Treenigheten
Treenigheten
Definisjon: Treenighetslæren er den sentrale lære i kristenhetens religioner. Ifølge Den athanasianske trosbekjennelse finnes det tre guddommelige personer (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd), og det sies at alle tre er evige og allmektige, at ingen av dem er større eller mindre enn noen av de andre, at alle tre er Gud, og at de til sammen likevel bare er én Gud. Andre fremstillinger av dette dogmet fremhever at disse tre «personene» ikke er atskilte og forskjellige enkeltvesener, men at de er tre åpenbaringsformer av guddomsvesenet. Noen tilhengere av treenighetslæren hevder således at Jesus Kristus er Gud, eller at Jesus og Den Hellige Ånd er Jehova. Ikke en bibelsk lære.
Hva er opprinnelsen til treenighetslæren?
The New Encyclopædia Britannica sier: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’ (5. Mosebok 6: 4) . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . . Mot slutten av det fjerde århundre . . . fikk treenighetslæren i alt vesentlig den form den har hatt siden.» — (1976) Micropædia, bd. X, s. 126.
I New Catholic Encyclopedia står det: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.» — (1967) bd. XIV, s. 299.
I The Encyclopedia Americana leser vi: «Kristendommen utsprang fra jødedommen, og jødedommen var strengt unitarisk [jødene trodde at Gud er én person]. Veien fra Jerusalem til Nikaia var neppe en strak vei. Det fjerde århundres treenighetslære var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne læren.» — (1956) bd. XXVII, s. 294L.
Nouveau Dictionnaire Universel forteller: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling [Platons forestilling, det fjerde århundre fvt.] om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — (Paris 1865—1870) redigert av M. Lachâtre, bd. 2, s. 1467.
Jesuitten John L. McKenzie sier i sitt verk Dictionary of the Bible: «Treenigheten av personer innen enheten med hensyn til natur defineres med begrepene ’person’ og ’natur’, som er greske filosofiske begreper. Disse begrepene forekommer faktisk ikke i Bibelen. Definisjonene av treenighetslæren oppstod som følge av lange kontroverser hvor disse begrepene og andre, for eksempel ’vesen’ og ’substans’, ble brukt feilaktig om Gud av noen teologer.» — (New York 1965) s. 899.
Prof. dr. theol. Johan B. Hygen sa i en artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift om treenighetslæren: «At denne læren ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer. . . . I den gamle kirke ble den først utformet etterhånden.» — (Oslo) første hefte 1967, s. 1.
Som treenighetslærens tilhengere erkjenner, finnes verken ordet «treenighet» eller selve treenighetslæren i Bibelen. Men inneholder den de forestillinger som er samlet i dette dogmet?
Lærer Bibelen at «Den Hellige Ånd» er en person?
Det kan se ut som om enkelte skriftsteder som omtaler den hellige ånd, antyder at den er en person. Den hellige ånd blir blant annet omtalt som en talsmann (gresk: parạkletos; hjelper, NV, LB; trøster, KJ) som ’lærer’, ’vitner’, ’taler’ og «hører». (Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13) Men andre skriftsteder sier at noen ble «fylt» av hellig ånd, og at noen ble ’døpt’ og «salvet» med hellig ånd. (Luk. 1: 41; Matt. 3: 11; Apg. 10: 38) De sistnevnte omtalene av den hellige ånd passer avgjort ikke på en person. Hvis vi skal forstå hva Bibelen som et hele lærer, må vi ta alle disse skriftstedene i betraktning. Hvilken slutning er det rimelig å trekke? At de førstnevnte skriftstedene benytter billedlige uttrykk, at Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, blir personifisert, slik Bibelen også personifiserer visdommen, synden, døden, vannet og blodet. (Se også side 435, under overskriften «Ånd».)
Bibelen gjør oss kjent med Faderens personlige navn — Jehova. Den sier at Sønnen er Jesus Kristus. Men Bibelen bruker aldri noe personlig navn på den hellige ånd.
Apostlenes gjerninger 7: 55, 56 forteller at Stefanus fikk et syn av himmelen, og at han i dette synet så «Jesus stå ved Guds høyre hånd». Men han sa ikke noe om at han så den hellige ånd. (Se også Åpenbaringen 7: 10; 22: 1, 3.)
New Catholic Encyclopedia innrømmer: «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.» (1967, bd. XIII, s. 575) Dette oppslagsverket sier også: «Apologetene [greske kristne skribenter i det annet århundre] talte for usikkert om Ånden; med en viss forventning, en kan si for upersonlig.» — Bd. XIV, s. 296.
Støtter Bibelen dem som lærer at Faderen og Sønnen ikke er atskilte og forskjellige enkeltvesener?
Matt. 26: 39: «Han [Jesus Kristus] gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad: ’Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.’» (Hvis Faderen og Sønnen ikke var forskjellige enkeltvesener, ville en slik bønn ha vært uten mening. Jesus ville da ha bedt til seg selv, og hans vilje ville nødvendigvis ha vært Faderens vilje.)
Joh. 8: 17, 18: «[Jesus svarte de jødiske fariseerne:] I deres egen lov står det skrevet at et vitnesbyrd fra to mennesker skal gjelde som sant. Jeg vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner også om meg.» (Jesus omtalte altså tydelig seg selv som et enkeltvesen som er atskilt fra og forskjellig fra Faderen.)
Se også sidene 195, 196, under «Jehova».
Lærer Bibelen at hver av dem som sies å være en del av treenigheten, er evige, at ingen av dem har en begynnelse?
Kol. 1: 15, 16: «Han [Jesus Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte [all skapnings førstefødte, dansk 1907, NV; all skapningens førstefødte, EG; førstefødt av all skapning, Studiebibelen (Oslo 1981)]. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden.» I hvilken forstand er Jesus Kristus «den førstefødte av alt det skapte»? 1) Treenighetslærens tilhengere sier at ’førstefødt’ her betyr fremst, høyest, mest fremtredende, og at vi må forstå det slik at Kristus ikke er en del av det skapte, men den mest fremtredende i forhold til dem som ble skapt. (Slik er det også tolket i 1978-overs.) Hvis dette er riktig og treenighetslæren er sann, kan vi spørre: Hvorfor sies det ikke også at Faderen og den hellige ånd er den førstefødte av alt det skapte? Bibelen bruker dette uttrykket bare om Sønnen. Den vanlige betydningen av ’førstefødt’ tilsier at Jesus er den eldste i Jehovas familie av sønner. 2) Før Kolosserne 1: 15 forekommer uttrykket ’førstefødt’ en rekke ganger i Bibelen, og når det brukes om levende skapninger, er meningen vanligvis den samme — den førstefødte tilhører en gruppe. «Israels førstefødte» er en av Israels sønner; «den førstefødte sønn av Farao» er et medlem av faraos familie; «de førstefødte av storfeet» tilhører selv storfeet. Hva er det så som får noen til å tillegge dette uttrykket en annen betydning i Kolosserne 1: 15? Er det den måten dette uttrykket brukes på i Bibelen, eller er det en trossetning som de allerede har, og som de prøver å finne bevis for? 3) Utelukker Kolosserne 1: 16, 17 at Jesus er blitt skapt? Det sies der: «I ham er alt blitt skapt . . . alt er skapt ved ham og til ham.» Det greske ordet som her er gjengitt med «alt», er pạnta, en bøyningsform av pas. I Lukas 13: 2 blir det gjengitt med «alle andre» i 1978-overs., EN og LB, mens NTM og EG sier «alle de andre». (Se også Lukas 21: 29, 1978-overs., LB, NTM, og Filipperne 2: 21, 1978-overs., LB.) I samsvar med alt det andre som Bibelen sier om Sønnen, tillegger NV pạnta den samme betydning i Kolosserne 1: 16, 17. Deler av dette skriftstedet lyder der slik: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham.» Derved blir det vist at han er en skapning, at også han er skapt av Gud.
Åp. 1: 1; 3: 14, LB: «Jesu Kristi åpenbaring, den Gud gav ham . . . Og til engelen for menigheten i Laodikea skal du skrive: Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vidne, Guds skapnings begynnelse [gresk: arkhẹ].» (Dansk 1907, svensk 1917, Åk, RS, KJ, NV o.a. har en lignende ordlyd.) Er dette en korrekt gjengivelse? Noen mener at tanken i dette skriftstedet er at Sønnen var «opphavet til Guds skaperverk». (1978-overs.) Men «begynnelse» blir oppgitt som den første betydningen av arkhẹ i dr. C. F. Ingerslevs Græsk-Dansk Ordbog. (København 1866, sp. 124) Det er derfor logisk å trekke den slutning at han som taler i Åpenbaringen 3: 14, er en skapning, den første Gud skapte, at han har en begynnelse. Jevnfør Ordspråkene 8: 22, hvor Sønnen blir fremstilt som den personifiserte visdom, noe mange bibelkommentatorer er enige om. Det sies der at den som taler, er blitt ’skapt’.
I Mika 5: 1 (EN, GN) sies det profetisk om Messias: «Hans utgang er fra fordum, fra evighets dager.» Gjør dette ham til den samme som Gud? Det er verdt å merke seg at andre oversettelser ikke bruker uttrykket «evighets dager». 1978-overs. gjengir det hebraiske ordet med «eldgamle dager»; MMM har «alders tid»; NV har «den uavgrensede tids dager». Hvis vi betrakter dette i lys av Åpenbaringen 3: 14 (NV, LB), som vi har drøftet ovenfor, ser vi at Mika 5: 1 ikke viser at Jesus er uten begynnelse.
Lærer Bibelen at ingen av dem som sies å være en del av treenigheten, er større eller mindre enn en av de andre, at alle er jevnbyrdige, at alle er allmektige?
Mark. 13: 32: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Dette ville naturligvis ikke ha vært tilfellet hvis Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var jevnbyrdige og utgjorde én guddom. Og hvis det var slik at Sønnen, som noen mener, ikke kjente dagen eller timen på grunn av sin menneskelige natur, kan vi spørre: Hvorfor kjente ikke Den Hellige Ånd dagen eller timen?)
Matt. 20: 20—23: «Mor til Sebedeus-sønnene . . . svarte [Jesus]: ’Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.’ Men Jesus sa: . . . ’Mitt beger skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.’» (Ville ikke dette ha vært et merkelig svar hvis Jesus var Gud, slik det blir hevdet? Noen tilhengere av treenighetslæren sier at Jesus her bare svarte ut fra sin «menneskelige natur». Men er dette egentlig en logisk forklaring, når de samtidig sier at Jesus var både Gud og menneske, ikke bare en av delene? Viser ikke Matteus 20: 23 snarere at Sønnen ikke er jevnbyrdig med Faderen, og at Faderen har forbeholdt seg visse særrettigheter?)
Matt. 12: 31, 32: «All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Hvis Den Hellige Ånd var en person og den var Gud, ville dette skriftstedet ha betydd at den på en eller annen måte var større enn Sønnen. Dette ville ha vært i strid med treenighetslæren. Det Jesus sa, viser snarere at Faderen, som «Ånden» tilhørte, er større enn Jesus, Menneskesønnen.)
Joh. 14: 28: «[Jesus sa:] Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.»
1. Kor. 11: 3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» (Det er derfor tydelig at Kristus ikke er Gud, og at Gud er større enn Kristus. Vi bør merke oss at dette ble skrevet omkring år 55 evt., cirka 22 år etter at Jesus vendte tilbake til himmelen. Den sannheten som her blir framholdt, gjelder altså forholdet mellom Gud og Kristus i himmelen.)
1. Kor. 15: 27, 28: «’Alt la han [Gud] under hans [Jesu] føtter’. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.»
Både det hebraiske ordet Sjaddai og det greske ordet Pantokrạtor blir oversatt med ’allmektig’. På grunnspråket blir begge disse ordene gjentatte ganger brukt om Jehova, Faderen. (2. Mos. 6: 3; Åp. 19: 6) Ingen av uttrykkene blir noen gang brukt om Sønnen eller den hellige ånd.
Lærer Bibelen at hver av dem som sies å være en del av treenigheten, er Gud?
Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3, uthevet av oss) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)
1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)
1. Pet. 1: 3, LB: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».)
Enkelte skriftsteder som noen bruker for å vise at Kristus er Gud, blir kommentert på sidene 209—213, under overskriften «Jesus Kristus».
Jesuitten Karl Rahner innrømmer i sitt verk Schriften zur Theologie: «Θεός [Gud] brukes ennå ikke om Ånden.» Han sier også: «I NT [Det nye testamente] blir ὁ θεός [bokstavelig: Guden] aldri brukt om πνεῦμα ἅγιον [den hellige ånd].» — (Einsiedeln 1962) bd. I, s. 156, 162.
Treenighetslærens tilhengere bruker visse skriftsteder til støtte for sin tro. Utgjør noen av disse et solid grunnlag for denne læren?
En som virkelig søker etter sannheten om Gud, vil ikke undersøke Bibelen i håp om å finne et skriftsted som han kan tolke slik at det passer med det han allerede tror. Han ønsker å finne ut hva Guds Ord selv sier. Han finner kanskje noen skriftsteder som han synes kan forstås på mer enn én måte, men når disse blir sammenlignet med andre uttalelser Bibelen inneholder om det samme emnet, vil meningen komme klart fram. Til å begynne med kan vi merke oss at de fleste skriftsteder som blir brukt som «bevis» for treenighetslæren, i virkeligheten nevner bare to personer, ikke tre. Selv om den forklaringen som treenighetslærens tilhengere gir av disse skriftstedene, hadde vært riktig, ville de ikke ha bevist at Bibelen lærer at det finnes en treenighet. Tenk over følgende:
Skriftsteder hvor en tittel eller betegnelse som tilhører Jehova, blir brukt om Jesus Kristus eller hevdes å være brukt om ham
Alfa og Omega: Hvem passer denne betegnelsen på? 1) I Åpenbaringen 1: 8 blir det sagt at det er Gud, den Allmektige, som er Alfa og Omega. I noen bibeloversettelser står denne betegnelsen også i vers 11. (Det gjelder blant annet en oversettelse av Det nye testamente som er trykt i Christiania i 1896, en oversettelse som er utgitt av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Hauges Venner [Gjøvik 1960], og KJ.) Her anvendes denne betegnelsen på en som etter beskrivelsen å dømme må være Jesus Kristus. Men ifølge tekstkritikerne er omtalen av Alfa og Omega i vers 11 uekte, og den forekommer derfor ikke i 1978-overs., EN, NTM, EG, RS, NE o.a. 2) Mange hebraiske oversettelser av Åpenbaringen erkjenner at det er Jehova som beskrives i vers 8, og de gjeninnfører derfor Guds personlige navn der. Se NW. 3) Åpenbaringen 21: 6, 7 viser at de kristne som seirer i åndelig forstand, skal være ’sønner’ av ham som er kjent som Alfa og Omega. Dette blir aldri sagt om de åndsavlede kristnes forhold til Jesus Kristus. Jesus omtalte dem som sine «brødre». (Hebr. 2: 11; Matt. 12: 50; 25: 40) Men disse Jesu «brødre» omtales som «Guds barn» eller Guds sønner. (Gal. 3: 26; 4: 6) 4) I Åpenbaringen 22: 12 føyer TEV inn navnet Jesus, med den følge at det virker som om betegnelsen «Alfa og Omega» i vers 13 brukes om ham. Men navnet Jesus står ikke der i den greske tekst, og andre oversettelser tar det ikke med. 5) I Åpenbaringen 22: 13 sies det at Alfa og Omega også er «den første og den siste», et uttrykk som brukes om Jesus i Åpenbaringen 1: 17, 18. På lignende måte brukes uttrykket «apostel» både om Jesus Kristus og om enkelte av hans etterfølgere. Men det viser ikke at de er samme person, eller at de har samme rang, gjør det vel? (Hebr. 3: 1, EN) Når vi sammenholder disse skriftstedene, kommer vi til den slutning at betegnelsen «Alfa og Omega» gjelder den Allmektige Gud, Faderen, ikke Sønnen.
Frelser: Bibelen omtaler gjentatte ganger Gud som frelser. Ja, i Jesaja 43: 11 sier Gud: «Foruten meg er det ingen frelser.» Er Gud og Jesus den samme, ettersom Jesus også omtales som frelser? På ingen måte. Titus 1: 3, 4 snakker om «Gud, vår frelser» og deretter om både «Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser». Begge er altså frelsere. Judas 25 viser hvordan det forholder seg. Der tales det om «Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre». (Uthevet av oss) (Se også Apostlenes gjerninger 13: 23.) I Dommerne 3: 9 brukes det samme hebraiske ordet som er brukt i Jesaja 43: 11 (mosjịa‛, som oversettes med «frelser» [EN] eller «redningsmann» [1978-overs.]), om Otniel, en dommer i Israel. Gjør det Otniel til Jehova? Naturligvis ikke. Når vi leser Jesaja 43: 1—12, forstår vi at vers 11 betyr at Jehova var den eneste som sørget for frelse eller redning for Israel, at det ikke kom noen frelse fra noen av de omkringboende nasjonenes guder.
Gud: I Jesaja 43: 10 sier Jehova: «Før meg er ingen gud blitt til [blitt dannet, GN], og etter meg skal ingen komme.» Betyr dette at Jesus må være Jehova, ettersom han profetisk blir kalt «Veldig Gud» i Jesaja 9: 6? Sammenhengen svarer igjen nei. Ingen av de avgudsdyrkende, hedenske nasjonene hadde dannet en gud før Jehova, for ingen eksisterte før ham. De ville heller ikke på et framtidig tidspunkt kunne danne en virkelig, levende gud, som ville være i stand til å profetere. (Jes. 46: 9, 10) Men dette betyr ikke at Jehova aldri dannet noen som med rette kunne omtales som en gud. (Sal. 82: 1, 6; Joh. 1: 1, NV) I Jesaja 10: 21 omtales Jehova som «den veldige Gud», i likhet med det Jesus blir kalt i Jesaja 9: 6. Men det er bare Jehova som blir omtalt som «Gud Den Allmektige». — 1. Mos. 17: 1.
Hvis vi finner en bestemt tittel eller et bestemt beskrivende uttrykk på mer enn ett sted i Bibelen, bør vi aldri være for snare til å trekke den slutning at dette uttrykket alltid må gjelde den samme personen. Hvis vi resonnerte slik, ville vi komme til den konklusjon at Nebukadnesar var Jesus Kristus, ettersom begge ble omtalt som «kongenes konge» (Dan. 2: 37; Åp. 17: 14), og at Jesu disipler var Jesus Kristus selv, ettersom det ble sagt at både Jesus og disiplene var «verdens lys». (Matt. 5: 14; Joh. 8: 12) Vi bør alltid ta sammenhengen i betraktning og undersøke andre steder i Bibelen hvor det samme uttrykket forekommer.
Tilfelle der bibelskribenter under inspirasjon siterer skriftsteder fra de hebraiske skrifter som tydelig er anvendt på Jehova, og anvender dem på Jesus Kristus
Hvorfor siterer Johannes i Johannes 1: 23 fra Jesaja 40: 3 og anvender ordene på det døperen Johannes gjorde da han ryddet vei for Jesus Kristus, når det i Jesaja 40: 3 tydelig er snakk om å rydde vei for Jehova? Fordi Jesus representerte sin Far. Han kom i sin Fars navn og var forvisset om at hans Far alltid var med ham, fordi han gjorde det som var etter hans Fars gode vilje. — Joh. 5: 43; 8: 29.
Hvorfor siterer Paulus i Hebreerne 1: 10—12 fra Salme 102: 26—28 og anvender ordene på Sønnen, når salmen sier at den er rettet til Gud? Fordi Gud utførte de skapergjerningene salmen beskriver, gjennom Sønnen. (Se Kolosserne 1: 15, 16; Ordspråkene 8: 22, 27—30.) Vi kan merke oss at det i Hebreerne 1: 5b siteres fra 2. Samuelsbok 7: 14, og at disse ordene anvendes på Guds Sønn. Det at disse ordene først ble anvendt på Salomo og senere på Jesus Kristus, betyr ikke at Salomo og Jesus er den samme. Jesus er «mer enn Salomo». Han ble forbilledlig fremstilt ved Salomo. — Luk. 11: 31.
Skriftsteder som nevner Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd samtidig
Matteus 28: 19 og 2. Korinter 13: 13 er eksempler på dette. Ingen av disse skriftstedene sier at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er jevnbyrdige eller like evige, eller at alle er Gud. Det bibelske materialet som allerede er behandlet på sidene 385—389, viser at vi ikke kan legge en slik betydning i disse versene.
Oppslagsverket Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature av McClintock og Strong forsvarer treenighetslæren, men sier likevel følgende om Matteus 28: 18—20: «Isolert sett utgjør imidlertid ikke dette skriftstedet noe avgjørende bevis for at de tre som er nevnt, er personer, og heller ikke for at de er jevnbyrdige eller guddommelige.» (Opptrykk av 1981, bd. X, s. 552) Med hensyn til andre skriftsteder som nevner de tre sammen, innrømmer dette oppslagsverket at de isolert sett er ’utilstrekkelige’ når det gjelder å bevise treenighetslæren. (Jevnfør 1. Timoteus 5: 21 [EN], hvor Gud og Kristus og englene er nevnt samtidig.)
Skriftsteder i de hebraiske skrifter hvor flertallsformen av et substantiv brukes om Gud
I 1. Mosebok 1: 1 er tittelen «Gud» oversatt fra det hebraiske ordet ʼElohịm, som er en flertallsform. Treenighetslærens tilhengere tolker dette som et tegn på at Gud er en treenighet. De mener også at 5. Mosebok 6: 4 inneholder tanken om enheten mellom medlemmene av treenigheten. Det sies der: «[Jehova] er vår Gud [fra ʼElohịm], [Jehova] er én.»
Flertallsformen av dette substantivet på hebraisk er majestets- eller storhetsflertall. (Se Håndbok for bibellesere [Oslo 1942], utgitt av H. L. Jansen, s. 175, og Bibelsk oppslagsbok [Oslo 1949], A. Saarisalo og D. Hedegård, sp. 578.) Den overbringer ingen tanke om flere personer innen en guddom. På lignende måte brukes en form av tittelen ʼelohịm om den falske guden Dagon i Dommerne 16: 23. Men det verbet ordet står sammen med, står i entall, noe som viser at det bare er snakk om én gud. I 1. Mosebok 42: 30 (GN, MMM) blir Josef omtalt som «herre» (ʼadhonẹh storhetsflertall) i Egypt.
Det greske språk har ikke storhets- eller majestetsflertall. Oversetterne av LXX brukte derfor ho Theọs (Gud, i entall) i 1. Mosebok 1: 1 som et ord som tilsvarte ʼElohịm. I Markus 12: 29 er det gjengitt en uttalelse av Jesus som blant annet innbefattet et sitat fra 5. Mosebok 6: 4. Også her er den greske entallsformen ho Theọs brukt.
Israels folk, som ordene i 5. Mosebok 6: 4 ble rettet til, trodde ikke på treenigheten. Babylonerne og egypterne tilbad triader av guder, men det ble gjort klart for Israel at Jehova er annerledes.
Skriftsteder som en kan trekke mer enn én slutning av, alt etter hvilken bibeloversettelse en bruker
Hvordan kan man komme fram til den korrekte gjengivelsen av et skriftsted når det rent grammatikalsk kan oversettes på mer enn én måte? Gjengivelsen må harmonere med resten av Bibelen. Hvis vi ignorerer andre deler av Bibelen og bygger vår tro på en gjengivelse av et bestemt vers som vi foretrekker, vil det vi tror, egentlig ikke være bygd på Guds Ord, men på våre egne ideer og kanskje på andre ufullkomne menneskers tanker.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» (EN, EG, NKO, NTM har tilsvarende ordlyd.) NV gjengir imidlertid disse versene slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud. Denne var i begynnelsen hos Gud.»
Hvilken oversettelse av Johannes 1: 1, 2 harmonerer med sammenhengen? Johannes 1: 18 sier: «Ingen har noen gang sett Gud.» Vers 14 sier tydelig at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet». Versene 1 og 2 sier også at han i begynnelsen var «hos Gud». Er det mulig å være hos en person og samtidig være den personen? I Johannes 17: 3 tiltaler Jesus Faderen som «den eneste sanne Gud». Som «en gud» «gjenspeiler» Jesus bare sin Fars guddommelige egenskaper. — Hebr. 1: 3, NTM.
Er gjengivelsen «en gud» i overensstemmelse med gresk grammatikk? Noen oppslagsbøker hevder med stor styrke at den greske teksten må oversettes med «Ordet var Gud». Men det er ikke alle som er enig i det.
Prof. dr. theol. Ragnar Leivestad skriver i sin bok Nytestamentlig Gresk Grammatikk: «Det er ingen tvil om at ’ordet’ er subjekt. Derimot kan det være tvil om meningen er: ’Ordet var (identisk med) Gud (selv)’ eller ’Ordet var (en) gud’, dvs. guddommelig, av guddomsart.» — (Oslo 1975) 2. utg., s. 104.
I en tidsskriftartikkel skrev Philip B. Harner at slike setninger som den i Johannes 1: 1, «der et predikat uten artikkel står foran verbet, [først og fremst har] en kvalitativ betydning. De viser at logos har theos-natur». Han sa videre: «Setningen kunne kanskje oversettes: ’Ordet var av samme natur som Gud.’» («Qualitative Anarthrous Predicate Nouns: Mark 15: 39 and John 1: 1», Journal of Biblical Literature, 1973, s. 85, 87) Det at ordet theos den andre gangen det forekommer i dette skriftstedet, er uten den bestemte artikkel (ho) og er plassert foran verbet, er derfor et viktig poeng. Det er interessant at oversettere som insisterer på å bruke gjengivelsen «Ordet var Gud» i Johannes 1: 1, ikke nøler med å bruke den ubestemte artikkel (en, et) når de gjengir andre skriftsteder hvor et substantiv i entall uten bestemt artikkel står som predikativ foran verbet. I Johannes 6: 70 omtaler både den norske oversettelsen av 1978 og EN Judas Iskariot som «en djevel», og i Johannes 9: 17 omtaler de Jesus som «en profet».
Jesuitten John L. McKenzie sier i sin bok Dictionary of the Bible: «Strengt tatt bør Joh. 1: 1 oversettes ’ordet var hos Guden [= Faderen], og ordet var et guddommelig vesen’.» — (Klammene er hans. Utgitt med godkjennelsesformlene nihil obstat og imprimatur) (New York 1965) s. 317.
Flere oversettelser gjengir Johannes 1: 1 i harmoni med det ovenstående. LB: «Ordet var av guddomsart.» AT: «Ordet var guddommelig.» Mo: «Logos var guddommelig.» NTIV: «Ordet var en gud.» Ludwig Thimme uttrykker det slik i sin tyske oversettelse av Det nye testamente (1919): «Gud av art var Ordet.» Å omtale Ordet (som ble Jesus Kristus) som «en gud» harmonerer med bruken av dette uttrykket i resten av Bibelen. I Salme 82: 1—6 ble for eksempel menneskelige dommere i Israel omtalt som «guder» (hebraisk: ʼelohịm; gresk: theoi, i Johannes 10: 34), for de var Jehovas representanter og skulle forkynne hans lov.
Se også tillegget i NW, s. 1579; Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, s. 414, 415.
«Jesus svarte: ’Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg [gresk: egọ eimị].’» (EN, GN, NKO, NTM har også «er jeg». EG bruker her til og med store bokstaver for å antyde at vi har å gjøre med en tittel. Setningen lyder der slik: «Jeg Er, før Abraham var.» På denne måten forsøker disse oversettelsene å knytte denne uttalelsen til 2. Mosebok 3: 14, hvor Gud ifølge mange oversettelser bruker tittelen «Jeg Er» om seg selv.) I NV har imidlertid den siste delen av Johannes 8: 58 denne ordlyden: «Før Abraham ble til, har jeg vært.» (Den samme tanken overbringes av ordlyden i LB, UO og dansk 1907.)
Hvilken gjengivelse harmonerer med sammenhengen? Jødenes spørsmål (vers 57) som Jesus svarte på, hadde med alder å gjøre, ikke med identitet. Det er derfor logisk at Jesu svar må dreie seg om hans alder, om hvor lenge han har eksistert. Det er for øvrig interessant å merke seg at ingen har prøvd å bruke egọ eimị som en tittel på den hellige ånd.
En gresk grammatikk sier: «Verbet [eimị] . . . Når det brukes som predikat [verbal] slik et hvilket som helst annet verb kan brukes, uttrykker det noen ganger eksistens, som i [egọ eimị] (Joh. 8: 58).» — A Grammar of the Greek New Testament in the Light of Historical Research (Nashville, Tennessee, 1934), A. T. Robertson, s. 394.
Se også tillegget i NW, s. 1582, 1583.
«Pass på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.» (EN, EG, NTM o.a. har en tilsvarende ordlyd.) Men i NV lyder den siste delen av verset slik: «Blodet av sin egen Sønn.» (TEV har en tilsvarende ordlyd. 1953-utgaven av RS har «med sitt eget blod», men 1971-utgaven har «med blodet av sin egen Sønn». Ro, Da og den tyske Elberfelder Bibel har rett og slett «blodet av sin egen».)
Hvilke gjengivelser harmonerer med 1. Johannes 1: 7? Det sies der: «Jesu, hans [Guds] Sønns blod renser oss for all synd.» (Se også Åpenbaringen 1: 4—6.) Sendte Gud sin enbårne Sønn, slik det står i Johannes 3: 16, eller kom han selv som et menneske for at vi skulle få liv? Det blod som ble utøst, var ikke Guds. Det var hans Sønns blod som ble utøst.
Se også tillegget i NW, s. 1580.
«Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.» (EN, EG, NTM o.a. har en tilsvarende ordlyd.) Men i NV lyder den siste delen av verset slik: «Fra dem utsprang Kristus etter kjødet — Gud, som er over alle, være velsignet for evig. Amen.» (LB, Åk, RS, NE, TEV, NAB, Mo har alle en ordlyd som svarer til den i NV.)
Viser Romerne 9: 5 at Kristus er «Gud over alle ting»? Eller omtaler dette skriftstedet Gud og Kristus som atskilte enkeltvesener og sier at Gud er «over alle»? Hvilken gjengivelse av Romerne 9: 5 harmonerer med Romerne 15: 5, 6, som først skiller mellom Gud og Jesus Kristus og så oppfordrer leseren til å ære «vår Herre Jesu Kristi Gud og Far»? (NV, LB, EG) (Se også 2. Korinter 1: 3 [LB, NV] og Efeserne 1: 3 [LB, EG, NV].) Tenk over det som står videre i Romerne, kapittel 9. Versene 6—13 viser at gjennomføringen av Guds hensikt ikke er avhengig av kjødelig avstamning, men av Guds vilje. Versene 14—18 viser til Guds ord til farao, som er nedskrevet i 2. Mosebok 9: 16, for å understreke at Gud er over alle. I versene 19—24 blir Guds overhøyhet ytterligere illustrert ved at han blir sammenlignet med en pottemaker som lager leirkar. I vers 5 var det derfor virkelig passende å komme med ytringen: «Gud, som er over alle, være velsignet for evig. Amen.» — NV.
Et teologisk oppslagsverk sier: «Rom. 9: 5 er omstridt. . . . Det ville være enkelt, og språklig sett helt i orden, å la uttalelsen sikte til Kristus. Verset ville da få denne ordlyden: ’Kristus, som er Gud over alle, velsignet for evig. Amen.’ Selv da ville ikke Kristus bli stilt på helt lik linje med Gud; han ville bare bli beskrevet som et vesen av guddommelig natur, for ordet theos har ingen artikkel. . . . En mer sannsynlig forklaring er at uttalelsen er en lovprisning som er rettet til Gud.» — The New International Dictionary of New Testament Theology (først utgitt på tysk under tittelen «Theologisches Begriffslexikon zum neuen Testament») (Grand Rapids, Michigan, 1976), bd. 2, s. 80.
Se også tillegget i NW, s. 1580, 1581.
«Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse, men han så det ikke som et røvet gode å være Gud lik.» (Andre norske oversettelser gir uttrykk for den samme tanken. EG sier at Jesus «ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like».) I NV har imidlertid den siste delen av dette skriftstedet denne ordlyden: «Som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på en bemektigelse [gresk: harpagmọn], nemlig at han skulle være Gud lik.» (RS, NE, TEV, NAB overbringer den samme tanken.)
Hvilken tanke harmonerer med sammenhengen? Vers 5 råder de kristne til å etterligne Kristus når det gjelder det som her blir drøftet. Ville det være riktig å oppfordre dem til ’ikke å se det som et røvet gode’, men som sin rett, «å være Gud lik»? Naturligvis ikke. De kan imidlertid etterligne en som «ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik» (NV). (Jevnfør 1. Mosebok 3: 5.) En slik oversettelse er også i harmoni med det Jesus Kristus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» — Joh. 14: 28.
The Expositor’s Greek Testament sier: «Vi kan ikke finne noen passasje hvor [harpạzo] eller noen av dets avledninger [harpagmọn innbefattet] har betydningen ’ha i sin besittelse’, ’beholde’. Det ser ut til at det alltid betyr ’bemektige seg’, ’rive til seg med vold’. Det er derfor ikke tillatelig å avvike fra den virkelige betydningen, ’gripe etter’, til en betydning som er helt annerledes, ’holde fast’.» — (Grand Rapids, Michigan, 1967) redigert av W. Robertson Nicoll, bd. III, s. 436, 437.
«I ham [Kristus] er hele guddomsfylden legemlig til stede.» (Det greske ordet theọtetos er her oversatt med guddom. Det samme er tilfellet i EN, LB, EG, NTM o.a.) NV har imidlertid denne ordlyden: «Det er i ham at hele fylden av den guddommelige natur bor legemlig.» (AT, We og CKW har «Guds natur» istedenfor ’guddom’. Jevnfør 2. Peter 1: 4.)
Det finnes flere tolkninger av Kolosserne 2: 9. Men hva harmonerer med resten av det inspirerte brevet til kolosserne? Har Kristus noe i seg som er hans fordi han er Gud, en del av en treenig guddom? Eller er den «fylden» som bor i ham, noe som er blitt hans fordi en annen har bestemt det? Kolosserne 1: 19 sier: «Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham [Kristus].»
Tenk over den sammenhengen Kolosserne 2: 9 står i: I vers 8 blir leserne advart mot å la seg føre på avveier av dem som gjør seg til talsmenn for «visdomslære» eller «filosofi» (NV) og menneskers tradisjoner. De får også vite at «alle visdommens og kunnskapens skatter [er] skjult til stede» i Kristus, og de blir oppfordret til å «leve i ham», til å være «rotfestet i ham» og «bygd på ham» og til å «stå faste i troen». (Versene 3, 6, 7) Det er i ham, ikke i menneskelige filosofer eller i dem som forkynner menneskelig visdomslære, at det er en bestemt verdifull «fylde». Sa apostelen Paulus her at den «fylden» som var i Kristus, gjorde Kristus til Gud selv? Ikke ifølge Kolosserne 3: 1, hvor det sies at Kristus «sitter ved Guds høyre hånd».
Ifølge Liddell og Scotts Greek-English Lexicon betyr theọtes (nominativformen, som theọtetos er avledet av) «guddom, guddommelig natur». (Oxford 1968, s. 792) Dr. C. F. Ingerslevs Græsk-Dansk Ordbog oppgir de samme betydningene. (København 1866, sp. 432) Som Guds Sønn har Jesus «guddommelig natur», men det gjør ham ikke jevnbyrdig med Faderen og like evig som ham, like lite som alle mennesker er jevnbyrdige eller like gamle, enda de alle har «menneskelig natur».
«Mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten.» (Vi finner en lignende ordlyd i EG.) NV har imidlertid denne ordlyden: «Mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus.» (EN, LB, NKO, NTM o.a. har en tilsvarende gjengivelse.)
Hvilken oversettelse harmonerer med Titus 1: 4, som omtaler «Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser»? Selv om Bibelen også omtaler Gud som frelser, skiller dette skriftstedet tydelig mellom ham og Kristus Jesus, den som Gud tilveiebringer frelse gjennom.
Noen hevder at Titus 2: 13 viser at Kristus er både Gud og frelser. 1978-overs. og EG gjengir Titus 2: 13 på en måte som er i samsvar med det synet, men det er interessant å merke seg at de ikke følger den samme regelen i sin oversettelse av 2. Tessaloniker 1: 12. Henry Alford sier følgende i The Greek Testament: «Jeg vil påstå at [en gjengivelse av Titus 2: 13 som skiller tydelig mellom Gud og Kristus] tilfredsstiller alle de grammatikalske krav i setningen, at den er mer sannsynlig med hensyn til både setningsbygningen og sammenhengen, og at den er mer i samsvar med apostlenes måte å skrive på.» — (Boston 1877) bd. III, s. 421.
Se også tillegget i NW, s. 1581, 1582.
«Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid.» (EN, NTM, NKO har en lignende ordlyd.) EG og GN har «din trone, o Gud». NV har imidlertid denne ordlyden: «Men om Sønnen: ’Gud er din trone for evig og alltid.’» (AT, Mo, TC, By overbringer den samme tanken.)
Hvilken gjengivelse harmonerer med sammenhengen? Versene foran sier at Gud taler, ikke at han blir talt til. Verset etter bruker uttrykket «Gud, din Gud» (ifølge NTM, NV, dansk 1948) og viser derved at den det blir talt til, ikke er den høyeste Gud, men en som tilber den høyeste Gud. I Hebreerne 1: 8 siteres Salme 45: 7, som opprinnelig var rettet til en menneskelig konge i Israel. Det sier seg selv at den bibelskribenten som skrev denne salmen, ikke mente at denne menneskelige kongen var den allmektige Gud. I denne salmen bruker derfor RS uttrykket «din guddommelige trone». (NE sier: «Din trone er som Guds trone.» NV: «Gud er din trone.» Chr. H. Kalkars danske oversettelse [København 1847] bruker uttrykket «din guds-trone».) Den kongen som ordene i Salme 45 opprinnelig var rettet til, var muligens Salomo, og det ble sagt om ham at han satt «på [Jehovas] trone». (1. Krøn. 29: 23) At Gud er ’tronen’ eller Kilden til og Opprettholderen av Kristi kongedømme, fremgår av Daniel 7: 13, 14 og Lukas 1: 32, hvor det blir vist at det er Gud som gir ham kongemakt.
I Hebreerne 1: 8, 9 siteres Salme 45: 7, 8, og bibelforskeren B. F. Westcott sier i den forbindelse: «LXX. gir mulighet for to gjengivelser: [ho theọs] kan oppfattes som vokativ [et ord i tiltalekasus] i begge tilfelle (Din trone, o Gud, . . . derfor o Gud, har din Gud . . . ) eller som subjekt (eller predikativ) i det første tilfellet (Gud er din trone, eller Din trone er Gud . . . ) og som apposisjon til [ho theọs sou] i det andre tilfellet (Derfor har Gud, din Gud . . . ). . . . Det er neppe mulig at [ʼElohịm] opprinnelig kan være rettet til kongen. Vi har derfor grunn til å tro at [ho theọs] ikke er vokativ i LXX. I det store og hele ser det derfor ut til å være best å gjengi den første setningen slik: Gud er din trone (eller Din trone er Gud), det vil si, ’Ditt rike er grunnlagt på Gud, den urokkelige Klippe’.» — The Epistle to the Hebrews (London 1889), s. 25, 26.
I NKO lyder dette skriftstedet slik: «For det er tre som vidner i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vidner på jorden: Ånden og vannet og blodet, og disse tre er ett.» (De ordene som støtter treenighetslæren, forekommer også i KJ og i en oversettelse som er utgitt av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Hauges Venner [Gjøvik 1960], og de står i klammer i en oversettelse av Det nye testamente som er trykt i Christiania i 1896.) De fleste oversettelser utelater imidlertid ordene «i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vidner på jorden». (Disse ordene er for eksempel utelatt i 1978-overs., EN, GN, UO, LB, EG, NTM, NV.)
Tekstkritikeren F. H. A. Scrivener skrev følgende om denne delen av skriftstedet: «Vi behøver ikke å nøle med å erklære at vi er overbevist om at de omstridte ordene ikke er skrevet av St. Johannes, at de opprinnelig ble innført i latinske avskrifter i Afrika fra margen, hvor de hadde stått som en from og ortodoks kommentar til vers 8, og at de fra latin snek seg inn i to eller tre sene greske kodekser og derfra inn i den trykte greske tekst, hvor de ikke hadde noen berettiget plass.» — A Plain Introduction to the Criticism of the New Testament (Cambridge 1883, 3. utg.), s. 654.
Se også kommentaren til 1. Johannes 5: 7 bakerst i EN og tillegget i NW, s. 1580.
Andre skriftsteder som ifølge treenighetslærens tilhengere inneholder deler av deres dogme
Legg merke til at det første av disse skriftstedene bare omtaler Sønnen, og at det andre omtaler Faderen og Sønnen. Ingen av dem omtaler Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd og sier at de utgjør én Gud.
Mente Jesus med det han sa her, at han skulle oppreise seg selv fra de døde? Apostlenes gjerninger 2: 32 sier at «Gud oppreiste denne Jesus». Betyr dette at Jesus er Gud? Nei. Et slikt syn ville være i strid med Galaterne 1: 1, som sier at det var Faderen, ikke Sønnen, som oppreiste Jesus. I Lukas 8: 48 leser vi at Jesus brukte en lignende talemåte da han sa følgende til en kvinne: «Din tro har gjort deg frisk.» (NV) Helbredet hun seg selv? Nei, det var kraft fra Gud gjennom Kristus som helbredet henne fordi hun hadde tro. (Luk. 8: 46; Apg. 10: 38) Dette kan vi overføre på Jesu oppstandelse. Ved at Jesus viste fullkommen lydighet som menneske, tilveiebrakte han det moralske grunnlag for at Faderen kunne oppreise ham fra de døde og dermed anerkjenne ham som sin Sønn. På grunn av Jesu trofaste livsførsel kunne det med rette sies at han selv var ansvarlig for sin oppstandelse.
A. T. Robertson sier i verket Word Pictures in the New Testament: «Husk [Johannes] 2: 19, hvor Jesus sa: ’Og jeg skal reise det opp på tre dager.’ Han mente ikke at han skulle oppreise seg selv fra de døde uavhengig av Faderen som den aktivt handlende (Rom. 8: 11).» — (New York 1932) bd. V, s. 183.
Hva mente Jesus da han sa: «Jeg og Faderen er ett»? Mente han at de var jevnbyrdige? Noen av treenighetslærens tilhengere sier at det var det han mente. Men i Johannes 17: 21, 22 bad Jesus om at alle hans etterfølgere måtte «være ett», og han tilføyde: «For at de skal være ett, likesom vi er ett.» Han brukte det samme greske ordet (hen) for «ett» i alle disse tilfellene. Det er klart at alle Jesu disipler ikke blir en del av treenigheten. Men de blir ett med Faderen og Sønnen når det gjelder hensikt, og det er på samme måte Gud og Kristus er ett.
Hvilken stilling befinner treenighetslærens tilhengere seg i når de holder fast ved dette dogmet?
De befinner seg i en svært farlig stilling. Det er en ubestridelig kjensgjerning at treenighetslæren ikke finnes i Bibelen, og at den heller ikke er i harmoni med det Bibelen lærer. (Se de foregående sidene.) Den gir et svært forvrengt bilde av den sanne Gud. Og Jesus sa: «Den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 23, 24) Her gjorde Jesus det klart at de som ikke tilber Gud ’i sannhet’, de som ikke tilber i samsvar med den sannhet som er nedtegnet i Guds eget Ord, ikke er «sanne tilbedere». Til de jødiske religiøse lederne i det første århundre sa Jesus: «Dere [har] satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt [med deres tradisjon, EG]. Dere hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» (Matt. 15: 6—9) Dette får i dag like sterk anvendelse på dem i kristenheten som forkynner menneskelige tradisjoner istedenfor Bibelens klare sannheter.
De som forfekter treenighetslæren, sier ofte at treenigheten er et «mysterium». Det er tydelig at Jesus ikke hadde en slik treenig Gud i tankene da han sa: «Vi tilber det vi kjenner.» (Joh. 4: 22) Kjenner du virkelig den Gud du tilber?
Vi er alle stilt overfor alvorlige spørsmål: Har vi oppriktig kjærlighet til sannheten? Ønsker vi virkelig å stå i et godkjent forhold til Gud? Det er ikke alle som har ekte kjærlighet til sannheten. Mange har satt det å være anerkjent av sine venner og slektninger over kjærligheten til sannheten og til Gud. (2. Tess. 2: 9—12; Joh. 5: 39—44) Men, som Jesus sa i bønn til sin himmelske Far: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3) Og Salme 144: 15 (NV) sier med rette: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!»
Noen sier . . .
Tror du på treenigheten?
Du kan svare: Det er mange som tror på den i vår tid. Men er du klar over at Jesus og hans disipler ikke lærte om en treenighet? Vi tilber derfor Ham som Jesus sa at vi skulle tilbe. Så kan du kanskje si: 1) Jesus fortalte hvilket bud som var det største . . . (Mark. 12: 28—30). 2) Jesus hevdet aldri at han var jevnbyrdig med Gud. Han sa . . . (Joh. 14: 28). 3) Hva er så opprinnelsen til treenighetslæren? Legg merke til hva kjente oppslagsverk sier om det. (Se sidene 382, 383.)
Eller du kan si: Nei, det gjør jeg ikke. For det er en del skriftsteder som jeg ikke kan få til å stemme med treenighetslæren. Her er ett av dem. (Matt. 24: 36) Kanskje du kan forklare det for meg. Så kan du kanskje si: 1) Hvordan kan det ha seg at Faderen vet noe som Sønnen ikke vet, hvis Sønnen er jevnbyrdig med Faderen? (Hvis de svarer at dette bare var tilfellet med hensyn til hans menneskelige natur, kan du spørre:) 2) Men hvorfor kjente ikke den hellige ånd dagen eller timen? (Hvis vedkommende viser at han er oppriktig interessert i sannheten, kan du så vise ham hva Bibelen virkelig sier om Gud. [1. Kor. 8: 6; Joh. 4: 23, 24])
En annen mulighet: Vi tror på Jesus Kristus, men ikke på treenigheten. Hvorfor ikke? Fordi vi har den samme oppfatning av Kristus som apostelen Peter. Legg merke til hva han sa . . . (Matt. 16: 15—17).
Nok et forslag: Jeg har lagt merke til at ikke alle mener det samme når de snakker om treenigheten. Jeg kunne kanskje besvare ditt spørsmål bedre hvis jeg visste hvilken oppfatning du har. Så kan du kanskje si: Takk for den forklaringen. Men jeg tror bare på det Bibelen lærer. Har du noen gang sett ordet «treenighet» i Bibelen? . . . (Henvis til en bibelordbok.) Men blir Kristus eller Messias omtalt i Bibelen? . . . Ja, og vi tror på ham. Et av de stedene hvor han er omtalt, er her i Matteus 16: 16. (Les.) Det er dette jeg tror.
Eller du kan svare (hvis vedkommende viser til Johannes 1: 1): Jeg er godt kjent med det verset. I noen bibeloversettelser står det her at Jesus er «Gud», men i andre sies det at han er «guddommelig» eller «en gud». Hva kommer det av? 1) Kan grunnen være at verset etter sier at han var «hos Gud»? 2) Har du noen gang lurt på om Jesus selv tilber noen som Gud? — Joh. 20: 17.
Tror du på Kristi guddom?
Du kan svare: Ja, det gjør jeg absolutt. Men vi legger kanskje ikke det samme i uttrykket «Kristi guddom». Så kan du kanskje si: 1) I Jesaja 9: 6 blir Jesus riktignok beskrevet som «Veldig Gud», men det er bare hans Far Bibelen omtaler som den allmektige Gud. 2) Og legg merke til at Jesus i Johannes 17: 3 omtaler sin Far som «den eneste sanne Gud». Jesus er derfor bare en avglans av den sanne Gud. 3) Hva må vi gjøre for å behage Gud? — Joh. 4: 23, 24.
