Minnehøytiden (Herrens aftensmåltid)

Definisjon: Et måltid eller en høytid til minne om Jesu Kristi død, en død som har hatt langt mer vidtrekkende virkninger enn noen annens død. Dette er den eneste begivenheten som Herren Jesus Kristus påla sine disipler å feire minnet om. Minnehøytiden er også kjent som Herrens nattverd og Herrens aftensmåltid. — 1. Kor. 11: 20, EN, NV.

Hvilken betydning har minnehøytiden?

Jesus sa til sine trofaste apostler: «Gjør dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19) Da apostelen Paulus skrev til medlemmer av den åndsavlede kristne menighet, tilføyde han: «Så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1. Kor. 11: 26) Minnehøytiden henleder spesielt oppmerksomheten på betydningen av Jesu Kristi død i forbindelse med gjennomføringen av Jehovas hensikt. Den understreker betydningen av Jesu offerdød, særlig i forbindelse med den nye pakt, og viser hvordan hans død berører hans medarvinger til det himmelske rike. — Joh. 14: 2, 3; Hebr. 9: 15.

Minnehøytiden minner oss også om at Jesu død og den måten den fant sted på — i samsvar med den hensikt Gud gav uttrykk for blant annet i 1. Mosebok 3: 15 — tjente til å hellige Jehovas navn. Ved å bevare sin ulastelighet overfor Jehova helt til sin død beviste Jesus at Adams synd ikke skyldtes noen svakhet ved den måten Jehova hadde skapt menneskene på, og at det er mulig for et menneske å bevare en fullkommen gudhengivenhet selv under hardt press. Jesus opphøyet og herliggjorde derved Jehova Gud som Skaper og som universets Overherre. Jehovas hensikt gikk ut på at Jesu død skulle tilveiebringe det fullkomne, menneskelige offer som var nødvendig for å gjenløse Adams etterkommere. Jesu død skulle gjøre det mulig for milliarder av mennesker å få leve evig på en paradisisk jord hvis de ville vise tro. På denne måten skulle Jehovas opprinnelige hensikt bli gjennomført, og slik skulle hans store kjærlighet til menneskeheten komme til uttrykk. — Joh. 3: 16; 1. Mos. 1: 28.

 Hvilken enorm byrde var det ikke som hvilte på Jesus den siste natten han levde på jorden som menneske! Han visste hva som var hans himmelske Fars hensikt med ham, men han visste også at han måtte bevise sin trofasthet under prøve. For en vanære han hadde ført over sin Far hvis han hadde sviktet, og for et tap det ville ha vært for menneskeheten! På grunn av alt det som skulle bli utrettet ved hjelp av Jesu død, var det svært passende at Jesus sa at minnet om den skulle feires.

Hva symboliserer brødet og vinen som blir sendt rundt på minnehøytiden?

Jesus sa følgende om det usyrede brød som han gav til sine apostler da han innstiftet minnehøytiden: «Dette er [betyr, NV] mitt legeme.» (Mark. 14: 22) Brødet symboliserte hans eget syndfrie, kjødelige legeme. Det skulle han gi for at menneskeheten skulle ha håp om liv i framtiden, og ved denne anledningen blir oppmerksomheten spesielt rettet mot det framtidige liv som det derved blir mulig å oppnå for dem som blir utvalgt til å arve det himmelske rike sammen med Jesus.

Da Jesus sendte vinen rundt til sine trofaste apostler, sa han: «Dette er [betyr, NV] mitt blod, paktens blod, som utøses for mange.» (Mark. 14: 24) Vinen var et symbol på hans eget livsblod. Ved hjelp av hans utgytte blod kunne de som viste tro på at det gir soning for synd, få tilgivelse. Jesus la vekt på den renselse for synd som hans blod ville gjøre det mulig for hans framtidige medarvinger å oppnå. Hans ord viser også at den nye pakt mellom Jehova Gud og den åndsavlede kristne menighet ville tre i kraft ved hjelp av dette blodet.

Se også sidene 268—270, under overskriften «Messen».

Hvem kan forsyne seg av brødet og vinen?

Hvem var det som forsynte seg da Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid like før han døde? Elleve trofaste etterfølgere, som Jesus sa dette til: «Jeg inngår en pakt med dere, liksom min Far har inngått en pakt med meg, om et rike.» (Luk. 22: 29, NV) De var alle innbudt til å være sammen med Kristus i hans himmelske rike. (Joh. 14: 2, 3) Alle  som forsyner seg av brødet og vinen i dag, bør også være slike som Kristus fører inn i denne ’pakten om et rike’.

Hvor mange er det som forsyner seg av symbolene? Jesus sa at det bare var en ’liten hjord’ som skulle få det himmelske rike som lønn. (Luk. 12: 32) Det fulle antall skulle være 144 000. (Åp. 14: 1—3) Utvelgelsen av denne gruppen begynte i år 33 evt. Det vil derfor være rimelig om det bare er et lite antall som forsyner seg i dag.

Viser Johannes 6: 53, 54 at det bare er de som spiser av brødet og drikker av vinen, som vil få evig liv?

Joh. 6: 53, 54: «Jesus sa da til dem: ’Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.’»

Det er innlysende at det her må være tale om å spise og drikke i billedlig forstand; hvis ikke, ville den som gjorde det, krenke Guds lov. (1. Mos. 9: 4; Apg. 15: 28, 29) Vi bør imidlertid merke oss at det ikke var i forbindelse med innstiftelsen av Herrens aftensmåltid at Jesus sa det som står i Johannes 6: 53, 54. Ingen av dem som hørte ham si dette, tenkte på en høytid som ble feiret med brød og vin som skulle symbolisere Kristi legeme og blod. Den ordningen ble først innført omkring et år senere, og Johannes’ beskrivelse av Herrens aftensmåltid begynner først over sju kapitler senere (i Johannes 14) i det evangeliet som bærer hans navn.

Men hvordan kan noen ’spise Menneskesønnens legeme og drikke hans blod’ i billedlig forstand, når de ikke gjør det ved å forsyne seg av brødet og vinen under minnemåltidet? Legg merke til at Jesus sa at de som spiste og drakk på denne måten, skulle ha «evig liv». I vers 40 forklarte han hva folk må gjøre for å få evig liv. Og hva sa han der var hans Fars vilje? Jo, «at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv». Vi må derfor trekke den slutning at de som ’spiser hans legeme og drikker hans blod’ i billedlig forstand, gjør det ved å tro at det legeme og det blod Jesus ofret, har kraft til å gjenløse. Alle som ønsker å oppnå livets fylde, enten i himmelen sammen med Kristus eller i det jordiske paradiset, må legge en slik tro for dagen.

 Hvor ofte skal minnehøytiden feires, og når?

Jesus sa ikke uttrykkelig hvor ofte det skulle skje. Han sa bare: «Gjør dette til minne om meg.» (Luk. 22: 19) Paulus sa: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1. Kor. 11: 26) «Så ofte» behøver ikke å bety mange ganger i året. Det kan bety én gang i året over en periode på mange år. Du feirer kanskje en viktig begivenhet, for eksempel en bryllupsdag, og mange nasjoner feirer en viktig begivenhet i landets historie. Hvor ofte finner da feiringen sted? Én gang i året, på årsdagen for begivenheten. Å feire minnehøytiden én gang i året harmonerer også med det at Herrens aftensmåltid ble innstiftet på årsdagen for jødenes påskefest, en årlig høytid som jøder som var blitt kristne, ikke lenger behøvde å feire.

Jehovas vitner feirer minnehøytiden etter solnedgang den 14. nisan, i samsvar med den jødiske kalender som var vanlig i det første århundre. Den jødiske dagen begynner ved solnedgang og varer til neste solnedgang. Jesus døde altså samme jødiske kalenderdag som han innstiftet minnehøytiden. Måneden nisan begynte ved solnedgang etter det tidspunkt da den nymånen som er nærmest vårjevndøgn, ble synlig i Jerusalem. Minnehøytiden feires 14 dager senere. (Det kan derfor hende at datoen for minnehøytiden ikke faller sammen med den datoen jøder i vår tid feirer påsken på. Hvorfor ikke? Begynnelsen på deres kalendermåneder blir fastsatt slik at den faller sammen med den astronomiske nymåne, ikke nymånen over Jerusalem, som kan komme til syne 18 til 30 timer senere. De fleste jøder feirer dessuten i dag påsken den 15. nisan, ikke den 14., slik Jesus gjorde i samsvar med det som var sagt i Moseloven.)