Kristus — det fullkomne eksempel
Kapittel 5
Kristus — det fullkomne eksempel
1. Hva må til for at vi skal få et ønske om å etterligne Jesus Kristus?
HVIS vi skal føle oss tilskyndt til å etterligne noen på en helhjertet måte, må vi tro at det eksempel han setter, er verdt å følge. Jo høyere vi setter en person, og jo større hengivenhet vi har for ham, desto sterkere vil vårt ønske om å etterligne ham være. I hvor høy grad vi følger Jesu Kristi eksempel, vil derfor for en stor del avhenge av hvor høyt vi elsker ham, og hvor stor pris vi setter på ham. Hva vil så bidra til at vi får større hengivenhet for Guds Sønn?
2, 3. a) Hva viser at vi ikke behøver å se Jesus Kristus med våre bokstavelige øyne for å lære ham å kjenne? b) Hva var grunnen til at mange jøder ikke lærte å sette pris på Guds Sønn, til tross for at de så ham med sine bokstavelige øyne?
2 I likhet med mange av dem som ble kristne i den første tiden etter Jesu død, har ikke vi personlig sett Guds Sønn. (1. Peter 1: 8) Men det at vi ikke har sett ham med våre bokstavelige øyne, hindrer oss ikke i å elske ham høyt. Mange av dem som så Jesus Kristus i kjødet, lærte ham aldri å kjenne. De dømte ham ut fra sin egen oppfatning av hvordan Messias skulle være, og dette førte til at de snublet. Innbyggerne i hans egen hjemby sa for eksempel: «Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger? Er han ikke tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han vel alt dette fra?» — Matteus 13: 54—57.
3 Deres vantro skyldtes at deres øyne og ører ikke formidlet nøyaktige opplysninger til deres hjerte og sinn. Fordi de dømte Jesus ut fra ytre ting, ut fra det forhold at han tilhørte en enkel tømmermanns familie, anerkjente de ham ikke som den lovte Messias, som Guds Sønn. Deres sinn var så formørket at de ikke så betydningen av Jesu mirakler. De så hans gode egenskaper, men trakk feilaktige slutninger.
4. Hvordan kan vi lære Guds Sønn bedre å kjenne, og hva kan vi få vite om ham?
4 Vi derimot kan lære Jesus Kristus bedre å kjenne og elske ham mer enn mange av datidens mennesker gjorde, ved at vi nøye og under bønn undersøker hva Bibelen har å fortelle om ham. (Jevnfør 1. Johannes 1: 1—4.) Bibelen gir oss et høyst hjertevarmende bilde av Guds Sønn. Til tross for at Jesus Kristus var fullkommen, var han aldri overdrevent kritisk eller arrogant i sin omgang med andre mennesker. (Matteus 9: 10—13) Til tross for hans overlegne visdom følte ikke andre seg uvitende eller ille til mote i hans nærvær, for han var «mild og ydmyk av hjertet». (Matteus 11: 29, NTM) Selv barn følte seg vel sammen med ham. (Matteus 19: 13—15) Jesus Kristus tok sine disiplers begrensninger i betraktning og repeterte tålmodig viktige sannheter. (Johannes 16: 12) Da han så syke og slike som var i åndelig nød, følte han medynk med dem og kom dem med glede til hjelp. (Matteus 9: 36; Markus 6: 34) Det er tydelig at han var interessert i de fattige, for han og apostlene hadde en felles kasse hvor fra de kunne ta penger for å hjelpe de trengende. (Johannes 12: 4—6; 13: 29) Guds Sønn ofret seg fullt ut for andre og avslørte modig hykleri og villfarelse. (Matteus 23: 2—35) Som et bevis for sin store kjærlighet til menneskene ofret han til slutt sitt eget liv til gagn for dem. (Johannes 15: 13) Hvilket enestående eksempel hva mot, ydmykhet og kjærlighet angår, satte ikke Guds Sønn for oss!
HVORDAN JEHOVA BETRAKTER SIN SØNN
5. Hva kan vi ikke få vite om Jesus Kristus ved syns-, høre- og følesansen?
5 Det er dessuten bare gjennom Bibelen vi kan få vite hvordan Jehova Gud betrakter sin Sønn. Det ville en ikke kunne få vite bare ved syns-, høre- og følesansen. Tenk for eksempel på apostelen Peters ord til sine medtroende om Guds Sønns ærefulle stilling og de velsignelser det bringer å komme til ham. Apostelen skrev:
«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» (1. Peter 2: 4—6)
Hva betydde dette for de kristne i det første århundre?
6. a) Hvordan kom troende mennesker i det første århundre til Guds Sønn som til en «levende stein»? b) Hvorfor blir Jesus med rette kalt en «levende stein»?
6 Ved å anerkjenne Jesus Kristus som sin Herre og den de kunne oppnå frelse gjennom, kom de til ham som «den levende stein». Uttrykket «levende stein» er ganske treffende. Jesus Kristus er ikke lik en vanlig, kald, død stein, som ikke har noe livgivende stoff. Guds Sønn er lik den klippen som israelittene på mirakuløs måte fikk vann fra da de var i ørkenen. Ifølge apostelen Paulus’ inspirerte uttalelse ’var denne klippen Kristus’. Den var et symbol eller et forbilde på Guds Sønn. (1. Korinter 10: 4) Jesus sa selv:
«Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» (Johannes 7: 37) «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» (Johannes 4: 14)
Guds Sønn viste således at den som tilegnet seg hans lære, som kunne sammenlignes med forfriskende vann, ville oppnå frelse — endeløst liv. Jesus Kristus har også fått makt til å gi liv. Han kan derfor i likhet med sin Far gi liv til andre på grunnlag av sitt sonoffer ved å oppreise dem fra de døde. — Johannes 5: 28, 29.
7. Hvordan ble Jesus forkastet som en «levende stein»?
7 Som Peter påpekte, ble Jesus «vraket av mennesker». Spesielt de stolte religiøse lederne så ikke noe hos Guds Sønn som de syntes var verdt å ta etter. De satte ikke pris på hans enestående medfølelse med menneskene og hans store kjærlighet til dem. Da Jesus ved en anledning gav åndelig hjelp til slike som var kjent for å være syndere, sa de religiøse lederne bebreidende: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» (Lukas 15: 2) De var vitne til hvordan Sønnen viste barmhjertighet på sabbaten ved å åpne blindes øyne, helbrede syke og gi lamme førligheten tilbake. Men i stedet for å glede seg og prise Gud ble de fylt av vrede og la planer om å drepe ham. (Matteus 12: 9—14; Markus 3: 1—6; Lukas 6: 7—11; 14: 1—6) De sa til en blind mann som hadde fått synet tilbake: «Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten.» (Johannes 9: 16) Til slutt dømte den jødiske høyesterett, Sanhedrinet, Jesus til døden, falskelig anklaget for gudsbespottelse. (Matteus 26: 63—66) For at straffen skulle kunne bli fullbyrdet, forandret de jødiske lederne anklagen mot ham, slik at den kom til å lyde på oppvigleri i stedet for gudsbespottelse. På deres tilskyndelse gav den romerske landshøvdingen Pilatus befaling om at han skulle henrettes på en pel som den verste politiske forbryter. — Lukas 23: 1—24.
8. Hvor stor pris setter Jehova på sin Sønn?
8 Det at Jesus Kristus ble vraket av mennesker, forandret ikke Jehova Guds innstilling til sin Sønn. Ettersom den Høyeste hadde forutbestemt ham til å være den menneskeheten skulle bli gjenløst gjennom, og til å være den «levende stein» som den kristne menighet ville bli bygd på, var og er han, som Peter skriver, «utvalgt». Faderen tvilte overhodet ikke på at Sønnen ville fullføre hans hensikt uten å begå den minste feil. Jehova visste at hans Sønns hengivenhet og kjærlighet var fullkommen. Da Jesus Kristus var på jorden, viste han sin store kjærlighet til sin Far ved å gjøre Faderens vilje på en fullkommen måte mens han ble utsatt for store lidelser. Det at Sønnen bevarte sin trofasthet under store prøvelser, gjorde ham meget dyrebar i den Høyestes øyne. Det er derfor til velsignelse for den kristne menighet at den er grunnlagt på den som Jehova Gud setter størst pris på av alle sine sønner. (Efeserne 2: 20—22) Og hengivne medlemmer av denne menigheten bestreber seg virkelig på å etterligne Jesu Kristi trofaste handlemåte.
9. Hvorfor kunne de troende i det første århundre være sikre på at deres forhåpninger ikke ville bli gjort til skamme?
9 De som apostelen Peter skrev til, hadde det samme syn på Sønnen som Gud hadde. Apostelen sa: «Det er derfor for dere at han er dyrebar, fordi dere er troende.» (1. Peter 2: 7a, NW) De var klar over at Jesus Kristus var den kostbare hjørnestein som Faderen hadde lagt på det himmelske Sion som en oppfyllelse av Salme 118: 22 og Jesaja 8: 14 og 28: 16. Ettersom de troende i det første århundre satte like stor pris på Sønnen som Jehova selv gjorde, og trodde på ham som hjørnesteinen, kunne de være forvisset om at de ikke ville bli skuffet, at deres forhåpninger ikke ville bli gjort til skamme. Ingen kan skade den dyrebare hjørnestein som er lagt i himmelen, og på den måten være årsak til at de som har sine forhåpninger knyttet til den, blir skuffet. Så lenge de troende var i forening med Kristus, menighetens urokkelige grunnvoll, ville de være forvisset om, å oppnå målet for sin tro, nemlig endeløst liv. De vantro ville derimot lide et stort tap. Apostelen Peter fortsatte:
«Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein [hovedhjørnesteinen, NW], ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de — det var de bestemt til.» — 1. Peter 2: 7b, 8.
10. Hvordan ble Jesus Kristus «en snublestein og en klippe til fall»?
10 Fordi de fremtredende jødiske religiøse lederne nektet å godta Guds Sønn som sitt ideal og bygge sine forhåpninger om evig liv på ham, mistet de det store privilegium å bli arvinger til Riket. Jesus Kristus hadde advart dem: «[Angrende] tollere og [angrende] skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere.» (Matteus 21: 31) Den handlemåte disse religiøse lederne fulgte, forhindret ikke at Jesus ble «hovedhjørnesteinen», den stein som kronet «et åndelig tempel». Disse mennene, som behandlet Jesus Kristus som en stein som var ubrukelig i deres byggverk, ble dessuten samtidig tvunget til å gjøre regning med ham som en stein som lå i deres vei. De kunne ikke ignorere Guds Sønn, ikke engang etter hans død og oppstandelse, for hans trofaste disipler fortsatte frimodig å vitne om ham. (Apostlenes gjerninger 5: 28) Jesus Kristus ble således en klippe som de vantro snublet over, og som ble dem til fall. Akkurat som de som viser seg å ha en sann tro, er bestemt til frelse, er de vantro bestemt til å lide tap. Guds Sønn sa om seg selv: «Den som faller mot denne steinen, skal skade seg. Men den som steinen faller på, skal bli knust.» — Lukas 20: 18.
HVA SOM SKJER NÅR EN ’KOMMER TIL DEN LEVENDE STEIN’
11. Hvordan ble troende i det første århundre «levende steiner»?
11 Ved at de troende i det første århundre godtok Jesus Kristus som den dyrebare «levende stein» som var utvalgt av Gud, ble de selv «levende steiner». På hvilken måte? De sluttet å være ’døde på grunn av sine synder’ og kunne i stedet glede seg over et ’nytt liv’ som Guds sønner. (Romerne 6: 4; Kolosserne 2: 13) Gjennom Kristus, den «levende stein», fikk de del i livgivende goder. Men de skulle ikke ligge som livløse byggesteiner uten å tjene et gagnlig formål. Nei, de skulle danne en harmonisk bygning. For å kunne danne et enhetlig byggverk måtte de legge den samme selvoppofrende kjærlighet for dagen overfor hverandre som deres Forbilde hadde lagt for dagen overfor dem. (Johannes 13: 34) De skulle være arbeidere og derved følge det eksempel Jesus Kristus satte da han var på jorden. Guds Sønn gikk helt og fullt inn for å gjøre sin Fars vilje ved å dekke andres behov og hjelpe dem til å begynne å vandre på den vei som fører til evig liv. — Johannes 4: 34.
12. Hva ble de «levende steiner» bygd opp til, og hvilket ansvar påhvilte dem derfor?
12 Apostelen Peter understreket klart og tydelig ved sine ord at kristne som blir bygd opp av Gud til et åndelig hus, en helligdom eller et tempel, har et viktig arbeid å utføre. (Jevnfør 1. Korinter 3: 5—17; 6: 19.) Legg merke til hva Peter sier: «Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap.» Ja, dette tempel av «levende steiner» er også et «hellig presteskap». Enhver åndsavlet kristen er derfor en prest som tjener trofast under den store Øversteprest, Jesus Kristus. En slik kristen trenger ikke noe menneske eller noen gruppe av mennesker til å fungere som prest for ham. Som prest består hans arbeid i å ’bære fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus’. (1. Peter 2: 5) Hva består så disse offerne i?
13—15. Hva er de «åndelige offer», og hvordan kan det bevises ut fra Bibelen?
13 Peter sier at de er «åndelige». Det kan således ikke dreie seg om dyreoffer eller grødeoffer, som blir frembåret på et eller annet bokstavelig alter. Slike materielle offers tid var forbi i og med at Guds Sønn ofret seg selv som et sonoffer som var antagelig for Gud. — Hebreerne 10: 11, 12.
14 Også i de hebraiske skrifter finner vi uttalelser som viser hva som var antagelige «åndelige offer». Vi leser for eksempel: «Ofre Gud takksigelse.» (Salme 50: 14, EN; se også vers 23.) «La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.» (Salme 141: 2) «La oss betale med okser, med våre lepper!» (Hosea 14: 3, EN) De «åndelige offer» innbefatter således slike ting som bønn, lovprisning og takksigelse.
15 I de kristne greske skrifter finner vi enda flere opplysninger. Vi får følgende oppfordring: «La oss ved ham [Kristus] stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.» (Hebreerne 13: 15, 16) I Filipperne 2: 17 (NW) taler apostelen Paulus om «offeret og den offentlige tjeneste som troen har ledet dere til», og som han selv var blitt «utøst som et drikkoffer på». Disse skriftstedene understreker betydningen av å vise aktiv interesse for andres åndelige og fysiske velferd og være villig til å bruke tid, krefter og midler til gagn for dem. En slik interesse kommer til uttrykk ved at vi deler Guds budskap med våre medmennesker og hjelper dem som er trengende, slik som vårt Forbilde, Jesus Kristus, gjorde. Den Høyeste betrakter altså det at hans tjenere gjør godt mot sine medmennesker, som et velbehagelig lovprisningsoffer.
16, 17. Hvilke fornuftige grunner har vi for å frembære slike «åndelige offer» og forkynne Guds «storverk»?
16 På grunn av alle de storslagne ting Jehova Gud gjennom sin Sønn hadde gjort for de troende i det første århundre, hadde de god grunn til å føle seg tilskyndt til å ’bære fram åndelige offer’. De var en gang i ’mørke’ og uten håp. Mens de var en del av verden, var de underlagt dens «fyrste», Satan, «mørkets makt». (Johannes 14: 30; Kolosserne 1: 13) De ikke-jødiske folkeslagene var praktisk talt uvitende om den sanne Gud og hans hensikter. De stod ikke i et godt forhold til ham. Apostelen Peter henledet oppmerksomheten på denne kjensgjerning da han sa: «Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet.» (1. Peter 2: 10) Ja, ved å ta imot Jesus Kristus var både jøder og ikke-jøder blitt «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk [en hellig nasjon, NW], et folk som er Guds eiendom». (1. Peter 2: 9) De var «utvalgt» av Gud som hans folk, de var kalt til å være konger og prester sammen med Jesus Kristus, og de utgjorde en nasjon som var satt til side for et hellig formål og var kjøpt som den Høyestes eiendom med hans Sønns uvurderlige blod. (Jevnfør 2. Mosebok 19: 5, 6; Åpenbaringen 5: 9, 10, NW; se også UO.) De åndelige israelitter ble virkelig på en enestående måte vist barmhjertighet. De som tilhørte denne ’hellige nasjon’, fikk guddommelig opplysning og dessuten lys i form av Guds gunst. Det var noe helt annet enn den gang da de var i ’mørke’. fremmedgjort for den Høyeste og uvitende om hans vilje og hensikt.
17 Ettersom Jehova hadde anerkjent disse Jesu Kristi disipler og vist dem sin ufortjente gunst, følte de seg tilskyndt til å forkynne for alle hva den Høyeste hadde gjort for dem ved sin Sønn. De kunne ganske enkelt ikke la være å tale om sin himmelske Fars «storverk», om hans vidunderlige gjerninger.
18. Hvordan bør vi anvende det som er blitt behandlet i dette kapitlet, på oss selv, og hvorfor?
18 I dag bør alle sanne Jesu Kristi disipler, også de som utgjør den ’store skare’, og som har tilknytning til denne ’hellige nasjon’, på lignende måte føle seg tilskyndt til å leve et rettskaffent liv og hjelpe andre til å oppnå Guds godkjennelse. (Åpenbaringen 7: 9—15) Vi bør av hjertet ønske å anstrenge oss for å hjelpe dem som har et åndelig behov. Det at vi på den måten etterligner Guds Sønn, vil gjøre vårt liv langt rikere. Det kan bringe oss stor glede å gjøre våre medmennesker lykkelige, å trøste dem og styrke dem. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Til gjengjeld vil de som vi hjelper på en uselvisk måte ved å bruke vår tid og våre krefter og midler, vise oss sin hengivenhet og takknemlighet. Og selv om noen kanskje unnlater å vise takknemlighet, vil vi likevel ha den dype tilfredshet det gir å vite at vi har behaget vår himmelske Far. Når vi gjør hans vilje, kan vi dessuten være forvisset om at han vil hjelpe oss og lede oss. (1. Johannes 3: 22) Ja, vi vil bli rikelig velsignet av Jehova Gud når vi følger det eksempel som ble satt av hans Sønn, som er så dyrebar i hans øyne!
[Studiespørsmål]
