Korset

Definisjon: Det redskap som Jesus Kristus ble henrettet på, omtales gjerne som et kors i kristenheten. Ordet kors kommer fra det latinske crux.

Hvorfor fremstiller Jehovas vitners publikasjoner Jesus på en pæl med hendene over hodet istedenfor på et kors, slik det er vanlig?

Det greske ordet som er gjengitt med «kors» i mange moderne bibeloversettelser («torturpæl» i NV), er staurọs. På klassisk gresk betydde dette ordet rett og slett en opprettstående stake eller pæl. Senere ble det også brukt om en henrettelsespæl med et tverrstykke. Oppslagsverket The Imperial Bible-Dictionary bekrefter dette. Det sier: «Det greske ordet for kors, [staurọs], betegnet en stake, en opprettstående pæl eller en påle som hva som helst kunne bli hengt på, eller som kunne bli brukt ved inngjerdingen av et jordstykke. . . . Også blant romerne ser det ut til at crux (som ordet kors kommer fra) opprinnelig har vært en opprettstående pæl.» — Redigert av P. Fairbairn (London 1874), bd. I, s. 376.

Var dette tilfellet i forbindelse med henrettelsen av Guds Sønn? Det er verdt å merke seg at Bibelen også bruker ordet ksỵlon om det redskapet som ble benyttet. A Greek-English Lexicon av Liddell og Scott definerer dette ordet slik: «Tre som er hogd og ferdig til bruk, ved, tømmer osv. . . . trestykke, tømmerstokk, bjelke, stolpe . . . stokk, klubbe . . . stake som forbrytere ble pælfestet på . . . et levende tre.» (Oxford 1968, s. 1191, 1192) Oppslagsverket sier også om bruken av ordet: «I NT om korset» og henviser til Apostlenes gjerninger 5: 30 og 10: 39 som eksempler. I disse versene blir ksỵlon imidlertid oversatt med «tre» i de fleste norske oversettelser. (LB bruker «pæl».) (Sammenlign denne gjengivelsen med Galaterne 3: 13 og 5. Mosebok 21: 22, 23. [I 5. Mosebok bruker MMM «staur».])

Boken The Non-Christian Cross av J. D. Parsons (London 1896) sier: «Det finnes ikke en eneste setning i noen av alle de skrifter som utgjør Det nye testamente, som på gresk  viser, verken direkte eller indirekte, at den stauros som ble brukt i forbindelse med Jesus, var noe annet enn en vanlig stauros, og det er heller ikke noe som tyder på at den bestod av mer enn én stokk, at den bestod av to stokker som var spikret sammen i form av et kors. . . . Det er ikke så rent lite villedende at våre lærere oversetter ordet stauros med ’kors’ når de gjengir kirkens greske dokumenter på vårt eget språk. Det er også villedende at de følger opp ved å sette ’kors’ i våre leksikon som betydningen av stauros uten å gi en grundig redegjørelse for følgende: ’Kors’ var i hvert fall ikke ordets hovedbetydning på apostlenes tid, og det ble ikke dets hovedbetydning før lang tid senere. Hvis dette i det hele tatt skjedde, skyldtes det bare at det av en eller annen grunn ble antatt at den bestemte stauros som Jesus ble henrettet på, hadde den bestemte formen. Dette til tross for at en ikke hadde noen beviser som kunne bekrefte denne antagelsen.» — S. 23, 24; se også The Companion Bible (Thetford, Storbritannia, 1974), tillegg nr. 162.

Alt tyder derfor på at Jesus døde på en opprettstående pæl, ikke på et kors, slik som tradisjonen sier.

Hva er den historiske opprinnelsen til kristenhetens kors?

«I nesten alle deler av den gamle verden har en funnet forskjellige gjenstander fra perioder lenge før den kristne æra som har vært merket med forskjellige slags kors. Det finnes utallige eksempler fra både India, Syria, Persia og Egypt . . . Bruken av korset som et religiøst symbol i den førkristne tid og blant ikke-kristne folkeslag kan sannsynligvis betraktes som nesten universell, og i mange tilfelle hadde det forbindelse med en eller annen form for naturtilbedelse.» — Encyclopædia Britannica (1946), bd. 6, s. 753.

«Formen til [korset med to bjelker] skriver seg fra det gamle Kaldea og ble brukt som et symbol på guden Tammus (ettersom det hadde samme form som den mystiske Tau, forbokstaven i navnet hans) i det landet og i flere naboland, blant annet Egypt. Ved midten av det tredje århundre e.Kr. hadde kirkesamfunnene enten avveket fra eller forvrengt visse læresetninger i den kristne religion. For at de frafalne kirkesystemer skulle oppnå  større prestisje, ble hedninger opptatt i kirkesamfunnene uten at de måtte bli gjenfødt ved tro, og de fikk lov til å beholde en stor del av sine hedenske tegn og symboler. På denne måten ble Tau eller T i sin vanligste form, med tverrstykket senket, antatt som noe som representerte Kristi kors.» — An Expository Dictionary of New Testament Words (London 1962), W. E. Vine, s. 256.

«Det er en merkelig, men ubestridelig kjensgjerning at korset har vært brukt som et hellig symbol lenge før Kristus ble født, og også siden i land som ikke har vært berørt av kirkens lære. . . . Den greske Bacchus, den tyriske Tammus, den kaldeiske Bel og den norrøne Odin ble alle symbolsk fremstilt for sine tilbedere ved en gjenstand som var formet som et kors.» — The Cross in Ritual, Architecture, and Art (London 1900), G. S. Tyack, s. 1.

«Korset av typen ’crux ansata’ . . . ble båret av de egyptiske prestene og øversteprestelige kongene som et symbol på deres myndighet som solgudens prester, og det ble kalt ’livets tegn’. — The Worship of the Dead (London 1904), J. Garnier, s. 226.

«Forskjellige slags kors finnes overalt på egyptiske monumenter og gravmæler, og de blir av mange autoriteter betraktet som symboler enten på fallos [en fremstilling av det mannlige kjønnsorgan] eller på et samleie. . . . I egyptiske graver finner en crux ansata [et kors med en sirkel eller et håndtak øverst] side om side med fallos.» — A Short History of Sex-Worship (London 1940), H. Cutner, s. 16, 17; se også The Non-Christian Cross, s. 183.

«Disse korsene ble brukt som symboler på den babylonske solguden, [Se boken]⊕, og de blir først sett på en mynt som ble laget av Julius Cæsar, 100—44 f.Kr., og deretter på en mynt som ble preget av Cæsars arving (Augustus), 20 f.Kr. På Konstantins mynter er det vanligste symbolet [Se boken]; men det før omtalte symbolet er brukt uten sirkel omkring og med de fire like lange armene vertikalt og horisontalt. Det var dette symbolet som spesielt ble æret som ’solhjulet’. Det bør nevnes at Konstantin tilbad solguden og ikke ville slutte seg til ’kirken’ før omkring et kvart århundre etter at han ifølge legenden hadde sett et slikt kors på himmelen.» — The Companion Bible, tillegg nr. 162; se også The Non-Christian Cross, s. 133—141.

 Er det å vise ærbødighet for et kors en bibelsk skikk?

1. Kor. 10: 14: «Hold dere . . . borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære!» (Når et bilde eller et symbol som representerer noe, er gjenstand for en inderlig hengivenhet, ærbødighet eller tilbedelse, er det en avgud.)

2. Mos. 20: 4, 5: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde [utskåret bilde, EN], eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem [bøye deg for dem, NV] og ikke dyrke dem!» (Legg merke til at Gud gav befaling om at hans folk ikke engang skulle lage seg et gudebilde som de kunne bøye seg for.)

New Catholic Encyclopedia sier noe interessant i denne forbindelse: «I billedkunsten fra de første århundrer e.Kr. forekommer det ingen gjengivelse av Kristi gjenløsende død på Golgata. De første kristne, som var påvirket av Det gamle testamentes forbud mot utskårne bilder, unnlot å avbilde henrettelsesredskapet fra Herrens lidelseshistorie.» — (1967) bd. IV, s. 486.

History of the Christian Church sier følgende om de kristne i det første århundre: «Det ble ikke brukt noe krusifiks eller noen materiell fremstilling av korset.» — (New York 1897) J. F. Hurst, bd. I, s. 366.

Gjør det egentlig noe om en setter korset høyt, så lenge en ikke tilber det?

Hvordan ville du ha følt det hvis en av dine beste venner ble henrettet på grunn av falske anklager? Ville du ha laget en etterligning av henrettelsesredskapet? Ville du ha vist det ærbødighet, eller ville du heller ha holdt deg unna det?

I det gamle Israel gråt troløse jøder over den falske guden Tammus’ død. Jehova kalte det de gjorde, en ’styggedom’. (Esek. 8: 13, 14) Ifølge historien var Tammus en babylonsk gud, og korset ble brukt som hans symbol. Helt fra sin grunnleggelse på Nimrods tid var Babylon i opposisjon til Jehova og en fiende av den sanne tilbedelse. (1. Mos. 10: 8—10, NV; Jer. 50: 29) Så ved å sette korset høyt ærer man et symbol på en tilbedelse som er i opposisjon til den sanne Gud.

 Som det sies i Esekiel 8: 17, holdt de frafalne jødene også ’vinranken [kvisten, EN] opp under nesen på Jehova’. Han så på dette som en ’styggedom’; det ’vakte hans harme’. Hvorfor? Noen kommentatorer forklarer at denne «kvisten» var en fremstilling av det mannlige kjønnsorgan, og at den ble brukt i fallosdyrkelsen. Hvilket syn må da Jehova ha på bruken av korset, som ifølge det vi har sett, i gammel tid ble brukt som et symbol i fallosdyrkelsen?