Mange folkeslag drar til den byen som har Guds gunst
Kapittel 15
Mange folkeslag drar til den byen som har Guds gunst
1. Hvilket godt budskap fra Jehova hadde Sakarias til dem som tenkte på å faste?
NÅ KOM et godt budskap — et godt budskap for dem som tenkte på å faste for nesten 2500 år siden, og for dem som måtte gjøre det samme i vår tid: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måned og i den femte og i den sjuende og i den tiende måned skal bli Judas hus til fryd og glede og til glade høytider.» — Sakarias 8: 19.
2. Hvilken forandring hva bakgrunn angår, krevde denne forandrede innstilling, slik det blir vist i forbindelse med David i Salme 30: 2, 12?
2 En slik forandring innebar at de som tilhørte det gjenopprettede «Judas hus» i det sjette århundre før Kristus, måtte forandre innstilling, og det samme må vi som lever nå, gjøre! Som bakgrunn for en slik radikal forandring med hensyn til synspunkt og oppførsel måtte det finne sted en stor forandring i de omstendigheter som gjorde seg gjeldende. Og ettersom dette var forutsagt og følgelig bestemt av deres Gud, må det ha vært et uttrykk for at han i sin barmhjertighet ønsket å vise dem sin gunst. Det forholdt seg med dem som med kong David, som inntok Sions berg og Jerusalem. Han sa: «Jeg vil opphøye deg, [Jehova], for du har dratt meg opp og ikke latt mine fiender glede seg over meg. Du omskiftet min klage til dans for meg, du løste mine sørgeklær av meg og omgjordet meg med glede.» — Salme 30: 2, 12.
3. Hvilken følelse fra Jehovas side overfor hans tilbedere og overfor deres fiender ville bringe en slik forandring i omstendighetene?
3 Hvordan dette skulle skje, fikk profeten Sakarias vite like etter at de hjemvendte jødene hadde stilt spørsmålet om hvorvidt de skulle faste. Jehova framsatte en rekke erklæringer angående dette, og vi leser nå den første av disse i Sakarias’ beretning: «Og [Jehovas], hærskarenes Guds ord kom, og det lød så: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Sion, ja, med stor harme er jeg nidkjær for det.» (Sakarias 8: 1, 2) Jehovas følelser i denne forbindelse kan sammenlignes med de følelser en mann ville ha hvis hans fiender hadde krenket og mishandlet hans hustru. Ettersom Jehova ikke hadde forkastet Sions berg (eller Jerusalem) og fullstendig forlatt det, ville han være meget nidkjær for det og gå inn for å fjerne den vanærende tilstand det var kommet i i verdens øyne. Han ville være meget påpasselig når det gjaldt å verne om dets interesser og vise at det igjen hadde hans gunst. Mens dette betydde at Sion fikk Guds gunst, betydde det at de som vanæret det, og de som forsøkte å forhindre at dets stilling som en tilbeder av Jehova ble fullt ut gjenopprettet, pådro seg Guds vrede. Hans nidkjærhet for det ville være like stor som hans vrede mot fiendene.
4. Hadde Jehova på dette tidspunkt fullt ut vendt tilbake til Jerusalem? Når ville det være mulig for ham å gjøre det?
4 I 70 år, mens de bortførte jødene befant seg i landflyktighet i Babylon, hadde byen Jerusalem og Juda land ligget øde, uten mennesker eller husdyr. I 537 f. Kr. innfridde Jehova, hærskarenes Gud, sitt løfte og førte en angrende levning tilbake til dens hjemland. Men Jehova hadde ikke da fullt ut vendt tilbake til Sion eller Jerusalem. Han hadde ført jødene tilbake for at de skulle bygge et annet tempel for tilbedelsen av ham i Jerusalem. I 16 år hadde de latt fiendene få legge hindringer i veien for byggingen av dette hellige hus for tilbedelse, og nå, når Jehova her talte gjennom sin profet Sakarias, var templet ennå ikke fullført eller innvigd til tjenesten for ham. Ikke før dette tempel sto helt ferdig, ikke før dets toppstein hadde kommet på plass og det var innvigd av hans prester, nei, ikke før det hadde skjedd, ville Jehova fullt ut ha vendt tilbake til den hellige by. Først da ville han bo i den, først da ville han ved sin ånd ta bolig i det Aller-helligste i det fullførte tempel.
5. Hva skulle ifølge Jehovas løfte Jerusalem og Jehovas fjell komme til å bli kalt?
5 Derfor lyder nå det annet guddommelige løfte, som blir innledet med ordene: «Så sier [Jehova] [hærskarenes Gud].» Vi leser: «Så sier [Jehova]: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo i Jerusalem, og Jerusalem skal kalles den trofaste stad, og [Jehovas], hærskarenes Guds berg det hellige berg.» — Sakarias 8: 3.
6. Hvorfor skulle det fjell hvor Jerusalem lå, kalles «det hellige berg» og byen «den trofaste stad»?
6 Det fullførte templet ville gjøre det fjell hvor Jerusalem lå, hellig, og det ville følgelig bli kalt «det hellige berg». Fordi Jerusalem som hovedstad i provinsen Juda på den måten hadde vist seg tro mot tilbedelsen av Jehova og hadde satt hans rene tilbedelses interesser foran alt annet, ville byen med rette kunne kalles «den trofaste stad». Den sanne tilbedelse ville bli utøvd i den. De sannheter som hadde med den rene og ubesmittede tilbedelse av den sanne Gud å gjøre, ville bli forkynt i den. Det fjell hvor den lå, ville bli kalt «[Jehovas] berg». Hvor mye betyr ikke dette løftet som Gud ga, for oss som lever nå!
7. Hvilken levealder kunne Jerusalems innbyggere ifølge Jehovas tredje løfte vente å oppnå, og hvordan skulle det være på torgene i byen?
7 Men dette var ikke alt, for nå lyder det tredje løfte om Guds gunst: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden for sin høye alders skyld, og torgene i byen skal være fulle av gutter og piker, som leker på torgene der.» — Sakarias 8: 4, 5.
8. Hvilken profeti i Esaias, kapittel 65, svarer dette profetiske bilde på mange måter til?
8 For et vakkert bilde av en voksende befolkning som ikke skulle rammes av sorg fordi barn fikk en for tidlig død! Det ånder av sunnhet, fred og trygghet. Det svarer på mange måter til oppfyllelsen av den profeti Esaias uttalte over 125 år forut for den periode på 70 år da Jerusalem og Juda land lå øde, uten mennesker og husdyr:
For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu. Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk, og det skal ikke mer høres gråt eller skrik der.
Det skal ikke mer komme derfra noe diebarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes. Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av [Jehova], og sitt avkom får de ha hos seg. — Esaias 65: 17—23.
9. Hvordan utgjør freden og tryggheten i det åndelige område på jorden hvor Jehovas tilbedere befinner seg, en motsetning til situasjonen blant de verdslige nasjoner?
9 Hvordan er situasjonen i vår tid, etter at den trofaste levning av det åndelige Israel vendte tilbake til sitt gudgitte, åndelige område i 1919? Jordens politiske nasjoner later som om de forsøker å opprettholde fred og sikkerhet i verden ved hjelp av De forente nasjoner, som nå har 135 medlemsland, men det er likevel ikke særlig trygt på jorden. Freden i verden blir også stadig truet av faren for at det skal bryte ut en atomkrig mellom de demokratiske og de kommunistiske stormakter. I det åndelige område hvor Jehovas tilbedere befinner seg, er det imidlertid fred og trygghet. Til tross for at en «stor skare» av innvigde, døpte disipler av Jesus fra «alle ætter og stammer og folk og tunger» har sluttet seg til dem som utgjør den åndelige levning, spesielt siden 1935, er det ingen internasjonale stridigheter eller konflikter blant dem. Det er i stedet broderlig kjærlighet, en av Guds ånds frukter, som rår blant dem.
10. Hvilken bokstavelig og hvilken åndelig oppfyllelse kan vi i vår tid se at Jehovas løfte i Sakarias 8: 4, 5 får?
10 Det er nå godt og vel 55 år siden den første verdenskrig sluttet, og likevel er det ennå noen tilbake av dem som tilhørte den opprinnelige levning som overlevde prøvelsene i denne vanskelige perioden og også den annen verdenskrig. Nå er de blitt gamle bokstavelig talt, ja, noen bruker til og med stav eller stokk «for sin høye alders skyld». Og mange av dem har satt barn til verden og oppdratt dem i tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud. Men når vi undersøker den åndelige oppfyllelse av denne vakre profetien, kan vi forstå at de ’gamle menn og kvinner som sitter på torgene i Jerusalem’, er et bilde på de medlemmer av levningen av det åndelige Israel som overlevde forfølgelsen og tukten under den første verdenskrig. De «gutter og piker, som leker på torgene der» er et bilde på dem av levningen som Jehova, hærskarenes Gud, la til den åndelige levning fra etterkrigsåret 1919 av. Både gamle og unge vokser i tro, håp og kjærlighet, idet de sammen gleder seg over den fred og trygghet som hersker i deres åndelige område.
11. Hva måtte en ha den gang for at en skulle vente at en slik profeti ville bli oppfylt, og hva sa Jehova derfor i sin fjerde erklæring?
11 Til å begynne med skulle det en usedvanlig stor tro til for å kunne stole på at slike ting skulle finne sted, og det krevde følgelig tro å holde fast ved den organisasjon av Jehovas tilbedere som nettopp var blitt gjenoppbygd. Gud viste at han var klar over hvordan hans folk så på dette, da han i sitt fjerde løfte sa til den hjemvendte levning: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Om dette kan være umulig i deres øyne som er blitt igjen av dette folk i de dager, mon det da også skulle være umulig i mine øyne? sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Sakarias 8: 6.
12. Hvordan hjalp Jehova den utfridde levning, og hva viser kjensgjerningene i vår tid med hensyn til hvorvidt det var umulig for Jehova å oppfylle sitt løfte?
12 I 1919, da arbeidet med å gjenopprette og utvide den rene og ubesmittede tilbedelse av Jehova, hærskarenes Gud, ble påbegynt, var det i sannhet vanskelig for dem som tilhørte den utfridde levning, å forstå og fullt ut verdsette alle de vidunderlige ting som Jehova hadde til hensikt å gjøre mot dem og ved dem nå i «avslutningen på tingenes ordning», nå i «endens tid». Men han var tålmodig med dem og korrigerte litt etter litt deres forståelse av profetiene og deres holdning til den teokratiske organisasjon. Han ledet dem og beskyttet dem i det kristne arbeid som skulle utføres i denne høyst avgjørende tid. Han hjalp dem til å bli klar over hvilke spørsmål en kristen tilbeder av Jehova må ta stilling til under den internasjonale kamp om verdensherredømmet som nå pågår. Han hjalp dem dessuten til å innta et bibelsk standpunkt i slike spørsmål, slik at de fortsatt kunne ha hans gunst. For et halvt århundre siden så det som vi nå ser er blitt utført innen hans teokratiske organisasjon og ved hjelp av denne organisasjon, ut til å være umulig i den lille levnings øyne. Men viste det seg å være umulig for Jehova, hærskarenes Gud? Kjensgjerningene i vår tid viser at svaret er nei!
13. Hva sa Jehova i sitt femte løfte som en kontrast til det tap av medlemmer som Babylon den store erfarer?
13 Når vi undersøker kjensgjerningene i vår tid, da Babylon den stores tallrike religiøse systemer mister medlemmer på grunn av denne verdens tillokkelser, vil vi se at Gud på en tydelig måte har oppfylt sitt femte løfte: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går opp, og fra de land der den går ned, og jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem, og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet.» — Sakarias 8: 7, 8.
14. Hvor har Jehova i samsvar med sitt løfte samlet dem som utgjør den åndelige levning, og til hva har han samlet dem?
14 I lydighet mot Guds befaling gjennom Jesus Kristus har den gjenreiste levning av de åndelige israelitter forkynt det gode budskap om Guds messianske rike på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag. De har bestrebet seg på å gjøre mennesker av alle folkeslag til Kristi disipler, idet de har døpt dem i vann i samsvar med det eksempel Kristus selv satte, og lært disse disiplene det Kristus ga befaling om som den som Jehova Gud hadde gitt all den makt han trenger i himmelen og på jorden. (Matteus 24: 14; 28: 18—20, NW) Fra øst og fra vest er de siste medlemmene av det ’hellige folk’, det åndelige Israel, blitt samlet inn under englers ledelse, men ikke til det jordiske Jerusalem, hovedstaden i republikken Israel. Hvor er de så blitt samlet? Til det gudgitte, åndelige område som tilhører «Guds Israel» på jorden, til enhet i en teokratisk organisasjon, for å delta i et felles arbeid og fremme den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel. — Galaterne 6: 15, 16.
ÅNDELIG VELSTAND SOM NASJONENE LEGGER MERKE TIL
15, 16. a) Hva gjør han for å bevise at de er blitt hans folk, og at han er blitt deres Gud? b) Hvilken økonomisk og sosial stilling hadde den hjemvendte levning ifølge Jehovas sjette erklæring vært i?
15 Den sanne Gud viser hvem som er hans godkjente folk, ved den måten han viser dem sin gunst på, som en oppfyllelse av sine profetiske løfter. Han beviser at han, Bibelens Gud, er blitt deres Gud, ved å vise seg tro mot sine profetier og mot den pakt han har inngått med dem, og ved å øve rettferdighet til gagn for dem. Ja, han regner dem for å være rettferdige, idet han tilgir dem på grunnlag av det gjenløsningsoffer som ble tilveiebrakt av hans Yppersteprest, Jesus, Messias. I samsvar med dette viser han dem en slik gunst og velsigner dem med en slik åndelig velstand at nasjonene legger merke til det og trekker dem fram som et godt eksempel på noen som er blitt velsignet. I sitt sjette løfte forteller så Gud om hvordan han har forandret handlemåte:
16 «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: La eders hender være sterke, I som i denne tid hører disse ord av de profeters munn som talte på den dag da grunnen ble lagt til [Jehovas], hærskarenes Guds hus, templet som skulle bygges! For før den tid kom det intet ut hverken av menneskers eller av dyrs arbeid; og ingen hadde fred for fienden, enten han dro ut eller han dro inn; for jeg slapp alle mennesker løs mot hverandre.
17. Hvilken forandring skulle nå finne sted, og hvordan ville det derfor bli en forandring med hensyn til den måten nasjonene omtalte den hjemvendte levning på?
17 Men nå vil jeg ikke være som i tidligere dager mot dem som er blitt igjen av dette folk, sier [Jehova], hærskarenes Gud; nå skal sæden være fredet [for der skal fredens sæd være, NW]: Vintreet skal gi sin frukt, jorden skal gi sin grøde, og himmelen skal gi sin dugg, og jeg vil la dem som er blitt igjen av dette folk, få alt dette til eie. Og det skal skje at liksom I, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse eder, og I skal bli en velsignelse; frykt ikke! La eders hender være sterke!» — Sakarias 8: 9—13.
18. Hvorfor ville det ha vært inkonsekvent av Jehova å velsigne dem som tilhørte den hjemvendte levning, mens de lot arbeidet på templet ligge nede på grunn av menneskefrykt?
18 Disse ordene som Gud uttalte, minner oss om at templet i Jerusalem ennå ikke var fullført. Omkring to år tidligere var arbeidet på templets grunnvoll blitt gjenopptatt av levningen av alle Israels stammer, «Judas hus og Israels hus». Det var profetene Haggai og Sakarias som hadde stimulert og oppmuntret folket til å gjenoppta dette arbeidet. (Haggai 2: 10—19; Sakarias 1: 1—7; Esras 4: 23 til 5: 2) Tempelarbeidet hadde da ligget nede i omkring 16 år. Hvis Jehova hadde velsignet dem og gitt dem materiell velstand i alle disse årene da de forsømte hans tempel, ville det ha sett ut som om det ikke betydde noe for ham at hans hus for tilbedelse ikke var blitt fullført og tatt i bruk. Han hadde profetert at dette annet tempel skulle oppføres i Jerusalem. Han hadde utfridd dem som utgjorde levningen av de landflyktige jøder, av Babylon spesielt med tanke på at de skulle vende tilbake og gjenoppbygge hans tempel. (Esaias 44: 26 til 45: 6) Hvordan kunne han velsigne dem når de fryktet mennesker, sluttet å bygge på hans hus for tilbedelse og ble opptatt av materielle ting?
19. Hvorfor hadde de ikke fred, og hva trengte de å gjøre for at det skulle bli en forandring på dette?
19 I de årene da de hjemvendte landflyktige forsømte det oppdrag de hadde fått av Gud, og unnlot å opphøye Jehova, hærskarenes Gud, ved å fullføre templet for hans navn, var forholdene i Jerusalem og provinsen Juda dårlige, ikke bare i åndelig henseende, men også materielt sett, i økonomisk henseende. Mennesker og husdyr var uten arbeid. New World Translation sier: «For før disse dager ble det ikke sørget for at det var noen lønn for mennesker; og når det gjaldt husdyr, fantes det ikke noe slikt.» (Sakarias 8: 10) Værforholdene hadde en skadelig innvirkning på det som vokste på marken, og høsten ble mindre. Fiendtlig innstilte nabofolk grep forstyrrende inn i deres religiøse anliggender og skapte på andre måter vanskeligheter for dem. Og det var ingen fred iblant dem selv, for enhver søkte sine egne, selviske, materialistiske interesser. Guds vrede var tydeligvis vendt mot dem. De trengte å angre og vende om til ham, slik at han kunne vende om til dem og vise dem sin gunst.
20. Med hvilken befaling begynte og avsluttet Jehova sitt sjette løfte, og hvorfor gjorde han det?
20 I sin barmhjertighet gjorde Jehova gjennom sine profeter Haggai og Sakarias dem oppmerksom på hvordan de kom til kort. Overbevist om at Jehova, hærskarenes Gud, var med dem, selv om hele det persiske verdensrike var imot dem, fattet de mot, og uten å ta hensyn til hva mennesker måtte gjøre for å hindre dem, tok de igjen fatt på arbeidet på templets grunnvoll, et arbeid Gud hadde gitt dem i oppdrag å utføre, fast bestemt på å holde ved med det til det var fullført. «Fra denne dag vil jeg velsigne,» sa Jehova, hærskarenes Gud, gjennom sin profet Haggai (2: 19). Dette var i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. Nå, når Jehova gjennom Sakarias kom med sine ti løfter, var det kong Darius’ fjerde regjeringsår. Gud hadde nå begynt å utøse sine velsignelser over det tempelbyggende folk. Men det var ennå mye arbeid som skulle utføres for at dette hus for tilbedelse skulle kunne bli fullført trass i det mishag de som hatet Jehova, la for dagen. Tempelbyggerne trengte å gå på i arbeidet. Jehova begynte og avsluttet sitt sjette løfte med en befaling om at deres hender skulle være sterke. «Frykt ikke,» sa han. De skulle ikke frykte mennesker, men Gud.
21. Hvem ville de omkringboende nasjoner bruke som et eksempel når de nedkalte en forbannelse, og senere når de uttalte en velsignelse over andre, og hvorfor?
21 Når templet var fullført, ville de ha Guds gunst og fullt ut bli velsignet av ham. I løpet av alle de årene da de hadde inntatt en likegyldig holdning til byggingen av templet, var deres mangel på fred, trygghet og materiell velstand blitt så åpenbar at de omkringboende folkene mente at det hvilte en forbannelse over Juda land og dets hjemvendte innbyggere. Og når disse folkene nedkalte en forbannelse over andre, ville de derfor nedkalle en slik forbannelse over dem som den de mente hvilte over disse israelittene i Juda land. Men det ville ikke lenger være tilfelle når Jehovas tempel var blitt fullført. Da ville de forbausede folkene legge merke til at de hjemvendte israelittene hadde sin Guds gunst og ble velsignet av ham. Når disse folkene uttalte en velsignelse over andre, ville de derfor bruke den velsignede tilstand Israel befant seg i, som et eksempel.
22. Hvordan har noe lignende funnet sted nå i det 20. århundre, og hvilken tilstand befinner Jehovas vitner seg nå i åndelig sett sammenlignet med kristenheten etter at de i fem årtier har arbeidet for gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse?
22 Det forholder seg på lignende måte nå i det 20. århundre etter Kristus, nå i «avslutningen på tingenes ordning». Før de som tilhørte den utfridde levning av det åndelige Israel, for alvor gikk inn for å gjenopprette og utvide den rene, ubesmittede tilbedelse i Jehovas åndelige tempel, først og fremst ved å la den få en bredere plass i deres eget liv, møtte de store vanskeligheter, både utenfra og innenfra. Deres religiøse motstandere i kristenheten uttalte forbannelser over dem, grep forstyrrende inn i deres arbeid og forsøkte febrilsk å knuse dem eller sette en stopper for deres tempelarbeid. Men hvilken tilstand befinner de som tilhører den salvede levning av Jehovas kristne vitner, seg i nå, etter at de i fem årtier har vigd tilbedelsen av Jehova og hans messianske rikes interesser udelt oppmerksomhet, når en sammenligner dem med kristenheten? Hvem er det som nyter kristen, åndelig velstand? Hvem er det som har Guds velsignelse fordi de holder seg nøye til Bibelen og utfører det arbeid som Gud der har sagt skal utføres? Selv kristenhetens prester gir uttrykk for at de skulle ønske at deres kirkemedlemmer hadde den samme nidkjærhet, tro og bibelkunnskap og det samme mot som Jehovas kristne vitner har, og at de nøt den samme åndelige velstand som disse vitnene nyter.
GUDS FORANDREDE HOLDNING TIL SITT FOLK
23. På grunn av hva behøvde de som tilhørte levningen, nå ikke lenger å frykte?
23 Guds lydige levning blir ytterligere styrket og oppmuntret ved det sjuende løfte Gud gir. Han sier: «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Liksom jeg satte meg fore å gjøre eder ondt da eders fedre vakte min vrede, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg ikke angret det, således har jeg i disse dager satt meg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus; frykt ikke!» — Sakarias 8: 14, 15.
24. Hvorfor var det at Jehova hadde satt seg fore å gjøre deres forfedre ondt, ikke et utslag av ukontrollert vrede fra hans side?
24 Jehova innrømmer her at han hadde satt seg fore å gjøre ondt mot Israels folk fordi den trofaste levnings forfedre hadde vakt hans vrede. Men det var ikke tale om noen irritasjon eller ukontrollert vrede fra hans side. Det som han ville føre over folket eller la komme over det, var helt i samsvar med hans advarsler om de forbannelser de ville bli rammet av hvis de brøt den pakt de som folk betraktet hadde inngått med ham. Han hadde på en redelig måte lang tid i forveien kommet med følgende advarsel gjennom profeten Moses:
[Jehova] skal føre et folk over deg langt borte fra, fra jordens ende, et folk som kommer flygende lik en ørn, et folk hvis tungemål du ikke forstår, et folk med hardt ansikt, som ikke akter den gamle og ikke har medynk med den unge.
Og liksom [Jehova] gledet seg ved å gjøre vel mot eder og gjøre eder tallrike, således skal [Jehova] nå glede seg ved å forderve eder og ødelegge eder; og I skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie.
[Jehova] skal spre deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent. — 5 Mosebok 28: 49, 50, 63, 64; se også 3 Mosebok 26: 27—43.
25. a) Hvorfor var Jehova ikke urettferdig når han lot disse onde ting inntreffe? b) Hvordan hadde Gud nå forandret innstilling, og hvorfor?
25 Da Jehova lot assyrerne og babylonierne få ’rykke opp’ de israelittiske lovbrytere av ’det land de kom inn i’, for deretter å la Juda land ligge fullstendig øde i 70 år, fulgte han derfor bare en rettferdig handlemåte som var i samsvar med den pakt folket hadde inngått med ham. Men nå, etter at han hadde tuktet folket i samsvar med betingelsene i den pakt han hadde inngått med dem, hadde han satt seg fore å handle med dem på en annen måte og vise dem barmhjertighet. Han begynte å føre den angrende, trofaste levning tilbake til Jerusalem og Juda land. Det at de som tilhørte denne levning, på grunn av frykt unnlot å bygge på templet, kunne ikke ha hans velsignelse, og det hadde det heller ikke. Men nå, «i disse dager», i de dager da de trofast gjenopptok arbeidet på templet og modig holdt ved med det, ville Jehova vise sin verdsettelse ved å «gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus». Så hvis Jehova, hærskarenes Gud, var for dem og med dem på grunn av deres helhjertete tilbedelse av ham, burde de ikke frykte mennesker.
26. Hvordan kan det sies at dette sjuende løfte i like høy grad gjelder den åndelige levning nå i det 20. århundre?
26 I vår tid har Jehova trofast holdt sitt løfte, som i like høy grad gjelder den trofaste levning av det åndelige Israel. På grunn av de urette ting denne levnings medlemmer hadde gjort seg skyldige i, ble de under den første verdenskrig fordrevet fra sitt gudgitte, åndelige område. Men i dag kan de se tilbake på alle de årene som har gått siden de ble ført tilbake til dette området i 1919, og de kan se hvordan den Gud hvis navn de bærer, har gjort vel imot dem på grunn av det arbeid de har utført for å gjenopprette den rene tilbedelse av ham.
27. Hva hadde Jehova i tankene at den gjenreiste levning nå skulle gjøre, og hvilke to bud var dette i samsvar med?
27 De som Gud barmhjertig igjen viser sin gunst, har imidlertid noe viktig å gjøre. Det Jehova gir dem befaling om å gjøre, er i samsvar med de to største bud i loven, nemlig at vi skal elske Gud av alt vårt hjerte og av all vår sjel og av all vår hu og av all vår makt, og at vi skal elske vår neste som oss selv. Vi leser: «Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier [Jehova].» — Sakarias 8: 16, 17.
28. Hvordan skulle således sannhet og rettferdighet bli opprettholdt ved deres domstoler, og hva var hensikten med å avsi dommer?
28 Hvis de som tilhører den utfridde levning, skal kunne fortsette å ha Guds gunst, må de ikke gjøre de ting som Jehova, hærskarenes Gud, hater. De må dømme rettferdige dommer på tinget eller ved sine domstoler. De må ikke elske falsk ed og ikke tenke ut ondt mot hverandre i sitt hjerte. De må være ærlige når de sier noe til hverandre eller avlegger ed ved en domstol. De må alltid tale sannhet og ikke si en ting med sin munn, mens de tenker noe annet i sitt hjerte. Når et stridsspørsmål skal avgjøres ved en rettsinstans, bør målet være å skape fred mellom partene, og en slik fred kan bare oppnås hvis sannhet og rettferdighet blir opprettholdt i retten. Vi bør elske det Gud elsker ikke det han hater.
29. Hvordan viste apostelen Paulus at Sakarias 8: 16 får sin anvendelse på dem som tilhører den kristne levning, og hvordan taler de sannhet?
29 Får dette sin anvendelse på den salvede levning av det åndelige Israel? Ja, i høyeste grad. Da apostelen Paulus skrev om kristen enhet til de troende i Efesos i Lilleasia, sa han: «Vi [skal], sannheten tro i kjærlighet, i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer!» (Efeserne 4: 15, 25) Apostelen siterte her tydeligvis noe av det som står i Sakarias 8: 16, og anvendte det med rette på kristne mennesker som utgjorde «Guds Israel». (Galaterne 6: 15, 16) Å tale sannhet med hverandre vil også innbefatte å snakke om Bibelens sannheter med hverandre, ikke om Babylon den stores falske religiøse læresetninger. På den måten vil vi fremme den rene tilbedelse av Gud i hans åndelige tempel.
FRA FASTE TIL HØYTID
30. Hva skulle ifølge Jehovas åttende løfte tre i stedet for de tidligere fasteperioder?
30 Gud stanser ikke med det ovenstående, sjuende løfte fordi om tallet sju i Bibelen betegner åndelig fullkommenhet. Han går videre og kommer med et åttende løfte. Vi leser: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måned og i den femte og i den sjuende og i den tiende måned skal bli Judas hus til fryd og glede og til glade høytider. Men elsk sannhet og fred!» — Sakarias 8: 19.
31. Hvis spørsmål angående faste var det et svar på, og hvorfor var det ikke passende å fortsette å gråte og faste?
31 Her var et direkte og positivt svar til Sareser og Regem-Melek, som var blitt sendt fra byen Betel for å spørre om hvorvidt de skulle fortsette å gråte og avholde seg fra å spise i den femte måned. (Sakarias 7: 1—3) Nå når byggingen av det annet tempel i Jerusalem nærmet seg sin storslagne fullførelse, var det ikke en tid da en burde gråte over at byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt i 607 f. Kr., over 80 år tidligere. Det var Jehovas vilje at de skulle glede seg over den godhet han nå viste dem, og at de skulle fryde seg over at alt det babylonierne hadde ødelagt i Jerusalem og Juda land, nå skulle gjenopprettes. De skulle slutte med å gråte og faste! De skulle feire glade høytider!
32. Hvordan er dette løfte blitt oppfylt for det kristne, åndelige Israel, og hvilken dag er den eneste dag levningen høytideligholder i lydighet mot Kristi befaling?
32 På hvilken storslagen måte er ikke dette løftet som Gud ga fortidens Israel, blitt oppfylt for det kristne Israel, det åndelige Israel! De som utgjør den salvede levning i vår tid, holder ikke noen av de faster og sørgehøytider som ble holdt i det gamle Israel. De feirer ikke engang den årlige Jom Kippur eller soningsdagen, på den tiende dag i den sjuende lunarmåned (tisjri). (3 Mosebok, kapittel 16) De gleder seg over den sanne soningsdag, da Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus, brakte soning ved sitt fullkomne sonoffer, som han framstilte verdien av for Jehova i himmelen i år 33 e. Kr. til gagn for hele menneskeheten. (1 Johannes 1: 7 til 2: 2) Den eneste dagen levningen av det åndelige Israel i lydighet mot Kristi egen befaling høytideligholder hvert år, er den dagen da Kristus led offerdøden, påskedagen den 14. nisan. Da den utfridde levning feiret Herrens aftensmåltid etter solnedgang den 13. april 1919, var det minst 17 961 som kom sammen verden over for å minnes hans offerdød. Men tirsdag den 17. april 1973, etter solnedgang, var det 3 994 924 til stede for å feire denne høytiden, og det var 10 523 av disse som forsynte seg av emblemene, det usyrede brødet og vinen. — Lukas 22: 7—20.
33. Hvilken profeti i Jehovas niende løfte er det store antall som var til stede verden over ved Herrens aftensmåltid i 1973, en oppfyllelse av?
33 Hvorfra kom så alle disse over 3 900 000 tilskuerne og de 10 523 som forsynte seg av emblemene, ved denne feiringen av Herrens aftensmåltid? Dette verdensomfattende fenomen er en oppfyllelse av Jehovas niende løfte, som vi finner i Sakarias 8: 20—22: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal det skje at hele folkeslag [at folkeslag, SSH] og mange byers innbyggere skal komme hit. Og innbyggerne i den ene by skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønnfalle [Jehova] og for å søke ham, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg òg. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke [Jehova], hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle [Jehova].»
EN INTERNASJONAL SKARE STRØMMER TIL GUDS BY
34. a) Hvordan kommer nå mange «folkeslag» og «hedningefolk» til Jehovas senter for tilbedelse? b) Innbefatter denne innsamlingen enkeltpersoner fra «mange folkeslag og tallrike hedningefolk» og ’mange byer’?
34 Det var ikke hele «folkeslag» og hele «hedningefolk» som på den måten skulle strømme til Jehovas senter for tilbedelse og bønnfalle ham for å oppnå hans gunst. Det var enkeltpersoner fra disse folk og nasjoner som skulle gjøre det. Det var ikke meningen at verden skulle omvendes til jødedommen. Når vi undersøker Jehovas vitners årbok for 1974, finner vi at disse kristne vitner for Jehova finnes i 208 land og øysamfunn. Listen over disse land og øysamfunn innbefatter «mange folkeslag og tallrike hedningefolk». Og med hensyn til det som sies om «mange byers innbyggere», viser årboken for 1974 at det omkring den 31. august 1973 fantes 31 850 menigheter av Jehovas kristne vitner verden over. Bare i New York fantes det cirka 220 slike menigheter, både engelsktalende og andre. Disse kristne, som tilber Jehova, benytter bibler og bibelsk litteratur som er trykt på 165 språk. De tilber Jehova på samme måte som Jesus Kristus gjorde.
35. Hvorfor går de ikke til vår tids jordiske Jerusalem? Hvor tilber de Jehova?
35 De drar ikke til vår tids jordiske Jerusalem, hvor en muhammedansk moské, Klippemoskéen, ligger på det sted hvor Jerusalems tempel en gang lå. De anerkjenner det Hebreerne 12: 22 kaller «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». De fryder og gleder seg over at Guds messianske rike ble opprettet på dette Sions berg da hedningenes tid endte i 1914, og det er her Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’, sitter på tronen. (Matteus 1: 1) Davids kongelige families gudgitte rett til å herske i Guds by blir derfor ikke lenger nedtrådd av hedningenasjonene. (Lukas 21: 20—24) Jehovas vitner viser troskap mot dette messianske rike, som om kort tid vil ødelegge alle hedenske regjeringer på jorden, og som selv vil herske for evig og støtte Jehovas, hærskarenes Guds, universelle overherredømme. De tilber ham i hans åndelige tempels jordiske forgårder og nyter hans gunst. — Salme 84: 3, 11; 116: 18, 19.
36. Hvor mange skulle ifølge Jehovas siste løfte gripe fatt i en jødisk manns kappefald, og hva skulle de si til ham?
36 Det niende løfte som den suverene Herre, Gud, kom med, har i sannhet fått en enestående oppfyllelse i vår tid. Men denne rekken av guddommelige løfter innbefatter enda et løfte, et tiende løfte. Vi leser således i det siste verset (vers 23) i det åttende kapittel av Sakarias’ profeti: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» — Sakarias 8: 23.
37. Hvilken veiledende regel som ble framsatt av en kjødelig jøde, må vi ta i betraktning for å forstå hvem det her siktes til med betegnelsen ’jøde’?
37 For å forstå denne profetien om «en jødisk manns kappefald» på rette måte må vi ta i betraktning den veiledende regel som ble uttalt av en mann som ble «omskåret på den åttende dag, [og var] av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, overfor loven en fariseer», nemlig apostelen Paulus, som tidligere «i nidkjærhet [var] en forfølger av menigheten». (Filippenserne 3: 5, 6) Da denne kjødelige jøde eller israelitt skrev til den kristne menighet i Roma i det første århundre, sa han: «Ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» — Romerne 2: 28, 29.
38. a) Når det ikke er rasemessig avstamning som teller, hva er det da som teller, også når det gjelder kjødelige jøder? b) Inntil når besto den kristne menighet utelukkende av kjødelige jøder og proselytter, og hvilket valg måtte Kornelius således treffe?
38 Oppfyllelsen av Sakarias 8: 23 er derfor ikke basert på noen rasemessig overlegenhet ifølge kjødet. De som griper fatt i «en jødisk manns kappefald», gjør det ikke fordi denne mannen er jøde etter kjødet. Kjødelig avstamning har ingenting å si i denne forbindelse. Det som teller, er hvem han tilber. Og hvis han hevder at han tilber Gud, er da Gud virkelig med ham? I den siste halvdel av den 70. årsuke, som blir omtalt i Daniels profeti i Daniel 9: 24—27 nemlig fra pinsedagen i år 33 e. Kr. til høsten i år 36 e. Kr. besto den kristne menighet riktignok utelukkende av kjødelige jøder og av omskårne jødiske proselytter. Men hva var det som særmerket disse kjødelige jøder som utgjorde den kristne menighet? Det fantes to slags kjødelige jøder i denne perioden. Gud var så visst ikke med begge gruppene. Gud var ikke delt. Hvilket slag av jøder var det så den hedenske italienske høvedsmannen Kornelius vendte seg til om høsten i år 36 e. Kr. for å slutte seg til dem i deres tilbedelse? Hva viser Apostlenes gjerninger 10: 1—48?
39. Hvilken gruppe av kjødelige jøder bestemte Kornelius seg for å slutte seg til?
39 Denne italiensktalende Kornelius sluttet å tilbe sammen med de kjødelige jøder og å gi «mange almisser» til de kjødelige jøder som hadde henrettet Jesus Kristus som en gudsbespotter og en falsk Kristus. Kornelius og de hedninger som ble omvendt sammen med ham, holdt seg bare til de kjødelige jøder som var blitt Jesu Kristi disipler og utgjorde den kristne menighet, og som Gud gjennom Jesus Kristus hadde utgytt sin hellige ånd over som et bevis for at han var med dem. (Apostlenes gjerninger 2: 1—47; 11: 1—18) Denne kristne menighet besto av åndelige jøder, av åndelige israelitter, som var tatt inn i den nye pakt med Gud med Kristus som mellommann. Den italienske Kornelius var like mye en åndelig jøde eller israelitt som disse troende kjødelige jøder. Kornelius så at den kristne menighet besto av åndelige jøder, og at Gud var med disse menneskene. Han bestemte seg derfor for å gå med de åndelige jøder.
40. Hvordan kan vi, spesielt i betraktning av at Jerusalem ble ødelagt av romerne, avgjøre hvorvidt det er noe grunnlag for å anvende Sakarias 8: 23 på ikke-kristne, kjødelige jøder?
40 Kunne det at de romerske hærstyrker ødela byen Jerusalem og dens tempel, betraktes som et bevis for at Gud var med de jøder som ble rammet av denne fryktelige ulykken, fordi de var omskårne jøder etter kjødet? Hvordan kunne ærlige og fornuftige mennesker godta en slik fortolkning? I vår tid finnes det ikke noe jødisk tempel på Moria-fjellet i Jerusalem, slik at hedningene kan gå dit og tilbe Gud sammen med jødene. De jødiske religiøse og politiske lederne følger heller ikke ypperstepresten Josvas og stattholderen Serubabels eksempel ved å gjenoppbygge templet på dets historiske sted, selv om jødene under seksdagerskrigen i 1967 overtok Jerusalems gamle bydel, som var omgitt av murer. Hvilket grunnlag finnes det så for å tro at ordene i Sakarias 8: 23 får sin oppfyllelse på de ikke-kristne, kjødelige, omskårne jøder i vår tid, eller for at de vil få det i overskuelig framtid? Ikke noe i det hele tatt!
41. Blir Sakarias 8: 23 oppfylt på kristenheten i vår tid?
41 Får så profetien sin oppfyllelse på vår tids kristenhet, som lenge har vært av den oppfatning at hele verden skal bli omvendt til dens religiøse system, som består av en mengde forskjellige sekter? Griper ti ikke-kristne av alle folkeslag fatt i kappefalden til et kirkemedlem i kristenheten og sier: «Vi vil gå med eder, for vi har hørt at Gud er med eder»? Og med «Gud» sikter profetien til «[Jehova], hærskarenes Gud». Den hedenske verden blir så visst ikke omvendt til kristenhetens religionssamfunn i forholdet ti hedninger til ett kirkemedlem. Kristenheten anslår i vår tid sine kirkemedlemmer til 985 363 400, og ti ganger det ville bli dobbelt så mange mennesker som det nå bor på jorden.
42. Hvilke spørsmål må vi få besvart for å kunne avgjøre hvilken gruppe av dem som i vår tid hevder at de er åndelige jøder, Sakarias 8: 23 får sin anvendelse på?
42 Akkurat som det fantes to slags kjødelige jøder på Kristi apostlers tid, finnes det i vår tid to slags åndelige jøder. I kristenheten finnes det over 900 millioner mennesker som hevder at de er slike åndelige jøder som er tatt inn i den nye pakt med Kristus som mellommann. Men med hensyn til de to grupper av åndelige jøder spør vi: Hvem av dem tilber og tjener virkelig Jehova, hærskarenes Gud, i hans sanne, åndelige tempel? Hvem er det mennesker av alle folkeslag, store og små, sier at de vil gå med fordi de har hørt, ikke at en eller annen navnløs «Gud» er med dem, men at Jehova Gud er med dem? Her kan en bare stole på kjensgjerningene. La dem tale for seg selv.
43. Hva kjennetegner i vår tid de åndelige israelitter som Sakarias 8: 23 får sin anvendelse på, og hvor mange slike er det på jorden i vår tid?
43 Kjensgjerningene verden over viser at de sier det til den salvede levning av åndelige israelitter, som Jehova Gud begynte å utfri av Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. De som tilhører denne levning, er opptatt i et åndelig arbeid som svarer til byggingen av det annet tempel for Jehova i ypperstepresten Josvas og stattholderen Serubabels dager. De fremmer helhjertet tilbedelsen av Jehova, hærskarenes Gud, blant mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger verden over. Hvert år, på den jødiske påskedag, kommer de sammen for å feire minnet om Jehovas Sønns, Jesu Kristi offerdød, og ved denne anledning spiser de usyret brød og drikker vin, akkurat som Jesus Kristus befalte. Ifølge dette talende vitnesbyrd ser det ut til at de i dag består av bare omkring 10 000 salvede, åndelige israelitter, langt færre enn levningen på Sakarias’ tid.
44. Hvem er det som slutter seg til disse sanne åndelige israelitter, og hvor mange er de?
44 Hvem slutter seg så til disse åndelige jøder i tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel? I samsvar med profetien i Åpenbaringen 7: 9—17 er det en talløs «stor skare» «av alle ætter og stammer og folk og tunger». De som utgjør denne skare, blir også disipler av Jehovas Messias. (Matteus 28: 19, 20) Bare i 1973 ble 193 990 av disse døpt som innvigde disipler av Jehovas Messias. Det samme året var det gjennomsnittlig 1656 673 som rapporterte at de adlød Messias’ befaling om å forkynne «dette gode budskap» om Jehovas messianske rike overalt nå når enden på denne tingenes ordning er nær forestående. (Matteus 24: 14, NW) Hvilken bemerkelsesverdig oppfyllelse har ikke Sakarias 8: 23 allerede fått!
[Studiespørsmål]
