Kapittel 17

Hvilke lover setter du høyest?

VI HAR mange lover — naturlovene, Guds lover angående moral og livsførsel og de verdslige lover i samfunnet. Mange av disse lovene godtar vi uten videre og har nytte av dem. Men hva om en lov synes å være unødig streng? Eller hva om to lover er i strid med hverandre?

² Ettersom naturlovene er nokså almengyldige, har bare de færreste vanskelig for å godta dem. Hvem ville finne på å trosse tyngdeloven ved å hoppe ut fra en høy fjellskrent? Tyngdeloven er til gagn for oss; den hjelper oss til å holde oss på bena og gjør at maten ligger i ro på tallerkenen. Andre naturlover er for eksempel arvelighetslovene, som har betydning for hvordan barna våre vil bli. Når vi tar hensyn til arvelighetslovene ved ikke å gifte oss med en nær slektning, unngår vi faren for å overføre arvelige svakheter til barna våre. (Jevnfør 3. Mosebok 18: 6—17.) Men hva med lover angående livsførsel og moral?

³ Mange har fått en negativ innstilling til samfunnets lover. Én av grunnene til dette er at mange har laget unødvendige lover og undertrykt sine medmennesker ved hjelp av lover. (Matteus 15: 2; 23: 4) Det er imidlertid farlig å betrakte alle lover som dårlige, og det er farlig å gjøre det til en vane å ignorere dem.

 ⁴ Det at menneskene dør, skyldes fra først av et opprør mot en lov. Gud forbød Adam og Eva å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Men Satan antydet overfor Eva at Guds lov var unødig streng. (1. Mosebok 3: 1—6) Hans tanke var: ’Ingen regler er nødvendige. Velg dine egne normer.’ Denne lovfiendtlige ånd har gjort seg gjeldende opp gjennom hele historien, like til vår tid.

⁵ Jehova undertrykker ikke sitt folk ved å fastsette lover som er unødig strenge eller byrdefulle, for «hvor Herrens Ånd er, der er frihet». (2. Korinter 3: 17; Jakob 1: 25) Men i motsetning til det Satan ønsker at folk skal tro, er Jehova ikke desto mindre universets suverene Hersker. Han er både vår Skaper, vår Livgiver og vår Forsørger. (Apostlenes gjerninger 4: 24; 14: 15—17) Han har derfor rett til å lede oss og gi oss lover.

⁶ Mange er enige i at Gud som den høyeste myndighet har rett til å bestemme hva mennesker kan gjøre, og hva de ikke kan gjøre. Det vil si, de er enige i dette inntil de en dag får et sterkt ønske om å gjøre noe som Gud forbyr. En slik innstilling til Guds lover er naturligvis farlig. Vi har mange beviser for at Guds påbud er til beste for oss. Hvis vi for eksempel skyr drukkenskap, vrede og begjær, vil det være til gagn for vår helse og gjøre oss mer tilfreds. (Salme 119: 1—9, 105) Guds lover kan også hjelpe oss til å oppnå Guds godkjennelse og frelse. (Ordspråkene 21: 30, 31) Selv om det kan være noen av Jehovas påbud en ennå ikke forstår bakgrunnen for, vil det være uforstandig å nekte å adlyde dem, kanskje av stolthet eller egensindighet.

⁷ Et eksempel på et påbud som Gud gav de kristne, finner vi i et brev som ble sendt ut av apostlene og de eldste i Jerusalem, en gruppe menn som utgjorde et styrende råd for den første kristne menighet. Vi leser:

 «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» — Apostlenes gjerninger 15: 22—29.

⁸ Vi har mange gode grunner til å adlyde Guds påbud mot «hor» eller utukt — det beskytter oss mot sykdommer, hindrer at barn blir født utenfor ekteskap, og at ekteskap blir oppløst. Dette påbudet betyr også at en ikke har lov til å begå homoseksuelle eller andre grovt umoralske handlinger, som alle dekkes av det greske ordet porneia (utukt), som i Apostlenes gjerninger 15: 29 er gjengitt med «hor». (Romerne 1: 24—27, 32) Men hva om vi kunne unngå de farlige følgene av utukt? Ville vi da likevel adlyde Guds påbud fordi han er vår suverene Hersker? Hvis vi gjør det, vil vi være med på å bevise at Satan er en løgner, og at det finnes mennesker som vil adlyde Jehova fordi de elsker ham. — Job 2: 3—5; 27: 5; Salme 26: 1, 11.

⁹ Påbudet i Apostlenes gjerninger 15: 22—29 peker på et annet område hvor vi kan vise lydighet. Gud har befalt at vi skal ’holde oss borte fra blod’ og fra kjøtt av kvalte dyr, som det jo er blod i. Gud sa til vår forfader Noah at menneskene kunne spise kjøtt av dyr, men de måtte ikke bruke en annen skapnings blod til å opprettholde livet. (1. Mosebok 9: 3—6) Da Gud gjentok denne loven overfor israelittene, sa han at «en skapnings liv er i blodet». Blodet kunne bare brukes på alteret til soning for synder. Ellers skulle det helles ut på jorden, som et billedlig uttrykk for at det ble gitt tilbake til Gud. Det var dødsstraff for ikke å adlyde denne loven. — 3. Mosebok 17: 10—14.

¹⁰ Disse offerne var et forbilde på hvordan Jesu blod skulle bli utgytt til gagn for oss. (Efeserne 1: 7; Åpenbaringen  1: 5; Hebreerne 9: 12, 23—28) Etter at Kristus var vendt tilbake til himmelen, gav Gud også de kristne påbud om å ’holde seg borte fra blod’. Men hvor mange av dem som i dag hevder at de er kristne, adlyder den store Lovgiver og Livgiver i dette spørsmålet? Mange steder er det svært vanlig å spise kjøtt av dyr som blodet ikke er tappet av, blodpølse eller annen mat som inneholder blod.

¹¹ Mange har også tatt imot blodoverføringer i håp om at det kunne forlenge livet deres. Ofte er disse menneskene ikke klar over at blodoverføringer i seg selv utgjør en alvorlig helsefare, og at så å si alle operasjoner kan utføres på en eller annen måte uten at det blir gjort bruk av blod. * Men sett at livet synes å stå på spill. Vil det da være galt å adlyde Gud? Nei, Guds Ord viser at hans lov ikke kan ignoreres, selv om det oppstår en kritisk situasjon. — 1. Samuelsbok 14: 31—35.

¹² Mange har satt livet på spill for talefrihetens eller religionsfrihetens eller et politisk ideals skyld. De har adlydt en hersker eller en hærfører uten å ta hensyn til farene. Har ikke vi en enda mer tvingende grunn til å adlyde universets Overherre? Bibelens beretning om de mange troens menn, som bevarte sin ulastelighet, viser at vi har det. (Daniel 3: 8—18; Hebreerne 11: 35—38) Disse mennene visste — og det bør også vi vite — at Jehova er livets Giver, og at han vil huske og belønne dem som adlyder ham. Når hans tid er inne, kan han, om nødvendig, gi dem livet tilbake i en oppstandelse. (Hebreerne 5: 9; 6: 10; Johannes 11: 25) Vi kan være sikker på at det vil være rett av oss og til varig gagn for oss å adlyde Jehova under alle omstendigheter. — Markus 8: 35.

 LYDIGHET MOT MYNDIGHETENES LOVER

¹³ De verdslige myndighetene har imidlertid også laget mange lover som berører oss hver dag. Hvordan bør de kristne betrakte disse lovene? Apostelen Paulus skrev: «Du skal minne dem om å underordne seg under styremaktene og myndighetene, rette seg etter dem.» — Titus 3: 1.

¹⁴ I det første århundre etter Kristus var de romerske myndigheter ikke alltid rettferdige, og noen av herskerne var umoralske og uærlige. Likevel sa Paulus: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud.» Disse «myndigheter» er de bestående verdslige myndigheter. — Romerne 13: 1.

¹⁵ Jehova erkjenner at de verdslige myndighetene tjener et nyttig formål inntil hans styre er blitt fullt ut gjenopprettet på jorden. De opprettholder en viss orden i samfunnet og utfører mange tjenester, for eksempel registrering av ekteskap og fødsler. (Se Lukas 2: 1—5.) De kristne kan derfor vanligvis «føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt». — 1. Timoteus 2: 2.

¹⁶ Mens de kristne venter på den tid da Guds rike skal fjerne all krig, urettferdighet og undertrykkelse, vil de  ikke sette seg opp imot myndighetene. De vil ærlig betale den skatt som blir krevd, adlyde lovene og respektere dem som har myndighet. Av den grunn er sanne kristne ofte blitt rost og hjulpet av myndighetspersoner, og det er sjelden de er blitt straffet med det «sverd» som myndighetene bruker mot lovovertredere. — Romerne 13: 2—7.

RELATIV UNDERORDNING

¹⁷ Undertiden kan to forskjellige lover være i strid med hverandre. Myndighetene forlanger kanskje noe som Gud forbyr. Eller det kan være at den verdslige lov forbyr noe som Gud befaler de kristne å gjøre. Hvordan skal en da forholde seg?

¹⁸ En slik situasjon oppstod da myndighetene forbød apostlene å forkynne om den oppstandne Jesus Kristus. Les den trosstyrkende beretningen om dette i Apostlenes gjerninger 4: 1—23 og 5: 12—42. Til tross for at apostlene ble fengslet og pisket, ville de ikke slutte å forkynne. Peter sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

¹⁹ En kristens lydighet mot de verdslige myndigheter er derfor relativ. Han er først og fremst forpliktet til å adlyde Gud som den høyeste myndighet. Hvis han blir straffet for dette, kan han finne trøst i at Gud godkjenner det han gjør. — 1. Peter 2: 20—23.

²⁰ De første kristne måtte også treffe en avgjørelse når det Gud påbød, var i strid med det de romerske myndigheter ventet. Skulle de nekte å støtte den romerske hær, eller skulle de gå inn i den? Gud hadde sagt om sitt folk: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» (Jesaja 2: 4; Matteus 26:  52) Hvis derfor de romerske myndighetene forlangte at en kristen skulle gå inn i hæren eller støtte krigføringen, ville keiserens lov være i strid med Guds lov.

²¹ De første kristne satte også Guds lov på førsteplassen når de ble oppfordret til å ofre røkelse foran et bilde av den romerske keiser, som ble fremstilt som en guddom. Andre oppfattet kanskje dette som en patriotisk handling. Men historien viser at de kristne oppfattet det som avgudsdyrkelse. De nektet å utføre den slags handlinger overfor et menneske eller en gjenstand, for de visste at de måtte vise Jehova udelt hengivenhet. (Matteus 22: 21; 1. Johannes 5: 21) De blandet seg heller ikke opp i politikk og hyllet ikke de romerske herskere som guder. De holdt seg nøytrale i samsvar med Jesu ord om at de ’ikke var av verden’. — Johannes 15: 19; Apostlenes gjerninger 12: 21—23.

²² Vil du godta Guds tanker og hans veiledning i spørsmålet om lov? Hvis du gjør det, vil du bli spart for mange av de sorger som rammer dem som viser ringeakt for Guds lover angående livsførsel og moral. Du vil også unngå å bli unødig straffet av de verdslige myndigheter. Guds tanker om dette spørsmålet innbefatter framfor alt at vi anerkjenner ham som den høyeste Hersker. Hvis du gjør dette under alle forhold, vil du lett kunne gjøre det når Guds rikes lover snart blir håndhevet over hele jorden. — Daniel 7: 27.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

Hvorfor bør vi tenke over hvordan vi vil betrakte de lover vi er underlagt? (1—4)

Hva må vi erkjenne i forbindelse med Guds lover? (5, 6)

Hvilke grunner har vi til å adlyde Guds lov mot utukt? (7, 8)

Hva innbefatter det å adlyde Guds lov om blod? (9—11)

Hvorfor bør vi adlyde Gud selv om vårt liv synes å stå på spill? (12)

Hvilket syn bør de kristne ha på verdslige myndigheter, og hvorfor? (Matteus 22: 19—21) (13—16)

Hva bør en gjøre når Guds lov og verdslige lover er i strid med hverandre? Nevn eksempler. (17—21)

Hvilket valg må vi nå treffe? (22)

[Ramme på side 167]

«En omhyggelig undersøkelse av alt tilgjengelig materiale viser at helt til Marcus Aurelius’ tid [han regjerte fra 161 til 180 e. Kr.] ble ingen kristen soldat, og ingen soldat som ble kristen, fortsatte å gjøre militærtjeneste.» — «The Rise of Christianty».

[Bilde på side 165]

Gjennom skatten betaler du for:

Politibeskyttelse

Renovasjon

Undervisning

Postombæring

Vannforsyning

Brannslokking