Bekjennelse

Definisjon: En persons kunngjøring eller erkjennelse, enten offentlig eller privat, 1) av sin tro eller 2) av sine synder.

Er den katolske kirkes forsoningsseremoni, som innbefatter hemmelig skriftemål (personlig skriftemål for en prest på tomannshånd), bibelsk?

Hvordan presten blir tiltalt

Den tradisjonelle formelen, som fortsatt ofte brukes, lyder: «Fader, velsign meg, for jeg har syndet. Det er [en viss tid] siden jeg har skriftet.» — Tidsskriftet U.S. Catholic, okt. 1982, s. 6.

Matt. 23: 1, 9, EG: «[Jesus sa:] Heller ikke skal dere kalle noen ’far’ her på jorden, for dere har bare én far — han som er i himlene.»

Synder som kan bli tilgitt

«Kirken har alltid lært at enhver synd kan bli tilgitt, uansett hvor alvorlig den er.» — The Catholic Encyclopedia (godkjent under formlene nihil obstat og imprimatur), R. C. Broderick (Nashville, Tennessee, 1976), s. 554.

Hebr. 10: 26, EG: «Dersom vi nemlig synder med vitende og vilje, efter å ha lært sannheten å kjenne, da finnes der ikke lenger noe sonoffer å frembære for synden.»

Mark. 3: 29, EG: «Den som spotter den hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd.»

Hvordan en skal vise anger

Skriftefaren pålegger ofte den angrende synder å framsi «Fadervår» og «Ave Maria» et bestemt antall ganger.

 Matt. 6: 7, EG: «Når dere ber, skal dere heller ikke lire av dere en mengde ord [det vil si gjenta dem på en intetsigende måte], slik som hedningene, som tror at de da blir bønnhørt.»

Matt. 6: 9—12: «Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! . . . Forlat oss vår skyld.» (Det sies ikke noe sted i Bibelen at vi skal be til eller gjennom Maria. Se Filipperne 4: 6. Se også side 261, under «Maria».)

Rom. 12: 9, EG: «Vis en oppriktig kjærlighet, ha avsky for det onde og hold fast ved det gode.»

Gav ikke Jesus apostlene fullmakt til å tilgi synder?

Joh. 20: 21—23, EG: «’Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.’ Som han sa dette, åndet han på dem, og la til: ’Motta den hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.’»

Hvordan forstod apostlene dette, og hvordan anvendte de det? Bibelen forteller ikke om et eneste tilfelle da en apostel lyttet til et privat skriftemål og så meddelte absolusjon, syndenes forlatelse. Men de krav vi må oppfylle for at Gud skal tilgi oss, er fastsatt i Bibelen. Under ledelse av den hellige ånd kunne apostlene finne ut hvorvidt enkeltpersoner oppfylte disse kravene, og på dette grunnlaget kunne de erklære hvorvidt Gud hadde tilgitt dem eller ikke. Se for eksempel Apostlenes gjerninger 5: 1—11, 1. Korinter 5: 1—5 (vers 5 fra NV) og 2. Korinter 2: 6—8.

Se også overskriften «Apostolisk suksesjon».

Historikerne har forskjellig syn på opprinnelsen til hemmelig skriftemål

The Catholic Encyclopedia av R. C. Broderick sier: «Siden det fjerde århundre har hemmelig skriftemål vært den godkjente metoden.» — S. 58.

I New Catholic Encyclopedia leser vi: «Mange samtidige historikere, både katolske og protestantiske, mener at privat bot først ble vanlig i kirkene i Irland, Wales og Storbritannia.  Her ble sakramentene, botssakramentet innbefattet, vanligvis forvaltet av abbeden i et kloster og hans prester/munker. Det ser ut til at gjentatte bekjennelser og bekjennelse av hengivenhet er blitt innført for lekfolket etter mønster av den bekjennelse og den offentlige og private åndelige veiledning som var vanlig i klostrene. . . . Det var imidlertid først i det 11. århundre at hemmelige synder ble absolvert ved bekjennelsen og før botsgjerningene var fullført.» — (1967) bd. XI, s. 75.

Historikeren A. H. Sayce skriver: «Ritualtekstene viser at både offentlig og privat bekjennelse ble praktisert i Babylon. Ja, det ser ut til at privat bekjennelse har vært den eldste og vanligste metoden.» — The Religions of Ancient Egypt and Babylonia (Edinburgh 1902), s. 497.

Hva er Jehovas vitners syn på bekjennelse?

Å bekjenne sin tro ved å kunngjøre den offentlig

Rom. 10: 9, 10: «Hvis du bekjenner [offentlig kunngjør, NV] med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi [kunngjør en offentlig, NV] så vi blir frelst.»

Matt. 10: 32, 33: «Den som bekjenner meg [Jesus Kristus] for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.»

Når en person synder mot Gud

Matt. 6: 6—12: «Når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. . . . Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. . . . Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.»

Sal. 32: 5: «Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ’Nå vil jeg bekjenne mine synder for [Jehova].’ Og du tok bort min syndeskyld.»

1. Joh. 2: 1: «Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»

 Når en person gjør noe galt mot sin neste, eller når det blir gjort noe galt mot ham

Matt. 5: 23, 24: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!»

Matt. 18: 15: «Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd.»

Luk. 17: 3: «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så tal ham til rette, og hvis han angrer, skal du tilgi ham.»

Ef. 4: 32: «Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»

Når noen gjør seg skyldig i alvorlige overtredelser og ønsker å få åndelig hjelp

Jak. 5: 14—16: «Er noen blant dere [åndelig] syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt [av Gud]. Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.»

Ordsp. 28: 13: «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.»

Hva om personer som begår synder, ikke ber om å få hjelp?

Gal. 6: 1, NV: «Brødre, selv om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand, mens du holder øye med deg selv, for at ikke også du skal bli fristet.»

1. Tim. 5: 20, NV: «Dem som praktiserer synd, skal du irettesette framfor alle iakttagere [det vil si framfor dem som personlig kjenner til saken], for at også de andre må ha frykt.»

1. Kor. 5: 11—13: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk,  dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. . . . Få da den onde bort fra dere!»