Er det noe godt i alle religioner?
Kapittel 18
Er det noe godt i alle religioner?
NÅR det er tale om religion, er det mange som sier: ’Det er noe godt i alle religioner.’ Eller: ’Alle religioner fører til Gud.’
2 Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor noen synes de kan finne noe godt i nesten alle trossamfunn, for de fleste av dem snakker om kjærlighet og lærer at mord, løgn og tyveri er galt. Noen religionssamfunn har sendt ut misjonærer som driver sykehus og hjelper de fattige. Og spesielt i løpet av de siste 200 år har de gjort mye for å oversette og utbre Bibelen, slik at flere mennesker har hatt mulighet til å dra nytte av Guds Ord. (2. Timoteus 3: 16) Men vi bør likevel spørre oss selv: Hvordan ser Jehova og Jesus Kristus på de forskjellige trossamfunnene?
DEN RETTE VEI — EN SMAL VEI
3 Noen som mener at det er noe godt i alle religioner, finner det sneversynt å tro at Gud ikke vil godkjenne alle mennesker, uansett hvilken religion de har. Men Jesus, som visste hvordan hans Far tenkte, og som gjenspeilte hans tenkemåte, gav uttrykk for noe annet. (Johannes 1: 18; 8: 28, 29) Det er sannsynligvis ingen av oss som vil anklage Guds Sønn for å være sneversynt. Legg merke til hva han sa i Bergprekenen:
«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen [ødeleggelse, NW], og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matteus 7: 13, 14.
4 Hva må en gjøre for å kunne gå på den smale vei og ha Guds godkjennelse? I overensstemmelse med vår tids liberale eller økumeniske ånd vil noen svare: ’En skal bare gjøre godt og ikke skade andre.’ Eller: ’Det eneste en behøver å gjøre, er å ta imot Jesus som sin Herre. Men Jesus viste tydelig at det er mye mer som er nødvendig. Han sa:
«Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men DEN SOM GJØR MIN HIMMELSKE FARS VILJE. Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke . . . gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» — Matteus 7: 21—23.
5 Det er sant at Jesus advarte sine etterfølgere mot å dømme andre for de ubetydelige feil de begår. (Matteus 7: 3—5; Romerne 14: 1—4) Men når det gjaldt et så viktig spørsmål som religion, viste han ved sitt eget eksempel at det er nødvendig å holde seg til Bibelen og gjøre Faderens vilje. Jesus fordømte skikker og læresetninger som er i strid med Guds Ord. Hvorfor? Fordi han visste at Djevelen bruker religion til å villede menneskene. (2. Korinter 4: 4) Det middel Satan benytter seg av, er løgn, men han gjør det på en slik måte at det virker tiltalende og troverdig. (1. Mosebok 3: 4, 5; 1. Timoteus 4: 1—3) Selv blant dem som kaller seg kristne, er det religiøse ledere som oppfyller Djevelens ønsker. (2. Korinter 11: 13—15) Med sin lære gir de et feilaktig bilde av Jehovas kjærlige og gavmilde handlemåte. Er det da så merkelig at Jesus avslørte religiøse ledere hvis læresetninger var i strid med Bibelen? — Matteus 15: 1—20; 23: 1—38.
6 Mange har fått sin religion i arv fra sine foreldre. Andre følger bare mengden. Men uansett hvor oppriktige de er, kan det likevel være at de befinner seg på ’den vei som fører til ødeleggelse’. (Johannes 16: 2; Ordspråkene 16: 25) Apostelen Paulus (som også het Saulus) hadde vært nidkjær i sin tro, ja, han var så nidkjær at han forfulgte de kristne. Men til tross for sin nidkjærhet og oppriktighet måtte han gå over til en ny form for tilbedelse for å bli godkjent av Gud. (1. Timoteus 1: 12—16; Apostlenes gjerninger 8: 1—3; 9: 1, 2) Senere skrev han under inspirasjon om noen svært religiøse mennesker på den tiden som hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2, NW) Har du nøyaktig kunnskap om Guds vilje? Handler du i samsvar med den?
7 Ta ikke dette lett. Tro ikke at Gud sikkert vil vise forståelse selv om du ikke helt følger den rette vei, og at det sikkert ikke er nødvendig å gjøre noen forandring. Bibelen sier at det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal . . . komme til nøyaktig kunnskap om sannheten» og deretter leve i samsvar med den. (1. Timoteus 2: 3, 4, NW; Jakob 4: 17) Gud forutsa at det i de «siste dager» skulle være mange som ’i det ytre hadde gudsfrykt, men fornektet dens kraft’. Og han sa: «Vend deg bort fra slike folk!» — 2. Timoteus 3: 1—5.
HVORDAN KAN EN VITE HVA SOM ER RETT?
8 Den tilbedelse som behager Gud, må som tidligere nevnt, være i samsvar med «nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2, NW) En undersøkelse viser imidlertid at de fleste kirkesamfunn framholder læresetninger som er i strid med Bibelen. De framholder for eksempel den ubibelske lære at mennesket har en udødelig sjel. (Esekiel 18: 4, 20, GN; Jakob 5: 20; se side 115.) ’Er den læren så ille da?’ vil noen kanskje si. Glem ikke at Satans første løgn gikk ut på at menneskene ikke skulle dø, selv om de syndet. (1. Mosebok 3: 1—4) I dag er det riktignok tydelig at døden er uunngåelig, men læren om at mennesket har en udødelig sjel, tjener fortsatt til å fremme Satans løgn. Den har fått millioner av mennesker til å søke kontakt med demoner, som gir seg ut for å være avdøde menneskers sjeler. Denne læresetningen gjør dessuten den bibelske sannheten om en kommende oppstandelse av de døde meningsløs. — Apostlenes gjerninger 24: 15.
9 Menneskers atferd blir også berørt av denne læresetningen, for mange religionssamfunn anerkjenner eller tilskynder til feiring av helligdager og skikker som er basert på troen på sjelens udødelighet. Dette gjelder for eksempel slike helligdager som allehelgensdag og allesjelersdag, som blant annet feires med skikker som skriver seg fra ikke-kristne religioner.
10 En slik blanding av ikke-kristen og såkalt kristen religion kan en også se i forbindelse med en slik høytid som julen. Gud påla de kristne å feire minnet om Jesu død, ikke hans fødsel. (1. Korinter 11: 24—26) Dessuten viser Bibelen at Jesus ikke ble født i desember, som er kald og regnfull i Israel. (Lukas 2: 8—11) I nesten hvert eneste leksikon kan en lese at den 25. desember ble valgt som dato for denne høytiden, fordi den allerede var en romersk helligdag. Sir James Frazer sier:
«Alt i alt har [julen og påsken] så mange og så sterke likhetspunkter med hedenske høytider at det ikke kan være en tilfeldighet. . . . [De geistlige] var klar over at hvis kristendommen skulle erobre verden, kunne det bare skje ved at dens Grunnleggers altfor strenge prinsipper ble gjort mindre strenge, og ved at den trange port som fører til frelse, ble gjort litt bredere.» — The Golden Bough.
11 Når en har lært hvordan det forholder seg, hvordan kan en da — hvis en oppriktig elsker Gud — fortsatt anerkjenne slike skikker og læresetninger, som bygger på et kompromiss med hedensk tilbedelse? Noen synes kanskje at dette ikke har så stor betydning. Men Bibelen sier tydelig: «Litt surdeig syrer hele deigen! » — Galaterne 5: 9.
KRIG OG MORAL
12 Jesus Kristus nevnte også et annet kjennetegn som ville hjelpe en til å avgjøre hvilken religion som har Jehovas godkjennelse. Han sa til sine disipler: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 34, 35) De fleste kirkesamfunn snakker om å vise kjærlighet, men tilskynder de virkelig sine medlemmer til å vise den form for kjærlighet som Jesus viste?
13 Vi har allerede sett at de kristne i de første århundrer levde i samsvar med den profetiske beskrivelsen i Jesaja 2: 4. De ’smidde sine sverd om til plogskjær; de løftet ikke sverd mot hverandre og lærte ikke lenger å føre krig’. (Se sidene 166, 167.) Hvilket standpunkt har kirkesamfunnene og deres prester inntatt? Mange vet av egen erfaring at kirkesamfunnene har godkjent og velsignet krig — at katolikker har slått katolikker i hjel, og at protestanter har slått protestanter i hjel. Dette var på ingen måte i samsvar med det eksempel Jesus satte. Det er interessant å legge merke til at det nettopp var jødenes religiøse ledere som ville at Jesus skulle bli drept, idet de hevdet at han brakte de nasjonale interesser i fare. — Johannes 11: 47—50; 15: 17—19; 18: 36.
14 For å avgjøre om et religiøst samfunn har Guds godkjennelse eller ikke, kan en også merke seg hvorvidt dette samfunnet holder fast ved Guds moralnormer eller ser gjennom fingrene med overtredelser. Jesus forsøkte å hjelpe syndige mennesker, deriblant drankere og skjøger. Hans disipler skulle gjøre det samme. (Matteus 9: 10—13; 21: 31, 32; Lukas 7: 36—48; 15: 1—32) Og hvis en som allerede var blitt kristen, syndet, kunne andre kristne hjelpe ham, slik at han kunne gjenvinne sin åndelige styrke og Guds gunst. (Galaterne 6: 1; Jakob 5: 13—16) Men hva om et menneske ikke angret og fortsatte å synde?
15 Dette var tilfelle med en mann i Korint. Paulus skrev til de kristne der:
«Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. . . . Støt da den onde ut fra dere!» — 1. Korinter 5: 11—13, vers 13 fra NTM.
Jehovas vitner følger Guds veiledning i slike saker. Hvis en som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, ikke vil ta imot hjelp og ikke vil slutte å følge en umoralsk handlemåte, må han utstøtes eller utelukkes av menigheten. Kanskje vil dette bringe ham til sans og samling. Men selv om dette ikke skjer, vil utstøtelsen beskytte menighetens oppriktige medlemmer, som, selv om de er ufullkomne, bestreber seg på å leve i samsvar med Guds normer. — 1. Korinter 5: 1—8; 2. Johannes 9—11.
16 Men du kjenner kanskje kirkegjengere som helt åpenlyst lever i synd, men som kanskje på grunn av sin velstand og sin sosiale status blir vist spesiell ære i det kirkesamfunnet de tilhører. Når kirkesamfunnene ikke følger Guds påbud om å utstøte syndere som ikke angrer, får de andre til å tenke at de også kan synde. (Forkynneren 8: 11; 1. Korinter 15: 33) Gud kan ikke godkjenne dem som frembringer slike frukter. — Matteus 7: 15—20; Åpenbaringen 18: 4—8.
HVORDAN EN KAN HOLDE SEG PÅ DEN VEI SOM FØRER TIL LIVET
17 Når du har funnet «den vei som fører til livet», må du fortsette å studere Bibelen for å kunne holde deg på denne veien. Forsøk å lese i Bibelen hver dag; framelsk en lengsel etter Guds Ord. (1. Peter 2: 2, 3; Matteus 4: 4) Det vil utruste deg til «all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17.
18 Til disse gode gjerningene hører det å leve i samsvar med Guds moralnormer og å være vennlig og hjelpsom overfor andre, særlig overfor dem som er våre søsken i troen. (Jakob 1: 27; Galaterne 6: 9, 10) Det var slik Jesus var. Han satte ikke bare et godt eksempel i moralsk henseende, men han helbredet også de syke, bespiste de sultne og trøstet de sørgende. Han underviste og styrket spesielt sine disipler. Selv om vi ikke kan gjøre slike mirakler som han gjorde, kan vi yte andre hjelp i den utstrekning vi er i stand til det, og det kan kanskje få noen til å prise Gud. — 1. Peter 2: 12.
19 Men Jesu gode gjerninger innbefattet noe mer. Han visste at det beste en kunne gjøre for andre, var å hjelpe dem til å forstå hvilken form for tilbedelse som er antagelig for Gud, og å lære dem om Guds hensikter i forbindelse med Riket. Dette kunne hjelpe dem til å oppnå evig liv i lykke. — Lukas 4: 18—21.
20 I dag bør de kristne også bestrebe seg på å være vitner for Jehova. De kan avlegge vitnesbyrd ved sin gode oppførsel, noe som innbefatter å hjelpe andre og «ikke la seg flekke til av verden». (Jesaja 43: 10—12; Jakob 1: 27; Titus 2: 14) De kan også bringe det gode budskap ut til andre mennesker og fortsette med dette arbeid inntil Gud sier at det er fullført. (Lukas 10: 1—9) Ønsker du ikke også å gjøre dine naboer og din egen familie kjent med den form for tilbedelse som Jehova godkjenner? Da bør du ta del i den offentlige kunngjøringen av troen. På den måten kan du hjelpe andre til å finne den vei som fører til livet. — Romerne 10: 10—15.
[Studiespørsmål]
Hvorfor bør vi tenke over spørsmålet om hvorvidt det er noe godt i alle religioner? (1, 2)
Hvilket syn hadde Jesus på religion, og hvorfor? (3—5)
Hvorfor er det viktig å ha nøyaktig kunnskap? (6, 7)
Hvilke vanlige læresetninger og skikker er i strid med Bibelen, og hvordan? (8—11)
Hvordan avviker de fleste kirkesamfunn fra sann kristendom i spørsmålet om krig? (12, 13)
Hvilket standpunkt inntar sanne kristne til Guds moralnormer? (14—16)
Hvordan kan en holde seg på den vei som fører til livet? (17, 18)
Hvilken gjerning må de kristne gjøre? (19, 20)
[Ramme på side 173]
«VERDIER OG VOLD I AUSCHWITZ»
I en bok med denne tittelen skriver den polske sosiologen Anna Pawelczynska at Jehovas vitner i Nazi-Tyskland «øvde passiv motstand i kampen for sin tro, som gikk imot enhver form for krig og vold». Hva ble resultatet? Hun sier:
«Denne lille gruppen av fanger utgjorde ideologisk sett en fast sammensveist enhet, og de seiret i sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten var som en liten øy av urokkelig motstand midt i en undertrykt nasjon, og de la den samme uforferdede ånd for dagen i leiren i Auschwitz. De klarte å vinne sine medfangers, . . . fengselspersonalets og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ikke noe Jehovas vitne ville utføre en befaling som var i strid med hans religiøse overbevisning.»
[Bilde på side 175]
Går du på den brede vei . . .
. . . eller på den smale vei?
