Kapittel 2

Hvorfor de største forhåpninger ble til skamme

1. Hva lever vi alle av, men hvilken skuffende situasjon kunne oppstå?

VI LEVER alle av jorden. Vi er alle avhengige av det som vokser på marken. Sett at vi alle sammen var gartnere eller jordbrukere. Hva så hvis du sådde en mengde sæd og ventet å få mye igjen, men fikk svært lite? Du beskar dine vintrær og stelte dem, men høstet lite. Du sådde ditt lin og stelte godt med det, men det var lite du fikk under tak til å lage linklær av. Dine oljetrær ble vist den nødvendige oppmerksomhet, men du fikk få olivener som du kunne sende til pressen for å få laget olje. Du kom til ditt kornkammer for å hente 20 mål korn, men se, der fantes ikke mer enn ti mål. Du kom til ditt persekar etter at alle dine druer var blitt presset, og du trengte 50 spann som du skulle selge eller bruke til et gjestebud, og så kunne du bare øse opp 20 spann. Sett at det fortsatte på den måten år etter år! Hva ville du da tenke?

2. Hvilke andre dårlige forhold kunne gjøre seg gjeldende innen jordbruket og sosialt sett og hvor bør vi lete etter årsaken til en slik situasjon?

² Du ville kanskje mene at det skyldtes den stadige mangelen på regn — tørken. I den regnfattige årstiden falt det ikke engang dugg som kunne væte jorden og redde det som vokste der. Jorden ble svidd. Dessuten var kornet ødelagt av kornbrann eller meldugg. Ikke bare det, men haglet hadde slått ned frukten på trærne og det som vokste på marken. Og hvis du så forsøkte å få deg et arbeid ved siden av, slik at du kunne tjene litt ekstra penger og få endene til å møtes, så var det ikke noe arbeid å få, eller det var svært dårlig betalt. Ikke nok med det, men de sosiale forhold var ytterst ustabile, og ingen hadde fred, enten  han dro ut, eller han dro inn. Ja, det ville være rimelig å betrakte tingene ut fra et kjødelig, materialistisk synspunkt og legge skylden på været og de utrygge forholdene. Været, ja! Men hvem står bak været? Hvem er ansvarlig for været? Kunne den virkelige årsaken til at høsten slo feil, finnes her? Hva var i tilfelle grunnen til det?

3. Er dette bare et tenkt tilfelle, og hvorfor kan vi ta lærdom av noe som skjedde i en fjern fortid?

³ Dette høres kanskje bare ut som et tenkt tilfelle, som et eksempel på et jordbrukssamfunn som er blitt rammet av en katastrofe. Men det vi her har nevnt, dreier seg i virkeligheten om et historisk tilfelle. Vi finner det spesielt omtalt i Bibelens historiske beretning. Vi som lever nå, i en tid da forholdene er langt verre enn de var den gang, kan på den måten få en praktisk leksjon som vil være til stort gagn for oss. (Haggai 1: 6, 9—11; 2: 15—17; Sakarias 8: 9, 10, 13) Dette historiske eksemplet er ikke mindre aktuelt i vår moderne tid bare fordi det er 2500 år gammelt. Prinsipper, det vil si regler med hensyn til nasjoners anliggender og med hensyn til årsak og virkning, forandrer seg ikke.

4. Hvem lever fortsatt, selv om de som levde den gangen, for lengst er borte og hva bør vi derfor undersøke og ta lærdom av?

⁴ Selv om de som levde den gangen, for lengst har forlatt skueplassen, eksisterer den udødelige Teokrat, Skaperen, som står bak været, fremdeles og må tas i betraktning som den som skal gjenopprette paradiset for menneskeheten. Han forandrer seg ikke hva hans måte å handle med menneskene på angår. Vi kan ikke ignorere ham uten at det vil få ubehagelige følger for oss. La oss derfor være forstandige og med en lærvillig innstilling undersøke dette historiske eksemplet og ta lærdom av den nyttige leksjon det kan gi oss.

TILBAKE TIL ÅRET 520/519 FØR VÅR TIDSREGNING

5. Når og av hvem var det gamle Babylon blitt inntatt, og hvordan kom Jerusalem igjen til å bli bebodd?

⁵ Vi befinner oss i det sjette århundre før vår tidsregning. Det er over 80 år siden den verdenskjente byen Jerusalem ble ødelagt av Babylons mektige hærstyrker. Ved en velfortjent  gjengjeldelse er Babylon selv blitt ydmyket og har måttet bøye seg for en erobrer, for Kyros, og har derved opphørt å være den tredje verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det skjedde i det begivenhetsrike året 539 f. Kr. Det persiske rike er nå den framherskende verdensmakt den fjerde i rekken ifølge den bibelske historie. Hellas begynner imidlertid å gjøre seg sterkt gjeldende og truer med i sin tid å overta den ledende stilling i verden. For noen år siden ble det til og med forutsagt at dette riket ville bli den neste verdensmakt. (Daniel, kapitlene 7, 8, 11; Sakarias 9: 13) Byen Jerusalem ble aldri en verdensmakt, men den skulle vise seg å være den byen hvor de mest betydningsfulle begivenheter i hele menneskehetens historie fant sted. Den begynte å bli gjenoppbygd og befolket på nytt av dem som den persiske erobreren, Kyros den store, løslot fra fangenskapet i Babylon i år 537 f. Kr. — Esras 1: 1 til 3: 2.

6. Hvordan ble de hjemvendtes største forhåpninger til skamme, og når og av hvem ble det bestemt at det fikk være nok?

⁶ Den hellige byen Jerusalem ble således gjenoppbygd, og provinsen Juda ble et av de mange landskaper som hørte inn under det voksende persiske verdensrike. En av Jesu forfedre, Serubabel, Sealtiels sønn, var stattholder over provinsen, og Josva, som var sønn av Jehosadak, som var sønn av Seraja, var yppersteprest. Like etter at de som hadde levd i landflyktighet, hadde slått seg ned i landet og forsøkt å gå i gang med det som var den virkelige hensikt med at de vendte tilbake, fikk de problemer med de hedenske nabofolkene hvis landområde grenset til deres. Deres viktigste prosjekt ble stanset, og den persiske regjering forbød til slutt arbeidet på det. Juda var ikke lenger en blomstrende provins. Judas og Jerusalems innbyggere var skuffet; de store forhåpninger de hadde hatt da de forlot Babylon, var blitt til skamme. Slik skred tiden fram i omkring 17 år. Den som i første rekke var berørt av denne situasjonen, som så ut til å være en følge av en forbannelse, besluttet at nå skulle det være nok. Dette var den store Teokrat, Judas og Jerusalems innbyggeres usynlige Gud og Hersker.

7, 8. I hvilket år fant denne teokratiske inngripen sted, og hvilket talerør for Jehova ble oppreist i den forbindelse?

 ⁷ Året for denne teokratiske inngripen i Judas og Jerusalems anliggender er nøyaktig oppgitt. Den fant sted det år da den store Teokrat oppreiste sitt synlige talerør, en profet ved navn Haggai. Han var en av dem som hadde vendt tilbake fra Babylon, om ikke i år 537 f. Kr., så på et senere tidspunkt. Hans navn betyr «lystig, festlig» eller, hvis den siste «i’en» i hans navn er en forkortelse for «Jah», «Jahs fest [Hhag]». «Jah» er en forkortelse for «Jehova». Ifølge tradisjonen skal Haggai ha vært en gammel mann på denne tiden. For den historiske nøyaktighets skyld tidfester han sine profetier. Den profetiske boken som bærer hens navn, er den tredjesiste boken blant de 12 små profeter eller den tredjesiste boken i de inspirerte hebraiske skrifter slik de er ordnet i den vanlige norske bibeloversettelsen. I det første verset i sin daterte bok skriver han:

⁸ «I kong Darius’ annet år, i den sjette måned, på den første dag i måneden, kom [Jehovas] ord ved profeten Haggai til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten.» — Haggai 1: 1.

9. a) Er perserkongen Darius den samme som «mederen Darius»? Begrunn svaret. b) Når begynte Haggai å profetere?

⁹ Denne kong Darius er ikke den samme som «mederen Darius», som i en alder av 62 år sammen med perserkongen Kyros inntok Babylon i år 539 f. Kr. (Daniel 5: 30; 6: 1—29) Etter mederen Darius satt perserkongen Kyros alene på det falne Babylons trone. Han ble etterfulgt av sin sønn Kambyses. Etter ham overtok den beryktede tronrøveren og mageren Gaumata det persiske rikes trone. Han ble styrtet av perseren Darius, som dermed ble Darius I. Han får vanligvis tilnavnet Hystaspes. Ettersom de persiske kongers regjeringsår begynte om våren, ville denne perserkongen Darius’ annet år fortsette til etterfølgende vår, og det ville således tilsvare år 520/519 f. Kr. ifølge vår kalender. Den sjette måneden i det året regnes fra våren i år 520 f. Kr., og den vil være den lunarmåneden som Haggai kjente som  elul. (Nehemias 6: 15) Denne lunarmåneden svarer til august-september i vår kalender. Ettersom Jehovas ord kom til profeten Haggai på den første dag i lunarmåneden, var det på nymånedagen.

10. Hvorfor var det sannsynlig at Haggai den 1. elul i 520 f. Kr. ville nå en større skare jøder med sitt budskap enn vanlig?

¹⁰ Ifølge den teokratiske lov som ble gitt ved profeten Moses, var nymånedagen en dag da det skulle blåses i de hellige trompeter mens folket ofret til Jehova Gud. (4 Mosebok 10: 10) Spesielle ildoffer skulle også frambæres for Jehova. (4 Mosebok 28: 11—15) Det ble også vanlig å avlegge religiøse besøk på det sted hvor Jehovas alter sto. (2 Kongebok 4: 23) Dette ville føre til at mange gudfryktige mennesker dro til Jerusalem. Profeten Haggai ville derfor ha en større skare enn vanlig å tale «[Jehovas] ord» til på denne dagen, den 1. elul i 520 f. Kr. Haggai var uten tvil i Jerusalem på den dagen, for hans profetiske ord ble rettet til stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, som tjente i Jerusalem. Haggais budskap berørte hele nasjonen og fortjente å bli hørt.

DET NASJONALE HUS FOR TILBEDELSE BERØRT

11. Hvordan begynte Jehovas ord ved Haggai?

¹¹ Hva gikk så det ord som kom ved profeten Haggai, ut på? Haggai 1: 2 sier: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Dette folk sier: Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge [Jehovas] hus.» De som Haggai talte til, måtte innrømme at det forholdt seg slik.

12. Hva omtalte Gud seg selv som, og hva burde dette ha minnet jødene om?

¹² Men hvem var det som hadde fortalt «[Jehova], hærskarenes Gud» hva «dette folk» hadde sagt? Jehova, hærskarenes Gud, hadde selv hørt det i himmelen ved hjelp av sin forunderlige evne til å høre. Det var ganske betegnende at han omtalte seg selv som «[Jehova], hærskarenes Gud» (J^eho·wahʹ Ts^eba·othʹ på hebraisk). Denne betegnelsen, «[Jehova], hærskarenes Gud», forekommer 281 ganger i de inspirerte hebraiske skrifter, fra 1 Mosebok til Malakias (NW), og vi finner den første gang nedskrevet hos  profeten Samuel. (1 Samuel 1: 3) Også de inspirerte kristne skribentene Paulus og Jakob bruker den. (Romerne 9: 29; Jakob 5: 4, NW) Var den påminnelse Jerusalems og provinsen Judas innbyggere på den måten fikk om at Jehova var en hærfører for himmelske hærstyrker, til trøst for dem?

13. Hvorfor burde dette ha vært til oppmuntring for jødene i den situasjonen de befant seg i på den tiden?

¹³ Den burde ha vært det. På den tiden hadde de ingen stående hær, slik som verdens sterkt væpnede nasjoner har i vår tid. Da de forlot landflyktigheten i Babylon for å vende tilbake til sitt hjemland, hadde de ikke med seg noen hær som kunne beskytte dem mot plyndrere langs veien. Selv ikke i år 468 f. Kr. ville den skriftlærde presten Esras ta imot hjelp i form av krigsmakt og hestfolk fra kong Artaxerxes i Persia da han skulle dra til Jerusalem. — Esras 8: 22, 23.

14. Hvilken holdning som disse ubevæpnede jødene ga uttrykk for, var det som gjorde Jehova så opprørt, og hva var det som var så forkastelig ved den?

¹⁴ Hva var det så dette ubevæpnede «folk», innbyggerne i Jerusalem og Juda, hadde sagt som gjorde Jehova, hærskarenes Gud, så opprørt? Det var den personlige oppfatning de ga uttrykk for: «Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge [Jehovas] hus.» Et slikt «hus» ville være en bygning for tilbedelsen av Jehova, hærskarenes Gud, i Jerusalem, en bygning hvor ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, kunne tjene sammen med alle de andre prestene i Arons gamle familie. Det ville være et tempel. Et slikt tempel eller hus for tilbedelse ville med rette være av interesse for Jehova, hærskarenes Gud. «Dette folk» i Jerusalem og Juda var Jehovas tilbedere. Hvorfor sa de så: «Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge [Jehovas] hus»? Hvorfor var det så forkastelig? Det viste i hvert fall mangel på interesse for at tilbedelsen av deres Gud skulle bli utøvd fullt ut. Det avslørte også at de manglet tro på den uovervinnelige «[Jehova], hærskarenes Gud». «Dette folk» overså følgelig den viktigste hensikten med at de hadde vendt tilbake til Jerusalem og Juda. Hva var det som var hensikten med det?

 GUDS HUS FOR TILBEDELSE FORSØMT

15. a) Når ble jødene utfridd av landflyktigheten i Babylon, og hvordan? b) Hva var den virkelige hensikt med at de ble utfridd for å vende tilbake til sitt hjemland?

¹⁵ Sytten år tidligere, om våren i år 537 f. Kr., var disse som nå bodde i Jerusalem og Juda, blitt utfridd av landflyktigheten i Babylon. Det var virkelig Jehova, hærskarenes Gud, som forløste dem og gjenløste dem, slik at de kunne komme inn på den hellige vei og vende tilbake til Sion, som Jerusalem også ble kalt. (Esaias 35: 8—10) Var hensikten med forløsningen av «dette folk» bare å gi disse som hadde levd i landflyktighet, et sted å bo borte fra det avgudsdyrkende Babylon, fortrinnsvis deres forfedres kjære land? Eller hva var i virkeligheten den viktigste hensikten med at de hadde vendt tilbake til dette landet, som hadde ligget øde i 70 år, uten mennesker eller husdyr, helt siden Jerusalem ble ødelagt i år 607 f. Kr.? (2 Krønikebok 36: 17—21) Dette framgår tydelig av det dekret som ble utstedt av perseren Kyros den store i år 537 f. Kr., av ham som erobret Babylon ved elven Eufrat. (2 Krønikebok 36: 22, 23) Den skriftlærde presten Esras gjengir dette dekretet i sin helhet med følgende ord:

Det var i perserkongen Kyros’ første år; da vakte [Jehova], for at hans ord gjennom Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være hans Gud med ham, og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge [Jehovas], Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. Og alle som ennå er i live skal folkene på hvert sted hvor de oppholder seg som fremmede, understøtte med sølv og gull, med gods og buskap, foruten de frivillige gaver til Guds hus i Jerusalem. . . .

Og kong Kyros lot hente fram de kar som hadde tilhørt [Jehovas] hus, men som Nebukadnesar hadde ført bort fra Jerusalem og satt inn i sin guds hus. Dem lot nå kongen i Persia Kyros hente fram under tilsyn av skattmesteren Mitredat, og han overga dem etter tall til Sesbassar, Judas fyrste. . . . Karene av gull og sølv var i alt fem tusen og fire hundre. Alt dette førte  Sesbassar med seg da de bortførte dro opp fra Babel til Jerusalem. — Esras 1: 1—11.

16. a) Hvem var «Sesbassar, Judas fyrste»? b) Hvilken historisk kjensgjerning viser at de som vendte tilbake, var klar over hva som var den virkelige hensikt med at de skulle vende tilbake til sitt hjemland?

¹⁶ Denne «Sesbassar, Judas fyrste» er tydeligvis den samme som Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda. (Esras 2: 1, 2; 5: 1, 2, 14—16; Haggai 1: 1, 14; 2: 2, 21) Serubabel, stattholderen over Juda, og de andre som vendte tilbake fra landflyktigheten, var klar over at den viktigste hensikten med at de vendte tilbake til sitt hjemland, var at de skulle gjenoppbygge templet for tilbedelsen av Jehova i Jerusalem. Dette framgår av følgende historiske kjensgjerning: Da Jerusalems og Judas 70 år lange øde tilstand var over, bygde disse som var blitt utfridd av landflyktigheten, et alter for Jehova på det sted hvor det tidligere tempelalteret hadde stått, og senere la de grunnvollen til et nytt tempel. Vi leser:

Da den sjuende måned [tisjri] kom, og Israels barn bodde i sine byer, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Og Josva Josadaks [eller Jehosadaks] sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, som skrevet står i den Guds mann Moses’ lov. De reiste alteret på dets gamle sted for det var kommet en redsel over dem for de folk som bodde i bygdene rundt omkring; og de ofret på det brennoffer til [Jehova], både morgen- og aften-brennoffer. Så holdt de løvsalenes fest [15.— 22. tisjri], således som det er foreskrevet, og ofret brennoffer hver dag etter det fastsatte tall og på lovbefalt måte, hver dag de offer som var foreskrevet for den dag. . . . Fra den første dag i den sjuende måned [tisjri] begynte de å ofre brennoffer til [Jehova], før ennå grunnvollen til [Jehovas] tempel var lagt. . . .

I det annet år [536 f. Kr.] etter at de var kommet til Guds hus i Jerusalem, i den annen måned [siv eller ijar, april/mai], tok de fatt på verket, Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, med deres andre brødre, prestene og levittene, og alle de som fra fangenskapet var kommet til Jerusalem. De satte levittene fra tjueårsalderen og oppover til å føre tilsyn med arbeidet på [Jehovas] hus. . . . Og da bygningsmennene la grunnvollen til [Jehovas] tempel, ble prestene stilt opp i embetsskrud med trompeter, og de levitter som var Asafs etterkommere, med  cymbler, for å prise [Jehova], således som Israels konge David hadde foreskrevet. Og de sang [Jehovas] lov og pris, fordi han er god, og hans miskunnhet mot Israel varer evinnelig; og alt folket brøt ut i et stort fryderop og priste [Jehova] fordi grunnvollen var lagt til [Jehovas] hus.

Men mange av prestene og levittene og familiehodene — de gamle som hadde sett det første hus, gråt høyt da de så dette hus bli grunnlagt, mens mange jublet høyt av glede. Folket kunne ikke skjelne lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt; for folket jublet så høyt at det hørtes lang vei. — Esras 3: 1—13.

17, 18. Når og hvorfor stanset byggingen på templet?

¹⁷ Den gangen sa ikke de israelittene som hadde vendt tilbake til sitt land: «Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge [Jehovas] hus.» (Haggai 1: 2) Men snart møtte disse «bortførte» motstand fra folk utenfor. Grunnen til det var at israelittene, som var blitt renset i religiøs henseende, ikke ville la dem som bare lot som om de tilba Jehova, få lov til å være med på å bygge Israels Guds tempel. De avviste nabofolk, som følte seg krenket, ble derfor deres fiender, og de fortsatte å gripe forstyrrende inn i tempelbyggingen under hele resten av kong Kyros’ regjering og i de etterfølgende persiske kongenes regjeringstid helt inn i perserkongen Darius Hystaspes’ regjeringstid. Før denne Darius I begynte å regjere, lyktes det disse palestinske motstanderne å få det persiske verdensrikes hersker til å forby arbeidet på Jehovas tempel ved å anklage de tilbakevendte «bortførte» for oppvigleri. — Esras 4: 1—22.

¹⁸ Bibelen forteller at den persiske kongen som kom med forbudet, het Artaxerxes. Vi leser: «Så snart avskriften av dette brev fra kong Artaxerxes var blitt opplest for Rehum og statsskriveren Simsai og deres embetsbrødre, dro de straks til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt. Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det ble intet gjort med det før i det annet år av perserkongen Darius’ regjering.» — Esras 4: 23, 24.

19. a) Omtrent i hvor mange år lå arbeidet på templet nede? b) Hvorfor førte forbudet til at tempelbyggerne ble tvilrådige, men hvem tok seg til slutt av saken?

¹⁹ Ettersom kong Darius I’s annet regjeringsår svarte til  år 520/519 f. Kr., betydde det at byggearbeidet på et nytt tempel for Jehova i Jerusalem lå nede i omkring 16 år, fra den tid da grunnvollen til dette templet var blitt lagt av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva (eller Jeshua; Jesus, i den greske oversettelsen Septuaginta). Dette forbudet, som ble utstedt av perserkongen Artaxerxes, må ha gjort jødene i Jerusalem og Juda svært rådville. De må ha undret seg over hvordan det forbudet som den senere kongen kom med, kunne sette ut av kraft det dekretet som kong Kyros den store hadde utstedt i 537 f. Kr. som en del av «medernes og persernes uforanderlige lov [som] ikke kan tilbakekalles». (Daniel 6: 9, 13) De tenkte ikke på å prøve saken for Perserrikets domstoler, på å føre den helt til rikets høyesterett, til den øverste rettsinstans, kongen selv. Når det kom en ny konge, en etterfølger av Artaxerxes, ville det være mulig. Men hvem ville ta seg av denne saken? Ingen ringere enn «[Jehova], hærskarenes Gud» selv ville gjøre det.

20. På grunn av hvilken profeti som Jehova tidligere hadde gitt gjennom profeten Esaias, var Jehova ikke villig til å la kong Kyros’ dekret bli satt ut av kraft?

²⁰ To århundrer tidligere hadde den store Teokrat, Jehova, gjennom sin profet Esaias omtalt seg selv som den «som sier om Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt. Så sier [Jehova] til sin salvede, til Kyros, som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham». (Esaias 44: 28—45: 1) Det var følgelig ikke Jehovas, hærskarenes Guds, vilje at Kyros’ dekret angående Jehovas hus i Jerusalem skulle settes ut av kraft. Jehova er ikke en Gud som legger grunnvollen til en bygning og så finner at han er ute av stand til å fullføre bygningen, slik at alle som ser det, skal «begynne å spotte ham og si: Denne [Gud] begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det». (Lukas 14: 29, 30) Nei, Jehova fullfører det han begynner på; hans ord vender aldri «tomt tilbake», uten å ha gått i oppfyllelse. — Esaias 55: 11.

 FOLKETS HOLDNING OG DET KONGELIGE FORBUD

21. Hvordan og i hvilket år begynte Jehova å rette på den feilaktige innstilling som jødene lenge hadde gitt uttrykk for at de hadde til tempelbyggingen?

²¹ Tiden var derfor nå inne til at Jehova, hærskarenes Gud, skulle rette på det feilaktige inntrykk jødene i Jerusalem og Juda så lenge hadde vist at de hadde fått, ved å si at tiden til å gjenoppbygge Jehovas hus ennå ikke hadde kommet. Hva gjorde han så? Han oppreiste profeter som ikke var redde for å uttale seg i strid med folkemeningen. Esras 5: 1 forteller oss hvem disse profetene var. Det står der: «Profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem; i Israels Guds navn profeterte de for dem.» Åpningsverset i Haggais profeti og i Sakarias’ profeti viser hvilket år profeteringen begynte, nemlig «i kong Darius’ annet år». Men Haggai begynte før Sakarias, idet Jehovas ord kom til ham på den første dag i lunarmåneden elul, på nymånedagen, da det er sannsynlig at det var mange pilegrimer fra de andre byene i Juda forsamlet i Jerusalem.

22. Hva måtte Haggai først gjøre folket oppmerksom på, og hva trengte de å bli vist?

²² Først gjør profeten Haggai folket der i Jerusalem oppmerksom på at Jehova, hærskarenes Gud, vet hva de sier om tidspunktet for byggingen av hans hus for tilbedelse, et byggeprosjekt som den persiske kongen Kyros den store hadde gitt sin tillatelse til. Gud hadde lenge nok vært tålmodig med de jøder som hadde en slik innstilling. Nå, når situasjonen så ut til å være verre enn noensinne, nå når den stadige motstanden fra de hedenske religiøse fiendene var blitt ytterligere forsterket ved et kongelig forbud, nå var tiden inne til at dette gjenløste folkets holdning skulle utfordres. De trengte å få vite hva de hadde gjort seg skyldige i, og hva grunnen var til at det hadde gått så dårlig for dem.

23. Hvordan viste utfordringen at det var en forbindelse mellom den tilstand Jehovas hus var i, og folkets økonomiske tilstand?

²³ Nå kommer utfordringen! «Så kom da [Jehovas] ord  ved profeten Haggai: Er det tid for eder til å bo i eders bordkledde [panelte, NW] hus, mens dette hus ligger øde? Og nå sier [Jehova], hærskarenes Gud, så: Legg merke til hvorledes det går eder! I sår meget, men høster lite i hus; I eter, men blir ikke mette; I drikker, men blir ikke utørste; I kler eder, men ingen blir varm, og den som tjener for lønn, får sin lønn i en hullet pung.» — Haggai 1: 3—6.

24. Hvilket ulikevektig forhold var det mellom deres egne hus og Jehovas hus, og hvilke spørsmål oppsto i den forbindelse?

²⁴ Det var en viktig grunn til at det gikk så dårlig for dem materielt sett. Disse hjemvendte jødene sa at det ennå ikke var tid til å bygge Jehovas tempel, og «dette hus» for tilbedelse ble derfor liggende «øde». Det eneste som var blitt gjort, var at grunnvollen var blitt lagt i 536 f. Kr., men det var ikke blitt reist noen bygning på den. Samtidig bodde de selv i veltekte hus, hvor veggene var kledd med fint panel. For en forskjell det var mellom deres egne hus, som var bygd for deres egen bekvemmelighets skyld, og Jehovas hellige hus, hvor hele nasjonens åndelige interesser skulle ivaretas! Var ikke dette et ulikevektig forhold? Viste ikke dette at de la større vekt på materielle ting, på det å tilfredsstille sitt eget kjød, enn på sine åndelige behov og sine forpliktelser overfor den store Teokrat, Jehova? Kunne dette unngå å få følger for dem, ikke bare åndelig sett, men også materielt sett? Var dette til skade for dem selv, ikke bare religiøst, men også økonomisk? Ja!

25. Hva var grunnen til at det gikk ut over dem selv, ikke bare religiøst sett, men også økonomisk, materielt sett?

²⁵ Hvorfor var dette også til skade for dem økonomisk, i materiell henseende? Fordi det var Gud som hadde gitt dem deres land. Jehova hadde også utfridd dem av Babylon og ført dem tilbake til dette landet som sitt gjenløste folk. Han hadde for lenge siden sagt til deres forfedre: «Jorden må ikke selges for alle tider; for meg hører landet til, I er fremmede og gjester hos meg.» (3 Mosebok 25: 23) Ettersom landet var hans, kunne han gjøre det til et blomstrende land, og han kunne også holde tilbake sin velsignelse fra  det. Han ble således ansvarlig for dets fruktbarhet. Hvis han var misfornøyd med sitt gjenløste folk, var det ikke da logisk at han holdt tilbake sin velsignelse? Og ga han ikke gjennom sin profet Haggai uttrykk for sitt mishag fordi hans hus, den viktigste bygningen i hele Juda land, lå øde og hadde gjort det i så mange år?

26. Hva var grunnen til at det var en forbindelse mellom den øde tilstand Jehovas hus var i, og folkets dårlige økonomiske situasjon?

²⁶ Slik som forholdene var, må det ha vært en forbindelse mellom den «øde» tilstand Jehovas hus for tilbedelse befant seg i, og den kjensgjerning at disse gjenløste jødene sådde mye i sitt gudgitte land, men likevel høstet lite. De høstet noe som de kunne spise, men det var ikke nok til å tilfredsstille deres ønsker eller dekke deres behov. De drakk vin som var laget av mosten fra deres vingårder, men vinhøsten var ikke så stor at de kunne lage tilstrekkelig med vin til å drikke seg utørste. De var i stand til å lage noe å ta på seg, men ikke så mye eller av en slik kvalitet at de kunne holde seg varme i kaldt vær. Og hvis noen tok lønnet tjeneste for å skaffe seg et levebrød eller for å bedre økonomien, virket det som om de pengene de tjente, ble lagt i en pung som var full av hull, slik at pengene falt ut og de mistet dem uten å ha fått noe for dem. I betraktning av det forhold disse innbyggerne i landet sto i til landets himmelske Eier, og i betraktning av deres religiøse forpliktelser overfor ham, må det ha vært en eller annen viktig forbindelse mellom dette «øde» hus og deres økonomiske depresjon.

27. Hvordan hadde Jehova tidligere, i sin profeti i Esekiel 36: 33—36, vist at det var en slik forbindelse?

²⁷ Det må virkelig ha vært en slik forbindelse i betraktning av det Jehova, deres Gud, hadde lovt gjennom sin profet Esekiel kort tid etter at Jerusalem ble ødelagt og Juda land ble lagt øde, over 70 år tidligere: «Så sier Herren, [Jehova]: Den dag jeg renser eder fra alle eders misgjerninger, vil jeg la det bo folk igjen i byene, og ruinene skal bygges opp igjen, og det land som var lagt øde, skal bli  dyrket i stedet for at det var en ørken for hver manns øyne som gikk forbi. Da skal de si: Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage, og de herjede og ødelagte og nedrevne byer er gjenreist og har fått murer. Og de folk som blir igjen rundt omkring eder, skal kjenne at jeg, [Jehova], har bygd opp igjen det som var revet ned, og tilplantet det ødelagte land. Jeg, [Jehova], har sagt det, og jeg skal gjøre det.» — Esekiel 36: 33—36.

28. Hva var grunnen til at denne profetien gjennom Esekiel ennå ikke var blitt oppfylt på jødene i år 520 f. Kr., og hva vil det være til gagn for oss å gjøre?

²⁸ Da den gjenløste levning av gudfryktige jøder vendte tilbake til det øde land i 537 f. Kr., hadde disse jødene de største forhåpninger om at denne strålende profetien skulle gå i oppfyllelse. Men nå, i år 520 f. Kr., var deres største forhåpninger blitt til skamme. Hvorfor? Ja, hvorfor sa ikke de hedningefolkene som bodde rundt omkring dem: «Dette land som var lagt øde, er blitt som Edens hage»? Grunnen til det er innlysende: Den gjenløste jødiske levning forsømte tilbedelsen av Ham som hadde gitt dette storslagne løfte gjennom profeten Esekiel. Understreker ikke dette noe som vi som lever nå, og som håper på at hele jorden skal bli forvandlet til et paradis, bør legge oss på hjerte? Jo. Men hva var det som kunne råde bot på den situasjon som hadde oppstått den gangen? Det vil være til gagn for oss å undersøke det.

[Studiespørsmål]