Utlendinger og midlertidige innbyggere med en eksemplarisk oppførsel
Kapittel 7
Utlendinger og midlertidige innbyggere med en eksemplarisk oppførsel
1, 2. Hvordan blir utlendinger ofte betraktet, og hvorfor?
EN SOM skiller seg ut fra folk flest der hvor han bor, blir ofte betraktet med mistillit og mistenksomhet. Alle legger nøye merke til hans oppførsel. Dessverre har noen på grunn av den dårlige oppførsel en enkelt utlending i deres nabolag har hatt, kommet til å bli forutinntatt overfor en hel rase, nasjon eller stamme. Selv myndighetene lager lover og bestemmelser som bare gjelder for utlendinger. Hvis en utlendings oppførsel blir betraktet som lite ønskverdig, kan han bli utvist.
2 Hvorfor er alt dette noe som i høy grad angår en kristen? Hvordan bør det berøre hans vei eller levemåte?
3. a) Hvorfor er sanne kristne «utlendinger» i denne verden? b) Hvordan betrakter ikke-troende dem, og hvorfor?
3 I denne verden er sanne kristne «utlendinger og midlertidige innbyggere», for de ser fram til et blivende sted, som vil være en del av Guds ’nye himmel og nye jord’. (1. Peter 2: 11, NW; 2. Peter 3: 13) Fordi sanne disipler av Jesus Kristus bestreber seg på å tenke og handle i samsvar med Den hellige skrift, vil kanskje ikke-troende eller slike som bare gir seg ut for å praktisere den sanne kristendom, se ned på dem som om de var lite ønskverdige «utlendinger». En kristen bør imidlertid ikke skamme seg over hva verden mener om ham. Sett fra Guds synspunkt har han en verdig status som utlending. En kristen vil derfor gjøre sitt ytterste for å oppføre seg på en slik måte at ingen med rette kan laste ham.
4, 5. a) Hvorfor kunne apostelen Peter snakke om de kristne i det første århundre som «midlertidige innbyggere» som var «spredt omkring»? b) Hvordan betraktet Jehova Gud dem?
4 Da apostelen Peter skrev til sine medtroende, henledet han oppmerksomheten på deres ærbare stilling som «utlendinger og midlertidige innbyggere». I innledningen til hans første brev leser vi:
«Peter, Jesu Kristi apostel — til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod.» — 1. Peter 1: 1, 2, EN.
5 I det første århundre bodde de troende i mange forskjellige land midt iblant en stor, ikke-kristen befolkning. Ofte ble de med urette foraktet av sine medmennesker. Det må derfor ha vært til oppmuntring for dem å få Peters brev og lese om hvordan Jehova så på dem. De var i virkeligheten Guds «utvalgte». Den Høyeste hadde gjort dem til sin eiendom, til sitt folk. Lenge før den kristne menighet, som bestod av både jøder og ikke-jøder, ble til, visste den Allmektige at det i sin tid ville være en slik gruppe av hans tjenere som ville bo på forskjellige deler av jorden. Ved at Guds ånd virket på dem, ble de helliget eller satt til side for et hellig formål. Jehova handlet med dem for at de skulle være hans lydige barn og gjøre hans vilje. Det at de visste at universets Overherre ville bruke dem på denne måten, var uten tvil til stor oppmuntring for dem og tilskyndte dem helt sikkert til å leve opp til Guds edle hensikt med dem.
6. a) Hvordan kom de kristne i en ren stilling innfor Gud? b) Hva kan være innbefattet i det at de ble ’oversprengt med Jesu Kristi blod’?
6 Det var naturligvis ikke på grunn av sin egen fortjeneste de troende ble et utvalgt, helliget folk. De var syndere og måtte bli renset, og apostelen Peter omtalte dem derfor som mennesker som var blitt renset ved å bli ’oversprengt med Jesu Kristi blod’. Dette minner oss om den renselse en israelitt som var blitt seremonielt uren ved for eksempel å berøre et lik, måtte gjennomgå. For igjen å bli ren måtte en slik person bli oversprengt med renselsesvann. (4. Mosebok 19: 1—22) På lignende måte var den sonende verdi av Kristi offer blitt anvendt til gagn for de kristne, som derved kunne ha en ren samvittighet overfor Gud og frimodig vende seg til ham i bønn. (Hebreerne 9: 13, 14; 10: 19—22) Vi husker også at da Moses sprengte offerdyrenes blod på folket, ble israelittene tatt inn i et paktsforhold til Jehova. (2. Mosebok 24: 3—8) Ordene om å ’bli oversprengt med Jesu Kristi blod’ kan derfor også henlede oppmerksomheten på at disse troende var blitt tatt inn i den nye pakt, en pakt som ble inngått med Jesus Kristus som mellommann og gjort gyldig ved hans utgytte blod, og at de nå kunne få del i paktens velsignelser.
7. Hva krever vår status som «utlendinger» av oss?
7 I likhet med de troende i det første århundre har hengivne disipler av Jesus Kristus i dag en ærbar stilling innfor Jehova Gud. I denne verden må de oppføre seg som eksemplariske «utlendinger» og «midlertidige innbyggere». Hvis de ikke gjør det, vil de føre vanære over Jehova Gud og hans folks menighet. Alle bør derfor legge seg apostelen Peters formaning på hjerte: «Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger og midlertidige innbyggere til å avholde dere fra kjødelige lyster, som fører krig mot sjelen.» — 1. Peter 2: 11, NW.
8. Hva bør vi ikke tillate oss å bli altfor knyttet til, og hvorfor?
8 Fordi vi er «utlendinger og midlertidige innbyggere» i den nåværende tingenes ordning, som skal forgå, kan vi ikke tillate oss å bli altfor knyttet til noe i den. Ingen jordiske bånd, sorger, gleder eller eiendeler er varige. «Tid og uforutsett hendelse» møter alle mennesker og kan plutselig og på en dramatisk måte forandre en persons omstendigheter. (Forkynneren 9: 11, NW) Det er derfor virkelig forstandig å gi akt på apostelen Paulus’ veiledning: «Derfor bør de som har hustruer, være som om de ikke hadde noen, og de som gråter, være som de som ikke gråter, og de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, og de som kjøper, som de som ikke eier noe, og de som gjør bruk av verden, som de som ikke bruker den fullt ut; for denne verdens scene skifter.» (1. Korinter 7: 29—31, NW) Hvis vi blir altfor sterkt grepet av de sorger og gleder som skyldes disse stadig skiftende omstendigheter og forhold, kan det forhindre at vi kommer i et nærere forhold til den Høyeste og hans Sønn, og i høy grad være til skade for oss.
9, 10. a) Hva er grunnen til at verdslige mennesker betrakter sine eiendeler slik som de gjør? b) Hvorfor bør vårt syn på materielle ting være annerledes?
9 Den situasjon de fleste mennesker befinner seg i, viser tydelig hvorfor vi ikke bør forsøke å ’bruke verden fullt ut’. Folk i sin alminnelighet har ikke kjennskap til Guds løfte om «en ny himmel og en ny jord», eller de har ikke noen virkelig tro på en slik rettferdig, ny ordning. De har derfor ikke noe annet enn sitt nåværende liv å konsentrere seg om. De mangler et virkelig håp for framtiden. Det er derfor de tenker så mye på sine daglige behov og er så oppsatt på å få del i så mye som mulig av det denne verden kan tilby. (Matteus 6: 31, 32) Deres øyne stråler ved tanken på pene klær, funklende juveler, dyre smykker, vakre møbler eller et luksuriøst innredet hjem. De håper kanskje på å kunne gjøre inntrykk på andre med sine materielle eiendeler. — 1. Johannes 2: 15—17.
10 En kristen derimot er klar over at en evig framtid ligger foran ham. Det ville være tåpelig av ham å bli så oppslukt av dagliglivets gjøremål at han praktisk talt ikke har noen tid til å tenke på Skaperen, som hans framtid avhenger av. Det betyr ikke at sanne tjenere for Gud ikke med rette kan glede seg over mange av de gode ting som kan kjøpes for penger. Men vi vil ikke tillate at selv sunne gleder og nyttige materielle eiendeler blir det viktigste i vårt liv, ikke hvis vi virkelig er klar over at vi er «midlertidige innbyggere» i den nåværende ordning. Selv om vi ikke sløser eller behandler tingene våre på en skjødesløs måte, vil vi med rette betrakte dem slik som pålitelige mennesker som leier en møblert leilighet med forskjellig utstyr som de kan bruke, betrakter tingene i en slik leilighet. De behandler dem pent, men de blir aldri så knyttet til dem som til sine personlige eiendeler. Vårt liv bør vise at vi er klar over at ikke noe i den nåværende ordning er varig, og at vi bare er «utlendinger» og «midlertidige innbyggere», som ser fram til en ny ordning, som Gud har lovt å skape.
’AVHOLD DERE FRA KJØDELIGE LYSTER’
11. Hva innbefatter de kjødelige lyster vi må avholde oss fra?
11 Men hvis vi skal nå målet etter at vi har begynt å vandre på den kristne vei, kreves det noe langt mer av oss enn at vi er klar over at vårt liv nå i denne verden er underlagt omstendigheter og forandringer som ikke kan forutses. Vi må også vie Bibelens formaning om å ’avholde oss fra kjødelige lyster’ den nødvendige oppmerksomhet. Disse lystene er urett begjær som gjør seg gjeldende i kroppens lemmer. Apostelen Paulus’ brev til galaterne viser hva slags synder slike urette lyster fører til. Etter at apostelen har vist at den som lar seg lede av Guds ånd, ikke ’følger begjæret i den syndige natur’, regner han opp kjødets gjerninger — «hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag». — Galaterne 5: 16, 19—21.
12, 13. a) Hvordan kan det sies at de kjødelige lyster «fører krig mot sjelen»? b) Hva må vi gjøre for å kunne bevare en ren stilling innfor Gud?
12 Som følge av den nedarvede synd blir vi stadig utsatt for et press til å gjøre kjødets gjerninger ved å ’følge begjæret i vår syndige natur’. Et slikt skadelig begjær kan sammenlignes med en inntrengende hær. Det forsøker å få herredømme over hele sjelen, hele personen, og få ham til å gi etter for syndige lidenskaper. Den kristne apostelen Paulus var i høy grad klar over den kamp som på den måten pågår i det indre. Om seg selv skrev han: «Jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (Romerne 7: 18, 19) Denne konflikten i Paulus’ indre gjorde det nødvendig for ham å ’tvinge kroppen til å lystre, slik at ikke han som hadde forkynt for andre, selv skulle bli forkastet’. — 1. Korinter 9: 27.
13 På lignende måte bør vårt ønske om å være rene i Guds øyne og bli velsignet av ham, få oss til å anstrenge oss, slik at et urett begjær som vi måtte ha, blir holdt under kontroll. Hvorfor skulle vi gjøre en hard kamp enda hardere ved å velge underholdning, lesestoff eller omgang som nødvendigvis vil føre til at våre syndige tilbøyeligheter blir stimulert og presset øker? Vi trenger i stedet å gjøre noe positivt for å beskytte oss. Vi bør huske at vi ikke kan klare dette i egen kraft, men trenger våre hengivne brødres oppmuntring og Guds ånds hjelp. Apostelen Paulus oppfordret Timoteus til å «jage etter rettferd, troskap og kjærlighet, og etter fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte». (2. Timoteus 2: 22) Hvis vi også gjør det, vil vi med Guds ånds hjelp kunne forhindre at urette ønsker får makt over oss. Når vi på den måten motstår våre kjødelige lyster ved å sørge for at vårt sinn er opptatt med det som er edelt, rett og rent og verdt å elske og akte, vil vi unngå å pådra oss Guds mishag. (Filipperne 4: 8, 9) Da vil vi ikke selv bli funnet uverdige etter at vi har hjulpet andre til å vandre på den rette vei.
EN RETT OPPFØRSEL KAN HJELPE ANDRE TIL Å ANTA DEN SANNE TILBEDELSE
14. Hvordan kan andre høste gagn av at de ser at vi ’avholder oss fra kjødelige lyster’?
14 Når vi ’avholder oss fra kjødelige lyster’, vil det også ha en annen gagnlig virkning. Apostelen Peter skrev: «Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer.» — 1. Peter 2: 12.
15. Hvordan ble de kristne i det første århundre fremstilt på en feilaktig måte?
15 De kristne i det første århundre ble ofte fremstilt på en feilaktig måte, som «dårlige mennesker». Slike anklager som disse var typiske: «Disse mennene lager bråk i byen vår. . . . og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» (Apostlenes gjerninger 16: 20, 21) ’Disse folkene oppvigler hele verden.’ ’De handler stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.’ (Apostlenes gjerninger 17: 6, 7) Apostelen Paulus ble anklaget for å være ’den rene pest og skape uro blant alle jødene rundt i verden’. (Apostlenes gjerninger 24: 5) Ledende menn blant jødene i Roma sa til Paulus: «Vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand.» — Apostlenes gjerninger 28: 22.
16. a) Hva er de sanne kristnes beste forsvar mot en feilaktig fremstilling av dem? b) Hvordan kan dette være til hjelp for motstanderne?
16 Det beste forsvar mot en slik feilaktig fremstilling er en rett oppførsel. Når de kristne viser seg å være lovlydige borgere, trofast betaler sin skatt, er villige til å gjøre alt «som er godt», er flittige på arbeidsplassen, er ærlige og viser virkelig interesse for sine medmenneskers ve og vel, vil det være tydelig at de anklager som blir rettet mot dem, er falske. (Titus 2: 2 til 3: 2) Selv personer som kommer med nedsettende uttalelser om de kristne som de har hørt av andre, kan på den måten bli hjulpet til å innse hvilken feilaktig handlemåte de har fulgt, og bli tilskyndt til å anta den sanne tilbedelse. På den dag Gud kommer for å dømme, kan da slike som tidligere gav et feilaktig bilde av de kristne, bli regnet med blant dem som ærer og priser den Høyeste.
17. Hva bør vi tenke alvorlig over i betraktning av den gagnlige virkning en rett oppførsel har på iakttagere?
17 Den kjensgjerning at en kristen ved en rettskaffen livsførsel kan gjøre mye godt, bør få oss til å tenke alvorlig over hvordan vi behandler andre, og i hvor høy grad vi viser interesse for våre medmennesker. Vi ønsker på ingen måte å lukke øynene for vår nestes behov. Men det må naturligvis ikke bare være «taktikk» når vi som kristne er vennlige, forekommende og høflige. Det er noe av det mest grunnleggende i vårt liv som kristne. I Bergprekenen kom Jesus Kristus med denne formaningen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Bibelen sier også: «La oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.» (Galaterne 6: 10) «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» (Romerne 12: 18) «Strev etter å gjøre godt mot hverandre, ja, mot alle.» — 1. Tessaloniker 5: 15.
18, 19. Hva bør i samsvar med 1. Peter 3: 8 kunne sies om vår innstilling og vår handlemåte som kristne?
18 Det er tydelig at det å være en kristen innbefatter mer enn å være til stede på møter sammen med medtroende og å dele bibelske sannheter med andre, selv om det naturligvis er viktig. (Matteus 28: 19, 20; Hebreerne 10: 24, 25) Vi er også forpliktet til å etterligne Guds Sønns holdninger, handlinger og personlighet. Apostelen Peter skrev: «Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet.» (1. Peter 3: 8) For å ha det «samme sinn» må vi ha «samme syn og samme tanke». (1. Korinter 1: 10) Vi bør først og fremst etterligne Jesus Kristus, som viste sin kjærlighet ved å gi sitt liv for oss, og ha samme innstilling som han. (Johannes 13: 34, 35; 15: 12, 13) Jesu Kristi sanne disipler har virkelig «samme sinn». Det er noe som fremgår av den kjærlighet og enhet som hersker blant dem verden over. Likevel bør hver enkelt av oss spørre seg selv: ’Fremmer jeg virkelig denne enhetens og kjærlighetens ånd? Hvordan gjør jeg det, og i hvilken utstrekning gjør jeg det?’
19 Hvis vi virkelig elsker våre åndelige brødre, vil vi være gode og vennlige og villige til å tilgi dem. Etter at et problem er blitt drøftet og vi er blitt enige om en løsning, vil vi ikke fortsette å nære uvilje mot enkelte medlemmer av den kristne menighet som kanskje bidrog til å skape det problem som oppstod, og med vilje unngå dem. I samsvar med Peters veiledning må vi være på vakt, slik at vi ikke blir påvirket av den ubarmhjertighet, hardhet og stolthet som er så vanlig i verden. Andre bør kunne se at vi har medfølelse med dem som lider, at vi har inderlig kjærlighet til eller hengivenhet for våre åndelige brødre, at vi ’viser hjertelag’ eller er tilbøyelige til å vise medynk, og at vi ikke har høye tanker om oss selv, men er ydmyke og villige til å tjene andre. — Jevnfør Matteus 18: 21—35; 1. Tessaloniker 2: 7—12; 5: 14.
20. Hva innebærer det å gi akt på veiledningen i 1. Peter 3: 9?
20 Vi bør dessuten ikke bare vise medfølelse, barmhjertighet og vennlighet overfor våre medtroende. (Lukas 6: 27—36) Apostelen Peter oppfordret videre de kristne til ikke å ’gjengjelde ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigne’. (1. Peter 3: 9) Det betyr ikke at vi skal lovprise dem som gjør oss ondt og bruker skjellsord mot oss, eller overøse dem med kjærlighet. Men vi vil utrette mye godt og oppnå stor lykke og fred i sinnet hvis vi fortsetter å være vennlige og hensynsfulle overfor dem i håp om at de vil forandre sin handlemåte og på den måten oppnå Guds velsignelse.
HVORFOR VI IKKE BØR HEVNE OSS
21. Hvordan kan Jehovas eksempel hjelpe oss til ikke å hevne oss?
21 Den kjensgjerning at Jehova Gud i sin barmhjertighet har tilgitt oss våre synder på grunnlag av Jesu offer, burde tilskynde oss til å behandle selv våre fiender på en vennlig og medfølende måte. Jesus Kristus sa: «Om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.» (Matteus 6: 15) Hvis vi skal oppnå varige velsignelser fra Gud, må vi derfor være villige til å velsigne andre. Jehova Gud tillater at vi blir utsatt for dårlig behandling. En av grunnene til det er at vi på den måten kan få anledning til å vise at vi er villige til å tilgi våre medmennesker og vise dem barmhjertighet. Apostelen Peter gav uttrykk for denne tanken da han videre sa: «For dere ble kalt til denne handlemåte [å velsigne dem som prøver å skade dere], slik at dere kan arve velsignelse.» (1. Peter 3: 9, NW) Dette betyr ikke at vår himmelske Far ønsker at andre skal skade oss. Han har bare ikke grepet inn for å forhindre at vi blir utsatt for de problemer som møter syndige mennesker i en syndig verden. Og dette gir oss anledning til å vise hvorvidt vi virkelig ønsker å være lik ham — gode, medfølende og villige til å tilgi.
22. Hvordan hjelper Salme 34: 13—17 oss til å unngå å ha en hevngjerrig ånd?
22 Peter fortsetter å oppmuntre oss til ikke å hevne oss ved det vi sier eller gjør. Han siterer fra Salme 34: 13—17 og skriver:
«Den som elsker livet og vil oppleve dager med lykke, han må holde sin tunge fra det onde og sine lepper fra svikefull tale, han må vende seg fra det onde og gjøre det gode, søke fred og jage etter den. For Herrens øyne følger de rettferdige, og han vender øret til deres bønn. Men Herren vender seg mot dem som gjør det onde.» — 1. Peter 3: 10—12.
23, 24. a) Hva innebærer det å ’elske livet’ og å ønske å «oppleve dager med lykke»? b) Hvordan høster vi gagn av å vise at vi elsker livet?
23 Med disse ordene understreker Peter at det å behandle alle mennesker på en god måte i virkeligheten er det eneste riktige. Den som «elsker livet», som setter pris på det som en Guds gave, og som ønsker å oppleve «dager med lykke» — dager som gir ham en følelse av at det er en mening med livet — viser det ved å bestrebe seg på å fremme sine medmenneskers lykke. Han holder sin tunge i tømme. Han bruker den ikke til å tale nedsettende om, skjelle ut, lyve for eller bedra andre. Han ønsker å ta avstand fra alt som er ondt, og gjøre det som er godt i Guds øyne. Som en som søker og jager etter fred, vil han ikke være aggressiv eller innta en krigersk holdning, men gjøre sitt ytterste for å bevare et godt forhold til andre og også blant andre. — Romerne 14: 19.
24 Den som viser at han elsker livet ved å hjelpe andre til å oppnå fred og lykke, blir en som andre liker å være sammen med. Andre viser ved sine ord og sine handlinger at de betrakter ham som en de trenger, savner og setter pris på. Hans liv vil derfor aldri virke tomt eller meningsløst. — Ordspråkene 11: 17, 25.
25. Hvorfor kan vi være forvisset om Jehovas kjærlige omsorg og hjelp?
25 Selv om hans godhet kanskje ikke alltid blir verdsatt, kan han være overbevist om at Jehova Gud i sin store kjærlighet vil dra omsorg for ham. Ettersom den Høyestes øyne våker over de rettferdige og hans ører alltid er rede til å høre dem, vet han nøyaktig hvilke behov de har, og kan straks sørge for at de blir dekket. Ja, han kan sørge for at de får «oppleve dager med lykke», for den gudsfrykt de viser, «har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». (1. Timoteus 4: 8) På den annen side kan de som gjør det som er ondt — som ikke gjør noe for at andre skal oppnå fred og lykke — vente å pådra seg Guds mishag. Gud vil vende seg mot dem ved å felle en ugunstig dom over dem, for det er ikke noe som unngår hans oppmerksomhet.
EN HANDLEMÅTE SOM BRINGER VELSIGNELSER
26. Hvem kan ifølge Peters ord ønske å se oss vende tilbake til verdens fordervede veier?
26 Når vi alltid har i tankene de velsignelser en god oppførsel bringer, vil det hjelpe oss til å motstå det press som blir øvd på oss for å få oss til å følge verdens nedverdigende handlemåte. Apostelen Peter oppmuntrer oss sterkt til å motstå dette presset når han sier:
«Det er nok at dere i den tid som er gått, har levd på hedensk vis i utsvevelser og sanselighet, i drikk, festing og fyll, og har drevet med forkastelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg fordi dere ikke lenger løper med dem ut i denne strøm av utskeielser, og de spotter dere. Men de skal få avlegge regnskap for ham som står klar til å dømme både levende og døde. Dette var hensikten med at det gode budskap også ble forkynt for de døde: At de kan bli dømt hva kjødet angår, fra menneskers synspunkt, men leve hva ånden angår, fra Guds synspunkt.» — 1. Peter 4: 3—6, vers 6 fra NW.
27. Hvorfor bør vi aldri ønske å vende tilbake til verdens forderv?
27 Det bør virkelig være nok at en kristen tidligere, før han kjente Guds vilje og hensikt, brukte tiden til å tilfredsstille sine syndige lidenskaper og lyster. Han bør aldri ønske å vende tilbake til et liv som var preget av utsvevelser og mangel på moralske hemninger. Vi ønsker aldri å glemme hvor tomt og meningsløst et nytelsessykt liv er, og den skam som følger med et slikt liv. (Romerne 6: 21) Dårlig, vulgær underholdning, uanstendige danser og vill, opphissende musikk, som er så vanlig i verden, bør virke frastøtende på oss, ikke tiltrekkende. Selv om det kanskje ikke er så hyggelig å bli spottet av tidligere omgangsfeller fordi vi tar avstand fra slike ting, har vi så visst ikke noe å vinne ved å delta i deres ville selskaper og leve et tøylesløst liv. Men vi har mye å tape hvis vi begynner å følge en verdslig levemåte. Alle som gjør det som er ondt, vil bli krevd til regnskap for sine handlinger av Jesus Kristus, som Jehova Gud har utnevnt til å dømme levende og døde. (2. Timoteus 4: 1) Fordi denne dommen med sikkerhet vil finne sted, er det «gode budskap» blitt forkynt for de «døde», det vil si for mennesker som var døde åndelig sett, og som trengte å angre, vende om og bli levende sett fra Guds synspunkt ved å høste gagn av Kristi offers sonende virkning.
28. a) Hvorfor kan de kristne «bli dømt hva kjødet angår, fra menneskers synspunkt»? b) Hvorfor bør den dom menneskene feller, ikke forurolige oss?
28 De som angrer, er virkelig dyrebare i Jehova Guds øyne, og han ønsker at de skal oppnå evig liv i lykke. Menneskene i denne verden er imidlertid ikke klar over hvilket godt forhold sanne kristne står i til Skaperen. Slike verdslige mennesker ser på Kristi disipler som de ser på andre mennesker, og dømmer dem «hva kjødet angår», etter deres ytre. Men det at de feller en ugunstig dom, bør ikke forurolige oss. Det som virkelig teller, er hvorvidt Jehova Gud betrakter oss som levende «hva ånden angår», det vil si, som mennesker som lever et åndelig liv. Det vil han gjøre hvis vi fortsetter å leve et liv som er i overensstemmelse med den Høyestes bud.
29. Hvilke gode grunner har vi til å fortsette å ha en rett oppførsel?
29 Vi har god grunn til å ha en rett oppførsel som «utlendinger og midlertidige innbyggere» i den nåværende ordning. Den Høyeste befaler oss å ha det. Hans eget eksempel, hans godhet og hans barmhjertighet mot oss, gjør at vi er forpliktet til å være hensynsfulle og medfølende overfor andre og villige til å tilgi dem. Det at vi har en prisverdig oppførsel, kaster et gunstig lys over vår Gud og kan hjelpe andre til å bli hans tjenere. Bare hvis vi fortsetter å ha en rett oppførsel, vil vi også fortsette å ha Jehovas velsignelse og til slutt oppnå evig liv på et blivende sted. Ikke noen annen vei bringer så store velsignelser nå og et slikt storslagent håp for framtiden.
[Studiespørsmål]
