Flagghilsen, nasjonalsanger og stemmeavgivning

Et spørsmål som kanskje er mer ømtålig enn noe annet, er våre barns holdning til virksomhet på skolen som har tilknytning til patriotisme. Vi er klar over at sterke følelser kan gjøre seg gjeldende, og vi setter stor pris på de lærerne som takler de forskjellige situasjoner med takt og forståelse. En forklaring på hvorfor Jehovas vitner ikke deltar i patriotiske handlinger, vil kanskje være til hjelp.

Historien viser at de første kristne ikke blandet seg opp i politiske anliggender. Jesus sa om dem: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Johannes 17: 16) De var i stedet alle tro mot en himmelsk regjering, mot Guds rike. To pedagoger i New York, Eugene A. Colligan og Maxwell F. Littwin, sa om dem i boken From the Old World to the New: «De foretrakk Guds rike framfor ethvert annet rike som de kunne tjene på jorden.»

Hva dette angår, fulgte de første kristne nøye Jesu Kristi eksempel, og Jehovas vitner i dag bestreber seg på å leve opp til denne normen. (Johannes 6: 15; 18: 36) Legg merke til hvordan lærebøker kommenterer den nøytrale holdning de første kristne inntok til politiske anliggender:

«Urkristendommen ble lite forstått og ble betraktet med liten velvilje av dem som regjerte den hedenske verden. . . . De kristne nektet å påta seg visse plikter som hvilte på romerske borgere. . . . De ville ikke ha politiske stillinger.» — On the Road to Civilization, A World History (1937) av Albert K. Heckel og James G. Sigman, sidene 237, 238.

«De romerske myndigheter kalte de kristne fiender av staten. De ville ikke gjøre tjeneste i den romerske hær. De nektet å bøye seg for keiserens bilde, som betydde det samme for det romerske samfunn som en nasjons flagg betyr for dagens borgere. De var bare lojale overfor sin religion.» — Man — His World and Cultures (1974) av McCall, Rapparlie, Spatafora, en lærebok i historie for sjette klasse, sidene 67, 68.

 Som du sikkert forstår, berører det at barna våre inntar en lignende, nøytral holdning, deres deltagelse i enkelte aktiviteter på skolen. Hvilken holdning har Jehovas vitner verden over tatt til disse spørsmålene?

Flagghilsen

Selv om vi ikke hilser noen nasjons flagg, er hensikten med det på ingen måte å vise mangel på respekt. Vi respekterer flagget til det landet vi bor i, og vi viser denne respekt ved å adlyde landets lover. Vi tar aldri del i noen som helst slags virksomhet som er imot dette landets myndigheter. Nei, vi tror i stedet at de nåværende menneskelige myndigheter utgjør en «Guds ordning» som Gud midlertidig lar eksistere. Vi ser det derfor slik at Gud har pålagt oss å betale skatt og toll til slike ’myndigheter som vi har over oss’ og å gi dem ære. — Romerne 13: 1—7.

’Hvorfor ærer dere ikke da flagget ved å hilse det?’ vil kanskje noen spørre. Grunnen til det er at vi betrakter flagghilsenen som en tilbedelseshandling. Vi oppfordrer ikke andre til å la være å hilse flagget, men vi kan ikke selv med god samvittighet utføre det vi betrakter som en tilbedelseshandling overfor noen eller noe bortsett fra vår Gud, Jehova. (Matteus 4: 10) Det er naturligvis mange som ikke betrakter flagget som hellig eller ser på det å hilse det som en tilbedelseshandling. Men legg merke til hva noen autoriteter sier om dette:

«Flagget er i likhet med korset hellig. . . . I regler og forskrifter angående menneskenes holdning til nasjonenes flagg blir det benyttet kraftige og uttrykksfulle ord, som for eksempel ’tjeneste for flagget’, . . . ’ærbødighet for flagget’, ’hengivenhet for flagget’.» — The Encyclopedia Americana (1942), bind 11, side 316.

«Flagget er nasjonalistenes største trossymbol og sentrale gjenstand  for tilbedelse, og det er blitt utarbeidet merkelige, liturgiske forskrifter for å ’hilse’ flagget, ’senke’ flagget, ’fire’ flagget og ’heise’ flagget. Menn blottet hodet når flagget blir ført forbi, og diktere skriver lyriske dikt og barn synger hymner til ære for flagget.» — What Americans Believe and How They Worship (1952) av J. Paul Williams, sidene 359, 360.

Du synes kanskje at dette er ytterliggående synspunkter. Men det er interessant å merke seg at i kolonitiden i Amerika hadde puritanerne innvendinger mot det britiske flagg på grunn av «sankt» Georges røde kors. Ifølge The Encyclopædia Britannica (1910—1911) skyldtes dette «ikke noen form for illojalitet overfor moderlandet, men samvittighetsskrupler overfor det de betraktet som et avguderisk symbol».

Et av De ti bud forbyr det å lage et bilde av og tilbe «det som er oppe i himmelen eller nede på jorden». (2. Mosebok 20: 4, 5) Som kristne føler vi oss også forpliktet til å adlyde Bibelens befaling om å ’være på vakt mot de falske guder [avgudene, EN]’. — 1. Johannes 5: 21.

Når lærerne forstår våre trosoppfatninger og hjelper barna våre til å leve i samsvar med dem, er det noe vi setter stor pris på. Andre har gitt uttrykk for at de forstår det standpunkt vi inntar når vi betrakter flagghilsningsseremonien som en form for tilbedelse, slik følgende kommentarer viser:

«De kristne nektet å . . . ofre til [den romerske] keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til det å hilse flagget eller gjenta troskapseden.» — Those About to Die (1958) av Daniel P. Mannix, side 135.

«Det syn som i første rekke blir framholdt, er at det å hilse flagget er en handling som vitner om religiøs hengivenhet. . . . Selv om dette er et merkelig syn, er det ikke helt uten bibelsk støtte. . . . Hvis det å hilse flagget er en religiøs handling, er det forbudt ifølge Guds lov, selv om flagget fortjener å bli vist respekt. Å nekte å hilse flagget er med andre ord ikke nødvendigvis et uttrykk for mangel på respekt for flagget eller for landet.» — Render Unto Caesar, The Flag-Salute Controversy (1962) av David R. Manwaring, som underviser i statsvitenskap ved Hobart and William Smith Colleges, side 32.

Vi ønsker å understreke at når vi nekter å hilse flagget, er det ikke vår hensikt å vise mangel på respekt for staten eller de styrende. Det er bare det at vi ikke ønsker å utføre en tilbedelseshandling ved å bøye oss for eller hilse et bilde som representerer staten, for eksempel en slik billedstøtte som den Nebukadnesar  lot reise i Duradalen, eller et slikt symbol som de flagg nasjonene bruker i våre dager. (Daniel 3: 1—30) Det er bemerkelsesverdig hva De forente staters høyesterett uttalte i forbindelse med en historisk omstøtelse av en tidligere kjennelse:

«Vi mener at de lokale myndigheters tiltak for å gjennomtvinge flagghilsen og troskapserklæring overfor flagget er en overskridelse av den grense konstitusjonen setter for deres makt, og et inngrep på intellektets og åndslivets område, som vår konstitusjon har til formål å bevare fra all kontroll fra myndighetenes side.» — West Virginia State Board of Education v. Barnette (1943).

Mens andre hilser flagget og avlegger troskapsed overfor det, blir derfor våre barn stående rolig under flagghilsningsseremonier i land hvor det er vanlig med slike seremonier. Men hvis flagghilsningsseremonien av en eller annen grunn blir ledet på en slik måte at bare det at en står, er et tegn på at en deltar i seremonien, vil våre barn bli sittende. De går dessuten ikke i tog for å vise at de støtter det som blir æret ved en slik patriotisk handling. Vi inntar en nøytral holdning.

Nasjonalsanger og skolesanger

En nasjonalsang er i virkeligheten ofte en hymne eller en bønn som det er satt musikk til. The Encyclopedia Americana (1956) sier: «Kjærlighet til fedrelandet og stolthet over ens eget land er grunntanken i de fleste nasjonalsanger, og i mange av dem er det en blanding av religiøse og patriotiske følelser.» Patriotiske sanger gir i virkeligheten uttrykk for de samme grunnleggende tanker som dem en finner i den troskapsed som blir avlagt overfor flagget i land hvor det er vanlig å avlegge en slik ed. Og ettersom det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for den nasjonalstolthet som i så høy grad har splittet vår verden, er vi ikke med på å synge sanger som forherliger noe land. — Apostlenes gjerninger 17: 26; Johannes 17: 15, 16.

Når nasjonalsanger blir spilt, er vanligvis det eneste en person behøver å gjøre for å vise at han deler de følelser som kommer til uttrykk i sangen, å reise seg. I slike tilfelle vil barn og ungdommer som er Jehovas vitner, bli sittende. Men hvis de allerede står når nasjonalsangen blir spilt, vil de ikke måtte sette seg. Når de blir stående ved en slik anledning, er det ikke  som om de spesielt har reist seg på grunn av nasjonalsangen. Hvis det på den annen side ventes at en gruppe skal reise seg og synge, kan våre barn reise seg og bli stående for å vise sin respekt. Men de vil vise at de ikke deler de følelser som kommer til uttrykk i sangen, ved å avholde seg fra å synge.

Noen skoler har sin egen skolesang. Kommer skolesanger i samme kategori som nasjonalsanger? Ja, de blir betraktet på samme måte av dem som er knyttet til skolen, som nasjonalsanger blir betraktet av en nasjon. De blir ofte sunget med religiøs iver og glød. Våre barn og ungdommer deler ikke de følelser som kommer til uttrykk i slike sanger.

Valg på skolen

På skolene blir elever ved valg utnevnt til å inneha en bestemt stilling, for eksempel som elevrådsrepresentant eller formann i elevrådet. I noen land drives det små politiske kampanjer med merker og plakater som opplyser om hvem som er kandidater til slike stillinger. Hensikten er å gjøre de unge kjent med de politiske valgmetoder. Men Jehovas vitners barn blander seg ikke opp i noen form for politikk, og de vil derfor ikke ta imot en stilling som de er blitt valgt til, eller være med på å velge andre til en slik stilling. Hvis de skulle bli valgt til en stilling, vil de derfor taktfullt si fra at de ikke vil ta imot den. De følger derved Jesu eksempel. Da folket ville gjøre Jesus til konge, drog han bort. — Johannes 6: 15.

Når læreren gir en av elevene i oppdrag å ta hånd om en oppgave, ser vi imidlertid annerledes på det. Hvis ungdommer som er Jehovas vitner, blir tatt ut til å være med i en skolepatrulje eller delta i lignende virksomhet, blir de derfor oppmuntret til å samarbeide i den utstrekning det er mulig.

Våre unge er naturligvis klar over at ikke all stemmeavgivning er av politisk art. Det hender for eksempel at læreren ber elevene om å gi uttrykk for sin mening. Det behøver ikke å innebære en krenkelse av bibelske prinsipper å gi uttrykk for at en foretrekker en bestemt form for virksomhet, eller å si sin mening om en tale eller lignende. Å gi uttrykk for sin mening ved håndsopprekning når det gjelder slike ting, er ikke det samme som et politisk valg hvor en velger en annen til en stilling.

[Uthevet tekst på side 12]

«De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» — Johannes 17: 16

[Uthevet tekst på side 13]

Jehovas vitner betrakter det å hilse flagget som en tilbedelseshandling

[Uthevet tekst på side 14]

«De kristne nektet å . . . ofre til [den romerske] keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til det å hilse flagget»

[Uthevet tekst på side 16]

Ungdommer som er Jehovas vitner, deltar ikke i valg på skolen

[Bilde på side 15]

Akkurat som trofaste hebraiske ungdommer nektet å tilbe en billedstøtte som representerte staten, nekter Jehovas vitner å hilse flagget