Menn som kan hjelpe deg til å nå målet
Kapittel 9
Menn som kan hjelpe deg til å nå målet
1, 2. a) Hva trenger vi når vi har problemer? b) Spesielt hvem i den kristne menighet kan yte slik hjelp?
ET OPPMUNTRENDE ord i nødens stund, en hjelpende hånd når problemene hoper seg opp — til hvor stor velsignelse kan ikke det være! Ettersom det ikke er til å unngå at vi blir stilt overfor hindringer på vår vei mot målet, det evige liv, er slik hjelp virkelig av stor betydning. Det er i sannhet en velsignelse at det finnes trofaste eldste i den kristne menighet som kan bygge opp menighetens medlemmer og gi dem den trøst de så sårt trenger.
2 Bibelen taler om disse «hyrder» som «gaver i form av mennesker» som Jesus Kristus har gitt med tanke på at menigheten skal bygges opp i kjærlighet. (Efeserne 4: 7 — 16, vers 8 fra NW) Hvis du noen gang skulle føle at du begynner å bli svak i troen, eller at de problemer eller prøvelser du blir stilt overfor, gjør deg forvirret, rådvill eller mismodig, bør du henvende deg til de eldste. De er hengivne brødre som kan hjelpe deg til å holde fast ved din beslutning om å være en godkjent disippel av Guds Sønn.
3. Hvilken formaning får de eldste i 1. Peter 5: 1—3?
3 En undersøkelse av hva apostelen Peter skrev til de eldste, vil vise oss hvordan og hvorfor de kan gi deg hjelp som vil være til styrke for deg. Vi leser:
«Nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn [med iver, NW]. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.» — 1. Peter 5: 1—3.
4. Hvordan viser Peters ord at han ikke opphøyde seg over de eldste han skrev til?
4 Vi kan være glade for at det finnes kristne menn som ønsker å følge apostelen Peters veiledning. Når de gir menighetens medlemmer åndelig hjelp, gjør de det i apostelens ånd. Det er kjærlighet til Gud og deres brødre som driver dem. Legg merke til at Peter ikke opphøyde seg selv over de eldste som han formante eller oppmuntret. Han omtalte seg selv som en som ’selv var en eldste’, det vil si som en ’medeldste’. Apostelen omtalte på den måten seg selv som en bror som hadde medfølelse med og forståelse for de eldste på grunn av den stilling de hadde i menigheten. En eldste som legger en slik medfølende holdning for dagen i sin omgang med sine medtroende, er virkelig til velsignelse for sine brødre.
5. Hvordan var Peter et «vitne om Kristi lidelser»?
5 Peters ord viser også at han var klar over hvilket stort ansvar som var blitt ham betrodd. Han omtalte seg selv som «et vitne om Kristi lidelser» og en som hadde del i «herligheten som skal åpenbares». Peter hadde selv opplevd hvordan Guds Sønn ble hånt og spottet, mishandlet og til slutt naglet til en pel. Han hadde med egne øyne sett den oppstandne Jesus Kristus og hans himmelfart. Og i sitt annet brev skriver han:
«Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste Herlighet: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell.» — 2. Peter 1: 16—18; jevnfør Matteus 16: 28 til 17: 9.
6. Hvorfor hadde de eldste som Peter skrev til, god grunn til å gi akt på hans ord?
6 De eldste som Peter rettet sine oppmuntrende ord til, hadde virkelig god grunn til å gi akt på ordene til en medeldste som kunne omtale seg selv som en som var et «vitne om Kristi lidelser» og hadde del i «herligheten som skal åpenbares». Apostelen appellerte ikke bare til dem på en ydmyk måte, men han satte selv et eksempel som var verdt å etterfølge, for som den bibelske beretning viser, var han selv aktivt opptatt med å gjøre kjent de ting som han hadde vært et øyenvitne til, noe han ofte gjorde med stor fare for sitt eget liv. — Apostlenes gjerninger 2: 22—38; 4: 8—12, 19, 20; 5: 29—32.
7, 8. a) Hva bør en eldste være klar over med hensyn til hvem som eier hjorden? b) Hvordan kan dette berøre den måten han behandler menigheten på?
7 Hvis en eldste i dag skal være lik Peter, må han være klar over at menighetens medlemmer ikke tilhører ham, men Jehova Gud. Apostelen Paulus henledet også oppmerksomheten på denne viktige kjensgjerning. Til de eldste i menigheten i Efesos sa han: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn.» — Apostlenes gjerninger 20: 28, NW.
8 Jehova Gud betalte en høy pris for at medlemmene av den kristne menighet skulle bli hans eiendom. De kunne ikke ha blitt kjøpt med noen pris som var høyere enn blodet av hans syndfrie Sønn. Når de eldste har Jehovas syn på verdien av den menighet de har fått i oppdrag å dra omsorg for, hjelper det dem til å bestrebe seg på å hjelpe hver enkelt til å fortsette å være den Høyestes ærbare eiendom. Hvis de skulle behandle hjorden på en dårlig måte, ville Gud kreve dem til regnskap for det. Det er grunnen til at de eldste vil bestrebe seg på å anerkjenne verdien av hver enkelt i menigheten. Det kan hindre dem i å innta en overlegen holdning til hjorden og behandle den på en hard, dominerende måte. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 29.) De enkelte medlemmer av menigheten blir i høy grad oppbygd av brødre som viser dem den respekt som de har krav på. Når de eldste viser seg å være gode «hyrder» og har hele hjordens åndelige og fysiske ve og vel i tankene, vil det gi alle en følelse av trygghet.
«IKKE AV TVANG, MEN AV FRI VILJE»
9, 10. a) Hvordan kan en eldste komme til å vokte hjorden «av tvang»? b) Hva vil vise at han vokter menigheten «av fri vilje»?
9 I enhver situasjon hvor det er behov for hjelp, vil en person finne det mye lettere å gå til en som ikke bare kan yte hjelp, men som også ønsker å gjøre det. Det var derfor passende at Peter oppfordret de eldste til å vokte hjorden, «ikke av tvang, men av fri vilje». (1. Peter 5: 2) Den som ønsker å være en god «hyrde» i menigheten, må være på vakt mot å utføre sitt arbeid bare av pliktfølelse. En eldste som betrakter sitt arbeid i menigheten som en byrde og ikke finner noen glede i det, utfører bare sitt oppdrag «av tvang». De som tilhører hjorden, vil merke dette og trekke seg bort fra ham. De vil ikke belaste en slik eldste ytterligere med sine problemer. Men når en eldste finner glede i å ivareta sine forpliktelser fordi han virkelig ønsker å utføre det arbeid som er forbundet med det, vil menighetens medlemmer dras til ham. En slik villighet til å tjene skriver seg fra en dyp kjærlighet til Gud og til hans folks menighet. Det er et vitnesbyrd om at den eldste utfører sin tjeneste for hjorden med den rette innstilling.
10 På den annen side må naturligvis en eldste legge god dømmekraft for dagen, slik at han ikke belaster seg med flere oppgaver enn han rimeligvis kan klare. Når han blir eldre og hans helse svikter, vil han kanskje ikke kunne gjøre så mye som tidligere, og det krever kanskje at han ber andre kvalifiserte menn om hjelp. Ikke desto mindre vil han fremdeles kunne finne glede i å være en villig «hyrde» innenfor rammen av sine muligheter.
’IKKE FOR VINNINGS SKYLD, MEN MED IVER’
11. Hvorfor er det en fare for at en eldste kan komme til å vokte menigheten «av kjærlighet til uærlig vinning»?
11 En eldste må ikke bare ha en villig ånd, men han må også ha et rent, uselvisk motiv for å kunne være til virkelig hjelp for sine brødre. Apostelen Peter advarte de eldste mot å tjene «for vinnings skyld» eller «av kjærlighet til uærlig vinning» (NW). Hvis noen brukte sin oppgave som hyrde for å få materielle eiendeler, ære eller makt, ville det være å bruke den på en uærlig måte. Bibelen sier riktignok at menn som arbeidet hardt med forkynnelse og undervisning, skulle få «dobbel belønning». (1. Timoteus 5: 17, 18) Men en slik «dobbel belønning» burde alltid komme spontant fra menighetens medlemmer. En eldste burde aldri betrakte det som noe han med rette kan vente eller har krav på. En eldste vil kanskje på en måte oppnå en fremtredende stilling på grunn av at omstendighetene gjør det mulig for ham å bruke mer tid i Rikets virksomhet enn andre, eller på grunn av at han har spesielle evner. Dette kan lett komme til å utgjøre en fristelse for ham som får ham til å ønske at andre skal gi ham visse materielle ting. Ja, han kan til og med komme med antydninger i den retning. Det kan føre til at han i første rekke pleier omgang med velstående personer i menigheten og på den måten forsømmer andre. Han vil kanskje gjerne høre lovord, men ignorerer eller avviser kanskje berettiget kritikk eller veiledning.
12, 13. Hvordan viste Paulus at han tjente sine brødre «med iver»?
12 Selv om dette kanskje hender med forholdsvis få menn i den kristne menighet i vår tid, bør de eldste ikke bagatellisere faren for dette. De bør stå imot enhver tendens til å oppnå materielle fordeler på grunn av det åndelige forhold de står i til sine brødre. Den kristne apostelen Paulus satte et utmerket eksempel hva dette angår. Han kunne si til de eldste i menigheten i Efesos:
«Husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. . . . Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet at med disse mine hender har jeg vært med og skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte. Alltid har jeg vist at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. For vi husker de ord Herren Jesus selv sa: Det er en større lykke å gi enn å få.» — Apostlenes gjerninger 20: 31—35.
13 En menighet høster umåtelig stort gagn av menn som arbeider «med iver», slik som Paulus gjorde. Han gledet seg over å tjene sine brødre og traktet aldri etter noe av det som de hadde, og som han kunne ha brukt. Hans glede var en følge av at han villig gav av seg selv for å bygge opp sine brødre.
14. Hvordan viser 1. Tessaloniker 2: 5—8 hva det innebærer å vokte menigheten «med iver»?
14 At han og hans medarbeidere tjente uten hykleri, fremgår tydelig av hans ord til tessalonikerne:
«Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere, Gud er vårt vitne. Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere.» (1. Tessaloniker 2: 5—8)
Ja, i stedet for å forsøke å oppnå personlige fordeler behandlet Paulus menighetens medlemmer slik som en kjærlig, omsorgsfull og selvoppofrende mor behandler barna sine. — Jevnfør Johannes 10: 11—13.
15. Hvordan bør de eldste bestrebe seg på å vokte hjorden?
15 En eldste må ikke bare tjene med et rett motiv ved å ha hjordens beste i tankene, men han må også være klar over betydningen av å sørge for menigheten på rette måte. Apostelen Peter gav de eldste det råd at de ’ikke skulle herske over menigheten som var betrodd dem, men være et eksempel for hjorden’. (1. Peter 5: 3) I samsvar med denne formaningen skulle de eldste ikke heve seg over sine brødre. Det ville være i strid med den veiledning Jesus gav sine etterfølgere:
«Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus. Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener.» (Matteus 23: 8—11)
En eldste vil ikke komme med befalinger som om han var en herre, eller forsøke å bestemme hvordan menighetens medlemmer skal leve sitt liv, men han vil ydmykt tjene sine brødre. Ved sitt eksempel oppmuntrer han hjorden til å etterligne Kristus. — Jevnfør 1. Tessaloniker 2: 9—12.
16. Hvorfor kan menighetens medlemmer tillitsfullt henvende seg til trofaste eldste?
16 Når de eldste selv setter et godt eksempel hva den kristne levemåte og den kristne virksomhet angår, kan de gjøre mye for å hjelpe sine medtroende til å bli godkjent av Jehova Gud. «Overhyrden», Jesus Kristus, som de tjener under, vil dessuten belønne alle trofaste underhyrder når han åpenbarer seg i herlighet som «Kongenes Konge og Herrenes Herre». (Åpenbaringen 19: 16; 1. Timoteus 6: 15) Som apostelen Peter skrev: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.» (1. Peter 5: 4) Menn som tjener sine brødre av den rette grunn, med det rette motiv og på den rette måte, er til virkelig hjelp for menigheten og kan i høy grad bidra til at menighetens medlemmer finner glede i å vandre på den kristne vei. (2. Korinter 1: 24) Nøl ikke med å benytte deg av den hjelp trofaste eldste kan gi, når som helst du måtte ha behov for det.
[Studiespørsmål]
