Kapittel 9

Guds regjeringsorganisasjon vokser og beskyttes

1. a) Hvem er den største Organisator? b) Hva bør ifølge Romerne 1: 19, 20 alle fornuftutstyrte skapninger på jorden ha forstått?

DEN største organisator som finnes, er «den store Førsteårsak», alle tings Skaper. Alt hans verk i himmelen og på jorden vitner om hans enestående organisasjonsevne. I det første århundre var det noen i Roma som ikke tilba den nasjonale guden Jupiter, men som tilba den levende, allmektige Gud. Til disse ble det skrevet i midten av det første århundre etter Kristus: «Det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» (Romerne 1: 19, 20) Helt siden menneskeverdenens skapelse skulle fornuftutstyrte mennesker ha kunnet forstå at det finnes en Skaper, en Gud, selv om han er usynlig, og selv om han ikke har talt til dem fra det usynlige. På grunn av de synlige ting han har skapt og innrettet på en så ordnet måte, skulle de ha forstått at han er en fullkommen Organisator.

2, 3. a) Hvilket grunnlag har vi for å tro at han ville organisere sine fornuftutstyrte skapninger? b) Hvilken advarsel ga han gjennom Enok i forbindelse med sin usynlige, himmelske organisasjon?

² Ettersom denne Gud på en så fullkommen måte kunne organisere den delen av skaperverket som ikke er fornuftutstyrt — de synlige himler og jordens forunderlige økosystem — både kunne og ville han også organisere alle sine levende, fornuftutstyrte skapninger. Det at han organiserte slike skapninger som hadde evnen til å tenke, ville være i den universelle freds interesse, og det ville skape  harmoniske forhold og forhindre anarki. Hans evne til å organisere kom tydelig til uttrykk for over 3400 år siden, da han organiserte Israels folk ved Sinai berg i Arabia og ga dem en lovsamling som ingen av de hedenske nasjoner hadde maken til. Uendelig lenge før den tiden hadde han en usynlig organisasjon, som besto av himmelske skapninger, åndeskapninger. Enok, den sjuende mann i slektslinjen fra det første menneske, ga oss mennesker på jorden en advarsel i forbindelse med denne usynlige organisasjon. Han sa:

³ «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» — Judas 14, 15; 1 Mosebok 5: 18—24; Hebreerne 11: 5.

4. Når var menneskene en del av Guds universelle organisasjon, når ble de drevet ut av den, og når vil menneskeheten igjen bli en del av denne organisasjon?

⁴ Den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen i Edens hage — som Jehova Gud plantet for at den skulle være deres hjem — var en del av Jehovas universelle organisasjon. De utgjorde den jordiske, synlige del av den. Og ettersom jorden blir omtalt som en fotskammel for Jehova, som troner i himmelen, hadde den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen den laveste stilling i Jehovas universelle organisasjon. (Esaias 66: 1) Da menneskene ble drevet ut av Edens hage på grunn av at de gjorde opprør mot Jehova Gud og derved syndet mot ham, ble de drevet ut av Guds hellige, universelle organisasjon. Hellige kjeruber fra Jehovas usynlige organisasjon sto foran Edens hage og hindret den ulydige mannen og den ulydige kvinnen i å vende tilbake dit. (1 Mosebok 3: 1—24) Når Guds messianske rike gjenoppretter et Eden-lignende paradis på jorden, vil lydige mennesker fra hele den menneskelige familie bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet og hellighet, og deretter vil Jehova Gud, den store Organisator, igjen gjøre mennesker til en del av sin universelle organisasjon. (Lukas 23: 43, NW) Da vil det råde fullstendig harmoni mellom himmelen og jorden.

5. Hva har Gud til hensikt å sette over alle sine fornuftutstyrte skapninger, og hvorfra vil de som skal utgjøre denne organisasjonen, bli tatt?

 ⁵ Den fullkomne Organisator har ikke bare i tankene å gjenopprette den jordiske, synlige del av sin universelle organisasjon. I den boken hvor hans hensikter står nedskrevet, i Bibelen, forteller han oss at det er hans storslagne hensikt å opprette en regjeringsorganisasjon som skal stå over alle hans fornuftutstyrte skapninger. Denne regjeringsorganisasjon vil som rimelig er, være i de hellige himler og stå like under den høyeste Gud selv. Det mest bemerkelsesverdige av alt er at de som han tar ut for at de skal utgjøre denne regjeringsorganisasjon, blir utvalgt blant menneskene her på jorden, på Guds fotskammel. Hvor høyt opphøyd vil ikke disse bli! I den siste boken i Bibelen finner vi en billedlig framstilling av dette.

6. Hvilken by var hovedstaden i Jehovas synlige organisasjon på Davids tid, og hvordan ble hovedstadens stilling da styrket?

⁶ Vi husker at på kong Davids tid, da Israels folk utgjorde Jehova Guds synlige, teokratiske organisasjon, ble byen Jerusalem gjort til denne teokratiske organisasjons kongelige hovedstad. (2 Samuel 5: 1—10) Jerusalems stilling som hovedstad ble i høy grad styrket da Jehovas paktens ark ble flyttet dit og satt i et telt i nærheten av kong Davids palass. (2 Samuel 6: 11—14; 7: 1—3) Ved sin ånd tronet Jehova i dette hellige telt som Israels usynlige, himmelske konge.

7—10. a) Hvilken by har Guds regjeringsorganisasjon fått navn etter? b) Hvordan viser apostelen Johannes hvordan dette navnet blir anvendt, og hvordan beskriver han regjeringsorganisasjonen?

⁷ Det er derfor passende at Jehovas regjeringsorganisasjon får det jordiske Jerusalems navn. Den kalles imidlertid det nye Jerusalem. Bibelen kunne ikke fullføres uten at vår oppmerksomhet ble henledet på denne enestående kjensgjerning. I Åpenbaringen, kapittel 21, blir dette navnet brukt, og den organisasjonen som det blir anvendt på, blir identifisert. Den gamle kristne apostelen Johannes skriver og forteller:

⁸ «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som  er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.

⁹ Og en av de sju engler som hadde de sju skåler, fulle av de sju siste plager, kom til meg og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds herlighet, og dens lys var som den kosteligste stein, som krystallklar jaspis. Og den hadde en stor og høy mur; den hadde tolv porter, og på portene tolv engler og innskrevne navn, navnene på Israels barns tolv stammer; mot øst var tre porter, mot nord tre porter, mot sør tre porter, mot vest tre porter. Og stadens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.

¹⁰ Og noe tempel så jeg ikke i den; for dens tempel er Gud Herren, den allmektige, og Lammet. Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys. Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene på jorden [jordens konger, NW] bærer sin herlighet inn i den. Og dens porter skal aldri lukkes om dagen; for natt skal ikke være der, og de skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den. Og intet urent skal komme inn i den, og ingen som farer med stygghet og løgn, men bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet.» — Åpenbaringen 21: 1—4, 9—14, 22—27.

11. Hva er det nye Jerusalem et bilde på, hvilken nasjonalitet har dets medlemmer, og hvilken offisiell stilling har de?

¹¹ Det er tydelig at den «hellige stad», det nye Jerusalem, er et bilde på den rene, ubesmittede, hellige kristne menighet. Den består utelukkende av åndelige israelitter, av slike som er jøder i sitt indre, og hvis hjerte er omskåret. «Lammets tolv apostler» var riktignok kjødelige, omskårne  jøder eller israelitter, men fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. ble de alle åndelige israelitter eller jøder, for da ble Jehovas hellige ånd utgytt over dem ved Lammet, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 1: 12 til 2: 42) Disse åndelige israelitter utgjør i alt 144 000 (12 X 12 X 1000), gruppert som 12 stammer, hvis navn står innskrevet på det nye Jerusalems 12 porter. (Åpenbaringen 7: 4—8) Oppmerksomheten blir rettet mot deres offisielle stilling ved at de blir omtalt som «jordens konger». (Åpenbaringen 20: 4, 6) De er høyere enn «folkeslagene» på jorden som vandrer i det nye Jerusalems lys. — Åpenbaringen 5: 10, UO.

12, 13. a) Hva i denne beskrivelsen i Åpenbaringen er det som viser at det nye Jerusalem skal være en regjeringsorganisasjon? b) Hvordan viser en av de symbolske grunnsteinene hvem brudens ektemann er?

¹² Navnet det nye Jerusalem viser at det er tale om en regjeringsorganisasjon i likhet med Jerusalem på kong Davids og hans sønns kong Salomos tid. Men hva er det som viser at det nye Jerusalem, som består av 144 000 åndelige israelitter, skulle være regjeringsorganisasjonen for hele skapningen? Dette: Det nye Jerusalem blir omtalt som «bruden, Lammets hustru». (Åpenbaringen 21: 2, 9; 22: 17) Til ham som billedlig blir omtalt som Lammet, blir det sagt: «Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte [du] oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» (Åpenbaringen 5: 9, 10) Dette Lammet som er blitt slaktet, er Herren Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn. I samsvar med denne kjensgjerning skrev en av «Lammets tolv apostler» til sine medkristne:

¹³ «Ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble [I] løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» — 1 Peter 1: 18, 19; 1 Korintierne 5: 7.

14, 15. a) Hvem er hodet for denne bruden, denne hustruen? b) På grunn av hvilken arv får denne brud og hustru en høyere stilling, og hvilken stilling viser Peter at hennes ektemann har?

¹⁴ I egenskap av ektemann er Lammet, Jesus Kristus, hode for sin brud, sin hustru, det nye Jerusalem, akkurat som «mannen er hustruens hode». (Efeserne 5: 23) Ikke  desto mindre består denne bruden, denne hustruen, av åndsavlede Guds barn, som ikke bare er «Guds arvinger», men også «Kristi medarvinger». (Romerne 8: 16—18) Denne arv gir denne brud og hustru en høyere stilling, og hun får del i sin ektemanns herlighet og ære i himmelen. Hvilken stilling har så hennes ’mann’, Lammet, Jesus Kristus, i himmelen? Peter, en av «Lammets tolv apostler», sier om ham:

¹⁵ «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, . . . han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.» — 1 Peter 3: 18, 21, 22.

16. Hvordan beskriver Paulus i Filippenserne 2: 5—11 mer detaljert den stilling brudens og hustruens ektemann nå har?

¹⁶ Til andre «Kristi medarvinger» skriver apostelen Paulus enda mer detaljert: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Filippenserne 2: 5—11, NW.

17. a) Hvilken stilling fikk Guds Sønn ved at han ble opphøyd, og hvordan dannet Gud en regjeringsorganisasjon? b) Hvilken stilling har henholdsvis Jesus Kristus og de som utgjør hans brud og hustru, i egenskap av prester?

¹⁷ Ingen skapning kunne få en høyere stilling enn det å være ved «Guds høyre hånd», og den «høyere stilling» som Gud ga ham, var nettopp denne stillingen ved Guds høyre hånd. (Salme 110: 1; Apostlenes gjerninger 2: 34—36; Hebreerne 1: 3, 13; 8: 1, 2; 10: 12, 13;  12: 2) Lammet, Jesus Kristus, ble således satt over hele den øvrige delen av Guds skaperverk. Lammet, Jesus Kristus, er naturligvis ikke en «organisasjon». Men ved at den høyeste Gud, Jehova, gir ham en brud, en hustru, nemlig menigheten av hans 144 000 medarvinger, danner han en regjeringsorganisasjon for hele sin hellige, universelle organisasjon. I denne regjeringsorganisasjon som det høyeste Vesen danner, er Jesus Kristus hans Yppersteprest, og brudeklassen utgjør 144 000 underprester, «et kongelig presteskap». (1 Peter 2: 9) Det kan derfor ikke bestrides at den høyeste Gud, Jehova, ifølge Bibelen nå har en regjeringsorganisasjon hvorigjennom han handler med hele den øvrige delen av sin universelle organisasjon.

DET TREDJE SYN

18, 19. a) Hva måtte ifølge Sakarias’ tidligere syn skje med Jerusalem? b) Hva ville mannen med målesnoren i hans tredje syn gjøre?

¹⁸ Denne bibelske forståelse av Jehovas regjeringsorganisasjon, som navnet Jerusalem er knyttet til, vil hjelpe oss til å forstå det tredje syn som profeten Sakarias fikk på denne vidunderlige dagen, den 24. dag i den 11. måned (sjebat) i år 519 f. Kr. Sakarias hadde nettopp i et syn fått se fire smeder som Jehova sendte for å «slå av hornene på de hedningefolk som har løftet horn mot Juda for å atspre det». Denne atspredelse innbefattet derfor Jerusalem, og av den grunn måtte det igjen samles til Jehovas fastsatte tid, da han ’atter ville vende seg til Jerusalem med miskunnhet’. (Sakarias 1: 14—2: 4) Temaet i Sakarias’ tredje syn blir derfor en logisk følge av det foregående. Sakarias forteller hva han så i dette synet:

¹⁹ «Så løftet jeg mine øyne opp og fikk se en mann som hadde en målesnor i sin hånd. Jeg spurte ham: Hvor skal du hen? Han svarte: Jeg skal til Jerusalem for å utmale det og se hvor bredt og hvor langt det skal være.» — Sakarias 2: 5, 6.

20. a) Hva viste det at han var en ung mann? b) Hva kunne denne unge mannen måle ut ettersom Jerusalems murer ennå ikke var blitt gjenoppbygd?

²⁰ Mannen som hadde en målesnor i sin hånd, viste seg å være en ung mann, og det var derfor naturlig at han fremdeles  hadde mye å lære, eller at det var en del han trengte å få vite. Fylt som han var av ungdommelig begeistring, var han interessert i at Jerusalem skulle bli fullstendig gjenoppbygd, og han var ivrig etter å se hvor stor byen ville bli, eller hvilken utstrekning den burde få. Det var derfor han hadde en målesnor i sin hånd. Det Jerusalem som fantes da, i år 519 f. Kr., kunne i hvert fall måles. Bymurene var imidlertid ennå ikke blitt gjenoppbygd, og de ville heller ikke bli det på lang tid. Så lenge etterpå som i den niende lunarmåned (kislev) i år 456 f. Kr., over 63 år senere, ble det meldt i den persiske hovedstaden, Susan: «Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent.» (Nehemias 1: 1—3) Det er derfor mulig at Jerusalem i 519 f. Kr. ennå ikke hadde fått den utstrekning byen hadde hatt før innbyggerne ble bortført. Men det kan også tenkes at den var blitt utvidet, slik at den strakte seg ut over sine tidligere grenser. Den unge mannen med målesnoren kan ha hatt i tankene å måle ut det annet Jerusalems endelige grenser.

21. Hva sa den ene engelen til den andre at han skulle si til den unge mannen med målesnoren?

²¹ Var det passende at en begeistret, ung mann trakk opp grensene for det Jerusalem Jehova skulle vende tilbake til med miskunnhet? La oss høre hva Sakarias nå forteller: «Da kom engelen som talte med meg, fram, og en annen engel kom imot ham. Og han sa til ham: Spring av sted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der. Og jeg, sier [Jehova], vil være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der.» — Sakarias 2: 7—9.

22. Viser det som fant sted på stattholderen Nehemias’ tid og også etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr., at det som ble sagt til den unge mannen, skal forstås bokstavelig?

²² Talte Jehova, hærskarenes Gud, her om det bokstavelige, jordiske Jerusalem på Sakarias’ tid? Det som senere fant sted, viser tydelig at han ikke gjorde det. Hvorfor ikke? Fordi Jerusalem ikke fortsatte å ligge «fritt og åpent». Sekstifire år senere, i 455 f. Kr., ble Jerusalems murer fullstendig  gjenoppbygd under ledelse av stattholderen Nehemias. Disse gjenoppbygde murene hadde også 12 porter, lik stattholderen Nehemias meldte. (Nehemias 2: 3 til 6: 15; 7: 1) Mot sør var Dalporten, Møkkporten og Kildeporten, mot øst var Vannporten, Hesteporten og Mønstringsporten, mot nord var Fengselsporten, Fåreporten og Fiskeporten, og mot vest var den gamle port, Efra’im-porten og Hjørneporten. (Nehemias 2: 13, 14; 3: 26, 28, 31; 12: 39; 3: 32, 3, 6; 2 Krønikebok 25: 23) Denne byen ble ødelagt av de romerske hærstyrker i år 70 e. Kr. (Lukas 21: 20—24) Det tredje Jerusalem, det som finnes nå, i 1974, har også murer med porter på alle fire sider. Men et moderne Jerusalem er blitt bygd ved siden av det, og befolkningen der skal være på i alt 275 000.

23. a) Hvordan er det tydelig at Sakarias 2: 8, 9 ikke får sin oppfyllelse på år tids Jerusalem? b) Hva må vi så se hen til for å forstå hvordan profetien år sin oppfyllelse?

²³ Selv om Jerusalem i vår tid er blitt utvidet og strekker seg langt utenfor den gamle, befestede byen, ja, slik at det ligger «fritt og åpent», vil ingen velinformert iakttager, ikke engang israelerne selv, hevde at Jehova, hærskarenes Gud, er blitt som «en ildmur rundt omkring det», og at han har åpenbart sin «herlighet der». Republikken Israel ser hen til De forente nasjoner, som den har vært medlem av siden 1949, for å få beskyttelse, og også til den militære hjelp som republikken kan få av vennlig innstilte nasjoner, slike som De forente stater, hvor de fleste av innbyggerne er ikke-jøder. Alt dette gjør at vi må se hen til det åndelige Jerusalem for å forstå hvordan den guddommelige profetien i Sakarias 2: 8, 9 får sin oppfyllelse. Profetien har å gjøre med levningen av de åndelige israelitter, med dem om skal bli en del av det himmelske, nye Jerusalem under den større stattholderen Serubabel, Jesus Kristus, av Jehovas universelle organisasjons regjeringsorganisasjon.

24. Hvem var de eneste overlevende på jorden etter den første verdenskrig som var forpliktet til å gi akt på den oppildnende befalingen i Esaias 60: 1—3?

²⁴ I etterkrigsåret 1919 fantes det en levning av utfridde åndelige israelitter på jorden som var ivrig etter å forkynne  «dette gode budskap om riket» verden over til et vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matteus 24: 14, NW) Denne trofaste levning representerte det himmelske, nye Jerusalem under Kristus. På grunn av det disse åndelige israelitter representerte her på jorden, var det de som var forpliktet til å gi akt på den oppildnende, profetiske befalingen: «Stå opp, bli [utstrål, NW] lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Og barna til dem som har plaget deg, skal komme bøyde til deg, og alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter, og de skal kalle deg [Jehovas] stad, Israels Helliges Sion.

25. I hvilken utstrekning sørget Jehova for at hans organisasjon vokste?

²⁵ Og ditt folk — de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet; de er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Esaias 60: 1—3, 14, 21, 22.

26. Hvorfor var denne befalingen til representantene for «[Jehovas] stad» høyst passende i 1919, og hvordan hadde Jehova herliggjort disse?

²⁶ Denne befalingen til den åndelige «[Jehovas] stad, Israels Helliges Sion» var høyst passende på den tiden. Den gangen, i 1919, så det dystert, ja, mørkt ut for jordens folk. I dag ser det mørkere ut enn noensinne! Den gangen var tiden inne til at de som tilhørte levningen, som representerte det nye Jerusalem, reiste seg opp av den elendige tilstand av nedslåtthet som forfølgelsen under den første verdenskrig hadde brakt dem i, og begynte å stråle, å ’utstråle lys’. Hva skulle de utstråle? Hvilket lys skulle de utstråle? Det eneste lys den trofaste, hengivne levning hadde, var ikke noe av den opplysning som vår tids såkalte vitenskapelige tidsalder frambringer, men «[Jehovas] herlighet», som hadde gått opp over den. Jehovas herlighet er praktfull, storslagen, og utstråler lys. Jehova hadde herliggjort dem som utgjorde denne levning, ved å utfri dem av  trelldommen og den nedverdigende undertrykkelse de var blitt utsatt for av sine religiøse, politiske og militære fiender. Han hadde herliggjort levningen ved å gi dens medlemmer i oppdrag å vitne om hans overherredømme og være ambassadører for hans opprettede, messianske rike. De måtte la «[Jehovas] herlighet» som hadde gått opp over dem, bli sett overalt ved å tjene som hans vitner og Rikets ambassadører.

27. For hvem er det så Jehova trenger å være en «ildmur rundt omkring», og hvorfor?

²⁷ For hvem er det så Jehova trenger å være som en «ildmur rundt omkring»? Ikke for det nye Jerusalem i de usynlige himler, men for det nye Jerusalems levning, ettersom de som utgjør denne herliggjorte levning, går ut i denne formørkede verden og tjener som vitner for Jehova, hærskarenes Gud, og som hans rikes ambassadører.

28. Hvorfor er Jehovas «ildmur» rundt sin levning mer effektiv i denne voldshandlingenes tidsalder enn de steinmurer som nå finnes rundt det gamle Jerusalem?

²⁸ Ville en slik bokstavelig steinmur som den som omgir det gamle Jerusalem i republikken Israel, kunne gi noen beskyttelse i vår tid, da det blir benyttet kjernefysiske våpen og raketter med kjernefysiske ladninger? Selve tanken er latterlig! De steinmurer som ble bygd rundt Jerusalem av stattholderen Nehemias i 455 f. Kr. (og senere), kunne ikke holde stand mot de romerske hærstyrker i år 70 e. Kr. I denne voldshandlingenes tidsalder må kjernefysisk ild møtes med ild. Jehova, hærskarenes Gud, kan møte slik ild på den måten. Han kan være en «ildmur» rundt det nye Jerusalems trofaste levning, og det har han også lovt å være. Hvem kan så rette et effektivt angrep mot denne levning?

29. Hvilken beskyttelse som Elisa fikk i Dotan, husker de åndelige israelitter, og hva forstår de ville skje med enhver fiende som ville forsøke å trenge gjennom den ’mur’ som Jehova utgjør rundt omkring dem?

²⁹ Den herliggjorte levning av de åndelige israelitter setter derfor ikke sin lit til menneskelagde eller naturlige forsvarsverker. Disse åndelige israelitter ser hen til at Jehova skal være en «ildmur» rundt omkring dem, selv om  en slik mur er usynlig både for dem og for deres fiender. De husker at de «gloende hester og vogner» som fjellene rundt omkring byen Dotan var fulle av, var usynlige for profeten Elisas tjener og for de syriske hærstyrker som omringet Dotan for å ta Elisa til fange. (2 Kongebok 6: 13—17) De har fått sine åndelige øyne åpnet, slik at de ser at den allmektige Gud ved hjelp av usynlige midler kan beskytte dem, og at enhver fiende som ville forsøke å trenge igjennom ’ildmuren’ og angripe dem, ville bli ødelagt ved ild. «For vår Gud er en fortærende ild.» — Hebreerne 12: 29.

30. Hvorfor var de som tilhørte levningen i 1919, tilbøyelige til å sette en grense for organisasjonens vekst, og hvordan forholdt det seg i virkeligheten med innhøstningen av «rikets barn»?

³⁰ Hvorfor tror interesserte mennesker i likhet med den unge mannen med målesnoren at de kan måle ut en grense for Jehovas regjeringsorganisasjons vekst? Frykt ikke for at «byen» ellers ville bli så stor og vidstrakt at det ikke ville være mulig å bygge en passende, beskyttende «mur» rundt den! I 1919 e. Kr., etter at den første verdenskrig var over, trodde levningen av de utfridde åndelige israelitter at det innhøstningsarbeid som Jesus hadde forutsagt skulle utføres i «avslutningen på tingenes ordning», var fullført, og at alt som fra da av gjensto for dem å gjøre på jorden, var å delta i et «ettersankningsarbeid» og bare samle inn noen som var blitt igjen, eller som var blitt oversett. (Matteus 13: 39, NW) De forsto ikke da at det åndelige høstarbeidet bare så vidt var blitt påbegynt, og at det var mange flere av «rikets barn» som skulle samles inn i Guds regjeringsorganisasjon, «barn» som de på grunn av sine forutfattede meninger ikke hadde gjort regning med. Hele den levning som måtte til for at den forutsagte gruppen på 144 000 «rikets barn» skulle bli fulltallig, måtte i virkeligheten samles inn nå i «avslutningen på tingenes ordning».

31. a) Hvordan kan vi beregne hvor stort innbyggertallet var i Jerusalem på Sakarias’ tid? b) Hvordan ble den unge mannen med målesnoren gjort oppmerksom på at det ikke ville være passende at han satte en grense for byens størrelse?

³¹ Den unge mannen med målesnoren i det syn som Sakarias fikk i 519 f. Kr., ønsket tydeligvis å måle ut hvor  langt og hvor bredt det gjenreiste Jerusalem skulle bli. På den tiden var innbyggertallet i Jerusalem sannsynligvis ikke særlig stort. Vi husker at det bare var 42 360 israelitter og omkring 7560 tjenere og tjenestepiker og sangere og sangerinner eller i alt omkring 49 920 som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f. Kr., og at det senere, på stattholderen Nehemias’ tid, ble bestemt at «hver tiende mann skulle bo i Jerusalem, den hellige stad». Jerusalem hadde derfor bare noen tusen innbyggere på Sakarias’ tid. (Esras 2: 64, 65; Nehemias 7: 66, 67; 11: 1, 2) Da Jehovas engel sa til den unge mannen at ’Jerusalem skulle ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skulle finnes der’, visste denne derfor at det ikke var hans oppgave å måle ut hvor lang og hvor bred byen Jerusalem skulle være, med tanke på å sette opp en bokstavelig mur rundt den. Dens befolkning skulle vokse i samsvar med det Jehova hadde i sinne, og han ville beskytte byen.

32. Hva kan sies om Jehovas beskyttelse selv om antallet av dem som forsynte seg av emblemene ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, vokste?

³² Hva vår tids levning av de åndelige arvinger til Jehovas regjeringsorganisasjon angår, vokste antallet av dens medlemmer med årene. Antallet av innvigde, døpte kristne som var til stede ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid eller nattverd, og som forsynte seg av emblemene, brødet og vinen, økte også tilsvarende, noe rapportene viser. Uansett hvor stor økningen var i antallet av dem som tilhørte Jehovas levning av åndelige israelitter verden over, beskyttet Jehova dem som med en «ildmur» rundt omkring dem. Han bevarte dem gjennom hele denne vanskelige tiden, og også da verden var grepet av krigsgalskapen i 1939—1945, ja, han har bevart dem helt fram til denne dag.

33. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til hvorvidt Jehova ’åpenbarte sin herlighet der’?

³³ Har Jehova også oppfylt følgende løfte til denne salvede levning av arvingene til det nye Jerusalem: «Jeg vil åpenbare min herlighet der»? (Sakarias 2: 9) Ja, det har han i sannhet gjort, for han har herliggjort seg selv ved å  være den himmelske Beskytter blant dem som tilhører levningen, som er blitt forfulgt, plaget og motarbeidet. Det at de har overlevd uten noen synlig beskyttelse, uten noen beskyttelse av jordisk eller kjødelig slag, bringer ære til den Gud de tilber og setter sin lit til. De roser seg av ham og ikke av mennesker, og etter at de i mange år hadde båret vitnesbyrd om hans navn og rike, antok de det navnet som de har vært kjent ved verden over siden den 26. juli 1981, nemlig Jehovas vitner. Gjennom dem, og ikke gjennom noen annen religiøs organisasjon på jorden i vår tid, er Jehova blitt gjort kjent ved sitt navn over hele jorden. De har samvittighetsfullt unngått å føre vanære over hans hellige navn. De har bestrebet seg på å etterligne hans Sønn, Jesus Kristus, og leve opp til de regler for oppførsel som finnes i hans hellige Ord, Bibelen, ved å lyde ham mer enn mennesker, og den handlemåte de derved har fulgt, har brakt ære til hans navn. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Hans herlighet er i sannhet blitt åpenbart blant dem!

BEFRIERENS KALL LYDER

34. Hvem er det samlingsmerke alle som elsker den rene tilbedelse, bør samles om, og hvilket kall til å samles har gått ut siden 1919?

³⁴ Er ikke den herlige Jehova, hærskarenes Gud, et samlingsmerke som alle som elsker den rene tilbedelse, som er ubesmittet av politikk, militarisme og kommersialisme, bør samles om i enhet og brorskap? Jo! Og der hvor hans herlighet kan ses, er det sted hvor de må samles. Han lar kallet til å samles gå ut, og han utfrir sitt folk av den religiøse trelldom under Babylon den store og oppfordrer dem til å samles. Siden 1919 e. Kr. har han latt dette kall lyde: «Hør! Hør! Fly bort fra Nordens land, sier [Jehova].» — Sakarias 2: 10.

35. a) Hva ble kalt «Nordens land» på Sakarias’ tid, og hvorfor? b) Hva var flukten derfra et forbilde på?

³⁵ På Sakarias’ tid var «Nordens land» Babylon, den byen som ble inntatt av mederne og perserne i år 539 f. Kr. Babylon lå i virkeligheten øst for Jerusalem, men da det sendte sine hærstyrker for å ødelegge Jerusalem i 607 f. Kr.,  dro de en omvei og kom ned mot Jerusalem fra «nord». (Jeremias 1: 14—16, Esekiel 21: 18—22) De områder som Babylon hadde erobret, innbefattet også områder som lå nord for Jerusalem. Da jødene ble bortført i 617 og i 607 f. Kr., kunne det derfor sies at de ble bortført til «Nordens land». De kunne bli oppfordret til å fly bort fra dette landet. Dette var et forbilde på noe som skulle skje i vår tid. Under den første verdenskrig kom den innvigde, døpte levning av åndelige israelitter i trelldom under Babylon den store, det vil si under den falske religions verdensrike. Det var derfra Jehova, hærskarenes Gud, kalte den angrende levnings medlemmer i utfrielsens år, 1919. Det var derfra de måtte fly, nå da han hadde åpnet veien for dem.

36. a) Hvordan kunne Jehova den gang si: «Jeg har spredt eder for himmelens fire vinder»? b) Hvordan fikk disse ordene sin oppfyllelse på levningen i vår tid?

³⁶ Det assyriske og det babyloniske verdensrikes «horn» hadde i egenskap av de redskaper Jehova benyttet for å tukte sitt utvalgte folk, virkelig forårsaket at de 12 stammer i Israel, Juda og Jerusalem var blitt atspredt. Jehova kunne derfor med rette si det som står i Sakarias 2: 10 (b): «For jeg har spredt eder for himmelens fire vinder, sier [Jehova].» De israelittene som kom seg unna erobrerne og klarte å flykte, dro forut for dem til de forskjellige landene i forskjellige retninger. De som tilhørte levningen av de åndelige israelitter i vår tid, ble også spredt i alle retninger, for «himmelens fire vinder», men ikke nødvendigvis i fysisk eller bokstavelig forstand, for det var fra sitt gudgitte, åndelige område på jorden de ble spredt.

37. Hvordan ble de åndelige israelitter atspredt på en billedlig måte?

³⁷ De ble således spredt i symbolsk forstand. Det betydde at de ble atspredt i den forstand at de kom opp i situasjoner som ville hindre dem i å virke innenfor sitt rettmessige, gudgitte åndelige område på jorden. Dette resulterte i at deres åndelige privilegier ble begrenset, at de ble hindret i sitt åndelige arbeid. Det hendte for eksempel at en regjering forbød en bestemt publikasjon eller alle de publikasjoner som var blitt utgitt av Jehovas levning. Det hendte  også at dens religiøse organisasjon ble forbudt. Enkelte av de kristne, åndelige israelitter ble dessuten kastet i militære fengsler eller anbrakt i leirer fordi de nektet å bryte sin kristne nøytralitet i forbindelse med denne verdens internasjonale konflikter. På grunn av krigshysteriet og religiøse fordommer ble også lederne for deres innregistrerte selskaper falskelig anklaget og idømt fengselsstraffer. Alle tenkelige metoder ble benyttet bare for å få dem som tilhørte levningen av åndelige israelitter, bort fra sitt gudgitte, åndelige område og den virksomhet de var opptatt med der. Dette ble gjort for at de skulle miste sine kristne privilegier.

38. Hvorfor var det passende at Jehovas engel da sa til de landflyktige jøder: «Berg deg unna, du som bor hos Babels datter»?

³⁸ Under den ulykke som Babylons konge, Nebukadnesar, førte over jødene, ble flesteparten av de overlevende jøder bortført til Babylon og dets områder, innbefattet de områder som var blitt tatt fra det assyriske verdensrike, som hadde hatt makten før det babyloniske. Det var derfor svært passende at Jehovas, hærskarenes Guds, engel nå ropte: «Hør! Sion, berg deg unna, du som bor hos Babels datter! For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: For sin æres skyld [etter herligheten, NW] har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret eder; for den som rører ved eder, rører ved hans øyestein; for se, jeg løfter min hånd mot dem, og de skal bli et rov for dem som nå treller for dem; og I skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg.» — Sakarias 2: 11—13.

39. Hvem var det Jehova oppfordret til å berge seg unna med ordene: «Hør! Sion!»?

³⁹ Det gamle Sion, som her er det samme som Jerusalem, representerte hele nasjonen, ikke bare de bortførte tidligere innbyggerne i hovedstaden. Nå da Babylon var blitt omstyrtet i 539 f. Kr. og den persiske erobreren Kyros hadde utstedt sitt dekret om at de landflyktige jødene skulle få sin frihet tilbake, gjaldt de ordene som ble rettet til Sion, i virkeligheten alle de landflyktige jøder. De bodde som landflyktige «hos Babels datter», byen Babylon, som blir omtalt som en kvinne som ikke lenger er en ren jomfru.

40. Hva sikter uttrykket «etter herligheten» i Sakarias 2: 12 (NW) til?

 ⁴⁰ Uttrykket «etter herligheten» synes ikke å sikte til det å søke etter herlighet, men å ha med tiden å gjøre. Jehova var blitt herliggjort ved at hans profetiske ord om at israelittene skulle bli tuktet, hadde gått i oppfyllelse.

41. Hvorfor burde nasjonene ha vist en viss frykt, en viss respekt, for Jehova når de tuktet hans folk?

⁴¹ Tiden var nå inne til at Jehova, hærskarenes Gud, vendte sin oppmerksomhet mot fiendenasjonene, som var blitt brukt til å tukte hans folk, men som hadde gått ut over sitt tildelte oppdrag. De hadde gått for langt og hadde benyttet anledningen til å la sin vrede gå ut over det folk som tilhørte Jehova Gud. De hadde gått for langt og mishandlet Sion og dets innbyggere. (Sakarias 1: 15; 2: 4) De skulle ha vært mer hensynsfulle i sin behandling av hans folk, som han hadde gitt i deres hånd for å bli tuktet av dem. De burde ha vist en viss frykt, en viss respekt, for dette folkets Gud. Han viste hvorfor de burde ha gjort det, da han sa til sitt folk, som var blitt tuktet: «For den som rører ved eder, rører ved [min] øyestein.»

42. a) Hva var det at Jehova løftet sin hånd, en advarsel om? b) Hva betydde dette rollebyttet for Babylon?

⁴² Når han nå løfter sin hånd mot disse arrogante, overmodige nasjoner, er det følgelig en truende hånd, lik en knyttneve. Det var ikke en intetsigende gest. Han løftet sin hånd for å advare dem som hadde atspredt og plyndret hans folk, om at de ville bli krevd til regnskap for det. De ville bli et rov for dem som hadde vært deres slaver under landflyktigheten i Babylon. For et rollebytte! Og det var Jehova, hærskarenes Gud, som forårsaket det. Et slikt rollebytte fant sted da de landflyktige jøder ble utfridd av erobreren Kyros den store og kunne vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas tempel. For en ydmykelse dette var for det erobrede Babylon! I Esras 1: 7, 8 står det: «Kong Kyros lot hente fram de kar som hadde tilhørt [Jehovas] hus, men som Nebukadnesar hadde ført bort fra Jerusalem og satt inn i sin guds hus. Dem lot nå kongen i Persia Kyros hente fram under tilsyn av skattmesteren  Mitredat, og han overga dem etter tall til Sesbassar, Judas fyrste.» — Daniel 1: 1, 2; 5: 3—23.

43. Hva førte dette til for Daniel?

⁴³ I sin tid fikk israelittene, som en gang hadde vært i fangenskap og slaveri, anledning til å trå Babylon under sine føtter, slik at byen ble «trådd ned som skarn på gatene». (Mika 7: 8—10) Da Babylon falt for mederen Darius og perseren Kyros, opphørte profeten Daniel å være slave i Babylon og ble gjort til en av «tre riksråder» som mederen kong Darius satte over de 120 satraper som var satt over hele det medopersiske rike. — Daniel 6: 2—4, 29.

44. Hvordan gikk det med utøverne av den babyloniske religion i motsetning til dem som tilba Jehova?

⁴⁴ På grunn av den store religiøse motsetning mellom perserne, som tilba Zarathustra, og de gamle babyloniske religionsutøverne ble tegnsutleggerne, åndemanerne, kaldeerne og sannsigerne stilt i skyggen religiøst sett, og de følte til slutt at de måtte flytte fra det religiøse senter i Babylon. Det ser ut til at de dro vestover til Pergamon i Lilleasia og derfra over til Italia. (Åpenbaringen 2: 12, 13) I sterk kontrast til dette vant de som tilba Jehova, Babylons erobreres gunst, og deres prester og levitter ble igjen innsatt i sine stillinger i Jehovas gjenoppbygde tempel på det sted hvor det tidligere hadde stått i Jerusalem. «Sion» fikk således berget seg unna og vendte tilbake fra Babylon.

GUDS REAKSJON PÅ AT «HANS ØYESTEIN» BLE RØRT

45. a) Hvordan reagerer Jehova på det at noen rører ved hans folk ved å gå til angrep på det? b) Hvorfor har han så løftet sin hånd mot nasjonene i vår tid?

⁴⁵ Alt dette viser tydelig hvor skammelig denne verdens nasjoner handler når de rører ved Jehovas tilbedere og begår voldshandlinger mot dem. Det smerter Jehova Gud. Det er som om de rører ved hans øyestein, en meget følsom del av kroppen. For lenge siden, så langt tilbake som i år 1473 f. Kr., viste Moses hvor ømtålig Jehova var når det gjaldt hans utvalgte folk. Han sa: «Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyestein.» (5 Mosebok 32: 10) Han er like ømtålig når det gjelder hans  kristne vitner i vår tid. Men kristenhetens nasjoner og nasjonene i den hedenske verden har vist at de har ignorert denne kjensgjerning, ved den måten de har behandlet Jehovas kristne vitner på. Er det da noe å undres over at Jehova har gjort slik som han forutsa: «Jeg løfter min hånd mot dem, og de skal bli et rov for dem som nå treller for dem»? (Sakarias 2: 13) Hvordan har han gjort det?

46. Hvordan lot Jehova i 1919 dem som hadde forfulgt hans folk, bli et rov for dem?

⁴⁶ Han har utfridd dem som utgjør hans levning av åndelige israelitter, av den religiøse trelldom under Babylon den store og latt dem få vende tilbake til sitt rettmessige, gudgitte åndelige område på jorden. De bøyer seg ikke i slavisk underdanighet for denne internasjonale skjøges, Babylon den stores, politiske elskere, men sier til verdslige politikere som forsøker å legge beslag på de ting som tilhører Jehova Gud: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) I utfrielsens år, i 1919, begynte de å kunngjøre Jehova Guds ugunstige dommer vidt og bredt, spesielt den dom Gud hadde felt over den internasjonale organisasjonen for mellomfolkelig fred og sikkerhet, Folkeforbundet, idet de sa at den ville gå til grunne. Hvorfor sa de det? Fordi Folkeforbundet var blitt dannet av kristenhetens nasjoner i 1919 og satt i stedet for Guds messianske rike, som var blitt født i himmelen da hedningenes tid endte i 1914. — Åpenbaringen 12: 5.

47. Hvordan ble Jehovas ugunstige dommer kunngjort i større utstrekning i årene fra 1922 til 1928?

⁴⁷ Disse ugunstige dommer som Jehova, hærskarenes Gud, hadde felt, ble kunngjort i større utstrekning i de sju årene fra 1922 til 1928. I denne tiden holdt Den Internasjonale Bibelstudieforening en rekke årlige internasjonale stevner i De forente stater, Storbritannia og Canada, og i forbindelse med disse stevnene ble det frigjort bibelske hjelpemidler som behandlet de profetier Gud hadde uttalt vedrørende disse religiøse og politiske spørsmål. Ved hvert av disse store, årlige stevnene som de internasjonale bibelstudenter holdt, ble det vedtatt resolusjoner eller erklæringer.  Den første av disse, som ble vedtatt i 1922, het «Et opprop», og den sjuende og siste, som ble vedtatt i 1928, het «En erklæring imot Satan og for Jehova». Disse sju resolusjonene og de offentlige foredragene som ble holdt til støtte for dem, og lignende bibelske kunngjøringer svarte til de ting som var blitt forutsagt i Bibelens siste bok. Åpenbaringen, kapitlene 8 til 16.

48. Hva i Åpenbaringen svarte dette til?

⁴⁸ De tilsvarte de sju basuner som sju engler blåste i som en innledning til sju profetiske bilder. De tilsvarte også de «sju siste plager», som sju engler hadde fått i oppdrag å utøse ved å tømme hver sin skål. — Åpenbaringen 21: 9; 15: 1 til 16: 21.

49. a) Hvilken virkning hadde oppfyllelsen av disse bilder i vår tid på dem som var berørt? b) Hvor lenge pågikk kunngjøringen av disse Jehovas dommer, og hva gjorde Jehova derfor i virkeligheten mot nasjonene?

⁴⁹ Vår tids oppfyllelse av disse bildene som ble innledet ved at det ble blåst i basuner, og ved at sju skåler som var fulle av de sju siste plager, ble utøst, skapte stort røre og stor engstelse og motvilje både innen Babylon den store (kristenheten innbefattet) og innen de verdslige politiske regjeringer. Kunngjøringen av disse ugunstige dommene som Jehova, hærskarenes Gud, hadde felt, ble ikke begrenset til disse sju årene fra 1922 til 1928, men den har pågått helt fram til nå, med stadig større kraft og styrke og i stadig større målestokk enn i 1920-årene. Ved en slik verdensomfattende kunngjøring av sine ugunstige dommer over den religiøse Babylon den store og hennes politiske forbundsfeller løfter i virkeligheten Jehova truende sin hånd, en knyttet hånd, mot de religiøse og politiske organisasjoner i verden som har plyndret hans folk. Han gjør dette ved sine vitner, ved disse undertrykkernes tidligere slaver.

50. a) Hva vil være tydelig med hensyn til den engelen som ble sendt, når Jehova i sin tid fullbyrder disse dommene? b) Hvem blir rettferdiggjort i vår tid som følge av at Gud fullbyrder sine dommer?

⁵⁰ Vi skal snart få se disse Guds dommer bli fullbyrdet over disse fiender, som har tilføyd den høyeste Gud smerte, som om de skulle ha rørt ved hans øyestein. Det vil skje på det avgjørende tidspunkt som engelen talte om da Sakarias  hørte den si: «Og I skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg.» (Sakarias 2: 13) Men behøver vi som lever nå, å vente til den tid da dette får sin fullstendige oppfyllelse? Allerede nå har vi tilstrekkelig med beviser for at denne engelen forkynte sannheten, at hans ord er historie nedskrevet på forhånd. Dette viser igjen at det bare kan ha vært Jehova, hærskarenes Gud, som sendte denne engelen. På den måten blir også profeten Sakarias rettferdiggjort som en som har nedskrevet en sann, pålitelig profeti. Og hva med vår tid? I vår tid er det også noen som blir rettferdiggjort. Hvem er det? Det er Jehovas kristne vitner, som har henledet oppmerksomheten på Sakarias’ vidunderlige profetier og på oppfyllelsen av dem i vår tid.

HVORFOR GÅR DET NÅ UT EN OPPFORDRING TIL Å GLEDE SEG?

51. Hvorfor hadde de ondsinnete nasjoner grunn til å fryde og glede seg under den første verdenskrig?

⁵¹ Det var en tid da de ondsinnete nasjoner hadde grunn til å fryde og glede seg på grunn av begivenhetene på jorden. Det var da Jehova, hærskarenes Gud, lot sine kristne vitner bli overgitt i deres hånd under den første verdenskrig og de fikk anledning til å la sin vrede gå ut over disse kristne, åndelige israelitter. På den tiden kjempet nasjonene om verdensherredømmet, ikke om et herredømme utøvd av Skaperen av himmelen og jorden, men om deres eget herredømme, om hvorvidt herredømmet skulle utøves av den demokratiske blokk av nasjoner eller av den autokratiske, diktatoriske blokk. De ønsket å få kontroll over jordens ressurser og utnytte dem i kommersielt øyemed.

52. Hvorfor behandlet disse nasjonene de åndelige israelitter på en dårlig måte fordi de trofast sto på Guds messianske rikes side?

⁵² De var svært nasjonalistiske; det ble som aldri før spilt på de patriotiske følelser. De bestrebet seg på å mobilisere hele befolkningen for å kunne nå sine nasjonalistiske mål, og de ble derfor rasende på dem som nektet å samarbeide med dem fordi de var for Guds messianske rike som var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid  endte i 1914. Under krigen behandlet derfor nasjonene disse forkjemperne for Guds rike på en dårlig måte. Hvordan gledet de seg ikke over å kunne gjøre til intet den innflytelse vitnene øvde for å fremme Guds rikes sak!

53. Hvordan beskriver Åpenbaringen 11: 7—10 hvordan nasjonene frydet seg?

⁵³ Den triumferende glede disse dyrlignende nasjonene følte, og den måten de gratulerte hverandre på da forkjemperne for Guds messianske rike hadde lidt nederlag, var forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 11, hvor noen uttrykk fra Sakarias’ profeti går igjen. I Åpenbaringen 11: 7—10, hvor det benyttes et billedlig språk, står det: «Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW]. Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav. Og de som bor på jorden, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden.» Men deres glede skulle vise seg å bli kortvarig.

54, 55. a) Når ble imidlertid levningen av de åndelige israelitter oppfordret til å fryde og glede seg? b) Hvem ble på den måten oppfordret til å fryde og glede seg, og av hvilken grunn?

⁵⁴ I 1919 oppreiste den allmektige Gud disse vitnene, som ikke var blitt lagt i grav, åndelig talt og gjeninnsatte dem i sitt rikes tjeneste, akkurat som det var blitt framstilt i synet i Åpenbaringen. Nasjonene og deres religiøse skjøge, Babylon den store, ble slått med forferdelse, men nå var tiden inne til at den gjenopplivede levning av åndelige israelitter kunne fryde og glede seg. Deres himmelske Gjenoppliver og Befrier oppfordret dem til å gjøre det. Ettersom de representerte det himmelske, nye Jerusalem og skulle bli en del av det, var det som om Gud rettet oppfordringen til denne åndelige organisasjonen. Han omtalte denne organisasjonen som Sion (et annet navn på Jerusalem) og sa:

⁵⁵ «Fryd deg storlig og gled deg, du Sions datter! For  se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier [Jehova]. Og mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag og bli mitt folk; og jeg vil bo hos deg, og du skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg til deg. Og [Jehova] skal ta Juda til eie som sin del på den hellige jordbunn; og han skal ennå en gang utvelge Jerusalem. Vær stille, alt kjød, for [Jehovas] åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» — Sakarias 2: 14—17.

56. a) Hvordan viste Jehova hvorvidt han ga slipp på retten til Juda land da det ble lagt øde? b) Hvordan tok Jehova igjen landet i besittelse, og hvilket mirakel utførte han da?

⁵⁶ Når vi forstår hva profetien betydde på Sakarias’ tid, kan vi også forstå hva oppfyllelsen av den betyr nå i det bemerkelsesverdige 20. århundre av vår tidsregning. Ga Jehova den gangen slipp på den rett han hadde til Juda land, lot han noen grådige nasjoner få ta det i eie, eller tillot han nybyggere å dra inn i det? På ingen måte! Selv om han lot sitt folk bli bortført til Babylon, beskyttet han landet og sørget for at det fikk en lang sabbatshvile. Hvordan? Ved å la det ligge øde, uten mennesker eller husdyr, akkurat som han hadde forutsagt. Da landets 70 år lange sabbatshvile var forbi, tok han igjen Juda land i eie, ved å utfri sitt landflyktige folk og føre dem ut av Babylon og tilbake til sitt kjære hjemland. Han utvalgte igjen Jerusalem til hovedstad i Juda, ved å la de jøder som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, bygge et nytt Jerusalem på det sted hvor den gamle byen hadde ligget. Et befolket land ble således frambrakt som ved fødselsveer «på én dag». «På én gang» ble også et folk «født» ved at dets hovedstad, Jerusalem, ble gjenoppbygd, slik at den igjen kunne herske over den «hellige jordbunn» i Juda. (Esaias 66: 7, 8) Dette var et mirakel!

57. Når tok således Jehova bolig i Juda land, og når og hvordan ble det tydeligere at han hadde tatt bolig der?

⁵⁷ Ettersom det gamle Israel var en teokratisk nasjon, ettersom det var underlagt Guds styre og hadde hans lov, tok Jehova Gud igjen bolig i Jerusalem da byen var blitt grunnlagt på nytt og gjenoppbygd. Dette ble enda tydeligere  i 515 f. Kr., da templet for tilbedelsen av ham ble fullført og denne tilbedelse begynte å bli utøvd der regelmessig, i full målestokk. Dette gjenoppbygde templet ville stå som et symbol for alle de omkringliggende nasjoner på at Jehova, hærskarenes Gud, hadde tatt bolig der, at han nå bodde i Sion, i Jerusalem. En kunne nærme seg ham der.

58. Hva ville ærlige mennesker som tilhørte nabofolkene, legge merke til, og hva ville de derfor gjøre (Sakarias 2: 15)?

⁵⁸ Hvilken virkning ville det ha på de hedenske nabofolk? Mange av innbyggerne i disse nasjonene ville bli overbevist om at Jehova, hærskarenes Gud, var den sanne Gud; de ville bli slått av hans fullkomne forutviten og hans allmakt, som kom til uttrykk ved at han oppfylte de profetier han hadde uttalt i sitt eget navn. Ved at han oppreiste sitt folk, Israel, som hadde vært dødt som nasjon betraktet, utfridde det av graven i Babylon og førte det tilbake til de levendes land i dets eget hjemland, kunne de som var ærlige, og som var vitne til disse ting, forstå at han var den eneste levende og sanne Gud, den eneste som fortjente å bli tilbedt. De ville oppriktig ønske å tilbe ham, og hvis det var mulig for dem, ville de komme til hans bolig i Sion (Jerusalem) for å gjøre det. Ordene i Sakarias 2: 15 skulle ikke bli gjort til skamme: «Og mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag og bli mitt folk.» Dette viste at det ville finne sted en økning i antallet av tilbedere av Jehova verden over, og ikke bare på Judas «hellige jordbunn».

59, 60. a) Hvordan fant noe lignende sted i forbindelse med levningen som hadde håp om å få en plass i det nye Jerusalem, og hvem var som begravd i en grav i Babylon den stores område? b) Hvordan har Jehova vist at han har tatt bolig hos levningen?

⁵⁹ Har ikke det samme vist seg å være tilfelle i forbindelse med vår tids levning av åndelige israelitter? Har ikke denne levning all grunn til å ’fryde seg og glede seg’, slik som «Sions datter» ble oppfordret til å gjøre i gammel tid, på Sakarias’ tid? Jo! Denne levning av åndelige israelitter er som en brud, ’trolovet med en mann, for å bli framstilt som en ren jomfru for Kristus’, og den kan derfor se fram til å bli en del av det himmelske, nye Jerusalem. Dette nye Jerusalem med Jesus Kristus som hode er Jehova Guds regjeringsorganisasjon  for hele hans universelle organisasjon. (2 Korintierne 11: 2; Åpenbaringen 21: 2, 9, 10) Under den første verdenskrig ble levningens enhet som et «hellig folk» ødelagt, dens medlemmer ble bortført fra sitt gudgitte, åndelige område, og det var som om de ble begravd i en grav i Babylon den stores område. Etter at denne første verdenskonflikten var over og det press som fulgte med den, var blitt fjernet, ble verden forbauset over den enestående oppfyllelsen av det som var blitt profetisk beskrevet i Åpenbaringen 11: 11—13.

⁶⁰ Jehova gjenopplivet levningens medlemmer, som var begravd åndelig talt, førte dem opp av deres grav i Babylon den store, førte dem tilbake til deres rettmessige, åndelige område på jorden og samlet dem igjen som sitt forente, ’hellige folk’. Han hadde igjen utvalgt sin trofaste levning, som så fram til å bli en del av det nye Jerusalem under Kristus. (Filippenserne 3: 20, 21) Jehova vendte sin oppmerksomhet mot dem og viste dem sin gunst, og han fylte dem med sin mektige, virksomme kraft, sin hellige ånd slik at de fikk kraft til å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om hans messianske rike, et vitnesbyrd som savnet sidestykke i hele den kristne historie. (Markus 13: 10; Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De sluttet seg ikke til kristenhetens nasjoner i deres tilbedelse av det avguderiske Folkeforbundet som «verdens siste håp», men gikk med iver inn for tilbedelsen av «håpets Gud» i hans åndelige tempel. (Åpenbaringen 13: 14, 15; 14: 9) De gjorde kjent sin Guds, Jehovas, navn i langt større utstrekning enn noen gang tidligere. (Esaias 12: 4, 5) Alle ytre ting viste at han hadde tatt bolig hos dem.

61. Hvordan har således ordene om at «mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag», gått i oppfyllelse?

⁶¹ Kan vi i vår tid se at dette hadde sin virkning på menneskene i verden? Som politiske enheter ble nasjonene fylt av frykt. Men blant disse nasjonene fantes det oppriktige, ærlige mennesker som hungret og tørstet etter en ren, sann og fornuftig religion som virkelig kunne bringe et menneske i kontakt med den sanne Gud, den Gud som er verdig til  å bli tilbedt. Etter hvert som den trofaste levning av åndelige israelitter utvidet forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» til stadig flere land på den bebodde jord, nådde budskapet ut til stadig flere av disse som søkte den sanne Gud. De lærte at Herren Jesus Kristus var Jehova Guds Messias, og de innvigde seg til Gud og ble døpt i vann og tok derved de nødvendige skritt for å bli disipler av hans Messias. (Matteus 28: 19, 20) Det viste seg virkelig å gå slik som det var blitt forutsagt: «Mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag.» (Sakarias 2: 15) Ingen nasjonaliteter eller raser ble hindret i å gjøre det.

62. I hvilken utstrekning har dette vist seg å være tilfelle siden 1935, og hvordan er de blitt Jehovas «folk»?

⁶² Dette viste seg spesielt å være tilfelle fra og med 1935, fire år etter at denne salvede levning hadde antatt navnet Jehovas vitner. Den annen verdenskrig hindret ikke dem som oppriktig søkte den sanne Gud, i å «gi seg til [Jehova]» som disipler av hans Messias. Sammenlignet med hvor mange de var i 1935, ja, sammenlignet med den salvede levning, er disse som har ’gitt seg til Jehova’, blitt en «stor skare», og Bibelen oppgir ikke noe bestemt tall på dem. (Åpenbaringen 7: 9—17) Og som Jehova sa: «[De skal] bli mitt folk.» De hevder ikke at de tilhører den salvede levning av åndelige israelitter. Grunnen til det er at Gud ikke har avlet dem ved sin hellige ånd som sine åndelige barn, selv om han har godtatt deres innvielse, det at de har gitt seg til ham gjennom hans Yppersteprest, Jesus Kristus. Det er verdien av Jesu sonoffer som gjør at de er anerkjent av Jehova Gud. Han omtaler derfor disse innvigde, døpte menneskene som «mitt folk», som mennesker som er knyttet til ham. Disse «andre får» utgjør således «én hjord» sammen med den salvede levning under den gode hyrde, Jesus Kristus. — Johannes 10: 16.

63. Hvordan har de i egenskap av slike «får» ’gitt seg til Jehova’?

⁶³ Disse «andre får» har hørt den gode hyrdes røst og har fulgt hans oppfordring og kommet ut fra «mange hedningefolk». Sammen med den salvede levning av åndelige israelitter tilber de den sanne Gud i hans åndelige tempel.  (Åpenbaringen 7: 15) På denne måten har de ’gitt seg til Jehova.

64. a) Hvilket håp har han gitt dem, og hvorfor? b) Hvordan har Jehova ved dem fylt sitt hus med herlighet (Haggai 2: 7)?

⁶⁴ Ettersom Jehova ikke har avlet disse «andre får» ved sin ånd til å bli en del av det himmelske, nye Jerusalem, holder han fram for dem et håp om evig liv på hans «føtters skammel», det vil si her på jorden, som da vil ha blitt forvandlet til et vakkert paradis. (1 Mosebok 2: 8; Lukas 23: 43, NW) Jehova Gud har rystet alle folkene ved den måten han har grepet inn i menneskenes anliggender på siden 1914, og dette har ført til at disse «andre får» er blitt gjort oppmerksom på hans messianske rike. På grunn av sin verdsettelse av hans rike har de kommet til hans hus for tilbedelse, hvor han tar imot dem som sine høyt skattede tilbedere. Ja, de er de «alle folkenes kostelige skatter» som ifølge profetien skulle «komme hit», og ved hjelp av dem fyller Jehova sitt hus eller tempel, det sted hvor den rene tilbedelse blir utøvd, med herlighet. — Haggai 2: 7.

65. Hva viser kjensgjerningene i vår tid med hensyn til hvem som sendte dem som har latt oss få del i det tredje syn, og hva styrker dette vår overbevisning om?

⁶⁵ I dag, nesten 40 år etter det minneverdige året 1935 da vår oppmerksomhet ble rettet mot den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, og da vi fikk en riktig forståelse av det som sies der, ser vi de ting som ble forutsagt i Sakarias’ tredje syn, få en storslagen oppfyllelse. Allerede nå har vi derfor fått tilstrekkelig med beviser til at vi kan vite at det var sannhetens Gud, Jehova, og ikke en eller annen falsk profetisk kilde, som sendte engelen til Sakarias og hans folk. Det var den samme Gud, Jehova, som også sendte profeten Sakarias for at han skulle nedskrive synet til gagn for oss som lever nå. Dette styrker vår overbevisning om at alle de andre profetiske synene som Sakarias fikk, også vil gå i oppfyllelse.

66. Hva blir vi med rette oppfordret til å gjøre nå, og hvorfor har Jehova «reist seg og . . . gått ut av sin hellige bolig»?

⁶⁶ Bør vi så ikke være stille, slik at vi kan høre hva Jehova har å si? Selvfølgelig bør vi det! Den inspirerte befaling  Sakarias slutter sitt tredje syn med, er derfor i høy grad passende: «Vær stille, alt kjød, for [Jehovas] åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» (Sakarias 2: 17) Han har reist seg og gått ut av sin hellige bolig i himmelen for å sørge for at hans Ord går i oppfyllelse.

[Studiespørsmål]

 [Kart på side 156]

(Se den trykte publikasjonen)

JERUSALEM ETTER JØDENES HJEMKOMST

Hananel-tårnet

FISKEPORTEN

Mea-tårnet

FÅREPORTEN

FENGSELSPORTEN

Tempelområdet

Tyropoion-dalen

MØNSTRINGSPORTEN

Torg

HJØRNEPORTEN

Den brede mur

EFRA’IM-PORTEN

Ovnstårnet

DEN GAMLE PORT

OFEL

HESTEPORTEN

Torg

Gihon-vannet

VANNPORTEN

DAVIDS BY

DALPORTEN

KILDEPORTEN

Kongens hage

MØKKPORTEN

Hinnoms dal

Kedron-dalen

En-Rogel