I 1999 fikk tegnspråkmenigheten i Kobe i Japan vite om en døv mann som het Hirofumi. Da en bror prøvde å besøke ham, nektet moren hans å la broren treffe ham. Broren kom tilbake gjentatte ganger og prøvde å få moren til å ombestemme seg, og til slutt ledet hun Hirofumi til døren. Håret  og skjegget hans var langt og ustelt. Han så ut som om han hadde vært strandet på en øde øy i mange år. Ansiktet hans var uttrykksløst. Hirofumi var ikke bare døv, men også blind. Broren ble overrasket, men tok hendene hans og begynte å bruke taktilt tegnspråk. Han fikk ikke noen som helst respons. Hirofumi hadde vært isolert fra folk og hadde ikke kommunisert med noen siden han mistet synet ti år tidligere da han var 31 år.

Broren kom tilbake to dager senere. Moren til Hirofumi ble forundret, for hun trodde at broren ville gi opp etter at han hadde sett hvilken tilstand sønnen hennes var i. Igjen klarte broren å overtale moren til å la ham få treffe Hirofumi. Etter en måned med gjentatte besøk uten at broren hadde fått noen respons fra Hirofumi, sa moren til ham at han ikke trengte å komme mer. Likevel fortsatte broren å komme. Han tok med seg kaker og gjorde alt han kunne for å vise at han brydde seg om Hirofumi. Etter to måneder til uten noen respons følte broren at han ikke kom noen vei.

Broren bestemte seg for å foreta et siste besøk. Før han drog, bad han til Jehova om å få hjelp til å finne ut om han burde fortsette å besøke Hirofumi. Da broren kom dit, tok han Hirofumis hender og forklarte med tegn at det finnes en Gud som heter Jehova, og at Han hele tiden så ham fra himmelen og forstod den vanskelige situasjonen hans bedre enn noen annen. Jehova  brydde seg om ham og ønsket å befri ham for alt som plaget ham. Det var derfor et av hans vitner hadde kommet til ham. Til å begynne med kom det ingen reaksjon fra Hirofumi, men så gav han broren et fast håndtrykk, og en tåre rant nedover kinnet hans. Broren ble selv rørt og gråt sammen med ham. Det ble startet et bibelstudium.

Etter å ha studert i elleve år begynte Hirofumi å gå i den lokale menigheten i stedet for å reise den lange veien til tegnspråkmenigheten, slik han hadde gjort fram til da. Ingen i den lokale menigheten kunne tegnspråk, men i løpet av de neste 18 månedene var det 22 brødre og søstre i menigheten som lærte seg tegnspråk for å kunne hjelpe Hirofumi. I januar 2012  hadde Hirofumi sitt første oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen med hjelp fra en som stemmetolket tegnene hans. I oktober samme år ble han udøpt forkynner.

Floren, en pioner som bor på Filippinene, leder gjennomsnittlig 25 bibelstudier, for det meste med sikkerhetsvakter. Disse mennene jobber ofte om kvelden – noen hele natten. Floren må derfor være fleksibel. Han drar til vaktenes arbeidsplasser og studerer med dem når de har pause, eller på andre passende tidspunkter, så studiet ikke kommer i veien for arbeidet deres. Han leder noen studier mellom klokken sju og elleve om kvelden og andre mellom klokken fem og ni om morgenen. Noen ganger passer han på å komme en stund før det er vaktskifte. Dermed kan han først studere med den vakten som snart skal på jobb, og så med den vakten som akkurat er ferdig. Floren sier: «Med så mange bibelstudier føler jeg større glede enn noen gang før.» Noen av sikkerhetsvaktene kommer nå på møter i Rikets sal. En av dem Floren har studert med, er nå døpt og tjener som alminnelig pioner.

Mens to av våre søstre var ute i tjenesten en regnfull dag i Armenia, så de en mor og datter på gaten og tilbød dem en traktat. Til søstrenes overraskelse fortalte moren, som het Marusja, at hun og datteren hennes, Jeva, hadde vært ute i det dårlige været i to timer i håp om å treffe Jehovas vitner. Hvorfor? Marusjas bror hadde blitt kjent med sannheten i fengsel gjennom noen brødre som var der på grunn av sitt  nøytrale standpunkt. Marusja regnet med at broren ville komme ut av fengselet som en hard og aggressiv person. Men i stedet hadde han blitt mer rolig og avbalansert. Etter hvert som Marusjas bror fortsatte å være sammen med vitnene, gjorde han enda flere forandringer til det bedre. Alt dette syntes Marusja og datteren var rart, for de hadde ofte sett at Jehovas vitner ble framstilt på en negativ måte på plakater i byen og på tv. Jeva tenkte: «Onkel er en så fin person. Så hvorfor blir det sagt så mye stygt om Jehovas vitner?» For å finne ut av dette sa hun til moren: «Vi kommer aldri til å få vite sannheten om disse menneskene hvis vi ikke er villige til å ta en sjanse. La oss gå ut og finne Jehovas vitner med én gang for å oppklare saken.» Og det var det de gjorde den dagen søstrene møtte dem. To dager senere ble det startet et bibelstudium med både moren og datteren. De begynte å gå på møtene og gjorde så fine framskritt at de ble udøpte forkynnere.

En kvinne i Adana i Tyrkia som hadde opplevd alvorlige personlige problemer og familieproblemer, og som til og med hadde vurdert å ta sitt eget liv, fant en dag to av bladene våre utenfor døren sin. Noen barn i nabolaget hadde funnet dem på bakken og lagt dem der fordi de trodde at de var hennes. Livshistoriene i bladene gjorde dypt inntrykk på kvinnen, og hun ønsket at hennes eget liv kunne bli forandret på samme måte. Kvinnen ringte et telefonnummer som var skrevet på et av bladene, og fikk kontakt med en pionersøster som bodde like ved. Et bibelstudium ble startet. Kvinnen likte det hun lærte, og sa at hun  ønsket å gå på møtene. Det viste seg at leiligheten hennes lå rett i nærheten av Rikets sal. Hun begynte straks å gå på møtene og har fortsatt med det.

Bam, en politimann og kirkegjenger i Nepal, møtte et spesialpionerpar på gaten mens han var i tjeneste. Han ble imponert over at de besvarte alle spørsmålene hans ut fra Bibelen. Bam tok imot tilbudet om et bibelstudium og begynte snart å gå på møter. Etter hvert som studiet gikk framover, begynte han å få dårlig samvittighet på grunn av arbeidet sitt, så han spurte sine overordnede om en kontorstilling, slik at han ikke trengte å bære våpen. Det gikk de med på. Men etter at Bam hadde vært på et områdestevne, begynte samvittigheten igjen å plage ham, og han bestemte seg for å slutte helt i politiet.

Bams kone var ikke glad for denne avgjørelsen, siden en jobb i politiet ikke bare betydde høy sosial status, men også god lønn, frynsegoder og en bra pensjon. For å få ham til å ombestemme seg foreslo hun: «Hvis du fortsetter i politiet, skal jeg studere Bibelen med Jehovas vitner.» Da dette ikke fungerte, overtalte hun politisjefen til å sette Bam i fengsel og håpet at det ville få ham til å forandre mening. Etter ti dager i fengsel ble Bam løslatt, men han var fortsatt bestemt på å få seg en annen jobb. Han begynte som sykkeltaxisjåfør, noe som betydde at han måtte jobbe lange dager i den stekende solen. Til tross for utfordringene var han fornøyd. Han fortsatte å gjøre åndelige framskritt og ble forkynner. Med tiden avtok motstanden fra kona hans. På grunn av den vennligheten brødrene og søstrene i  menigheten viste henne, begynte hun også å studere. Bam fortsetter å forsørge familien, og han tjener mer som sykkeltaxisjåfør enn han gjorde som politimann. Han ble døpt på et stevne i februar 2013, og nå går kona og sønnen på møter sammen med ham.

Myeong-hee, en søster som bor i Sør-Korea, har problemer med et av bena på grunn av en lammelse hun fikk da hun var to år gammel. Hun blir fort sliten, og av og til faller hun. I tillegg får hun ofte panikkanfall og opplever bivirkninger av de medisinene hun tar. Myeong-hee har pustevansker, og hun har smerter som følge av den anspentheten og angsten hun føler. På tross av disse problemene ønsket hun å være hjelpepioner, og de siste to årene har hun vært det nesten hver måned. Hun takker Jehova for at han gir henne styrke i tjenesten.

Agnes, en misjonær i Indonesia, pleide å forkynne for en kvinne som var gravid. Kvinnen solgte grønnsaker på et lokalt marked. Hun var glad i å lese bladene våre og likte å snakke om Bibelen når hun ikke hadde det for travelt. En dag da Agnes drog til markedet for å treffe kvinnen, var hun ikke der. Mannen hennes fortalte Agnes at kona hans akkurat hadde født. Agnes bestemte seg for å besøke henne. Hun tok med seg Min bok med fortellinger fra Bibelen, innpakket som en  gave. Kvinnen ble gledelig overrasket over at Agnes hadde kommet for å besøke henne og babyen, men hun ble enda mer overrasket da Agnes gav henne gaven. Kvinnen åpnet pakken, så vantro på boken og sa: «Hvor fant du denne boken? Jeg har lett etter den i 30 år! Jeg har vært i alle bokhandlene og spurt alle. Ingen hadde den, ingen hadde hørt om den, og det var ingen annen bok som kunne måle seg med den.» Det viste seg at da kvinnen var liten, hadde onkelen hennes Min bok med fortellinger, og hun elsket å lese den. Nå leser kvinnen igjen boken, og den eldste datteren hennes elsker å lese den også. Det ble startet et bibelstudium med begge to.