Billeddyrkelse

Definisjon: Tilbedelse av synlige fremstillinger av personer eller gjenstander. Et bilde som blir tilbedt, er en avgud. De som utfører tilbedelseshandlinger foran slike bilder, sier ofte at deres tilbedelse i virkeligheten er rettet til den ånd som bildet representerer. En slik bruk av bilder er vanlig i mange ikke-kristne religioner. New Catholic Encyclopedia (1967, bd. VII, s. 372) sier følgende om bruken av bilder i tilbedelsen i den romersk-katolske kirke: «Ettersom den tilbedelsen som er rettet mot et bilde, når fram til og ender hos den person som er representert, kan en gi det bildet som representerer personen, den samme slags tilbedelse som den som tilkommer personen.» Ikke en bibelsk lære.

Hva sier Guds Ord om å lage bilder som blir gjenstand for tilbedelse?

2. Mos. 20: 4, 5: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde [utskåret bilde, EN], eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem [bøye deg ned for dem, JB] og ikke dyrke dem! For jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud.» (Uthevet av oss) (Legg merke til at forbudet gjaldt å lage bilder og å bøye seg ned for dem.)

3. Mos. 26: 1: «Dere skal ikke lage dere avguder, ikke reise gudebilder [utskårne bilder, EN] eller steinstøtter og ikke sette billedsteiner i deres land og tilbe dem. For jeg er [Jehova] deres Gud.» (De skulle aldri sette opp noe bilde som folk kunne bøye seg for i tilbedelse.)

 2. Kor. 6: 16, EG: «Hva har avgudsbilder å gjøre i Guds tempel? — Og den levende Guds tempel, det er vi.»

1. Joh. 5: 21, EG: «Mine små barn, vokt dere for falske guder [avgudene, NKO]!»

Kan en bruke bilder som hjelpemidler i tilbedelsen av den sanne Gud?

Joh. 4: 23, 24, EG: «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber, må gjøre det i ånd og sannhet.» (De som trenger bilder som hjelpemidler i sin gudsdyrkelse, tilber ikke Gud «i ånd», men de er avhengige av det de kan se med sine bokstavelige øyne.)

2. Kor. 5: 7: «Vi lever i tro, uten å se.»

Jes. 40: 18: «Hvem vil dere da ligne Gud med, hva kan dere nevne som har likhet med ham?»

Apg. 17: 29, EG: «Siden vi er av guddomsætt, da må vi heller ikke forestille oss at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, altså noe kunstverk skapt av vår egen fantasi.»

Jes. 42: 8: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre og ikke min pris til gudebilder [utskårne bilder, EN].»

Bør vi vise «helgener» ære og betrakte dem som noen som går i forbønn for oss hos Gud, og bruke bilder av dem som hjelpemidler i vår tilbedelse?

Apg. 10: 25, 26, EG: «Ved Peters ankomst gikk Cornelius ham i møte og kastet seg ned for ham i ærbødig hyldest. Men Peter reiste ham opp og sa: ’Reis deg — jeg er heller ikke mer enn et menneske!’» (Er det rimelig å tro at Peter ville oppmuntre oss til å knele foran et bilde av ham, når han satte seg imot å bli tilbedt på en tilsvarende måte da han var til stede personlig? Se også Åpenbaringen 19: 10.)

Joh. 14: 6, 14, EG: «Jesus svarer: ’Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom  meg. Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.’» (Jesus viser her tydelig at vi bare kan nærme oss Faderen gjennom ham, og at vi må be våre bønner i Jesu navn.)

1. Tim. 2: 5, NKO: «Det er en Gud og en mellommann mellom Gud og menneskene, mennesket Kristus Jesus.» (Dette skriftstedet gir ikke rom for læren om at andre kan tjene som mellommenn for medlemmene av Kristi menighet.)

Se også sidene 165, 166, under overskriften «Helgener».

Har tilbederne først og fremst den personen bildet representerer, i tankene, eller ser de det slik at noen bilder står over andre?

Tilbedernes holdning er en viktig faktor. Hvorfor? Fordi en viktig forskjell mellom et «bilde» og en «avgud» eller et «avgudsbilde» er den måten et bilde blir brukt på.

Har ett bilde av en person større verdi eller betydning i tilbederens sinn enn et annet bilde av den samme personen? I så fall er det bildet, ikke personen, som tilbederen først og fremst har i tankene. Hvorfor foretar folk lange pilegrimsreiser for å tilbe i bestemte helligdommer? Er det ikke så at de mener at selve bildene har «mirakuløse» evner? Den katolske presten Yves Delaporte forteller i boken Les Trois Notre-Dame de la Cathédrale de Chartres om mariabildene i katedralen i Chartres i Frankrike. Han sier: «Disse bildene, som omfatter skulpturer, malte bilder og vinduer med glassmalerier, er ikke like berømte. . . . Bare tre av dem er gjenstand for egentlig tilbedelse: Vår Frue av Krypten, Vår Frue av Søylen og Vår Frue av ’Belle Verriere’.» Men hvis tilbederne først og fremst hadde personen i tankene, og ikke bildet, ville ett bilde ha blitt betraktet som like godt som et annet, ikke sant?

Hvordan betrakter Gud bilder som er gjenstand for tilbedelse?

Jer. 10: 14, 15: «Hver gullsmed må skamme seg over sine gudebilder; hans støpte bilder er løgn, det er ikke ånd i dem. Gagnløse er de, et verk som spottes.»

 Jes. 44: 13—19: «Treskjæreren spenner ut målesnoren og tegner bildet med kritt. Han risser det opp med en passer og former det med skavjern, så lager han det til i skikkelse av en mann, et vakkert menneske, og setter det i et hus. Han hogger ned sedertrær, og han velger seg en steineik eller eik, som har vokst seg sterk blant trærne i skogen. Han har også plantet laurbærtrær, og regnet får alt til å vokse. Mannen bruker dette til brensel. Noe tar han til oppvarming, og noe fyrer han opp med når han skal bake brød. Men han lager også en gud, som han kaster seg ned for, former et gudebilde, som han bøyer seg for. Halvparten av treet brenner han på ilden. Over glørne steker han kjøtt, spiser og blir mett. Så varmer han seg og sier: ’Å, jeg blir varm, jeg merker ilden!’ Resten gjør han til en gud, et gudebilde, som han bøyer seg for. Han kaster seg ned, ber til det og sier: ’Frels meg, for du er min gud!’ Slike folk verken skjønner eller fatter noe. Deres øyne er klint igjen, så de ikke kan se; deres hjerter er sløvet, så de ikke forstår. Mannen tenker seg ikke om og har ikke vett og forstand til å si: ’Halvparten av treet brente jeg opp, og så bakte jeg brød over glørne, stekte kjøtt og spiste det. Og så skulle jeg lage en styggedom av resten og bøye meg ned for en trekubbe!’»

Esek. 14: 6: «Så sier Herren [Jehova]: Vend om! Vend dere bort fra avgudene og fra all den andre styggedommen deres.»

Esek. 7: 20: «De ble stolte av sine praktfulle smykker, og de laget seg avskyelige gudebilder [sine vederstyggelige bilder, sine avskyelige avguder, EN] av dem. Derfor gjør jeg alt til skrap [urenhet, EN] for dem.»

Hvilken holdning bør vi ha til bilder som vi tidligere kanskje har vist ære?

5. Mos. 7: 25, 26: «Deres gudebilder skal dere brenne opp. Du må ikke fristes til å ta sølvet og gullet på dem og bruke det selv. Det ville bli en snare for deg, for det er en styggedom for [Jehova] din Gud. La ikke slik styggedom komme inn i ditt hus, så du blir bannlyst likesom det. Du  skal avsky det og holde det for en styggedom, for det er bannlyst.» (Jehovas folk i vår tid har ikke fått fullmakt til å ødelegge bilder som tilhører andre, men dette påbudet, som ble gitt til Israel, utgjør et mønster som viser hvordan de bør betrakte bilder som de selv eier, og som de tidligere har vist ære. Jevnfør Apostlenes gjerninger 19: 19.)

1. Joh. 5: 21, EG: «Mine små barn, vokt dere for falske guder [avgudene, NKO]!»

Esek. 37: 23: «Da skal de ikke gjøre seg urene mer med avgudene . . . De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.»

Hvordan kan det å bruke bilder i tilbedelsen berøre vår egen framtid?

5. Mos. 4: 25, 26: «Dersom dere da handler så ille at dere lager gudebilder [noe utskåret bilde, EN] i en eller annen skikkelse og således gjør det som er [Jehova] deres Gud imot og vekker hans harme, vil dere snart bli utryddet . . . Det tar jeg himmel og jord til vitne på!» (Guds syn har ikke forandret seg. Se Malaki 3: 5, 6.)

1. Kor. 10: 14, 20, EG: «Derfor, mine kjære, hold dere borte fra avgudsdyrkelsen. . . . det som ofres, blir ofret, ikke til noen gud, men til demoner. Og jeg vil ikke at dere skal tre i samfunn med demoner.»

Åp. 21: 8, EG: «De feige, de vantro og vanhellige [de som tilber det som er obscønt, JB], mordere, utuktige, trollmenn og avgudsdyrkere — alle svikerne — de skal finne sin lodd i den brennende svovelsjøen; det er den annen død [evig død].»

Sal. 115: 4—8: «Folkenes gudebilder [avguder, EN] er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se. De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte. De kan ikke gripe med sine hender og kan ikke gå med sine føtter; de har ikke mål i strupen. Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem.»