Kapittel 16

Kongen kommer, og fanger utfris

1. Får Sakarias’ profeti sin anvendelse på visse byer og landområder som ofte omtales i nyhetsmeldingene i vår tid? Hva vil hjelpe oss til å forstå hvordan denne profetien får sin oppfyllelse i vår tid?

I VÅR tid omtales Syria og Libanon og Gaza-området ofte i nyhetsmeldingene. En rekke byer som har tilknytning til disse områdene, blir nevnt i det niende kapittel i Sakarias’ profeti. Det profeten Sakarias sa den gangen, i det sjette århundre før vår tidsregning, får imidlertid ikke sin anvendelse på disse områdene i vår tid og på deres forhold til republikken Israel. Sakarias’ profeti fikk en første, bokstavelig oppfyllelse i det første århundre av vår tidsregning, men nå i det 20. århundre får den sin endelige oppfyllelse, som er en åndelig eller billedlig oppfyllelse. Ved å gjøre oss kjent med den første oppfyllelsen, som fant sted for 1900 år siden, kan vi forstå dens åndelige oppfyllelse i vår tid.

2. Hvilket kart skal vi nå se på, og er de steder som blir nevnt i forbindelse med «Hadraks land», jødiske?

² Hvis vi studerer kartet «Palestina under perserkongenes herredømme», vil vi se Damaskus, Syrias hovedstad, byen Hamat, omkring 193 kilometer nord for Damaskus, de gamle fønikiske (nå libanesiske) byene Tyrus og Sidon ved middelhavskysten, filisterbyene Gaza, Askalon, Ekron, Asdod og Gat og dessuten byene Jerusalem og Samaria. «Hadraks land» er ikke angitt på alle kart, ettersom dets beliggenhet og nøyaktige grenser ikke er kjent, men profetien forbinder dette landet, som blir nevnt én gang, med Damaskus. I Atlas of the Biblical World av Baly og Tushingham (1971), side 199, kalles «Hadraks land» ganske enkelt «et område i Syria i nærheten av Damaskus». Den reviderte utgave (1956) av The Westminster Historical Atlas to the Bible, side 124, omtaler Hadraks land som et  «område i Syria nord for Hamat» og således nord for Damaskus. Hvorvidt uttrykket «Hadraks land» er symbolsk og sikter til hele det område hvor de ovennevnte syriske, fønikiske og filisteiske byene ligger, er av mindre betydning. Disse byene er alle ikke-israelittiske, ikke-jødiske byer.

3. Hvordan utgjør de siste versene i Sakarias, kapittel 8, en kontrast til de første versene i kapittel 9?

³ De siste versene (20—23) i det åttende kapittel i Sakarias’ profeti forteller at folk fra alle nasjoner og fra mange byer skal dra opp til Jerusalem for å tilbe Jehova, ja, at de skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og gå med ham for å tilbe hans Gud. Hva skjer med dem som ikke følger en slik handlemåte? De første åtte versene i det etterfølgende kapitlet (kapittel 9) forteller om noen av følgene av ikke å gjøre det. La oss derfor nå lese denne delen, Sakarias 9: 1—8:

4. Hvem griper ifølge Sakarias 9: 1—8 inn i de nevnte byers anliggender, og til gagn for hvem gjør han det?

⁴ «Dette utsagn er [Jehovas] ord mot Hadraks land; også i Damaskus skal det slå seg ned — for [Jehova] har øye med menneskene og med alle Israels stammer — likeså i Hamat, som grenser til det, også i Tyrus og Sidon, fordi de der er så kloke. Tyrus bygde seg en festning, og det dynget opp sølv som støv og fint gull som skarn på gatene. Se, [Jehova] skal la fremmede få det til eie og styrte dets murer i havet, og selv skal det fortæres av ild. Askalon ser det og frykter, og Gasa, som vrir seg i angst, likeså Ekron, fordi dets håp er blitt til skamme; Gasa skal miste sin konge, og i Askalon skal ingen bo. I Asdod skal det bare bo fremmed pakk, og jeg vil utrydde filistrenes stolthet, jeg vil ta offerblodet ut av deres munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud, og de skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt. Og jeg vil slå leir til vern for mitt hus mot krigshærer som kommer og går, og ingen voldsherre skal mer komme over dem; for nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er.»

5. Hvorfor hvilte Jehovas mishag over Damaskus, «Hadraks land» og Hamat?

 ⁵ Det gamle Syria i det sjette århundre før Kristus tilba falske guder og fortsatte å stå i et fiendtlig forhold til det gjenreiste Juda land. Det nektet å tilbe Jehova i hans gjenoppbygde tempel i Jerusalem. Det var derfor god grunn til at Jehovas ord ikke skulle være for, men mot «Hadraks land», som var en del av Syria. Hans ugunstige ord ville slå seg ned i landets hovedstad, Damaskus, og ettersom Hamat grenset til Damaskus, ville det også bli kunngjort mot det. Guds mishag hvilte således over hele Syria.

6. Hvorfor var Jehovas ord mot byene i Fønikia?

⁶ Fønikia grenser til Syria, og også det hadde vendt seg mot Juda land på en tid da det var i den ytterste nød. Salme 83: 6—9 nevner de fønikiske byene Gebal og Tyrus blant dem som har rådslått med hverandre mot Jehovas folk, og sier: «Mot deg inngår de pakt, Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. Også Assur har gitt seg i lag med dem, de er blitt Lots barns [Moabs og Ammons] arm.» Tyrus var i virkeligheten en koloni som var grunnlagt av Sidon, og Sakarias 9: 2—4 omtaler disse byene på denne måten:

7. Hvilken by knytter Sakarias 9: 2—4 til Tyrus, og hva skal ifølge profetien skje med Tyrus?

⁷ «Også i Tyrus og Sidon, fordi de der er så kloke. Tyrus bygde seg en festning, og det dynget opp sølv som støv og fint gull som skarn på gatene. Se, [Jehova] skal la fremmede få det til eie og styrte dets murer [militære styrke NW] i havet, og selv skal det fortæres av ild.»

8. Hvilket Tyrus var det som ble nevnt av Sakarias, og hvorfor var det slik?

⁸ Av disse ordene framgår det tydelig at «[Jehovas] ord» også ble uttalt mot hele Fønikia, representert ved landets verdenskjente byer Tyrus og Sidon. Det Tyrus som blir nevnt her, er øybyen Tyrus, for kong Nebukadnesar av Babylon ødela byen på fastlandet under sitt felttog mot Palestina. (Esekiel 29: 17—20) De innbyggerne som overlevde, flyktet til øya utenfor kysten og bygde der en mektig by. Ifølge Esekiel 28: 1—19 hadde Tyrus på en djevelsk måte  forrådt sin tidligere venn, Israel, og Sidon fulgte den samme handlemåte som Tyrus. (Esekiel 28: 20—26) Da Juda land ble gjenreist i 537 f. Kr., etter at det hadde ligget øde i 70 år, forandret ikke Tyrus og Sidon sin holdning overfor byen Jerusalem med dens annet tempel. Hvor uklokt var ikke det!

9. Hvordan skaffet Tyrus seg rikdom og forskanset seg, men hvordan gikk Jehovas profeti angående byen i oppfyllelse?

⁹ Tyrus og Sidon var «kloke», det vil si, de fortsatte å følge denne verdens visdom. De forøkte sin visdom for å kunne samle seg rikdom, for å dynge opp gull og sølv her på jorden, hvor plyndrere kan komme og røve alt sammen. Den mektige festning som Tyrus bygde for å beskytte seg som en sjøfarts- og handelsby, kunne ikke holde stand mot den greske erobrerens, Alexander den stores, strategi i 332 f. Kr. Byens militære styrker på landjorden og også dens styrker om bord på dens mange skip sviktet den da. Jehova styrtet ved hjelp av sitt jordiske redskap Tyrus’ militære styrke i havet, hvor byen hadde bygd sin festning. Jehova lot fremmede få byen til eie og overga dens veldige rikdom til erobrerne. Da byen deretter ble fortært av ild, ble den fullstendig ødelagt.

10. Hvilken interesse viste folk fra Tyrus og Sidon for Jesus Kristus, og hva ble opprettet i Tyrus?

¹⁰ Mange år senere ble Tyrus gjenoppbygd, men hverken Tyrus eller Sidon gjenvant noen gang den posisjon i handelsverdenen som Tyrus hadde hatt før «[Jehovas] ord» mot byen ble oppfylt. I det første århundre av vår tidsregning var det mange som kom fra Tyrus og Sidon for å høre og se Jesus og bli helbredet av ham. (Markus 3: 7, 8; Lukas 6: 17; Matteus 15: 21—29) Ifølge Jesu egne ord i Matteus 11: 20—22 og Lukas 10: 13, 14 var det mange i Tyrus og Sidon som ville ha lyttet til budskapet om Guds rike og handlet i samsvar med det. På den tid da apostelen Paulus foretok sin tredje misjonsreise, var det en kristen menighet i Tyrus. (Apostlenes gjerninger 21: 2—7) Disse tyrierne satte ikke sin lit til militære styrker, og de samlet seg ikke skatter på jorden, men i himmelen.

 DEN HEDENSKE FIENDENS STOLTHET UTRYDDET

11, 12. a) Hvilket forbund av byer behersket i gammel tid Filistea? b) Hvis stolthet skulle Jehova utrydde, og hvordan?

¹¹ Hva er så « [Jehovas] ord» mot Filistea? I gammel tid utgjorde de fem byene Asdod, Askalon, Ekron, Gat og Gaza et forbund som behersket hele Filistea. Av en eller annen grunn blir ikke Gat nevnt her i Jehovas ord mot filistrene. I Sakarias 9: 5—7 sies det videre:

¹² «Askalon ser det og frykter, og Gasa, som vrir seg i angst, likeså Ekron, fordi dets håp er blitt til skamme; Gasa skal miste sin konge, og i Askalon skal ingen bo. I Asdod skal det bare bo fremmed pakk, og jeg vil utrydde filistrenes stolthet, jeg vil ta offerblodet ut av deres munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud, og de skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt.»

13. a) Hvordan ville Tyrus- ødeleggelse i 332 f. Kr. berøre Askalon, Gaza og Ekron? b) Hvilken forandring ville Asdod erfare?

¹³ Byen Askalon skulle således se Tyrus’ ødeleggelse og frykte og til slutt bli uten innbyggere. Hva byen Gaza angår, vred den seg i angst, sannsynligvis av samme grunn, og på grunn av denne smertefulle begivenheten og dens følger kom byen under en annen hersker og mistet sin konge. Byen Ekron satte tydeligvis sitt håp til at Tyrus skulle beskytte den mot en inntrengende fiende. Da Tyrus ble lagt i ruiner etter at Alexander den store i 332 f. Kr. hadde beleiret byen i sju måneder, vred derfor også Ekron seg i angst, ettersom «dets håp» var blitt til skamme. Men hva med Asdod, den fjerde byen som blir nevnt? Det skulle tydeligvis bli en forandring hva dens innbyggere angikk, for Jehova sa: «I Asdod skal det bare bo fremmed pakk.» Dens opprinnelige innbyggere skulle ikke bli værende i den. Fremmede skulle overta byen, ikke bare dens styre, men dens befolkning skulle også bestå av fremmede.

14. Hvilken holdning hadde Filistea inntatt til Israel, og hvordan ville Jehova «utrydde» denne holdning?

¹⁴ Det var derfor tydelig at «[Jehovas] ord» var mot Filistea. Filistrene hadde vært meget stolte og arrogante,  spesielt overfor Jehovas folk, selv etter at disse hadde vendt tilbake til sitt hjemland. Denne stolthet gikk imidlertid forut for deres undergang. Ved å gjøre de ovennevnte ting mot de fire største byene i Filistea ville Jehova «utrydde filistrenes stolthet». Ingen filister hadde lenger noe å skryte av når han sammenlignet seg med Jehovas folk. Jehova ville også utrydde deres falske religion.

15. a) Hva ville bli gjort med filistrenes ’offerblod’ og «vederstyggelige offerkjøtt»? b) Hvilken handlemåte fulgte en levning av filistrene?

¹⁵ Når de tilba sine falske guder, spiste de offer som var avskyelige for Jehova og hans folk. Blodet var heller ikke blitt tappet av de offerdyrene som de spiste ved sine offermåltider. Det skulle bli satt en stopper for en slik avskyelig avgudsdyrkelse, for «[Jehovas] ord» lød videre: «Jeg vil ta offerblodet ut av deres [filistrenes] munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud.» Det fortelles ikke hvordan offerblodet skulle tas ut av filistrenes munn, og hvordan det vederstyggelige offerkjøtt skulle tas bort fra deres tenner. Men blant alle disse filistrene som ville nekte å gi akt på Guds bud og slutte med avgudsdyrkelsen med dens avskyelige offer og seremonier, ville det være en rest, en levning, som ville gjøre det frivillig, i lydighet mot Gud. Denne levning ville være «for vår Gud», for Jehova, hærskarenes Gud. For en livreddende forvandling! Men Sakarias 9: 7 sier videre om dem som skulle utgjøre denne levning: «De skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt.»

16. a) Hvordan ville de som tilhørte denne levning av filistere, bli «som fyrster i Juda»? b) Hva viser det at Ekron skulle være «som en jebusitt» med hensyn til dets stilling i samfunnet?

¹⁶ Ettersom filistrene var hamitter (etterkommere av Kam), kunne de naturligvis ikke bli fyrster i Juda stamme, som var semittisk og besto av hebreere. (1 Mosebok 10: 6, 18, 14, 21—25) Men de som tilhørte den lydige levning som ble omvendt til tilbedelsen av «vår Gud», Jehova, kunne bli «som fyrster i Juda». De ville således ha en fremtredende stilling i tilknytning til Jehovas utvalgte folk  og ville ikke bli betraktet som om de var av liten eller ingen betydning. I likhet med en fyrste ville de få ansvarsfulle oppgaver. Disse oppgavene ville imidlertid være underordnet de oppgaver judeerne selv fikk. Dette framgår av uttalelsen om at Ekron skulle være «som en jebusitt». I likhet med filistrene var jebusittene etterkommere av Kam, ikke gjennom hans sønn Misra’im, men gjennom hans sønn Kana’an, og var således kana’anitter. (1 Mosebok 10: 6, 15, 16) Jebusittene bodde i gammel tid i Jerusalem, som derfor ble kalt Jebus.

17. Hvorfor var det å bli «som en jebusitt» en begunstiget stilling for Ekrons innbyggere?

¹⁷ I 1070 f. Kr. tok kong David byen fra jebusittene og kalte den Jerusalem. (Dommerne 1: 21; 2 Samuel 5: 4—9) Senere brukte Davids sønn, kong Salomo, de underkuede jebusittene til å utføre slavearbeid i tilknytning til forskjellige offentlige byggeforetagender, det praktfulle templet i Jerusalem innbefattet. (1 Kongebok 9: 15—23; 2 Krønikebok 8: 1—10) Hvilket privilegium var det ikke for disse jebusittene å ha en andel i byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem og andre byggverk i fortidens Israel, Guds forbilledlige messianske rike! Ved å bli «som en jebusitt» fikk byen Ekron og dens innbyggere som vendte seg til tilbedelsen av «vår Gud», Jehova, en begunstiget stilling, selv om det var en underordnet stilling.

18. Hvilken forbindelse hadde filistrene med kristendommen i det første århundre?

¹⁸ I det første århundre av vår tidsregning ble det gode budskap om Guds messianske rike forkynt for filistrene. Vi husker hvordan evangelisten Filip forkynte for en etiopisk hoffmann mens de kjørte i hoffmannens vogn på den «vei som går ned fra Jerusalem til Gasa» i Filistea. Etter at Filip hadde døpt denne etioperen, som ble omvendt til kristendommen, forlot han ham og ble funnet i Asdod (gresk: Azotos; vår tids Esdud), omkring 54 kilometer nord for Gaza. Det var uten tvil mange filistere som reagerte positivt på det gode budskap Filip forkynte. (Apostlenes gjerninger 8: 26—40) Etter at den italienske høvedsmannen  Kornelius var blitt omvendt i år 36 e. Kr., kunne filistrene bli omvendt, og de kunne få Guds hellige ånd gjennom Kristus.

19. Hvordan blir profetien om at «i Asdod skal det bare bo fremmed pakk», oppfylt på de motbilledlige filistere i vår tid?

¹⁹ Nå i det 20. århundre har mange religiøse mennesker vært som fortidens filistere, idet de har tilbedt falske guder og motarbeidet Jehovas folk. Som en parallell til at fortidens Asdod, den viktigste byen i filistrenes forbund på fem byer, fikk en annen befolkning, idet fremmede bosatte seg i byen, har disse motbilledlige filistere i vår tid fått en annen personlighet. Ved å innvie seg til Gud gjennom Jesus Kristus og bli døpt i vann slutter de å være en del av denne filisteiske verden og blir ’fremmede’ for den. De søker ikke på en selvisk måte kommersiell vinning, slik som fortidens Tyrus gjorde, og de setter heller ikke sitt håp til slike ting, slik som Ekron gjorde ved å sette sitt håp til Tyrus, og de setter heller ikke sin lit til militær makt, slik som fortidens Syria gjorde. De tilber og tjener ikke de blodtørstige gudene i vår moderne verden. De tar helhjertet standpunkt for «vår Gud», Jehova, hærskarenes Gud.

20. Hvordan samarbeider vår tids filistere med levningen av de åndelige israelitter?

²⁰ På grunn av den handlemåte disse forandrede filistere i vår tid har fulgt, får de sammen med den salvede levning av åndelige israelitter eller jøder være med på å fremme tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel. «Som fyrster i Juda» får de forskjellige ansvarsfulle oppgaver i forbindelse med virksomheten i templet. Denne skare av innvigde, døpte tjenere for Jehova Gud er allerede blitt «stor», og den vokser fremdeles. Denne talløse ’store skare’, som slutter seg til den åndssalvede levning, er omtalt profetisk i Åpenbaringen 7: 9—17.

21, 22. a) Hvordan var det at Jehova ’slo leir til vern for sitt hus’, til gagn for hans folk, og hvorfor skulle ingen voldsherre mer komme over dem? b) Hvordan har Jehova latt denne profetien bli oppfylt på levningen av det åndelige Israel i vår tid?

²¹ Fortidens Filistea, Fønikia og Syria var innbitte fiender av den hjemvendte levning av jøder som tidligere hadde  vært i landflyktighet. For å vise at han vil behandle disse fiender annerledes enn sitt utvalgte folk, Israels hus, sier Jehova, hærskarenes Gud, videre: «Og jeg vil slå leir til vern for mitt hus mot krigshærer som kommer og går, og ingen voldsherre skal mer komme over dem; for nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er.» — Sakarias 9: 8.

²² Ved å slå leir til vern for sitt «hus» kunne Jehova, hærskarenes Gud, hindre de angripende fiender i å komme nær hans «hus» og trenge inn blant dem som utgjør det, for så å trekke seg tilbake. Han ville forhindre at noen «voldsherre» kom over dem og gjorde dem til slaver. På lignende måte har den samme Jehova, hærskarenes Gud, beskyttet sitt «hus» av åndelige israelitter nå i «endens tid», da fiendene som aldri før har slått seg sammen for å motarbeide tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel. Styrket av Jehovas mektige ånd motstår de som utgjør Jehovas «hus» av åndelige israelitter, på en effektiv måte alle forsøk fra verdslige ’voldsherrers’ side på å trenge inn i deres åndelige område og trellbinde dem i åndelig henseende. I likhet med Kristi apostler lyder de Gud mer enn mennesker. — Apostlenes gjerninger 5: 29.

23. a) Hva betyr Jehovas uttalelse: «Nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er»? b) Hvordan er dette tilfelle i vår tid med hensyn til den åndelige levning og den ’store skare’ som sammen med den tilber Jehova?

²³ Jehova, hærskarenes Gud, er klar over hvilken trusel fiendene utgjør mot hans tilbedere i hans tempel, og hvilke bestrebelser de gjør seg. Som han sier: «Jeg [ser] med egne øyne hvorledes det er.» Dette svarer til det han sa tidligere i sitt «utsagn», nemlig: «Dette utsagn er [Jehovas] ord mot Hadraks land; også i Damaskus skal det slå seg ned — for [Jehova] har øye med menneskene og med alle Israels stammer.» (Sakarias 9: 1) Han holder ikke bare øye med «alle Israels stammer», men også med «menneskene», det vil si med alle de mennesker som ikke tilhører hans utvalgte folk. Det var derfor han kom med et utsagn mot Syria, Fønikia og Filistea, som i lang tid hadde vært fiender av Israels 12 stammer og behandlet dem på en dårlig måte. Dette «utsagn» er profetisk og får sin åndelige  oppfyllelse i vår tid på dem som er fiender av Jehovas åndelige Israel og av den ’store skare’, som sammen med det tilber Jehova. En kan allerede nå tydelig se at Jehova, hærskarenes Gud, behandler alle disse som tilber ham, annerledes enn han behandler vår tids motstykke til Syria, Fønikia og Filistea. Dette vil bli enda tydeligere i den kommende ’store trengsel’, da han en gang for alle utfrir sine lojale tilbedere av alle deres ugudelige fienders hånd. — Matteus 24: 21, 22; Åpenbaringen 7: 14, 15; 19: 11—21.

«SE, DIN KONGE KOMMER»

24. a) Hvilke spørsmål blir i betraktning av Gazas opplevelse stilt med hensyn til Jerusalem, som var gjenstand for dets fiendskap? b) Av hvilken grunn vil Jerusalem i motsetning til Gaza rope høyt?

²⁴ Filisterbyen Gaza skulle miste sin konge, men hva skulle skje med den byen som var gjenstand for filistrenes fiendskap, Jerusalem, poetisk omtalt som Sion? Vil den i likhet med Gaza ’vri seg i angst’ når den ser den grådige kommersialismes og den uteokratiske militærmakts høyborg styrte i grus? Vil den rope av smerte og frykt? Rope vil den, men ikke på samme måte som Gaza! Etter at Jehova har kommet med sitt utsagn mot Syria, Fønikia og Filistea, sier han nemlig videre: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, * Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig [frelst; ydmyk, NW] og ridende på et asen, på aseninnens unge fole. Og jeg vil utrydde vognene i Efra’im og hestene i Jerusalem, og alle krigsbuer skal utryddes, og han skal tale fred til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender.» — Sakarias 9: 9, 10.

25. Hvorfor har «Jerusalems datter» all grunn til å rope høyt og fryde seg ved sin konges komme?

²⁵ Hvorfor skulle ikke Jerusalem ha all grunn til å fryde seg og ’rope høyt’ når dette herlige løftet blir oppfylt? Da Gud ga dette løftet gjennom profeten Sakarias, hadde byen Jerusalem ikke noen konge. Den hadde bare en stattholder,  som perserrikets hersker, Darius I, hadde utnevnt, nemlig Serubabel, Sealtiels sønn, i Davids kongelige slektslinje. Davids rike var blitt omstyrtet av babylonierne omkring 90 år tidligere, i 607 f. Kr., da byen Jerusalem ble fullstendig ødelagt og dens konge, Sedekias, ble bortført til Babylon. Selv om de 70 år da Jerusalem skulle ligge fullstendig øde, nå var omme, skulle hedningenes tid, en periode på 2520 år da de ikke-jødiske nasjoner skulle nedtrå Jerusalems rett til et kongedømme med en etterkommer av David på tronen, fortsette fram til året 1914 e. Kr. På Sakarias’ tid så derfor «Jerusalems datter» med lengsel fram til at den sanne messianske konge i Davids slektslinje skulle komme, han som var forbilledlig framstilt ved stattholderen Serubabel. — Haggai 2: 23.

26. Hvorfor behøver vi ikke å gjette oss til hvordan Sakarias’ profeti fikk sin første oppfyllelse?

²⁶ Vi som lever nå, og som er interessert i den sanne Messias, ikke i en falsk Kristus, behøver ikke å gjette oss til hvordan Sakarias’ profeti fikk sin første oppfyllelse. Det er nedskrevet og beskrevet for oss av minst tre øyenvitner, nemlig Matteus Levi, en skatteoppkrever, Johannes Markus, en innbygger i Jerusalem, og Johannes, Sebedeus’ sønn, foruten en historiker i det første århundre som undersøkte sakens fakta, legen Lukas fra Lilleasia. Profetien fikk sin oppfyllelse søndag den 9. nisan i år 33 e. Kr. Matteus Levi forteller:

Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i den by som ligger rett for eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den, løs dem, og før dem til meg! Og dersom noen sier noe til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem.

Men dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten, som sier: Si til Sions datter: Se din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen, på trelldyrets fole.

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus bød dem; de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem; og han satte seg oppå. Og størstedelen av folket bredte sine klær på veien, andre hogg greiner av trærne og strødde dem på veien, og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte: Hosianna Davids sønn!  Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Og da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette? Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.

Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule. Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem.

Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! da ble de vrede og sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning? — Matteus 21: 1—16.

27. Hvordan ville profetien ha blitt oppfylt hvis ikke disiplene hadde ropt?

²⁷ Og den jødiske legen Lukas føyer til denne opplysningen:

Og noen av fariseerne blant mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler! Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal steinene rope. — Lukas 19: 39, 40, se også Markus 11: 1—18; Johannes 12: 12—19.

28. Hvordan var Jesus fredelig, «ydmyk», «rettferdig» og «frelst» da han red inn i Jerusalem?

²⁸ I motsetning til Herodes den store, som i år 37 e. Kr., etter å ha beleiret Jerusalem i tre måneder, stormet byen og avsatte hasmoneeren (makkabeeren) kong Antigones av Levi stamme, kom Jesus Kristus således ikke ridende inn i Jerusalem på en krigshest, men fredelig, på et asen. Jesus var i sannhet «ydmyk», som Sakarias 9: 9 (NW) hadde forutsagt. Han var ingen falsk Kristus eller falsk Messias, men var «rettferdig», rettferdiggjort av sin himmelske Far, Jehova. Han var «rettferdig» ved å være fullkommen i kjødet, syndfri og ubesmittet, og han kunne derfor ofre seg selv som et fullkomment, menneskelig offer for å bortta hele den urettferdige menneskeverdens synd. (Apostlenes gjerninger 7: 52; Hebreerne 7: 26; 1 Johannes 2: 1) Han var i sannhet «frelst», akkurat som hans forfader kong David i fortiden, som ble frelst ved at det ble gitt ham seier over hans fiender. (2 Samuel 22: 1—4; 8: 6, 14) Det var  ikke forgjeves den store folkeskaren ropte følgende da Jesus red seierrik inn i Jerusalem: «Hosianna Davids sønn!» Eller: «Vi ber: Frels Davids Sønn!» (NW) Sju dager senere frelste den allmektige Gud Jesus fra døden ved å oppreise ham til udødelig liv i himmelen. — Hebreerne 5: 7—10.

29. a) Hvordan talte Jesus Kristus «fred til hedningene»? b) Hvordan utrydder han alt krigsutstyr både i og utenfor kristenheten, og hva vil resultatet bli av at han taler fred til den ’store skare’ i vår tid?

²⁹ Han er den som skulle bli kalt «fredsfyrste». (Esaias 9: 6, 7) Hans jødiske disipler kom fra alle Israels stammer, Efra’ims og Juda stamme innbefattet, og han forente dem i et fredelig, kristent brorskap; han brøt til og med ned fiendskapet mellom dem som var kjødelige, omskårne jøder, og dem som var hedninger, blant sine disipler. (Efeserne 2: 11—20) På denne måten har han allerede talt «fred til hedningene» eller nasjonene. Men kristenheten har nektet å lytte til hans tale og fortsetter den dag i dag å føre krig innen sine egne rekker. I den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil Jehova Gud ved sin messianske konge utrydde vognene og krigsbuene og alt annet ødeleggende krigsutstyr som nå er å finne i og utenfor kristenheten. (Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21) Han vil tilintetgjøre alle som fremmer krig blant menneskene. Men til dem som utgjør den ’store skare’ av fredselskende tilbedere i Jehovas åndelige tempel, og som har kommet ut fra alle nasjoner, vil den seierrike kongen Jesus Kristus tale fred, og de vil bli bevart. — Åpenbaringen 7: 14.

30. Hvordan ble Jesus Kristus etter at hedningenes tid hadde endt i 1914 e. Kr. framstilt som konge for det motbilledlige Jerusalem, men hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hvordan han ble mottatt?

³⁰ Da hedningenes tid, de 2520 år da hedningenasjonene skulle få nedtrå Jerusalems rett til et messiansk kongedømme i Davids kongelige slektslinje, endte i 1914 e. Kr., innsatte den høyeste Gud, Jehova, Jesus Kristus på den himmelske trone for at han skulle begynne å herske midt iblant sine fiender og underlegge seg dem. (Salme 110: 1—6; Apostlenes gjerninger 2: 34—36; Hebreerne 10: 12, 18) Under den første verdenskrig (1914—1918) kunngjorde den  innvigde, døpte levning av åndelige israelitter offentlig at hedningenes tid hadde endt, og at den høyeste Gud hadde gjort sin Sønn, Jesus Kristus, til konge i himmelen. På den måten ble Jehovas messianske konge spesielt framstilt for kristenheten, som Jerusalem i det første århundre var et forbilde på. Men tok kristenheten, som hevdet at den besto av Kristi disipler, imot ham som den konge hvis «herredømme» skulle nå «fra hav til hav og fra elven til jordens ender»?

31. Hvilken begivenhet i desember 1918 viser hvorvidt kristenheten tok imot Jehovas Messias som sin konge?

³¹ Nei, ikke hvis en skal dømme etter det kristenheten gjorde mot dem som utgjorde den salvede levning av hans åndelige «brødre», for det den gjorde mot dem, gjorde den i virkeligheten mot Jesus, Messias. (Matteus 25: 40, 45; Markus 9: 37) Tre og et halvt år etter at hedningenes tid hadde endt, om våren i 1918, nådde den krigsherjede kristenhets forfølgelse og undertrykkelse av levningen av Kristi åndelige brødre sin klimaks. (Åpenbaringen 11: 2—10) Først etter å ha gjort dette brakte kristenheten sin første verdenskrig til opphør, den 11. november 1918. I likhet med Jerusalem i det første århundre nektet kristenheten å anerkjenne Jehovas messianske konge. Den etterfølgende måned (desember 1918) gjorde kristenheten seg bemerket i historien ved å støtte forslaget om å opprette Folkeforbundet, idet den omtalte det som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden».

32. Var det i betraktning av kristenhetens handlemåte ingen som tok imot Jehovas messianske konge, og hva ville de i samsvar med profetien måtte gjøre?

³² Var det så ingen som tok imot den messianske konge da Jehova, hærskarenes Gud, framstilte ham for menneskene? Jo, det var det! Akkurat som det søndag den 9. nisan i år 33 var en levning av jøder, nemlig Jesu disipler, som hyllet ham og hilste ham velkommen da han red inn i Jerusalem som konge, fantes det en levning av åndelige israelitter som fulgte en lignende handlemåte etter at hedningenes tid endte i 1914. På grunn av kristenhetens hedenske  nasjoners forfølgelse og undertrykkelse av dem som utgjorde denne levning, ble disse atspredt, i likhet med Jesu disipler etter at Jesus var blitt forrådt og arrestert på den femte dag etter at han i triumf red inn i Jerusalem. Men i etterkrigsåret 1919, da de ble gjenopplivet av Guds livgivende ånd og gjeninnsatt i aktiv tjeneste for ham, forkastet de Folkeforbundet, hvis pakt var blitt vedtatt det året. I stedet for å godta en slik erstatning for Kristi rike handlet de i samsvar med ånden i Sakarias 9: 9 og ’frydet seg storlig’ og ’ropte høyt’ fordi deres Konge, den sanne Messias, Kristus, hadde kommet til dem.

33. a) Hvordan har de som tok imot Kongen, siden 1919 latt sin glede bli kjent og sitt rop bli hørt? b) Når og hvordan vil Messias, Kristus, slutte å ri på et fredelig asen, og hva vil han da være på vei til?

³³ De lot sin glede bli kjent verden over. De lot sitt rop bli hørt verden over. Hvordan gjorde de det? Ved at de iverksatte den største kampanje for å kunngjøre Guds messianske rike som menneskeheten noen gang har vært vitne til. (Matteus 24: 14; Åpenbaringen 14: 6) De har latt kunngjøringen av det gode budskap om Guds messianske rike bli hørt like langt som Messias’ «herredømme» ifølge profetien skulle nå, «fra hav til hav og fra elven [Eufrat] til jordens ender». (Sakarias 9: 10; Salme 72: 8) Hele 208 land og øygrupper har nå hørt budskapet, og det på 165 språk. Til Guds fastsatte tid — som nå er nær — vil kristenheten og alle andre elementer i denne verdslige tingenes ordning bli fjernet fra hele dette området i den ’store trengsel’, en trengsel som menneskeverdenen aldri har opplevd maken til. I Åpenbaringen 19: 11—21 blir Messias, Kristus, ikke lenger framstilt ridende på et fredelig asen, men på en hvit krigshest, idet han drar ut i striden for å fjerne alle motstandere som urettmessig har oppholdt seg i hans jordiske område siden 1914.

FANGENE VENDER TILBAKE TIL FESTNINGEN

34. a) Utropte Jesus, Messias, bare denne frigjøring for fangene? b) Hvilke spørsmål reiser Jehovas uttalelse til ’kvinnen’ i Sakarias 9: 11, 12?

³⁴ Da Jesus, Messias, var på jorden som et fullkomment menneske, var han sendt for å «utrope frihet for de fangne».  (Esaias 61: 1; Lukas 4: 16—21) Han ikke bare utroper frihet, men etterpå sørger han også for at fangene settes fri. Jehovas utsagn ved Sakarias forutsier dette: «For ditt paktsblods skyld [og du, o kvinne, ved ditt paktsblod, NW] vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i. Vend tilbake til festningen, I fanger som har håp!» (Sakarias 9: 11, 12) Hvem er det som her blir omtalt som en kvinne, hvem er ’fangene’, og hva er «festningen»?

35. Når ble det paktsblod som omtales her, utgytt?

³⁵ Den som her blir tiltalt som en kvinne, er den organisasjon som står i paktsforhold til Jehova Gud ved et dyrebart livsblod. Nei, det er ikke det jordiske Jerusalem og heller ikke det jordiske folk av kjødelige, omskårne israelitter. Israels folk i gammel tid sto riktignok i paktsforhold til Jehova ved blodet av de dyreoffer som ble frambåret av mellommannen Moses ved Sinai berg i Arabia. (2 Mosebok, kapittel 24) I samsvar med denne nasjonale pakt, som var blitt gjort gyldig ved slikt dyreblod, var levningen av israelitter blitt løslatt fra fangenskapet ved å bli utfridd av landflyktigheten i Babylon i 537 f. Kr. Men det Jehova nå talte om gjennom Sakarias, var en frigjøring som skulle finne sted i en fjern framtid, lenge etter utfrielsen av landflyktigheten i Babylon. Utfrielsen av den vannløse brønnen fant sted etter at Jehovas messianske konge hadde kommet. Den fant sted etter at Jesus i triumf hadde ridd inn i Jerusalem fem dager før den jødiske påsken i år 33. På denne påskedagen ble offerblod utgytt.

36. Hvis blod siktes det til her, med hvem blir pakten inngått, og hvem er den ’kvinnen’ som det tales til i Sakarias 9: 11?

³⁶ Hvis blod? Messias’ blod, som var blitt forbilledlig framstilt ved blodet av alle de påskelammene som jødene hadde ofret hvert år etter den første påsken nede i Egypt i 1513 f. Kr. (1 Korintierne 5: 7; Johannes 1: 29, 36; 1 Peter 1: 18, 19) Ved verdien av Messias’ blod, som var mer dyrebart enn blodet av alle de offerdyrene som var blitt ofret i Israel, trådte en ny pakt i kraft. Med hvem? Ikke med det jordiske Jerusalem eller med det kjødelige Israel, som  forkastet den messianske konge og var ansvarlig for hans død. Men med det åndelige Israel, som er omskåret på hjertet, med dem som er jøder i det skjulte. (Jeremias 31: 31—34; Hebreerne 8: 7 til 9: 15) Mellommannen for denne nye pakt mellom Jehova og det åndelige Israel er Messias, Jesus. Det er derfor det åndelige Israel som i Sakarias 9: 11 blir tiltalt som en kvinne som er med i en pakt som er blitt inngått ved blod.

37, 38. a) Hvem er kvinnens «fanger» og hva er den vannløse brønnen nå i det 20. århundre? b) Hvilken større betydning kan denne vannløse brønnen ha, og hvilken pakt er det blodet får til å tre i kraft?

³⁷ Hvor var så disse «fanger» som utgjorde denne symbolske kvinnen? Nå i det 20. århundre, i «avslutningen på tingenes ordning», er disse «fanger» den salvede levning av åndelige israelitter. Historien viser at medlemmene av denne levning under den første verdenskrig kom i trelldom under den religiøse Babylon den store og dens politiske og militære forbundsfeller. I denne tilstand var de som i en ’brønn som det ikke er vann i’. Der kunne de ikke bli åndelig forfrisket, og de hadde ikke noe håp om å komme opp derfra. Men ved Kristi blod, som var blitt utgytt som et gjenløsningsoffer, ble deres synder i denne tilstand tilgitt dem. De gjenvant Jehovas gunst og kunne vende tilbake til sitt rettmessige, åndelige område på jorden; de var ikke lenger i landflyktighet. Men den vannløse brønnen kan også være et bilde på den enda ugunstigere stilling levningens medlemmer befant seg i fordi de var underlagt syndens og dødens fordømmelse, som vi alle har arvet fra våre første, syndige menneskelige foreldre, Adam og Eva. Kristi gjenløsende blod måtte til for at de som utgjorde denne åndelige levning, skulle kunne komme ut av denne tilstand. Hans blod var det middel som ble benyttet for å få den nye pakt til å tre i kraft. Jesus sa:

³⁸ «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matteus 26: 28) «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» — Lukas 22: 20; Hebreerne 13: 20.

39. Bare hvem kan gi disse «fanger» i den vannløse brønnen et håp, og hvilken befaling ga Jehova dem i 1919?

 ³⁹ Ved å anvende det blod som har tilknytning til den nye pakt, som ble inngått med det åndelige Israel, utfridde således Jehova, hærskarenes Gud, levningen av dens fangenskap i den vannløse «brønnen» som syndens og dødens fordømmelse utgjør. (Hebreerne 12: 24) Den religiøse Babylon den store kunne ikke gi disse «fanger» noe håp; de kunne bare ha et «håp» hvis de satte sin lit til de løfter Jehova Gud og hans Messias hadde gitt. Til disse som befant seg i åndelig landflyktighet i Babylon den store, ga Jehova, hærskarenes Gud, denne befaling i 1919: «Vend tilbake til festningen, I fanger som har håp!» — Sakarias 9: 12.

40. a) Hva innebar denne befalingen fra Gud at ’fangene’ måtte gjøre? b) Hva er den ’festning’ som fangene må vende tilbake til?

⁴⁰ Denne befalingen fra Gud betydde at disse ’fanger som hadde håp’ måtte gå ut av Babylon den store! (Åpenbaringen 18: 1—4) Ordet «festningen» kan kanskje få oss til å tenke på ordene i 2 Samuel 5: 7—9: «David inntok allikevel Sions borg, det er Davids stad. . . . David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad.» Men kong Davids hovedstad ble utvidet, slik at den kom til å omfatte mer enn Sions berg, og den ble kalt Jerusalem. Byen Jerusalem er derfor «festningen», ikke først og fremst fordi den var en sterkt befestet by, men på grunn av det den representerte. Hva representerte den? Guds messianske rike, for dens menneskelige konge ble salvet til hersker med hellig olje, og denne salvede hersker satt på «[Jehovas] trone». — 2 Samuel 5: 1—3; 1 Krønikebok 29: 23.

41. a) Hvordan ble disse fangenes tilbakevending billedlig framstilt i 537 f. Kr.? b) Hvorfor var det Riket ’fangene’ kunne vende tilbake til i 1919?

⁴¹ I 537 f. Kr. vendte levningen av landflyktige jøder i Babylon tilbake til Juda land og gjenoppbygde byen Jerusalem og vendte på den måten tilbake til den jordiske festning. Dens handlemåte viste forbilledlig hvilken handlemåte levningen av det åndelige Israel i vår tid skulle følge. I lydighet mot Jehovas befaling gikk den salvede levning ut av Babylon den store i 1919 og vendte tilbake til den  åndelige «festningen». Hva kunne utgjøre en mer uinntagelig festning enn Guds messianske rike, som ikke kan rystes? Akkurat som Jerusalems festning på jorden sto for Jehovas messianske rike, betegner den åndelige festning det fortidens Jerusalem hadde den guddommelige rett til, nemlig Jehovas rike ved den sanne Messias, som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen. Hedningenes tid, da nasjonene nedtrådde denne guddommelige rett til Riket, endte i 1914, og straks ble det messianske rike født i himmelen. (Åpenbaringen 12: 1—9) Da de som utgjorde den salvede levning, var blitt utfridd i 1919, kunne de derfor ’vende tilbake’ til dette festning-lignende rike, som de hadde kunngjort siden 1914. De viste at de hadde gjort dette, ved å forkynne om Riket som aldri før.

42. Hva kan levningen av det åndelige Israel i var tid si med hensyn til oppfyllelsen av Jehovas løfte til «kvinnen»?

⁴² Den salvede levning hadde god grunn til å ’vende tilbake til festningen’, for Jehova, hærskarenes Gud, sa videre til det åndelige Israel, idet han omtalte det som en kvinne: «Også i dag forkynner jeg at jeg vil gi eder [deg, o kvinne, NW] dobbelt igjen.» (Sakarias 9: 12) Og har ikke Jehova, hærskarenes Gud, gjort det? Jo. Når de som tilhører den salvede levning av de utfridde, åndelige israelitter i vår tid, ser tilbake, må de innrømme at det de måtte lide for Babylon den stores og hennes verdslige elskeres hånd under den første verdenskrig, er for ingenting å regne sammenlignet med de åndelige velsignelser som de nå nyter i det åndelige område som med rette hører dem til. Dette har spesielt vært tilfelle siden den annen verdenskrig endte. De har fått mer enn de ventet, av sin Frigjører, Jehova, hærskarenes Gud. Det er som om de har fått «dobbelt igjen». De er i sannhet blitt rikelig velsignet!

ÅNDELIG KRIG MOT DEN SJUENDE VERDENSMAKT

43. Hvordan sa Jehova i Sakarias 9: 13—15 at han ville bruke sitt folk i en åndelig krigføring?

⁴³ Jehova, hærskarenes Gud, forutså at hans folk, hans tilbedere, ville bli angrepet. Hva ville han så gjøre? Han  ville treffe både offensive og defensive tiltak. Med hensyn til sine offensive tiltak sa han: «For jeg spenner Juda som min bue og legger Efra’im på buen, og jeg egger dine sønner, Sion, mot dine sønner, Javan, og jeg gjør deg lik en kjempes sverd. Og [Jehova] skal åpenbare seg over dem, og hans pil skal fare ut som lynet; Herren, [Jehova], skal støte i basunen og fare fram i sønnenstormene. [Jehova] hærskarenes Gud, skal verne dem, og de skal oppsluke sine fiender og trå dem under føtter som slyngesteiner [trå slyngesteiner under føtter, eldre norsk overs.]; de skal drikke deres blod og larme som av vin, og de skal bli fulle av blodet som offerskålen, som alterets hjørner.» — Sakarias 9: 13—15.

44. Hva slags glede skulle Guds seierrike folks glede kunne sammenlignes med, og hvilken verdensmakt som skulle framstå, behøvde de derfor ikke å frykte?

⁴⁴ I denne symbolske krigføring vil Jehovas tilbedere vinne seier, for de vil larme av glede, som av vin, som gleder menneskets hjerte. (Salme 104: 15) De hjemvendte israelitter hadde derfor ikke noe å frykte fra Jasans eller Hellas’ «sønner» når Alexander den store ledet disse slik at de kom til å inneha verdensherredømmet som den femte verdensmakt. Babylon, som hadde ødelagt Jerusalem, hadde nå falt som den tredje verdensmakt. Medo-Persia behersket jorden som den fjerde verdensmakt. Og i 832 f. Kr. skulle Hellas komme til å innta dets stilling som den femte verdensmakt og herske over Juda land.

45. a) Hvilken indirekte utløper av den greske verdensmakt har den salvede levning måttet føre en åndelig krig mot, og i forbindelse med hvilket spørsmål har den måttet gjøre det? b) Hvordan har ’Sions sønner’ seiret?

⁴⁵ Ifølge Daniel 8: 8—25 skulle en utløper av det greske verdensrike utvikle seg til det romerske verdensrike, som skulle komme til å utgjøre den sjette verdensmakt, og videre til det symbolske ’lille horn’, den angloamerikanske dobbeltmakt, som skulle komme til å bli den sjuende verdensmakt. De som utgjør den salvede levning av det åndelige Israel, har måttet kjempe mot denne angivelig kristne, sjuende verdensmakt, noe som spesielt var tilfelle under  den første og den annen verdenskrig. De har måttet føre en åndelig krig for å bevare sin nøytralitet under de verdslige, politiske makters konflikter og for å kunne lyde Gud mer enn nasjonalistisk innstilte mennesker. (Apostlenes gjerninger 5: 29—32) De åndelige ’Sions sønner’ har seiret i kraft av Guds Ord og ved sin trofasthet mot Jehovas messianske rike. Det har ikke vært tilfelle med sionismen, som de kjødelige, omskårne jøder har støttet inntil denne dag.

46. Hvordan bruker Jehova sin salvede levning på jorden som en bue og som en pil, hvor hurtig farer hans pil ut, hvordan støter han i sin symbolske ’basun’, og hva bruker han som «en kjempes sverd»?

⁴⁶ Da den sjuende verdensmakt foreslo at Folkeforbundet skulle bli dannet, og arbeidet for at dette forbundet skulle bli opprettet som det «politiske uttrykk for Guds rike på jorden» i 1918—1919, var Jehovas messianske rike, som allerede var blitt opprettet i himmelen i 1914, og som var billedlig framstilt ved fortidens Sion, i opposisjon til denne menneskelagde erstatning. Jehova vil bruke sitt rike som «en kjempes sverd». «Rikets barn» (Sions åndelige sønner) forkynner Rikets budskap, som også er som et åndelig sverd, verden over. (Matteus 13: 38, 43; Efeserne 6: 17) Akkurat som Jehova brukte Juda (buen) og Efra’im (pilen) i gammel tid, bruker han den eldre delen av den utfridde, salvede levning til å sende ut den yngre delen som en pil i kunngjøringen av den suverene Herres, Jehova Guds, domsbudskap mot det messianske rikes fiender. Jehovas symbolske «pil» farer ut «som lynet» for å kunngjøre Riket, for å forkynne «hevnens dag fra vår Gud». (Esaias 61: 1, 2) Gjennom de forklaringer som i vår tid blir gitt av Jehovas hellige Ord, Bibelen, støter Jehova i den åndelige ’basun’ for å samle den salvede levnings medlemmer til den åndelige krigføring.

47. a) Spesielt siden når har Jehova åpenbart seg over sitt folk, og hvordan har han forsvart dem? b) Hvordan har de trådd de symbolske «slyngesteiner» under føtter, og hva er det som gjør at de blir fylt av glede som av vin?

⁴⁷ Han har selv åpenbart seg over dem, for siden 1931 har de spesielt vært kalt med hans navn, idet de har vært kjent som Jehovas kristne vitner. Mot sitt messianske rikes  fiender vil han fare fram «i sønnenstormene», som er bemerkelsesverdig harde i Midt-Østen. Men han vil forsvare dem som utgjør hans trofaste levning av åndelige israelitter, og bevare deres tro og åndelighet i deres gudgitte, åndelige område. Fiendene slynger mange ting mot den utfridde levnings medlemmer for å lamme dem, men det viser seg at disse kan bli rammet av de symbolske «slyngesteiner» uten å bli lammet, og de trår i virkeligheten disse «slyngesteiner» under føtter, slik at de ikke har noen virkning. Akkurat som offerskålene i templet ble fylt med blod av offerdyr og tømt mot siden av kobberalteret, slik at blodet rant ned langs dets hjørner, vil Jehova utøse sine fienders blod ved å tilintetgjøre dem, noe som vil fylle den beskyttede levnings medlemmer med glede, som om fiendenes blod var vin som de hadde lov til å drikke, og som ville glede deres hjerte.

48. Hvilken omsorg lovte Jehova å vise sitt innvigde folk, og som hva slags steiner har de strålt?

⁴⁸ I stedet for å komme som en angripende kriger mot dem som utgjør levningen av de åndelige israelitter, vil Jehova vise dem kjærlig omsorg som en fredelig hyrde. Hans «utsagn» når således et høydepunkt, idet han sier: «Og [Jehova] deres Gud skal frelse dem på den dag, han skal frelse sitt folk som en hjord; for de er som edelsteiner i en krone og stråler over hans land; for hvor herlig er det ikke, og hvor fagert [hvor stor hans godhet er, og hvor stor hans skjønnhet er, NW]! Av dets korn skal unge menn og av dets vin jomfruer blomstre opp.» — Sakarias 9: 16, 17.

49, 50. a) Siden når har Jehova æret dem som ærer hans navn? b) Hvordan frelser Jehova dem som tilhører hans hjord, og hvor dyrebare er de for ham?

⁴⁹ Dette var en oppmuntrende profeti på Sakarias’ tid. I vår tid, på dette sene tidspunkt i «endens tid» for den sjuende verdensmakt og for hele den øvrige delen av denne militariserte tingenes ordning, går profetien i oppfyllelse og nærmer seg nå en storslagen klimaks.

⁵⁰ Siden hovedartikkelen «Hvem vil ære Jehova?» sto i Vagttaarnet for 1. februar 1926, er det på en bemerkelsesverdig måte blitt kunngjort verden over at Jehova er den  Gud som blir tilbedt av den salvede levning av åndelige israelitter. I samsvar med det han for lang tid siden sa gjennom en profet, en «Guds mann», nemlig: «Dem som ærer meg, vil jeg ære,» har han æret levningens medlemmer, som ærer ham. (1 Samuel 2: 30) Han frelste dem under forfølgelsen og farene under den verste krig i hele menneskehetens historie, den annen verdenskrig (1939—1945), ettersom disse åndelige israelitter var kjære for ham, akkurat som en fårehjord i Midt-Østen er kjær for sin hyrde. Hvor dyrebare er ikke edelsteinene i en kongekrone for kronens bærer, som inngyter ærefrykt på grunn av steinenes glans! De trofaste medlemmene av den åndelige ’hjord av hans folk’ er like dyrebare som slike strålende edelsteiner i en kongekrone. Han vil frelse dem under fiendens siste angrep.

51. Hvordan er det bilde levningens medlemmer har dannet seg av Jehova, og ved hjelp av hvilke midler har han fått dem til å blomstre i åndelig forstand?

⁵¹ Hvor stor godhet har ikke Jehova vist dem! Hvor vakkert er ikke det bilde de i sitt sinn har dannet seg av ham! Ved at han har gitt dem åndelig føde fra sitt åpenbarte, hellige Ord, er det som om han har gitt dem en rik kornhøst. Det er som om han har gitt dem vin som har gledet deres hjerte. Alt dette har fått dem til å blomstre i åndelig forstand.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

 [Kart på side 260]

(Se den trykte publikasjonen)

PALESTINA

UNDER PERSERKONGENES HERREDØMME

KITTIM (KYPROS)

Hamat

MIDDELHAVET

Ribla

HADRAKS LAND(?)

Libanon-fjellene

SYRIA

FØNIKIA

Sidon

Tyrus

Damaskus

BASAN

Samaria

Jordan-elven

EFRAIM

Jerusalem

Asdod

Askalon

Gaza

FILISTEA

Ekron

JUDA

Gat