Thomson, en ung mann som bor i Uganda, var blitt skuffet over kirken. Fordi han var sjokkert over hvor ofte prestene bad om penger, sluttet han helt å overvære gudstjenestene. Han fortsatte likevel å lese i Bibelen hver dag. Han var spesielt interessert i Åpenbaringsboken og skrev ned sine tolkninger av den i en notisbok. Da en bror  traff Thomson på den lille byggeplassen der han jobbet, så han at Thomson leste i Bibelen. De hadde en livlig samtale, og Thomson tok imot boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Han leste hele boken på én natt. Dagen etter fikk broren en tekstmelding som lød: «Jeg takker Herren for den informasjonen du gav meg. Nå er jeg klar til å forlate Babylon den store.» Thomson bad om å få alle de publikasjonene som det var henvist til i fotnotene og tillegget i boken. Han studerte Bibelen ivrig, gjorde raske framskritt og ble døpt på områdestevnet «Vokt ditt hjerte!» i 2012. I mars 2013 begynte Thomson å tjene som alminnelig pioner, og nå hjelper han andre til å forstå at de må forlate Babylon den store.

Jimmy vokste opp i Port Louis, hovedstaden på Mauritius. Han begynte å drikke da han var 16 år, og drakk seg snart full hver dag. I alkoholrus mistet han ofte all selvkontroll og ble satt i fengsel flere ganger. Noen ganger drakk han opptil 3 flasker brennevin og røykte 60 sigaretter på én dag. Hvis han slapp opp for penger, drakk han sprit som ble brukt til vinduspussing. Han drakk til og med morens eau de cologne. Da noen sa til ham at han så ut som et levende lik, la han seg inn på en avvenningsklinikk. Han ble der i halvannet år, men det hjalp egentlig ikke.

En dag traff Jimmy så Jehovas vitner og sa ja til et bibelstudium. Av og til forlot han studiet for å ta seg en drink. I tidens løp var det åtte brødre som studerte med ham. Jimmy forstod etter hvert at han måtte forandre livsstil. Han sa: «Jeg følte det som om  det åndelige sverdet som er omtalt i Hebreerne 4:12, trengte inn i hjertet mitt. En dag mens jeg leste i Bibelen, så jeg Ordspråkene 24:16, som sier: ‘Sju ganger kan den rettferdige falle, og han kommer visselig til å reise seg.’ Det ble vendepunktet i livet mitt.» Etter å ha «falt» mens de sju første brødrene studerte med ham, var Jimmy fast bestemt på å forandre seg og «reise seg» med hjelp fra den åttende broren. Jimmy bønnfalt Jehova om å få styrke, gikk på menighetsmøtene og kvittet seg med de dårlige vanene sine. Han ble døpt i 2003 og begynte som alminnelig pioner i 2012. Han er nå menighetstjener i en menighet på øya Rodrigues.

Den 70 år gamle Mary i Kenya hadde vært medlem av den presbyterianske kirke hele livet. Hun var flink til å skaffe økonomisk støtte og hadde hjulpet til med å få bygd en av de lokale kirkene. Da en av sønnene hennes ble et Jehovas vitne, var hun lite glad for det. Han pleide å invitere henne til menighetsmøtene, men Mary ville ikke bli med. Hun sa at hun ville høre Bibelens budskap på sitt eget språk, kikuyu, og ikke på swahili. Til slutt tok Mary imot en invitasjon til å bli med på et områdestevne som skulle holdes på kikuyu. På stevnet satt hun i seksjonen for de eldre. Hun ble dypt imponert over den vennlige og omtenksomme måten hun ble behandlet på. Mary sa at hun aldri hadde opplevd slik kjærlighet i sin kirke. Hun lyttet oppmerksomt til alle talene og likte det hun hørte. Da  hun fikk tilbud om et bibelstudium i brosjyren Hør på Gud, sa hun ja med én gang.

Etter å ha studert i noen måneder bestemte Mary seg for at hun ville bli et av Jehovas vitner, så hun meldte seg ut av kirken. Kirkelederne var rasende. De bad en prest fra hovedstaden, Nairobi, om å komme og snakke med henne. Presten prøvde å overtale Mary til ikke å forlate kirken, men hun stod på sitt. «Hvem skal være vennene dine hvis du forlater kirken?» spurte han. «Du har mange venner og naboer som er medlemmer av kirken.»

«Jehova og englene kommer til å være vennene mine», svarte Mary. «Og vitnene kommer også til å være vennene mine.»

Da presten ikke klarte å få Mary til å ombestemme seg, drog han. Mary fortsetter å gjøre fine framskritt i bibelstudiet og går på alle møtene, selv om hun bor langt unna der de blir holdt. Da hun for en tid siden ikke kunne bruke offentlig transport til møtet, gikk hun i to timer i regnet for å kunne være til stede. Trass  i motstand fra naboene er Mary fast bestemt på å nå sitt mål om å bli døpt.

En 14 år gammel jente som heter Ashton, bor i Kamerun. Da hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, møtte hun sterk motstand fra tanten og onkelen sin, som hun bor hos. De insisterte på at hun skulle bli med dem på gudstjenester i pinsekirken. Under en av gudstjenestene la pastoren hendene på hodene til dem som var til stede, for å gi dem «ånden», noe som fikk dem til å falle i gulvet. Ashton falt ikke. Pastoren bad og bad, men Ashton ble stående. Til slutt spente pastoren bein på henne for å få henne til å falle! Da Ashton kom hjem, fortalte hun tanten og onkelen hva pastoren hadde gjort, men de trodde ikke på henne. Hun bestemte seg der og da for at hun aldri skulle gå i kirken igjen. Trass i motstand og fornærmelser fra familien og naboene fortsetter Ashton å gå på møter i Rikets sal.

Selv om Anilpa bare var 17 måneder gammel, var hun ivrig med på kampanjen for å invitere andre til områdestevnet i Angola i fjor. Anilpas oppgave var å banke på dørene og så levere invitasjoner til beboerne mens moren hennes kort forklarte hensikten med besøket. Full av begeistring klarte ikke Anilpa alltid å vente på at moren skulle bli ferdig, før hun begynte å banke på neste dør. Hun gjorde veldig godt inntrykk  på beboerne. Den siste stevnedagen kom en kvinne bort til lille Anilpa og sa: «Jeg har sett etter deg. Jeg er så glad for at jeg fant deg, for det var du som inviterte meg til stevnet.»

I august 2012 traff noen forkynnere fra Antaviranambo menighet på Madagaskar en gruppe som sa at de ønsket å bli Jehovas vitner. Gruppen følte seg undertrykt av kirkelederne sine, som lærte dem én ting, men gjorde noe annet. Kirkemedlemmene sa at kirkene deres ikke hadde noe program for å lære dem om Bibelen og ingen publikasjoner som forklarte trosoppfatningene deres. Kirkeavgiften var høy, det var ikke noe ekte brorskap, og det var ikke noe som vitnet om sann kristen kjærlighet. De sa også at de visste at det ikke var slike problemer hos Jehovas vitner.

Senere skrev gruppen et brev til avdelingskontoret der det stod: «Vi skriver for å gjøre dere kjent med vårt  ønske om å tjene Jehova. Men vi bor langt unna. For noen av oss tar det mellom 9 og 15 timer å gå til møtene. Så vi bønnfaller dere om å sende noen som kan hjelpe oss med å studere Bibelen. Hvis vi skal få oppfylt vårt ønske om å tjene Jehova helhjertet, må dere hjelpe oss til å styrke vår kjærlighet til ham. Det er 215 av oss fra minst tre landsbyer. Vi har tilhørt forskjellige religioner, men nå lengter vi alle etter å tjene og adlyde Jehova av hele vårt hjerte. Vi er sikker på at dere vil hjelpe oss.»

Brødrene drog for å treffe denne gruppen og brukte ni timer på å gå til den første landsbyen. Der holdt de et møte, og 65 interesserte var til stede. Nyheten spredte seg raskt, og folk fra andre landsbyer kom og sa at de også ville ha besøk og lære om Bibelen. Brødrene gikk derfor i fire timer til og holdt et møte i en annen landsby, med over 80 til stede. Der traff de andre som bad dem inntrengende om å komme til deres landsby, som lå to timers gange unna. Brødrene fulgte villig oppfordringen og holdt et møte der også. Over 50 var til stede.

Ved to forskjellige anledninger kom over 30 av disse landsbyboerne på stevnet i Mahanoro. De måtte gå i én og en halv dag hver vei. Tjuefem av dem kom også for å være til stede under kretstilsynsmannens besøk. Det var ektepar, hele familier og eldre. De bodde alle sammen i ett hus, der de snakket om det de hadde lært, og stilte spørsmål til langt på natt. Landsbyboerne sa at mange flere ville slutte seg til Jehovas vitner, for folk var lei av å bli undertrykt av de religiøse lederne sine.