Velsignelser og et godt styre mens verden rystes
Kapittel 7
Velsignelser og et godt styre mens verden rystes
1. Hva så Sakarias finne sted måneden etter at han hadde kommet med sin første profeti, og hva fikk dette Jehova til å gjøre?
DEN første profetien Sakarias kom med, i den åttende lunarmåned (hesjvan) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår, var kort, men betimelig og poengtert. (Sakarias 1: 1—6) Allerede den etterfølgende måned så profeten Sakarias at et betydningsfullt skritt som var bestemmende for den jødiske nasjons framtidige velferd, ble tatt i Jerusalem. På den 24. dag i den niende lunarmåned (kislev) ble «[Jehovas] tempel . . . grunnlagt»! Profeten Haggai, som profeterte samtidig med Sakarias, forteller om denne betydningsfulle begivenheten. (Haggai 2: 18) At dette skritt ble tatt trass i verdensrikets forbud mot gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, var av så stor betydning religiøst sett at det tilskyndte Jehova, hærskarenes Gud, til å inspirere Haggai til igjen å profetere.
2, 3. a) Hvem var Haggais første profeti, som han kom med den 24. kislev i 520 f. Kr., rettet til? b) Hvilken dialog finner vi begynnelsen til i Haggai 2: 10—12?
2 Den første av Haggais profetier på denne historiske dagen var rettet til de levittiske prester, som håpet å få tjene i Jehovas tempel når det var fullført. Disse prestene av levitten Arons familie innbefattet ypperstepresten, Josva, Jehosadaks sønn. Profetien innprentet alle disse prestene noe som er av betydning for oss som lever nå, på dette sene tidspunkt. La oss lese Haggais beretning om det og følge den dialogen som fant sted:
3 «På den tjuefjerde dag i den niende måned i Darius’ annet år kom [Jehovas] ord ved profeten Haggai, og det lød så: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Spør prestene om loven og si: Om noen bærer hellig kjøtt i folden av sin kappe og med den kommer nær noe brød eller noe kokt eller vin eller olje eller noe slags mat, blir det da hellig?» — Haggai 2: 10—12.
4. Hvorfor burde disse prestene i betraktning av det som sies i Malakias 2: 7, være i stand til å besvare dette spørsmålet, men hva kunne de likevel ha blitt påvirket av?
4 Den «loven» det her tales om, er den guddommelige lov som ble gitt ved profeten Moses, og som dreide seg om seremonielle handlinger og om prestene, som ville være de som bar «hellig kjøtt». Prestene burde naturligvis kjenne Moseloven, for gjennom profeten Malakias ble det senere sagt: «En prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud.» (Malakias 2: 7) Prestene burde derfor kunne gi et rett svar på det spørsmålet Haggai stilte dem for å prøve dem. Eller var de blitt påvirket av at Juda land hadde ligget øde i 70 år, en periode da jødene hadde vært i landflyktighet i landet Babylon, og også av de 17 vanskelige årene som hadde gått etter at den trofaste levning hadde vendt tilbake til sitt hjemland, slik at de ikke lenger var kjent med loven? Hvordan svarte prestene?
5. Hvilken lov kan disse prestene ha hatt i tankene da de ga det rette svar, og hvordan bør en uren person derfor ikke tro at han kan bli hellige?
5 «Prestene svarte: Nei.» (Haggai 2: 12) Det betydde at «hellig kjøtt» av et offerdyr som var blitt ofret til Jehova, ikke overførte sin hellighet til et annet næringsmiddel som det tilfeldigvis kom i kontakt med. Når prestene skulle besvare dette spørsmålet, kan de ha hatt det Moseloven sier i 3 Mosebok 7: 19, 20, i tankene og latt seg veilede av det. Det sies der: «Kjøtt som kommer nær noe urent, skal ikke etes, det skal brennes opp med ild; ellers kan alle som er rene, ete av kjøttet. Men den som eter kjøtt av [Jehovas] takkoffer mens det er noe urent på ham, han skal utryddes av sitt folk.» Ifølge dette skulle en israelitt som av en eller annen grunn var uren (3 Mosebok 7: 21), ikke tro at det at han kom i berøring med «hellig kjøtt» ved å spise det, ville gjøre ham ren, at det han spiste, gjorde ham hellig. Det var ifølge loven en feilaktig tenkemåte!
6. Hvilket spørsmål stilte Haggai deretter, og hvilket svar fikk han?
6 Profeten Haggai sa ikke at prestene hadde resonnert galt. Han kom derfor nå med et annet spørsmål, som krevde et motsatt svar. «Så sa Haggai: Om en som er blitt uren ved lik, kommer nær noe av dette, blir det da urent? Prestene svarte: Ja, det blir urent.» — Haggai 2: 13.
7. Hvilken lov i forbindelse med renselse av en som var blitt besmittet av et lik, måtte prestene ha kjent til ettersom de svarte riktig?
7 Det at prestene svarte riktig, viste at de kjente til den lov Jehova hadde uttalt i forbindelse med «renselsesvann». Dette var vann som asken av den ofrede røde kvige var blitt blandet med, og som ble sprengt på personer som var blitt besmittet ved å røre ved lik. Denne loven sa: «Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i sju dager. . . . Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er død, og ikke renser seg, han gjør [Jehovas] tabernakel urent, han skal utryddes av Israel; fordi det ikke er sprengt renselsesvann på ham, er han uren, hans urenhet kleber fremdeles ved ham. Dette skal være en evig lov for dem. Den som sprenger med renselsesvannet, skal tvette sine klær, og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til om aftenen. Og alt det den urene rører ved, skal være urent, og den som rører ved ham, skal være uren til om aftenen.» — 4 Mosebok 19: 2—5, 11—13, 21, 22; Hebreerne 9: 13.
8. Hva viste dette med hensyn til urenhet, og hvordan kunne dette anvendes på et menneskes innstilling til oppførelsen av Jehovas tempel?
8 Dette viser hvor besmittende urenhet kan være, ikke bare fysisk, men også i åndelig forstand. En som bærer noe hellig, vil kanskje ikke automatisk eller med letthet, uten anstrengelser, kunne overføre hellighet til en annen person. Men en som er uren eller besmittet, kan lett besmitte en annen bare ved omgang og kontakt med ham. Som den kristne apostelen Paulus sa: «Vet I ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?» (1 Korintierne 5: 6; Galaterne 5: 8, 9) Slik kunne det være med et menneskes urene, likegyldige innstilling til det at Jehovas tempel ble forsømt. En slik likegyldig og likeglad innstilling til den rene tilbedelse av Jehova og den fulle utøvelse av den i tilknytning til et tempel kunne virke som en åndelig surdeig og besmitte hele Israels folk. Selv etter at Jehovas tempel var blitt oppført, ble det nødvendig for en senere stattholder over Juda og Jerusalem å si: «Vi bør ikke forsømme vår Guds hus.» Alle skulle fullt ut støtte opp om tilbedelsen der. — Nehemias 10: 39, NW.
9. Hva hadde tydeligvis skjedd med jødenes innstilling siden levningen vendte tilbake 17 år tidligere?
9 Det kunne ikke benektes at det hadde gått sent med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem i de 17 årene som hadde gått siden den jødiske levning vendte tilbake til sitt hjemland. Det var tydelig at mange var likegyldige og viste mangel på interesse, og den opprinnelige begeistring for gjenoppbyggingen av templet hadde kjølnet.
10, 11. a) Hva er det som viser at den jødiske levning hadde mistet sin første kjærlighet? b) Hvordan betraktet Jehova ifølge Haggai 2: 14 folket og dets gjerninger?
10 Det som ble sagt til den kristne menighet i slutten av det første århundre etter Kristus, kunne også sies til den jødiske levning: «Du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger!» (Åpenbaringen 2: 4, 5) Det var ikke tvil om at de som tilhørte den jødiske levning, trengte å ’vende om’ til Jehova, slik at han kunne «vende om» til dem. (Sakarias 1: 3, 4; Jeremias 2: 2, 3) Like etter at de hadde vendt tilbake fra Babylon, på den tid da løvsalenes høytid ble feiret i Jerusalem, hadde de reist et midlertidig alter på det rette sted og begynt å frambære de rette offer på det. (Esras 3: 1—6) Men var det nok? Hvordan så deres Gud på dem i betraktning av at de bare hadde reist dette alter og lagt grunnvollen til et tempel? La oss høre:
11 «Da tok Haggai til orde og sa: Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øyne, sier [Jehova], og således er det med all deres henders gjerning; og det de ofrer der, det er urent.» — Haggai 2: 14.
12. Hvordan ble de offer som de frambar på Jehovas alter, berørt, og kunne Jehova i betraktning av det velsigne dem?
12 Det forholdt seg slik som det gjorde med en israelitt som ble uren ved å røre ved et lik — alt som han rørte ved før han ble renset ved at det ble sprengt vann som inneholdt aske fra den ofrede, røde kvigen, ble urent. Ettersom de hjemvendte israelittene var urene i Jehovas øyne på grunn av at de hadde forsømt hans hus for tilbedelse, besmittet de de offer de frambar for Jehova på sitt midlertidige alter i Jerusalem. Kunne Jehova velsigne dem under slike omstendigheter, ikke bare i åndelig forstand, men også materielt sett? Selvfølgelig ikke.
BEHOV FOR EN RENSELSE I VÅR TID
13. Hvordan var den kristne levning i likhet med den jødiske levning i 520 f. Kr. uren?
13 Denne situasjonen minnet om den situasjon den salvede levning av Kristi innvigde, døpte disipler befant seg i etter den første verdenskrig. Kristenheten, med dens hundrevis av sekteriske kirkesamfunn, hadde besmittet seg selv med blodet av de millioner som ble drept i den blodigste krig som noensinne var blitt utkjempet inntil da. Medlemmene av den salvede levning av Kristi disipler hadde forsøkt å unngå å pådra seg slik blodskyld og å ta avstand fra annen ukristen oppførsel, men det hadde ikke lykkes dem helt og det påhvilte dem derfor et visst mål av samfunnsansvarlighet. De hadde også gitt etter for frykt for menn i høye stillinger, noe som hadde en skadelig virkning på dem i åndelig henseende. «Menneskefrykt fører i snare, men der som setter sin lit til [Jehova], han blir berget.» (Ordspråkene 29: 25) Levningen hadde følgelig i stor utstrekning avholdt seg fra modig å kunngjøre offentlig Guds opprettede rike og hans hevnens dag, da han vil vende seg mot denne krigsherjede, blodbesudlede tingenes ordning. Hvordan følte den salvede levnings åndelige underprester det i det «Hellige» i Jehovas åndelige tempel i etterkrigsåret 1919? De følte det på samme måte som Esaias, som sa:
14. Hvordan uttalte Esaias seg om sin urenhet?
14 «Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Esaias 6: 5.
15. Når ble den salvede levnings oppmerksomhet henledet på dette synet som Esaias hadde i templet, og med hvilke ord ble dette gjort?
15 Profeten kom med dette profetiske utrop da han fikk et mirakuløst syn av Jehova i hans tempel. Den salvede levnings oppmerksomhet ble henledet på dette synet i 1922, på den såkalte Dagen, den 8. september, under det annet internasjonale stevne som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i Cedar Point i Ohio, og som varte i åtte dager. På denne «Dagen» holdt den daværende president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap et foredrag som var bygd over Matteus 4: 17, og mot slutten av dette foredraget sa han:
Hvorfor skal vi da forkynne budskapet for dem som ikke forstår det? Vil noen høre? Herrens profet svarer: «. . . I er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal erkjenne og tro meg og forstå at det er meg; før meg er ingen gud blitt dannet, og etter meg skal det ingen vorde. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt og frelst og latt høre, og ingen fremmed gud var der iblant eder, og I er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud.» — Esaias 43: 8—12.
Vi ser således at de som tilhører tempelklassen, klart betegnes som Guds vitner nå i tiden, for at de skal bringe folket et trøstens budskap om at himmelrikets rike er kommet nær, og at millioner av nålevende mennesker aldri skal dø. Vi ser altså at det er Guds hensikt at hans navn skal opphøyes, og at folket skal kjenne at han er Herren. Vi ser at Gud vil ha et folk på jorden i denne nødens tid, et folk som er tydelig kjennetegnet som atskilt og forskjellig fra alle andre, et folk som står som hans vitner og uten frykt roper det budskap ut: «Himmelrikets rike er kommet nær!»
. . . I 1914 tok herlighetens Konge sin store makt og begynte å regjere. Han har renset tempelklassens lepper og sendt dens medlemmer ut med budskapet. Viktigheten av Rikets budskap kan ikke overdrives. Det er alle budskapers budskap. Det er nettopp vår tids budskap. Det påhviler alle Herrens barn å forkynne det. . . .
Vær trofaste og sanndrue vitner om Herren! Gå fremad i kampen, inntil de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden skal vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers konge og herrers herre. Vi lever nå i verdens mest betydningsfulle tid. Se! Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor, forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike! — Vagt-Taarnet for februar 1923, sidene 25, 26.
16. a) Hva ønsket de som innså at deres lepper trengte å bli renset, nå å gjøre? b) Hvilke ting som skjedde den gangen, viser hvorvidt alle de som var knyttet til den salvede levning, hadde en slik innstilling?
16 Mange av dem som tilhørte den salvede levning, var klar over at de måtte få sine lepper renset, akkurat som profeten Esaias hadde fått sine lepper renset som ved ild, slik at han kunne kunngjøre budskapet fra Jehova, som var i sitt tempel. (Esaias 6: 6—10) De ønsket oppriktig å ha en andel i det arbeid som gjensto i forbindelse med å samle inn dem som Jehova Gud ville gjøre til prester sammen med Jesus Kristus i himmelen, slik at skaren på 144 000 underprester ble fulltallig. Men det var ikke alle som tilhørte den åndelige levning, som hadde en slik innstilling den gangen. Som et eksempel på dette kan nevnes at i 1922, før nummeret for 1. mai av The Watch Tower kom ut, forlot en av de fem menn som tilhørte dette bladets redaksjonsstab, og hans hustru den teokratiske organisasjon og søkte annet arbeid. Det var andre som fulgte en lignende handlemåte, enten da eller senere. Det passet dem ikke å forkynne om Guds rike fra hus til hus ved å gjøre bruk av sine rensede lepper. Andre krav som ble stilt til de åndelige underprester i det Hellige i Jehovas tempel, kunne de heller ikke godta. Deres likegyldighet og mangel på interesse og det at de igjen begynte å dyrke verdslige interesser, førte til at de ble urene.
17. a) Hvordan berørte denne urenhet den øvrige delen av Jehovas teokratiske organisasjon? b) Hvilken innstilling er det Jehova velsigner?
17 En slik urenhet, en slik mangel på hengivenhet for den fulle utøvelse av tilbedelsen av den sanne Gud i hans åndelige tempel, har en besmittende virkning på resten av den teokratiske organisasjon. Det fører til at Jehova holder sin velsignelse tilbake. De som på en helhjertet måte viser sin hengivenhet for den sanne tilbedelse, vil gjenvinne Guds gunst og få del i hans lovte velsignelser. Denne viktige kjensgjerning ble understreket av Gud idet han videre sa til de prestene som Haggai hadde stilt spørsmål til:
18. Hvilken stilling hadde den jødiske levning vært i materielt sett før Haggai kom med sin profeti, og hvorfor ville Jehova fra nå av velsigne dem som tilhørte denne levning?
18 «Men nå, legg merke til det som skjer fra denne dag og framover! Før det ble lagt stein på stein i Herrens tempel, hvordan gikk det dere da? Kom noen i den tid til en haug med kornbånd som han tenkte skulle gi tjue mål, så ble det bare ti; kom noen til persekaret for å øse opp femti spann, så ble det bare tjue. Jeg slo eder med kornbrann og rust og hagl i all eders henders gjerning; men I vendte eder ikke til meg, sier [Jehova]. Legg merke til det som skjer fra denne dag og framover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag da grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt! Gi akt! Er det ennå sæd i kornboden? Ennå har hverken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noe. Men fra denne dag vil jeg velsigne.» — Haggai 2: 15—19, versene 15, 18 fra SSH.
DEN DAG DA DET IGJEN BLE VELSTAND
19. I hvilken henseende kunne den jødiske levning fra den 24. kislev av prøve Jehova, og hva kunne den ifølge hans lovpakt vente?
19 Det var nå den 24. dag i den niende måned (kislev), og på den tiden burde det ha kommet høstregn i stadig større mengder, og det burde til og med ha vært en del snø å se på fjelltoppene. Den dagen begynte de som tilhørte den trofaste jødiske levning, igjen å bygge på templets grunnvoll, som om de la den på nytt. (Esras 3: 8—12) Fra denne merkedagen av kunne den jødiske levning prøve Jehova med hensyn til hvorvidt han ville oppfylle sitt oppmuntrende løfte. Tørke ville høre fortiden til, og det ville også kornbrann og ødeleggende hagl, og det ville ikke lenger være noen mangel på viktige næringsmidler. Og det er ikke noe i den bibelske historie som viser at det ikke gikk slik. Fordi de modig fortsatte med arbeidet på templet til det var fullført, holdt Jehova trofast sitt løfte. Akkurat som han hadde lovt i sin lovpakt, som hans profet Moses var mellommann for, ville det at de helhjertet gikk inn for tilbedelsen av ham, bli belønnet med materiell velstand i deres gudgitte land. — 5 Mosebok 28: 1—14.
20. Hva slags velstand kunne den salvede levning vente på grunn av at den gjenopptok arbeidet til fremme av den sanne tilbedelse av Jehova, og hvordan var en slik velstand merkbar?
20 Det må ha vært tilfelle i forbindelse med dem som utgjorde den jødiske levning den gangen, og som var innstilt på å fullføre templet, hvis det som hendte dem, var et forbilde på det som hendte den salvede levning av åndelige underprester fra 1919 av. Det at de som tilhørte den salvede levning av Kristi disipler som overlevde prøvene og vanskelighetene under den første verdenskrig, fra 1914—1918, igjen begynte å ivareta sine prestelige plikter i det Hellige i Jehovas sanne, åndelige tempel, utgjorde et vendepunkt for dem. Ettersom de var åndelige israelitter og så fram til en himmelsk arv, ventet de ikke at deres trofasthet ville bringe dem materielle velsignelser, slik som de kjødelige israelitter på Haggais tid kunne gjøre. Det de som utgjorde den salvede levning av åndelige underprester, ventet i samsvar med Guds løfter, var åndelig velstand. De ble ikke skuffet. Det at de satte Gud på prøve med hensyn til hans løfter, var ikke forgjeves. Trass i stadig større motstand fra verden og trass i den pessimisme som preget de verdslige nasjoner, som ikke visste hvordan de skulle komme ut av sin ulykkelige tilstand, hadde den salvede levnings arbeid, som besto i å fremme den sanne tilbedelse i Jehovas åndelige tempel, framgang og brakte stadig større resultater.
21. Hvor kan en finne en beretning om den trofaste levnings åndelige velstand, og hva viser dette med hensyn til Jehovas løfte?
21 Fiendene på det religiøse, politiske, juridiske og sosiale område har merket seg denne uomtvistelige kjensgjerning. De som ønsker å få en detaljert redegjørelse for Jehovas kristne vitners åndelige velstand, kan bare lese de årlige rapportene som er blitt offentliggjort i bladet Vakttårnet siden 1919 og i Jehovas vitners årbok (engelsk) siden 1927. Disse rapportene viser hvilken verdensomfattende vekst det har vært i forbindelse med forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» på hele den bebodde jord og det arbeid som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag? Og som Herren Jesus Kristus, Jehovas Yppersteprest, ga sine etterfølgere befaling om å utføre. (Matteus 24: 14; 28: 18—20, NW; Apostlenes gjerninger 1: 8; Hebreerne 2: 17 til 3: 1) I vår tids historie har vi et mektig vitnesbyrd om at Jehova Gud, som ikke kan lyve, har holdt sitt løfte og velsignet sine tjenere. Den tjeneste vi utfører for ham, er aldri unyttig. — Josva 23: 14; Salme 138: 2; 1 Korintierne 15: 58.
EN RETT HOLDNING TIL DEN RENE TILBEDELSE BLIR VELSIGNET
22, 23. a) Hvem var Haggais siste profeti rettet til, og hva viste Jehova derved at han satte pris på? b) Hva lovte Jehova i denne profetien at han skulle omstyrte, og hva ville han gjøre med Serubabel?
22 I år 520 f. Kr., på den første dag i den sjette lunarmåned (elul), da Jehovas profetiske ord første gang kom til Haggai, ble det rettet til «Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda» og til «Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten». (Haggai 1: 1) Haggais siste inspirerte profeti, som profeten kom med nesten fire måneder senere, er rettet utelukkende til den samme stattholderen over den persiske provinsen Juda. Han hadde lydig handlet i samsvar med den oppfordring Jehova hadde kommet med gjennom profetene Haggai og Sakarias, og nå, under hans stattholderskap, var arbeidet på grunnvollen til Jehovas tempel i Jerusalem blitt tatt opp igjen, noe som krevde stort mot fordi det betydde at tempelbyggerne måtte trosse et uberettiget forbud som en feilaktig underrettet konge i Persia hadde kommet med. (Esras 4: 17—24) Satte Jehova Gud pris på dette? Han gjorde det, og som et uttrykk for det sendte han et personlig budskap til stattholderen Serubabel. Vi leser:
23 «Og [Jehovas] ord kom annen gang til Haggai på den tjuefjerde dag i måneden, og det lød så: Si til Serubabel, stattholderen over Juda: Jeg vil ryste himmelen og jorden, og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningerikenes makt; jeg vil velte vognene og dem som kjører på dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem, den ene skal falle for den andres sverd. På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier [Jehova], og gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalgt, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 20—23.
24. Hvis godkjennelse fikk Serubabel på grunn av det modige skritt han tok den 24. kislev og hvorfor var det dette som var av betydning?
24 På denne dagen, den 24. dag i den niende lunarmåned (kislev) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår, hadde stattholderen Serubabel tatt et modig skritt, som åpenbart var stikk i strid med det mektige persiske verdensrikes befaling. Men han hadde tatt et fornuftig og riktig skritt, i lydighet mot Jehova, hærskarenes Gud. Nå hadde Jehova, hærskarenes Gud, gjennom profeten Haggai gitt uttrykk for at han godkjente det han hadde gjort. Hva betydde det så at det ikke behaget mennesker, eller at de kom med innvendinger? Den høyeste myndighet, Israels folks teokratiske Hersker, hadde gitt uttrykk for at han godkjente det han hadde gjort. Det var riktig å lyde denne Gud, denne guddommelige Hersker, mer enn menneskelige herskere. Israels teokratiske Hersker kunne ryste både himmelen og jorden og fjerne dem. Hva kunne så åndeskapninger og mennesker, som utgjør denne himmel og jord, gjøre for å motstå, forstyrre og på en effektiv måte motarbeide hans erklærte hensikter? Ingenting! Selv om alle djevler og mennesker forente seg, kunne de ikke seire over ham. Han kan ryste dem alle sammen.
25. Hva følger med denne rystelse av himmelen og jorden, og hvorfor er det passende at Jehova, hærskarenes Gud, gjør det som profetien sier?
25 Hva følger med denne rystelse av himmelen og jorden som universets Overherre står bak, eller hva resulterer den i? Jehova, hærskarenes Gud, sier: «Og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningerikenes makt; jeg vil velte vognene og dem som kjører på dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem; den ene skal falle for den andres sverd.» (Haggai 2: 22) Hvor passende er det ikke at den Gud som omtaler seg som Jehova, hærskarenes Gud, taler om å gå til handling mot menneskeverdenens militære styrker! Slike væpnede angreps- og forsvarsstyrker utgjør virkelig «hedningerikenes makt». Nasjonene nå i det 20. århundre etter Kristus mener fortsatt det, og de væpner seg alle, noen av dem med de mest utspekulerte våpen som den moderne vitenskap kan frambringe. Men slike våpen og spesialtrente militære styrker kan ikke gi varig stabilitet til tronen eller regjeringssetet for nasjonenes riker; det ville være nytteløst å håpe på det. Jehova, hærskarenes Gud, kan tilintetgjøre en slik «makt».
26. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt Jehova, hærskarenes Gud, må vise seg for sine fiender for at de skal kunne kjempe mot ham, eller for at han skal kunne kjempe mot dem?
26 Det persiske verdensrike, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie, hadde makten i litt over 200 år. Dets hester og de som red på dem, dets vogner og de som kjørte på dem, og dets krigselefanter kunne ikke forhindre at det ble inntatt av Alexander den store, kongen i Hellas. Hester og de som rir på dem, og vogner og de som kjører på dem, kan ikke kjempe direkte mot den usynlige Jehova, hærskarenes Gud. Jehova, hærskarenes Gud, behøver heller ikke å vise seg for å kunne kjempe mot de militære styrker på jorden. Han kan fra det usynlige gjøre bruk av sin uovervinnelige makt og få dem til å kjempe mot hverandre, enten ved å slå dem med frykt, slik at de blir grepet av panikk, eller ved å skape stridigheter blant dem. Han kan sørge for at det oppstår anarki blant alle hans fiender. Han gjorde det i tidligere tider, og han lover at han vil gjøre det igjen. Stattholderen Serubabel kjente til flere slike tilfelle fra tidligere tider. (Dommerne 7: 19—22; 2 Krønikebok 20: 22—24) Han hadde grunn til å tro at Jehova, hærskarenes Gud, kunne legge hindringer i veien for sitt folks fiender enda en gang, ved å få dem til å vende sine våpen mot hverandre.
27. Hvordan ville rystelsen av himmelen og jorden og nasjonene berøre Serubabel som en signetring på Jehovas hånd?
27 Jehova, hærskarenes Gud, sa imidlertid ikke at det var hans hensikt å ryste sitt trofaste, lydige folk, som gikk inn for å gjenoppbygge hans hus for tilbedelse og for at den rene tilbedelse skulle utøves der. Stattholderen Serubabel ville heller ikke bli avsatt av den persiske konge fordi han hadde gått i gang med tempelbyggingen før han hadde fått offisiell myndighet til det fra kong Darius I. Det ville være like usannsynlig som at en signetring kunne fjernes fra Jehovas, hærskarenes Guds, høyre hånd. La himmelen og jorden ryste! La de sterkt væpnede nasjonene ryste! Men stattholderen Serubabels stilling ville ikke bli rystet. Jehova ga nå Serubabel denne sterke forsikring:
28, 29. Hvilken forskjell var det på det løfte Jehova ga Serubabel om signetringen, og den erklæring han kom med om kong Jojakin eller Konja?
28 «På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier [Jehova], og gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalgt, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 23.
29 Hvor ulik var ikke denne guddommelige profetien den profeti som profeten Jeremias var blitt inspirert til å uttale angående Jojakin (eller Jekonja, Konja), som hadde regjert i tre måneder og ti dager i Jerusalem i 618—617 f. Kr., og som var bestefar til Serubabel! (1 Krønikebok 3: 17—19; 2 Krønikebok 36: 9, 10) Jeremias omtaler Jojakin som Konja og sier: «Så sant jeg lever, sier [Jehova], selv om du Konja, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg derfra. Og jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd. . . . Land! land! land! Hør [Jehovas] ord! Så sier [Jehova]: Skriv denne mann opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager! For ingen av hans ætt skal mer få lykke til å sitte på Davids trone og herske over Juda.» — Jeremias 22: 24—30.
30. a) Hvor dyrebar var en signetring for sin eier? b) Hvorfor skulle Jojakins stilling respekteres, og hvorfor kastet Jehova ham bort?
30 Av denne guddommelige erklæring mot Serubabels bestefar framgår det at en signetring ble betraktet som noe meget verdifullt av en som innehadde en høy stilling. Den bar eierens navn, og den ble brukt i forretningslivet som et stempel med eierens signatur som ble satt på et dokument for å gjøre det gyldig. (1 Mosebok 38: 18—26; 41: 42; 1 Kongebok 21: 8) Når Serubabels bestefar, kong Jojakin, hadde vært som en signetring på Jehovas høyre hånd, måtte han derfor ha vært meget dyrebar for Jehova. Han var blitt salvet til å være konge i Jerusalem og ble på den måten «[Jehovas] salvede» og satt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem, selv om det bare var i tre måneder og ti dager. (1 Samuel 24: 7, 11; Klagesangene 4: 20; 1 Krønikebok 29: 23) Av den grunn kunne kong Jojakin gjøre krav på å bli vist spesiell respekt av andre mennesker, noe han også gjorde. Til tross for at han på grunn av sitt embete hadde en slik forbindelse med Jehova, ble han imidlertid avskyelig i Jehovas øyne, for han fortsatte å vandre på sin fars, kong Jojakims, onde veier. I sin vrede rev Jehova ham av sin finger, for å si det slik, og kastet ham bort og lot ham bli ført til Babylon, hvor han ble satt i fengsel.
31. Hvorfor var det at Serubabel ble gjort til stattholder over Juda i 537 f. Kr., ikke i strid med det Jehova hadde sagt om Serubabels bestefar i Jeremias 22: 30?
31 Men hvordan skal vi så forstå dette? Åtti år senere, i 537 f. Kr., blir Jojakins sønnesønn, Serubabel, utfridd av landflyktigheten i Babylon og gjort til stattholder over den persiske provinsen Juda for å styre den fra Jerusalem. (Esras 1: 1 til 4: 3) Var ikke det i strid med det Jehova hadde sagt til Serubabels bestefar i Jeremias 22: 30? Nei, for fangen Jojakin fortsatte å være «barnløs» i den forstand at ingen av hans sønner kom til å sitte på Davids trone i Jerusalem. Det var hans onkel, Mattanja, hvis navn ble forandret til Sedekias, som etterfulgte ham på Davids trone, bare for å miste tronen i 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt av babylonierne. Davids trone ble omstyrtet, for aldri mer å bli reist igjen i det bokstavelige, jordiske Jerusalem. (Esekiel 21: 25—27) Hedningenes tid på 2520 år begynte da, i 607 f. Kr., for at Jerusalem eller det messianske Guds rike som det symboliserte, skulle bli nedtrådd av hedningenasjonene. I samsvar med profetien kom ingen av Jojakins mange sønner til å sitte på Jehovas trone i Jerusalem som Davids kongelige etterfølger. Hans sønnesønn, Serubabel, satt ikke som konge på Davids trone, men innehadde stillingen som stattholder, utnevnt av kong Kyros.
32. Hvordan virket Serubabel som en levende signetring på Jehovas hånd, og hvorfor var han dyrebar for Jehova, mens hans bestefar, som var konge, ikke var det?
32 Selv om Serubabel fra et menneskelig synspunkt hadde en lavere stilling enn sin bestefar, ble han noe meget dyrebart i Jehovas øyne, som en signetring på Jehovas, hærskarenes Guds, høyre hånd. Grunnen til det var den motsatte av det som gjorde at kong Jojakin ikke var for dyrebar til å bli kastet bort, nemlig den at Serubabel holdt Jehovas befalinger og på en modig måte viste sin hengivenhet for den rene tilbedelse av Jehova i hans tempel. Som en levende signetring tjente han Jehova, hærskarenes Gud, ved det embete han utøvde, til ære og pris for Jehovas hellige navn. Mens den store Hærfører for de himmelske hærskarer hadde forkastet kong Jojakin, hadde han «utvalgt» hans trofaste sønnesønn, Serubabel. Universets teokratiske Overherre kunne ryste himmelen og jorden og alle de verdslige, militariserte nasjoner, men han ville ikke ryste stattholderen Serubabel og fjerne ham fra en ærefull tjenerstilling i den synlige, teokratiske organisasjon. Det han senere sa om Serubabel gjennom profeten Sakarias (4: 6—10), bekreftet dette.
EN STØRRE BETYDNING AV PROFETIEN
33. a) Hvorfor fikk ikke Haggais profeti sin fullstendige oppfyllelse på stattholderen Serubabel i det sjette århundre før Kristus? b) Hvis stattholder er den motbilledlige Serubabel?
33 Fikk denne profetien sin fullstendige oppfyllelse på stattholderen Serubabel i den persiske provinsen Juda i det sjette århundre før var tidsregning? Tydeligvis ikke! Han var et forbilde på en som var større. På hvem? På den som han fikk den ære å bli en forfader til, den som hans slektsregister i den bibelske beretning ender med, nemlig Jesus Kristus. (Matteus 1: 1—16; Lukas 3: 23—27) Denne motbilledlige Serubabel er nå den himmelske Stattholder i Jehovas synlige teokratiske organisasjon på jorden, som består av den salvede levning av det åndelige Israel. (Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; Åpenbaringen 7: 4—8) Som historien viser, ble levningens medlemmer utfridd av trelldommen under Babylon den store i 1919 e. Kr. I likhet med levningen av de landflyktige jøder i gammel tid ble de utfridd av den falske, babyloniske religions verdensrike, slik at de i første rekke kunne være opptatt med de ting som har å gjøre med den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel.
34. Hvordan er denne den som i første rekke leder arbeidet i forbindelse med Jehovas tempel?
34 Den motbilledlige Serubabel, Jesus Kristus, det åndelige Israels himmelske Stattholder, er den som i første rekke leder dette arbeidet i forbindelse med Jehovas tempel. Han sørger for at hans salvede disipler har et sted hvor de kan tjene som åndelige underprester, i det Hellige i dette tempel. — Johannes 17: 17—19.
35. Hvordan kan navnet Serubabel, trass i dets betydning, passende bli brukt om den himmelske Stattholder, Jesus Kristus?
35 Det bør ikke forstyrre oss at Serubabel, hvis navn betyr «Babylons ætt», blir brukt som et bilde på den himmelske Jesus Kristus som Stattholder. Jesus Kristus har riktignok aldri selv vært i Babylon den store. Ikke desto mindre kom levningen av salvede disipler som overlevde prøvelsene og forfølgelsen under den første verdenskrig, i denne tiden i religiøs trelldom under Babylon den store og hennes politiske elskere. Ifølge den regel at det som blir gjort mot disse disiplene, blir gjort mot Kristus, var den større Stattholderen Serubabel (representert ved den salvede levning) i Babylon den store og lignet på den måten fortidens Serubabel, som bokstavelig talt ble født i det gamle Babylon, og som derfor kunne omtales som «Babylons ætt». Han utfridde dem som tilhørte den trofaste, salvede levning av åndelige israelitter av et Babylon som var større enn den gamle byen ved elven Eufrat, idet han frigjorde dem ved sin sannhet. (Johannes 8: 32) Med ham som Stattholder har den synlige, jordiske, teokratiske organisasjon et godt styre.
36. Hvordan er den himmelske Stattholder sammenlignet med fortidens Serubabel, og hvem på jorden i vår tid etterligner ham?
36 Denne Stattholderen er i likhet med Serubabel meget dyrebar for Jehova Gud, som en signetring på hans høyre hånd, en ring som bærer Guds navn. Han er sterkt interessert i at hans himmelske Fars navn skal bli helliget. (Matteus 6: 9, 10; Johannes 12: 28; 17: 6—12) Han er fryktløs, i likhet med fortidens Serubabel. Stattholderen Serubabel ble styrket til ikke å frykte for å trosse det persiske verdensrike, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det åndelige Israels himmelske Stattholder i vår tid frykter ikke den sjuende verdensmakt ifølge den bibelske historie, nemlig den britisk-amerikanske dobbeltmakt, og heller ikke den åttende verdensmakt, den internasjonale organisasjonen for mellomfolkelig fred og sikkerhet, De forente nasjoner som nå har 135 medlemmer. (Åpenbaringen 17: 7—17) I likhet med sin himmelske Stattholder frykter heller ikke de som utgjør den salvede levning av det åndelige Israel, disse verdensmaktene. Verden over arbeider de fryktløst for å fremme den rene tilbedelse i Jehovas åndelige tempel.
37. Hvordan er den motbilledlige Serubabel som en signetring på Jehovas hånd?
37 Ble ikke en signetring i gammel tid brukt for å forsyne et dokument med dets eiers navn for på den måten å vise at det virkelig skrev seg fra ham, og at det ga uttrykk for hans vilje, hensikt eller instrukser? Jo. På lignende måte blir den motbilledlige Serubabel, Jesus Kristus, brukt av Jehova, hærskarenes Gud, for å oppfylle profetier og løfter og derved vise at disse nedskrevne uttalelser virkelig skriver seg fra den guddommelige, ufeilbarlige Kilde og utgjør Guds sannhet. På denne måten blir også Jehovas navn og ord herliggjort gjennom Jesus Kristus, som er like dyrebar for Jehova som en offisiell signetring. «For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss [Kristi disipler].» — 2 Korintierne 1: 20.
38. Hvorfor har den større Serubabel ikke noe å frykte når himmelen, jorden og nasjonene rystes i vår tid, og hvordan vil han opprettholde et godt styre for Jehovas tilbedere?
38 Siden hedningenes tid endte i 1914, er den symbolske himmel og den symbolske jord blitt rystet. Nasjonene i menneskeverdenen rystes, og de er ute av stand til å stabilisere den verdslige tingenes ordning. Det er Jehova, hærskarenes Gud, som står bak rystelsen, akkurat som han sa til stattholderen Serubabel i gammel tid. Denne rystelsen, som mennesker ikke er i stand til å kontrollere, vil nå sitt høydepunkt i den ’store trengsel’, som nå tydeligvis er meget nær, og som vil bli etterfulgt av at Satan blir kastet i avgrunnen. (Matteus 24: 21, 22) Men den større Serubabel, Jesus Kristus, har ikke noe å frykte på grunn av rystelsen. Hans himmelske stattholderskap er grunnfestet; det kan ikke rystes. Hans rike er «et rike som ikke kan rystes». (Hebreerne 12: 28) Det vil ikke bli fjernet, men det vil bli brukt av Jehova, hærskarenes Gud, for å fjerne Babylon den store og vår tids verdensmakter og tilintetgjøre deres militære «makt» i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 13—16; 17: 12—14; 19: 11—21) Deretter vil det velsigne alle de overlevende, som tilber Jehova Gud i hans åndelige tempel, med et godt styre i all evighet.
39. Hvorfor er vi som tilber Jehova i dag, lykkelige?
39 Lykkelige er vi som tilber i det sanne tempel, og som allerede nyter godt av Guds velsignelser og det gode styre som blir utøvd av Jehovas himmelske Stattholder mens verden av falske tilbedere rystes.
[Studiespørsmål]
