Kapittel 4

Templet skal bestå mens folkene rystes

1. Hvor lang tid hadde nå gått siden jødene hadde gått til handling på grunn av Haggais profeti, og hvilken høytid nærmet seg sin avslutning i Jerusalem?

DET hadde ikke gått en full lunarmåned siden jødene hadde gått til handling på grunn av Haggais profeti, noe de gjorde på den 24. dag i den sjette måned (elul) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår eller i 520 f. Kr. Den sju dager lange løvsalenes høytid eller løvhyttefesten hadde begynt på den 15. dag i den etterfølgende måned, den sjuende måned, tisjri, og det var nå den sjuende dag av denne høytiden, den 21. tisjri. Neste dag, den 22. tisjri, skulle det være en festsammenkomst for alle som deltok i feiringen i Jerusalem. Alle de 24 skifter av det aronittiske presteskap ville være til stede ved denne løvsalenes høytid i hovedstaden. Det er interessant å merke seg at det var under feiringen av løvsalenes høytid kong Salomo, Davids sønn, innvigde det tempel for tilbedelsen av Jehova som han hadde fullført. — 1 Kongebok 8: 62—66; 6: 37, 38; 2 Krønikebok 7: 7—10.

2. Hva ble løvsalenes høytid eller løvhyttefesten også kalt, og hvilke trekk skulle kjennetegne den?

² Denne høytiden i den sjuende måned, fem dager etter soningsdagen, ble også kalt innsamlingens høytid. I forbindelse med innhøstingen av jordens grøde fikk israelittene følgende befaling: «I skal være glade for [Jehovas], eders Guds åsyn i sju dager. Denne høytid skal I holde som en fest for [Jehova] sju dager om året; det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt; i den sjuende måned skal I holde den. I skal bo i løvhytter i sju dager, alle innfødte Israel skal bo i løvhytter, for at eders etterkommere skal  vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter [hytter, UGT] da jeg førte dem ut av Egypts land; jeg er [Jehova] eders Gud.» — 3 Mosebok 23: 33—43; 4 Mosebok 29: 12—38; 5 Mosebok 16: 13—17.

3, 4. a) Hva kunne disse jødene glede seg over under denne innsamlingens høytid, og hvordan var deres boliger sammenlignet med Jehovas hus? b) Hvorfor var det nå passende med et oppmuntrende budskap fra Jehova og hvordan begynte dette budskap?

³ Vi har liten grunn til å tro at de hjemvendte israelittene fikk en stor høst i 520 f. Kr., i betraktning av det profeten Haggai sa i sin første profeti. (Haggai 1: 5, 6, 9—11; 2: 16, 17) Men det de samlet i hus, var et resultat av Jehovas barmhjertighet og tålmodighet. De hadde derfor god grunn til å være glade for Jehovas, deres Guds, åsyn i de sju dager innsamlingens høytid varte. Og når de bodde i midlertidige hytter, slik som de gjorde i og omkring Jerusalem under høytiden, hadde de ikke noen veltekte, panelte hus, like lite som Jehova hadde et hus for tilbedelsen av ham i Jerusalem. De hadde nå gjort mye av det forberedende arbeid med tanke på gjenoppbyggingen av templet. De hadde behov for ytterligere oppmuntring. Den 21. tisjri mens høytiden ennå varte, ville Jerusalem være full av Jehovas tilbedere, stattholderen over Juda og hele presteskapet innbefattet, og det ville være passende at det nå ble kunngjort et inspirert budskap for dem. Jehova sørget for at det ble gjort, slik beretningen viser:

⁴ «I den sjuende måned [tisjri eller etanim], på den tjueførste dag i måneden, kom [Jehovas] ord ved profeten Haggai, og det lød så: Si til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og til dem som er igjen av folket: Har noen blant eder som er blitt igjen, sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes I om det nå? Er det ikke som ingenting i eders øyne?» — Haggai 2: 1—3.

5. a) Hva viste Jehovas spørsmål med hensyn til hvem som var til stede ved denne anledning? b) Hva var virkelig det store spørsmål i betraktning av den sammenligning som ble foretatt?

⁵ Alt det de som ble spurt, kunne se, var i høyden grunnvollen til templet, som var blitt lagt 16 år tidligere, i 536  f. Kr. (Esras 3: 8—13) Spørsmålene viser at det var noen meget gamle mennesker der som var blitt bortført til Babylon, og som hadde sett det tempel som ble bygd av Salomo, før det ble ødelagt av babylonierne i år 607 f. Kr., over 87 år tidligere. De kunne huske hvor praktfullt dette Salomos tempel, som var blitt bygd i samsvar med en guddommelig byggeplan, hadde vært. Bare de kunne fullt ut sammenligne det med det de nå så. Det de nå så på det sted hvor det tidligere templet hadde ligget, var ingenting i sammenligning med det. Hva kunne en så vente av et tempel som hadde en så beskjeden, en så ringe begynnelse? Ville det være anstrengelsene verdt at disse gudfryktige israelittene fortsatte gjenoppbyggingen av det? Ettersom templet skulle være Jehovas hus, var det store spørsmålet: Kunne Jehova, hærskarenes Gud, gjøre noe imponerende, noe formålstjenlig, av ingenting?

6. Hvem avhang gjenoppbyggingen av templet av, hvem ville derfor i virkeligheten bygge det, og hvordan ville han gjøre det?

⁶ Det hele avhang av den Gud som skulle tilbes i det hus som skulle bygges. Var det hans vilje at dette huset skulle gjenoppbygges, til ære for ham og til fremme av Israels folks åndelige interesser? Ettersom det var hans vilje, ville byggearbeiderne gjøre hans vilje og utføre hans arbeid. De ville derfor ha hans godkjennelse og få hans hjelp og støtte uansett hvem eller hvor mange som var imot dem. Det ville i virkeligheten være han som bygde huset, ved å benytte de israelittiske byggearbeiderne som sine redskaper. Dette var av den aller største betydning, slik det blir vist av Salomo i Salme 127: 1, hvor han sier: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.»

7. a) Hvem var mest interessert i gjenoppbyggingen av dette huset, og hvorfor? b) Hva sa Jehova nå gjennom Haggai for at folket ikke skulle frykte på grunn av fienden?

⁷ Ettersom dette var noe som hadde med den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud å gjøre, var det noe denne Gud, Jehova, var berørt av. Han var den som ville  utføre byggearbeidet. I betraktning av dette behøvde de ikke å føle seg svake og nære frykt på grunn av fiendenes overveldende antall. Det var derfor Jehova inspirerte sin profet Haggai til å si: «Men vær nå frimodig, Serubabel, sier [Jehova], vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du yppersteprest, vær frimodig, alt landets folk, sier [Jehova], og arbeid! For jeg er med eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Den pakt jeg gjorde med eder da I dro ut av Egypt, skal stå fast, og min Ånd skal bo blant eder; frykt ikke!» — Haggai 2: 4, 5.

8. I hvilken henseende måtte disse tempelbyggerne være sterke, og hvordan var noe lignende tilfelle med apostelen Paulus i Korint?

⁸ De som tilhørte denne israelittiske levning, som hadde fått i oppdrag å gjenoppbygge templet, måtte være sterke i troen. De skulle vise sin tro ved å bygge på templet. Og hvorfor skulle de ikke ha tro? Jehova, hærskarenes Gud var med dem. Som den jødekristne apostelen Paulus senere skrev til menigheten i Roma: «Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Romerne 8: 31) En slik guddommelig forsikring er meget styrkende, noe den samme apostelen erfarte da han utførte Guds gjerning i den greske byen Korint i det første århundre etter Kristus. Beretningen i Apostlenes gjerninger sier om dette: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med deg, og ingen skal røre deg for å gjøre deg ondt; for jeg har meget folk i denne by.» Viste Paulus tro og gjorde slik som det ble sagt ham? Beretningen sier: «Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» — Apostlenes gjerninger 18: 9—11.

9. a) I hvilken annen henseende skulle disse tempelbyggerne være sterke, og under hvis ledelse skulle de arbeide? b) Hva var det Gud hadde inngått med deres forfedre som de skulle huske, og hvorfor skulle de gjøre det nå?

⁹ På lignende måte måtte de som utgjorde den hjemvendte israelittiske levning, være sterke og sette sin lit til den allmektige Gud og utføre hans arbeid. De fremste iblant dem, stattholderen Serubabel og ypperstepresten  Josva, skulle ta ledelsen, og den øvrige delen av levningen skulle følge dem og samarbeide med dem. De skulle huske den pakt Jehova hadde inngått med deres forfedre da han førte dem ut av Egypt. Det var meget passende at Haggai minnet dem om dette, for deres forfedre hadde bodd i telt eller hytter under sin 40 år lange vandring fra Egypt til det lovte land, og se, de som utgjorde den israelittiske levning, og som var forsamlet i Jerusalem, feiret løvhyttefesten til minne om det deres forfedre hadde opplevd! Deres forfedre hadde møtt fiender på veien, men Jehova hadde utfridd sitt folk og hadde holdt sin pakt og ført dem inn i det lovte land. Den samme Gud, utfrielsens Gud, var med den israelittiske levning under løvsalenes høytid der i Jerusalem. De burde ikke frykte.

EN STØRRE HERLIGHET FORUTSETT

10, 11. a) Hvorfor burde disse tempelbyggerne ikke bli mismodige når de sammenlignet det de holdt på med, med Salomos tempel? b) Hva sa Jehova nå gjennom Haggai for å gi dem større forhåpninger?

¹⁰ De som utgjorde den israelittiske levning, skulle ikke være motløse, selv om det de nå begynte med, var for ingenting å regne sammenlignet med Salomos prektige, verdensberømte tempel. De ventet kanskje ikke noe enestående eller bemerkelsesverdig resultat av de anstrengelser de gjorde seg i forbindelse med tempelbyggingen. Men Jehova så at deres trosgjerninger ville frambringe noe som ganske enkelt var overveldende. For å anspore dem, for å oppmuntre dem ved å fylle dem med de største forventninger, forklarte Jehova derfor nå hvorfor de ikke skulle frykte, men være sterke i troen og arbeide, ved å si gjennom profeten Haggai:

¹¹ «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

12. Hva ville bli stående til tross for denne universelle rystelse, og hvem skulle ifølge profetien vende seg til Jehova?

 ¹² Var det ikke enestående framtidsutsikter disse israelittene på den måten fikk i forbindelse med det hus for tilbedelse som de skulle gå i gang med å bygge? Det var Jehova, hærskarenes Gud, som ga dem slike framtidsutsikter, og det var derfor sikkert at dette løfte ville bli oppfylt. Det skulle finne sted en universell rystelse. Jehova ville forårsake det. Både det som var høyt og det som var lavt, i forhold til jorden, ville bli rystet — det ville bli flyttet fra sitt sted, hvis det ikke også ble ødelagt! Men under denne rystelsen var det én ting som ville bli stående — det hus som den israelittiske levning hadde bygd! Det betydde at den rene tilbedelse av Jehova ville bestå, akkurat som hans hus ble stående. Han ville fylle sitt hus for tilbedelse med herlighet, for alle folkenes kostelige skatter skulle komme inn i det. Disse kostelige skatter ville bli ført dit av alle dem blant alle folkene som hadde vendt seg til ham og begynt å tilbe ham. Dette hus for tilbedelsen av Gud skulle bli det viktigste og mest berømte hus på jorden. Ikke bare kjødelige israelitter skulle tilbe Jehova der, men også ikke-jøder fra alle folkeslag!

13. Hvilken forsikring fikk byggearbeiderne denne gangen i forbindelse med sitt byggearbeid, og hva ble de derfor ansporet til å gjøre?

¹³ Dette ga dem som utgjorde den israelittiske levning, en forsikring om at de denne gangen ville fullføre byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem. Uansett hvilke rystende begivenheter som ville finne sted rundt omkring dem, ville dette mål på en herlig måte bli nådd. La bare hele verden for øvrig være foruroliget, fylt av frykt og opptatt av den rystelse som har brakt den ut av likevekt — byggearbeidet på Jehovas hus for tilbedelse må skride framover til det når sin herlige fullendelse! Og så vil den glederike innvielsen av dette tempel finne sted! (5 Mosebok 20: 5) Jehova, hærskarenes Gud, har gitt sitt ord på det, og derfor må det skje! Ta så fatt på arbeidet, i hans kraft! Det er all grunn til å gå i gang med det!

14, 15. Hva må uttrykket «ennå en gang» ses i forhold til?

 ¹⁴ Men når skulle så dette skje? Jehova, hærskarenes Gud, sa: «Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land.» (Haggai 2: 6) «Ennå én gang» — i forhold til hva? Når hadde han tidligere forårsaket en rystelse? Det må ha vært ved Sinai berg i sør i den tredje lunarmåned (sivan) i det år da israelittene dro ut av Egypt, i år 1513 f. Kr. På den første dag i den måneden (sivan) slo de leir foran Sinai berg, det fjell hvor Jehova ved sin engel hadde vist seg for profeten Moses ved på mirakuløs måte å åpenbare seg i den brennende busken som ikke brente opp. Hva skjedde på den tredje dagen etter at de hadde slått leir der? La oss lese beretningen i 2 Mosebok 19: 16—19:

¹⁵ «Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Og hele Sinai berg sto i røyk, fordi [Jehova] var steget ned på det i ild, og røyken av det steg opp som røyken av en ovn, og hele fjellet skalv. Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst.»

16, 17. a) Hvilken advarsel ble så gitt, og hva fikk israelittene deretter? b) Hvilken anmodning kom israelittene nå med?

¹⁶ Etter å ha gitt instrukser om at israelittene skulle ta seg i vare og holde seg på respektfull avstand fra Sinai berg, slik at de ikke rørte ved det, kunngjorde Jehova ved sin engel De ti bud fra toppen av fjellet. (2 Mosebok 19: 20 til 20: 17) Ønsket israelittene å høre Jehovas røst direkte flere ganger etter denne guddommelige uttalelse? Moses forteller:

¹⁷ «Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røyk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø! Men Moses sa til folket: Frykt ikke! Gud er  kommet for å prøve eder, og for at frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder. Så ble folket stående langt borte, og Moses gikk nær til mørket hvor Gud var.» — 2 Mosebok 20: 18—21.

18. a) Når henviste Moses senere til disse begivenheter ved Sinai berg, og hva sa David om disse ting i Salme 68? b) Hvilken forbindelse hadde denne rystelse med byggingen og innvielsen av det hellige tabernakel?

¹⁸ I sine avskjedstaler til den yngre generasjon av israelitter henviste profeten Moses nesten 40 år senere til disse begivenheter ved Sinai berg. (5 Mosebok 4: 9—14; 18: 15—19) Også salmisten David ble inspirert til å fortelle om det som fant sted der, i en vakker sang. Han sier: «Gud, da du dro ut foran ditt folk, da du skred fram gjennom ørkenen, sela, da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.» (Salme 68: 8, 9) Denne rystelse av et helt fjell var noe israelittene sent ville glemme. Det er også interessant å merke seg at denne rystelse av Sinai berg fant sted ni måneder før israelittene fullførte det hellige sammenkomstens telt, tabernaklet. Etter dette fant innvielsen av dette hellige tabernakel sted, på den første dag i den første lunarmåned (nisan) i det etterfølgende år, år 1512 f. Kr. Denne rystelsen fant således sted før israelittene begynte å tilbe Jehova i dette tabernakel, som ble reist i Sinai ørken. — 2 Mosebok 39: 42 til 40: 37.

19. Ifølge Haggai 2: 6 skulle Jehova foreta en annen rystelse, men hva skulle han ryste denne gangen?

¹⁹ Ifølge det Jehova erklærte i Haggai 2: 6, hadde han til hensikt å ryste jorden enda en gang, og denne gangen ville han også ryste himmelen og havet og det tørre land. Når skulle det finne sted? «Ennå en gang, om en liten stund,» sa han.

20. I hvilken tidsperiode måtte denne rystelse finne sted i forbindelse med det bokstavelige, gjenoppbygde tempel i Jerusalem som en første oppfyllelse av Haggai 2: 6—9?

²⁰ Det var den 21. tisjri i år 520 f. Kr. han sa dette. Gjenoppbyggingen av templet var ikke fullført før den tredje dag i den 12. lunarmåned (den 3. adar) i perserkongen Darius I’s sjette regjeringsår (515 f. Kr.). Det var over fire år og fire lunarmåneder etter at Jehova hadde uttalt  profetien i Haggai 2: 6—9. Deretter skulle innvielsen av det gjenoppbygde templet finne sted. Så skulle Jehova oppfylle sitt ord og fylle det hellige huset med herlighet. (Esras 4: 24; 6: 14, 15) Den rystelse som i samsvar med hans profeti skulle finne sted i forbindelse med dette bokstavelige, gjenoppbygde tempel i Jerusalem, måtte derfor finne sted i denne tidsperioden (520—515 f. Kr.), som en første oppfyllelse av profetien. Den historiske beretning ville komme til å vise hvordan profetien ble oppfylt på det internasjonale plan i denne bestemte tiden. Det var i sannhet en tid med store uroligheter i det persiske rike.

21. Hvorfor bør vi som lever nå, være interessert i en større oppfyllelse av profetien i Haggai 2: 9?

²¹ Vi må imidlertid huske at det gjenoppbygde templet i Jerusalem var forbilledlig. Det var en framstilling i liten målestokk av Jehovas større tempel, hans åndelige tempel, hvor hans innvigde folk tilber ham i dag. Det vi bør være interessert i, er derfor den større og endelige oppfyllelse av Haggai 2: 6—9.

EN STØRRE OPPFYLLELSE I VÅR TID

22. Siden hvilket år har vår tids nasjoner vaklet, og hvilket spørsmål oppstår?

²² Alle velunderrettede mennesker vil være fullt ut enige i at helt siden det 14. år av det 20. århundre har noe utenom det vanlige hendt nasjonene. Den første verdenskrig, som begynte i 1914 e. Kr., utløste en rekke av begivenheter som har ført til at alle nasjoner i vår tid har begynt å vakle. Alle deres forsøk på å stabilisere seg, også ved hjelp av De forente nasjoner, organisasjonen for internasjonal fred og sikkerhet, har vært og er fortsatt forgjeves. Hva betyr alt dette? Hvordan vil det til slutt ende? Politikere som forsøker å forutsi begivenhetenes gang, og historikere har ikke noe pålitelig svar. Men finnes det ikke noe svar?

23. I hvilket budskap fra det sjette århundre før Kristus finner vi svaret?

²³ Svaret finnes i de ordene som lyder til oss fra Jerusalem i det sjette århundre før vår tidsregning: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og  jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

24. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til anvendelsen av disse profetiske ordene?

²⁴ Men hvordan vet vi at disse ordene, som er blitt overgitt til oss ved Jehovas profet Haggai, ikke bare fikk sin anvendelse den gangen, i den profetens levetid, eller «en liten stund» senere? Hvordan kan vi være sikre på at disse ordene også får sin anvendelse nå i vår tid?

25. a) Hvilke ord som senere ble sitert for mennesker av den samme rase, gir oss svaret? b) Hvorfor måtte disse menneskene være forsiktige på grunn av en forestående katastrofe?

²⁵ Vi vet det fordi lenge etter at Haggai kom med sin profeti, nærmere bestemt omkring 580 år senere, ble disse profetiske ordene sitert under guddommelig inspirasjon og anvendt på noe som skulle finne sted i framtiden, ved enden på denne verdensomfattende tingenes ordning. I likhet med Haggais profetiske ord ble dette sitat fra hans ord rettet til hebreere, til etterkommere av den hebraiske patriarken Abraham, bare med den forskjell at de sistnevnte hebreere var blitt kristne og levde i det første århundre av vår tidsregning. (1 Mosebok 14: 13; Hebreerne 1: 1, 2; 2: 16) Dette sitatet fra Haggais profeti ble rettet til dem omkring ti år før byen Jerusalem og dens gjenoppbygde tempel ble ødelagt av romerne, noe som fant sted i år 70 e. Kr. En stor forandring var følgelig i vente, og de hebreere som var blitt kristne, måtte nå være forsiktige, slik at de ikke kom til å lide skade og tap sammen med de vantro hebreere som fortsatt klamret seg til det jordiske Jerusalem og dets materielle tempel.

26. Hva sa skribenten til disse hebreere som var blitt kristne, for å forhindre at de led tap, idet han henviste til Esau?

²⁶ Den inspirerte skribenten viste disse kristne hebreere hvordan de ved å følge en rett kurs og vise den rette verdsettelse av åndelige verdier kunne unngå å lide uopprettelig skade. Han sa til dem: «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.  Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den, at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. For dere vet at etterpå, da han ønsket å arve velsignelsen, ble han avvist, for, selv om han alvorlig søkte en forandring i sinnet [hos sin far, Isak] med tårer, fant han ikke rom for det [hos Isak].» — Hebreerne 12: 14—17, vers 17 fra NW.

27. a) Hvorfor var den situasjon disse kristne hebreere befant seg i, alvorligere enn den deres forfedre ved Sinai berg befant seg i? b) Hvordan kunne de unngå å være lik Esau?

²⁷ Disse kristne hebreere opplevde en stor forandring etter at de var blitt etterfølgere av Messias, Jesus, som var en etterkommer av kong David og av patriarken Abraham. Disse hebreerne sto overfor noe større og alvorligere enn deres forfedre gjorde da de ble ledet til Sinai berg av profeten Moses i 1513 f. Kr. Det var større ting som sto på spill og kunne gå tapt for evig, og de som mistet disse tingene, var truet med utslettelse. Akkurat som patriarken Isak, Abrahams sønn, nektet å angre, til tross for sin materialistiske sønns, Esaus, tårer, ville heller ikke Jehova Gud angre hvis disse kristne hebreere mistet sin verdsettelse av den ufortjente godhet han hadde vist dem gjennom Herren Jesus Kristus. De skulle ikke ha en verdslig innstilling og derved etterligne Esau, som viste liten verdsettelse av de åndelige muligheter som sto åpne for ham som en sønnesønn av Abraham, men de skulle vise sann verdsettelse av hellige ting og holde fast ved disse ting. Den inspirerte skribenten sa derfor videre til disse kristne hebreere, som nå var blitt ført inn i en ny pakt ved Jesus Kristus:

28. Hva hadde ifølge skribenten disse kristne hebreere ikke kommet til?

²⁸ «For [det vil si, i betraktning av det jeg nettopp har sagt i de foregående setningene] I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender [i likhet med Sinai berg], og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, ba at der ikke måtte tales mer til dem; for de kunne ikke bære  dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det steines, og så fryktelig var synet at Moses [mellommannen] sa: Jeg er forferdet og skjelver.

29. Men hva hadde disse kristne hebreere kommet til, og hva innebar det?

²⁹ Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener [ikke bare de englene som var der ved Sinai berg], til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte [de kristne førstefødte Guds sønner, som er større enn Isaks førstefødte sønn, Esau], som er oppskrevet i himlene [ikke i Isaks jordiske slektsregister], og til dommeren, som er alles Gud [ikke den engelen som var Guds representant ved Sinai berg], og til de fullendte rettferdiges ånder [ikke syndere som var fordømt, i likhet med hebreerne ved Sinai berg], og til Jesus, mellommann for en ny pakt [en bedre pakt enn lovpakten, som Moses var mellommann for], og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels [ettersom det er Jesu Kristi blod].» — Hebreerne 12: 18—24; Galaterne 3: 19; Apostlenes gjerninger 7: 37, 38.

30. Hva kan vi derfor nå forstå med hensyn til den stilling disse kristne hebreere var i?

³⁰ Når vi tar i betraktning alle disse større ting som de hebreere som var blitt kristne, hadde kommet til, kan vi forstå at de var i en mer alvorlig situasjon enn den deres hebraiske forfedre var i da de sto foran Sinai berg i Arabia i år 1513 f. Kr. De hadde mer å tape. De kunne bli utslettet for evig ved å etterligne Isaks førstefødte sønn, Esau, og miste sin verdsettelse av de hellige ting som hadde tilknytning til de åndelige førstefødte Guds sønner som er oppskrevet i himlene.

31. Med hvem er det samme tilfelle i dag, og hva bør de derfor være ivrige etter?

³¹ Det samme er tilfelle med mennesker i dag som hevder at de er kristne, enten de er omvendte jøder eller omvendte hedninger. De bør også være klar over hvem det er som taler til oss, at det er Gud som gjør det gjennom sitt inspirerte Ord, den hellige Bibel. Vi bør derfor være ivrige  etter å lytte til de andre ting som han har talt til oss ved mellommannen Jesus Kristus og ved hans disipler, som ble inspirert til å skrive de hellige skrifter. Vi bør ikke unnlate å vise sann verdsettelse av disse høyst viktige ting. Vi bør ikke innta en avvisende holdning og unnlate å lytte til dem og gi akt på dem. Den inspirerte skribenten sier derfor videre til de kristne hebreere:

32. Hva sa skribenten derfor videre?

³² «Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! Hans røst rystet dengang jorden [men den fikk ikke Sinai berg til å styrte sammen]; men nå har han lovt og sagt: Ennå en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.»

33. Hvor ga Gud et slikt løfte, og hvorfor fant skribenten det nå passende

³³ Hvor ga Jehova Gud et slikt løfte? Han gjorde det i Haggais profeti, kapittel 2, vers 6, som profeten kunngjorde i det gamle Jerusalem, idet han sa: «For så sier [Jehova] hærskarenes Gud: Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land.» Men dette guddommelige løfte ble ikke fullstendig oppfylt «en liten stund» etter at profeten Haggai hadde uttalt disse ordene. Det er grunnen til at han som skrev til de kristne hebreere, kommer med følgende inspirerte kommentar til dette guddommelige løfte om at himmelen så vel som jorden skal rystes:

34. Hvilken kommentar kommer skribenten med når han siterer Haggai 2: 8?

³⁴ «Men det ord: Ennå én gang, gir til kjenne en omskiftelse [fjernelsen, NW] av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss [i motsetning til Esau] være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild [like ødeleggende som den ild som satte Sinai berg i brann].» — Hebreerne 12: 25—29.

35. Når vil ifølge skribenten uttrykket «ennå én gang» få sin anvendelse, og hva må derfor være nær hva de ting som kan rystes, angår?

 ³⁵ La vi merke til noe her? Han som skrev til de kristne hebreere, anvender det guddommelige uttrykket «ennå en gang» i forbindelse med framtidige begivenheter og viser at det eneste som ikke kan rystes, er det rike som de kristne som tjener Gud på en antagelig måte, skal få. Han viser også at fjernelsen av alle de skapte ting som rystes, vil gi plass for dette riket, en regjering som skal fortsette å bestå og fungere. De skapte ting som kan rystes, er ennå ikke blitt fjernet, selv om de kanskje allerede blir rystet. Ifølge de inspirerte hellige skrifters egen fortolkning er det derfor tydelig at profetien i Haggai 2: 6, 7 får sin anvendelse nå i det 20. århundre, og den fullstendige oppfyllelse av profetien hører fremdeles framtiden til, selv om den er meget nær!

HVORDAN?

36. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med en oppfyllelse av Haggai 2: 8, 7 nå i det 20. århundre?

³⁶ Den bokstavelige himmel og jorden og havet og det tørre land vil ikke bli fjernet og utslettet. Det var jo heller ikke tilfelle da profetien fikk en første oppfyllelse eller en oppfyllelse i liten målestokk på Haggais tid eller en liten stund etter. Hvordan får så dette guddommelige løfte sin oppfyllelse nå i det 20. århundre? «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

37. Hva vil rystelsen av alle de ting som blir nevnt, føre til, og hva må skje med de ting som motstår og hindrer dette?

³⁷ Hvem kan ikke se at rystelsen av alle de ting som blir nevnt, vil føre til at Jehova Guds tempel blir herliggjort? Det betyr at den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud blir herliggjort og opphøyd, ikke i et bokstavelig hus for tilbedelse på jorden, men i hans sanne tempel, det område hvor han blir tilbedt i ånd og sannhet, innenfor  rammen av hans spesielle ordning. (Johannes 4: 21—24) Jehova må få ha sitt rettmessige tilbedelsessted i hele det levende univers. Alle ting som har motstått og hindret utøvelsen av denne rette og rene tilbedelse, må fjernes for bestandig. Ifølge det den inspirerte skribenten sier i Hebreerne 12: 26, 27 (NW), innebærer rystelsen av alle disse ting at de blir fjernet, at de blir rystet sønder og sammen.

38. Hva kan i forbindelse med denne rystelse sies om de ting som de salvede kristne har kommet til (Hebreerne 12: 22, 23)?

³⁸ Den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» vil ikke bli rystet og fjernet. Det vil heller ikke det sted i himmelen hvor denne byen ligger, «Sions berg». Og det vil heller ikke «englenes mange tusener» eller «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene» eller de «fullendte rettferdiges ånder» bli. (Hebreerne 12: 22, 23) Disse ting, som de innvigde, døpte, salvede kristne har kommet til, er ting som ikke kan forgå. De er ikke knyttet til eller avhengige av et forbilledlig, materielt tempel her på jorden i likhet med de templer som ble bygd i Jerusalem av kong Salomo og stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn. Disse ting, som ikke kan forgå, har å gjøre med Jehovas større tempel, hans åndelige tempel, som er det eneste tempel som kan romme ham i sitt Aller-helligste (selve himmelen). (1 Kongebok 8: 27; Esaias 66: 1; Apostlenes gjerninger 7: 48—50; 17: 24, 25; Hebreerne 9: 23, 24) Alle disse ting som ikke kan forgå, og som ikke kan fjernes, har å gjøre med Jehovas «rike som ikke kan rystes». — Hebreerne 12: 28.

39. Er så den himmel som rystes, bokstavelig eller symbolsk? Begrunn svaret.

³⁹ Hva er så den «himmel» som skal rystes og fjernes? Jehova, som er den som står bak denne rystelsen og fjernelsen, gjør dette klart for oss. I den forunderlige Åpenbaringen, som ble kunngjort i «tegn», og som han ga den jødekristne apostelen Johannes, gir han oss et symbolsk bilde av fjernelsen av denne himmel. Han inspirerte apostelen Johannes til å skrive følgende i Åpenbaringen 20: 11: «Og jeg så en stor hvit trone, og han som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke  funnet sted for dem.» Denne himmel som vek bort, ble erstattet, for i Åpenbaringen 21: 1, 2 sier Johannes videre: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.» Akkurat som den «hellige stad, det nye Jerusalem» som blir omtalt her, er et tegn eller et bilde på «bruden, Lammets hustru» (Åpenbaringen 21: 9), er den «første himmel», den «himmel» som vek bort fra Gud, som sitter på den store, hvite tronen, et «tegn» eller et symbol.

40, 41. Hva sier Åpenbaringen 12: 3—5, 7—12 for å vise oss hva «himmelen» står for?

⁴⁰ Hva er den et «tegn» på? Tydeligvis på en usynlig, åndelig, himmelsk organisasjon som behersket menneskeheten. Åpenbaringen, kapittel 12, hjelper oss til å finne svaret på dette spørsmålet. Det sies der: «Og et annet tegn ble sett i himmelen, og se, en stor ildrød drage, som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner, og dens stjert dro tredjedelen av himmelens stjerner med seg og kastet dem på jorden. . . . Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred, og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mer funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si:

⁴¹ Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpenbaringen 12: 3—5, 7—12.

42. Hva viser denne beretningen at «himmelen» er et bilde på?

 ⁴² Av denne billedlige beretningen framgår det tydelig at den symbolske himmel er et bilde på den usynlige organisasjon som består av Satan Djevelen og hans demoner eller engler. Ved å benytte seg av disse onde engler har Satan Djevelen forført «hele jorderike». Jesus Kristus omtalte ham som menneskeverdenens «fyrste». (Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11) Den kristne apostelen Paulus identifiserer ham som «denne verdens gud» som forblinder de vantros sinn. Paulus omtaler ham også som «høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn». (2 Korintierne 4: 4; Efeserne 2: 2) Apostelen Johannes henleder oppmerksomheten på Satans innflytelse på menneskeverdenen ved å si: «Vi [de kristne] vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» (1 Johannes 5: 19, LB) Det er Satan og hans demoner som Efeserne 6: 12 omtaler som «ondskapens ånde-hær i himmelrommet». De utgjør den usynlige himmel som nå behersker den onde menneskehet.

43. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt denne «himmel» allerede har begynt å bli rystet?

⁴³ Den allmektige Gud har imidlertid bestemt at de ikke skal utgjøre en permanent «himmel» over menneskeslekten. Om kort tid, etter at den ’store trengsel’ har kommet over hele menneskeheten, vil denne «himmel» måtte vike bort fra Jehova Gud, som sitter på den ’store, hvite trone’. (Åpenbaringen 20: 11) Det er således en «himmel» som kan fjernes. Det er en himmel som kan rystes slik at den blir fullstendig ødelagt. Rystelsen av denne himmel har allerede begynt. Når gjorde den det? Etter at Guds messianske rike ble født i himmelen da «hedningenes tid» eller de «fastsatte tider for folkeslagene» (NW) endte om høsten i 1914 e. Kr. Da begynte Jesus Kristus, som var blitt innsatt på tronen, å handle som den himmelske Mikael, den «store fyrste» som verner om Guds folks barn ved å stride mot Satan Djevelen og hans demonorganisasjon. Følgen ble at disse onde åndemakter ble rystet ut av himmelen og kastet ned til jordens nærhet.

44. Hva har det at denne «himmel» er blitt rystet ned, ført til, og når vil den endelige rystelse finne sted?

 ⁴⁴ De følte seg krenket over at de ble rystet løs fra sin tidligere forbindelse med himmelen, noe som har ført til økte ’veer’ for menneskeheten og til at Jehovas innvigde, døpte folk, de åndelige israelitter her på jorden, er blitt forfulgt. (Åpenbaringen 12: 5—13, 17; Daniel 12: 1) Men rystelsen av dem er ikke over i og med at de er blitt fornedret på denne måten. Den endelige rystelsen må komme etter «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, og må føre til at de blir kastet i den fengsellignende avgrunnen hvor de skal være bundet i 1000 år, mens Kristus uforstyrret hersker over den gjenløste menneskehet. De onde «himler» som eksisterer nå, vil på den måten forsvinne og gi plass for de «nye himler», hvor rettferdighet skal bo for evig. — 2 Peter 3: 7—13; Åpenbaringen 20: 1—3.

45. Hva har den innledende rystelse av denne «himmel» berørt, og hva må sies med hensyn til hvorvidt vår bokstavelige jord skal rystes og fjernes?

⁴⁵ Det at de demoniske himler på den måten ble fornedret og fikk sin virksomhet begrenset til jordens nærhet for en «liten tid», inntil de blir kastet i avgrunnen, har i høy grad berørt menneskenes anliggender på jorden siden 1914 e. Kr. Men hvordan er det Jehova Gud oppfyller sitt løfte om å ryste ikke bare «himmelen», men også «jorden»? (Haggai 2: 6; Hebreerne 12: 26) Jo, akkurat som «himmelen» som skal rystes, ikke er den bokstavelige, synlige himmel over menneskeheten, så er den ’jord’ som blir stilt opp som en motsetning til denne himmel, ikke den bokstavelige jord under menneskenes føtter. Salme 104: 5 sier om den bokstavelige jord, Guds skaperverk, og dens varighet: «Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» I samsvar med dette vil vår bokstavelige jord ikke bli rystet eller rokket for å bli fjernet.

46. Hva er så den «jorden» som skal rystes og fjernes, og når ble den til?

⁴⁶ Det må derfor være den symbolske jord Jehova har lovt å ryste og skake med tanke på at den skal fjernes. Akkurat som den «himmel» som har tilknytning til denne «jord», består av fornuftutstyrte, levende skapninger (ånder  eller demoner som er underlagt Satan Djevelen), består denne symbolske jord av fornuftutstyrte, levende skapninger, nemlig av det menneskelige samfunn som er i den ondes, Satan Djevelens, vold. Dette ugudelige menneskelige samfunn ble til en tid etter vannflommen på Noahs tid og innbefatter nå praktisk talt hele menneskeverdenen. (Åpenbaringen 12: 9; 1 Johannes 5: 19, LB) Denne symbolske jord og de symbolske himler over den utgjør de «himler som nå er, og jorden», som ifølge Guds ord «oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt», slik det blir vist i 2 Peter 3: 7. Hvordan er det den suverene Herre, Jehova, ryster denne symbolske jord før han ødelegger den som ved fortærende ild?

HVORDAN «JORDEN» BLIR RYSTET

47. Hvordan begynte Gud å ryste den symbolske jord?

⁴⁷ Han begynner å gjøre dette ved å gjøre krav på overherredømmet over det menneskelige samfunns bolig, nemlig den bokstavelige jord. Han gjør dette på en måte som han aldri før har gjort det på. Det menneskelige samfunn av selviske, selvopptatte mennesker hevder at det eier jorden, og at det har rett til å gjøre med den og med havet som det selv vil. Menneskene unnlater på den måten å ta jordens Skaper i betraktning, og det er både galt og kortsynt. Den suverene Herre, Jehova, lot menneskene få ha denne innstilling og handle i samsvar med den uten å gripe inn og utfordre den helt til hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914 e. Kr. Da gjorde han sitt eget, rettmessige krav gjeldende ved å la sitt messianske rike bli født i himmelen. Denne usynlige, himmelske regjering, som i Åpenbaringen 12: 5 blir framstilt som et «barn», et «guttebarn» som er født av Guds «kvinne», er utnevnt til å «styre alle hedningene med jernstav». Det at Jehova på den måten hevdet sitt universelle overherredømme, rystet den symbolske jord, det ugudelige menneskelige samfunn, og gjorde ende på den rolige, stabile tilstand det så lenge hadde vært i. Nå ville Jehova Gud  ikke lenger tillate at menneskene behandlet den bokstavelige jord som sin private eiendom og misbrukte den som om de ikke var ansvarlige overfor noen.

48. Hvordan ville den symbolske, uåndelige jord bli rystet ved den universelle Overherres, Jehovas, usynlige inngripen fra himmelen?

⁴⁸ Men hvordan kunne det jordiske, menneskelige samfunn bli rystet ved denne usynlige inngripen fra universets Overherre i himmelen hvis det ikke var klar over det? Hvordan kunne det uåndelige menneskelige samfunn føle det? Hvordan kunne det bli skaket av det? Det kunne bli det ved at han lot menneskene bli gjort oppmerksom på at hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» hadde endt i 1914, det år da den første verdenskrig begynte. Deres langvarige verdensherredømme hadde nå endt, for nå kunne det sies til den suverene Herre, Jehova: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene [nasjonene, NW] er blitt vrede, og din vrede er kommet.» (Åpenbaringen 11: 17, 18) Det jordiske, menneskelige samfunn ble gjort oppmerksom på denne universelle forandring i status quo av de ambassadører den nå regjerende Overherre, Jehova Gud, den Allmektige, hadde på jorden.

49. Hvem er de «ambassadører» som kommer med kunngjøringen, og hvorfor er deres arbeid nå mer presserende enn noensinne?

⁴⁹ Hvem er disse ’ambassadørene’? De er de innvigde, døpte, åndssalvede kristne som apostelen Paulus omtaler i sitt annet brev til korintierne, kapittel 5, versene 19 og 20: «Gud [forlikte i Kristus] verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» Nå da Jehova Gud, den Allmektige, hadde tatt sin store makt og hadde begynt å herske ved sitt nyfødte, messianske rike i himlene, var det mer påkrevd enn noensinne at det jordiske, menneskelige samfunn ble forlikt med Gud. Den tid var nå nær da hele den verdensomfattende tingenes ordning skulle  fjernes, og dens «endens tid» hadde begynt. (Daniel 12: 4) Spørsmålet var: Hvem vil unngå å bli tilintetgjort sammen med den?

50. Hvordan reagerte den symbolske jord på den kunngjøring Rikets ambassadører kom med?

⁵⁰ Hvordan reagerte den symbolske jord, det krigsherjede, menneskelige samfunn, på den kunngjøring disse «ambassadører» for Guds opprettede rike med hans Kristus som konge kom med? Ble den beroliget, og reagerte den på en fredelig måte på oppfordringen til å bli forlikt med Jehovas nyfødte rike med Kristus som konge? Det som hendte i disse årene under den første verdenskrig, viser at svaret er nei! Den krigsherjede «jorden» ble rystet av denne kunngjøring. Som Åpenbaringen 11: 18 hadde forutsagt, ble ’nasjonene vrede’, det vil si på Rikets ambassadører. De forsøkte å benytte seg av forholdene i krigstiden for å undertrykke disse Rikets ambassadører. De iverksatte til og med en voldsom forfølgelse, og i noen tilfelle drepte de endog disse ambassadører. Dette var noe de innvigde, døpte, salvede kristne som da var kjent som de internasjonale bibelstudenter, men som nå er kjent som Jehovas kristne vitner, ble utsatt for.

51. a) Hva mer kan sies om den kunngjøring Rikets ambassadører har kommet med, og om virkningen av den? b) Hvordan er dette i samsvar med det som sies i Hebreerne 12: 26?

⁵¹ På historiens blad finner vi den nedverdigende beretning om hva den symbolske jord foretok seg da den ble rystet og skaket og fylt av hat til Jehovas rikes ambassadører. Den suverene Herres, Jehovas, trofaste ambassadører har inntil denne dag fortsatt å kunngjøre sitt budskap i stadig større utstrekning, og den symbolske jord blir fortsatt rystet og skaket av denne kunngjøring og dens utfordring. Som et bevis for at denne kunngjøring er sann, ser vi at nettopp de ting som Jesus Kristus sa skulle kjennetegne «endens tid», nå finner sted: «Store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.» (Lukas 21: 11) Men på en symbolsk måte har det vært akkurat som Hebreerne 12: 26 sier om Jehovas nærvær ved Sinai berg  da han ga folket De ti bud: «Hans røst rystet den gang jorden.» I vår tid har kunngjøringen av budskapet fra hans skrevne Ord ved hans rikes ambassadører rystet den symbolske jord.

52. Hva blir billedlig framstilt ved «havet» og ved det «tørre land», som også skal rystes?

⁵² Alle deler av det menneskelige samfunn på jorden er blitt rystet. Den suverene Herres, Jehovas, ord har gått i oppfyllelse: «Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. » (Haggai 2: 6) På jordkloden finnes havet og det tørre land. Havet er stadig i bevegelse, mens det tørre land er forholdsvis stabilt, bortsett fra når det er jordskjelv et eller annet sted. Ettersom profetien i Haggai 2: 6 har symbolsk betydning og uttrykket «himmelen og jorden» er billedlig er det symbolske hav den del av det menneskelige samfunn som er ustabil og urolig, som skyller opp «skarn og dynn» som er ufredelig og ønsker radikale forandringer, og som stadig slår mot det «tørre land». (Esaias 57: 20) Det symbolske tørre land er derimot den del av det menneskelige samfunn som er rolig, stabil og konservativ, og som forsøker å opprettholde status quo og er imot radikale forandringer.

53. Hva er det som viser hvorvidt disse to deler av det menneskelige samfunn er blitt rystet?

⁵³ Ikke desto mindre ønsker begge disse deler av det menneskelige samfunn at jordkloden skal styres av mennesker og ikke av Gud, den suverene Herre, Jehova. Følgelig er de også blitt rystet når de åndelige ambassadører har kunngjort at de «fastsatte tider for folkeslagene» har utløpt, at Jehovas rike med Kristus som konge nå regjerer i himmelen, og at den tid nå nærmer seg da hele denne jordiske tingenes ordning skal fjernes i en stor trengsel som menneskeheten aldri har opplevd maken til. (Matteus 24: 3—22; Markus 13: 4—20) Noe som viser at begge deler av det menneskelige samfunn, både den konservative og den radikale del, er blitt rystet av budskapet fra Guds Ord, er det at begge deler er blitt «vrede» på dem som har kunngjort det guddommelige budskap, Rikets ambassadører.

[Studiespørsmål]