Adam og Eva

Definisjon: Adam var det første menneske som ble skapt. Det hebraiske ordet ʼadhạm kan også oversettes med «mann», «menneske», «jordisk menneske» og «menneskehet». Eva, den første kvinne, var Adams hustru.

Er Adam og Eva bare allegoriske (oppdiktede) personer?

Er det ufornuftig å tro at vi alle stammer fra de samme første foreldre?

«Vitenskapen støtter nå det som de fleste store religioner i lang tid har forkynt: Mennesker av alle raser er . . . etterkommere av det samme første menneske.» — Heredity in Humans (Philadelphia og New York 1972), Amram Scheinfeld, s. 238.

«Den bibelske beretningen om Adam og Eva, hele menneskeslektens far og mor, uttrykte for århundrer siden den samme sannhet som vitenskapen har påvist i dag, nemlig at alle mennesker på jorden tilhører samme familie og har en felles opprinnelse.» — The Races of Mankind (New York 1978), Ruth Benedict og Gene Weltfish, s. 3.

Apg. 17: 26: «[Gud] lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden.»

Fremstiller Bibelen Adam bare som en allegorisk skikkelse, som en representant for alle de første menneskene?

Jud. 14: «Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte.» (Enok var ikke etterkommer av alle de første menneskene i sjuende ledd.)

Luk. 3: 23—38, EN: «Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning, og han var . . . sønn av David, . . . sønn av Abraham, . . . sønn av Adam.» (David og Abraham er velkjente historiske personer. Er det ikke derfor rimelig å trekke den slutning at Adam var en virkelig person?)

1. Mos. 5: 3: «Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set.»  (Set hadde naturligvis ikke alle de første menneskene til far, og alle de første menneskene fikk heller ikke sønner i en alder av 130 år.)

Er beretningen nødt til å være allegorisk fordi det sies at en slange talte til Eva?

1. Mos. 3: 1—4: «Slangen var listigere enn alle ville dyr som [Jehova] Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: ’Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?’ Kvinnen svarte slangen: ’. . . Gud [har] sagt: Den [frukten] må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!’ Da sa slangen til kvinnen: ’Dere kommer slett ikke til å dø!’»

Joh. 8: 44: «[Jesus sa:] Djevelen . . . er en løgner og løgnens far.» (Djevelen var altså kilden til den første løgn, som ble uttalt i Eden. Han brukte slangen som et synlig talerør. Beretningen i 1. Mosebok bruker ikke oppdiktede skikkelser som et ledd i undervisningen. Se også Åpenbaringen 12: 9.)

Illustrasjon: Det er ikke uvanlig at en buktaler får det til å se ut som om stemmen hans kommer fra noe annet. Jevnfør 4. Mosebok 22: 26—31, som forteller at Jehova fikk Bileams esel til å snakke.

Hvis «det første menneske, Adam» bare er en allegorisk person, hva da med «den siste Adam», Jesus Kristus?

1. Kor. 15: 44, 45, 47: «For slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det første menneske var fra jorden og dannet av jord, det annet menneske er fra himmelen.» (De som benekter at Adam var en virkelig person som syndet mot Gud, trekker også Jesu identitet i tvil. De avviser årsaken til at Jesus måtte gi sitt liv for menneskeheten. Å avvise dette betyr å fornekte den kristne tro.)

Hvordan så Jesus på beretningen i 1. Mosebok?

Matt. 19: 4, 5: «[Jesus] svarte: ’Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.’» (Ettersom  Jesus trodde at beretningen i 1. Mosebok stemte med kjensgjerningene, bør ikke da også vi tro på den?)

Noen sier . . .

Det var Guds vilje at Adam skulle synde; det var i samsvar med Guds plan

Du kan svare: Det er det mange som sier. Men hvis jeg gjorde noe du ville at jeg skulle gjøre, ville du da fordømme meg for det? . . . Hvis det var Guds vilje at Adam skulle synde, kan vi spørre: Hvorfor ble Adam da drevet ut av Eden som en synder? (1. Mos. 3: 17—19, 23, 24)

Eller du kan si: Det er et interessant punkt, og svaret har egentlig å gjøre med hva slags person Gud er. Ville det være rettferdig eller kjærlig å fordømme en person fordi han hadde gjort noe som du selv planla at han skulle gjøre? Så kan du kanskje si: 1) Jehova er en kjærlighetens Gud. (1. Joh. 4: 8) Alle hans veier er rettferdige. (Sal. 37: 28; 5. Mos. 32: 4) Det var ikke Guds vilje at Adam skulle synde; han advarte ham mot å gjøre det. (1. Mos. 2: 17) 2) Gud lot Adam få frihet til å velge hva han skulle gjøre, og den samme frihet gir han oss. Selv om Adam var fullkommen, kunne han misbruke sin frie vilje ved å velge å være ulydig. Adam valgte å gjøre opprør mot Gud til tross for advarselen om at det ville føre til døden. (Se også side 357.)