Kapittel 12

Døden er ikke en uovervinnelig fiende

DØDEN er livets fiende. Hver eneste begravelse minner oss om at døden er som en konge som kan beseire alle. (Romerne 5: 14, NW) Noen trær blir over 1000 år gamle og noen skilpadder 150 år, men mennesket lever bare 70—80 år. — Salme 90: 10.

² Bibelen omtaler med god grunn døden som en fiende. Til tross for at vi har et naturlig ønske om å leve og lære i det uendelige, blir vi likevel til slutt innhentet av døden, uansett hvor mye vi har lært, hvor store ferdigheter vi har oppnådd, og hvor stor pris våre venner og slektninger setter på oss. (Forkynneren 3: 11; 7: 2) De fleste vil være enige i at døden er en fiende, og forsøker derfor desperat å utsette dens seier så lenge som mulig. Andre jager hektisk etter fornøyelser og søker å få mest mulig ut av livet før de til slutt blir beseiret av døden.

³ Opp gjennom historien har det imidlertid vært mange som har trodd på et liv etter døden. Den greske filosofen Platon lærte at vi har en udødelig sjel som lever videre etter at kroppen er død. Har vi det? Interessen for dette spørsmålet er i den senere tid blitt forsterket av beretninger om mennesker som etter sigende har vært døde og er  blitt gjenopplivet, og som deretter har beskrevet hva de opplevde «på den andre siden av dødens terskel». Er de døde i live et eller annet sted? Kan døden beseires?

DØDENS FØRSTE SEIER

⁴ Bibelen viser at mennesket ble skapt for å leve, ikke for å dø. Gud satte Adam og Eva i en vakker hage hvor de kunne glede seg over livet. Et av trærne kalte han «livets tre». Hvis Adam og Eva hadde vært trofaste mot Gud og lagt verdsettelse for dagen, ville han uten tvil ha latt dem få spise av dette treet som et symbol på at han gav dem evig liv. (1. Mosebok 1: 30; 2: 7—9) Adam og Eva valgte imidlertid å være ulydige mot Gud. Deres synd førte til at de ble straffet med døden. — 1. Mosebok 3: 17—19.

⁵ For å kunne finne ut om døden virkelig er en uovervinnelig fiende, må vi undersøke hvilke følger dødens seier over Adam og Eva fikk for dem. Døde de fullstendig? Eller var døden bare en overgang til en annen form for liv?

⁶ Etter at Adam hadde fulgt en dåraktig handlemåte og syndet, holdt Jehova fast ved sitt rettferdige ord. Han sa til Adam:

«Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.» — 1. Mosebok 3: 19.

Hva betydde dette for Adam, og hva betyr det for oss i dag?

⁷ I beretningen om Adams skapelse står det: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mosebok 2: 7, EN) Før Adam ble skapt av jorden,  eksisterte han altså ikke i det hele tatt. Da han døde og vendte tilbake til jorden, opphørte han å eksistere. — 1. Mosebok 5: 3—5.

ER DE DØDE VED BEVISSTHET?

⁸ Mange blir kanskje overrasket over den tanke at Adam opphørte å eksistere i og med at han døde. Men da Gud fortalte hva som ville bli straffen for Adams synd — at Adam skulle dø og vende tilbake til jorden — sa han ikke noe som kunne tyde på en fortsatt tilværelse for Adam. Både for mennesker og dyr er døden det motsatte av livet. Mennesker og dyr har den samme «livsånde» eller livskraft. Bibelen sier:

«Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn framfor dyr. . . . Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen.» — Forkynneren 3: 19, 20.

⁹ Betyr det at de døde verken kan tenke eller ha følelser? Forkynneren 9: 4, 5 svarer: «Det er bedre å være en levende hund enn en død løve. De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» Når et menneske dør, «er det forbi med hans tankes råd»; han kan verken tenke eller arbeide. — Salme 146: 3, 4; 31: 18, EN.

¹⁰ Når Bibelen forsikrer oss om at de døde er uten bevissthet, må det bety at døden gjør ende på smerte og lidelser. Dette  var Job, en av Guds trofaste tjenere, klar over. Da han led av en smertefull sykdom, sa han:

«Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født . . .? Hvorfor tok de meg på fanget og la meg til brystet så jeg fikk mat? Nå kunne jeg ha ligget stille og sovet i fred og ro.» — Job 3: 11—13.

¹¹ Men glemmer vi ikke nå å ta sjelen i betraktning?

¹² Nei, for Bibelen lærer at menneskets sjel er selve mennesket. Det vi allerede har lest i 1. Mosebok 2: 7 (EN), viser dette. Husk at Gud dannet menneskets legeme av jordens muld. Deretter gjorde han det levende og satte i gang åndedrettet for at livet skulle kunne opprettholdes. Og hva ble resultatet? Ifølge Guds eget Ord ’ble mennesket til en levende sjel [hebraisk: næfæsj]’. (1. Mosebok 2: 7, EN) Adam fikk ikke en sjel. Han ble en sjel. Denne læren blir framholdt gjennom hele Bibelen. Mange hundre år senere siterte Paulus 1. Mosebok 2: 7 og skrev: «Det første menneske, Adam, ble en levende sjel [gresk: psykje].» — 1. Korinter 15: 45.

¹³ Det hebraiske ordet næfæsj og det greske ordet psykje i disse skriftstedene kan oversettes på flere måter. I Esekiel 18: 4 og Matteus 10: 28 vil du finne at de i mange bibeloversettelser er gjengitt med ordet «sjel». Andre steder er de samme ordene oversatt med «vesen», «skapning» eller «person». Disse gjengivelsene er helt korrekte, og en sammenligning viser at sjelen er skapningen eller selve personen, ikke en usynlig del av mennesket. Bibelen bruker det samme hebraiske og det samme greske ordet om dyr, noe som viser at dyrene også er sjeler eller har liv som sjeler. — 1. Mosebok 2: 19; 3. Mosebok 11: 46, NW; Åpenbaringen 16: 3.

¹⁴ Som en sjel kunne Adam spise, og han kunne også bli sulten og trett, og det samme gjelder enhver av oss.  I Bibelens hebraiske grunntekst sies det at sjeler gjør alt dette. (Salme 35: 13; 107: 9; Jesaja 55: 2; Jeremia 31: 25, EN) Da Gud forbød israelittene å arbeide på en bestemt dag, understreket han enda et viktig punkt i forbindelse med sjelen idet han sa: «Enhver [hver sjel, NW] som gjør noe arbeid den dagen, vil jeg utslette av folket.» (3. Mosebok 23: 30) Dette er bare ett av de mange skriftstedene som viser at sjelen kan dø. — Esekiel 18: 4, 20, GN; 13: 19; Salme 33: 19, EN; Jakob 5: 20.

¹⁵ Når vi kjenner slike bibelske sannheter, skulle vi ha bedre grunnlag for å bedømme de beretninger som i den senere tid er blitt fortalt om personer som er blitt erklært døde (fordi det ikke var mulig å påvise noen hjerte- eller hjernevirksomhet hos dem), men som er blitt gjenopplivet, og som deretter har fortalt at de følte det som om de svevde utenfor kroppen. Det kan være at de har hatt hallusinasjoner på grunn av den medisin de har fått, eller på grunn av mangel på tilførsel av surstoff til hjernen. Enten dette er den hele og fulle forklaring eller ikke, vet vi med sikkerhet at det ikke har vært noen usynlig sjel som har forlatt kroppen.

¹⁶ Ettersom de døde er fullstendig uten bevissthet og det ikke finnes noen sjel som kan forlate kroppen, kan det naturligvis heller ikke finnes noe brennende helvete som de ondes sjeler kommer til. Likevel finnes det mange trossamfunn som lærer at de onde blir pint etter døden. Noen som har lært sannheten om de døde å kjenne, har med rette spurt: ’Hvorfor har jeg ikke lært dette i mitt eget trossamfunn?’ Hvordan reagerer du selv? — Jevnfør Jeremia 7: 31.

HAR DE DØDE NOEN FRAMTID?

¹⁷ Hvis det eneste vi mennesker kunne se fram til, var at vi skulle dø og for alltid være i en ubevisst tilstand, ville  døden være en uovervinnelig fiende. Men Bibelen viser at den ikke er det.

¹⁸ Når et menneske dør, kommer det naturligvis i graven. De språk Bibelen ble skrevet på, hadde bestemte ord for det sted hvor de døde er, det vil si for menneskehetens felles grav. På hebraisk ble dette stedet kalt sjeol og på gresk hades. Disse ordene er i noen bibeloversettelser blitt gjengitt med «graven», «hulen» og «helvete». I den norske oversettelsen er de vanligvis gjengitt med «dødsriket». Men uansett hvordan de er blitt oversatt, betegner de ikke på originalspråket et sted med ild og lidelser, men graven, hvor de døde er uten bevissthet. Vi leser:

«Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket [hebraisk: sjeol], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Forkynneren 9: 10.

Apostelen Peter viser at til og med Jesus kom til graven, til sjeol eller hades da han døde. — Apostlenes gjerninger 2: 31; jevnfør Salme 16: 10.

¹⁹ Den som er død, kan naturligvis ikke selv gjøre noe for å forandre sin situasjon. (Job 14: 12) Betyr det at de døde, som befinner seg i en ubevisst tilstand, ikke har noen framtid? Ja, for noen gjør det det. Bibelen lærer at de som blir fullstendig forkastet av Gud, vil forbli døde for evig. Den sier at de skal lide en «evig tilintetgjørelse». — 2. Tessaloniker 1: 6—9, NW; jevnfør LB.

²⁰ I gammel tid trodde jødene at de som var spesielt onde, ikke hadde noen framtid når de en gang var døde.  Slike mennesker ble ikke begravd, men deres lik ble kastet i en dal utenfor Jerusalem hvor det stadig brant en ild som skulle fortære det avfallet som ble kastet der. Denne dalen var Hinnoms dal eller Gehenna. På grunn av denne praksis brukte Jesus Gehenna som et symbol på fullstendig tilintetgjørelse, på en død som det er umulig å vende tilbake fra. (Matteus 5: 29, 30, NW; se også Erik Gunnes’ oversettelse.) Han sa for eksempel:

«Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen [det vil si muligheten for å leve som en sjel]; men frykt heller ham [Gud] som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna.» — Matteus 10: 28, NW.

Jesu ord gir oss imidlertid grunn til å håpe på at mange som er døde, skal få liv igjen og dermed overvinne døden.

SEIER OVER DØDEN VED OPPSTANDELSEN

²¹ Etter at Jesus Kristus hadde vært død i flere dager, oppvekte Gud ham til liv igjen. Dette er en av de viktigste begivenheter i menneskehetens historie. Jesus ble da en levende åndeskapning, slik som han hadde vært før han kom til jorden. (1. Korinter 15: 42—45; 1. Peter 3: 18, EN) Etter sin oppstandelse viste Jesus seg for flere hundre mennesker. (Apostlenes gjerninger 2: 22—24; 1. Korinter 15: 3—8) Disse vitnene var villige til å sette livet til for sin tro på Jesu oppstandelse. Jesu oppstandelse viser at døden ikke er en uovervinnelig fiende. Det er mulig å vinne seier over døden! — 1. Korinter 15: 54—57.

²² Det er fremdeles mulig å vinne seier over døden. Mennesker som nå er døde, vil få leve på jorden igjen. Jehova, som ikke kan lyve, forsikrer oss i sitt Ord om at «rettferdige [slike som har kjent Gud og gjort hans vilje] og urettferdige [slike som ikke har fulgt en rettferdig handlemåte] en gang skal stå opp fra de døde». — Apostlenes gjerninger 24: 15.

 ²³ Vi kan ha full tillit til at Gud er i stand til å føre mennesker tilbake til livet. Vi kan bevare en persons stemme, utseende og bevegelser på film eller videobånd. Kan ikke Gud gjøre langt mer enn det? Hans hukommelse er langt mer omfattende enn en film eller et videobånd. Han kan derfor til fullkommenhet gjenskape dem som han ønsker å oppreise. (Salme 147: 4) Dette har han allerede bevist. Bibelen inneholder en rekke beretninger som viser hvordan Gud brukte sin Sønn til å føre mennesker tilbake til livet. Du kan lese to av disse oppmuntrende beretningene i Johannes 11: 5—44 og Lukas 7: 11—17. De  som tilbad Gud i fortiden, så med god grunn fram til at han ville huske dem og gi dem en oppstandelse. Det ville for dem være som å bli vekt opp av en søvn eller en bevisstløs tilstand. — Job 14: 13—15.

²⁴ Da disse oppstandelsene fant sted i fortiden, må venner og slektninger av dem som hadde vært døde, ha vært overlykkelige. Men i disse tilfellene ble døden bare beseiret midlertidig, for de som ble oppreist, døde igjen senere. Ikke desto mindre gir det som fant sted ved disse anledningene, oss et enestående bilde av det som vil finne sted i framtiden, for Bibelen forteller om en kommende ’bedre oppstandelse’. (Hebreerne 11: 35) Denne oppstandelsen vil bli langt, langt bedre, for de som da vender tilbake til livet på jorden, vil ikke måtte dø igjen. Det vil bety en langt større seier over døden. — Johannes 11: 25, 26.

²⁵ Det Bibelen sier om Guds makt og vilje til å seire over døden, vitner i høy grad om hans kjærlige interesse for menneskene. Det burde gi oss større forståelse av Jehovas personlighet og føre til at vi føler oss nærere knyttet til ham. Disse sannhetene hjelper oss også til å bevare likevekten, for vi blir beskyttet mot en slik overdreven, sykelig frykt for døden som den mange nærer. Vi kan ha det vidunderlige håp at vi vil få se våre avdøde venner og slektninger igjen når døden blir beseiret i oppstandelsen. — 1. Tessaloniker 4: 13; Lukas 23: 43, NW.

[Studiespørsmål]

Hvorfor bør vi undersøke hvordan det forholder seg med fienden døden? (Job 14: 1, 2) (1—3)

Hvordan gikk det til at menneskene ble underlagt døden? (4, 5)

Hva betydde døden for Adam? (6, 7)

Hvordan kan du ut fra Bibelen vise at de døde er uten bevissthet? (8—11)

Hva er en «sjel» ifølge Bibelen? (12, 13)

Kan en sjel dø, og hvilke slutninger kan en i så tilfelle trekke? (14—16)

Hva skjer med mennesket etter døden? (17—20)

Hvordan er det mulig å vinne seier over døden? (21, 22)

Hvilke enestående framtidsutsikter kan vi ha? (23—25)

[Ramme på side 117]

’Det er bemerkelsesverdig at vi ikke finner helveteslæren som en del av den opprinnelige lære i Det nye testamente. Det er visse steder i Det nye testamente som tyder på at den endelige skjebne for dem som nekter å ta imot Guds tilbud om frelse, er tilintetgjørelse og ikke evig straff.’ — “A Dictionary of Christian Theology”, redigert av Alan Richardson.

[Bilde på side 114]

JORD

ADAM

JORD

[Bilde på side 119]

Lasarusʼ oppstandelse viser at døden kan overvinnes