Jesus Kristus

Definisjon: Guds enbårne Sønn, den eneste Sønn Jehova skapte alene. Denne Sønnen er den førstefødte av alt det skapte. Ved hjelp av ham ble alle andre ting i himmelen og på jorden skapt. Han er den nest største person i universet. Det var denne Sønnen Jehova sendte til jorden for at han skulle gi sitt liv som en løsepenge for menneskeheten og derved åpne veien til evig liv for dem av Adams etterkommere som ville vise tro. Denne Sønnen, som ble oppreist til himmelsk herlighet, hersker nå som konge og har fått myndighet til å tilintetgjøre alle de onde og gjennomføre sin Fars opprinnelige hensikt med jorden. Den hebraiske formen av navnet Jesus betyr «Jehova er frelse». Kristus tilsvarer det hebraiske Masjịach (Messias), som betyr «den salvede».

Er Jesus Kristus en historisk person?

Det er i første rekke Bibelen som viser at Jesus Kristus er en historisk person. Beretningene i evangeliene er ikke uklare fortellinger om begivenheter som fant sted på tidspunkter  og steder som ikke er nærmere angitt. Bibelen gir klare og detaljerte opplysninger om tid og sted. Se for eksempel Lukas 3: 1, 2, 21—23.

Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, skrev om steiningen av «Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus». (The Jewish Antiquities, Josefus, bok XX, avsn. 200) I bok XVIII, avsnittene 63, 64, står det en direkte og svært positiv omtale av Jesus, men autentisiteten av denne omtalen er blitt dratt i tvil av noen som hevder at den enten må ha blitt tilføyd senere, eller at den er blitt pyntet på av de kristne. De erkjenner imidlertid at ordforrådet og stilen stort sett tilsvarer Josefus’ ordforråd og stil, og denne passasjen forekommer i alle tilgjengelige håndskrifter.

Tacitus, en romersk historieskriver som levde i den siste halvdel av det første århundre evt., skrev: «Kristus, som deres [de kristnes] navn skrev seg fra, ble i Tiberius’ regjeringstid dømt til døden av en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus, og henrettet.» — The Complete Works of Tacitus (New York 1942), «The Annals», bok 15, avsn. 44.

The New Encyclopædia Britannica skriver om tidlige ikke-kristne historiske omtaler av Jesus og sier: «Disse beretningene, som er uavhengige av hverandre, viser at selv kristendommens motstandere i gammel tid ikke tvilte på at Jesus var en historisk person. Dette ble først dratt i tvil, av utilstrekkelige grunner, av flere forfattere i slutten av det 18. århundre, i løpet av det 19. århundre og i begynnelsen av det 20. århundre.» — (1976) Macropædia, bd. 10, s. 145.

Var Jesus Kristus bare et godt menneske?

Det er interessant å legge merke til at Jesus irettesatte en mann som tiltalte ham som «gode mester», for han regnet ikke seg selv, men sin Far, som den som utgjorde normen for godhet. (Mark. 10: 17, 18) Men hvis Jesus holdt mål når det gjaldt det folk vanligvis mener når de sier at noen er god, må han ha vært sannferdig. Ja, til og med hans fiender erkjente at han snakket sant. (Mark. 12: 14) Han sa selv at han hadde en førmenneskelig tilværelse, at han var Guds Sønn, og at han var Messias, som de  hebraiske skrifter hadde forutsagt skulle komme. Enten var han det han utgav seg for å være, eller så var han en stor bedrager, men vi kan utelukke det alternativ at han bare var et godt menneske. — Joh. 3: 13; 10: 36; 4: 25, 26; Luk. 24: 44—48.

Var Jesus bare en profet, med en myndighet som tilsvarte den Moses, Buddha, Muhammed og andre religiøse ledere hadde?

Jesus sa selv at han var Guds Sønn (Joh. 10: 36; Matt. 16: 15—17) og den lovte Messias (Mark. 14: 61, 62), at han hadde en førmenneskelig tilværelse i himmelen (Joh. 6: 38; 8: 23, 58), at han skulle bli slått i hjel og bli oppreist den tredje dagen, og at han deretter skulle vende tilbake til himmelen. (Matt. 16: 21; Joh. 14: 2, 3) Var dette sant? Var han virkelig annerledes enn alle andre sanne profeter for Gud, og stod han i skarp kontrast til alle selvbestaltede religiøse ledere? Den tredje dagen etter hans død skulle det vise seg hvordan saken forholdt seg. Bekreftet Gud da at Jesus Kristus hadde talt sant, og at han virkelig var Guds Sønn, ved å oppreise ham fra de døde? (Rom. 1: 3, 4) Over 500 vitner så Jesus i live etter hans oppstandelse, og hans trofaste apostler var øyenvitner da han begynte å stige opp til himmelen og en sky skjulte ham for øynene deres. (1. Kor. 15: 3—8; Apg. 1: 2, 3, 9) De var så overbevist om at han var blitt oppreist fra de døde, at mange av dem satte livet på spill for å fortelle andre om det. — Apg. 4: 18—33.

Hvorfor ble ikke Jesus godtatt som Messias av jødene som folk betraktet?

Encyclopaedia Judaica sier: «Jødene under Romerriket trodde at [Messias] skulle bli oppreist av Gud for å bryte hedningenes åk og for å herske over et gjenopprettet Israels rike.» (Jerusalem 1971, bd. 11, sp. 1407) De ønsket å bli frigjort fra Romas åk. Den jødiske historie bekrefter at noen jøder ventet at Messias skulle komme i det første århundre evt., på bakgrunn av den messianske profeti som er nedtegnet i Daniel 9: 24—27. (Luk. 3: 15) Men den  profetien satte også hans komme i forbindelse med at ’synden skulle ta slutt’, og Jesaja, kapittel 53, viste at Messias selv skulle dø for å gjøre dette mulig. De fleste jødene følte imidlertid ikke noe behov for at noen skulle dø for deres synder. De mente at de stod i en rettferdig stilling innfor Gud fordi de var Abrahams etterkommere. Boken A Rabbinic Anthology sier: «Abrahams [fortjenstfullhet] er så stor at han kan gjøre soning for alle de gale ting og alle de løgner Israel har gjort seg skyldig i i denne verden.» (London 1938, C. Montefiore og H. Loewe, s. 676) Ved at jødene forkastet Jesus som Messias, oppfylte de den profetien som hadde forutsagt følgende om ham: «Han var . . . en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.» — Jes. 53: 3.

Før Moses døde, forutsa han at folket ville vende seg fra den sanne tilbedelse, og at det ville føre til at ulykken rammet dem. (Les 5. Mosebok 31: 27—29.) Dommernes bok bekrefter at dette skjedde gang på gang. På profeten Jeremias tid førte folkets troløshet til at de ble bortført til Babylon, hvor de skulle være i fangenskap. Og hvorfor lot Gud romerne få ødelegge Jerusalem og dets tempel i år 70 evt.? Hvilken troløshet hadde folket gjort seg skyldig i? Hva var årsaken til at Gud ikke beskyttet dem, slik han hadde gjort når de hadde satt sin lit til ham? De hadde forkastet Jesus som Messias.

Er Jesus Kristus den samme som Gud?

Joh. 17: 3: «[Jesus sa i bønn til sin Far:] Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Legg merke til at Jesus ikke omtalte seg selv, men sin Far i himmelen, som «den eneste sanne Gud».)

Joh. 20: 17: «Jesus sier til henne [Maria Magdalena]: ’Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.’» (Den oppstandne Jesus sa altså at Faderen var hans Gud, akkurat som Faderen var Maria Magdalenas Gud. Det er interessant å merke seg at det ikke forekommer i Bibelen at Faderen tiltaler Sønnen som «min Gud».)

 Se også sidene 388, 389, 394—396, under overskriften «Treenigheten».

Viser Johannes 1: 1 at Jesus er Gud?

Joh. 1: 1: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud [også i EN, EG, NKO, NTM].» LB sier at «Ordet var av guddomsart». NE har ordlyden «det Gud var, var Ordet». Mo sier at «Logos var guddommelig». AT og Sd forteller at «Ordet var guddommelig». Den interlineære oversettelsen i ED har «en gud var Ordet». NV sier «Ordet var en gud», og NTIV har samme ordlyd.

Hva er det i den greske teksten som gjør at noen oversettere ikke sier «Ordet var Gud»? Den bestemte artikkel står foran theọs (Gud) første gangen dette ordet forekommer, men ikke andre gangen. Når artikkelen står sammen med substantivet, peker konstruksjonen på en identitet, en personlighet, mens et substantiv i entall som mangler artikkel, og som står foran verbet som predikativ (og det er slik setningen er konstruert på gresk), peker på en egenskap ved noen. Skriftstedet sier derfor ikke at Ordet (Jesus) var den samme som den Gud som han var sammen med, men snarere at Ordet var gudlignende, guddommelig, en gud. (Se NW, s. 1579; Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, s. 414, 415.)

Hva mente apostelen Johannes da han skrev Johannes 1: 1? Mente han at Jesus selv er Gud, eller kanskje at Jesus og Faderen utgjør én Gud? I det samme kapitlet skrev Johannes i vers 18 (EN): «Ingen [intet menneske, KJ, Dy] har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn [den énbårne som er av guddomsart, LB; den enbårne gud, NV], som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.» Hadde noe menneske sett Jesus Kristus, Sønnen? Naturligvis. Sa da Johannes at Jesus var Gud? Åpenbart ikke. Henimot slutten av sitt evangelium sa Johannes som en konklusjon: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, [ikke Gud, men] Guds Sønn.» — Joh. 20: 31.

Viser Tomas’ utbrudd i Johannes 20: 28 at Jesus er den sanne Gud?

Johannes 20: 28 lyder slik: «’Min Herre og min Gud!’ sa Tomas.»

 Det er ikke noe i veien for å omtale Jesus som «Gud», hvis det var det Tomas mente. Det ville harmonere med noen ord i Salmene, som Jesus siterte, hvor mektige menn, dommere, ble tiltalt som «guder». (Joh. 10: 34, 35; Sal. 82: 1—6) Kristus står naturligvis mye høyere enn slike menn. Fordi Jesus står i et helt unikt forhold til Jehova, omtales han i Johannes 1: 18 (NV) som den «enbårne gud». (Se også NTM, LB.) Jesaja 9: 6 beskriver dessuten Jesus profetisk som «Veldig Gud», men ikke som den allmektige Gud. Alt dette er i harmoni med at Jesus blir beskrevet som «en gud» eller som en som er «av guddomsart», i Johannes 1: 1 (NV, LB).

Sammenhengen hjelper oss til å trekke den rette slutningen. Like før Jesus døde, hadde Tomas hørt at Jesus bad til sin Far og tiltalte ham som «den eneste sanne Gud». (Joh. 17: 3) Etter at Jesus var oppreist, hadde han gitt sine apostler, deriblant Tomas, denne beskjeden: «Jeg farer opp til . . . min Gud og deres Gud.» (Joh. 20: 17) Etter at apostelen Johannes hadde skrevet ned det Tomas sa da han så og rørte ved den oppstandne Kristus, erklærte han: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh. 20: 31) Hvis noen ut fra Tomas’ utrop har trukket den slutning at Jesus selv er «den eneste sanne Gud», eller at Jesus er «Gud Sønn» i en treenig guddom, bør de igjen se på hva Jesus selv sa (v. 17), og den tydelige konklusjon apostelen Johannes kom med (v. 31).

Viser Matteus 1: 23 at Jesus var Gud da han var på jorden?

Matt. 1: 23: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss [med oss er Gud, NTM].»

Sa Jehovas engel at det barnet som skulle bli født, Jesus, skulle være Gud selv? Nei, kunngjøringen lød: «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn.» (Luk. 1: 32, 35; uthevet av oss) Selv hevdet Jesus aldri at han var Gud, men han sa at han var «Guds Sønn». (Joh. 10: 36; uthevet av oss) Jesus ble sendt til jorden av Gud, så ved  hjelp av denne enbårne Sønn var Gud med menneskene. — Joh. 3: 17; 17: 8.

Det var ikke uvanlig at hebraiske navn innbefattet ordet for Gud eller en forkortet form av Guds egennavn. Noen eksempler: Eliata betyr «Gud er kommet»; Jehu betyr «Jehova er han»; Elia betyr «min Gud er Jehova». Men ingen av disse navnene betydde at den som bar navnet, selv var Gud.

Hva betyr Johannes 5: 18?

Joh. 5: 18: «Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud.»

Det var de vantro jødene som trakk den slutning at Jesus prøvde å gjøre seg lik Gud ved å hevde at Gud var hans Far. Selv om Jesus, som riktig var, omtalte Gud som sin Far, hevdet han aldri at han var Gud lik. Han svarte jødene åpent: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Joh. 5: 19; se også Johannes 14: 28; Johannes 10: 36.) Det var de samme vantro jødene som hevdet at Jesus brøt sabbaten, men også da tok de feil. Jesus holdt loven til fullkommenhet, og han sa: «Det . . . [er] tillatt å gjøre godt på sabbaten.» — Matt. 12: 10—12.

Viser det at Jesus blir tilbedt, at han er Gud?

I Hebreerne 1: 6 leser vi at englene skal «tilbe» Jesus, ifølge ordlyden i 1978-overs., EN, EG, UO, NTM. I LB står det «hylde», og NV har «bøye seg ærbødig for». I Matteus 14: 33 sies det i noen oversettelser (RS, TEV, KJ) at Jesu disipler «tilbad» ham. Andre oversettelser sier at de «falt på kne for ham» (1978-overs.), «falt ned for ham» (EN, NTM), «kastet seg ned for ham» (EG, LB, UO), ’bøyde seg ærbødig for ham’ (NV).

Det greske ordet som er oversatt med «tilbe», er proskynẹo. A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature sier at dette ordet også ble «brukt om den skikk å kaste seg ned for en person og kysse hans føtter, kanten på kappen, jorden». (Chicago 1979, Bauer, Arndt, Gingrich, Danker; annen engelske utgave; s. 716) Det er dette ordet som blir brukt i Matteus 14: 33  for å uttrykke hva disiplene gjorde overfor Jesus, og i Hebreerne 1: 6 for å vise hva englene skal gjøre overfor Jesus. Den greske oversettelsen Septuaginta bruker dette ordet i 1. Mosebok 22: 5 for å beskrive hva Abraham gjorde overfor Jehova, i 1. Mosebok 23: 7 for å beskrive hva Abraham i samsvar med datidens skikk og bruk gjorde overfor folk som han gjorde en handel med, og i 1. Kongebok 1: 23 for å beskrive hva profeten Natan gjorde da han trådte fram for kong David.

I Matteus 4: 10 sa Jesus: «Herren din Gud skal du tilbe [fra proskynẹo], og bare ham skal du tjene.» (I 5. Mosebok 6: 13, som Jesus tydeligvis siterer her, står Guds egennavn, tetragrammet.) Når Jesus sier at det bare er Gud som skal tilbes, forstår vi derfor at han bruker ordet proskynẹo om tilbedelse med en spesiell innstilling i hjerte og sinn.

Viser de miraklene Jesus utførte, at han er Gud?

Apg. 10: 34, 38: «Peter begynte da å tale: . . . Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft . . . han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.» (De miraklene Peter så, fikk ham ikke til å trekke den slutning at Jesus var Gud, men at Gud var med Jesus. Jevnfør Matteus 16: 16, 17.)

Joh. 20: 30, 31: «Jesus gjorde også mange andre tegn [mirakler, TEV, Kx] for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Den slutning vi derfor bør trekke på bakgrunn av miraklene, er at Jesus er «Messias», Kristus, «Guds Sønn». Uttrykket «Gud Sønn» betyr noe helt annet enn «Guds Sønn».)

Førkristne profeter som Elia og Elisja utførte mirakler som tilsvarte de mirakler Jesus utførte. Men det er ikke noe bevis for at de var Gud.

Er Jesus den samme som Jehova i «Det gamle testamente»?

Se sidene 195, 196, under overskriften «Jehova».

 Er det å tro på Jesus Kristus alt som skal til for at en skal bli frelst?

Apg. 16: 30—32: «’Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?’ De [Paulus og Silas] svarte: ’Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.’ Og de forkynte Herrens ord [Guds ord, EG, LB] for ham og alle i hans familie.» (Betydde det at denne mannen skulle «tro på Herren Jesus», bare at han oppriktig skulle si at han trodde? Paulus viste at mer var nødvendig, nemlig at han måtte tilegne seg kunnskap og ta imot Guds Ord, som Paulus og Silas nå gikk i gang med å forkynne for fangevokteren. Ville vår tro på Jesus være ekte hvis vi ikke tilbad den Gud som Jesus tilbad, hvis vi ikke anvendte det Jesus lærte med hensyn til hva slags mennesker hans disipler skulle være, eller hvis vi ikke gjorde det arbeid Jesus påla sine disipler å utføre? Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelse; vi kan bli frelst bare på grunnlag av tro på verdien av det offer Jesus brakte da han gav sitt liv som menneske. Men vi må leve i samsvar med den tro vi sier at vi har, selv om vi må tåle motgang. I Matteus 10: 22 sa Jesus: «Den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.»)

Hadde Jesus et liv i himmelen før han ble menneske?

Kol. 1: 15—17, NV: «Han [Jesus] er den usynlige Guds bilde, all skapnings førstefødte . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham. Og han er før alle andre ting.»

Joh. 17: 5: «[Jesus sa i bønn:] Nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.» (Se også Johannes 8: 23.)

Har Jesus sitt kjødelige legeme i himmelen?

1. Kor. 15: 42—50, vers 44a fra EN: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. . . . der sås et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. . . . For slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam [Jesus Kristus, som var et fullkomment menneske, slik Adam var til å begynne med] ble en ånd som gir liv. . . . Og det sier jeg, brødre: Kjøtt og  blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.» (Uthevet av oss)

1. Pet. 3: 18, EN: «Kristus led én gang for synder, . . . han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden [i ånden, GN, NTM, LB].» (Se sidene 297, 298.)

Illustrasjon: Hvis en mann betaler en gjeld for en venn av seg, men tar tilbake betalingen med én gang, er det klart at vennen vil skylde det samme som før. Dette kan overføres på Jesus. Sett at han da han ble oppreist, hadde tatt tilbake sitt menneskelige legeme av kjøtt og blod, som han hadde ofret som betaling av gjenløsningsprisen. Hvordan ville det ha virket på den foranstaltning som var truffet for å ta bort trofaste menneskers syndeskyld?

Jesus viste seg riktignok i en fysisk skikkelse for sine disipler etter sin oppstandelse. Men hvorfor kjente de ham ikke igjen med én gang ved bestemte anledninger? (Luk. 24: 15—32; Joh. 20: 14—16) En gang viste Jesus seg med tydelige naglemerker i hendene og en skade etter et spydstikk i siden. Dette gjorde han for å overbevise Tomas. Men hvordan kunne han plutselig stå midt iblant dem enda dørene var lukket, slik han gjorde ved den anledningen? (Joh. 20: 26, 27) Jesus materialiserte seg tydeligvis ved disse anledningene; han ikledde seg et legeme. Dette hadde også engler gjort i fortiden når de skulle vise seg for mennesker. Det var ikke noe problem for Gud å fjerne Jesu fysiske legeme da Jesus ble oppreist. Et interessant punkt er at selv om Gud ikke lot Jesu fysiske legeme bli igjen i graven (tydeligvis for å styrke disiplenes overbevisning om at Jesus virkelig var blitt oppreist), lå fortsatt de linklærne som legemet hadde vært svøpt i, i graven. Men den oppstandne Jesus viste seg alltid iført klær. — Joh. 20: 6, 7.

Er Jesus Kristus den samme som overengelen Mikael?

Denne Mikael er nevnt bare fem ganger i Bibelen ved navnet Mikael. Den herlige åndeskapningen som bærer dette navnet, omtales som «en av de fremste høvdingene [fyrster, EN]», «den store fyrsten . . . som verner dine [Daniels] landsmenn» og som «overengelen». (Dan. 10: 13;  12: 1; Jud. 9) Mikael betyr «hvem er lik Gud?» Navnet beskriver tydeligvis Mikael som den som tar ledelsen i å forsvare Jehovas overherredømme og tilintetgjøre Guds fiender.

I 1. Tessaloniker 4: 16 (EN) sies det at Jesus med «overengels røst» skal befale at oppstandelsen skal begynne, og i Judas 9 står det at overengelen er Mikael. Ville det være riktig å sammenligne den befalingen Jesus roper ut, med en befaling som blir utropt av en som har mindre myndighet? Nei. Det er derfor rimelig at overengelen Mikael er Jesus Kristus. (Det er interessant å merke seg at uttrykket «overengel» aldri forekommer i flertall i Bibelen, noe som skulle tilsi at det bare er én.)

Åpenbaringen 12: 7—12 forteller at Mikael og hans engler skulle gå til krig mot Satan og kaste ham og hans onde engler ut av himmelen i forbindelse med overdragelsen av kongemyndigheten til Kristus. Det beskrives senere hvordan Jesus leder himmelens hærskarer i krig mot verdens nasjoner. (Åp. 19: 11—16) Ville det ikke være rimelig at Jesus også var den som gikk til handling mot ham som han beskrev som «denne verdens fyrste», Satan Djevelen? (Joh. 12: 31) Daniel 12: 1 setter det at Mikael ’står fram’ for å handle med myndighet, i forbindelse med «en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppstod». Det passer godt på det nasjonene vil oppleve når Kristus som den himmelske domsfullbyrder går til handling mot dem. Alt dette viser at Guds Sønn var kjent som Mikael før han kom til jorden, og at han også har vært kjent ved det navnet etter at han vendte tilbake til himmelen, hvor han nå befinner seg som Guds herliggjorte åndesønn.

Noen sier . . .

Dere tror ikke på Jesus

Du kan svare: Så vidt jeg skjønner, tror du på Jesus. Det gjør jeg også, ellers ville jeg ikke ha kommet til døren din i dag. Så kan du kanskje si: Betydningen av å tro på Jesus blir faktisk sterkt understreket i våre bøker og blad. (Finn et passende kapittel i den boken du tilbyr, og bruk  det som et grunnlag for en drøftelse hvor du legger vekt på Jesu rolle som konge. Eller les det som står på side 2 i Vakttårnet om formålet med bladet.)

Eller du kan si: Hvordan har du fått det inntrykket?

En annen mulighet: Det har du antagelig hørt av en eller annen, men det er faktisk ikke tilfellet, for vi har en svært sterk tro på Jesus Kristus. Så kan du kanskje si: 1) Men vi tror ikke alt folk sier om Jesus. Noen sier for eksempel at han ikke var Guds Sønn, men bare et godt menneske. Det tror ikke vi er riktig. Tror du det? . . . Det er ikke det Bibelen lærer. 2) Vi tror heller ikke på utbredte læresetninger som er i strid med det Jesus selv sa om sitt forhold til sin Far. (Joh. 14: 28) Hans Far har gitt ham myndighet til å herske, noe som berører oss alle i dag. — Dan. 7: 13, 14.

Har du tatt imot Jesus som din personlige frelser?

Du kan svare: Bibelen sier tydelig . . . (Siter Apostlenes gjerninger 4: 12.) Det tror jeg på. Men jeg har også lært at dette medfører et stort ansvar. Hvilket ansvar? Jo, hvis jeg virkelig tror på Jesus, kan jeg ikke bare tro på det som passer meg. Så kan du kanskje si: Hans fullkomne liv, som han gav som offer, gjør det mulig for oss å få tilgivelse for våre synder. Men jeg vet at det også er nødvendig å gi akt på de instrukser han gav med hensyn til vårt ansvar som kristne. — Apg. 1: 8; Matt. 28: 19, 20.

Eller du kan si: (Etter at du har bekreftet at du tror på Jesus som frelser, ikke bare for deg, men for alle som viser tro på ham . . . ) Det er viktig at vi reagerer positivt og viser vår verdsettelse, ikke bare på grunn av det han gjorde i fortiden, men også på grunn av det han gjør nå. — Matt. 24: 14.

Jeg har tatt imot Jesus som min personlige frelser

Du kan svare: Det gleder meg å høre at du tror på Jesus, for nå til dags er det mange som overhodet ikke tenker på hva Jesus gjorde for oss. Du er sikkert godt kjent med det som står i Johannes 3: 16 . . . Men hvor skal slike mennesker få leve evig? Noen skal være sammen med  Kristus i himmelen. Men sier Bibelen at alle gode mennesker kommer dit? — Matt. 6: 10; 5: 5.