Jehova

Definisjon: Jehova er den eneste sanne Guds personlige navn, det navn han har gitt seg selv. Jehova er Skaperen og med rette universets suverene Hersker. «Jehova» er oversatt fra det hebraiske tetragrammet, יהוה, som betyr «han lar bli». Disse fire hebraiske bokstavene blir gjengitt på mange språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH.

Hvordan Guds navn er brukt i noen bibeloversettelser

Den norske oversettelsen av 1978: Formen «Jahve» er brukt i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14.

Den norske oversettelsen av 1930: Formen «Jahve» er brukt i en fotnote til 2. Mosebok 3: 15.

Den norske oversettelsen av 1904: Formen «Jehova» er brukt i en fotnote til 2. Mosebok 3: 15.

Pastor Storjohanns oversettelse av Salmene: Formen «Jehovah» er brukt konsekvent.

 Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse av de hebraiske skrifter: Formen «Jahve» eller «Jahvæ» er brukt de fleste steder.

Ny Baiboly, en oversettelse til madagassisk som er utgitt av Det Norske Bibelselskap: Formen «Jehovah» er brukt konsekvent i de hebraiske skrifter og også noen ganger i de greske skrifter.

Helge Åkesons svenske oversettelse: Navnet Jehova er brukt konsekvent i de hebraiske skrifter.

Den svenske oversettelsen av 1917: I ordforklaringen heter det at navnet sannsynligvis opprinnelig «ble uttalt Jahvé, men i nyere tid er det blitt vanlig blant de kristne å uttale det Jehová (med andre vokaler). Når Herren tilsvarer Jahvé i grunnteksten, skrives det passende, som allerede i Bibelen av 1541, HERREN. Forbindelsen ’Herren HERREN’ er således det samme som Herren Jahve (Jehova)».

Den autoriserte danske oversettelsen, Det Gamle Testamente av 1931: Guds navn blir gjengitt med HERREN. I ordforklaringen står det: «HERREN. Omskrivning for navnet Jahveh, Israels Gud, stundom forkortet til Jah eller Jahu.»

Den tyske Elberfelder Bibel: Forordet i den opprinnelige utgaven sier: «Jehova. Vi har beholdt dette navnet på Israels paktsgud fordi leseren er blitt vant til det gjennom mange år.»

The New English Bible: Navnet Jehova forekommer i 2. Mosebok 3: 15; 6: 3. Se også 1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24; Esekiel 48: 35. (Men når denne og andre oversettelser bruker navnet Jehova på en rekke steder, hvorfor er de ikke da konsekvente og bruker det alle steder der hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst?)

King James Version: Navnet Jehova forekommer i 2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 18 (83: 19); Jesaja 12: 2; 26: 4. Se også 1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24.

American Standard Version: Navnet Jehova blir brukt konsekvent i de hebraiske skrifter i denne oversettelsen, fra og med 1. Mosebok 2: 4.

 Douay Version: En fotnote til 2. Mosebok 6: 3 sier: «Mitt navn Adonai. Navnet, som står i den hebraiske tekst, er det navnet som passer best på Gud, som betegner hans evige vesen, at han eksisterer i kraft av seg selv (2. Mos. 3: 14), og som jødene på grunn av ærefrykt aldri uttaler; men i stedet for det leser de Adonai, som betyr Herren, hver gang det forekommer i Bibelen. Og derfor setter de de punktene eller vokalene som tilhører navnet Adonai, til de fire bokstavene i det andre, usigelige navnet, jod, he, vav, he. I nyere tid har noen dannet navnet Jehova, som var ukjent for alle i oldtiden, både jøder og kristne, for den riktige uttalen av navnet, som står i den hebraiske tekst, har nå gått helt tapt fordi den i lang tid ikke har vært brukt.» (Det er interessant å merke seg at The Catholic Encyclopedia [1913, bd. VIII, s. 329] sier: «Jehova, Guds egennavn i Det gamle testamente; jødene kalte det derfor det høyeste navn, det store navn, det eneste navn.»)

The Jerusalem Bible: Tetragrammet er oversatt med Jahve fra og med den første gangen det forekommer, i 1. Mosebok 2: 4.

Ny verden-oversettelsen: Navnet Jehova er brukt i både de hebraiske og de kristne greske skrifter i denne oversettelsen, i alt 7210 ganger.

Hva er grunnen til at mange bibeloversettelser ikke bruker Guds personlige navn eller bare bruker det noen få ganger?

I forordet til Revised Standard Version leser vi: «[Oversettelses]komiteen har av to grunner vendt tilbake til den mer velkjente praksis i King James Version: 1) ordet ’Jehova’ er ingen nøyaktig gjengivelse av noen form av navnet som noen gang har vært i bruk på hebraisk; og 2) bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, ble forlatt i jødedommen før den kristne tidsalder og er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro.» (Det er således deres eget syn på hva som er riktig å gjøre, som ligger til grunn for at de har fjernet egennavnet til Bibelens guddommelige Forfatter, et navn som  forekommer oftere i den hebraiske grunntekst enn noe annet navn eller noen annen tittel. De innrømmer selv at de følger eksemplet til judaismens tilhengere, og det var dem Jesus talte til da han sa: «Dere [har] satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt.» — Matt. 15: 6.)

Oversettere som har følt seg forpliktet til å ta med Guds personlige navn minst én gang eller kanskje noen få ganger i selve teksten, men ikke hver gang det forekommer på hebraisk, har tydeligvis fulgt William Tyndales eksempel. Tyndale tok med Guds navn i sin oversettelse av Pentateuken som ble utgitt i 1530, og avvek dermed fra den praksis å utelate navnet fullstendig.

Brukte de som under inspirasjon nedskrev de kristne greske skrifter, navnet Jehova?

Hieronymus skrev i det fjerde århundre: «Matteus, som også er Levi, en toller som ble en apostel, utarbeidet først et evangelium om Kristus i Judea på det hebraiske språk og ved hjelp av hebraiske tegn til gagn for de troende av omskjærelsen.» (De viris inlustribus, kap. III) Dette evangeliet omfatter 11 direkte sitater fra deler av de hebraiske skrifter hvor tetragrammet forekommer. Det er ingen grunn til å tro at Matteus ikke siterte disse stykkene slik de var skrevet i den hebraiske teksten som han siterte fra.

Andre av dem som var med på nedskrivningen av de kristne greske skrifter, siterte hundrevis av utdrag fra Septuaginta, en oversettelse av de hebraiske skrifter til gresk. I mange av disse stykkene var det hebraiske tetragrammet gjengitt i den greske tekst i de eldste eksemplarene av Septuaginta. I overensstemmelse med Jesu holdning til sin Fars navn ville Jesu disipler beholde navnet i disse sitatene. — Jevnfør Johannes 17: 6, 26.

I Journal of Biblical Literature skrev George Howard ved University of Georgia: «Vi vet med sikkerhet at de gresktalende jøder fortsatte å skrive יהוה i sine greske skrifter. Det er dessuten høyst usannsynlig at de konservative gresktalende jødiske kristne i det første århundre avvek fra denne praksis. Selv om de sannsynligvis brukte ordene [Gud] og [Herren] når de omtalte Gud i sekundær sammenheng, hadde det vært høyst bemerkelsesverdig om de  hadde utelatt tetragrammet i den bibelske tekst. . . . Ettersom tetragrammet fremdeles stod i de eksemplarene av den greske bibel som utgjorde Skriften i oldkirken, er det rimelig å anta at de som skrev NT [Det nye testamente], bevarte tetragrammet i den bibelske tekst når de siterte fra Skriften. . . . Men når det ble fjernet fra det greske GT [Det gamle testamente], ble det også fjernet fra sitater fra GT i NT. En eller annen gang rundt begynnelsen av det annet århundre må bruken av surrogater [erstatninger for Guds navn] ha fortrengt tetragrammet i begge testamentene.» — 96. årg., nr. 1, mars 1977, s. 76, 77.

Hvilken form er korrekt — Jehova eller Jahve?

Det finnes ikke noe menneske i vår tid som kan si med sikkerhet hvordan Guds navn ble uttalt på hebraisk. Hvorfor ikke? Bibelens hebraiske språk ble opprinnelig skrevet bare med konsonanter, uten vokaler. Så lenge språket var i alminnelig bruk, var det ingen sak for leserne å sette inn de riktige vokalene. Men med tiden fikk jødene den overtroiske idé at det var galt å si Guds personlige navn høyt, og så brukte de andre uttrykk i stedet for det. Flere hundre år senere utarbeidet lærde jøder et punktsystem som de brukte for å angi hvilke vokaler som skulle brukes når en leste gammelhebraisk, men de satte inn vokalene for erstatningene sammen med de fire konsonantene som stod for Guds navn. På denne måten gikk den opprinnelige uttalen av Guds navn tapt.

Mange forskere foretrekker stavemåten «Jahve», men den er usikker, og forskerne er ikke enige. «Jehova» er på den annen side den navneformen som er best kjent, for den har vært brukt i århundrer.

I The Emphasised Bible brukte J. B. Rotherham formen «Jahve» overalt i de hebraiske skrifter. Men i sitt verk Studies in the Psalms, som ble utgitt senere, brukte han formen «Jehova». Han forklarte hvorfor han gjorde det: «JEHOVA — Anvendelsen av denne formen av minnenavnet . . . i denne oversettelsen av Salmene skriver seg ikke fra betenkeligheter med hensyn til den mer korrekte uttalen, som er Jahve, men skyldes utelukkende praktiske hensyn som er basert på ønsket om å bevare kontakten  med offentlighetens øre og øye i et spørsmål hvor hovedsaken er at Guds navn lett blir gjenkjent.» — (London 1911) s. 29.

Etter å ha drøftet forskjellige uttaleformer trakk den tyske professor Gustav Friedrich Oehler denne slutningen: «Fra nå av kommer jeg til å bruke ordet ’Jehova’, ettersom dette navnet har vunnet innpass i vårt ordforråd og ikke kan erstattes.» — Theologie des Alten Testaments, 2. utg. (Stuttgart 1882), s. 143.

Jesuitten Paul Joüon sier: «I stedet for å bruke den (hypotetiske) formen Yahweh i våre oversettelser har vi brukt formen Jéhovah . . . som er den formen som tradisjonelt har vært brukt i fransk litteratur.» — Grammaire de l’hébreu biblique (Roma 1923), fotnoten på s. 49.

De fleste navn blir forandret når de blir oversatt fra ett språk til et annet. Jesus ble født som jøde, og på hebraisk ble navnet hans kanskje uttalt Jesjụaʽ, men de som under inspirasjon nedskrev de kristne greske skrifter, nølte ikke med å bruke den greske formen av navnet, Iesous. På de fleste andre språk er uttalen litt annerledes, men vi bruker den formen som er vanlig på vårt språk. Det samme gjelder andre navn i Bibelen. Hvordan kan vi så vise den rette respekt for Ham som har det viktigste navn av alle? Gjør vi det ved aldri å uttale eller skrive hans navn, fordi vi ikke vet nøyaktig hvordan det opprinnelig ble uttalt? Gjør vi det ikke snarere ved å bruke den uttaleformen og stavemåten som er vanlig på vårt språk, samtidig som vi snakker positivt om Ham som har dette navnet, og oppfører oss på en måte som bringer ære til ham?

Hvorfor er det så viktig å kjenne og bruke Guds personlige navn?

Står du i et nært forhold til noen som du ikke kjenner navnet på? De som tror at Gud er navnløs, betrakter ham ofte bare som en upersonlig kraft, ikke som en virkelig person, ikke som en de kjenner og elsker, og som de kan tale fritt til i bønn. Hvis de ber, kommer de bare med en formalistisk gjentagelse av uttrykk som de har lært utenat.

Jesus Kristus gav de sanne kristne i oppdrag å gjøre mennesker av alle folkeslag til disipler. Hvordan skulle de  kunne vise at den sanne Gud var en annen enn folkeslagenes falske guder, når de underviste folk? Bare ved å bruke Guds personlige navn, slik Bibelen gjør. — Matt. 28: 19, 20; 1. Kor. 8: 5, 6.

2. Mos. 3: 15: «Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: [Jehova], fedrenes Gud, . . . har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.»

Jes. 12: 4: «Lovpris [Jehova] og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet!»

Esek. 38: 17, 23: «Så sier Herren [Jehova]: . . . Slik åpenbarer jeg min storhet og hellighet og gir meg til kjenne for øynene på mange folkeslag. Da skal de sanne at jeg er [Jehova].»

Mal. 3: 16: «De som frykter [Jehova], talte da sammen, og [Jehova] lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter [Jehova] og ærer hans navn.»

Joh. 17: 26: «[Jesus bad til sin Far:] Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.»

Apg. 15: 14, EN: «Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn.»

Er Jehova i «Det gamle testamente» Jesus Kristus i «Det nye testamente»?

Matt. 4: 10: «Da sa Jesus til ham: ’Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren [Jehova, NV] din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.’» (Det er innlysende at Jesus ikke sa at det var han selv som skulle tilbes.)

Joh. 8: 54: «Jesus svarte [jødene]: ’Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud.’» (De hebraiske skrifter viser klart at Jehova var den Gud som jødene hevdet at de tilbad. Jesus sa ikke at han var Jehova, men at Jehova var hans Far. Jesus gjorde det her helt klart at han og hans Far var to atskilte enkeltvesener.)

 Sal. 110: 1: «[Jehova] sier til min [Davids] herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» (I Matteus 22: 41—45 forklarte Jesus at han var Davids «herre», som var omtalt i denne salmen. Jesus er altså ikke Jehova, men den som Jehovas ord her ble rettet til.)

Fil. 2: 9—11: «Derfor har Gud høyt opphøyet ham [Jesus Kristus] og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!» (Legg merke til at det her blir vist at Jesus Kristus er en annen enn Gud, Faderen, og at han er underlagt ham.)

Hvordan kan vi elske Jehova når vi også skal frykte ham?

Bibelen sier både at vi skal elske Jehova (Luk. 10: 27), og at vi skal frykte ham. (1. Pet. 2: 17; Ordsp. 1: 7; 2: 1—5; 16: 6) En sunn frykt for Gud vil skape et ønske hos oss om ikke å pådra oss hans mishag. Vår kjærlighet til Jehova vil anspore oss til å gjøre det som behager ham, og til å gi uttrykk for vår verdsettelse av de utallige måtene som hans kjærlighet og ufortjente godhet kommer til uttrykk på.

Illustrasjoner: En sønn frykter med rette for å mishage sin far, men verdsettelse av alt det faren gjør for ham, bør også anspore ham til å vise faren ekte kjærlighet. En sportsdykker sier kanskje at han elsker sjøen, men en sunn frykt for den får ham til å innse at det er visse ting han ikke kan gjøre. Vår kjærlighet til Gud bør på lignende måte være forbundet med en sunn frykt for å gjøre noe som vil vekke hans mishag.