Hva har Gud utrettet?
Kapittel 6
Hva har Gud utrettet?
1. a) Hva mener folk når de sier at «Gud er død»? b) Er du enig med dem i det?
I DE senere år har noen, spesielt religiøse ledere, sagt at «Gud er død». Mener de med dette at Gud ikke eksisterer? Nei, vanligvis ikke. Som regel mener de at de ikke tror at han er interessert i jorden eller i å gjøre noe med de problemer menneskene strir med. Men sannheten er at Gud virkelig lever, og at han er interessert i jorden og menneskene. Det kan nok være at han ikke har gjort det som mennesker har ventet at han skulle gjøre. Men dette betyr ikke at han har unnlatt å gjøre noe. Han har i virkeligheten handlet til gagn for menneskene helt fra begynnelsen av menneskehetens historie og fram til nå.
2. Hvordan kan det at menneskenes levetid er så kort, påvirke deres syn på dette spørsmålet?
2 En av grunnene til at noen mener at «Gud er død», er menneskenes korte levetid. De prøver utålmodig å få tingene gjort i løpet av den korte tid de har til rådighet. Av og til forsøker de å gjøre noe før de har muligheter for å gjennomføre det, og derfor klarer de ikke å nå det mål de har satt seg. Men deres ønske om å oppnå resultater i løpet av sin egen levetid dominerer deres tenkemåte. De er tilbøyelige til å bedømme Gud på grunnlag av en slik menneskelig erfaring, som er ytterst begrenset, og dette er naturligvis feilaktig.
3. Hvordan kan Jehova, som er evig, løse problemene på det best mulige tidspunkt?
3 Jehova er derimot evig. (Salme 102: 25; Esaias 44: 6) Han trenger ikke å bli utålmodig. Han kan betrakte situasjonen og se nøyaktig hvor på tidens strøm hans handlinger vil være til størst mulig gagn for alle som blir berørt, og på beste måte bidra til at hans hensikt blir gjennomført. (Esaias 40: 22; 2 Peter 3: 8, 9) Og det er nettopp dette Gud har gjort.
HVORDAN GUD HAR ÅPENBART SEG
4. Hva har Jehova kunngjort med hensyn til hva hans hensikt går ut på, og hvilken kunnskap har han derved gjort tilgjengelig for menneskene?
4 Jehova har gjort kjent at det er hans hensikt å danne én rettferdig administrasjon for hele skapningen, en administrasjon som vil gjøre det mulig for menneskene å leve sammen i fred og enhet og føle seg fullstendig trygge. (Efeserne 1: 9, 10, NW; Ordspråkene 1: 33) Men Gud tvinger ikke noen til å tjene ham. Han fører utelukkende slike som villig anerkjenner hans stilling og elsker hans herredømme, inn under sin administrasjon. I den hensikt å legge et grunnlag for en hel verden av mennesker som skulle leve i samsvar med hans krav, begynte han å gjøre menneskene kjent med sin rettferdige administrasjons normer og prinsipper og hvordan den fungerer. Samtidig gjorde han det mulig for menneskene å tilegne seg livsviktig kunnskap om ham og hans personlige egenskaper. — Johannes 17: 3.
5. Hva kan vi lære om Gud ved å betrakte hans skaperverk?
5 Ettersom Jehova er ånd, er han naturligvis usynlig for menneskene. Hvordan kunne han da få mennesker av kjøtt og blod til å forstå disse ting? De kan lære mye om Skaperens egenskaper ved å betrakte hans skaperverk. (Romerne 1: 20) Det forunderlige samspill mellom livsprosessene her på jorden vitner om hans visdom. Den veldige kraft som gir seg til kjenne i verdenshavene, i atmosfæren og i himmellegemenes lovmessige bevegelser, vitner om hans allmakt. (Job 38: 8—11, 22—33; 39: 35) Og den store variasjon av fødemidler som jorden frambringer, de vakre blomstene, fuglene, soloppgangene og solnedgangene og dyrenes lek vitner alt sammen om Skaperens kjærlighet til menneskene og hans ønske om at de skulle glede seg over livet. Men dette er ikke den eneste måten Gud har åpenbart seg på.
6. a) Hvordan har Gud skaffet til veie bestemte åpenbaringer av hva hans vilje er? b) På hvilken annen måte har Gud åpenbart sine prinsipper og egenskaper for menneskene?
6 Ved forskjellige anledninger har han talt fra himmelen, i noen tilfelle personlig og i andre tilfelle gjennom engler. På den måten har han gradvis gjort menneskene kjent med sine rettferdige normer og sin vilje. Han gjorde dette ved Sinai berg i Arabia, hvor han talte på en fryktinngytende måte da han ga sin lov til de millioner av israelitter som var samlet der. (2 Mosebok 19: 16—19; 20: 22) I en periode på mange hundre år talte han så til menneskene ved hjelp av sine profeter, og han lot dem nedskrive åpenbaringer om hans vilje. (2 Peter 1: 21) Gud valgte dessuten å åpenbare sine prinsipper og egenskaper ved den måten han handlet med sitt folk på, og føyde derved den appell som ligger i disse menneskenes opplevelser, til sitt inspirerte, skrevne Ord. Det er opplysende å høre og lese Guds kunngjøringer av sin hensikt, men hvor langt mer lærerikt, overbevisende og appellerende er det ikke å kunne se de eksempler som er nedtegnet I den uutslettelige historiske beretning, og som hjelper oss til å forstå hva hans vilje er! (1 Korintierne 10: 11) Hva åpenbarer denne historiske beretning?
7. a) Hvordan har Gud vist at han ikke tolererer urettferdighet I det uendelige? b) Hva bør vi gjøre når vi får kjennskap til hvordan Gud betrakter slike ting?
7 Den gir menneskene beviser for at Gud ikke for evig tolererer urettferdighet. Han lot riktignok Adams etterkommere følge sine egne veier og derved skaffe til veie ugjendrivelige beviser for at menneskene ikke er i stand til å styre seg selv på en tilfredsstillende måte. Men han har ikke latt menneskeheten være uten vitnesbyrd om hans fordømmelse av deres urettferdige veier. På Noahs tid lot han det således komme en vannflom fordi «jorden ble full av urett». (1 Mosebok 6: 11—13) Han ødela de moralsk fordervede byene Sodoma og Gomorra. (1 Mosebok 19: 24; Judas 7) Han lot Israels folk, som hevdet at de tjente ham, bli bortført fordi de ga seg av med løgn. (Jeremias 13: 19, 25) Når vi blir kjent med hvordan Gud betrakter slike ting, kan vi foreta forandringer i vårt liv og derved vise at vi har kjærlighet til rettferdigheten. Vil vi gjøre det?
8. Er det noen som får overleve de ødeleggelser Gud iverksetter? Trekk fram eksempler.
8 En annen viktig ting som den historiske beretning viser, er at Gud ikke fjerner de rettferdige sammen med de onde. Gud utryddet ikke «rettferdighetens forkynner», Noah, i den verdensomfattende vannflommen, men sparte ham og sju andre. (2 Peter 2: 5) Og han gjorde det mulig for den rettferdige Lot og hans husstand å flykte før han lot ild og svovel regne ned over Sodoma. — 1 Mosebok 19: 15—17; 2 Peter 2: 7.
9, 10. a) Hvordan reagerer du når du leser om den måten Jehova handlet med Israel på, i betraktning av at han gang på gang oppfordret dem til å vende seg bort fra sin ondskap? b) Hva viser disse beretningene om Gud foruten det at han er tålmodig?
9 Hva gjorde Gud da Israels folk, som sto i paktsforhold til ham, var troløse mot ham? Han forkastet dem ikke straks. Som han sa til dem gjennom sin profet Jeremias: «Jeg [sendte] til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent.» Men de hørte ikke på dem. (Jeremias 7: 25, 26) Til og med like før Jerusalem ble beleiret og ødelagt, talte Jehova til dem gjennom sin profet Esekiel og sa: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren, [Jehova] — mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? . . . så omvend eder da, og I skal leve!» — Esekiel 18: 23, 32.
10 Hva er det vi legger merke til her? Jo, at Jehova har åpenbart sin, store tålmodighet med menneskene på en måte som appellerer sterkt til rettferdselskende mennesker. Ved sine handlinger innprenter han dem samtidig at han elsker rettferdighet, og viser dem hvor viktig det er å leve i samsvar med hans krav.
11. a) Hvordan kunngjorde Jehova sin hensikt i Eden? b) Hva har Gud gjort siden da?
11 Noe annet, som også er av stor betydning, trer tydelig fram. Vi ser at Gud helt fra begynnelsen har hatt en bestemt hensikt med alt det han gjør, og han har aldri unnlatt å gå til handling når det har vært nødvendig for at hans hensikt skulle bli gjennomført. Allerede i Eden kunngjorde han sin grunnleggende hensikt, selv om den ble uttrykt i et dunkelt språk. Da Jehova avsa dommen over Satan, sa han at Satan skulle få anledning til å oppreise en «ætt». Den ville bestå av slike som la for dagen de samme egenskaper som han, og gjorde hans vilje. Jehova forutsa også at det skulle frambringes en annen «ætt», en rettferdig befrier. Denne skulle rette et dødbringende slag mot «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan» og derved befri menneskeheten for hans onde herredømme. (1 Mosebok 3: 15; Åpenbaringen 12: 9) Etter at Jehova på denne måten hadde kunngjort sin hensikt, begynte han å treffe bestemte forberedelser med tanke på jordens endelige administrasjon, som skulle stå under ledelse av den lovte «ætt». Som vi skal se, ville dette forberedende arbeid ta lang tid.
HVORFOR HAN HANDLET SPESIELT MED ISRAEL
12, 13. a) Hvorfor utvalgte Gud Israel og ga sine lover utelukkende til dette folket? b) Hva kan vi derfor lære av Israels historie og av andre nasjoners historie?
12 Lenge før vår tids nasjoner ble til, utvalgte Gud en nasjon, som var hans eget folk i mange hundre år. Hvorfor gjorde han det? For å kunne gi en levende demonstrasjon av den måten hans rettferdige prinsipper virker på. Dette folket besto av etterkommere av Abraham, en mann som viste stor tro på Skaperen. Jehova sa til dem: «Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant [Jehova] behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blant alle folk; men fordi [Jehova] elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre.» — 5 Mosebok 7: 7, 8; 2 Kongebok 13: 23.
13 Etter at Jehova hadde utfridd dem av trelldommen i Egypt, førte han dem til Sinai berg og tilbød dem der å få komme i paktsforhold til ham. De svarte: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» (2 Mosebok 19: 8) Jehova ga dem så sine lover og bud. Dette skilte dem ut fra alle andre nasjoner og ga menneskene detaljerte opplysninger om Guds rettferdige normer. (5 Mosebok 4: 5—8) Israelittenes historie viser derfor hva som skjer når Guds vise, rettferdige lover enten blir holdt eller overtrådt. Samtidig utgjør andre nasjoners historie en kontrast til den, for deres historie viser hvordan det går med dem som ikke har Guds lov.
14. a) Begikk Gud en urett mot de ikke-israelittiske nasjoner når han ikke blandet seg opp i deres anliggender? b) Hvordan fikk de nyte godt av Guds ufortjente godhet?
14 Hva skjedde med disse andre nasjonene? De gikk sine egne veier og valgte sine egne styreformer. De som tilhørte dem, mistet ikke all sin godhet. De hadde fortsatt en samvittighet, og den tilskyndte dem undertiden til å opptre menneskelig og vise omsorg for sine medmennesker. (Romerne 2: 14; Apostlenes gjerninger 28: 1, 2) Men deres nedarvede synd og det at de forkastet Guds veiledning, førte til at de stort sett fulgte en selvisk handlemåte. Dette resulterte i at de utkjempet grusomme kriger og begikk umoralske handlinger for å tilfredsstille sine selviske lyster. (Efeserne 4: 17—19) Gud var ikke ansvarlig for de lidelser som de førte over seg selv. De hadde valgt sin egen levemåte. Gud hindret dem ikke i å handle som de gjorde, bortsett fra i de tilfelle da deres handlinger kom i konflikt med gjennomføringen av hans hensikter. I sin ufortjente godhet lot han dem ikke desto mindre få glede seg over solskinn og regn, hans vakre skaperverk og jordens grøde. — Apostlenes gjerninger 14: 16, 17.
15. Hvilke tiltak traff Gud for at mennesker av disse nasjoner skulle bli velsignet?
15 Jehova gjorde det heller ikke umulig for disse nasjoner å få være blant dem som en gang ville bli velsignet av den lovte Ætt. Det ble sagt til Abraham at Ætten skulle komme gjennom hans slektlinje, og Jehova viste hva dette ville føre til: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mosebok 22: 18) Vi forstår derfor at selv om Jehova utelukkende handlet med Israel, ville han i samsvar med sin hensikt på en upartisk måte velsigne andre nasjoner senere. De hadde imidlertid ikke kjennskap til dette. — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
16. a) Hva gjorde Gud i løpet av hele denne tiden med sitt løfte om Ætten? b) Hvem viste det seg at denne lovte Ætt var?
16 I den tid Jehova handlet med det kjødelige Israel, kunngjorde han en lang rekke profetier som ville dekke et stort behov. Disse profetiene ville hjelpe troende mennesker til å identifisere den lovte Ætt, Jehovas salvede, når han til slutt framsto. Det ble vist at hans slektlinje skulle gå gjennom Juda stamme og Davids slekt. (1 Mosebok 49: 10; Salme 89: 36, 37) Hans fødested, Betlehem, ble oppgitt. (Mika 5: 1) Det tidspunkt da han som voksen mann skulle bli salvet og derved bli Messias, ble angitt mange hundre år i forveien. (Daniel 9: 24—27) Hans prestetjeneste til gagn for menneskeheten ble forbilledlig framstilt, og det ble også det offer han selv skulle frambære for å åpne muligheten for mennesker av alle nasjoner til å oppnå evig liv når dommens dag kom. (Hebreerne 9: 23—28) Da den fastsatte tid kom, ble det således på en umiskjennelig måte vist at Jesus Kristus var den Jehova hadde sendt som den lovte Ætt, den som til slutt skulle velsigne hele menneskeheten. — Galaterne 3: 16, 24; 2 Korintierne 1: 19, 20.
NOEN UTVELGES TIL Å HERSKE OVER MENNESKEHETEN
17. Hva skulle Gud gjøre gjennom Jesus, og hvordan ble dette understreket ved Jesu fødsel?
17 Det var gjennom ham Gud ville skjenke menneskeheten fred. Før han ble født, hadde en Guds engel sagt til hans mor, Maria, at hennes sønn skulle få et evig rike. Noen hyrder i nærheten av Betlehem ble underrettet om hans fødsel, og deretter hørte de en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!» — Lukas 1: 31—33; 2: 10—14.
18. a) Hvordan forberedte det han erfarte på jorden, ham til stillingen som konge og prest? b) Hvordan åpnet hans død muligheten for å oppnå fred?
18 Tenk over fordelene ved at denne framtidige himmelske konge har levd på jorden. Mens han var menneske, ble han kjent med og kunne forstå de problemer menneskene hadde. Han bodde og arbeidet sammen med dem, delte deres sorger og ble selv utsatt for lidelser. Han bevarte sin lojalitet overfor Jehova og sin kjærlighet til rettferdigheten under de hardeste prøver. Blant annet på denne måten forberedte Gud ham til å være Konge over himmelen og jorden og den Yppersteprest som skal utøse livgivende velsignelser over menneskeheten. (Hebreerne 1: 9; 4: 15; 5: 8—10) Ved å gi sitt liv som et offer gjorde Jesus Kristus det dessuten mulig for menneskene å komme i et fredelig forhold til Gud. — 1 Peter 3: 18.
19. a) Hvordan vet vi at Jesus ble oppreist fra de døde og steg opp til himmelen? b) Hva gjorde han med hensyn til sitt kongedømme da han vendte tilbake til himmelen?
19 Etter hans død oppreiste Gud ham til liv igjen og sørget for at han ble sett av over 500 mennesker, som kunne bevitne at dette virkelig hadde skjedd. (1 Korintierne 15: 3—9) Førti dager senere steg han så opp til himmelen mens hans disipler så på, og ble usynlig for dem. (Apostlenes gjerninger 1: 9) Fra himmelen begynte han så å herske som konge over sine trofaste etterfølgere, og hans styres velsignelser førte til at de utgjorde en kontrast til resten av menneskeheten. Men var tiden da inne til at han skulle få kongemakt over nasjonene? Nei, for andre ting som sto på Guds store program, måtte vies oppmerksomhet. — Hebreerne 10: 12, 13.
20. Hvilket nytt arbeid hadde Jesus gitt sine disipler i oppdrag å utføre på jorden?
20 Et stort arbeid måtte bli utført over hele jorden. Før Jesu død og oppstandelse hadde ingen israelitter dratt ut som forkynnere for å omvende andre nasjoner, selv om enhver som ønsket å begynne å tilbe Jehova, alltid kunne bli velsignet sammen med Israel. (1 Kongebok 8: 41—43) Da kristendommen ble innført, ble imidlertid et nytt arbeid påbegynt. Jesus Kristus satte først selv et godt eksempel i Israel. Mens han ennå var sammen med sine disipler, før han steg opp til himmelen, sa han så til dem: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Apostlenes gjerninger 1: 8.
21. Hva utrettet Gud gjennom dette forkynnelsesarbeidet?
21 Var målet å omvende hele verden? Nei, I en lignelse om «himlenes rike» viste Jesus at det som skulle utrettes i tiden fram til den perioden som kalles «verdens ende» eller «en avslutning på en tingenes ordning» (NW), var å samle inn «rikets barn». Ja, andre medlemmer av den regjering som Riket utgjør, måtte blir utvalgt. (Matteus 13: 24—30, 36—43) Enhver som leser de kristne greske skrifter, vil lett kunne se at det håp som ble holdt fram for de troende fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr., var håpet om å få regjere sammen med Jesus Kristus i hans himmelske rike. — 2 Timoteus 2: 12; Hebreerne 3: 1; 1 Peter 1: 3, 4.
22. a) Hvilke egenskaper krever Gud at disse arvinger til himlenes rike skal ha? b) Er så utvelgelsen blitt foretatt på en skyndsom måte?
22 Det ville ta tid å utvelge disse medregenter som skulle herske over menneskeheten. Hvorfor? Jo, for det første skulle dette håpet, som var mer verdifullt enn de kosteligste edelsteiner, holdes fram for mennesker av alle folkeslag. Selv om mange hevdet at de hadde grepet dette håpet, var det bare få som virkelig viste seg å være trofaste etterfølgere av Guds Sønn. (Matteus 13: 45, 46; 22: 14) Det var høye normer som måtte følges. De kristne har ikke levd som en nasjonal gruppe atskilt fra andre folk, slik det kjødelige Israel gjorde. Deres tro og utholdenhet er derfor blitt satt på en hard prøve. De har vært som fremmede og utlendinger i verden og fulgt en annen levemåte, en levemåte som er i samsvar med Guds rettferdige prinsipper. (1 Peter 2: 11, 12) For å kunne bli godkjent må de være moralsk rene og ta avstand fra de fordervende handlinger som blir begått i denne verden. (1 Korintierne 6: 9, 10) For at de virkelig skal kunne være «Guds barn», må de være «fredsommelige» og ikke delta i nasjonenes kriger eller gjøre gjengjeld når de blir forfulgt for sin tros skyld. (Matteus 5: 9; 26: 52; Romerne 12: 18, 19) Det kreves at de viser ubrytelig lojalitet overfor Guds herredømme og ikke gjør seg til talsmenn for menneskers politiske regjeringer, som Bibelen omtaler som ’dyr’. (Åpenbaringen 20: 4, 6) På grunn av dette og fordi de har holdt fast ved Guds salvede konges, Jesu Kristi, navn, er de blitt ’hatet av alle folkeslag’. (Matteus 24: 9) De som skal herske over menneskeheten sammen med Kristus i himmelen, er derfor ikke blitt utvalgt på en skyndsom måte.
23. a) Hvor mange kommer til å være sammen med Kristus i den himmelske administrasjon? b) Blant hvem er de blitt utvalgt, og hvorfor?
23 Grunnen til at det har tatt så lang tid, er ikke at antallet av de utvalgte er så stort. Ifølge Bibelen har Gud begrenset antallet av dem som skal utgjøre denne administrasjon under Jesus Kristus, til 144 000. (Åpenbaringen 14: 1—3) Men Gud har utvalgt dem med stor omhu. De er blitt tatt ut fra «hver stamme og tunge og folk og ætt». (Åpenbaringen 5: 9, 10) Blant dem finnes mennesker av alle samfunnslag, både menn og kvinner, slike som har erfart alle de forskjellige problemer som menneskene har å stri med. Det finnes simpelthen ikke noe problem som ikke en eller annen av dem har måttet overvinne i sine bestrebelser for å ikle seg den nye, kristne personlighet. (Efeserne 4: 22—24; 1 Korintierne 10: 13) Hvor glade kan ikke vi være for dette! Det utgjør en forsikring om at de alle vil være medfølende og barmhjertige konger og prester, og at de vil kunne hjelpe alle slags menn og kvinner til å få del i den foranstaltning Gud har truffet for alle som ønsker å oppnå evig liv.
24. Hvilket håp er det for de millioner av mennesker som har levd og dødd i løpet av denne tiden, og som ofte ikke har hatt kjennskap til Bibelen?
24 Hvordan har det så forholdt seg med de mennesker som står utenfor den kristne menighet? Gud har ikke grepet inn i de verdslige regjeringers anliggender i løpet av hele denne tiden. Han har latt menneskene følge den kurs de har valgt. Det er millioner av mennesker som har levd og dødd, og mange av dem har aldri hørt om Bibelen eller Guds rike. Men Gud har ikke glemt dem. Han har truffet forberedelser med tanke på den tid apostelen Paulus talte om da han sto foran en romersk landshøvding og sa: «[Jeg] har det håp til Gud . . . at en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) I Guds nye ordning, under de mest gunstige forhold, vil de så få anledning til å lære om Jehovas veier og avgjøre hvilken side de vil stille seg på i stridsspørsmålet vedrørende det universelle overherredømme. Hvis de viser at de har kjærlighet til rettferdigheten, vil de kunne oppnå evig liv.
MENS «ENDEN» NÆRMER SEG
25, 26. a) Hvilken myndighet skulle Kristus få når tiden var inne til det, og hvem ville han gå til handling mot? b) Hvordan ville dette berøre forholdene på jorden?
25 Store begivenheter skulle inntreffe før denne nye ordning kom. Bibelen forutsa at det skulle finne sted en stor forandring i verden. Jesus Kristus skulle bli satt på tronen som konge. Han skulle ikke bare herske over sine disipler, men få myndighet til å gå til handling overfor hele verden. På dette tidspunkt skulle det bli kunngjort i himmelen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpenbaringen 11: 15) Nå da han var blitt bemyndiget av Gud til å gå til handling mot sine fiender, ville han først vende seg mot «verdens fyrste», Satan Djevelen, og hans demoner. (Johannes 14: 30) Disse onde makter skulle bli kastet ned fra himmelen og få sin virksomhet begrenset til jordens nærhet. Hva ville det føre til?
26 I den profetiske beskrivelsen av denne begivenheten, som finnes i Åpenbaringen, fortelles det om en røst fra himmelen som sier: «Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» (Åpenbaringen 12: 12) Det ville bli store uroligheter blant nasjonene, men enden skulle ikke komme med det samme.
27. a) Hvilket stort atskillelsesarbeid skulle bli utført mens «enden» nærmet seg, og hvordan? b) Hvor omfattende vil den forutsagte verdenskatastrofen bli?
27 I den tiden som da kom, skulle det utføres et stort atskillelsesarbeid. Under ledelse av Jesus Kristus, som satt på sin himmelske trone, skulle hans trofaste etterfølgere forkynne «dette evangelium om riket» over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matteus 24: 14; 25: 31—33) Overalt skulle folk få anledning til å vise hvilken holdning de inntok til Guds herredømme. Jesus sa at når dette forkynnelsesarbeidet var blitt fullført, ’skulle enden komme’. Det skulle da ’være så stor en trengsel som ikke hadde vært fra verdens begynnelse, og heller ikke skulle bli’. (Matteus 24: 21) Da vil aldri mer noen mennesker spørre: Hva har Gud gjort? De eneste som kommer til å overleve, er de som er tilstrekkelig interessert i å finne ut hva han har gjort, og som bringer sitt liv i harmoni med de krav han stiller, før verdenskatastrofen kommer.
28. a) I hvilket århundre har Kristus fått kongemakt og skilt mennesker av alle folkeslag fra hverandre? b) Hva er det derfor av største betydning at hver enkelt av oss gjør?
28 Men når skulle disse ting skje? Når skulle Kristus få makt til å herske som konge og skille mennesker av alle folkeslag fra hverandre? Kjensgjerningene viser at dette har skjedd nå i det 20. århundre. Kristus sitter allerede på sin himmelske trone, og atskillelsesarbeidet nærmer seg nå sin avslutning. Den tid da det ennå er anledning til å stille seg på Jehovas side i stridsspørsmålet vedrørende det universelle overherredømme, er meget kort. Den ’store trengsel’ er nær forestående! En omhyggelig undersøkelse av Bibelens profetier i lys av den nyere tids historie vil vise at det forholder seg slik. Vi oppfordrer deg til å undersøke dette nøye.
[Studiespørsmål]
