Gjenløsningen

Definisjon: Gjenløsning er en utfrielse av eller forløsning fra en forpliktelse eller en uønsket situasjon ved hjelp av en løsepenge. Den viktigste løsepenge som noen gang er betalt, er Jesu Kristi utgytte blod. I og med at Jesus frembar verdien av denne løsepengen i himmelen, gjorde han det mulig for Adams etterkommere å bli frigjort fra den synd og død som har gått i arv til alle på grunn av Adams synd.

På hvilken måte var Jesu Kristi død annerledes enn andre martyrers død?

Jesus var et fullkomment menneske. Han ble født helt uten synd og bevarte sin fullkommenhet gjennom hele livet. «Han gjorde ingen synd.» Han var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere». — 1. Pet. 2: 22; Hebr. 7: 26.

Han var Guds Sønn i en helt spesiell betydning av ordet. Gud selv vitnet om dette fra himmelen. (Matt. 3: 17; 17: 5) Denne Sønn hadde en foruttilværelse i himmelen; gjennom ham skapte Gud alt det andre i hele universet. For å gjennomføre  sin vilje overførte Gud på mirakuløst vis hans liv til en jomfrus morsliv, slik at han kunne bli født som menneske. Jesus omtalte seg selv som Menneskesønnen for å understreke at han virkelig var blitt et menneske. — Kol. 1: 15—20, NV; Joh. 1: 14; Luk. 5: 24.

Han stod ikke maktesløs foran dem som drepte ham. Han sa: «Jeg gir mitt liv . . . Ingen har tatt mitt liv [tar det fra meg, EN]; jeg gir det frivillig.» (Joh. 10: 17, 18) Han avslo å be engler om å gripe inn for å hjelpe ham. (Matt. 26: 53, 54) Selv om onde mennesker fikk lov til å gjennomføre sitt forsett og drepe ham, var hans død i sannhet en offerdød.

Hans utgytte blod kan tilveiebringe utfrielse for andre. «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Mark. 10: 45) Hans død innebar derfor noe langt mer enn at han led martyrdøden fordi han nektet å gå på akkord med sin tro.

Se også sidene 273, 274, under overskriften «Minnehøytiden».

Hvorfor måtte løsepengen bli skaffet til veie på den måten den ble, for at vi skulle kunne oppnå evig liv?

Rom. 5: 12: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Uansett hvor rettskaffent vi prøver å leve, er vi alle født syndere. [Sal. 51: 7] Vi har ingen mulighet til å gjøre oss fortjent til retten til å leve evig.)

Rom. 6: 23: «Syndens lønn er døden.»

Sal. 49: 7—10: «De setter sin lit til sitt gods og brisker seg av sin store rikdom. Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham, — det ble for dyrt å frikjøpe hans liv, det må en oppgi for alltid — så han kunne leve evig og aldri gå i sin grav.» (Det finnes ikke noe ufullkomment menneske som kan skaffe til veie det som må til for å utfri en annen av synd og død. Evig liv kan ikke kjøpes for penger. Og når et menneskes liv blir innhentet av syndens lønn, døden, har det ikke den verdi som skal til for å kunne utfri noen.)

 Hvorfor bestemte ikke Gud at alle Adams og Evas etterkommere som var lydige, kunne få leve evig, selv om Adam og Eva måtte dø på grunn av sitt opprør?

Fordi Jehova «elsker rett og rettferd». (Sal. 33: 5; 5. Mos. 32: 4; Jer. 9: 24) Han handlet på en måte som var i samsvar med hans rettskaffenhet, som oppfylte kravene til absolutt rettferdighet, og som samtidig understreket hans kjærlighet og barmhjertighet. Hvordan?

1) Adam og Eva hadde ikke fått barn før de syndet, så det er ingen som er blitt født fullkomne. Alle Adams etterkommere ble frembrakt i synd, og synden fører til døden. Hvis Jehova rett og slett hadde ignorert dette, ville det ha vært ensbetydende med at han avvek fra sine rettferdige normer. Han ignorerte ikke kravene til absolutt rettferdighet; ingen fornuftutstyrt skapning kunne noen gang med rette ha noe å utsette på hans fremgangsmåte hva dette angikk. — Rom. 3: 21—26.

2) Hvordan kunne de av Adams etterkommere som elsket og adlød Jehova, bli utfridd, uten at kravene til rettferdighet ble ignorert? Hvis et fullkomment menneske døde en offerdød, kunne rettferdigheten tilsi at dette fullkomne livet dekket over syndene til dem som i tro godtok denne foranstaltningen. Ettersom ett menneskes (Adams) synd var årsak til at hele menneskeslekten ble syndere, kunne det utgytte blod til et annet fullkomment menneske (en annen Adam) bringe rettferdighetens vektskåler i likevekt, ettersom det hadde en tilsvarende verdi. Adam kunne ikke høste gagn av dette, for han syndet med overlegg. Men fordi det var en annen som tok på seg den straffen som hvilte over hele menneskeheten på grunn av synden, kunne Adams etterkommere bli utfridd. Men det fantes ikke noe slikt fullkomment menneske. Menneskeheten kunne aldri oppfylle disse kravene til absolutt rettferdighet. Som et uttrykk for sin store kjærlighet skaffet derfor Jehova selv foranstaltningen til veie med store omkostninger for ham selv. (1. Kor. 15: 45; 1. Tim. 2: 5, 6; Joh. 3: 16; Rom. 5: 8) Guds enbårne Sønn var villig til å gjøre sitt. Han forlot ydmykt sin himmelske herlighet, ble et fullkomment menneske og døde for menneskeheten. — Fil. 2: 7, 8.

 Illustrasjon: En familiefar blir kriminell og blir dømt til døden. Barna hans blir sittende i stor gjeld, uten eksistensmidler. Kanskje deres bestefar griper inn og ordner det slik at en sønn som bor hos ham, betaler gjelden og gjør det mulig for dem å begynne et nytt liv. Barna må naturligvis godta denne ordningen for å høste gagn av den, og det vil også være rimelig at bestefaren forlanger visse ting av dem for å forsikre seg om at de ikke vil følge sin fars eksempel.

Hvem ble verdien av Jesu offer først anvendt til gagn for, og hvorfor?

Rom. 1: 16: «Evangeliet [om Jesus Kristus og den rolle han spiller i forbindelse med Jehovas hensikt] . . . er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker.» (Muligheten til å høste gagn av Guds foranstaltning for frelse gjennom Kristus ble først holdt fram for jødene og deretter for ikke-jøder.)

Ef. 1: 11—14: «I ham [Kristus] har vi [jødene, deriblant apostelen Paulus] også fått del i arven [Hvilken arv? Det himmelske rike] . . . Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet, vi som alt nå [forut, EN] har satt vårt håp til Kristus. I ham er også dere [kristne som tilhørte de ikke-jødiske folkeslag, slik mange i Efesos gjorde] kommet til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet.» (Som det fremgår av 1. Peter 1: 4, er denne arven gjemt i himmelen. Åpenbaringen 14: 1—4 viser at det er 144 000 som skal få del i den. De skal tjene som konger og prester over menneskeheten sammen med Kristus i 1000 år. I løpet av denne tiden kommer Guds hensikt med jorden til å bli gjennomført, og jorden vil bli et paradis befolket av fullkomne etterkommere av det første menneskepar.)

Hvem ellers i vår tid høster gagn av Jesu offer?

1. Joh. 2: 2: «Han [Jesus Kristus] er en soning for våre synder [syndene til apostelen Johannes og andre  åndssalvede kristne], ja, ikke bare for våre, men for hele verdens [syndene til andre mennesker, de som dermed får mulighet til å oppnå evig liv på jorden].»

Joh. 10: 16: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.» (Disse «andre sauer» kommer inn under Jesu Kristi kjærlige omsorg mens resten av den «lille hjord» av Rikets arvinger fremdeles befinner seg på jorden; de «andre sauer» og Rikets arvinger utgjør derfor «én hjord». De høster alle gagn av mange av de samme godene av Jesu offer, men ikke nøyaktig på samme måte, ettersom den «lille hjord» skal til himmelen, mens de «andre sauer» skal være på jorden.)

Åp. 7: 9, 14: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål . . . ’Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.’» (De som tilhører denne store skare, er i live når den store trengsel begynner, og de står rene innfor Gud fordi de viser tro på gjenløsningen. Den rettferdighet som de blir tilregnet som følge av dette, er tilstrekkelig til at de blir bevart i live på jorden gjennom den store trengsel.)

Hvilke framtidige velsignelser vil menneskene få del i som følge av gjenløsningen?

Åp. 5: 9, 10: «De sang en ny sang: Verdig er du [Lammet, Jesus Kristus] til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Til et kongerike har du gjort dem, til prester for vår Gud, og de skal herske på [over, UO] jorden.» (Gjenløsningen var en viktig faktor når det gjaldt å åpne veien til himmelsk liv for dem som skal herske sammen med Kristus. Snart kommer alle de som skal utgjøre jordens nye regjering, til å sitte på sine himmelske troner.)

Åp. 7: 9, 10: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet [Jesus Kristus,  som døde som et offerlam], kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» (Den store skare må vise tro på Kristi offer for å få overleve den store trengsel.)

Åp. 22: 1, 2, NV: «Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som rant ut fra Guds og fra Lammets trone nedover i midten av dens brede gate. Og på denne siden av elven og på den andre siden stod livets trær, som frambringer tolv avlinger av frukt, idet de gir sin frukt hver måned. Og bladene på trærne var til legedom for nasjonene.» (Anvendelsen av verdien av Lammets, Jesu, offer er således en viktig del av Guds foranstaltning for å helbrede menneskene for syndens virkninger og gjøre det mulig for dem å oppnå evig liv.)

Rom. 8: 21, EN: «Skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.»

Hvilke krav må vi oppfylle for å høste varig gagn av Jesu fullkomne offer?

Joh. 3: 36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

Hebr. 5: 9, NV: «Etter at han [Jesus Kristus] var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham.»

Hva viser ordningen med gjenløsningen om Guds holdning til menneskene?

1. Joh. 4: 9, 10: «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

Rom. 5: 7, 8: «Selv for en rettskaffen mann ville vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen våge livet for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.»

 Hvilken virkning bør denne foranstaltningen ha på vår livsførsel?

1. Pet. 2: 24: «Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet [treet, EN], så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.» (I betraktning av alt det Jehova og hans Sønn har gjort for å rense oss fra synd, bør vi iherdig bestrebe oss på å overvinne syndige tilbøyeligheter. Det skulle være helt utenkelig for oss med overlegg å gjøre noe som vi vet er syndig!)

Tit. 2: 14: «Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.» (Når vi verdsetter denne enestående foranstaltningen, bør det anspore oss til nidkjært å gjøre de gjerninger som Kristus har pålagt sine sanne etterfølgere å gjøre.)

2. Kor. 5: 14, 15: «Kristi kjærlighet tvinger oss: Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.»