Helligdager og høytidsdager

En lærer synes kanskje det er underlig at Jehovas vitner ikke er med på å feire vanlige helligdager og høytidsdager. Vi håper at det følgende vil hjelpe deg til å forstå hvorfor vi tar dette spørsmålet så alvorlig.

Mange helligdager og de skikker som er knyttet til dem, har en ikke-kristen religiøs bakgrunn, og det i større utstrekning enn du kanskje har vært klar over. Det er dette som gjør at Jehovas vitner tar avstand fra dem. Vi forsøker å følge det prinsippet som den kristne apostelen Paulus gav uttrykk for på denne måten:

«Hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar [en falsk gud] være enige? Hva forener en troende og en vantro? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem.» — 2. Korinter 6: 14—17.

Hvis en helligdag eller en høytidsdag på en eller annen måte er knyttet til andre guder eller gudinner, eller hvis det å feire den er i strid med vår forståelse av de bibelske prinsipper, deltar vi derfor ikke i en slik feiring.

Fødselsdager: Det er naturligvis ikke noe galt i å delta i en fest eller et selskap og vise gavmildhet ved å gi gaver til dem en er glad i. (Lukas 15: 22—25; Apostlenes gjerninger 20: 35) Jehovas vitner liker å gi hverandre gaver og hygge seg sammen ved forskjellige anledninger i løpet av hele året. Men de eneste to fødselsdagsfeiringer som er nevnt i Bibelen, gjaldt mennesker som ikke var sanne troende. Den ene var en farao i Egypt og den andre den romerske herskeren Herodes Antipas, og under begge disse fødselsdagsfeiringene ble et menneske drept. (1. Mosebok 40: 18—22; Markus 6: 21—28) Det er derfor ikke overraskende å se hvilken holdning de første kristne inntok til fødselsdagsfeiring, slik det fremgår av disse sitatene fra et par historiske verk:

 «Å feire fødselsdager var langt borte fra de kristnes tanker på den tiden.» — The History of the Christian Religion and Church, During the Three First Centuries (New York, 1848) av Augustus Neander (oversatt av Henry John Rose), side 190.

«Det sies ikke om noen av alle de hellige som er omtalt i Bibelen, at de holdt en fest eller et stort gjestebud på sin fødselsdag. Det er bare syndere (i likhet med farao og Herodes) som arrangerer en stor gledesfest til minne om den dagen de kom til verden.» — The Catholic Encyclopedia (New York, 1911), bind X, side 709 (en uttalelse av Origenes Adamantius i det tredje århundre).

Under fødselsdagsfeiringer er det dessuten gjerne slik at en person får altfor stor oppmerksomhet, noe som uten tvil er en av grunnene til at de første kristne tok avstand fra slike feiringer. (Forkynneren 7: 1) Du vil derfor finne at Jehovas vitner ikke deltar i fødselsdagsfeiringer. De går ikke i fødselsdagsselskaper, synger ikke sanger til ære for fødselsdagsbarnet og gir ikke geburtsdagsgaver eller lignende.

Jul: Du er uten tvil klar over at 25. desember ikke var Jesu Kristi fødselsdag. Du synes kanskje at det ikke spiller noen rolle — at det er selve begivenheten som er av betydning. Men den måten julefeiringen er blitt til på, viser at det er flere ting som kommer inn i bildet. Legg merke til hva følgende oppslagsverk sier:

«Julefeiringen er ikke innstiftet av Gud, og den har heller ikke sin opprinnelse i NT [Det nye testamente]. Datoen for Kristi fødsel kan ikke med sikkerhet fastslås ved hjelp av NT eller av noen annen kilde. Kirkefedrene i de første tre århundrer snakker ikke om noen spesiell fødselsdagsfeiring.» — Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (Grand Rapids, Michigan, nytt opplag 1981) av John McClintock og James Strong, bind II, side 276.

«De fleste av de juleskikker som nå er utbredt i Europa, eller som vi kan lese om fra tidligere tider, er ikke ekte kristne skikker, men hedenske skikker som er blitt antatt eller tolerert av kirken. . . . Romernes saturnalia utgjorde forbilder for de fleste av julens lystige skikker.» — Encyclopædia of Religion and Ethics (Edinburg, 1911), utgitt av James Hastings, bind III, sidene 608, 609.

Det er alminnelig kjent at julen opprinnelig ikke ble feiret til minne om Kristi fødsel. U.S. Catholic for desember 1981, side 32, sier: «Det er umulig å skille julen fra dens hedenske opprinnelse.» Bladet forklarer:

 «Romernes mest populære høytid var saturnalia, som begynte den 17. desember og sluttet med ’den ubeseirede sols fødselsdag’ (Naralis solis invicti) den 25. desember. En eller annen gang i den annen fjerdedel av det fjerde århundre bestemte smarte embetsmenn i kirken i Roma at 25. desember skulle være en passende dag for feiringen av fødselsdagen til ’rettferdighetens sol’. Julen ble til.»

Det er også verdt å merke seg hva læreboken Velt alle dine veie — kristendomskunnskap for 9-årig skole, bind II, sier om julen på side 167:

«I de første hundreårene ble det ikke feiret noen fest til minne om Jesu fødsel. Man betraktet feiring av fødselsdager som en hedensk skikk. Når man likevel etsteds mellom år 243 og 336 begynte å feire jul, hadde det flere grunner. Viktigst var at romerne feiret vintersolverv som en stor hedensk fest. Sola ble dyrket som en guddom. Nå gjorde kirken denne festen til minnefest for Jesu fødsel, og derved skiftet den helt karakter.»

Hvordan har enkelte reagert når de har fått kjennskap til dette? The World Book Encyclopedia (1982) sier under «Jul»: «På 1600-tallet . . . var julefeiring forbudt ved lov i England og i deler av de engelske kolonier i Amerika.» Ettersom folk i gammel tid unnlot å feire jul på grunn av høytidens hedenske opprinnelse, skulle det være forståelig at Jehovas vitner ikke feirer jul i dag. Vi tar ikke del i juletrefester, vi er ikke med på juleleker, vi synger ikke julesanger, vi gir ikke julegaver, og vi tar ikke del i noen annen virksomhet som er knyttet til julen.

Jehovas vitner inntar den samme holdning til andre religiøse helligdager eller høytidsdager. Grunnen til det er at disse dagene også er knyttet til ikke-kristen tilbedelse.

Påske: Det sies at denne høytiden blir feiret til minne om Kristi oppstandelse. Men ordet «påske» er i virkeligheten navnet på en jødisk høytid som ble feiret til minne om utgangen av Egypt. Og det kreves ikke av de kristne at de skal feire de jødiske høytider. Apostelen Paulus irettesatte noen av de første kristne fordi de igjen hadde begynt å feire dager som ble betraktet som hellige under Moseloven, men som de ikke lenger var pålagt av Gud å holde. — Galaterne 4: 10, 11.

 Det er også verdt å merke seg at kristenhetens «påske» på engelsk blir kalt «Easter» og på tysk «Ostern». Disse navnene skriver seg fra kjærlighetsgudinnen Astarte. Til påsken er det også knyttet mange fruktbarhetssymboler, for eksempel harer og påskeegg. Mange av påskeskikkene er således av hedensk opprinnelse. Legg merke til hva følgende oppslagsverk sier om opprinnelsen til denne høytiden og dens skikker:

«Easter [det engelske ordet for «påske»]. Opprinnelig en vårhøytid til ære for den teutoniske lysets og vårens gudinne, kjent på angelsaksisk som Eastre. Allerede i det åttende århundre ble navnet overført av angelsakserne til den kristne høytid som skulle feires til minne om Kristi oppstandelse.» — The Westminster Dictionary of the Bible (Philadelphia, 1944) av John D. Davis, side 145.

«Mange skikker og seremonier fra hedensk tid går igjen i kristne påskeskikker. . . . I Vest-Europa er det særlig fruktbarhets-riter og andre skikker i forbindelse med våren og naturens våknende liv som er trukket inn i påskefeiringen. Livet i konsentrert form er egget, og påske-egget spiller en viktig rolle i påskefeiringen i alle land. Harens store fruktbarhet er årsaken til at begrepet påskehare er oppstått.» — Familieboka, annen utgave, bind VII, side 203.

«Overalt er de på jakt etter de mangefargede påskeeggene, som påskeharen har med seg. Dette er ikke bare barnelek, men en levning av en fruktbarhetsritus. Både eggene og haren symboliserer fruktbarhet.» — Funk & Wagnalls Standard Dictionary of Folklore Mythology and Legend (New York, 1949), bind 1, side 335.

Nyttårsfeiring: «I det gamle Roma ble årets første dag feiret til ære for Janus, portenes og dørenes gud og guden for all begynnelse og all slutt. . . . Nyttårsdagen ble en hellig dag i den kristne kirke i år 487 e. Kr.» — The World Book Encyclopedia (1966), bind 14, side 237.

Morsdag: «En høytidsdag som skriver seg fra mødredyrkelse, som var vanlig i det gamle Hellas. Formell mødredyrkelse, med seremonier til ære for Kybele og Rhea, gudenes store mor, ble utøvd den 15. mars i hele Lilleasia.» — The Encyclopædia Britannica (1959), bind 15, side 849.

Dette er bare noen eksempler på helligdager og høytidsdager som folk flest feirer, og det ventes ofte at skolebarna skal være med på visse aktiviteter i tilknytning til dem. Jehovas vitner tar  imidlertid av samvittighetsgrunner ikke del i slike aktiviteter enten det dreier seg om å synge, spille et instrument, være med i skuespill, gå i tog, tegne eller være med i selskaper, og så videre. På den annen side har vi ikke noe imot at andre feirer slike dager, og forsøker ikke å hindre dem i å gjøre det. Vi setter stor pris på at lærerne fritar barna våre for alle aktiviteter som på en eller annen måte har tilknytning til slike dager.

Nasjonale høytidsdager

Høytidsdager er noe annerledes. De blir ikke feiret over hele verden, men er særegne for et bestemt land. Det kan for eksempel være nasjonaldager. I noen land blir en bestemt dag feiret til minne om dem som har falt i kriger nasjonen har deltatt i, til minne om nasjonens fødsel eller til minne om framstående presidenter, herskere eller nasjonalhelter.

Jehovas vitner deltar heller ikke i feiringen av slike nasjonale høytidsdager. Selv om vi respekterer myndighetene i et hvilket som helst land vi måtte bo i, kan vi på grunn av vår samvittighet ikke gi dem en form for ære som vi betrakter som tilbedelse. Vi inntar en nøytral holdning til alle slike høytidsdager. Dette er i samsvar med det Jesus sa om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» — Johannes 17: 16.

[Uthevet tekst på side 19]

«Julefeiring [var] forbudt ved lov i England og i deler av de engelske kolonier i Amerika»

[Uthevet tekst på side 21]

Av samvittighetsgrunner er Jehovas vitner ikke med på å feire helligdager

[Bilde på side 17]

De første kristne feiret ikke fødselsdager

[Bilde på side 20]

«Mange skikker og seremonier fra hedensk tid går igjen i kristne påskeskikker»