Ekteskap

Definisjon: Samliv mellom en mann og en kvinne som ektemann og hustru i samsvar med den norm som er fastsatt i Bibelen. Ekteskapet er innstiftet av Gud. Det er rammen omkring et intimt forhold mellom mann og kone og skaper en følelse av trygghet fordi det eksisterer en kjærlig atmosfære, og fordi ektefellene har lovt hverandre troskap. Da Jehova innstiftet ekteskapet, var hensikten ikke bare å gi mannen en fortrolig ledsager som skulle være et motstykke til ham, men også at flere mennesker skulle bli satt til verden, og at dette skulle skje innen en familieordning. Der hvor det er mulig, kreves det at et ekteskapelig forhold som kan godkjennes av den kristne menighet, blir lovformelig registrert.

Er det egentlig så viktig å gifte seg i samsvar med lovmessige krav?

Tit. 3: 1: «Du skal minne dem om å underordne seg under styremaktene og myndighetene [og] rette seg etter dem.» (Når folk følger denne veiledningen, blir navnet til begge parter i dette forholdet hevet over kritikk, og eventuelle barn blir spart for den vanære som følger med det å være barn av ugifte foreldre. En lovformelig registrering av ekteskapet sikrer dessuten familiemedlemmenes økonomiske rettigheter hvis en av ektefellene skulle dø.)

Hebr. 13: 4: «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.» (Å være lovformelig gift er en viktig forutsetning for at en skal ha et ekteskap som er ærbart. Når vi definerer «hor» og «ekteskapsbrudd», bør vi ha i tankene det som sies i Titus 3: 1, som er sitert ovenfor.)

1. Pet. 2: 12—15: «Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer. Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som  gjør det gode. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker som taler i uvitenhet.»

Var det noen «juridiske formaliteter» da Adam og Eva begynte å leve sammen?

1. Mos. 2: 22—24: «Av det ribbenet [Jehova] Gud hadde tatt fra mannen [Adam], bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham. Da sa mannen: ’Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.’ Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» (Legg merke til at det var Jehova Gud selv, universets Overherre, som førte Adam og Eva sammen. Dette var ikke en mann og en kvinne som bestemte seg for å leve sammen uten å bry seg om noen juridisk myndighet. Legg også merke til at Gud understreket at denne forbindelsen skulle være permanent.)

1. Mos. 1: 28: «Gud velsignet dem [Adam og Eva] og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’» (Her uttalte den høyeste juridiske myndighet sin velsignelse over dette fellesskapet, de fikk rett til å ha kjønnslig omgang, og de fikk et oppdrag som skulle gi deres liv mening.)

Kan en person praktisere polygami hvis de lokale lover tillater det?

1. Tim. 3: 2, 12: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann . . . En diakon [menighets-tjenerne, EN] skal være én kvinnes mann.» (Disse mennene ble ikke bare betrodd ansvar; de var også eksempler som de andre i den kristne menighet skulle etterligne.)

1. Kor. 7: 2: «For å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann.» (Verken mann eller kone får her noen tillatelse til å ha flere ektefeller.)

Hvorfor lot Gud Abraham, Jakob og Salomo ha mer enn én hustru?

Jehova innførte ikke polygami. Han gav Adam bare én  kone. Lamek, en etterkommer av Kain, tok seg senere to koner. (1. Mos. 4: 19) Med tiden var det andre som fulgte hans eksempel, og noen tok slavepiker som konkubiner, medhustruer. Gud tolererte dette, og gjennom spesielle regler i Moseloven sørget han for at kvinner som levde i et slikt forhold, ble skikkelig behandlet. Denne ordningen varte helt til den kristne menighet ble opprettet, men da krevde Gud at hans tjenere skulle vende tilbake til den norm som han selv hadde innført i Eden.

Abraham tok Sarai [Sara] til kone. Da Sarai var omkring 75 år gammel og trodde at hun aldri kom til å få barn, bad hun sin mann om å ha omgang med hennes trellkvinne for at denne skulle få et barn som juridisk sett ville bli hennes barn. Abraham gjorde dette, men det førte til alvorlige uoverensstemmelser i hans hus. (1. Mos. 16: 1—4) Jehova oppfylte sitt løfte til Abraham om en «ætt» ved at han senere, ved et mirakel, lot Sara bli gravid. (1. Mos. 18: 9—14) Det var først etter Saras død at Abraham tok seg en ny kone. — 1. Mos. 23: 2; 25: 1.

Jakob ble polygamist fordi hans svigerfar bedrog ham. Jakob hadde ikke flerkoneri i tankene da han drog til Paddan-Aram for å finne seg en kone. (1. Mos. 28: 2, NV) Bibelen forteller nokså inngående om den lite hyggelige rivaliseringen mellom Jakobs koner. — 1. Mos. 29: 18 til 30: 24.

Det er velkjent at Salomo hadde mange hustruer og mange medhustruer. Men ikke alle er klar over at han derved brøt Jehovas bud. Jehova hadde tydelig sagt: «Kongen skal . . . ikke ta seg mange hustruer, så han forledes til frafall.» (5. Mos. 17: 17) Det er også verdt å legge merke til at påvirkningen fra de utenlandske hustruene førte til at Salomo vendte seg til tilbedelsen av falske guder og begynte å gjøre «det som var ondt i [Jehovas] øyne . . . Da ble [Jehova] harm på Salomo». — 1. Kong. 11: 1—9.

Er det i orden at to ektefeller blir separert, hvis de overhodet ikke klarer å leve fredelig sammen?

1. Kor. 7: 10—16: «Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal  ikke skille seg fra [gå fra, NV] sin mann. Men hvis hun skiller seg [virkelig skulle gå sin vei, NV], skal hun leve ugift, eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra [forlate, NV] sin kone. Til de andre sier jeg — dette er mine egne ord, ikke Herrens [men som vers 40 viser, ble Paulus ledet av hellig ånd]: Dersom en kristen bror har en kone som ikke er troende, og hun gjerne vil bli hos ham, skal han ikke skille seg fra [forlate, NV] henne. Og dersom en kvinne har en mann som ikke er troende, og han gjerne vil bli hos henne, skal hun ikke skille seg fra [forlate, NV] mannen. For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone, og den ikke-troende kone blir helliget gjennom den kristne bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige. Men hvis den ikke-troende part vil skilles [går sin vei, NV], så la ham gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne bundet. Gud har kalt oss til fred. Vet du, kvinne, om du kan redde din mann? Og vet du, mann, om du kan redde din kone?» (Hvorfor skulle den troende ektefellen utholde motstand og gå oppriktig inn for å holde ekteskapet sammen? Av respekt for ekteskapets guddommelige opprinnelse og i håp om at den ikke-troende ektefellen med tiden ville bli hjulpet til å bli en tjener for den sanne Gud.)

Hva er Bibelens syn på det å skille seg i den hensikt å gifte seg på nytt?

Mal. 2: 15, 16: «Vokt dere vel i sjel og sinn. Vær ikke utro mot din ungdoms hustru! Jeg vil ikke vite av [jeg hater, EN] skilsmisse, sier [Jehova], Israels Gud.»

Matt. 19: 8, 9: «[Jesus] svarte: ’Fordi dere har så harde hjerter, gav Moses dere lov å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor [kjønnslig omgang utenfor ekteskapet], og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.’» (Den uskyldige ektefellen har derfor lov til å skille seg hvis ektefellen har drevet «hor», men det er ikke noe krav.)

Rom. 7: 2, 3: «En gift kvinne er etter loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne. Så lenge mannen  lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen.»

1. Kor. 6: 9—11: «Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, . . . skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» (Dette understreker hvor alvorlig denne saken er. Ekteskapsbrytere som ikke angrer, vil ikke få del i Guds rike. Men mennesker som har begått ekteskapsbrudd, eller som kanskje har giftet seg på nytt uten å ha rett til det ifølge Bibelen, kan få Guds tilgivelse og komme i en ren stilling innfor ham hvis de angrer oppriktig og viser tro på verdien av Jesu sonoffer.)

Hvorfor tillot Gud ekteskap mellom bror og søster i fortiden?

Bibelens beretning viser at Kain må ha giftet seg med en av sine søstre, eller muligens en niese. (1. Mos. 4: 17; 5: 4) Den forteller også at Abraham giftet seg med sin halvsøster. (1. Mos. 20: 12) Men senere, i den lov som ble gitt gjennom Moses, ble ekteskap mellom så nære slektninger spesielt forbudt. (3. Mos. 18: 9, 11) Det er heller ikke tillatt blant de kristne i dag. Ekteskap med en nær slektning innebærer at sannsynligheten for at skadelige, arvelige trekk blir overført på eventuelle barn, er høyere enn gjennomsnittet.

Hvorfor var ekteskap mellom bror og søster ikke uriktig og uheldig i begynnelsen av menneskehetens historie? Gud skapte Adam og Eva fullkomne, og det var hans hensikt at alle mennesker skulle stamme fra dem. (1. Mos. 1: 28; 3: 20) Det sier seg selv at nære slektninger ville komme til å gifte seg med hverandre, spesielt i de første generasjonene. Selv etter at synden kom inn i verden, var det forholdsvis liten fare for betydelige deformiteter hos barna i de første generasjonene, for den menneskelige familie var mye nærmere den fullkommenhet som Adam  og Eva hadde hatt. Dette bekreftes av den høye levealderen folk da oppnådde. (Se 1. Mosebok 5: 3—8; 25: 7.) Men omkring 2500 år etter at Adam syndet, forbød Gud ekteskap mellom nære slektninger. Dette tjente som en beskyttelse for avkommet, og det førte til at Jehovas tjenere fikk en høyere seksualmoral enn de folk som bodde rundt dem, som da tok del i alle slags fordervede handlinger. — Se 3. Mosebok 18: 2—18.

Hva kan hjelpe et ektepar til å oppnå større lykke i ekteskapet?

1) At de regelmessig studerer Guds Ord sammen, og at de ber Gud om hjelp til å løse sine problemer. — 2. Tim. 3: 16, 17, EN; Ordsp. 3: 5, 6; Fil. 4: 6, 7.

2) At prinsippet om lederskap blir respektert. Dette legger et stort ansvar på ektemannen. (1. Kor. 11: 3; Ef. 5: 25—33; Kol. 3: 19) Det krever også iherdige anstrengelser fra hustruens side. — Ef. 5: 22—24, 33; Kol. 3: 18; 1. Pet. 3: 1—6.

3) At de begrenser sin seksuelle interesse til sin ektefelle. (Ordsp. 5: 15—21; Hebr. 13: 4) Kjærlig omsorg for ektefellens behov kan bidra til å beskytte ektefellen mot fristelser til å begå gale handlinger. — 1. Kor. 7: 2—5.

4) At de snakker til hverandre på en vennlig, hensynsfull måte og unngår vredesutbrudd, sutring og harde, kritiske bemerkninger. — Ef. 4: 31, 32; Ordsp. 15: 1; 20: 3; 21: 9; 31: 26, 28.

5) Flid og pålitelighet i arbeidet med å ta seg av familiens bolig og klær og når det gjelder å gjøre i stand næringsrike måltider. — Tit. 2: 4, 5; Ordsp. 31: 10—31.

6) At de ydmykt anvender Bibelens råd enten den annen part oppfyller alle sine forpliktelser eller ikke. — Rom. 14: 12; 1. Pet. 3: 1, 2.

7) At de legger vinn på å utvikle åndelige personlige egenskaper. — 1. Pet. 3: 3—6; Kol. 3: 12—14; Gal. 5: 22, 23.

8) At de sørger for at eventuelle barn får den nødvendige kjærlighet, opplæring og tukt. — Tit. 2: 4; Ef. 6: 4; Ordsp. 13: 24; 29: 15.