Kapittel 19

Vil du tilbe Gud slik HAN ønsker det?

BIBELEN forutsier at menneskene i de «siste dager» skal være ’egoistiske, skrytende og overmodige og i det ytre ha gudsfrykt, men fornekte dens kraft’. (2. Timoteus 3: 1—5) Passer ikke denne beskrivelsen på de forholdene vi ser omkring oss i dag?

² Jo, på alle områder i livet oppfører folk seg som om alt dreier seg om dem selv. «Først meg selv,» tenker de. Denne innstillingen kommer til uttrykk når de gjør innkjøp eller kjører bil, og den gjenspeiler seg i den interesse de viser for klær og make-up, og i den form for dans de velger. Men ikke noe av dette har gjort dem virkelig lykkelige.

³ Mange vil også ha en religion som er slik de selv ønsker den skal være. Men hvilken feil begår de ikke da! Det er ikke vi som skal avgjøre hvordan Gud skal tilbes. Som Skaper og Livgiver må Jehova være den som avgjør dette. (Romerne 9: 20, 21) Og det han krever av oss, er til vårt eget beste. Det gir oss tilfredshet nå og holder vårt sinn og hjerte rettet mot de vidunderlige ting han har i beredskap for oss i framtiden. — Jesaja 48: 17.

 ⁴ Jehova bebyrder ikke de kristne med unødige seremonier og pålegger dem ikke meningsløse restriksjoner. Men han vet at vår fortsatte eksistens avhenger av at vi står i et godt forhold til ham, og at vi må leve i samsvar med hans normer og vise omsorg for andre hvis vi skal oppnå sann glede i livet. Når vi tilber Gud slik han ønsker å bli tilbedt, blir livet rikere og mer meningsfylt for oss.

DE HANDLET I SAMSVAR MED GUDS VILJE

⁵ Noah er et godt eksempel for oss hva dette angår; han handlet i samsvar med Guds vilje. Bibelen sier: «Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.» Gud fortalte ham hvordan arken skulle bygges, og «Noah gjorde så; i ett og alt gjorde han som Gud hadde pålagt ham». (1. Mosebok 6: 9, 22) Det at Noah gjorde dette, førte til at både han og hans familie, som holdt seg til ham som Guds profet, reddet livet. — 2. Peter 2: 5.

⁶ Også Abraham handlet i samsvar med Guds vilje. Gud gav ham befaling om å forlate sitt hjemland. Ville du ha adlydt en slik befaling? Abraham «drog . . . av sted, som [Jehova] hadde sagt», «uten å vite hvor han kom hen». (1. Mosebok 12: 4; Hebreerne 11: 8) Fordi Abraham trofast gjorde det Gud påbød ham, ble han regnet for å være «Guds venn». — Jakob 2: 23; Romerne 4: 11.

FELLESSKAP MED GUDS FOLK

⁷ Senere utvalgte Gud en gruppe mennesker som han spesielt ville ta seg av, nemlig Israels folk. Dette folket ble «utvalgt blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk». (5. Mosebok 14: 2) Hver enkelt israelitt måtte naturligvis vende seg til Gud i bønn og stå i et nært, personlig forhold til ham. Men de måtte også være klar over  at Gud ledet hele folket som en menighet; de måtte utøve den form for tilbedelse som var beskrevet i Guds lov til dem som folk betraktet. På den måten kunne de nyte godt av den beskyttelse og velsignelse som Gud gav menigheten. (5. Mosebok 28: 9—14) Hvilket privilegium var det ikke å tilhøre det folk som den Allmektige kalte «mitt folk Israel»! — 2. Samuelsbok 7: 8.

⁸ Hva med ikke-israelitter som ønsket å tilbe den sanne Gud? Det var for eksempel «en stor flokk av alle slags folk» som fulgte med israelittene da Moses førte folket ut av Egypt. Disse menneskene var ikke israelitter. (2. Mosebok 12: 38) Hvis du hadde bodd i Egypt, ville du da ha hatt den oppfatning at du kunne bli boende der i landet og tilbe Gud alene på den måten du selv ønsket?

⁹ Også senere, da israelittene bosatte seg i det lovte land, var det mulig for mennesker fra andre nasjoner å tilbe Jehova som Gud hvis de ønsket det. De måtte imidlertid forstå at Gud handlet med sitt folk som en menighet, og at templet i Jerusalem var sentret for tilbedelsen av ham. (1. Kongebok 8: 41—43; 4. Mosebok 9: 14) De kunne ikke være antagelige for Gud hvis de på grunn av stolthet eller uavhengighetstrang valgte sin egen måte å tilbe Gud på.

EN NY MENIGHET

¹⁰ Da Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, handlet Gud fortsatt med Israel som et folk som var innviet til ham. Det var derfor ikke nødvendig at alle som tok imot Messias, var sammen med Jesus til stadighet og drog omkring med ham, slik som apostlene gjorde. (Markus 5: 18—20; 9: 38—40) Men folket som helhet forkastet Jehovas Messias, og derfor sa Jesus kort tid før han døde: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» — Matteus 21: 43.

 ¹¹ Hvem skulle dette nye folket være når det ikke lenger var nødvendig å utøve den form for tilbedelse som ble framholdt i Guds lov til Israel? (Kolosserne 2: 13, 14; Galaterne 3: 24, 25) På pinsedagen i år 33 e. Kr. ble den kristne menighet opprettet, og Gud gjorde det klart for alle oppriktige iakttagere at dette var hans verk. (Apostlenes gjerninger 2: 1—4, 43—47; Hebreerne 2: 2—4) Først ble jøder og jødiske proselytter og senere «hedninger» eller mennesker fra andre nasjoner et ’folk som skulle ære Guds navn’. Gud betraktet nå dette folket som «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom». — Apostlenes gjerninger 15: 14—18; 1. Peter 2: 9, 10.

¹² Hvis du hadde levd på den tiden, og hvis du hadde ønsket å stå i et godt forhold til Gud, ville du ha blitt ledet til den kristne menighet. Det var dette som skjedde med den italienske mannen Kornelius og hans familie. (Apostlenes gjerninger 10: 1—48) De troende i hele verden utgjorde den kristne menighet. (1. Peter 5: 9) Alle de lokale menighetene hvis medlemmer kom sammen i private hjem eller offentlige bygninger, tilhørte denne ene menighet som Gud nå brukte. — Apostlenes gjerninger 15: 41; Romerne 16: 5.

¹³ Ettersom Jehova er en ordens Gud, sørget han for at menighetene til en viss grad var organisert. For at hver enkelt av de troende kunne bli vist den nødvendige omsorg, utnevnte han menn som skulle tjene som hyrder eller tilsynsmenn. Dette var erfarne, kvalifiserte menn som kunne undervise i Guds Ord og lære opp menighetens medlemmer til å dele de bibelske sannheter med andre og ta del i det viktige arbeid som består i å forkynne det gode budskap. — 2. Timoteus 2: 1, 2; Efeserne 4: 11—15; Matteus 24: 14; Apostlenes gjerninger 20: 28.

¹⁴ Også på mange andre måter hadde menighetene gagn  av disse tilsynsmennene. De skulle ikke være paragrafryttere og undertrykke sine medkristne. Nei, det var deres oppgave å gi dem kjærlig hjelp og styrke deres forhold til Gud. (Apostlenes gjerninger 14: 21—23; 1. Peter 5: 2, 3) Hvis noen hadde problemer, kunne de henvende seg til disse eldste, som i åndelig forstand var ’eldre menn’, og få bibelsk hjelp. (Jakob 5: 13—16; Jesaja 32: 1, 2) Ettersom de kristne fortsatt var ufullkomne, kunne det fra tid til annen oppstå vanskeligheter i menighetene. Tilsynsmennene skulle da være våkne for å hjelpe sine medkristne, og de skulle være på vakt overfor enhver som kunne bringe menighetens åndelighet i fare. — Filipperne 4: 2, 3; 2. Timoteus 4: 2—5.

¹⁵ De kristne menighetene fikk den nødvendige veiledning fra et styrende råd som bestod av apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem. Når menighetene sendte spørsmål til dette rådet, satte det seg grundig inn i disse spørsmålene og avgjorde saken. Det styrende råd sendte også ut menn som sine representanter som besøkte menighetene og hjalp dem. — Apostlenes gjerninger 15: 1—3.

¹⁶ Jehova Gud handler fortsatt med sitt folk som en gruppe. Over hele jorden finnes det tusenvis av menigheter av Jehovas vitner. Hvis du ønsker å tilbe Gud slik han ønsker å bli tilbedt, bør du følge den oppfordring de kristne får til å komme sammen:

«La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, . . . La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» — Hebreerne 10: 24, 25.

TILBE GUD AV HELE DITT HJERTE

¹⁷ Tenk på alt det som Jehova Gud har gjort for deg!  Han har gitt deg livet og alt det du trenger for å kunne opprettholde livet hver dag. Han har dessuten sendt sin Sønn til jorden for at han skulle gi sitt liv som et offer. Dette var et uttrykk for Guds store kjærlighet, en kjærlighet som er sann og varig. (Romerne 5: 8; 8: 32, 38, 39) På denne måten har Gud gjort det mulig for deg å få tilgivelse for synder og oppnå evig liv i lykke. — Johannes 3: 17; 17: 3.

¹⁸ Hvordan vil du reagere på den kjærlighet han har vist? Ingen av oss bør vende Gud ryggen og kaste vrak på hans kjærlighet. Apostelen Peter kom med denne oppfordringen:

«Vis derfor anger og vend om så dere kan få utslettet deres synder, for at vederkvegelsens tider kan komme.» — Apostlenes gjerninger 3: 19, NW.

¹⁹ Vi må alle vise «anger», for vi har alle syndet og makter ikke til fullkommenhet å følge Guds normer når  det gjelder tanker, ord og gjerninger. (Romerne 2: 4; 7: 14—21; Jakob 3: 2) Å vise anger betyr å erkjenne at vi er syndere, og å være bedrøvet over at vi ikke har levd helt i samsvar med Jehovas vilje. Er det slik du føler det? Vi må deretter ’vende om’, det vil si forandre vår levemåte og fra nå av forsøke å gjenspeile Jehovas egenskaper og handle i samsvar med hans vilje. Når vi gjør det, kan vi ha tillit til at Gud vil tilgi oss og godta oss. — Salme 103: 8—14; 2. Peter 3: 9.

²⁰ Ettersom vi er klar over at Jesus etterlot oss et eksempel for at vi skulle følge i hans fotspor i tjenesten for Gud, bør vi bestrebe oss på å etterligne ham. (1. Peter 2: 21) Hebreerne 10: 7 viser at Jesus hadde denne innstillingen: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud.» Vår kjærlighet til Gud og den takknemlighet vi føler overfor ham, bør også tilskynde oss til å innvie vårt liv til ham for å gjøre hans vilje av hele vårt hjerte. Vi må naturligvis fortsatt spise og sove og forsørge vår familie og vise den kjærlig omsorg. Vi kan fortsatt søke atspredelser og på andre måter delta i normale aktiviteter. Men når vi innvier oss til Gud, betyr det at hans vilje og tilbedelsen av ham er det viktigste for oss, og at vi, uansett hvor vi er, og hva vi gjør, oppriktig vil bestrebe oss på å følge hans veiledning og det eksempel Jesus satte. — Kolosserne 3: 23, 24.

²¹ Bibelen sier tydelig at en som har innviet sitt liv til Gud, må vise dette offentlig ved å la seg døpe. Jesus sa til sine etterfølgere:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler [gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, NW], idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.

 Hvis de som ble døpt, først skulle undervises i Guds Ord og bli Kristi disipler, kunne de tydeligvis ikke være spedbarn. Som symbol på sin innvielse til Gud skulle de dessuten la seg døpe ved fullstendig å bli dukket ned i vann, slik som Jesus ble da han lot seg døpe i Jordan-elven. — Markus 1: 9—11; Apostlenes gjerninger 8: 36—39.

²² Som en døpt disippel av Kristus vil du kunne leve det rike og lykkelige liv som den sanne kristendom fører til. Det er ikke et liv som bestemmes av en uendelig rekke forskrifter og forbud. Nei, det er et liv som innebærer en tilfredsstillende vekst. Du kan stadig forbedre din åndelige innstilling og bestrebe deg på å anvende Guds Ord. På den måten vil du i stadig høyere grad etterligne Jesu eksempel. — Filipperne 1: 9—11; Efeserne 1: 15—19.

²³ Dette vil ha innvirkning på din tenkemåte og din oppførsel. Når du følger den kristne vei, vil du bli stadig mer overbevist om at Gud snart skal fjerne alt det onde og derved bane veien for «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Dette vil ytterligere tilskynde deg til å utvikle den kristne personlighet og leve slik at det blir mulig for deg å oppnå en plass i den kommende, nye ordning. (Efeserne 4: 17, 22—24, NW) Apostelen Peter skrev under inspirasjon:

«Tenk på hva slags mennesker dere bør være, hvilket hellig og innviet liv dere bør leve! Ettersom dere har dette [den nye ordning] å se fram til, gjør da deres ytterste for å bli funnet i fred med ham, å være uplettet og hevet over kritikk i hans øyne.» — 2. Peter 3: 11, 14, The New English Bible.

²⁴ Hvilken velsignelse er det ikke når hele ens liv viser at en tilber Jehova Gud! Mange lever i dag bare som de selv vil, og søker alle slags fornøyelser, men du kan leve på en annen måte. Du kan tilbe den sanne Gud slik han ønsker å bli tilbedt. Dette er den beste levemåte.

[Studiespørsmål]

Hvem tillegger de fleste mennesker størst betydning, men hvorfor er dette ikke forstandig? (1—4)

På hvilken måte var Noah og Abraham annerledes enn de fleste mennesker i dag? (5, 6)

Hvordan handlet Gud med folk på det gamle Israels tid? (7—9)

Hvilken forandring gjorde Gud? (10—12)

På hvilken måte organiserte og ledet Gud de kristne? (13—15)

Hvordan handler Gud med de kristne i dag, og hvilken oppfordring bør vi derfor følge? (16)

Hva bør vår kjærlighet til Gud tilskynde oss til å gjøre? (17—19)

Hvorfor er dåpen et viktig skritt, og hva er dåpen et symbol på? (20, 21)

Har du innviet ditt liv til Gud, og ønsker du å la deg døpe? Hva vil dette bety for deg? (22—24)