Kapittel 19

Riket motstår et internasjonalt angrep

1. Ved hvilken kraft som vitenskapsmennene ikke har klart å utnytte, er en kunngjøring fra et sted utenfor verdensrommet blitt overbrakt oss, og hvordan er den også blitt gjort tilgjengelig for de fleste mennesker?

VED hjelp av internasjonal nyhetsformidling gjennom telegraf, telefon, radio og fjernsyn er hyrdelignende herskeres kunngjøringer blitt gjort kjent like til jordens ender. Det er den betydning som er blitt tillagt slike kunngjøringer, som har gjort at de er blitt gjort kjent i så stor utstrekning. Ved hjelp av en kraft som vitenskapsmennene nå i det 20. århundre ikke har kunnet utnytte, har imidlertid en kunngjøring av den største betydning nådd jorden fra et sted utenfor verdensrommet. Den betydning som blir tillagt denne kunngjøringen, er ikke for stor, for kunngjøringen kommer fra himmelens og jordens Skaper, og den er blitt formidlet ved hjelp av hans usynlige, virksomme kraft, nemlig hans hellige ånd. Ved hjelp av mange hundre millioner trykte eksemplarer av Bibelen på hundrevis av språk er denne kunngjøringen også blitt gjort tilgjengelig for det store flertall av jordens befolkning. Når vi leser denne kunngjøringen, som Skaperens navn er knyttet til, kan vi selv avgjøre hvorvidt den er av internasjonal betydning nå:

2. Hva vil Jehova ifølge denne kunngjøring eller dette «utsagn» gjøre Jerusalem til for alle folkene, og hva vil han gjøre sitt folk lik for de angripende folkene?

² «Dette utsagn er [Jehovas] ord om Israel. Så sier [Jehova], som utspente himmelen og grunnfestet jorden og dannet menneskets ånd i hans indre: Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt. Og det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en stein  å løfte på for alle folkene; alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det. På den dag, sier [Jehova], vil jeg slå hver hest med skyhet [forvirring, NW] og dens rytter med vanvidd; men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Og Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Vår styrke er Jerusalems innbyggere ved [Jehova], hærskarenes Gud, deres Gud. På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd, og de skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre, og Jerusalem-folket skal fremdeles bli på sitt sted, i Jerusalem.»

3, 4. Hvorfor har de kjødelige, omskårne jøder ikke klart å finne en forklaring på Sakarias 12: 1—6 som stemmer med folkets historie?

³ Disse ordene i Sakarias 12: 1—6 har voldt de kjødelige, omskårne jøder i vår tid hodebry. De har forsøkt å finne en oppfyllelse av disse profetiske ordene i sitt folks gamle historie i tiden mellom kunngjøringen av dette «utsagn» i det sjette århundre før vår tidsregning (omkring år 518 f. Kr.) og år 70 e. Kr., da Jerusalem ble ødelagt av de romerske legioner. Men de har vært ute av stand til å trekke fram noe autentisk bevis for at profetien er blitt oppfylt. Hva er grunnen til det? Grunnen til det er at oppfyllelsen av dette profetiske «utsagn» når sin klimaks eller sitt høydepunkt i forbindelse med et Israel og et Jerusalem som er høyere enn det kjødelige Israel og det jordiske Jerusalem. Da det jordiske Jerusalem og dets tempel ble ødelagt i år 70, fantes det således fortsatt et Jerusalem. Det var naturligvis ikke et jordisk Jerusalem. Det var det Jerusalem som Hebreerbrevets skribent taler om i Hebreerne 12: 22—24. Selv om denne skribenten avfattet sitt brev omkring år 61, om lag ni år før det jordiske Jerusalem ble ødelagt i år 70, skrev han til de kristne hebreere:

⁴ «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann  for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.»

5. Hva var «menigheten av de førstefødte» som de kristne hebreere hadde kommet til omkring år 61, og hvilken by hadde denne «menighet»?

⁵ «Menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», og som disse hebraiske kristne hadde kommet til, var ikke menigheten av det kjødelige Israel, som de hadde vært en del av inntil de ble omvendt til kristendommen. Nei, det var «menigheten» av det åndelige Israel, og den var blitt tatt inn i den ’nye pakt’, som Jesus var mellommann for, og som han hadde gjort gyldig ved sitt eget «oversprengningens blod», som taler bedre enn blodet til Abel, Jehovas første martyr. I full overensstemmelse med disse kjensgjerninger hadde dette åndelige Israel et høyere Jerusalem, den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem».

6. Hva var det jordiske Jerusalem, hvor Jehovas trone var, et bilde på, og når og til hva ble det som på den måten ble billedlig framstilt, overflyttet?

⁶ Det jordiske Jerusalem var den by hvor kongene i Davids slekt hadde sin trone, som ble kalt «[Jehovas] trone», ettersom den som satt på tronen, representerte Jehova Gud, som var den virkelige, usynlige Israels Konge. Ettersom Jehova hadde inngått en pakt med kong David om et evig rike med en evig arving av ham på tronen, sto Jerusalem som den by hvor tronen var, for den gudgitte rett til et rike med en etterkommer av David som konge. (1 Krønikebok 29: 23; 2 Samuel 7: 14—16) Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’, var denne evige Arving. Da Jesus Kristus ble oppreist fra de døde, for opp til himmelen og trådte fram for Guds åsyn og satte seg ved hans høyre hånd, tok han følgelig sin arverett og sin rett til riket, som han ikke hadde forspilt, med seg. Denne rett til riket ble således overflyttet fra det jordiske Jerusalem til det «himmelske Jerusalem» i år 33 e. Kr. — Apostlenes gjerninger 2: 29—36; Salme 110: 1, 2; Hebreerne 10: 12, 13.

7. Når var det Jehova gjorde Jerusalem til en ’drikkebolle som fikk alle folkene rundt omkring til å rave’?

⁷ I år 607 f. Kr. omstyrtet babylonierne Davids rike i det jordiske Jerusalem, og riket skulle ikke tilhøre noen før  ’han kom hvem retten tilhørte’. Da ville Gud gi ham Riket. (Esekiel 21: 25—27) Når kom han som ’retten tilhørte’, og mottok riket av Jehova, den store Teokrat? Han kom i 1914 e. Kr., da hedningenes tid utløp, omkring 4./5. oktober (15. tisjri). Da satte Jehova sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen i det «himmelske Jerusalem». Da utstrakte også Jehova som en oppfyllelse av Salme 110: 1, 2 Kristi veldes kongestav fra det himmelske Sions berg, idet han sa: «Hersk midt iblant dine fiender!» Ved denne handling og på dette tidspunkt oppfylte himmelens og jordens store Skaper sitt utsagn om å gjøre Jerusalem, det «himmelske Jerusalem» til en «tumleskål for alle folkene rundt omkring» eller en ’drikkebolle som fikk alle folkene rundt omkring til å rave’ (NW). — Sakarias 12: 1, 2; Åpenbaringen 11: 15.

8. a) Hva forsøkte filistrene å gjøre da kong David gjorde Jerusalem til hovedstad, og hva ble resultatet? b) Når og hvordan ble kristenheten gjort oppmerksom på at Kristus ville bli innsatt på tronen når hedningenes tid utløp?

⁸ To tusen ni hundre og åttitre år før dette hadde kong David inntatt det jordiske Jerusalem og gjort det til sin hovedstad. Da filistrene, som var Davids bitre fiender, hørte dette, dro de opp mot Jerusalem og forsøkte å avsette David. Etter at angriperne ved et mirakel var blitt slått to ganger, vendte de ravende tilbake til Filistea. (2 Samuel 5: 17—25; Salme 2: 1—6) Hva finner vi så når det gjelder det «himmelske Jerusalem» med dets nylig innsatte Konge, Jesus Kristus, Davids evige Arving? I flere tiår før 1914 helt siden 1876, var nasjonene og menneskene i verden blitt gjort oppmerksom på at hedningenes tid ville utløpe i det året. * Innvigde, døpte kristne som Charles Taze  Russell, som ble president for Selskapet Vakttårnet, ble brukt til å bekjentgjøre dette, spesielt for kristenhetens nasjoner. Disse angivelig kristne nasjonene avviste hånlig bekjentgjøringen og kastet seg ut i den første verdenskrig den 28. juli 1914.

9. Hvordan samlet de krigførende nasjoner under den første verdenskrig seg rundt det himmelske Jerusalem» som rundt en «drikkebolle»?

⁹ Under denne krigen benyttet de krigførende nasjoner seg av den militære unntakstilstand og krigshysteriet og den glødende nasjonalisme for å forfølge disse innvigde, døpte, åndssalvede kristne som hadde gjort dem kjent med at hedningenes tid hadde utløpt, og som hadde tatt standpunkt for Jehovas opprettede messianske rike. Nasjonene samlet seg således rundt dem som rundt en drikkebolle for å drikke gledesslurker og fryde seg over den motstand de øvde mot Guds rikes representanter. Ettersom disse innvigde, døpte kristne tilhørte «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», var disse nasjonene i virkeligheten samlet rundt det «himmelske Jerusalem» som rundt en «drikkebolle». En tid var det en opprømt stemning blant disse nasjonene, slik som det var blitt forutsagt i Åpenbaringen 11: 7—10.

10, 11. Hvordan ble det «himmelske Jerusalem» etter den første verdenskrig beleiret av folkene, og var disse også «mot Juda»?

¹⁰ Da den første verdenskrig endte den 11. november 1918, sluttet ikke de verdslige nasjoner å innta en fiendtlig holdning til Guds messianske rike, som var blitt opprettet i det «himmelske Jerusalem». I de etterfølgende årene opprettet de Folkeforbundet som en erstatning for Guds himmelske rike. De begynte på den måten en billedlig beleiring av det «himmelske Jerusalem». Denne beleiringen kom til uttrykk i nasjonenes motstand mot og forfølgelse av den salvede levning av «menigheten av de førstefødte», som forkynte det ’himmelske Jerusalems’ messianske rike. Ettersom disse Jesu Kristi disipler støttet ham som er «løven av Juda stamme, Davids rotskudd», var de åndelige judeere eller tilhørte i åndelig forstand Juda stamme. Sammen med det himmelske Jerusalem ble derfor disse  åndelige judeere beleiret av de fiendtlige nasjoner. Dette var fullt ut i samsvar med Sakarias 12: 2:

¹¹ «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt.» New World Translation gjengir dette skriftstedet slik: «Se, jeg gjør Jerusalem til en drikkebolle som får alle folkene rundt omkring til å rave; og også mot Juda skal han komme og være i beleiringen, endog mot Jerusalem.»

12. Hvordan la de åndelige judeere en annen ånd for dagen enn de hadde gjort under den første verdenskrig?

¹² Mens de verdslige nasjoner i 1919 dannet Folkeforbundet som en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet, gikk den salvede levning av det åndelige Juda i gang med å forkynne det gode budskap som aldri før, budskapet om det rike som tilhører «løven av Juda stamme, Davids rotskudd». Fra da av begynte derfor de verdslige nasjoner å kringsette dette åndelige Juda på jorden idet de fortsatte sine iherdige forsøk på å knekke disse åndelige judeeres motstand og kompromissløse holdning. Disse åndelige judeere fulgte en annen handlemåte enn den de som gruppe betraktet hadde fulgt under den første verdenskrig. De ble ikke grepet av frykt for nasjonene. De forsto nå tydeligere enn før hvilket oppdrag den høyeste Gud hadde gitt dem, og de valgte å innta samme standpunkt som apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) De holdt fast ved dette standpunkt også under den annen verdenskrig. De inntok en strengt nøytral holdning til de internasjonale konflikter, slik som de den 1. november 1939 åpent hadde erklært at de ville gjøre. Nasjonene var høyst forbauset over den strengt nøytrale holdning disse kristne vitner for Jehova inntok. — Se The Watchtower Announcing Jehovah’s Kingdom for 1. november 1939, sidene 323—333, eller Vagttaarnet, Forkynder af Jehovas Rige for 1. januar 1940, sidene 3—12.

13. Hvordan har folkene ’såret seg selv’, og hvorfor?

¹³ Det at Jehovas kristne vitner har inntatt en kompromissløs  holdning og bevart sin nøytralitet, det at de modig har appellert til domstolene for å få beholde sine borgerlige rettigheter, og det at de i stadig større utstrekning forkynner det gode budskap om Jehovas messianske rike, har fått nasjonene til å rave. Retten til Riket, representert ved det «himmelske Jerusalem», er blitt «en stein å løfte på», «en tung stein» (NW), for folkene. Ved å forgripe seg på Rikets forkynnere har nasjonene forsøkt å løfte denne stein og fjerne den, for at den ikke skal ligge i veien for deres ærgjerrige planer om å oppnå verdensherredømme, men dette har ført til at de har ’såret seg selv’. De har ikke oppnådd det de har ønsket, men deres ydmykende nederlag har voldt dem sviende smerte. Deres ry er blitt skadd. De kan ikke fjerne eller ugyldiggjøre Rikets rett til å bli forkynt, og de kan heller ikke bringe levningen til taushet. Den adlyder Jehovas befaling om å forkynne verden over.

14. Hvordan har Jehova allerede latt sitt utsagn angående fiendens hester og deres ryttere gå i oppfyllelse, og over hvem opplater han sine øyne, og hvorfor?

¹⁴ Jehova, hærskarenes Gud, har allerede på en billedlig måte handlet i samsvar med sitt utsagn. Han har slått dem som kjemper mot de åndelige judeere, mot hans rikes ambassadører, med forvirring. Han har slått krigsmaskineriets førere med vanvidd, som når diktatorer som ikke har nådd sine mål, har handlet i blindt raseri. Deres strateger vet ikke lenger i hvilken retning de skal føre kampen; det er som om de er blitt slått med blindhet. Men Jehova opplater sine øyne og holder dem åpne for å lede det åndelige «Judas hus» i dets kamp.

15. Hvordan har de åndelige judéiske stammehøvdinger vært «lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd» til høyre og til venstre?

¹⁵ Hva «Judas stammehøvdinger» angår, dem som i åndelig forstand utgjør det styrende råd for «Judas hus», og tilsynsmennene i de åndelige judeeres menigheter, fyller Jehova dem med en brennende nidkjærhet for de jordiske interesser til det ’himmelske Jerusalems’ rike. «Lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd» setter de i åndelig forstand tingene i brann, idet de får store religiøse diskusjoner og stridigheter til å flamme opp og  fortære mange hyrdelignende herskeres innflytelse, slik at de blir avslørt som «stridende mot Gud», og mange av deres «får» vender seg fra dem og stiller seg på Guds rikes side. Dette skjer både til høyre og til venstre blant folkene. På grunn av disse ’Judas stammehøvdingers’ brennende, nidkjære virksomhet fortsetter de åndelige judeere å bo i sitt gudgitte åndelige område, og de har stor økning. De svikter ikke det ’himmelske Jerusalems’ sak.

16. Hvilken kilde erkjenner «Judas stammehøvdinger» at deres styrke til å gjøre dette kommer fra, og gjennom hvem sørger denne kilde for at de får hjelp?

¹⁶ Det er ikke i egen kraft disse «Judas stammehøvdinger» og deres judéiske brødre anretter slike åndelige ødeleggelser blant de fiender som angriper Guds opprettede rikes sak. De er i sitt hjerte fullt ut klar over at den styrke som setter dem i stand til å gjøre dette mens de er beleiret av hele verden, kommer fra en overmenneskelig, overnaturlig kilde. Den kommer fra det «himmelske Jerusalem» hvor kongen Jesus Kristus er innsatt på tronen og har begynt å herske midt iblant sine fiender. De hellige engler er sammen med ham. «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?» (Hebreerne 1: 13, 14; Matteus 25: 31) De salvede kristne som har kommet til den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», og som har avsluttet sitt jordiske livsløp i døden og er blitt oppreist til liv og udødelighet i himlene, kan også gi usynlig styrke til de modige, energiske «Judas stammehøvdinger» og deres judéiske brødre på jorden. (Åpenbaringen 2: 26—29) Bak all denne hjelp og bistand fra det himmelske Jerusalem står «[Jehova], hærskarenes Gud, deres Gud».

DE ANGRIPENDE NASJONER TILINTETGJØRES .

17, 18. a) Hvorfor vil nasjonene ikke kunne avslutte sin langvarige beleiring med seier? b) Hva vil Jehova ifølge sitt utsagn gjøre med de nasjoner som kommer mot «Jerusalem»?

¹⁷ De verdslige nasjoner kan ikke avslutte sin langvarige beleiring av Guds rike og av dem som tjener som dets ambassadører jorden over, med seier. Den allmektige Gud vil gi  disse åndelige judeere fornyet styrke og utholdenhet, slik at de kan motstå den fiendtlige beleiring, men han vil svekke og til slutt tilintetgjøre beleirerne, som trosser ham. Dette framgår av det som sies videre i Guds «utsagn», i Sakarias 12: 7—9:

¹⁸ «Og [Jehova] skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda. På den dag skal [Jehova] verne Jerusalems innbyggere, og den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David, og Davids hus skal være som Gud [eller: gudlignende], som [Jehovas] engel foran dem. Og på den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem.»

19. a) Hva blir vist ved uttrykket «Judas telter»? b) Hvorfor vil ikke den «herlighet» andre får, bety at de får «større herlighet enn Juda»?

¹⁹ Uttrykket «Judas telter» viser at de åndelige judeere ikke har trukket seg tilbake bak beskyttende bymurer, men er ute på åpen mark og fryktløst forsvarer interessene til det messianske rike, representert ved Jerusalem, den by hvor tronen er. Før angriperne kan gå direkte mot byen, må de derfor fjerne alle «Judas telter» som ligger i en ring rundt om byen for å forsvare den. Det er grunnen til at Jehova, hærskarenes Gud, må frelse «Judas telter» først, ettersom de er det første og direkte angrepsmål. De kan således rose seg av at Jehova har frelst dem, akkurat som innbyggerne i det «himmelske Jerusalem», setet for Riket, kan gjøre. Disse «Judas telter» vil ha den herlighet som Jehovas frelse gir, akkurat som «Davids hus», representert ved kong Davids Sønn, Jesus Kristus, og akkurat som «Jerusalems innbyggere», de oppstandne medarvinger til det messianske rike, de av Kristi disipler som allerede har fått en oppstandelse og er blitt herliggjort. — Romerne 8: 15—17; 2 Timoteus 2: 11, 12.

20. a) Hvordan har Jehova gjort «Jerusalems innbyggere» lik David, og hvordan har han gjort Davids hus som Jehovas engel? b) Hvordan har Jehova vernet om «Jerusalems innbyggere»?

²⁰ Når Jehova verner om Jerusalems innbyggere og hindrer dem i å snuble ved at han gjør dem sterke og modige  som krigerkongen David, vil han naturligvis også beskytte de åndelige judeere som befinner seg i sine «telter» ute på marken. Det den salvede levning av åndelige judeere har erfart inntil nå, viser at han har gjort dette. Og han vil fortsette å gjøre det i framtiden, helt til hans løfte er blitt fullstendig oppfylt. Og på grunn av det større ansvar som er forbundet med «Davids hus», har Jehova gjort enda mer for dette «hus», representert ved Davids evige Arving, Jesus Kristus. Jehova har gjort ham «som Gud, som [Jehovas] engel foran dem». Nei, ikke lik Jehova selv, men lik Jehovas «engel», som førte Israels barn ut av trelldommen i Egypt i 1513 f. Kr. (2 Mosebok 14: 19; 23: 20, 23) Jehova, hærskarenes Gud, har allerede vernet om det ’himmelske Jerusalems’ innbyggere ved å bemyndige sin regjerende Konge, Jesus Kristus, til å kaste Satan Djevelen, «denne verdens gud», ut av himmelen og holde ham ute fra den. — Åpenbaringen 12: 7—13; 2 Korintierne 4: 4.

21. a) Hva er en av de passende titler representanten for «Davids hus» har fått i samsvar med at dette «hus» er som Jehovas engel? b) Hvor lenge vil fienden beleire Jerusalem, og hvorfor helt til da?

²¹ Jesus Kristus, Davids gudlignende Sønn, handler således som Jehovas engel til gagn for de åndelige judeere i deres «telter» på jorden. Det er derfor passende at et av de navnene han har fått, er «veldig Gud». (Esaias 9: 6, 7) Hvordan skulle så alle denne verdens nasjoner, selv om de ble støttet av Satan Djevelen, kunne seire over ham og over «Judas telter», som han tjener som Jehovas engel foran? På grunn av omstendighetene er nasjonenes beleiring av det messianske rike nødt til å slå feil. I sitt begjær etter å oppnå verdensherredømme vil de aldri frivillig heve beleiringen og trekke seg tilbake som en innrømmelse av at de har lidt nederlag. De vil fortsette beleiringen like til det siste!

22. a) Hvorfor vil Jehova ikke måtte lete lenge etter vitnesbyrd imot nasjonene når han søker å ødelegge dem? b) Når vil det tidspunkt ha kommet da han vil ødelegge dem?

²² Vil Jehova, hærskarenes Gud, måtte lete lenge etter vitnesbyrd imot nasjonene på den dag da han søker å  «ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem»? Nei, slett ikke! Ved sin innbitte motstand mot hans messianske rike og sin støtte til den menneskelagde internasjonale organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet og sin forfølgelse av de åndelige judeere hoper disse nasjonene opp en mengde vitnesbyrd som går imot dem. Den høyeste Dommer er fullt ut klar over hvilket regnskap som må gjøres opp med dem. Når deres endelige angrep på «Judas telter» finner sted, slik at den verdenssituasjon som billedlig talt blir kalt Harmageddon, oppstår, vil regnskapets dag komme.

23. Hva vil Jehova gjøre med disse nasjonene, ved hjelp av hvem vil han gjøre det, og hvem vil som følge av det oppnå «herlighet»?

²³ Når Jehova, hærskarenes Gud, undersøker saken, vil han finne at det er all grunn til å ødelegge disse nasjonene, som kommer imot hans ’himmelske Jerusalems’ rike. Ved sin regjerende Konge, som er «som Gud, som [Jehovas] engel», vil han fullstendig tilintetgjøre disse nasjonene. (Åpenbaringen 16: 13—16) Det vil føre til en enestående «herlighet» for «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» og «Judas telter».

DEN GJENNOMSTUNGNE SOM BLE KONGE

24, 25. a) Vil noen sørge over disse ødelagte nasjonene? b) Hvem forutsier Jehova at det vil bli sørget over?

²⁴ Ingen vil sørge og klage når Jehova, hærskarenes Gud, tilintetgjør disse overmodige nasjonene i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i Harmageddon. En tragisk begivenhet som banet vei for den «herlighet» som vil bli «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» til del på denne herlige dag med frelse fra Gud, var imidlertid forbundet med sorg og klage. I ’utsagnet’ fra Jehova, himmelens og jordens Skaper, får vi vite hvilken begivenhet det var, for han sier videre:

²⁵ «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd, og de skal skue opp til meg [til den, NW] som de har gjennomstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn,  og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte. På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem, som sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal. Og landet skal sørge, hver slekt for seg, Davids huses slekt for seg og deres kvinner for seg, Natans huses slekt for seg og deres kvinner for seg, Levis huses slekt for seg og deres kvinner for seg, sime’ittenes slekt for seg og deres kvinner for seg, og likeså alle de andre slekter, hver slekt for seg og deres kvinner for seg.» — Sakarias 12: 10—14.

26. Hvilken apostel vender vi oss til for å få vite hvem som ble gjennomstunget, og hvordan besvarer han vårt spørsmål?

²⁶ Hvem er «den» * som «de har gjennomstunget», og som «de skal skue opp til»? Vi utelukker alt menneskelig gjettverk og går direkte til det inspirerte svar fra Ham som kom med dette profetiske «utsagn». Fra en beretning som er skrevet av galileeren Johannes, som var øyenvitne til at Jesus Kristus ble pelfestet mellom to pelfestede ugjerningsmenn fredag den 14. nisan i år 33, siterer vi disse inspirerte ordene:

Det var beredelses-dagen; for at nå legemene ikke skulle bli hengende på korset [torturpelene, NW] sabbaten over — for denne sabbatsdag var stor — ba jødene Pilatus om at deres bein måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. Stridsmennene kom da og brøt beinene på den første og på den andre som var korsfestet [pelfestet, NW] sammen med ham, men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans bein, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, for at også I skal tro. For dette skjedde for at Skriften  skulle oppfylles: Intet bein skal brytes på ham. Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennomstunget. — Johannes 19: 31—37.

27. Hvordan viser Johannes et annet sted at Jesus ble «gjennomstunget»?

²⁷ Også et annet sted omtaler apostelen Johannes Jesus Kristus som «gjennomstunget», nemlig der hvor han skriver:

Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.

Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. — Åpenbaringen 1: 5—7.

28. Hva skriver legen Lukas som viser at Jesus ble «gjennomstunget» etter sin død, ikke før?

²⁸ Jesu side ble altså «gjennomstunget» etter at han hadde utåndet, ikke før. Legen Lukas skriver om dette:

Og det var omkring den sjette time [kl. 12], da ble det mørke over hele landet like til den niende time [kl. 15], og solen ble formørket, og forhenget i templet revnet midtetter. Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Men da høvedsmannen så det som skjedde, ga han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo seg for sitt bryst og vendte tilbake da de så hva som skjedde. Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, sto langt borte og så dette. — Lukas 23: 44—49; se også Markus 15: 33—41.

29. Hvordan ble Jesu gjennomstungne side i Tomas’ tilfelle en del av beviset for at Jesus var blitt oppreist fra de døde?

²⁹ Senere ble Jesu Kristi gjennomstungne side også et viktig bevis for at han var blitt oppreist fra de døde. Apostelen Tomas, som ikke fikk sett Jesus den dagen han oppsto (søndag 16. nisan i år 33), sa til dem som hadde sett ham materialisert denne dagen: «Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro.» En uke senere materialiserte Jesus seg igjen, i et legeme som var likt det han hadde da han ble pelfestet, og sa til Tomas: «Rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende!» — Johannes 20: 24—27.

30. a) Hvorfor var den sorg Jesu disipler viste, større enn «sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal»? b) Hva måtte de gjøre foruten å sørge hvis «nådens og bønnens ånd» skulle bli utgytt over dem?

 ³⁰ Som en oppfyllelse av Sakarias 12: 10—14 sørget og klaget Jesu Kristi trofaste apostler og hans øvrige disipler uten tvil der i det jordiske Jerusalem. De klaget på grunn av at Guds «Sønn, den enbårne», den «førstefødte framfor enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse», var død. (Johannes 3: 16; Kolossenserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14. LB) Sorgen over ham var derfor større enn «sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal». (Sakarias 12: 11; se til sammenligning 2 Kongebok 23: 28—30, 2 Krønikebok 35: 20—25.) I samsvar med sitt løfte utgjøt Jehova «nådens og bønnens ånd» over de trofaste disipler, især fordi disse disiplene «håpet at han var den som skulle forløse Israel». (Lukas 24: 21) Men for å få Guds nåde eller gunst var det ikke nok å gi uttrykk for sorg ved en slik bitter klage. Det var nødvendig å tro på den som var blitt gjennomstunget, og på verdien av hans offerdød. Ved å legge en slik tro for dagen kunne den som sørget, få Guds nåde eller gunst, og hans bønner ville bli besvart.

31, 32. a) Hvordan måtte også en som tilhørte «Davids hus», se hen til ham som ble gjennomstunget, for å få «nådens og bønnens ånd»? b) Hva måtte de som tilhørte «Jerusalems innbyggere», gjøre foruten å sørge hvis de skulle få «nådens og bønnens ånd»?

³¹ For å bli verdig til å motta en slik «nådens og bønnens ånd» fra Gud måtte en person ’skue opp til den som de hadde gjennomstunget’. Han tilhørte kanskje «Davids hus», men det at han var av kongelig slekt som følge av kjødelig arv, var på ingen måte en garanti for at han ville få være sammen med Messias i det himmelske rike som en av hans medarvinger.

³² En person tilhørte kanskje «Jerusalems innbyggere» på jorden, men det at han bodde i kong Davids jordiske hovedstad, var på ingen måte en garanti for at han ville få en plass i det «himmelske Jerusalem». Et slikt menneske burde sørge over at det kanskje hvilte samfunnsansvarlighet på ham som følge av at Messias, Jesus, var blitt drept  og gjennomstunget. Vedkommendes sorg og bitre klage måtte derfor innbefatte sorg over at Messias hadde måttet dø på grunn av hans synder, og den måtte likeledes innbefatte anger over slike synder. Da ville Messias’ død bli til gagn for ham, og han ville få «nådens og bønnens ånd».

33. a) Hvordan gjaldt denne regelen også en som tilhørte ’Levis hus’ eller «sime’ittenes slekt»? b) Hvordan forholdt det seg hvis en person tilhørte ’Natans hus’, slik som Jesu mor, Maria, gjorde?

³³ Dette ville også gjelde den som etter kjødet var av ’Levis hus’. Til tross for at han som levitt tjente i det jordiske tempel i Jerusalem med dets alter og dyreoffer, ville han trenge det fullkomne menneskelige offer som ble frambåret av den som ble gjennomstunget. ’Levis hus’ innbefattet også «sime’ittenes slekt». (2 Mosebok 6: 16, 17; 4 Mosebok 3: 17—21) Også de hadde derfor behov for et offer som kunne gjenløse syndige mennesker. ’Natans hus’ tilhørte Davids kongeslekt. (2 Samuel 5: 13, 14) Maria, Jesu Kristi jordiske mor, var født i slektslinjen til denne Natan, Davids sønn. (Lukas 3: 23—31) Selv om de som tilhørte denne familie, var av kongelig slekt, måtte de godta Jesus som Messias og erkjenne at han var blitt «gjennomstunget», for å kunne oppfylle Guds profeti og for å vise seg verdig til det himmelske rike.

34. a) Hva måtte alle gjøre, uansett hvilken slekt eller hvilket hus eller hvilket kjønn de tilhørte? b) Hva må vi også gjøre for å få «nådens og bønnens ånd»?

³⁴ Alle, hvilken slekt eller hvilket hus de enn tilhørte, måtte vise anger og sørge og klage over at Messias måtte dø for å tilveiebringe et gjenløsningsoffer for synder. Ikke bare menn, men også kvinner måtte gjøre det. Det er derfor profetien gjentatte ganger sier at «deres kvinner for seg» skal sørge. (Sakarias 12: 12—14) På lignende måte må hver enkelt av oss som lever nå, vise anger og i tro se hen til Messias, Jesus, til ham som fiendene av Jehovas messianske rike fikk lov til å ’gjennomstinge’. Hvis vi gjør det, vil vi få «nådens og bønnens ånd».

35. Når blir våre tårer over at Messias er blitt «gjennomstunget», tørket bort?

 ³⁵ Sorgens tårer blir tørket vekk når vi forstår at Messias, Jesus, ble «gjennomstunget» for å opphøye Jehovas universelle overherredømme. Ved at han til slutt ble «gjennomstunget», ble det bevist at han hadde bevart sin fullkomne ulastelighet overfor den suverene Herre, Jehova, like til døden. Som belønning fikk han den ære å bli innsatt som den messianske konge på tronen i himmelen.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]