Den formen for hebraisk som er brukt i mesteparten av de 39 bøkene i De hebraiske skrifter, ofte kalt Det gamle testamente.

Hebraisk ble brukt av Abrahams israelittiske etterkommere og er en del av den semittiske språkgruppen, som også omfatter arameisk, akkadisk og de forskjellige arabiske og etiopiske dialektene. Det hebraiske språket holdt seg relativt stabilt i løpet av de rundt tusen årene da De hebraiske skrifter ble skrevet (fra 1513 til omkring 443 fvt.). Den hebraiske skriftformen endret seg etter eksilet i Babylon, da kvadratskriften ble alminnelig utbredt. Likevel ble den gamle skriftformen fortsatt brukt en tid etter dette.