Oppstandelse

Definisjon: Anạstasis, det greske ordet som blir oversatt med «oppstandelse», sikter til det å stå opp fra de døde. De mer fullstendige uttrykkene «de dødes oppstandelse» og «oppstandelse fra de døde» blir brukt gjentatte ganger i Bibelen. (Matt. 22: 31; Apg. 4: 2; 1. Kor. 15: 12) Det hebraiske uttrykket er techijạth hammethịm, som betyr «gjenoppliving av de døde». (Matt. 22: 23, fotnoten i NW) Oppstandelsen innebærer at den enkeltes livsmønster blir satt i virksomhet på nytt. Gud har bevart dette livsmønstret i sitt minne. Den enkelte blir gjenreist enten i et menneskelig eller i et åndelig legeme, alt etter hva som er Guds vilje med vedkommende, og bevarer likevel sin personlige identitet og har den samme personlighet og de samme minner som da døden inntraff. Det at Jehova har sørget for en oppstandelse fra de døde, er et storslått uttrykk for hans ufortjente godhet. Det viser hans visdom og makt og er et middel han bruker for å gjennomføre sin opprinnelige hensikt med jorden.

Er oppstandelsen en gjenforening av en immateriell sjel og det fysiske legeme?

Hvis dette skulle ha vært mulig, måtte menneskene naturligvis ha hatt en immateriell sjel som kunne forlate det fysiske legeme. Bibelen lærer ikke dette. Denne forestillingen ble lånt fra gresk filosofi. Bibelens lære om sjelen blir behandlet på sidene 344—347. Opplysninger om opprinnelsen til kristenhetens tro på en immateriell, udødelig sjel finner du på sidene 347, 348.

 Ble Jesus oppreist i et kjødelig legeme, og har han et kjødelig legeme i himmelen nå?

1. Pet. 3: 18, EN: «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet [døde legemlig, 1978-overs.], men ble levendegjort i ånden [ved Ånden, 1978-overs.; i ånden, GN, NTM, LB, JB].» (Da Jesus ble oppreist fra de døde, fikk han et åndelig legeme. I den greske tekst blir ordene «kjødet» og «ånden» stilt opp som to kontraster, og begge står i dativ. Hvis en oversetter velger gjengivelsen «ved ånden», bør han også være konsekvent og si «ved kjødet» eller «ved legemet». Hvis han bruker «i kjødet», bør han også si «i ånden», og bruker han «legemlig», bør han også si «åndelig».)

Apg. 10: 40, 41: «Gud reiste ham [Jesus Kristus] opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt.» (Hvorfor var det ingen andre som så ham? Han var en åndeskapning, og for at han skulle bli synlig, måtte han materialisere seg. Han iførte seg kjødelige legemer, slik som englene hadde gjort tidligere, og dette gjorde han bare i nærvær av utvalgte vitner.)

1. Kor. 15: 44, 45: «Slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam [Jesus Kristus, som var fullkommen, slik Adam var da han ble skapt] ble en ånd som gir liv.»

Hva betyr Lukas 24: 36—39 med hensyn til det legemet Jesus ble oppreist i?

Luk. 24: 36—39: «Mens de [disiplene] talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: ’Fred være med dere!’ De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: ’Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.’»

Mennesker kan ikke se ånder, så disiplene trodde tydeligvis at de så et syn. (Jevnfør Markus 6: 49, 50, NV.) Jesus forsikret dem om at det ikke var et syn de så ham i; de kunne se hans kjødelige legeme, og de kunne røre ved ham og kjenne på hans ben. Han spiste også sammen med dem. På lignende måte hadde engler i fortiden materialisert seg  for at mennesker skulle kunne se dem. De hadde spist, og noen hadde til og med giftet seg og fått barn. (1. Mos. 6: 4; 19: 1—3) Jesus viste seg ikke bestandig i det samme kjødelige legemet etter sin oppstandelse (kanskje for å understreke for disiplene at han nå var en ånd), så selv hans nærmeste medarbeidere kjente ham ikke igjen med én gang. (Joh. 20: 14, 15; 21: 4—7) Men ved at han gjentatte ganger viste seg for dem i materialiserte legemer og da sa og gjorde ting som de forbandt med den Jesus de kjente, styrket han deres tro på at han virkelig var blitt oppreist fra de døde.

Hvis disiplene hadde sett Jesus i det legemet som han nå har i himmelen, ville ikke Paulus senere ha omtalt den herliggjorte Kristus som «det nøyaktige bilde av selve [Guds] vesen», for Gud er en ånd og har aldri vært i kjødet. — Hebr. 1: 3, NV; jevnfør 1. Timoteus 6: 16.

Vi bør ha 1. Peter 3: 18 (EN) og 1. Korinter 15: 45, som er sitert på side 298, i tankene når vi leser beretningene om de gangene da Jesus viste seg etter sin oppstandelse. Det vil hjelpe oss til å få en riktig forståelse av disse beretningene.

Se også sidene 214, 215, under «Jesus Kristus».

Hvem vil bli oppreist til liv i himmelen sammen med Kristus, og hva skal de gjøre der?

Luk. 12: 32: «Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.» (Dette omfatter ikke alle som har vist tro; antallet er begrenset. De er i himmelen i en bestemt hensikt.)

Åp. 20: 4, 6: «Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. . . . Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år.»

Se også sidene 182—189, under overskriften «Himmelen».

Vil de som blir oppreist til himmelsk liv, til slutt få et herliggjort fysisk legeme?

Fil. 3: 20, 21: «Herren, Jesus Kristus, . . . skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det  legeme han har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt.» (Betyr dette at det er deres kjødelige legeme som skal bli herliggjort i himmelen? Eller betyr det at de, istedenfor å ha et svakt og forgjengelig kjødelig legeme, vil bli ikledd et herlig åndelig legeme når de blir oppreist til himmelsk liv? La følgende skriftsted besvare dette spørsmålet.)

1. Kor. 15: 40, 42—44, 47—50, vers 44 fra EN: «Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen. Slik er det også med de dødes oppstandelse. . . . der sås et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. . . . Det første menneske [Adam] var fra jorden og dannet av jord, det annet menneske [Jesus Kristus] er fra himmelen. Slik det menneske var, som var dannet av jord, slik er også de andre som er av jord. Og slik den himmelske er, slik skal de himmelske være. For likesom vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Og det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» (Her gis det ikke rom for noen sammenblanding av de to slags legemer eller for at man skulle kunne ta med seg et kjødelig legeme til himmelen.)

Hvordan viste Jesus hva oppstandelsen vil bety for menneskeheten i sin alminnelighet?

Joh. 11: 11, 14—44: «[Jesus sa til sine disipler:] ’Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.’ . . . Da sa Jesus rett ut: ’Lasarus er død.’ . . . Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. . . . Jesus sier til henne [Marta, en søster av Lasarus]: ’Jeg er oppstandelsen og livet.’ . . . Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå,’ sa Jesus.» (Hvis Jesus hadde kalt Lasarus tilbake fra en salig tilstand i et liv etter døden, ville ikke dette ha vært noen velgjerning. Men det at Jesus oppreiste Lasarus fra en livløs tilstand, var en velgjerning både mot Lasarus selv og mot søstrene hans. Lasarus ble igjen et levende menneske.)

 Mark. 5: 35—42: «Det [kom] folk fra synagogeforstanderens hus og sa: ’Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?’ Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: ’Frykt ikke, bare tro!’ . . . [Han] tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: ’Talita kumi!’ Det betyr: ’Pike, jeg sier deg: Stå opp!’ Straks reiste piken seg opp og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring [stor henrykkelse, NV].» (Når den alminnelige oppstandelse finner sted på jorden under Kristi tusenårige styre, vil uten tvil millioner av foreldre og deres barn bli overlykkelige når de blir gjenforent.)

Hvilke utsikter vil ligge foran dem som blir oppreist til liv på jorden?

Luk. 23: 43, NV: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» (Mens Kristus hersker som konge, vil hele jorden bli forvandlet til et paradis.)

Åp. 20: 12, 13: «Jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. . . . enhver ble dømt etter sine gjerninger.» (Det at bøker blir åpnet, henspeiler tydeligvis på en tid med undervisning i hva som er Guds vilje, i samsvar med Jesaja 26: 9 [EN]. Det at «livets bok» blir åpnet, viser at de som gir akt på denne undervisningen, har muligheten til å få sitt navn skrevet i denne boken. De vil kunne se fram til evig liv som fullkomne mennesker.)

Se også sidene 148—153, under «Guds rike».

Kommer noen til å bli oppreist bare for å få dommen forkynt, for så å bli overlatt til den annen død?

Hva betyr Johannes 5: 28, 29? Det sies der, ifølge EN: «Alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» Det Jesus sa her, må forstås i lys av den åpenbaringen han senere gav til Johannes. (Se Åpenbaringen 20: 12, 13, som er sitert ovenfor.) Både  de som tidligere har gjort godt, og de som tidligere har praktisert onde ting, vil bli «dømt etter sine gjerninger». Det syn som går ut på at folk skal dømmes på grunnlag av de gjerninger de har gjort i det livet de er ferdig med, er ikke i samsvar med Romerne 6: 7: «Den som har dødd, er blitt frikjent fra sin synd.» (NV) Det ville også være ufornuftig å oppreise folk bare for å tilintetgjøre dem. Vi må derfor forstå det slik at Jesus i Johannes 5: 28, 29a peker framover til oppstandelsen, mens han i resten av vers 29 uttaler seg om utfallet etter at de oppstandne er blitt løftet opp til menneskelig fullkommenhet og så dømt.

Hva viser Åpenbaringen 20: 4—6 om dem som vil bli oppreist på jorden?

Åp. 20: 4—6: «Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Jeg kunne også se sjelene til dem som var blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd og på Guds ord . . . De ble levende igjen og hersket sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år.»

Setningen «men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått» er satt i parentes i NV og Mo for å hjelpe leseren til å forbinde det som står etter denne uttalelsen, med det som står foran den. Det er ikke «de andre døde» som har del i den første oppstandelse. Den oppstandelsen er for dem som skal herske med Kristus i 1000 år. Betyr dette at det ikke kommer til å leve noen mennesker på jorden i de 1000 år, at bare de som hersker i himmelen sammen med Kristus, skal være levende? Nei, for det ville ha betydd at de ikke hadde noen å tjene som prester for, og at den jorden de skulle herske over, var folketom.

Hvem er så «de andre døde»? Det er for det første alle de mennesker som har dødd som følge av den adamittiske synd. Det er dessuten de som overlever den store trengsel, og de som måtte bli født i tusenårsriket, som også trenger å bli befridd for denne syndens dødbringende virkninger. — Jevnfør Efeserne 2: 1.

 I hvilken forstand ’blir de ikke levende’ før de 1000 år er gått? Disse ordene sikter ikke til deres oppstandelse. Det å ’bli levende’ innebærer her mye mer enn bare det å eksistere som menneske. Det innebærer å oppnå menneskelig fullkommenhet, å bli fri for alle virkninger av den adamittiske synd. Legg merke til at dette uttrykket i vers 5 står like etter at det foregående verset forteller at de som skal være i himmelen, «ble levende». I deres tilfelle betyr dette et liv hvor de er befridd for alle virkninger av synden; de får til og med en spesiell gunst — udødelighet. (1. Kor. 15: 54) Når det gjelder «de andre døde», må disse ordene derfor sikte til at de blir fullt ut levende og oppnår menneskelig fullkommenhet.

Hvem vil den jordiske oppstandelse omfatte?

Joh. 5: 28, 29: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravene, NV], skal høre hans [Jesu] røst. De skal komme fram.» (Det greske ordet som er oversatt med «minnegravene» i NV, er ikke flertallsformen av tạfos [grav, et enkelt gravsted] eller haides [gravtilstanden, døde menneskers felles grav, ofte oversatt med «dødsriket»], men er dativ flertall av mnemeion [minne, minnegravsted]. Det fremhever at minnet om den avdøde blir bevart. De som er slettet av Guds minne i Gehenna fordi de har begått utilgivelige synder, vil ikke bli oppreist, men de som er i Guds minne, vil bli oppreist og få anledning til å leve evig. — Matt. 10: 28, NV; Mark. 3: 29; Hebr. 10: 26; Mal. 3: 16.)

Apg. 24: 15: «Jeg har det samme håp til Gud . . . : At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.» (Både de som har levd i samsvar med Guds rettferdige normer, og de som i uvitenhet har handlet urettferdig, vil få en oppstandelse. Bibelen besvarer ikke alle våre spørsmål om hvorvidt bestemte enkeltpersoner som har dødd, vil bli oppreist. Men vi kan ha tillit til at Gud, som kjenner alle kjensgjerningene, kommer til å handle upartisk. Hans rettferdighet innbefatter barmhjertighet som harmonerer med hans normer. Jevnfør 1. Mosebok 18: 25.)

Åp. 20: 13, 14: «Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet  i ildsjøen — og ildsjøen, det er den annen død.» (De som har dødd på grunn av Adams synd, vil altså bli oppreist, enten de har fått sin grav i havet eller i Hades, den døde menneskehets felles grav i jorden.)

Se også overskriften «Frelse».

Hvor skal alle sammen bo, hvis milliarder kommer til å bli oppreist fra de døde?

Svært romslig anslått skal det ha levd alt i alt cirka 20 milliarder mennesker på jorden. Som vi har sett, kommer ikke alle disse til å få en oppstandelse. Men selv om vi gikk ut fra at de ville få det, ville det bli rikelig med plass. Jordens landoverflate er i dag på omkring 148 millioner kvadratkilometer. Hvis halvparten av dette ble satt av til andre formål, ville det fortsatt være omkring 3,7 mål pr. person, og et slikt areal kan produsere mer enn nok mat. Den grunnleggende årsaken til matmangelen i vår tid er ikke at jorden ikke er i stand til å produsere tilstrekkelig, men politiske stridigheter og kommersiell griskhet.

Se også side 222, under overskriften «Jorden».