Et Babylon som er dømt til ødeleggelse
Kapittel 4
Et Babylon som er dømt til ødeleggelse
1. a) Hva betyr «Babylon», og hvem grunnla byen med det navnet? b) Hvilket byggeprosjekt gikk den ærgjerrige Nimrod i gang med, og hva ble resultatet?
VERDEN er i dag preget av forvirring — både på det politiske, det sosiale og det religiøse område. Og «forvirring» er betydningen av det hebraiske navnet «Babylon». I 1. Mosebok blir Babylon omtalt som «Babel», et navn som også betyr «forvirring». Den byen som hadde det navnet, ble grunnlagt av Nimrod, en som gjorde opprør mot Jehova. (1. Mosebok 10: 8—10, NW) Under ledelse av den ærgjerrige Nimrod utfordret menneskene der Jehova og gikk i gang med å bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen. Jehova satte en stopper for dette gudsbespottelige prosjektet ved å forvirre byggearbeidernes ene språk, slik at de ikke kunne forstå hverandre når de prøvde å samarbeide. — 1. Mosebok 11: 1—9.
2. a) Hva skjedde med verdensmakten Babylon i 539 f.Kr.? Avmerket det enden på byen Babylon? b) Hva var den gamle byen Babylon ikke?
2 Lang tid senere lå det en ny by som het Babylon, ved elven Eufrat. (2. Kongebok 17: 24; 1. Krønikebok 9: 1) I 539 f.Kr. ble den babylonske verdensmakt omstyrtet av Kyros den store, kongen i Medo-Persia, som en oppfyllelse av Jehovas profeti i Jesaja 45: 1—6. Selv om Babylons fall var stort, fikk byen lov til å fortsette å eksistere. Det fortelles at den eksisterte så sent som i siste halvdel av det første århundre av vår tidsregning. (1. Peter 5: 13) Men denne gamle byen var ikke «Babylon den store», som apostelen Johannes skrev om i Åpenbaringen, kapittel 17.
3. Hva er så Babylon den store?
3 «Babylon den store» i Åpenbaringen, som blir beskrevet som en umoralsk kvinne som sitter på «et skarlagenrødt dyr», er et bilde på den falske religions verdensrike, innbefattet alle religionene i kristenheten. * (Åpenbaringen 17: 3—5) Ifølge det apostelen Johannes fikk se, har denne symbolske organisasjonen drevet åndelig hor med alle de politiske herskerne på jorden. Den falske religions verdensrike, Babylon den store, har fremdeles kolossalt stor innflytelse.
«Verdens venn» — ikke Guds venn
4. Hvordan begikk Babylon den store flere forbrytelser mot menneskeheten under den første verdenskrig?
4 Babylon den stores stilling er imidlertid svært usikker. Det har den særlig vært siden den første verdenskrig. Under denne konflikten begikk hun enda flere forbrytelser mot menneskeheten. Kristenhetens prester, som hevder at de følger Jesus Kristus, sendte unge menn ut på slagmarken. En fremtredende protestantisk prest, nå avdøde Harry Emerson Fosdick, støttet krigen, men innrømmet senere: «Til og med i våre kirker har vi satt opp krigsbannerne . . . Med den ene munnviken har vi hyllet Fredsfyrsten, og med den andre har vi forherliget krig.» Kristenhetens prester bad for de stridende ved religiøse sammenkomster og tjente som feltprester for hæren, marinen og flyvåpenet. *
5. a) Hvilke ord i Jakob 4: 4 har kristenheten ikke lagt seg på hjerte? b) Hva kan den derfor ikke regne med?
5 Kristenheten og dens religiøse ledere har ikke lagt seg ordene i Jakob 4: 4 på hjerte: «Dere troløse [ekteskapsbrytersker, NW]! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» Kristenheten har følgelig vært den høyeste Guds fiende helt fram til nå. Den har ikke Guds beskyttelse, og dens eksistens er derfor høyst usikker. Dens politiske venner er ikke til å stole på, og antireligiøse tendenser gjør seg stadig mer gjeldende. Det er ikke kristenheten Gud har i tankene når han sier: «Rør ikke dem som jeg har salvet!» — 1. Krønikebok 16: 22.
«Dra bort fra henne, mitt folk»
6, 7. a) Hvilken viktig oppfordring blir gitt i Åpenbaringen 18: 4, og hvem blir den rettet til? b) Hvilken lignende oppfordring fikk jødene i det gamle Babylon?
6 Gud retter en inntrengende oppfordring til disse salvede og deres medarbeidere nå i avslutningen på tingenes ordning: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder.» (Åpenbaringen 18: 4) Ja, dra bort fra den falske religions verdensrike, Babylon den store!
7 Denne oppfordringen minner om de ordene vi finner i Jeremia 50: 8 og 51: 6, 45, som ble rettet til den rest av jøder som Jehova hadde dømt til å tilbringe 70 år i fangenskap og landflyktighet i Babylonia. Disse ordene begynte å få sin anvendelse på de jødene som vansmektet i Babylonia i 537 f.Kr., etter at Kyros den store og hans medopersiske tropper hadde kommet marsjerende inn i byen Babylon på det nesten uttørrede elveleiet til Eufrat.
8. a) Hvilken profeti oppfylte Kyros den store? b) Hvorfor måtte Kristus handle i samsvar med dette profetiske mønster?
8 I det første året av sin regjeringstid oppfylte Kyros den store profetien i Jesaja 45: 1—6. Han som verdensherskeren Kyros var et bilde på, men som er langt mektigere enn ham, nemlig Jesus Kristus, handlet også i samsvar med dette profetiske mønster. Dette skjedde til fastsatt tid etter at han hadde begynt å herske som konge i himmelen ved Jehova Guds høyre hånd, da «folkeslagenes tid» utløp i oktober 1914. (Lukas 21: 24) Under den første verdenskrig, 1914—1918, kom resten av de åndelige israelitter i fangenskap under Babylon den store og hennes politiske elskere.
9, 10. a) Hvilket skritt ble tatt overfor åtte av dem som arbeidet ved Selskapets hovedkontor? b) Hva er det som viser at det var Babylon den store som stod bak forsøkene på å stanse Jehovas folks arbeid?
9 Den siste boken som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt på det tidspunkt, The Finished Mystery (Den fullbyrdede hemmelighet), ble for eksempel forbudt fordi den etter sigende inneholdt statsfiendtlige uttalelser. Bokens to forfattere ble ført fram for en forbundsdomstol i Brooklyn i New York og urettmessig dømt til å sone 20 år i et føderalt fengsel i Atlanta i Georgia. Det samme ble Selskapets president, sekretæren og tre andre ledende brødre ved hovedkontoret. En oversetter ble idømt ti års fengsel.
10 Og så, 4. juli 1918, ble disse åtte innviede kristne mennene sendt med tog til Atlanta i Georgia og satt i fengsel der. De som var igjen ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn, måtte ta hånd om tingene etter beste evne. Hvem hadde skylden for denne situasjonen? Boken Preachers Present Arms svarer: «En analyse av hele saken får oss til å trekke den konklusjon at kirkesamfunnene og presteskapet opprinnelig stod bak den bevegelsen som skulle gjøre ende på russellittene [Jehovas vitner]. . . . Da nyheten om de 20 år lange fengselsstraffene nådde redaktørene av den religiøse presse, ble det gitt uttrykk for glede i praktisk talt alle disse aviser og tidsskrifter, store og små. Jeg har ikke klart å finne noen uttalelser som vitner om sympati, i noen av de ortodokse religiøse tidsskriftene.» — Ray H. Abrams, sidene 183, 184.
Et fall — men ikke ødeleggelse
11, 12. a) Hva var Babylon den stores hensikt? b) Hvordan ble hun utsatt for et betydelig fall, selv om hun ikke ble ødelagt? c) Hva betydde dette for Jehovas utfridde folk?
11 Babylon den stores glede skulle imidlertid bli kortvarig. Våren 1919 erfarte Babylon den store et betydelig fall, og etter det må en bestemt religiøs utvikling finne sted før dens fullstendige ødeleggelse. Babylon den store trodde at Jehovas folk var undertrykt og ført i fangenskap for godt. Men i mars 1919 ble fengselsdørene åpnet for de åtte representantene for Selskapet Vakttårnet, og de ble løslatt mot kausjon. Senere ble de fullstendig renvasket for alle anklager.
12 Nå var det slutt på Babylon den stores glede! Boken Preachers Present Arms sier om domstolenes beslutning om å løslate vitnene: «Denne kjennelsen ble hilst med taushet i kirkesamfunnene.» Men blant Jehovas folk var gleden stor. Deres verdensomfattende organisasjon hadde fått oppreisning. På det stevnet de holdt i Cedar Point i Ohio i 1919, ansporet Selskapets president de tusener som var til stede, til handling i foredraget «Forkynnelsen av budskapet om Riket». Jehovas vitner var igjen fri og forkynte modig budskapet om Guds rike offentlig. Babylon den store hadde falt, men var riktignok ikke blitt ødelagt. Den større Kyros, Jesus Kristus, hadde seiret over henne og befridd sine trofaste etterfølgere.
13. Hva gjorde Babylon den store da Folkeforbundet stod fram på skueplassen?
13 På denne måten fikk Babylon den store lov til å fortsette å eksistere inn i etterkrigstiden. Da det ble foreslått at man skulle opprette Folkeforbundet som et fredsbevarende organ, rykket Kristi kirkers fellesråd i Amerika straks ut med en støtteerklæring og kunngjorde at Folkeforbundet var «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Da så det foreslåtte forbundet omsider ble opprettet, klatret Babylon den store opp på ryggen på det og begynte dermed å ri på dette symbolske ’skarlagenrøde dyret’. — Åpenbaringen 17: 3.
14. a) Hvilken handlemåte fulgte Babylon den store under den annen verdenskrig? b) Hva gjorde Babylon den store da det menneskelagde, fredsbevarende redskap steg opp av avgrunnen etter den annen verdenskrig?
14 Da det viste seg at Folkeforbundet var ute av stand til å makte oppgaven som et fredsbevarende organ, og det sank ned i uvirksomhetens avgrunn ved den annen verdenskrigs utbrudd, hadde Babylon den store ikke lenger noe dyr å ri på. (Åpenbaringen 17: 8) Men hun befant seg på skueplassen da de 57 nasjonene ble innblandet i den annen verdenskrig. Det plaget ikke henne å måtte være delt i sin lojalitet mellom de krigførende parter, like lite som det noen gang har plaget henne å være splittet i mange hundre forvirrende religiøse sekter og trosretninger. Da det menneskelagde fredsbevarende organ steg opp av uvirksomhetens avgrunn i form av De forente nasjoner etter den annen verdenskrig, klatret Babylon den store straks opp på organisasjonens rygg og begynte å øve innflytelse på den.
De politiske makter vender seg mot Babylon
15, 16. a) Hvilket fryktinngytende skue står menneskeheten nå overfor? b) Hva har den allmektige Gud besluttet, i samsvar med Åpenbaringen 17: 15—18?
15 Hele menneskeverdenen kommer snart til å stå overfor et fryktinngytende skue. Det kommer til å skje når de politiske makter vender seg mot Babylon den store for å utslette henne. Dette virker kanskje skremmende på dem som oppriktig tror at alle religioner er gode. Men universets Overherre, Jehova Gud, har avgjort at Babylon den store ikke har noen plass i universet, og at hun lenge nok har tilsmusset skaperverket. Hun går en voldsom ødeleggelse i møte.
16 Det finnes allerede sterke elementer som Gud kan bruke til å tilintetgjøre henne, nemlig de politiske elementer i verden. Den inspirerte boken Åpenbaringen forutsier at Jehova vil få hennes elskere til å vende seg mot henne, og at de skal gjøre henne naken og vise hva hun virkelig er — et demonisk bedrag! Og så skal de billedlig talt brenne henne opp med ild. De vil gi henne en behandling som har mye til felles med den behandling hun har gitt kompromissløse tilbedere av den sanne Gud. — Åpenbaringen 17: 15—18; 18: 24.
17. Fører de politiske makters antibabylonske framstøt til at de begynner å tilbe Jehova Gud? Begrunn svaret.
17 Det at de politiske makter går til en slik antireligiøs aksjon, betyr ikke at de deretter begynner å tilbe Jehova Gud. Deres voldsomme antibabylonske aksjon betyr ikke at de nå vil bli Guds venner. Hadde de villet bli Guds venner, ville de ikke gjøre det som Åpenbaringen viser at de senere kommer til å gjøre. (Åpenbaringen 17: 12—14) De kan nok glede seg storlig over de antireligiøse bragder som Jehova har latt dem få lov til å utføre, men de kommer fremdeles til å bli villedet av «denne verdens gud», Satan Djevelen, Jehova Guds store og uforsonlige motstander. — 2. Korinter 4: 4.
18, 19. a) Hvem kommer ikke til å få oppleve at Jehovas universelle overherredømme blir opphøyet ved hjelp av ’Fredsfyrsten’? b) Men hvem kommer til å være vitne til Jehovas seier over Babylon den store og i all evighet kunne fortelle om den?
18 Babylon den store kommer ikke til å få oppleve høydepunktet på denne konflikten. Hun kommer ikke til å få oppleve at Jehovas universelle overherredømme blir opphøyet ved hjelp av ’Fredsfyrsten’, som nå er en «Veldig Gud» ved den allmektige og høyeste Guds, Jehovas, høyre hånd. — Jesaja 9: 6.
19 Jehovas vitner vil befinne seg på sidelinjen, hvor de vil være under Guds beskyttelse. (Jesaja 43: 10, 12) De vil ha adlydt befalingen fra den rettferdige himmel om å dra bort fra Babylon den store. (Åpenbaringen 18: 4) De vil føle en rettferdig glede over det de er vitne til. Deretter kommer de for alltid til å være vitner for Jehova og i all evighet kunne fortelle om hvordan han ble opphøyet da Babylon den store ble ødelagt. — Åpenbaringen 19: 1—3.
[Fotnoter]
^ avsn. 3 En detaljert forklaring blir gitt i boken «Babylon den store har falt!» Guds rike hersker!, sidene 20—51, utgitt av Selskapet Vakttårnet.
^ avsn. 4 Boken Preachers Present Arms av Ray H. Abrams (New York 1933) gir en detaljert redegjørelse for prestenes oppslutning om den første verdenskrig. Den sier: «De geistlige gav krigen dens åndelige betydning og drivkraft. . . . Selve krigen var en hellig krig som ble utkjempet for å fremme Guds rikes interesser på jorden. Å gi sitt liv for sitt land var ensbetydende med å gi det for Gud og hans rike. Gud og landet ble synonymer. . . . Tyskerne og de allierte var like på dette punkt. Begge sider trodde de hadde monopol på Gud . . . De fleste av teologene hadde ikke noe som helst problem med å anbringe Jesus aller forrest, der hvor kampen var hardest, for å lede troppene til seier. . . . Kirken ble derved uløselig knyttet til krigsmaskineriet. . . . [Kirkens] ledere lot ingen tid gå til spille når det gjaldt å bli grundig organisert på krigstidsbasis. Innen 24 timer etter krigserklæringen la Kristi kirkers fellesråd i Amerika planer med tanke på best mulig samarbeid. . . . Mange av kirkesamfunnene gikk mye lenger enn de ble bedt om. De ble rekrutteringsstasjoner for verving av tropper.» — Sidene 53, 57, 59, 63, 74, 80, 82.
[Studiespørsmål]
