Helvete

Definisjon: Ordet «helvete» forekommer i mange bibeloversettelser. I den vanlige norske bibeloversettelsen forekommer det bare 12 ganger i «Det nye testamente», og da som en oversettelse av det greske ordet gẹenna. Noen bibeloversettelser transkriberer dette ordet, det vil si at de gjengir det uoversatt, men ved hjelp av bokstavene i vårt alfabet. Gehenna blir i Bibelen brukt som et symbol på evig tilintetgjørelse. Men både i kristenheten og i mange ikke-kristne religionssamfunn finner vi en lære som går ut på at demonene holder til i helvete,  og at de onde blir straffet der etter døden (og noen mener at straffen består i at de blir pint).

Viser Bibelen at de døde kan pines?

Fork. 9: 5: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» (Når de døde ikke vet noen ting, kan de heller ikke pines.)

Sal. 146: 4: «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer [tanker, NV; tankes råd, EN].»

Viser Bibelen at sjelen lever videre etter døden?

Esek. 18: 4: «Den [den sjel, GN, Åk, NV, KJ, Dy, RS, NE] som synder, han skal dø.»

«Begrepet ’sjel’ i betydningen en rent åndelig, immateriell virkelighet, atskilt fra ’legemet’, . . . finnes ikke i Bibelen.» — La Parole de Dieu (Paris 1960), Georges Auzou, professor i De hellige skrifter ved seminaret i Rouen i Frankrike, s. 128.

«Selv om det hebraiske ordet nefesj (i de hebraiske skrifter) ofte blir oversatt med ’sjel’, ville det ikke være riktig å tillegge det en gresk betydning. Nefesj . . . blir aldri oppfattet som noe som opptrer atskilt fra legemet. I Det nye testamente blir det greske ordet psykhe ofte oversatt med ’sjel’, men heller ikke i dette tilfellet bør vi straks tro at ordet har den samme betydning som det hadde for de greske filosofene. Som oftest betyr det ’liv’ eller ’livskraft’ eller noen ganger ’selvet’.» — The Encyclopedia Americana (1977), bd. 25, s. 236.

Skal de onde pines i all evighet?

Matt. 25: 46: «Disse skal gå bort til evig straff [pine, EN; avskjærelse, NV; gresk: kọlasin], men de rettferdige til evig liv.» (The Emphatic Diaglott bruker ordet «avskjærelse». En fotnote sier: «Kọlasin . . . er avledet av kolạzo, som betyr: 1. Å kutte av; som å kutte av grener på trær, å beskjære. 2. Å sperre inne, å berøve friheten, å undertrykke. . . . 3. Å tukte, å straffe. Å avskjære et menneske fra livet eller samfunnet eller å berøve det friheten blir regnet som en straff; derav har denne tredje metaforiske bruk av  ordet oppstått. Grunnbetydningen er blitt antatt, fordi den stemmer bedre overens med det andre setningsleddet og bevarer kraften og skjønnheten i antitesen. De rettferdige går bort til liv, de onde til avskjærelse fra livet eller til død. Se 2. Tessaloniker 1: 9.»)

2. Tess. 1: 9: «Deres straff blir en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NV; ødeleggelse, NE] borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.»

Jud. 7: «Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.» (Den ilden som ødela Sodoma og Gomorra, sloknet for tusener av år siden. Men virkningen av denne ilden har vært varig; byene er ikke blitt gjenoppbygd. Guds dom gjaldt imidlertid ikke bare disse byene, men også deres onde innbyggere. Det som skjedde med dem, utgjør et advarende eksempel. I Lukas 17: 29 sa Jesus at det ble ’gjort ende på dem’; Judas 7 viser at ødeleggelsen var evig.)

Hva betyr uttrykket ’evig pine’ i Åpenbaringen?

Åp. 14: 9—11; 20: 10: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger; og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røken fra deres pinsel [gresk: basanismou] stiger opp i all evighet — verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og bildet av det og tar dets navn til merke.» «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet.»

Hva slags ’pine’ er det disse skriftstedene omtaler? Det er verdt å merke seg at Åpenbaringen 11: 10 taler om ’profeter som er en plage for [gresk: ebasạnisan; ’piner’, KJ] dem som bor på jorden’. Denne ’pinen’ skyldes de ydmykende avsløringene profetene kommer med gjennom de budskapene de forkynner. I Åpenbaringen 14: 9—11 står det at de som tilber det symbolske «dyret og bildet av det», skal «pines med ild og svovel». Dette kan ikke sikte til bevisst pine etter døden, for «de døde vet slett ingen ting».  (Fork. 9: 5) Hva er det så som gjør at de pines mens de fremdeles er i live? Det er det at Guds tjenere kunngjør at de som tilber «dyret og bildet av det», vil lide den annen død, som «sjøen med ild og svovel» er et symbol på. Den røken som har forbindelse med deres brennende tilintetgjørelse, «stiger opp i all evighet» fordi tilintetgjørelsen blir evig og aldri kommer til å bli glemt. Hva betyr så det som står i Åpenbaringen 20: 10, nemlig at Djevelen skal ’pines i all evighet’ i «sjøen med ild og svovel»? Åpenbaringen 21: 8 sier direkte at «sjøen som brenner med ild og svovel» er «den annen død». At Djevelen skal pines der i all evighet, betyr at han aldri kommer til å bli utfridd derfra; han blir berøvet friheten for bestandig, ja, han kommer til å lide en evig død. Denne bruken av ordet ’pine’ (fra det greske ordet bạsanos) bringer tankene hen på Matteus 18: 34, hvor det samme greske grunnordet er brukt om en ’fangevokter’. — Se også UO, NV, RS.

Hva er «helvetes ild», som Jesus omtalte?

Som nevnt er ordet «helvete» oversatt fra gẹenna de 12 gangene det forekommer i de kristne greske skrifter i den vanlige norske oversettelsen. Fem av disse gangene blir Gehenna satt i direkte forbindelse med ild. Bibeloversettere har gjengitt det greske uttrykket gẹennan tou pyrọs med «helvetes ild» (1978-overs., EN, KJ, Dy), «det brennende helvete» (NTM), «ildens Gehenna» (Åk) og «det brennende Gehenna» (svensk 1917, NV).

Historisk bakgrunn: Den gamle Hinnoms dal (Gehenna) ligger utenfor Jerusalems murer. I en periode ble det drevet avgudsdyrkelse der, og denne avgudsdyrkelsen innbefattet barneofringer. I det første århundre ble Gehenna brukt som søppelplass for Jerusalem. Skrottene av døde dyr ble kastet ned i dalen for å bli fortært av ilden som brant der. For at forbrenningen skulle bli mer effektiv, ble det tilsatt svovel. Likene av henrettede forbrytere, som ble ansett for å være uverdige til å få en minnegrav, ble også kastet i Gehenna. I Matteus 5: 29, 30 snakket Jesus om at ’hele legemet’ ble kastet i Gehenna. Hvis kroppen falt ned i den konstant brennende ilden, ble den fortært, men hvis den havnet på kanten av den dype kløften, ville den gå i forråtnelse og bli fortært av orm eller  mark, som alltid var der. (Mark. 9: 47, 48) Levende mennesker ble ikke kastet i Gehenna; det var ikke et sted hvor noen var ved bevissthet og kunne pines.

I Matteus 10: 28 sier Jesus til sine tilhørere at de skal frykte «ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna]». Hva betyr det? Legg merke til at han ikke sier noe om pine i Gehennas ild; nei, han sier at de skal ’frykte ham som kan ødelegge i Gehenna’. Ved å nevne ’sjelen’ for seg understreker Jesus at Gud kan tilintetgjøre alle muligheter for liv for et menneske; en slik person vil ikke ha noe håp om en oppstandelse. ’Gehennas ild’ står derfor for det samme som ’ildsjøen’ i Åpenbaringen 21: 8, nemlig ødeleggelse, «den annen død».

Hva sier Bibelen er straffen for synd?

Rom. 6: 23: «Syndens lønn er døden.»

Blir et menneske ytterligere straffet for sine synder etter døden?

Rom. 6: 7, EN: «Den som er død, er rettferdiggjort fra synden.»

Er den tanke at de onde skal pines i all evighet, forenelig med Guds personlighet?

Jer. 7: 31: «De [de frafalne judeere] har bygd offerstedet Tofet i Ben-Hinnom-dalen, hvor de brenner sine sønner og døtre i ilden. Det har jeg ikke pålagt dem, det har aldri vært i mine tanker.» (Hvis det aldri hadde vært i Guds tanker, ville han naturligvis heller ikke gjøre det samme selv i større målestokk.)

Illustrasjon: Hva ville du synes om foreldre som holdt hånden til barnet sitt over ilden for å straffe barnet? «Gud er kjærlighet.» (1. Joh. 4: 8) Ville Gud gjøre noe som kjærlige foreldre ikke ville gjøre? Naturligvis ikke!

Viste Jesus at de onde blir pint etter døden, ved det han sa om den rike mann og Lasarus?

Skal denne beretningen, som vi finner i Lukas 16: 19—31, oppfattes bokstavelig, eller skal den bare illustrere noe? The Jerusalem Bible sier i en fotnote at dette er en  «allegorisk fortelling som ikke har noe med en historisk person å gjøre». Hvis vi skulle ta denne fortellingen bokstavelig, ville det bety at alle de som har Guds gunst, ville få plass på Abrahams fang, at en dråpe vann på fingertuppen ikke ville fordampe i varmen fra ilden i dødsriket, og at en dråpe vann kunne lindre lidelsene der. Høres dette fornuftig ut? Hvis dette skulle oppfattes bokstavelig, ville det være i strid med det som står andre steder i Bibelen. Og hvis Bibelen var selvmotsigende, ville da de som elsker sannheten, bruke den som grunnlag for sin tro? Men Bibelen er ikke selvmotsigende.

Hvilken tilstand befinner de som er i dødsriket (sjeʼọl eller haides), seg i? Ordet «dødsriket», som er en oversettelse av det hebraiske sjeʼọl og det greske haides, står for den døde menneskehets felles grav, ikke noen enkeltpersons gravsted. «I dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Fork. 9: 10.

Kommer både onde og gode til dødsriket? «Til dødsriket skal de gudløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud.» — Sal. 9: 18.

Job 14: 13: «[Job bad:] Å, om du ville gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket inntil din vrede går over! Om du ville sette meg en frist og så huske på meg igjen!» (Gud sa selv at Job var ’en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som er ondt’. — Job 1: 8.)

Apg. 2: 25—27: «David sier om ham [Jesus Kristus]: . . . For du skal ikke la min sjel bli i dødsriket og ikke la din Hellige gå til grunne.» (Når Gud ikke skulle la Jesus «bli i dødsriket», må Jesus ha vært der, ikke sant?)

Er det mulig å komme tilbake fra dødsriket? «Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen.» (Åp. 20: 13, 14) (De døde kommer følgelig tilbake fra dødsriket. Legg også merke til at dødsriket ikke er det samme som ildsjøen, men at dødsriket blir kastet i ildsjøen.)

Hva betyr så lignelsen om den rike mann og Lasarus? Den ’rike mann’ var et bilde på fariseerne. (Se Lukas 16: 14.)  Tiggeren Lasarus var et bilde på vanlige jøder, som ble sett ned på av fariseerne, men som angret og omvendte seg og ble Jesu etterfølgere. (Se Lukas 18: 11; Johannes 7: 49; Matteus 21: 31, 32.) Deres død var også symbolsk. Den var et bilde på en stor forandring i de ytre forhold. De som før ble foraktet, kom nå i den stilling at de fikk Guds gunst, og de som før tilsynelatende var begunstiget, ble nå forkastet av Gud, mens de ble pint av de domsbudskapene som ble forkynt av dem de hadde foraktet. — Apg. 5: 33; 7: 54, EN.

Hvor kommer læren om evig pine fra?

I det gamle Babylonia og Assyria blir «underverdenen . . . skildret som et sted fullt av redsler, og forferdelig sterke og rasende guder og demoner hersker over den». (The Religion of Babylonia and Assyria, Boston 1898, Morris Jastrow jr., s. 581) De første vitnesbyrd om flammene i kristenhetens helvete finner vi i religionen i det gamle Egypt. (The Book of the Dead, New Hyde Park, N.Y., 1960, med innledning av E. A. Wallis Budge, s. 144, 149, 151, 153, 161) Buddhismen, som skriver seg fra det sjette århundre fvt., kom med tiden til å ha både varme og kalde helveter. (The Encyclopedia Americana, 1977, bd. 14, s. 68) Skildringer av helvete på malerier i katolske kirker i Italia kan spores tilbake til Etruria. — La Civiltà etrusca, Milano 1979, Werner Keller, s. 389.

Men denne gudsbespottelige læren har egentlig mye dypere røtter. Alle de oppfatninger som er forbundet med læren om et brennende pinested, bakvasker Gud og skriver seg fra ham som i første rekke har bakvasket Gud (Djevelen, hvis navn betyr «bakvasker»), fra ham som Jesus Kristus kalte «løgnens far». — Joh. 8: 44.