Da prestene i Freetown så at menighetene deres likte foredragene til bror Brown, ble de fylt av misunnelse og sinne. Vagt-Taarnet for januar 1924 skrev: «Presteskapet har begynt å yppe strid og angripe sannheten gjennom pressen. Broder Brown svarer dem gang på gang, idet avisene offentliggjør begge parters innlegg.» Til slutt ble det stille fra presteskapet. Det hadde blitt avslørt at deres argumentasjon var feilaktig. Bibelske sannheter hadde blitt spredt vidt og bredt, noe som fikk mange avislesere til å spørre etter bibelsk litteratur. Prestene hadde prøvd å bringe Guds folk til taushet, men Jehova hadde ‘latt det skadelige de gjorde, vende tilbake over dem’. – Sal 94:21–23.

For å forsvare prestene annonserte en kirkelig ungdomsgruppe som ble kalt Gladiatorene, en serie offentlige møter for å bekjempe «russellismen», en betegnelse de brukte om budskapet om Riket. Som svar utfordret bror Brown dem offentlig til en serie debatter. Gladiatorene avviste bror Browns utfordring og skjelte ut den avisredaktøren som lot den komme på trykk. De nektet også bror Brown adgang til møtene deres, så Alfred Joseph møtte opp i stedet.

Møtene ble holdt i Buxton Memorial Chapel, en kjent metodistkirke i Freetown. Alfred forteller: «Under spørsmål-og-svar-delen stilte jeg spørsmål ved den anglikanske trosbekjennelsen, treenighetslæren og flere andre ubibelske læresetninger. Til slutt nektet ordstyreren å ta imot flere spørsmål.»

Et medlem av Gladiatorene som var til stede den kvelden, Melbourne Garber, hadde tidligere overvært  «Bibel-Browns» foredrag. Han var faktisk den unge teologistudenten som hadde sagt: «Mr. Brown kjenner sin bibel!» Etter nøye å ha overveid det han hadde hørt, var Garber overbevist om at han hadde funnet sannheten. Så han bad bror Brown om et bibelstudium. Bror Brown inviterte Garber til det ukentlige Vakttårn-studiet som ble holdt hjemme hos ham. Selv om familien til Garber ikke ville kjennes ved ham mer, gjorde han raske åndelige framskritt, og han og flere andre ble snart døpt.

Satans forsøk på å knuse forkynnelsesarbeidet i dets spede begynnelse hadde mislyktes. Det var som borgermesteren i Freetown hadde sagt til Gladiatorene: «Hvis dette er et verk av mennesker, vil det opphøre. Men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne stoppe det.» – Apg 5:38, 39.

I begynnelsen av mai 1923 telegraferte bror Brown til avdelingskontoret i London for å få mer litteratur. Snart mottok han 5000 bøker, og senere kom det flere forsendelser. Han fortsatte også å holde offentlige møter, som trakk tusenvis av interesserte.

Året etter skrev Vagt-Taarnet: «Arbeidet [i Sierra Leone] har vokst så hurtig at broder Brown sendte bud etter en medhjelper; og broder Claude Brown fra Winnipeg, opprinnelig fra De vestindiske øyer, er nå på vei for å ta del i arbeidet.»

Claude Brown var en trofast og lojal forkynner av det gode budskap. Under den første verdenskrig hadde han utholdt mishandling i kanadiske og engelske fengsler fordi han nektet å bryte sin kristne nøytralitet.  Han tjente i Sierra Leone i fire år og styrket i høy grad brødrene og søstrene.

Pauline Cole fortalte: «Før jeg ble døpt i 1925, spurte bror Claude meg nøye ut.

‘Søster Cole, forstår du det du har lært fra Studier i Skriften?’ spurte han. ‘Vi vil ikke at du skal drive bort fra sannheten fordi du ikke har forstått Bibelens lære.’

‘Bror Claude’, sa jeg, ‘jeg har lest det jeg har lært, flere ganger. Jeg har bestemt meg!’»

Pauline tjente Jehova i mer enn 60 år, mesteparten av tiden som spesialpioner. Hun fullførte sitt jordiske løp i 1988.

William «Bibel-Brown» passet også på å hjelpe andre til å utvikle gode åndelige vaner. Alfred Joseph sier:  «Når jeg møtte bror Brown tidlig på dagen, pleide samtalen vår å lyde omtrent sånn: ‘Hei, bror Joe. Hvordan går det? Hva er dagens skriftsted?’ Hvis jeg ikke kunne svare, pleide han å minne meg på hvor viktig det er å huske hver dagstekst fra boken Daglig Manna. [Nå kalt Gransk Skriftene daglig.] Neste morgen leste jeg derfor teksten med én gang jeg stod opp, for at han ikke skulle overrumple meg. Til å begynne med så jeg ikke helt nytten av denne verdifulle opplæringen, men senere gjorde jeg det.»

All denne opplæringen gav gode resultater. I løpet av 1923 ble det opprettet en menighet i Freetown, og 14 personer ble døpt. En av de nye brødrene het George Brown, og dermed var det nå tre Brown-familier i menigheten. Den iherdige innsatsen til disse tre familiene fikk mange av innbyggerne i Freetown til å kalle bibelstudentene for «Brown-religionen».