Kapittel 1

Vårt grunnlag for å håpe på dets gjenopprettelse

1. Hvordan skiller beretningen om paradiset seg ut fra utviklingslæren?

BERETNINGEN om paradiset, den fullkomne hage som utgjorde menneskenes første hjem, er ikke noen myte eller noe eventyr. Den har ikke noe til felles med utviklingslæren, som ble framholdt i det gamle Babylon, som ble forkynt av de hedenske greske filosofer i det femte og fjerde århundre før Kristus, og som igjen har vunnet innpass nå i de siste århundrer. *

2. Hvorfor må paradiset snart bli gjenopprettet for menneskeheten?

² Paradiset, hvor alt var vakkert, og hvor alt åndet av fred, lykke, sunnhet og liv, var et virkelig, parklignende hjem som menneskene mistet på et tidlig tidspunkt i sin historie. I nesten 6000 år har menneskene nå fristet tilværelsen utenfor dette hjemmet, denne gledens hage. Følgene av dette gir seg til kjenne i den tilstand både jorden og menneskene i vår tid befinner seg i. Etter hvert som verdenssituasjonen i vår tid forverres og blir mer truende, er det én ting som blir stadig tydeligere: Hvis den menneskelige familie skal overleve, må paradiset bli gjenopprettet snart her på jorden. Ikke noe ville være bedre eller mer ønskverdig.

3. Hvilket håp om et paradis ble holdt fram for oss av Jesus Kristus?

³ Det høres nesten for godt ut til å være sant — at paradiset i all sin prakt skal gjenopprettes, ja, at det skal komme til å omfatte hele jorden, og at en talløs skare rettferdselskende mennesker som nå lever på jorden, fortsatt vil være her når denne enestående gjenopprettelse begynner.  Det betyr at vi vil ha mulighet til å leve for evig på en paradisisk jord og glede oss over fullkommen fred, sunnhet og lykke! Dette håpet ble holdt fram for oss av ingen ringere enn Jesus Kristus, kristendommens, ikke kristenhetens, grunnlegger. Beretningen om paradiset er ikke noen myte eller legende, like lite som det er noen myte at Jesus har vært her på jorden. De historiske beviser for at han var her på jorden som et fullkomment menneske for 1900 år siden, er overveldende. De som var sammen med ham og var øyenvitner til det han gjorde, har gitt oss en skriftlig beretning om det han sa og gjorde — om hans ulastelige liv, om hvordan han urettferdig led en voldsom død, og om hans mirakuløse oppstandelse fra de døde.

4, 5. Hva sa Jesus i forbindelse med paradiset om det første ekteskap og om skilsmisse?

⁴ Denne bemerkelsesverdige mannen, Jesus Kristus, omtalte menneskenes opprinnelige paradis og også det som skal komme. Han kom med denne uttalelsen i begynnelsen av år 33 i det første århundre, da han befant seg på østsiden av Jordan-elven, i den romerske provinsen Perea. Noen menn som var godt kjent i den religiøse lov, kom bort til ham og spurte ham om det burde være lett for en mann og en kvinne å oppnå skilsmisse. Lovgivere i vår tid burde være interessert i hva Jesus Kristus sa til disse mennene. Ifølge et øyenvitnes beretning sa han:

⁵ «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille. De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: For eders harde hjertes skyld ga Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor.» — (Øyenvitne) Matteus 19: 3—9.

6. Fra hvilken bok og fra hvilke kapitler siterte Jesus ved denne anledningen?

 ⁶ Jesus Kristus spurte dem: «Har I ikke lest?» Lest hvor? I den første boken i Bibelen, som ble skrevet av profeten Moses i det 16. århundre før Kristus. Jesus Kristus siterte så fra de to første kapitlene i denne boken, som nå blir kalt 1 Mosebok.

7. Hvor vigde Gud det første menneskepar, og hva sa han med tanke på ekteskap som ville bli inngått i framtiden?

⁷ Jesus Kristus sa ikke at mannen og kvinnen utviklet seg fra en eller annen lavere livsform på jorden, for eksempel fra aper, men han sa at de ble skapt som mann og kvinne. Og det var meningen at de skulle leve sammen i ekteskap. Hvor ble den første mann og den første kvinne skapt? Det annet kapittel i 1 Mosebok sier at Skaperen vigde dem i gledens paradis, i Edens hage. Det var da deres Skaper vigde dem i dette gledens paradis, at han sa følgende, som Jesus siterte: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» — 1 Mosebok 1: 26—28; 2: 7—24.

8. Hvorfor og hvordan ga Gud dette første ektepar en hensikt i livet?

⁸ Dette første ektepars liv skulle ikke være uten mening, uten hensikt. Disse to menneskene skulle ikke leve et liv uten ansvar overfor noen. Paradiset var her på jorden før de kom hit. Men det omfattet ennå ikke hele jorden. De skapte ikke dette paradiset før de bosatte seg der, like lite som menneskene har gjort hele jorden til et paradis siden dette første ektepars dager. Det var deres egen Skaper som dannet det. Og han hadde gjort det ferdig for dem da han skapte dem. Han hadde selv en hensikt med å sette dem i gledens paradis. Dermed ga han også deres liv en hensikt. Han viste dette da han fortalte dem hva han hadde i tankene, og sa: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» — 1 Mosebok 1: 26—28.

9. Hvilke framtidsutsikter holdt Gud således fram for dette paret?

⁹ Han gjorde således menneskene kjent med at gledens paradis skulle komme til å omfatte hele jorden, som ville  bli passelig oppfylt av dette første ektepars fullkomne etterkommere, som skulle ha fullkommen helse og leve sammen som en stor familie i fullkommen fred og lykke, idet de sørget for at de paradisiske forhold ble opprettholdt over hele jorden. Slik skulle det være i all evighet! Skilsmisser ville aldri ha forekommet under slike fullkomne forhold.

10. Hvordan visste Jesus alt dette, og hvis sønn visste han at Adam var?

¹⁰ Da Jesus Kristus var på jorden, visste han alt dette. Han hadde selv lest alt det profeten Moses hadde skrevet, og hele den øvrige delen av de inspirerte skrifter som var blitt skrevet på hebraisk og arameisk. Han siterte fra hukommelsen fra disse skriftene, fra og med 1 Mosebok til og med boken med Malakias’ profeti. Han gjorde det fordi han visste at alle disse hellige skrifter var inspirert og inneholdt Skaperens uttrykte sannhet, og fordi han trodde på dem. Denne Skaper var Gud, som Jesus Kristus omtalte som den som forente den første mann og den første kvinne i et ekteskap som ikke skulle oppløses. (Se Markus 10: 3—9.) Jesus Kristus visste derfor at den første mann som en fullkommen menneskelig skapning var en menneskelig «Guds sønn», ikke sønn av et eller annet apemenneske som var i ferd med å utvikles.

11. Hvorfor omtalte Jesus seg selv som «Menneskesønnen», og hva trodde han med hensyn til menneskenes liv?

¹¹ Jesus Kristus visste at hva hans menneskelige, kjødelige legeme angikk, var han en etterkommer av denne første mannen, som de hellige skrifter kaller Adam, et navn som betyr «jordisk menneske». Jesus kjente i virkeligheten hele sin slektslinje fra den første mannen, Adam. Hele hans slektslinje var nedskrevet i slektsregistret i den byen hvor hans jordiske mor, Maria, som var datter av Eli, sønn av Mattat, bodde. (Lukas 3: 23—38) Han kunne derfor med rette omtale seg selv som «Menneskesønnen», for han var blitt født inn i den menneskelige familie. (Matteus 8: 20; 16: 13; 24: 30; 25: 31) Han delte ikke den oppfatning de hedenske greske filosofer i gammel tid hadde; han hevdet  ikke at han hadde blodet av et såkalt apemenneske i sine årer. Hans menneskelige slektslinje stanset med «Adam Guds sønn». (Lukas 3: 38) Han var klar over at menneskenes liv begynte i gledens paradis — ikke på et tidligere tidspunkt — og ved en spesiell skapelsesakt fra Guds side, idet mennesket ble skapt atskilt fra alle andre slag av levende skapninger på jorden. Han godtok det som profeten Moses skrev ned i 1 Mosebok 2: 7—14:

12. Hva trodde Jesus med hensyn til menneskets skapelse og hvor den fant sted?

¹² «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel. Og Gud [Jehova] plantet en hage [et gledens paradis, Dy] i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet. Og Gud [Jehova] lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i hagen [paradiset, Dy] livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet hagen [paradiset, Dy]; og siden delte den seg i fire strømmer. . . . Den tredje elv heter Hiddekel; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat.»

13. Hvilke av Jesu forfedre levde i landflyktighet mellom disse to elvene men hvorfor var det den gang ikke noe paradis i dette området?

¹³ I forbindelse med elvene Hiddekel (Tigris) og Frat (Eufrat) er det interessant å merke seg at to av Jesu Kristi jordiske forfedre, nemlig Sealtiel og Serubabel (hvis navn betyr «Babels [eller Babylons] ætt»), i mange år hadde levd i landflyktighet i den mesopotamiske dalstrekning som ligger mellom disse to elvene. Det var i årene 607 til 537 før vår tidsregning. (Lukas 3: 23—27; Matteus 1: 1, 12—16) Men på den tiden eksisterte ikke det opprinnelige gledens paradis i nærheten av elvene Tigris og Eufrat. Det var blitt utslettet fullstendig av den verdensomfattende vannflommen, som Jesus Kristus talte om da han sa: «Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle,  således skal også Menneskesønnens komme være.» — Matteus 24: 37—39; Lukas 17: 26, 27; 1 Mosebok 6: 9 til 9: 17.

14, 15. a) Fortalte Jesus en myte eller legende da han snakket om vannflommen? b) Hva vil Jesus gjøre med hensyn til paradiset i sitt rike, som han snakket med Pilatus om?

¹⁴ Det Jesus Kristus talte om her, var ikke hedenske myter og legender, men uomtvistelige, historiske kjensgjerninger. Han trodde selv og lærte også andre at dette gledens paradis hadde eksistert, at Adam og hans hustru var blitt drevet ut av det fordi de hadde vært ulydige mot sin Gud og Skaper, og at det ble ødelagt i den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid; han sa ikke at dette var noe som fant sted på den tid da Um-napishtim, en skikkelse i det hedenske eposet om gudemennesket Gilgamesh, levde. * Han så også fram til at paradiset skulle bli gjenopprettet for menneskene, og han ventet selv å ha en andel i denne gjenopprettelsen. Når ville han få dette privilegium av Gud? I de 1000 år da han skulle regjere ved Guds høyre hånd i himmelen som den messianske konge over hele menneskeheten, over de levende så vel som de døde. Da Jesus Kristus på påskedagen i år 33 e. Kr. sto anklaget foran Pontius Pilatus og denne romerske landshøvdingen forsøkte å finne ut hvorvidt han var en jordisk konge, svarte han benektende på dette. Han sa:

¹⁵ «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» — Johannes 18: 33—36.

16. a) Hvordan knyttet Jesus gjenopprettelsen av paradiset til sitt rike? b) Hva vendte Jesus tilbake til etter sin oppstandelse, og hvorfor gjorde han det?

¹⁶ Da Jesus Kristus flere timer senere hang naglet til henrettelsespelen på Golgata utenfor Jerusalems murer, gjorde han det klart at han knyttet gjenopprettelsen av paradiset for menneskeheten til sitt himmelske rike. En av de to forbryterne som hang på peler ved siden av Jesus, viste seg å være velvillig innstilt og sa til ham: «Jesus! kom  meg i hu når du kommer i ditt rike!» Denne velvillige mannen viste således at han trodde at både Jesus Kristus og han selv skulle få en oppstandelse fra de døde. Viste det seg at han hadde grunn til å gjøre det? Ja, for Jesus sa til ham: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Lukas 23: 39—43, vers 43 fra NW) Ved den allmektige Guds kraft ble Jesus Kristus, Guds trofaste Sønn, oppreist fra de døde på den tredje dag etter sin død. Førti dager senere vendte han i 11 eller flere øyenvitners nærvær tilbake til himmelen for å framstille verdien av sitt fullkomne menneskelige offer for Gud til gagn for hele menneskeheten, den velvillige forbryteren på pelen innbefattet. — Apostlenes gjerninger 1: 1—11, 21, 22; Lukas 24: 50—52; Hebreerne 9: 24—28.

17. Hvordan vil Jesus sørge for at det løfte han ga den velvillige ugjerningsmannen, blir oppfylt?

¹⁷ Etter at Kongen Jesus Kristus har begynt sitt tusenårige styre, kan han derfor huske denne velvillige ugjerningsmannen og sørge for at han kommer inn i paradiset, som er blitt gjenopprettet her på jorden, som en oppfyllelse av det løfte han ga ham den mørke dagen da han led døden ved å bli henrettet. Denne velvillige ugjerningsmannens og den andre forbryterens døde legemer ble begravd den samme dagen, på påskedagen, noe Jesu Kristi legeme også ble. Men den velvillig innstilte forbryteren ble ikke oppreist på den tredje dag sammen med Jesus Kristus. Nei, han sover fortsatt i døden i jordens muld sammen med hele den øvrige delen av den døde menneskehet og venter på at Jesus skal huske ham og la ham få en oppstandelse etter at det tusenårige styre har begynt. Når han blir oppreist til liv på jorden, vil han komme til paradiset, som da vil ha blitt gjenopprettet for menneskeheten. Kongen Jesus Kristus vil la sin interesse og oppmerksomhet og sin dynamiske energi bli rettet mot dette jordiske paradis, og i den forstand vil han være med innbyggerne i paradiset, den velvillige forbryteren innbefattet. Hvilket trøsterikt håp hadde ikke denne mannen da han døde på påskedagen i år 33 e. Kr.! — Johannes 11: 25, 26.

 BEHOVET FOR ET GUDSSTYRE (TEOKRATI)

18. Hva må de som spotter en slik tanke, innrømme med hensyn til menneskenes muligheter for å overleve?

¹⁸ Det er helt sikkert at paradiset vil bli gjenopprettet for menneskeheten. Det er garantert! Dette er ikke en tanke som bør spottes av fanatiske tilhengere av utviklingslæren eller av andre vantro mennesker. De må selv innrømme at noe må gjøres, og det snart, hvis den menneskelige familie skal overleve slutten av det 20. århundre og komme inn i det 21. århundre av vår tidsregning. Alle slike tvilere og vantro vil måtte være enige i at jorden må bli forvandlet til et paradis hvis det de ville kalle «menneskearten», skal fortsette å eksistere stort lenger. Hvis menneskeheten ble overlatt til seg selv, ville situasjonen være håpløs selv nå i vår vitenskapelige atom- og romalder.

19. Hvem er vårt håp om en gjenopprettelse av paradiset knyttet til?

¹⁹ Menneskeheten har allerede gått for langt når det gjelder å forurense og ødelegge sitt naturlige miljø, og det lar seg ikke gjøre å snu utviklingen, ikke engang ved hjelp av verdensorganisasjonen for internasjonalt samarbeid, De forente nasjoner. Den så sårt tiltrengte gjenopprettelse av paradiset på jorden er imidlertid ikke avhengig av den stadig svakere menneskehet og det splittede menneskelige samfunn. Garantien for at en slik livreddende forvandling skal finne sted, har vi fått av en kjærlig Skaper, av Gud!

20. Hvis styre kan så gjenopprette paradiset?

²⁰ Dette er det eneste alternativ. Menneskenes styre over jorden kan ikke få i stand en slik forvandling! Et folkestyre (demokrati) kan ikke gjøre det! Et rikmannsvelde (plutokrati) kan ikke gjøre det! Et styre av tekniske eksperter (teknokrati) kan ikke gjøre det! Men Guds styre (teokratiet) kan gjøre det!

21, 22. a) Hvilket styre var menneskeheten fra begynnelsen av underlagt? b) Hva var Skaperens hensikt i de seks skapelsesdagene, og hvordan viste han hva den gikk ut på?

²¹ Teokratiet vil ikke lide nederlag hva det å gjennomføre sin hensikt med menneskeheten og menneskehetens jordiske hjem angår. La oss ikke lenger bli villedet av selvsikre menneskers falske filosofier, men la oss alle se følgende  kjensgjerning i øynene: Menneskeheten fikk sin start under teokratiet! Ved denne fullkomne start i paradiset, da mennesket ennå ikke hadde underlagt seg jorden utenfor, var ikke det den høyeste hersker over denne kloden. Menneskeheten hadde en hersker som var den høyeste av alle. Denne herskeren var menneskehetens Skaper, Gud, han som hadde dannet himmelen og jorden, og som hadde plantet paradiset. Han er Teokraten. Fra begynnelsen av var han menneskehetens teokratiske Hersker. Det var han som med rette fastsatte lover for hvordan menneskene skulle leve i gledens paradis. Det var han som ga dem deres oppgaver. Den teokratiske Hersker hadde en storslagen hensikt med menneskenes hjem, jorden. Denne hensikt ble unnfanget hos ham selv. Det var denne hensikt han hadde for øye under de seks skapelsesdagene, da han beredte jorden med tanke på at den skulle bli bebodd av mennesker under de rette og fullt ut harmoniske forhold. Han viste hva denne hensikt gikk ut på, ved det han sa. Vi leser:

²² «Og Gud så at det var godt. Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» — 1 Mosebok 1: 25—27.

23. Hva er det i betraktning av de sørgelige forholdene i verden oppmuntrende for oss å vite med hensyn til Guds hensikt?

²³ Gud forandrer ikke sin uttrykte hensikt. Ingen kan forpurre hans kunngjorte og nedskrevne hensikt. Da han sa at det var hans vilje at menneskene skulle underlegge seg «all jorden», mente han at det helt sikkert skulle skje. Han så for seg Edens hage (et område som allerede var blitt underlagt menneskene) utvidet til å omfatte hele jorden, hele kloden, noe som ville utgjøre et vakkert syn fra himmelen, og som ville være til pris for Skaperen, som hadde dannet mennesket i sitt bilde og etter sin lignelse. Til tross for alt det den store Teokrat har latt få skje på jorden i  løpet av de nesten 6000 år menneskene har vært her, er dette fortsatt hans vilje, hans storslagne hensikt. Dette burde være til oppmuntring for alle oss som sørger over å se hvordan jorden, som har så enestående muligheter, blir ødelagt av selviske mennesker og gjennomvætet med menneskeblod som er blitt utgytt ved voldshandlinger, ja, endog truet med total avfolkning ved internasjonal kjernefysisk og kjemisk krigføring.

24. a) Hva var det å handle stikk i strid med Guds forbud i paradiset i virkeligheten ensbetydende med? b) Hvem ble lovbryterne underlagt? Begrunn svaret.

²⁴ Da den første kvinne og deretter den første mann brukte sin frie vilje og handlet stikk i strid med det enkle forbud som deres Gud og Hersker hadde gitt dem, gjorde de opprør mot teokratiet. De vendte seg i virkeligheten bort fra teokratiet og underla seg det styre som ble utøvd av den demon som hadde fristet dem til å synde ved å benytte en av slangene i paradiset som sitt redskap. Resultatene av dette, som har gjort seg gjeldende helt fram til våre dager, viser at menneskeheten på den måten ble underlagt et demonokrati. (1 Mosebok 3: 1—13) Skriften gjør dette klart ved å stille følgende spørsmål: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?» (Romerne 6: 16) Jo, vi vet det. Ut fra vår egen erfaring og det vi har kunnet iaktta, vet vi at det at Adam og hans hustru, Eva bød seg fram for synden ved å gjøre opprør mot teokratiet, førte til at dødsprosessen begynte å gjøre seg gjeldende i disse synderne, og at de til slutt døde. De ble på den måten tjenere eller slaver under synden og under den som innførte synden, den demonen som fristet dem, og som passende blir omtalt som «den gamle slange». — 1 Mosebok 3: 16—19; Åpenbaringen 12: 9.

25, 26. a) Hvor lenge kunne Adam og Eva ha levd, og hvor? b) Hvordan lød den dom Gud uttalte over Adam?

²⁵ Adam og Eva kunne ha levd den dag i dag, ja, de kunne ha levd for bestandig i paradiset hvis de ikke hadde  vært ulydige og brutt den lov som Adam fikk i paradiset: «Du må fritt ete av alle trær i hagen [paradiset, Dy]; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mosebok 2: 16, 17) Da Gud dømte disse lovbryterne til døden fordi de hadde brutt denne teokratiske lov, noe han gjorde før han drev dem ut av paradiset, ut på den udyrkede jorden utenfor, sa han til Adam:

²⁶ «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1 Mosebok 3: 17—19.

27. Hvor skulle dødsdommen over Adam og Eva fullbyrdes, og hvorfor der?

²⁷ Adam og Eva, som ennå ikke hadde noen barn, ble drevet ut av sitt fullkomne hjem for å dø. Vi leser om det Gud her gjorde: «Og Gud [Jehova] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid! Så viste Gud [Jehova] ham ut av Edens hage [gledens paradis, Dy] og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage [gledens paradis, Dy] satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.» — 1 Mosebok 3: 22—24.

28. Skulle den forbannelse som ble uttalt over jorden, for alltid forhindre at paradiset ble gjenopprettet? Hvor lenge varte denne forbannelsen?

²⁸ I stedet for å være en gartner som stelte paradiset, måtte Adam nå bli jordbruker. Gud sa til ham: «Jorden være forbannet for din skyld!» Det betydde ikke at all jord utenfor paradiset skulle være forbannet for bestandig, slik at paradiset ikke kunne gjenopprettes. Ettersom Adam var blitt skapt fullkommen og nettopp hadde begynt å ødelegge  sin fullkommenhet, hadde han en veldig fysisk motstandskraft, og til tross for at han arbeidet hardt, levde han i 930 år og fikk mange sønner og døtre. (1 Mosebok 4: 1 til 5: 5) Hele denne tiden fortsatte jorden å være forbannet for hans skyld. Han og hans mange etterkommere kunne ikke forvandle den til noe som lignet et paradis. Det ser ut til at jorden utenfor paradiset fortsatte å være i en slik forbannet tilstand i ytterligere 126 år, helt til den verdensomfattende vannflommen kom, på den tid da Noah, den tiende mann i slektslinjen fra Adam, levde.

29. Sa Gud at jorden fortsatt skulle være forbannet etter vannflommen, og hvilken tilstand har den stadig voksende menneskehet inntil nå vært ute av stand til å bringe hele jorden i?

²⁹ Denne globale vannflommen utslettet paradiset, som ikke var blitt utvidet, og det var ikke lenger noen forskjell mellom dette stedet og den øvrige delen av jorden. Noah, hans hustru, deres tre sønner og de tre kvinnene som var blitt deres hustruer, i alt åtte mennesker, overlevde denne voldsomme katastrofen i en kjempestor ark, som de hadde bygd på Guds befaling og i samsvar med hans retningslinjer. Da disse åtte menneskene som overlevde vannflommen, hadde sloppet alle dyrene og fuglene ut av arken og de selv hadde gått ut på den rensede jord, talte Gud til dem som den teokratiske Hersker. Han gjorde kjent sine teokratiske lover for menneskeheten. Han fikk regnbuen til å vise seg og brukte den som et tegn på sin pakt eller sitt høytidelige løfte om at han aldri mer skulle la en verdensomfattende vannflom komme over jorden. Men han sa ikke at jorden fortsatt skulle være forbannet. Til tross for at det ikke hviler noen forbannelse over jorden, har imidlertid ikke menneskene, som har spredt seg ut over hele jorden, klart å skape paradisiske forhold overalt på den. Ifølge de vitenskapsmennene nå i det 20. århundre som er kjent som økologer, er menneskeheten i ferd med å ødelegge sitt naturlige miljø og har brakt alle menneskers liv i fare. — 1 Mosebok 6: 9 til 9: 19.

30. Hvorfor kan vi, etter at menneskene har vært på jorden i nesten 6000 år føle oss oppmuntret på grunn av at Gud ikke hadde forandret sin hensikt?

 ³⁰ Det er imidlertid ingen grunn til at vi som ikke ser hen til syndige, døende mennesker for at de skal gjøre jorden til et sted hvor vi kan leve for evig, skulle være mismodige. Hvor glade kan vi ikke i stedet være for at den allmektige Gud, hele jordens teokratiske Eier, fortsatt har til hensikt å gjøre jorden, ikke bare området omkring kildene til elvene Tigris og Eufrat, men hele jorden, til et paradis! Hvis det er hans hensikt at denne forskjønnelse av hele jorden skal være fullført ved slutten av hans sjuende skapelsesdag — som Bibelen viser utgjør en periode på 7000 år — da er den tid nær da de som driver rovdrift på jorden, vil bli stanset i sin ødeleggende virksomhet av den teokratiske makt, og da forvandlingen av jorden til en vakker hage vil begynne. Det har nå allerede gått nesten 6000 år siden mennesket ble skapt, ved slutten av den sjette skapelsesdag, og det har vært en mørk tid. Vi må derfor stå på terskelen til Jesu Kristi tusenårige styre, da paradiset vil bli gjenopprettet i samsvar med det løfte Jesus ga den velvillige ugjerningsmannen på pelen på Golgata. — Åpenbaringen 20: 1.6

31—34. a) Hvilket land benyttet Gud som en illustrasjon for å danne et profetisk bilde av hva han kan gjøre når paradiset blir gjenopprettet? b) Hva sa han gjennom sin profet Esaias da han talte om denne bemerkelsesverdige forandringen?

³¹ Det er helt umulig ved hjelp av ord å beskrive den skjønnhet som da vil prege hele jorden. Naturlig skjønnhet og fysisk, mental og åndelig helse vil bli dem til del som bor i dette herlige paradis. Den kjærlige, teokratiske Gjenoppretter av den fullkomne manns og den fullkomne kvinnes paradisiske hjem gir oss i profetiske vendinger et bilde av hva han virkelig kan gjøre til evig lykke for menneskeheten når den er blitt forlikt med ham. Som et passende eksempel benytter han et lite land ikke så langt fra det opprinnelige paradis, et land som hadde ligget øde i 70 år, da hans ulydige folk var i landflyktighet i Babylonia i det mesopotamiske dalstrøk. Han utfridde dem av dette hedenske  landet, hvis innbyggere drev avgudsdyrkelse, og lot dem få vende tilbake til sitt hjemland, som så lenge hadde ligget øde, og til dets hellige berg, Sion. Den store Teokrat fortalte dem om den bemerkelsesverdige forandring som skulle finne sted der på grunn av hans velsignelse, og sa gjennom sin profet Esaias:

³² «Ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja juble og synge med fryd; Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt; de skal se [Jehovas] herlighet, vår Guds prakt. Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.

³³ Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opplates; da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken, og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, vokser siv og rør.

³⁴ Og der skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei, ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill [ingen dårer skal streife om på den, NW]. Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der. Og [Jehovas] forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.» — Esaias 35: 1—10; skrevet i det åttende århundre før vår tidsregning.

35. Hva sa Jehova også gjennom Esaias for ytterligere å oppmuntre de landflyktige som var blitt utfridd av Babylon, til å gå i gang med å gjenreise sitt hjemland?

³⁵ For ytterligere å oppmuntre dem som var blitt gjenløst og utfridd av landflyktigheten og fangenskapet i det  avgudsdyrkende Babylon, til å dra av sted og vende tilbake til sitt hjemland for å gjøre det til noe som lignet Edens hage, sa Skaperen av himmelen og jorden videre gjennom den samme profeten: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til. For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram; fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter, og det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» — Esaias 55: 11—13.

36. Hvem og hva kan vi ikke unnlate å ta i betraktning i forbindelse med de forhåpninger vi knytter til et gjenopprettet paradis?

³⁶ For noen vidunderlige profetier! Det er en ting som blir understreket; i forbindelse med våre forhåpninger om at paradiset skal bli gjenopprettet på jorden, må vi alltid ta jordens Skaper i betraktning. Vi må også ta en annen viktig ting i betraktning. Hva er det? Det er den tilbedelse vi skylder denne uforlignelige Skaper. Det er noe folk i sin alminnelighet overser. De ville nok gjerne at det skulle bli et «himmelrike på jorden», men de ønsker ikke å tilbe Ham som alene kan skape slike forhold på jorden ved å gjenopprette paradiset.

37. Hvorfor har det ikke lykkes menneskene å skape sitt eget paradis?

³⁷ Det er tydelig at menneskene ikke kan skape sitt eget paradis. Se på alle de forsøk som er blitt gjort i årtusenenes løp. Se på alle de vitenskapelige midler de har til rådighet i vår tid. Til tross for alt dette har de ikke kunnet skape paradisiske forhold her på jorden og gjøre slutt på tørke, plantesykdommer, hungersnød, dødbringende underernæring og sult. Det må være noe galt et sted. Det har å gjøre med menneskets tilbedelse. Menneskene har tapt den sanne tilbedelse av syne. De har unnlatt å tilbe Skaperen av alle vakre ting, den Gud som plantet det opprinnelige jordiske paradis, ja, den store Teokrat som drev ut den første mann  og den første kvinne av dette paradiset fordi de sluttet å tilbe ham på en uselvisk måte. Paradiset er for slike som tilber ham.

38. Hvis velsignelse er nødvendig for at menneskeheten skal kunne få paradiset tilbake, og hvem oppreiste Skaperen i gammel tid for å påpeke hva som var galt?

³⁸ Uten denne tilbedelsesverdige Skapers velsignelse kan menneskeheten aldri få tilbake et slikt paradisisk hjem. Fortidens historie illustrerer på en realistisk måte sannheten i dette prinsippet. Dette historiske eksempel ble tilveiebrakt ved nettopp det folk som denne Eier av alle ting utfridde av landflyktigheten og slaveriet i det gamle Babylon i 537 f. Kr. De kunne igjen bosette seg i sitt kjære hjemland, som ikke lenger skulle være i en øde tilstand, men som i samsvar med de strålende profetier Skaperens profeter hadde kommet med, skulle gjenvinne sin naturlige skjønnhet. Det gikk over 16 år da muligheten for at dette skulle skje, var til stede, men hvorfor hadde ikke dette begunstigede folket framgang? Det må ha vært noe galt et sted. De må ha oversett noe. Det var noe som var blitt skjøvet i bakgrunnen. Hva var det? Dette utfridde folkets Gjenløser og teokratiske Hersker visste hva det var. For å påpeke hva som var galt, oppreiste han sin profet Haggai. Det Haggai framholdt, er av stor interesse for oss som lever nå. La oss se hva det er.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]