Kapittel 12

Ondskap vil ikke lenger bli tillatt

1. Hva måtte Israels folk i samsvar med Jehovas pakt gjøre i stedet for bare å utføre visse religiøse formaliteter i Jehovas tempel for å bli velsignet av ham?

I JERUSALEM hadde Israels folk i gammel tid et vakkert symbol på den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud. Det var hans hellige, gjenoppbygde tempel. Men folket skulle ikke bare utføre visse rutinemessige, seremonielle handlinger i dette senter for tilbedelse; de skulle gjøre noe mer. Israels utvalgte folk, som hadde det gjenoppbygde tempel for tilbedelsen av Jehova i Jerusalem, skulle leve i samsvar med denne religionen hver dag i hele det gudgitte land. På den måten skulle deres religion ikke bare være religiøs formalisme, men en levemåte. Den ville ikke føre til at Jehovas hellige hus for tilbedelse ble vanhelliget. Den ville ikke føre hån og vanære over Guds navn. Da kunne Gud med glede velsigne landets innbyggere, som tilba ham, i samsvar med det løfte han hadde gitt i den høytidelige pakt han hadde inngått med folket. Han ville ikke være forpliktet til å la en dødbringende forbannelse komme over dem fordi de ikke levde i samsvar med pakten.

2. a) Hva skulle Jehovas tilbedere ifølge Salme 97: 10, 11 hate? b) Hvorfor skulle de ikke tolerere noen ondskap i sitt gudgitte område?

² De som oppriktig tilber ham, må hate all ondskap. Salmisten kommer derfor med følgende inspirerte formaning: «I som elsker [Jehova], hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd. Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet.» (Salme 97: 10, 11) Det må ikke tolereres noen ondskap der hvor de som elsker Jehova, bor, i deres gudgitte område. Til sin egen fastsatte tid vil han gjøre ende  på ondskapen over hele jorden sammen med alle dens fryktelige følger. Han vil ikke lenger tillate ondskapen. Vi ser med glede fram til denne lykkelige tid for alle rettferdig innstilte mennesker!

3. Hvilket syn ble i samsvar med dette nå gitt, og til oppmuntring for hvem ble det skrevet ned?

³ Temaet for det sjette syn som profeten Sakarias fikk på den 24. dag i den 11. lunarmåned (sjebat) i år 519 f. Kr., er i harmoni med disse vidunderlige framtidsutsikter. For at dette profetiske synet skulle være til oppmuntring for oss som lever i den tid da det vil få sin fullstendige oppfyllelse, ble Sakarias inspirert til å skrive det ned.

DET SJETTE SYN

4, 5. a) Hva sa Sakarias til engelen som tydet synet, at han så? b) Hvordan beveget bokrullen seg gjennom luften, hvor stor skriveflate hadde den, og hvilket budskap sto skrevet på den?

⁴ Sakarias skriver: «Så løftet jeg atter mine øyne opp og fikk se en flygende bokrull. Og han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flygende bokrull, som er tjue alen lang og ti alen bred.» — Sakarias 5: 1, 2.

⁵ Bokrullen er rullet ut. Utbredt glir den gjennom luften som om den skulle være et fly. Det er en stor rull, for den er 20 alen lang og ti alen bred, altså 200 kvadratalen eller rundt regnet 40 kvadratmeter. Og hvis begge sider var beskrevet, ville det bety at 80 kvadratmeter var beskrevet. Det viste seg at det var skrevet på begge sider av den. Den kunne på den måten overbringe et meget omfattende budskap. Var det et gunstig eller var det et ugunstig budskap for landet? Det ville vise hva den flygende bokrullen betydde. Sakarias ønsket å få vite det, og det gjør vi også.

6. Hva viste engelen som tydet synet, at den flygende bokrullen sto for?

⁶ Hva sa den engelen som forklarte synet? «Da sa han til meg: ’Dette er den forbannelse som går ut over hele jordens overflate fordi enhver som stjeler, ifølge det som står på denne siden, har gått fri for straff; og enhver som sverger en ed, ifølge det som står på den andre siden, har gått fri for straff.’» — Sakarias 5: 3, NW.

7, 8. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med tyven og den som har sverget falsk i Jehovas navn, og hva sier Jehova at forbannelsen skal gjøre?

 ⁷ Hva vil så skje med disse som inntil nå har sloppet ustraffet fra sine onde gjerninger? Hvilken forbannelse vil ifølge det som står skrevet på den ene siden av bokrullen, komme over den som hittil har stjålet uten å bli straffet? Og hvilken forbannelse vil ifølge det som står skrevet på den andre siden av bokrullen, komme over den som har sverget falsk? Vi som lever nå, er også interessert i dette, for hele jorden er nå full av tyver og av mennesker som ikke holder den ed de har sverget. Hva har den engelen som forklarer synet, å fortelle oss? Følgende:

⁸ «Jeg har latt den gå ut, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og den skal gå inn i tyvens hus og i dens hus som sverger falsk ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og steinene.» — Sakarias 5: 4.

9. Hvor omfattende skulle ødeleggelsen være? Skulle den bare omfatte husene?

⁹ Det hvilte en forbannelse over tyven og den som sverget falsk i Jehovas navn; de skulle utslettes. Det var ikke bare deres hus, treverket og steinene og det hele, som skulle bli fortært, men tyven og den som sverget falsk, skulle selv bli utslettet. Selve det sted hvor de bodde, skulle bli utslettet av landet, og de selv skulle bli utslettet sammen med sitt hus. I sannhet en fryktelig forbannelse! En hard straff!

10. Hvilket land var det her tale om, og hvorfor var det så mye alvorligere når dette landets innbyggere gjorde seg skyldig i å stjele og sverge falsk?

¹⁰ Vi må huske at dette gjaldt Juda land som var bebodd av levningen av de jøder som en gang hadde vært i landflyktighet i Babylon, og som var blitt utfridd av det og hadde vendt tilbake for å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. Dette gjorde saken enda mer alvorlig. I De ti bud, som disse kjødelige, omskårne jøder hadde fått gjennom profeten Moses, hadde de fått befaling av Gud om ikke å stjele og ikke sverge falsk eller bære falskt vitnesbyrd. Den som stjal fra Guds utvalgte folk, stjal derfor i virkeligheten fra Jehova. Den som sverget falsk i Jehovas hellige navn, løy ikke bare for den som eden skulle være  en forsikring eller garanti for, men også for Jehova. Han misbrukte hans navn. (2 Mosebok 20: 7, 15, 16) Selv om tyvene og de som sverget falsk, for en tid hadde unngått å bli straffet av dem som skulle håndheve Guds lov, hvilte Guds forbannelse over disse overtrederne. og den ville i sin tid ramme dem.

FORSKJELLIGE FORMER FOR TYVERI

11. Kunne sult unnskylde en tyv, eller hvilke følger fikk en slik form for tyveri ifølge Salomo og Agur?

¹¹ Hvilket motiv den som stjal, enn kan ha hatt, og hvilke formildende omstendigheter som enn kan ha vært til stede var det en synd, og den som hadde syndet, fortjente å bli straffet i samsvar med Guds lov. Vismannen kong Salomo sa under inspirasjon: «Blir ikke tyven foraktet, når han stjeler for å stille sin sult? Og hvis han blir grepet, må han betale sjufold; alt det han eier i sitt hus, må han gi.» (Ordspråkene 6: 30, 31) Agur, Jakes sønn, som laget mange ordspråk, ønsket ikke å komme i en situasjon hvor han følte at han var nødt til å stjele, for han forsto at hans Gud ble berørt av det. Han ba derfor til Gud: «La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» (Ordspråkene 30: 1, 8, 9) Hvordan kunne han forbanne Guds navn ved å stjele?

12. a) Hvordan vil den som stjeler, i lys av De ti bud ringeakte Guds navn selv om han stjeler fordi han er sulten? b) Hva sier apostelen Paulus om dette?

¹² Fordi tyveri er et utslag av avgudsdyrkelse. Tyven forguder seg selv eller det han stjeler. Han begjærer noe som han ikke har noen rett til, men som tilhører en annen. For å unngå å bli straffet for tyveri tar han det han begjærer, når eieren eller lovens håndhevere ikke ser det. Ettersom budet om at det er galt å stjele, ble gitt i Guds navn, Jehova, viser den som stjeler, ringeakt for Guds navn og betrakter det som noe som ikke har noen makt eller betydning. Den  kristne apostelen Paulus skrev til kristne medarvinger til Guds himmelske rike: «Ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» (Efeserne 5: 5) Han skrev også: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» (Kolossenserne 3: 5) Paulus kan ha hatt Sakarias’ profeti i tankene da han skrev: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» — Efeserne 4: 28, 25.

13. a) Hvordan berører ’forbannelsen’ en innvigd, døpt kristen som begynner å stjele? b) Hvilken form for tyveri er enda mer alvorlig enn det å stjele en annens materielle eiendeler?

¹³ Hvis en innvigd, døpt kristen begynner å stjele, eller hvis han igjen begynner å følge en tyvaktig handlemåte som han har vendt seg bort fra, skader han sin Guds navn. Ettersom han som en tyv ikke kan arve Guds messianske rike, vil Guds forbannelse hvile over ham. Dette betyr at han vil bli tilintetgjort, for hvis han ikke kommer inn i det rike som han er kalt til, vil det ikke være noen andre muligheter for ham. For å være en tyv behøver en ikke nødvendigvis å stjele materielle ting fra andre. Det vil få enda alvorligere følger å stjele Guds ord. Slikt tyveri mishager Gud.

14. Hva sier Jehova i Jeremias 23: 30—32 om dem som stjeler hans ord?

¹⁴ «Se, derfor, sier [Jehova], kommer jeg over de profeter som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg kommer over de profeter som bruker sin tunge og sier: Så sier [Jehova]. Se, jeg kommer over dem som bærer fram løgnaktige drømmer, sier [Jehova], og som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt; jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og noe gagn gjør de ikke dette folk, sier [Jehova].» — Jeremias 23: 30—32.

15. a) Hva kan sies med hensyn til hvorvidt vi stjeler Jehovas ord når vi siterer fra Bibelen for andre? b) Hvordan stjal profetene på Jeremias’ tid Guds ord fra hverandre?

¹⁵ Det er en alvorlig sak å stjele Jehovas ord fra noen. Hvordan kan vi gjøre det? Stjeler vi Jehovas ord fra profeten når vi siterer de ord som ble uttalt av den som Jehova  inspirerte til å komme med denne uttalelsen? Nei, for vi lar profeten, hvis inspirerte ord vi siterer til støtte eller bevis for det vi lærer, få den ære som tilkommer ham. Vi henviser til den bibelske boken og til det kapitlet og verset som vi siterer fra. Vi handler ikke slik som de falske profetene på Jeremias’ tid. Disse profetene tok profetien fra den mann som Jehova hadde inspirert til å uttale den, og ga så inntrykk av at det var deres egen profeti. Og når de redegjorde for den profetien som de hadde stjålet, ble de naturligvis ikke ledet av Gud. Dette førte til at de ikke forklarte den riktig, eller at de kom med egne tilføyelser, tilføyelser som de ikke var blitt bemyndiget av Gud til å komme med, eller at de forfalsket, forvrengte eller utvannet profetien. På den måten brukte de den stjålne profetien for å fremme sine egne, selviske hensikter.

16. Hvordan kan en si om dem som ga seg ut for å være profeter som ble inspirert av Gud, eller som bare fortalte drømmer, at de stjal Guds navn?

¹⁶ De gir seg ut for å være profeter ved å si, som om de taler under inspirasjon: «Så sier [Jehova].» På den måten stjeler de i virkeligheten Jehovas navn ved å knytte det til deres egne uttalelser, hvor det ikke hører hjemme. De bærer fram løgnaktige drømmer for å påvirke menneskene til å ta avstand fra Jehovas sanne talerør. På grunn av sine løgnaktige drømmer og sitt skryt angående framtiden villeder de menneskene religiøst og åndelig sett og lar dem være uforberedt på de ting som virkelig vil komme. Jehova har ikke sendt dem eller gitt dem befaling om å profetere, og de har derfor ingen rett til å stjele Guds navn fra det sted hvor det hører hjemme, og benytte det i samsvar med sine bedragerske hensikter. Slike tyver er ikke til gagn for noen.

17. Hvilken advarsel kom Jehova med, og hvordan var de profeter som ikke sto i hans fortrolige råd, ansvarlige for folkets oppførsel?

¹⁷ «For hvem av dem har stått i [Jehovas] fortrolige råd, så han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det? Se, [Jehovas] storm, hans vrede farer ut, en virvlende stormvind, den virvler over hodet på de ugudelige. [Jehovas] vrede skal ikke vende tilbake før han har  utført og fullbyrdet sitt hjertes tanker; i de siste dager skal I forstå det helt. Jeg har ikke sendt profetene, allikevel løp de; jeg har ikke talt til dem, allikevel profeterte de. Og hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger.» — Jeremias 23: 18—22.

18. Hvordan har kristenhetens prester gjort seg skyldig i det som Åpenbaringen 22: 19 advarer mot, og hvordan har de stjålet Guds ord fra andre?

¹⁸ Dette er i samsvar med det som blir sagt til de innvigde, døpte kristne i den siste boken i Bibelen: «Dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.» (Åpenbaringen 22: 19) Kristenhetens presteskap, som lærer at Åpenbaringsboken er uten profetisk verdi, eller at Bibelen er full av myter og legender og usannsynlige påstander, har i sannhet tatt bort mye fra Guds Ord og holdt det skjult for intetanende mennesker. Hvor ofte har ikke kristenhetens prester under valgkampanjer eller i krigstid brukt et skriftsted slik som de selv har funnet det for godt, og benyttet det som et utgangspunkt når de har talt til sine menigheter om verdslig politikk og sosiale reformer eller spredt krigspropaganda! Er ikke det å stjele Jehovas ord fra andre?

19. Hvordan kan vi i likhet med apostelen Paulus unngå den forbannelse som Gud lar komme over dem som stjeler Guds ord fra dem som trenger dem?

¹⁹ I stedet for å stjele noe av Guds Ord fra dem som fortjener å få høre det, bør vi følge det eksempel som ble satt av apostelen Paulus, som sa: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene, idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Apostlenes gjerninger 20: 19—21, 26, 27) I likhet med Paulus ønsker vi ikke å gjøre oss skyldig i åndelig tyveri, slik at Guds forbannelse kommer til å hvile over oss.

 Å SVERGE FALSK I GUDS NAVN

20. Hvilket eksempel i Juda på det å sverge falsk i Guds navn kunne profeten Sakarias og hans jødiske landsmenn huske?

²⁰ Sakarias og resten av de hjemvendte jødene på hans tid var godt kjent med et historisk eksempel som tydelig viste hvor alvorlig Gud så på det å sverge falsk i hans navn. Dette eksemplet har tilknytning til deres siste konge på tronen i Jerusalem, nemlig kong Sedekias, Josias’ sønn. Han døde som en blind mann mens han satt i fengsel i Babylon, før den trofaste jødiske levning ble utfridd av landflyktigheten i Babylon. Hva var grunnen til det? Beretningen i 2 Krønikebok 36: 12, 13 viser det, for den sier: «Han gjorde hva ondt var i [Jehovas], hans Guds øyne; han ydmyket seg ikke for profeten Jeremias, hvis ord kom fra [Jehovas] munn. Han gjorde også opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud; han var hårdnakket og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til [Jehova], Israels Gud.»

21. Hvilken beslutning traff Jehova ifølge Esekiel 17: 16—20 angående den utro kong Sedekias?

²¹ Med hensyn til den ed som kong Sedekias sverget kong Nebukadnesar i Jehovas navn, viser Esekiel 17: 16—20 hvilken beslutning Jehova traff:

Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], på det sted hvor han bor den konge som gjorde ham til konge, men hvis ed han foraktet, og hvis pakt han brøt, hos ham, midt i Babel skal han visselig dø. . . . Han foraktet eden og brøt pakten, enda han hadde gitt hånden på det. Alt dette har han gjort: han skal ikke slippe unna. Derfor sier Herren, [Jehova], så: Så sant jeg lever, eden som han svor ved meg, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med meg, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode. Jeg vil utspenne mitt garn over ham og han skal fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel og gå i rette med ham der, for den troløshet som han har vist mot meg.

22. Hvordan sverget kong Sedekias falsk, og i strid med hvis råd?

²² Ettersom kong Sedekias hadde sverget kong Nebukadnesar en ed i den suverene Herres, Jehovas, navn, var han overfor Gud forpliktet til å leve i samsvar med sin ed og holde den pakt han hadde inngått om å være vasallkonge  under kongen i Babylon. Han viste imidlertid ringeakt for profeten Jeremias’ inspirerte råd og sverget falsk og gjorde opprør og vendte seg til Egypts farao for å få militær hjelp. — Esekiel 17: 15, 17; Esaias 31: 1—3.

23. Hvordan har kristenhetens nasjoner og deres prester etterlignet Sedekias når de har søkt hjelp, og derved brutt sin pakt?

²³ Kristenhetens nasjoner har fulgt det eksempel som ble satt av kong Sedekias, som var underlagt lovpakten, som Gud hadde inngått med folket ved mellommannen Moses, og dratt ned til det symbolske Egypt for å få hjelp, ja, de har vendt seg til denne verden, med dens militære styrker. Kristenhetens prester har samarbeidet med sine respektive nasjoner og har bedt for og velsignet deres hærer, deres krigsvåpen og deres krigshandlinger. På denne måten har kristenhetens nasjoner og deres prester, som hevder at de er tatt inn i den nye pakt med Gud ved mellommannen Kristus, brutt sin pakt med Gud. De religiøse lederne har krenket den nøytralitet som alle kristne må bevare under denne verdens konflikter.

24. a) Hvordan har kristenhetens prester foraktet de eder de har avlagt i forbindelse med sin ordinasjon? b) Hvordan vil det gå med dem når Gud lar den flygende bokrull, ’forbannelsen’, gå ut i den kommende ’store trengsel’?

²⁴ Kristenhetens sekteriske prester har brutt alle de eder de kan ha sverget overfor Gud da de ble ordinert til sin tjeneste i sine respektive religionssamfunn. De har gjort det ved å følge en verdslig handlemåte, vel vitende at «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», og at «den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende». (Jakob 4: 4) Hva så med den «forbannelse» som ble representert ved den uvanlig store, flygende bokrullen som beveget seg over hele jordens overflate? Vil den komme inn i husene til disse åndelige eller religiøse tyver? Vil den utrydde dem og alle deres religiøse hus når Guds gjengjeldelses tid er inne? Ja, det vil den! Disse prestene og deres såkalte kristne nasjoner er «upålitelige» overfor Gud, selv om de burde vite at «de som gjør sådant, fortjener døden». (Romerne 1: 31, 32) Ve dem i den kommende ’store trengsel’, da Gud vil la den forbannelse som sto  skrevet på den «flygende bokrull», komme over dem. — Matteus 24: 21, 22.

25, 26. a) Hvor må det én gang for alle bli gjort ende på de former for ondskap som blir beskrevet på den flygende bokrullen? b) Ved å følge hvilken handlemåte vil innvigde, døpte kristne unngå ’forbannelsen’?

²⁵ Akkurat som forbannelsen i det syn Sakarias fikk, skulle gjøre slutt på tyveri og falske eder i Jehovas navn over hele det land hvor hans folk bodde, vil det måtte bli gjort ende på slike ting over hele jorden, og nå spesielt i det åndelige område hvor den gjenreiste levning av det åndelige Israel befinner seg. Slike onde ting vil ikke lenger bli tillatt eller tolerert; ingen vil ustraffet få gjøre seg skyldig i slike ting her på jorden, som tilhører dens Skaper, den suverene Herre, Jehova. For å unngå den kommende ødeleggelse må alle fullt ut innvigde, døpte kristne følge den bibelske formaning og ikke være «av verden», men nidkjært bevare sin teokratiske nøytralitet når det gjelder denne verdens selviske stridigheter. Fordi de som tilhører den gjenreiste levning av åndelige israelitter, gjør dette, blir følgende ord i Åpenbaringen 22: 3—5 oppfylt på dem:

²⁶ «Og ingen forbannelse skal være mer, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.»

ONDSKAPEN FØRES TIL BABYLON

27. a) Hva fikk Sakarias se komme fram i det sjuende syn? b) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med ’deres utseende i hele landet’?

²⁷ Ettersom ingen forbannelse fra Gud skal være mer, vil det heller ikke mer være noen ondskap. At ondskapen ikke lenger vil bli tillatt i det land som tilhører Gud, Skaperen, blir ved hjelp av interessante symboler vist i det sjuende syn profeten Sakarias fikk. La oss feste forstandens øyne på det bilde Sakarias tegner for oss: «Så kom engelen som talte med meg, fram; og han sa til meg: Løft dine øyne opp og se hva det er dette som kommer fram der! Jeg spurte:  Hva er det? Han svarte: Det er en efa som kommer fram der. Og han sa: Således skal det se ut med dem [dette er deres utseende, NW] i hele landet.» (Sakarias 5: 5, 6) Det hebraiske uttrykket som engelen benyttet, og som blir gjengitt med «deres utseende», betyr bokstavelig «deres øye». På lignende måte er ordet «utseende» i 4 Mosebok 11: 7 (i forbindelse med mannaen som nettopp var blitt funnet) oversatt fra det hebraiske uttrykket for «dens øye». I den greske oversettelsen Septuaginta blir imidlertid Sakarias 5: 6 gjengitt på følgende måte: «Dette er deres urettferdighet på hele jorden.» Er det et urettferdig «utseende» de har?

28. Hva viser det at beholderen var et bestemt rommål, med hensyn til innbyggerne «i hele landet»?

²⁸ For å kunne svare på det må vi se hva som er inne i den flygende efaen, som er utstyrt med et blylokk. En efa var et mål, som rommet cirka 22 liter. Ettersom efaen måler det som er i den, ser det ut til at den symbolske efaen måler eller tar mål av det som er inne i den, og derved viser hvilket «utseende» alle som bor i landet eller på jorden, har. Er det urettferdig, slik som den greske oversettelsen Septuaginta antyder?

29. Hva var inne i efaen, og hva var navnet på det?

²⁹ «Da ble et blylokk løftet opp,» sier Sakarias, «og det viste seg en kvinne som satt i efaen. Og han sa: Dette er ugudeligheten [ondskapen, NW]. Så støtte han henne ned i efaen og slo blylokket til over åpningen.» — Sakarias 5: 7, 8.

30. a) Hva var således ’kvinnen’ inne i efaen et bilde på, og hva antydet det at hun var innesperret der? b) Begrenset det at en efa ble brukt i forretningslivet, den form for ondskap dens innhold symboliserte, og hvor hørte den i alle tilfelle hjemme?

³⁰ Ondskapen blant alle landets innbyggere blir således symbolisert ved en kvinne. Men nå er denne «ondskapen» blitt sperret inne, i likhet med kvinnen i efaen. Den er blitt målt, og den tid da den vil være tillatt i landet, er også blitt målt av den suverene Herre, Jehova. Og for å holde den innesperret er et tungt, rundt blylokk blitt lagt over efaens åpning. Ettersom efaen var et mål som ble  brukt i forretningslivet, kunne den sikte til noe som har med handel å gjøre, og følgelig inneholde kommersiell ondskap, urette forretningstransaksjoner. Men det behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle. En kan måle alle forbindelser mennesker imellom og alt det de foretar seg, og det er øyensynlig slik den ’ondskap’ som blir symbolisert her, skal oppfattes. Ondskap av et hvilket som helst slag har ingen plass noe sted i det land eller åndelige område hvor Jehovas innvigde folk befinner seg. Ondskapen bør anbringes i en beholder og i fullt mål sendes bort, til det sted hvor den hører hjemme. Den bør ikke få lov til å bli.

31. Hva så Sakarias deretter skje med efaen?

³¹ Det er nettopp dette det sjuende syn Sakarias fikk, viser. Vi kan glede oss sammen med ham idet han forteller: «Deretter løftet jeg mine øyne opp og fikk se to kvinner som kom fram, og vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som storkens vinger; og de løftet efaen opp, så den svevde mellom jorden og himmelen. Da sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor skal de hen med efaen?» — Sakarias 5: 9, 10.

32. Hvordan blir disse to kvinnene stilt opp som en motsetning til kvinnen inne i efaen, og hva viser det at vinden fylte deres vinger?

³² De to symbolske kvinnene blir brukt for å føre bort den innelukkede «ondskapen» like hurtig som ved moderne flytransport. Dette er en god anvendelse av symboler. Kvinner blir således ikke bare brukt for å symbolisere ondskap — det er ikke bare kvinner som legger ondskap for dagen — men de kan også være verdige og nyttige redskaper i Jehovas tjeneste. Og her i dette synet blir de brukt for å symbolisere redskaper som blir brukt av den suverene Herre, Gud, som hater all ondskap. I likhet med ham hater disse to symbolske kvinnene ondskapen, og de er glade for at de kan bli brukt av ham til å befri landet for den. Vi ser således at det her er en fin balanse mellom bruken av kvinner som symboler. Og det at «vinden fylte deres vinger», viser at de fikk himmelsk hjelp for at de hurtig skulle kunne fjerne ondskapen.

33. Hvilke trekk ved storken viser at det var passende at disse to symbolske kvinnene hadde storkevinger?

 ³³ Vi merker oss at deres vinger er som «storkens vinger». Hvor passende det er at disse to symbolske kvinnene har slike vinger, framgår av at det hebraiske ordet for «stork» (hha·si·dahʹ) tydeligvis er avledet av det hebraiske ordet (hheʹsed), som betyr «kjærlig godhet» og «trofasthet», egenskaper som kjennetegner kvinner. Storken er kjent for å vise sitt avkom stor ømhet og også for å være trofast mot sin make gjennom hele livet. Men ømhet er naturligvis ikke en egenskap som skal legges for dagen overfor «ondskapen». Ettersom storkene er trekkfugler og har et instinkt som gjør at de er klar over når de skal begynne å trekke, ville disse to symbolske kvinnene med storkens vinger vite når Jehovas fastsatte tid var inne til at «ondskapen» skulle fjernes. (Jeremias 8: 7) Ettersom storkene har et vingespenn på opptil 2, 1 meter, kan de fly høyt og samtidig løfte tunge byrder. De to symbolske kvinnene med storkevinger skulle derfor kunne løfte og føre bort sin tunge bør med ’ondskap’. (Job 39: 16, NW; Salme 104: 17) Vi spør med Sakarias: «Hvor skal de hen med efaen?»

34. Hvor sa engelen at kvinnene med storkevinger førte den lastede efaen?

³⁴ Den engelen som talte med Sakarias, forteller: «Han svarte: De skal til Sinears land for å bygge et hus for henne der; og når det er ferdig [grunnfast, NW], skal hun settes ned der på sitt sted.» — Sakarias 5: 11.

35. Hvorfor var det passende at «ondskapen» ble ført til «Sinears land» og hvordan kan det sies at den ble plassert på «sitt sted» da den ble anbrakt der?

³⁵ Hvorfor kunne det sies at «ondskapen» ble satt ned «på sitt sted» da den ble ført til «Sinears land» og satt ned der? Fordi det også på profeten Sakarias’ tid var der byen Babylon lå. Det var der Babylon ble grunnlagt av Nimrod, en «mektig jeger i opposisjon til Jehova». Det var der, med byen Babylon som senter, at opprøret mot den suverene Herre, Jehova, ble organisert. Der ble også den organiserte falske religion til, slik at byen Babylon kom til å bli verdenssentret for den falske religion. Den ble setet for «Babylon,  den store», den falske religions verdensrike, et religiøst verdensrike som består den dag i dag. (1 Mosebok 10: 8—10, NW, 11: 1—9; Åpenbaringen 14: 8; 17: 1—18) Det var derfor i «Sinears land», som representerer det sted hvor opprøret mot Jehova Guds universelle overherredømme fant sted, og også det sted hvor den falske, babyloniske religion hører hjemme, «ondskapen» burde anbringes og bevares, som i et hus som er blitt grunnfestet på «sitt sted».

36. Hva var Jehovas utvalgte folks gudgitte land ikke et passende sted for etter at templet var blitt gjenoppbygd i Jerusalem, noe også Paulus viser i 2 Korintierne 6: 14—16?

³⁶ Jehovas utvalgte folks gudgitte land var avgjort ikke et sted ondskap av noe slag skulle få forekomme, enten det nå var avgudsdyrkelse, tyveri, uærlige forretningsmetoder, falske eder som ble sverget i Guds navn, eller andre onde ting. Dette gjaldt spesielt etter at templet for den rene, ubesmittede, helhjertete tilbedelse av Jehova i Jerusalem var blitt gjenoppbygd. Som den kristne apostelen Paulus skrev til menigheten i den hedenske byen Korint: «Hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?» (2 Korintierne 6: 14—16) Angående enhver som praktiserer det som er galt, innen den kristne menighet av Jehovas innvigde, døpte folk, sier Paulus: «Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Korintierne 5: 13.

37. Hva bør bli gjort med «ondskapen» nå i «endens tid» hva Jehovas tilbederes gudgitte åndelige område angår?

³⁷ Nå i «endens tid», i «avslutningen på denne tingenes ordning», må enhver form for ondskap fjernes fra det gudgitte, åndelige område hvor Jehovas tilbedere befinner seg. Ondskapen må holdes utenfor dette området og holdes innenfor det område som tilhører Babylon den store og dens politiske, militære og kommersielle forbundsfeller. Den må fortsette å være der, som om den befinner seg i et grunnfast hus. Vi ønsker ikke noe fellesskap eller samfunn med denne symbolske kvinnen, denne ondskapen. La henne bli ødelagt  sammen med Babylon den store og alle som har gjort opprør mot Jehovas universelle overherredømme, «i Sinears land»!

38. Hvilken fjerning har derfor pågått siden gjenopprettelsen av den rene tilbedelse i Jehovas tempel ble påbegynt i 1919, og hvordan forutsa Jesus dette i sin lignelse om ugresset blant hveten?

³⁸ Denne fjerning av ondskapen, som de to symbolske kvinner med storkevinger foretar, har pågått helt siden gjenopprettelsen av den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel ble påbegynt, i 1919. Dette er helt i samsvar med det Jesus Kristus forutsa angående «avslutningen på tingenes ordning»: «Høsten er verdens ende [en avslutning på en tingenes ordning, NW]; høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende [avslutningen på tingenes ordning, NW]: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matteus 13: 39—42) Når Babylon den store og hennes verdslige elskere blir ødelagt som ved ild i den kommende ’store trengsel’, vil det bli slutt på deres gråt og tenners gnissel. — Matteus 24: 21, 22; 25: 41, 46, UO.

39. Hvilken trofast handlemåte bør vi derfor fortsette å følge, idet vi legger oss ordene i Salme 145: 20 på hjerte?

³⁹ Alle vi som har forlatt Babylon den store og hennes verdslige elskere i det babyloniske «Sinears land», har ingen grunn til å vende tilbake til denne «ondskapen», som hører hjemme der hvor den fikk sin begynnelse. For å bevare en trofast handlemåte overfor den suverene Herre, den eneste sanne Gud, Jehova, må vi fortsette å utøve den rene, ubesmittede tilbedelse i hans åndelige tempel under hans Yppersteprest, Jesus Kristus. Vi legger oss følgende ord, som hans salmist skrev under inspirasjon, på hjerte: «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige [de onde, NW] ødelegger han.» — Salme 145. 20.

[Studiespørsmål]