi lever i, skulle være en tid da det ville bli ført krig mot den salvede levning av det åndelige Israel, ettersom det messianske rike har kastet Satan Djevelen og hans demoner ut av himmelen. Angående denne dragelignende motstander kan vi lese: «Og dragen ble vred på kvinnen [Guds himmelske organisasjon] og dro av sted for å føre krig mot de andre [mot dem som er igjen, NW] av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.» (Åpenbaringen 12: 17) Med Guds hjelp er derfor følgende løfte som Gud ga, blitt oppfylt på levningen av det åndelige «Judas hus»: «Og de skal være lik kjemper som trår sine fiender ned i krigen liksom skarnet på gatene [som trår gateskarn ned i krigen, eldre norsk overs.]; ja, stride skal de, for [Jehova] er med dem, og de som rider på hester, skal bli til skamme.» — Sakarias 10: 5.

18. a) Hvorfor må de som tilhører det åndelige «Judas hus», være opptatt med krigføring, og hvem er med dem? b) Hvorfor er de «som rider på hester» blitt til skamme?

¹⁸ I dette bildet tales det om seierrike krigsmenn som har inntatt fiendens befestede by, hvor forsvarernes blod flyter i gatene. Inntrengerne må derfor tråkke i skarnet, som består av blod blandet med støv. Men den krigføring som den salvede levning av det åndelige «Judas hus» deltar i i vår tid, er åndelig, og dens våpen er «mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker». (2 Korintierne 10: 4; Efeserne  6: 14—18) På denne «onde dag», da Dragen, Satan Djevelen, og hans demoner er blitt kastet ned på jorden, har de som tilhører den salvede levning, ikke kunnet unngå å bli innblandet i kampen. De har kjempet modig, «for [Jehova] er med dem». Det at de fortsatt er opptatt i kampen nå, så nær slutten på «endens tid», tyder på at de vil vinne en åndelig seier. Men fiendene, som setter sin lit til «hester», det vil si verdens måte å kjempe mot Jehovas tilbedere på, er i sannhet blitt til skamme; de er blitt skuffet. All motstand og forfølgelse og forstyrrende inngripen fra dem «som rider på hester», har ikke kunnet stanse levningen av det åndelige «Judas hus».

ET FORENT FOLK

19. a) Hvordan ble Israels rike splittet i 997 f. Kr.? b) Hvordan gikk det til at overlevende fra begge de riker som oppsto, ble landflyktige i Babylonia?

¹⁹ På profeten Sakarias’ tid, i det sjette århundre før vår tidsregning, ble Israels folk forent ved at den trofaste levning ble utfridd av Babylon og fikk vende tilbake til Juda land. I år 997 f. Kr. var nasjonen blitt splittet. Ti stammer gjorde opprør mot Davids kongelige families herredømme; bare Benjamins stamme og Juda stamme var trofaste mot Davids kongelige slektslinje. Tistammeriket Israel ble ledet av sin folkerikeste stamme, hvis forfader var Efra’im, patriarken Josefs yngste sønn. Josefs førstefødte sønns stamme, Manasse stamme, stilte seg solidarisk med broderstammen, Efra’ims stamme. Tistammeriket i nord besto bare til år 740 f. Kr., da dets hovedstad, Samaria, ble ødelagt av assyrerne og de overlevende ble bortført til assyriske områder. Men omkring år 632 f. Kr. Omstyrtet Babylon Assyria og innlemmet dets landområder og de landflyktige israelitter i sitt rike. Da Babylon ødela Jerusalem i 607 f. Kr. og bortførte de overlevende til Babylonia, kom derfor alle stammene i landflyktighet.

20. a) Hvorfor ble de landflyktige i tistammeriket omtalt som «Efra’ims hus» eller «Josefs hus»? b) Hvordan viste Jehova at begge hus skulle bli forent?

²⁰ Ettersom etterkommerne av Efra’im, Josefs sønn, utgjorde den mest fremtredende stamme i tistammeriket, ble  dette rikes landflyktige omtalt som «Efra’ims hus» eller «Josefs hus», som Efra’im var den fremste representant for. Jehova taler nå både om Judas hus og om Efra’ims hus for å vise at alle Israels tolv stammer ville bli forent i Juda land når den trofaste levning av landflyktige vendte tilbake. Han sier: «Jeg vil styrke Judas hus og frelse Josefs hus og gi dem et bosted; for jeg forbarmer meg over dem, og de skal være som om jeg aldri hadde forkastet dem; for jeg er [Jehova] deres Gud og vil bønnhøre dem. Og Efra’ims menn skal være lik kjemper, og deres hjerter skal bli glade som av vin; deres barn skal se det og glede seg, deres hjerter skal fryde seg i [Jehova].» — Sakarias 10: 6, 7.

21. a) Hvordan styrket Jehova «Judas hus», og hvordan frelste han Josefs hus»? b) Hvordan ble de som et folk Jehova aldri hadde forkastet?

²¹ Den suverene Herre, Gud, var den som ’styrket’ dem som tilhørte «Judas hus», som spesielt representerte Davids messianske rike, slik at de ble sine fiender overlegne. De landflyktige som tilhørte «Josefs hus», ble også frelst, det vil si, det ble gitt dem seier over deres fiender. Jehova, hærskarenes Gud, ga dem et bosted sammen med de andre stammene i den persiske provinsen Juda etter at han hadde utfridd dem av den landflyktighet som Assyria hadde ført dem i. I likhet med dem som tilhørte Judas hus, skulle de være «lik kjemper» i tjenesten for Jehova. Jehova forbarmet seg over dem, slik som han hadde forbarmet seg over de andre landflyktige, og alle de hjemvendte landflyktige skulle bli som et folk som aldri var blitt forkastet på grunn av ulydighet. Dette ville spesielt være tydelig for alle når de hjemvendte landflyktige fullførte byggingen av det annet tempel i Jerusalem og der tilba Jehova, hele nasjonens Gud. Jehova viste at han hadde hørt deres bønner, ved å besvare dem.

22. a) Hvorfor er det som gleder deres hjerte, sterkere enn vin? b) Hvordan gleder deres «barn» seg med dem?

²² Det som fikk deres hjerte til å glede seg, var sterkere enn vin. Det var noe åndelig. Deres hjerte gledet seg i deres Gud, Jehova, på grunn av det han hadde gjort for dem, på grunn av den barmhjertighet han hadde vist dem.  De barn de fødte i sitt hjemland, ville sammen med dem glede seg over Guds barmhjertighet og godhet. De ville også bli gjenstand for Guds barmhjertighet og fryde seg på grunn av det.

23. Hvem utgjør i den endelige oppfyllelse «Judas hus» og «Josefs hus», og hvor og siden når har Jehova forent dem?

²³ I den endelige oppfyllelse av profetien angående «Judas hus» og «Josefs hus» (Efra’ims hus) nå i det 20. århundre, er det to deler av den salvede levning av det åndelige Israel som må tas i betraktning. Det er den opprinnelige delen, som kom igjennom de store vanskelighetene under den første verdenskrig og gjenvant Guds gunst og ble utfridd i 1919. Og det er den nyere delen, som er blitt utfridd av Babylon den store etter 1919, og som har sluttet seg til den opprinnelige salvede levning. De ble forent som et «folk til eiendom» for Jehova i det åndelige område som han førte dem inn i fra 1919 av. De kunne således i forening arbeide for gjenopprettelsen og utvidelsen av tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel. Ved sin uovervinnelige ånd fikk han denne «hjord» av får-lignende disipler av hans Messias til å bli som en stolt stridshest, som ikke er redd for å dra ut i striden.

24. Hvordan viste den forente levnings medlemmer mot som en hest som drar ut i striden?

²⁴ De la således større mot for dagen enn noensinne i kunngjøringen av Guds messianske rike, det rike som hadde regjert i himmelen siden hedningenes tid endte i 1914. Ja, de fortsatte å dele ut gratis hundrevis av millioner av bibelske traktater til menneskene i deres hjem. Men nå overlot de ikke hovedbyrden av arbeidet til noen hundre «kolportører» eller heltidsarbeidere, for nå gikk de alle rundt og banket på dørene til folk og snakket med dem og leverte dem bibelske hjelpemidler i form av brosjyrer og innbundne bøker mot et lite bidrag til fremme av arbeidet. De benyttet hundrevis av radiostasjoner og sørget for at Rikets budskap ble kringkastet over hele jorden, og til sine tider benyttet de seg av noen av de største sammenkoblinger  av radiostasjoner for å nå så mange hjem og radiolyttere som mulig. Da den økende motstand fra religiøst og politisk hold og fra domstolenes side gjorde det vanskelig uhindret å bruke radioen for å forkynne Rikets budskap, tok en i bruk høyttalerbiler og kjørte rundt og kunngjorde budskapet ved hjelp av dem. I arbeidet fra dør til dør gjorde en bruk av reisegrammofoner og spilte plater med foredrag for folk.

25. Hvordan ble Guds domsbudskaper modig kunngjort i årene 1922—1928?

²⁵ I løpet av de sju årene fra 1922 til 1928 ble en rekke på sju internasjonale stevner holdt av den salvede levning av åndelige israelitter. Ved hvert av disse stevnene ble et fryktløst domsbudskap fra Guds hellige Ord, Bibelen, kunngjort, og det ble også holdt et offentlig foredrag til støtte for det både for en synlig tilhørerskare og for en usynlig tilhørerskare som lyttet til radioen. Disse domsbudskapene og foredragene i tilknytning til dem ble trykt og delt ut gratis som traktater på mange språk, og hundrevis av millioner av disse traktatene ble levert til folk i mange land. Disse årlige budskapene som ble kunngjort ved hjelp av det talte og det trykte ord, var som sju basunstøt som gjorde kjent Jehovas dommer for hele verden. Det er på den måten de blir billedlig omtalt i Apokalypsen eller Åpenbaringen, i kapitlene 8, 9 og 11.

26. Hvordan blir den salvede levning i Åpenbaringens framstilling av den femte basun framstilt som rustet til krig?

²⁶ I sin omtale av det femte av disse basunlignende budskaper som ble kunngjort under englers ledelse, framstiller Åpenbaringen (9: 7—11) billedlig levningens medlemmer, som var blitt utfridd av Babylon den store, som gresshopper og beskriver dem slik: «Og gresshoppenes skikkelse var lik hester, rustet til krig, og på deres hoder var det liksom kroner som så ut som gull, og deres åsyn var som menneskers åsyn. Og de hadde hår som kvinnehår, og deres tenner var som løvetenner, og de hadde brynjer liksom jernbrynjer, og lyden av deres vinger var som lyden av vogner når mange hester løper til strid. Og de hadde stjerter som skorpioner, og brodder, og i deres stjerter ligger deres makt  til å skade menneskene i fem måneder. Til konge over seg har de avgrunnens engel; på hebraisk er hans navn Abaddon, og på gresk har han navnet Apollyon.» Det blir her billedlig vist at levningen er rustet til krig.

27. Hvordan er det Åpenbaringen sier om den sjette basun, i samsvar med Sakarias 10: 3—7?

²⁷ I det apokalyptiske bilde av virkningene av det sjette basunstøt (som begynte å lyde i 1927) benytter levningen mange hundre millioner hjelpemidler for å gjøre kjent Jehovas dommer. Det sies i beskrivelsen: «Og tallet på hestfolkets hær var to ganger ti tusen ganger ti tusen; jeg hørte tallet på dem. Og således så jeg hestene i mitt syn, og dem som satt på dem: de hadde ildrøde og mørkerøde og svovelgule brynjer, og hestenes hoder var som løvehoder, og av deres munn gikk det ut ild og røyk og svovel. Av disse tre plager ble tredjedelen av menneskene drept: av ilden og av røyken og av svovelet som gikk ut av deres munn. For hestenes makt ligger i deres munn og i deres hale; for deres haler er som slanger og har hoder, og med dem gjør de skade.» (Åpenbaringen 9: 16—19) Disse symbolske synene er således i harmoni med Sakarias 10: 3—7, hvor den utfridde levnings medlemmer blir sammenlignet med en ’stolt stridshest’ og med «kjemper».

VELDIGE HINDRINGER OVERVINNES

28. Hvordan viser Jehova i Sakarias 10: 8—12 at han vil overvinne hindringer når han samler sitt folk fra Egypt og Assyria?

²⁸ Vi kan nå tydelig se at ingenting har vist seg å være en uoverstigelig hindring for Jehova, hærskarenes Gud, i forbindelse med gjennomføringen av hans erklærte hensikt. I Sakarias 10: 8—12 forteller han hvordan han ville overvinne de hindringer som ville oppstå: «Jeg vil pipe [plystre, SSH] til dem og samle dem, for jeg har utfridd dem; og de skal bli tallrike, som de har vært [og de skal bli mange, liksom dem som er blitt mange, NW]. Og jeg vil så dem ut blant folkene, men i de fjerne land skal de komme meg i hu; og de skal leve [bli gjenopplivet, NW] med sine barn og komme tilbake. Og jeg vil føre dem tilbake  fra Egypts land og samle dem fra Assur og føre dem til Gileads land og til Libanon, og der skal det ikke bli rom nok for dem. Han skal dra fram gjennom havet, gjennom farer [gjennom havet med trengsel, NW], og slå ned bølgene i havet, og alle Nilens dyp skal tørkes ut, og Assurs stolthet skal støtes ned, og kongespiret skal vike fra Egypt. Jeg vil gjøre dem sterke i [Jehova], og i hans navn skal de gå fram, sier [Jehova].» — Sakarias 10: 8—12.

29. a) Når støtte Jehova i samsvar med profetien ned Assurs stolthet? b) Når ’plystret’ han til sitt folk, som var spredt som såkorn, og hvordan reagerte de?

²⁹ I den uttalelsen Jehova her kom med, sikter uttrykket «Assur» eller Assyria til de områder som assyrerne bortførte de overlevende i tistammeriket Israel til i år 740 f. Kr. Men Assyrias «stolthet» ble ydmyket av Babylon under kong Nebukadnesar. Denne erobreren, som berøvet Assyria makten, mistet også sin «stolthet», da det babyloniske rike ble styrtet av Jehovas jordiske redskap, Kyros den store av Persia, i år 539 f. Kr. Deretter kunne Jehova «plystre» til sitt landflyktige folk, som var atspredt i det babyloniske rikes områder i nord. I de områdene hvor de ble spredt, ble de tallrike som såkorn som var blitt sådd. De ville høre Jehova «plystre» og komme ham i hu i de landene hvor de var i landflyktighet, uansett hvor langt borte de var. Dette ville ha en gjenopplivende virkning på dem og på de barn som de hadde fått i landflyktigheten. De ville reagere positivt på hans innbydende ’plystring’ og vende tilbake til sitt øde hjemland.

30. Hvilke hindringer kunne han bli stilt overfor når han skulle samle sitt landflyktige folk fra Egypt, og hva ville han gjøre med disse hindringene?

³⁰ Mange var også blitt bortført til Egypt i sør eller hadde selv dratt dit for å søke sikkerhet. (2 Kongebok 23: 31—34; 25: 22—26) Jehova ’plystret’ derfor også i den retningen. Også derfra samlet han medlemmer av denne levning, slik at de kunne tilbe ham i hans tempel i Jerusalem. Egypterkongens kongespir kunne ikke hindre dette. Jehovas vilje ble gjennomført, akkurat som om det egyptiske kongespir var veket bort, som om det ikke eksisterte. Den høyeste Guds ’plystring’ hadde større myndighet enn Egypts kongespir.  Hvis vannet i Egypts guddommeliggjorte elv, Nilen, utgjorde en hindring for Guds folk, kunne han behandle det som om dets dyp hadde tørket ut foran hans folk. Hvis Rødehavet utgjorde en hindring, kunne han gå igjennom dette havet, med «trengsel» for dets vann. Han kunne slå ned dets bølger, slik at de landflyktige kunne gå igjennom det og vende tilbake til hans sted for tilbedelse i Jerusalem. Han kunne gjenta det som han hadde gjort tidligere, i 1513 f. Kr.

31. a) Hva kunne Jehova gjøre for å unngå at landet ble overbefolket? b) Hvordan ville folket gå fram i hans navn?

³¹ Det var ingen fare for at landet skulle bli overbefolket. Han som eier hele jorden, kunne bare utvide landets grenser for sitt hjemvendte folk. Landets grenser ville bli utvidet, slik at det kom til å innbefatte «Gileads land» øst for Jordan-elven, ja, det ville også innbefatte landet ved Libanon langs Middelhavet i vest. I dette utvidede område skulle de «bli mange, liksom dem som er blitt mange». Deres befolkningstilvekst skulle ikke være mindre enn befolkningstilveksten i noe annet folkerikt land. De skulle bli flere enn noensinne. Den Høyeste, den allmektige Gud, ville gjøre dem «sterke», slik at de kunne motstå alle forsøk utenfra på å undertrykke dem og holde dem nede og redusere deres antall. De ville vandre i hans navn eller som et folk som var kalt med hans navn. Hvor de enn gikk fram, ville de ha hans navn i tankene og bestrebe seg på å ære det og ikke gjøre noe som kunne bringe vanære over det.

32. Når begynte Jehova å «plystre» til sitt landflyktige folk, og hvordan gjorde han det?

³² I år 537 f. Kr. begynte Jehova å «plystre» til sitt landflyktige folk ved det frihetsdekret som ble utstedt av Babylons erobrer, perseren Kyros den store. (Esras 1: 1 til 3: 2) Dette dekretet gjaldt ikke Egypt, men det ble senere mulig for de landflyktige i Egypt å vende tilbake til sitt gudgitte land.

33. Når begynte Jehova å «plystre» til det landflyktige, åndelige Israel, og ved hvilket hjelpemiddel gjorde han det?

³³ I 1919 e. Kr. falt på lignende måte Babylon den store for den større Kyros, den seierrike kongen Jesus Kristus,  som var blitt innsatt på tronen. Begynte Jehova da å «plystre» til sin levning, som befant seg i landflyktighet? Ja, han gjorde tydeligvis det! Hvordan gjorde han det? Særlig ved hjelp av det bladet som i dag er kjent verden over som Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike. Det lot kallet til å bli gjenforent og støtte opp om Guds messianske rike gå ut til medlemmene av den salvede levning jorden over. Som et skritt i den retning gjorde det kjent at det ville bli holdt et internasjonalt stevne i Cedar Point i Ohio i USA fra 1. til 8. september 1919, og det inviterte alle lesere til å være til stede.

34. a) Hvor mange overvar det internasjonale stevnet i 1919, og hvilket nytt hjelpemiddel med tanke på utvidelsen av forkynnelsen av Riket ble de gjort kjent med? b) Hvilken utbredelse har dette hjelpemidlet fått i vår tid?

³⁴ Omkring 6000 fant det mulig å være til stede ved dette betydningsfulle stevnet, ved denne åndelige høytid. De gledet seg over å være tilbake i sitt rettmessige, åndelige område på jorden. De fikk vite at det var blitt truffet tiltak for å utvide kunngjøringen av Guds messianske rike ved hjelp av et nytt blad, det som da ble kalt The Golden Age (som på norsk het «Den Gylne Tidsalder», og som nå er kjent som Våkn opp!). Det første nummeret av dette bladet var datert 1. oktober 1919. Dette bladet har siden tjent som et mektig redskap i forbindelse med kunngjøringen av det messianske rike og den tid med liv, fred, lykke og velstand som dette rike snart vil bringe. I 1940 begynte en å tilby dette bladet til offentligheten på gaten. Det blir nå trykt over sju millioner eksemplarer av det på 31 språk, og det får stadig flere lesere.

35. a) Hvordan kom Jehovas ’plystring’ til å lyde i et stadig større område, og hvilken virkning hadde det? b) Hvordan ble hindringer når det gjaldt å gi akt på plystringen’, overvunnet?

³⁵ Etter utfrielsens år, 1919, gikk det framover med gjeninnsamlingen av levningen. Etter hvert som den trofaste levning modig gikk i gang med å forkynne Rikets budskap med glede og begeistring og utbredte det mer og mer, lød Jehovas ’plystring’ i et stadig større område. Mange som søkte den sanne Gud, både i og utenfor kristenheten, hørte  denne ’plystringen’, som innbød dem til å utøve den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel. De gjorde hva de kunne for å følge oppfordringen. Var det hindringer i deres vei, ting som kunne sammenlignes med Nilen eller Rødehavet eller politiske undertrykkende makter som Assyria og det gamle Egypt? Den Gud som de ønsket å tilbe i det sanne, åndelige tempel, åpnet sitt skrevne Ord for dem og viste dem hvordan de kunne overvinne disse store hindringene. De måtte først og fremst gi akt på Guds ’plystring’!

36. Hvordan måtte de for sitt eget vedkommende støte ned «Assurs stolthet» og hvordan måtte de la ’Egypts kongespir’ «vike»?

³⁶ De måtte være fryktløse. De måtte gi akt på oppfordringen fra himmelen og gå ut fra Babylon den store, den falske religions verdensrike, som ikke bare innbefatter kristenhetens religioner, men også hedendommen. (Åpenbaringen 18: 1—4) De måtte ikke bli ’stolte’ over militaristiske, nasjonalistiske makter som kan sammenlignes med fortidens Assyria. De måtte sette Jehovas messianske rike foran alle menneskelagde regjeringer. Deres interesse for alle høye og mektige menneskelige herskere måtte «støtes ned» i forhold til Jehovas universelle overherredømmes og dets messianske redskaps interesser. Det symbolske ’Egypts kongespir’ som de politiske makter i denne verden svinger skulle ikke betraktes som et uttrykk for den høyeste makt og myndighet. Det kongespir de måtte ha i tankene, var det som tilhører Guds messianske konge, som Jehova sa følgende til i 1914: «Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra [det himmelske] Sion! hersk midt iblant dine fiender!» (Salme 110: 1, 2) Når det messianske kongespir blir sammenlignet med ’Egypts kongespir’, må dette menneskelige kongespir «vike».

37, 38. a) Hva måtte de anerkjenne med hensyn til Jehova i stedet for å tilbe staten, og hvordan ble de hjulpet til å gjøre dette? b) Hva sa boken Regering blant annet under underoverskriftene «Teokrati» og «Jehova som konge»?

³⁷ I stedet for å anerkjenne den politiske stat som den høyeste myndighet og tilbe den menneskelige stat måtte de anerkjenne den suverene Herre, Jehova, som den guddommelige  Hersker eller Teokrat. De ble hjulpet til å forstå dette da boken Government (Regering) ble frigitt for offentligheten i 1928 på Den Internasjonale Bibelstudieforenings stevne i Detroit i Michigan i USA i dagene 30. juli til 6. august, i det år da den sjuende basun begynte å lyde. (Åpenbaringen 11: 15—18) På sidene 239—242 i Regering ble det under underoverskriftene «Teokrati» og «Jehova som konge» blant annet sagt følgende:

³⁸ «Hvilken regjeringsform skal da være rådende blant jordens folkeslag? Det vil bli et rent teokrati. Hele skapningen har i århundrer lidt store kvaler og sukket etter at denne regjering skulle åpenbares. (Romerne 8: 19) Nå er tiden inne til at den skal opprettes, og både de styrende og de styrte på jorden bør lære sannheten herom å kjenne og glede seg. . . . Et teokrati er en regjering eller et styre hvis øverste regent er Jehova Gud. Han er den som gir lovene, og også den som bringer dem til utførelse gjennom dem som han selv har utsett dertil. Skjønt Jehova naturligvis alltid har besittet den høyeste makt, har det dog vært en tid, nemlig siden Israels siste konge ble avsatt, i hvilken han har tillatt menneskene å gå sine egne veier, uten at han har blandet seg deri før hans tid var inne til å sette ham ’hvem retten tilhører’ på tronen. Han er den som Gud har utpekt og salvet til å herske som sin særlige representant og i full overensstemmelse med seg. . . . Når folket rett får øynene opp for hva dette store teokrati virkelig er, vil det fylle hele jorden med glede.»

39. a) Ved hvilken styreform vil paradiset bli gjenopprettet for menneskeheten, og hvilken organisasjon har Jehova opprettet i sin levnings åndelige paradis? b) Hvilke hindringer må de som ønsker å slutte seg til levningen i dens teokratiske, åndelige område, overvinne?

³⁹ Det er ved hjelp av det kommende teokrati paradiset vil bli gjenopprettet for menneskene. Den utfridde levning, som den store Teokrat har opprettet en teokratisk organisasjon blant, befinner seg nå i et åndelig paradis. De som utgjør den åndelige levning, som er blitt organisert på den måten, setter Jehova Gud foran alle menneskelige herskere, både eneveldige og demokratiske, og sier: «[Jehova] er  vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» (Esaias 33: 22) De inntar den teokratiske holdning som Jesu Kristi 12 apostler inntok da de sto foran Det høye råd i Jerusalem: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. . . . Og vi er vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd, som Gud har gitt dem som adlyder ham som hersker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29—32, NW) De som ønsker å slutte seg til den salvede levning i dens teokratiske, åndelige område, må følgelig krysse den symbolske Nilens demokratiske strøm og det symbolske Rødehavet eller menneskehetens skiftende tidevann og underordne seg under Jehovas teokratiske ordning. For dem som er villige og lydige, kan Jehova fjerne de hindringer som disse vannene utgjør.

40. a) I hvilken henseende har Gud gjort levningens medlemmer «sterke i [Jehova]», og hvordan? b) Hvordan har profetien: «I hans navn skal de gå fram» gått i oppfyllelse, og hva vil de sammen med det messianske rike ha en andel i?

⁴⁰ Ved at denne allmektige Gud igjen har samlet og forent dem som utgjør hans salvede levning av det åndelige Israel, har han i sannhet gjort dem «sterke», i stand til å overvinne alle hindringer og stå seg mot fiendene. Det har i sannhet vært mulig, «ikke ved en militær styrke, heller ikke ved [menneskelig] makt», men ved Guds ånd eller usynlige, virksomme kraft. Han har holdt sitt løfte: «Jeg vil gjøre dem sterke i [Jehova].» Bør de ikke derfor ære hans hellige navn og bestrebe seg på å handle i samsvar med den bønn som Jesus Kristus lærte dem å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn»? De bringer ære til hans navn, og de gjør kjent at «hans navn alene er opphøyd». (Salme 148: 13) I alle land hvor det finnes medlemmer av den salvede levning i vår tid, får derfor ordene i Sakarias 10: 12 sin oppfyllelse: «I hans navn skal de gå fram, sier [Jehova].» De vil fortsette å gjøre det helt fram til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, og de vil således sammen med det messianske rike ha en andel i å opphøye det største navn i hele universet i all evighet.

[Studiespørsmål]