Det gode budskap nådde Sierra Leone i 1915, da noen av landets egne innbyggere kom tilbake fra Storbritannia og hadde med seg bibelsk litteratur. Rundt juli samme år flyttet det for første gang en døpt tjener for Jehova til Freetown. Han het Alfred Joseph. Han var 31 år og kom fra Guyana i Sør-Amerika. Tidligere samme år hadde han blitt døpt på Barbados i Vestindia, og nå hadde han fått jobb som lokomotivfører i Freetown. Alfred bosatte seg på jernbaneområdet i Cline Town, cirka tre kilometer fra bomullstreet i Freetown. Han begynte med én gang å forkynne Bibelens budskap for arbeidskameratene.

Året etter kom en som hadde arbeidet sammen med Alfred på Barbados, Leonard Blackman. Det var moren hans, Elvira Hewitt, som hadde gjort Alfred kjent med sannheten. Leonard ble Alfreds nærmeste nabo, og de møttes regelmessig for å snakke om Bibelen. De leverte også bibelsk litteratur til venner og andre interesserte.

Alfred og Leonard oppdaget at Freetowns marker var «hvite til innhøstning». (Joh 4:35) I 1923 skrev Alfred til hovedkontoret i New York: «Mange her er interessert i Bibelen. Kan dere sende noen som kan hjelpe dem, og som kan være med på å utvide forkynnelsesarbeidet i Sierra Leone?» Han fikk til svar: «Det vil bli sendt noen!»

 «Sent en lørdagskveld flere måneder senere fikk jeg en uventet telefon», forteller Alfred.

«‘Var det du som skrev til Selskapet Vakttårnet og bad om forkynnere?’ spurte en stemme.

‘Ja’, svarte jeg.

‘Vel, de har sendt meg’, buldret det i andre enden.

Stemmen tilhørte William R. Brown. Han og kona hans, Antonia, og den lille datteren deres hadde ankommet samme dag og bodde på Gainford hotell.

Morgenen etter da Leonard og jeg hadde vårt ukentlige bibelstudium, dukket en ruvende skikkelse opp i døråpningen. Det var William R. Brown. Han brant sånn for sannheten at han ønsket å holde et offentlig foredrag allerede neste dag. Vi reserverte straks det største forsamlingslokalet i Freetown – Wilberforce Memorial Hall – og planla å ha det første av fire offentlige foredrag påfølgende torsdag kveld.

 Den lille gruppen vår fikk det travelt med å annonsere foredraget ved hjelp av aviser, løpesedler og jungeltelegrafen. Vi var spent på hvordan lokalbefolkningen ville reagere, men vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Omkring 500 stuet seg sammen i lokalet, deriblant mange av prestene i Freetown. Vi var overlykkelige!»

Under det timelange foredraget siterte bror Brown flittig fra Bibelen og brukte lysbilder for å vise skriftsteder på et lerret. Og mens han talte, sa han om og om igjen: «Ikke ‘Brown sier’, men ‘Bibelen sier’.» Tilhørerne var imponert og klappet etter hvert punkt. Det var ikke bror Browns veltalenhet som gjorde inntrykk på dem, men det at han la fram klare bibelske beviser. Som en ung teologistudent i forsamlingen erklærte: «Mr. Brown kjenner sin bibel!»

Bror Browns taler satte byen i bevegelse, og folk strømmet til for å høre på dem. Søndagen etter ble det igjen fullt hus da folk kom for å høre foredraget «Til helvete og tilbake – hvem er der?» De kraftfulle sannhetene bror Brown la fram den kvelden, fikk til og med framstående kirkegjengere til å melde seg ut av den kirken de tilhørte.

Det fjerde og siste foredraget i serien, «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», trakk så mye folk at en av Freetowns innbyggere senere fortalte: «Kirkene måtte avlyse kveldsgudstjenestene fordi alle medlemmene var og hørte på bror Browns foredrag.»

Fordi bror Brown alltid brukte Bibelen og viste til den som øverste autoritet, begynte folk å kalle ham «Bibel-Brown». Dette kallenavnet festet seg og ble godt kjent i hele Vest-Afrika. Og helt til William R. Brown fullførte sitt jordiske løp, bar han dette navnet med stolthet.